Regjeringen som ga opp å styre

Når folk flest fikk 5,6 prosents lønnsvekst i fjor og toppsjefene i statseide selskaper 8,1 prosent, viser det at vi har laget et system der det ikke er meningen at regjeringen skal følge opp det den sier.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 16.06.2025 – 11:16 Sist oppdatert 16.06.2025 – 12:19

Annonse

Er det noe denne regjeringen har vært klar på, så er det at de skal bremse økningen i lederlønningene i staten. Det står i Hurdalsplattformen og ble fulgt opp av daværende næringsminister Jan Christian Vestre. Han gikk så langt som å si at ledere skulle få det samme kronetillegget som de ansatte.

Regjeringen svikter totalt i spørsmålene rundt lederlønn. Næringsministeren har ikke klart å levere på regjeringens løfter.

Kirsti Bergstø

De har holdt på i tre år med prat om dette. Næringsdepartementets egne tall viser at topplønningene i statlige foretak og selskaper som staten har en betydelig eierandel i fjor økte med 8,1 prosent, mens folk flest fikk en lønnsøkning på 5,6 prosent.

– Regjeringen svikter totalt i spørsmålene rundt lederlønn. Næringsministeren har ikke klart å levere på regjeringens løfter, sier SV-leder Kirsti Bergstø til Dagens Næringsliv. Hun mener statens representanter møter opp på generalforsamlinger og stemmer for de samme lønnsøkningene de skulle forhindre.

Bergstø gir en korrekt beskrivelse av det som skjer.

Styrets ansvar

– Det er styret og daglig ledelse som er ansvarlig for forvaltningen av selskapet og selskapets daglige drift, inkludert fastsettelse av selskapets lederlønninger. Dette verken er eller skal være statsrådens jobb, sier næringsminister Cecilie Myrseth. Hun avviser at lederlønningene løper løpsk og peker på at lederlønninger i norske selskaper er moderate i forhold til andre land i Norden, at statlige selskaper ikke er lønnsledende i norsk sammenheng og at regjeringen fremover vil arbeide for moderasjon.

Myrseth sier det samme som statsråder fra Høyre sa de åtte årene de borgerlige styrte. Grunnen er at de opererer i samme system. Det politikerne skal gjøre er å nøye seg med å holde fast på at ledere i statlige sammenhenger ikke skal være lønnsledende.

Hvordan endte vi her? Hvorfor har politikerne laget ordninger som gjør at de ikke klarer å følge opp det de sier? Det forklarer Paul Bjerke, tidligere redaktør i Klassekampen og professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda, i boken «Den skjulte makta. Om direktørvelde og bonusfest i staten – og hvordan en annen vei er mulig» (Forlaget Manifest).

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Norge- verdens nye kakseland
• Politisk veivalg viktigere enn partiledertype
• Sp med helsepolitisk finte

Han beskriver inngående hvordan lederlønningene har skutt i været. Slik har det blitt fordi politikere har overlatt til styrene å fastsette lønnen til daglig leder. Det står i aksjeloven at det er styrets ansvar. Eiere kan legge rammer, men det er styret som må definere hva som er konkurransedyktig lønn.

Annonse

Kringkastingssjefens lønn

Styret baserer seg på det som skjer i et marked og i en bransje. Når styret i NRK gir kringkastingssjefen en lønn på fire millioner, er ikke det en høy lønn for en toppleder i mediebransjen når en tar hensyn til NRKs størrelse. Om kulturministeren hadde gitt beskjed om at lønna ikke skal være mer enn 2,5 millioner, ville de likevel ha fått en topp kvalifisert kringkastingssjef.

Bjerke går 50 år tilbake i tid for å forklare hva som har skjedd. Offentlig sektor vokste betydelig på 1970- og 80-tallet. Det ble krevende for politikerne å ha oversikt og styre. I 1982 skrev Per Kleppe, som var en av de sentrale styringsideologene i Ap, et notat der han pekte på en tredje vei – mellom statlig detaljstyring og et marked med betydelig innslag av private aktører.

Det ble denne linjen ledelsen i Ap la seg på. I 1989 leverte Tormod Hermansen den offentlige utredningen «En bedre organisert stat», som ble styrende for hvordan forvaltningen utviklet seg.

«New public management» som i korthet dreier seg om at staten skal fastlegge mål og legge økonomiske rammer, sto sentralt. Staten eller politikerne skulle være «bestiller», ulike etater skulle «utføre». Politikerne skulle overlate detaljstyringen til fagfolk.

I denne perioden har politikerne valgt å styre ved å vedta en rekke lover og dele ut rettigheter til befolkningen. Er det først vedtatt en lov, er det jurister og domstoler som følger opp i tvilstilfeller.

Lover må følges opp. Dette er overlatt til et femtitalls tilsynsorganer.

I 1981 fikk vi den første demokrat- og maktutredningen. Den siste kom i 2003. Her pekes det på at rettsliggjøring innebærer at domstoler og andre rettsorganer får økende betydning på bekostning av folkevalgt myndighet.

Tilsyn med domsmakt

I boken viser Bjerke til Øyvind Østerud som i 2017 ga følgende status: 

«Fristilling, konkurranseutsetting og selskapisering av tidligere statsorganer – som Televerket, Vegvesenet og en rekke andre statstiltak – pekte i samme retning. Styre og ledelse overtok de oppgavene som tidligere hadde ligget i storting og departement. Dette var ledd i en generell omorganisering av samfunnsoppgaver og offentlige tjenester som omfattet alt fra velferd og helse til energi, post og kommunikasjoner.

Statsoppgaver ble også flyttet til mer uavhengige tilsynsorganer, med en form for domsmakt som erstatning for mer direkte politisk styring. Mange av de mer tekniske funksjonene ble skilt ut fra departementene og lagt inn i mer fristilte direktorater, samtidig som egne styrer overtok de oppgavene som tidligere hadde vært underlagt direkte politisk myndighet. De regionale helseforetakene var et uttrykk for denne utviklingen. Foretakene var underlagt statlige føringer gjennom styreoppnevning, vedtekter, rammebetingelser og styringskrav, men skulle samtidig ha betydelig uavhengighet i den konkrete driften.»

En annen drivkraft som svekker politikernes handlingsrom, er EØS- avtalen. EU produserer hundrevis av direktiver og lover hvert år som binder norske politikere.

Da Jens Stoltenberg dannet sin første regjering i 2000, var modernisering og effektivisering av offentlig sektor et viktig mål.

Telenor og Statoil ble privatisert. Det var det delte meninger om, men Stoltenberg pekte på at dette var store selskaper som ekspanderte internasjonalt og som derfor måtte ha frihet til å operere på markedets premisser.

Det som var mer overraskende, var at regjeringen bestemte seg for å organisere landets sykehus som foretak. Poenget var å forhindre detaljstyring fra politikerne side.

Annonse