Avansert skyldfordeling rundt Oljefondet
Når det er full krise og en sak utfolder seg på emosjonelle, politiske og faglige premisser, gjør aktørene lurt i å ta en passende dose selvkritikk. Å fraskrive seg alt ansvar er mer risikabelt.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 15.08.2025 – 11:13 Sist oppdatert 15.08.2025 – 11:34
Lederen for Etikkrådet i Oljefondet, Svein Richard Brandtzæg, var raskt ute med å ta selvkritikk da det ble kjent at Oljefondet var investert i det israelske selskapet Bet Shemesh som blant annet drev med vedlikehold av israelske kampfly.
Det Oljefondet og Jens Stoltenberg må svare på er om Etikkrådet tolker de etiske retningslinjene rett, når de skiller mellom salg av komponenter og vedlikehold av krigsmateriell
– Vi burde ha gått grundigere inn i dette tidligere, sa Brandtzæg til NRK. Han forklarte at selskapet ble ble vurdert som en komponentleverandør, og at de dermed ikke oppfylte kriteriene for å bli utelukket.
Men nå var det kommet nye opplysninger, så «dette skal vi se nærmere på», sa Brandtzæg.
Det slapp han, for Etikkrådets leder så ikke for seg hvor ødeleggende denne saken lå an til å bli for regjeringen i valgkampen. Oljefondet solgte seg ut – uten å informere om det, dagen etter.
Det ble skapt et inntrykk av at det var Etikkrådet som hadde sviktet. Sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, kunne vise til at de ikke hadde fått noen beskjed fra Etikkrådet. De hadde investert som normalt.
Selvkritikken fra Etikkrådet lettet presset på de andre aktørene. Jens Stoltenberg kunne stå fram og si «jeg har ansvaret.» Han skulle få undersøkt hva som hadde skjedd og understreket at de etiske retningslinjene må følges.
Tre siste ledere fra Magne Lerø
- Norge- verdens nye kakseland
- Politisk veivalg viktigere enn partiledertype
- Sp med helsepolitisk finte
Selvsagt må de det. Alle var enige i det Stoltenberg sa. Ikke minst Nicolai Tangen, som understreket at Oljefondet forholder seg til alle vedtak og beskjeder de får fra Finansdepartementet og Etikkrådet.
En kunne få inntrykk av at Tangen sa «vi er helt uskyldige». Det sa han ikke.
Tangen forsto raskt
Tangen forsto raskt at krisen ville vokse til store dimensjoner. Her nyttet det ikke med Etikkrådets langsomme grundighet. Han satte på turboen. Det gjaldt å selge seg ut av israelske selskaper i gråsonen så raskt som mulig.
I Oljefondet forsto de også at det ville bli kritisert at de hadde brukt israelske forvaltere. Derfor ble de koblet av umiddelbart.
Æres den som æres skal. Jens Stoltenberg fikk oppgaven å fortelle at Oljefondet hadde solgt seg ut av 11 israelske selskaper. Dermed fikk Stoltenberg markert at han var i gang med å rydde opp.
Det var selvsagt Nicolai Tangen som skulle frontet denne nyheten, men Jens Stoltenberg hadde størst behov for å framstå som ryddegutt i den politiske settingen.
Dagen etter skulle Tangen spille rollen som ansvarlig, reflektert forvalter med en passe dose selvkritikk. Han understreket at de ikke hadde vært utsatt for press for å selge seg ut av de israelske selskapene. De hadde gjort selvstendige vurderinger.
Han sa ikke at de ikke hadde tid til å vente på Etikkrådet. Det forsto alle. En slukker brannen om en har mulighet for det før brannbilen kommer. Hvor tett dialogen har vært med Etikkrådet de siste dagene, er ikke kjent.
Det mest interessante var at Nicolai Tangen åpnet for selvkritikk. Han sa de kunne ha gitt selskaper de nå selger seg ut av «kode rød» tidligere. Men han ville ikke være med på at de hadde gjort direkte feil eller at etiske retningslinjer var brutt.
Det minnet litt om PST som ved framleggelsen av sin egen evaluering etter 22. juli tok selvkritikk, men ingen fikk tak i hva selvkritikken gikk ut på.
Annonse
Etterpåklokskap
I ettertid ser en alltid at der noe kunne vært gjort bedre, annerledes eller brukt mer tid på. Det er bare i en perfekt verden eller om man er skrudd sammen som Donald Trump, selvkritikk ikke har livets rett.
Etterpåklokskap er lov. Mediene holder gjerne på til de får fram selvkritikk i etterpåklokskapens navn.
Derfor er det lurt av den som har makt og ansvar å ta en dose nøye avmålt selvkritikk framfor å kun være opptatt av å forklare og forsvare seg.
Ved å ta selvkritikk, ta ansvar selv uten å etterlyse klarere regler fra politikerne eller raskere jobbing fra Etikkrådet, har Tangen styrket sin posisjon. Jens Stoltenberg har tillit til ham. Det er bare MDG som surrer med at han bør trekke seg.
På pressekonferansen tirsdag fikk Tangen spørsmålet om han kunne komme til å trekke seg. Han svarte tydelig på at han ville fortsette og at han ikke en gang hadde vurdert å trekke seg.
En mer ydmyk variant ville vært å si at han håpet han ville få fortsette og vise til at Jens Stoltenberg har tillit til ham. I så fall ville Tangen gjort seg mer ydmyk enn han er. Det får da være grenser.
Nicolai Tangen har enda fem dager på seg før han må levere en grundig rapport til Jens Stoltenberg om hva som har skjedd. Om det ikke kommer fram noe oppsiktsvekkende nytt i den, vil saken roe seg for Tangen og ledelsen i fondet.
Debatten om Oljefondet bør selge seg ut av alle israelske selskaper, vil neppe roe seg. Det er for mange politikere og aktører som mener det er en god sak i valgkampen.
Politisk tolkning
Det Oljefondet og Jens Stoltenberg må svare på er om Etikkrådet tolker de etiske retningslinjene rett, når de skiller mellom salg av komponenter og vedlikehold av krigsmateriell.
Etiske retningslinjer tolkes ofte politisk. Når Oljefondet har solgt seg ut av de aktuelle israelske selskapene, har det sannsynligvis skjedd som en dyd av nødvendighet i den aktuelle politiske og opinionsmessige situasjon framfor en sofistikert grensedragning med utgangspunkt i de etiske retningslinjene slik Etikkrådet tolker dem.
israel oljefondet etikkrådet jens stoltenberg magne lerø nicolai tangen