Såpass makt må fyrsten Støre ha
Selv om sterke ledere er i vinden, blir Jonas Gahr Støre aldri en fyrste av Machiavellis støpning. Men han kan, som alle partiledere i Ap må kunne, skyte når noen må dø.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 11.06.2025 – 12:51 Sist oppdatert 11.06.2025 – 13:55
Annonse
Emil André Erstads bok om Jonas Gahr Støre som partileder har fått navnet «Fyrsten». Det er både treffende og et bomskudd.
Det var da Knut Arild Hareide og Erstad i all hemmelighet oppsøkte Støre for å finne ut av om KrF kunne la Støre overta som statsminister for Erna Solberg, han fikk kodenavnet «fyrsten». Opposisjonen kalte til tider Støre en «tåkefyrste». For KrF var han en potensiell god fyrste for landet.
Det Hareide med Erstad som sekundant drev på med, var et politisk maktspill som måtte holdes hemmelig. Hva som skjer der makten utfolder seg, har Niccolò Machiavelli (1469 -1527) med ubehagelig ærlighet beskrevet i boken «Fyrsten» som han ga ut i 1513.
Tre siste ledere fra Magne Lerø
- Norge- verdens nye kakseland
- Politisk veivalg viktigere enn partiledertype
- Sp med helsepolitisk finte
Det handler om makt
«Fyrsten» regnes som den første samfunnsvitenskapelige boken om styring og ledelse. Alt handler om makt.
Støre er blant våre skarpeste og mest velutdannede politikere. Han kan sin Machiavelli, i alle fall i teorien, og også i praksis, vil de fleste mene etter de siste måneders utvikling.
Dette er de første linjene i forordet:
«Jonas Gahr Støre manglar fleire av tennene i underkjeven, og ei av framtennene er ikkje ekte. Det har ikkje vore synleg for folk flest, fordi tannlegane gjorde ein kløktig jobb med å gje han nye protesar. Ingen som har kasta eit blikk på Støre, har sett dei kunstige tennene. Dei færraste har visst om historiene om kva slåstkjempe han var som liten gut på Ris, vest i Oslo.
Dei fleste av oss såg aldri korleis han fleire gonger rauk i tottane på jamaldringane sine. Korleis han allereie den gongen, på 1960-talet, i kamp mot ein eldre gut på Slemdal skole, barka saman og slåst. Ein stabeis som stod på sitt, med meiningars mot. Støre var ein av dei som ikkje gav etter om nokon hadde slengt med leppa, eller gav seg i disputtar om å stå på toppen av snøhaugar. Det var lite statsmannstakter eller diplomatferdigheiter å spore den gongen. Heile livet har Støre kjempa.»
Annonse
Sterk og tydelig
Bildet av Støre som en sterk, tydelig og overbevist leder preger boken. Støre besto i sin tid Hareide og Erstads test på om KrF kunne stole på ham. Støre var hel ved og hans verdier lå etter deres mening tett nok opp til KrF at de ville gjøre ham til statsminister. Slik gikk det ikke. Hareide og Erstad forsvant ut av politikken, og Støre ble etter hvert statsminister uten KrFs hjelp.
Lederne for alle europeiske sosialdemokratiske partier sliter i motbakke for tiden. Oppslutningen under Støres ledelse falt på et tidspunkt som en stein fra godt over 30 til under 20 prosents oppslutning på meningsmålingene.
Det ble etter hvert en utbredt oppfatning, også blant tillitsvalgte i Ap, at Støre egentlig ikke passet til å være statsminister. Det var på den internasjonale arenaen han strålte.
Det er normalt at en regjering mister oppslutning i økonomiske nedgangstider som fører til at det må kuttes i offentlige utgifter. Støre har holdt fast på den politikken regjeringen har ført ,selv om kritikken både fra opposisjonen og fra egne rekker har vært sterk.
I boken beskrives dette mer som en styrke enn en svakhet. En sterk leder må stå fast, kjempe, ikke la seg presse, men opptre med overbevisning selv i motvind, selv med dårlige meningsmålinger.
En statsminister i en krevende tid må våge å bli upopulær. Støres plan var å holde fast på den politiske kursen som var staket ut, men foreta justeringer i 2025 slik at de kunne gå inn i valgkampen med et best mulig utgangspunkt. Ap pleier å gjøre gode valgkamper.
Han er mer en litt distansert tenker enn en som utløser begeistringsbølger der han dukker opp. Men ikke blant eliten på den internasjonale arena. Der er Støre en fyrste alle vil snakke med.
Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne
I fjor høst ga Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne ut boken «Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall». De beskrev hvordan Jonas Gahr Støre hadde mislyktes som leder for Ap. Støres mange kritikere fikk boltre seg anonymt. De sparte ikke på kruttet.
I november i fjor vokste fortvilelsen i deler av Ap til så store høyder at noen for alvor mente at Støre måtte trekke seg som partileder og gi plass for nestleder Tonje Brenna.
Da forsto Støre at det var alvor. Han holdt på å miste den kontrollen over sitt parti som en partileder må ha. Erstad skriver ikke at Støre da begynte å repetere «Fyrsten», men han forsto at noe mer måtte gjøres enn å stå fram med beskjed om at regjeringens politikk står fast, at han var motivert til å lede partiet videre og at det er landsmøtet som avgjør hvem som skal lede partiet.
Støre gjorde seg klar til kamp. Han visste han måtte vinne kampen i god tid før landsmøtet.
Hvis Støre hadde ment at det beste både for ham, Ap og landet var at Sp forble i regjeringen, hadde han ikke satt EU-saken på spissen.
Sannsynligvis så Støre det som en fordel om Ap kunne danne regjering alene. Det ville gi partiet en vitamininnsprøyting. Han kan tidlig også ha bestemt seg for å gjøre alt som skulle til for å få sin venn Jens Stoltenberg inn i regjeringen.
Støre er ingen populist. Men en regel har alltid et unntak når det trengs.
Det tredje Støre bestemte seg for, var å hive seg på populistbølgen om prisen på strøm. Nå skulle alle kunne velge Norgespris til 40 øre pluss moms – og det skulle også inkludere strøm til hytta.
Annonse
Støres grep
Støres trefoldige grep – egen Ap-regjering, Stoltenberg som finansminister og Norgespris – traff landets sosialdemokrater i hjertet. Til og med politiske kommentatorer ble imponert. I løpet av få dager økte Ap oppslutningen med 10 prosent.
Taperen Støre ble vinneren Støre. Om Støre skulle tape valget til høsten, vil han fortsatt bli regnet som en betydelig politisk strateg. Han skriver seg inn historien med suveren norgesrekord i størst vekst i oppslutning på en uke.
Erstad har aldri ment at «tåkefyrste» var en treffende betegnelse for Støre. Da er «fyrsten» mer dekkende, vel og merke «den gode fyrste».
I boken pekes det på at Machiavelli understreker at fyrsten må være villig til å gjøre det som kreves, selv om det er upopulært og umoralsk. Fyrsten må finne balansen mellom frykt og respekt, og sørge for kontroll slik at tilfeldigheter ikke får utfolde seg.
Dette kan passe på Støre. Hans kritikere vil vel si at det passer på Støre også når Machiavelli peker på at en fyrste må stå fram som moralsk, barmhjertig og rettferdig, uten nødvendigvis å være det.
Machiavelli skriver også at fyrsten ikke må tenke for godt om menneskene han har rundt seg og basere seg på verden slik den er, på godt og ondt.
Støre kan bruke makt når han må. I Dagens Perspektivs serie «Toppsjefen» får han 7,5 av 10 oppnåelige poeng når det gjelder besluttsomhet og det å bruke makt når det er nødvendig. Dette er merkbart høyere enn de tidligere statsministrene Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, som begge er typiske konsensusskapere.
Gro Harlem Brundtland derimot, kunne raskt sette skapet på plass og gi beskjed om hvordan hun ville ha det.
Når Støre bruker makt
Einar Gerhardsen var statsminister i 17 år. Han kjempet harde kamper både intern og eksternt. Det ble sagt om han at han kunne skyte når noen må dø. Det samme kan Støre, sier Erstad.
Støre framstår ikke som en maktpolitiker av Machiavellis merke. Han vil framstå som lyttende, samlende og demokratisk. Det bærer ikke alltid til mål.
Støre får notere seg for rekord når det gjelder å avvikle statsråder fordi de har gjort feil eller ikke levd opp til de kravene han stiller.
Støres maktbruk er rimelig åpen og legitim. Han opptrådte mer som en hardliner i beste Machiavelli-ånd da han i sin tid var sentral i å ha regien i kampen for å få Thorbjørn Jagland til å trekke seg som partileder og overlate all partimakt til Jens Stoltenberg.
Støre har stått fram som en vinner og en betydelig politiker på internasjonalt plan. Den posisjonen har han siden januar også inntatt her hjemme etter tre år i motvind. Det kan virke som om velgerne mener det er vel unt at fighteren Støre også får kjenne på litt medvind.
Politikere kan imidlerti aldri hvile på laurbær. Medvind kan snu til motvind i løpet av få måneder.
Ifølge Erstad har ikke Støre den samme evnen som Jens Stoltenberg til å late som om han er interessert i folk. Han er mer en litt distansert tenker enn en som utløser begeistringsbølger der han dukker opp. Men ikke blant eliten på den internasjonale arena. Der er Støre en fyrste alle vil snakke med.