Kjærstad om sosialdemokratiet som mistet sin sjel

I Valgdager gir Jan Kjærstad et eksistensielt perspektiv på hvorfor det raknet for Arbeiderpartiet.

Forfatter Jan Kjærstad.Fartein RudjordMagne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 28.04.2025 – 09:22 Sist oppdatert 28.04.2025 – 12:47

Annonse

Denne teksten var på trykk i Samtiden 2-2025.

Vi har nok av romaner der det bedrives sjelegransking og som kretser om «meg og mitt». Det blir kjedelig i lengden med mindre det er ualminnelig godt skrevet. Jan Kjærstads siste utgivelse kan sies å være en oppvekstroman med stort eller mindre innslag av hva han selv har opplevd, men perspektivet er et annet. Han vil fortelle om sin samtid, nærmere bestemt om hva som har skjedd med Arbeiderpartiet de siste 50 årene.

I høst var det de som spådde at ørnen blant norske partier kom til å bukke under. Så dramatisk er det ikke, men når et parti mer enn halverer sin oppslutning gjennom noen tiår, er det verd å se nærmere på trender og drivkrefter.

Tarjei Skirbekk leverer i boken Politisk oppbrudd (2022) et internasjonalt perspektiv. Han ser Aps tilbakegang i sammenheng med de moderate folkepartienes fall i Europa.

NRKs prisbelønte serie Makta kastet lys over det som skjedde da det etablerte gubbeveldet måtte gi fra seg makta til Gro Harlem Brundtland. Hun startet modernisering av partiet som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre fulgte opp.

Trond Giske maner i boken Verd å sloss for (2023) til en sosialdemokratisk omvendelse. Vekst for Ap betyr å vende tilbake til de grunnleggende verdiene og kampen for folk flest mot liberalisme og kapitalisme. Han vil ha en annen kurs for partiet enn den Støre med sitt mannskap har staket ut.

I høst var det de som spådde at ørnen blant norske partier kom til å bukke under.

I høst kom Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant ut med boken Partiet som handler om de siste års stridigheter innad i Ap og at Jonas Gahr Støre i økende grad ses på som en hindring for at partiet kan øke sin velgeroppslutning. Det var i går. 

Etter dette har Støre geleidet Sp ut av regjeringen og kastet seg på populismen med en strømpris på 50 øre per kWh. Det spørs om lavere strømpris og Jens Stoltenberg på laget er nok til å snu tilbakegangen på sikt, selv om Ap profitterer på dagens kaotiske geopolitiske situasjon. Vi har ikke dyktigere politikere enn Støre og Stoltenberg til å ivareta norske interesser.

Det er et og annet fra disse bøkene som er verd å plukke med seg for den som vil forstå Arbeiderpartiets skjebne.

Jan Kjærstad tar seg fram til den enkelte velger for å belyse hva som har skjedd. Bokens jeg-forteller heter Einar Z. Olsen. Det er han og hans sosialdemokratiske venner, Toralv, Boris og Sixten, som ved hvert valg samles til valgvake, det handler om.

Avgjørende episode

Da Einar var barn, var han en gang med sin far, ølkjører fra Schous bryggeri, på Youngstorget der de møtte Einar Gerhardsen. Han gir Einar ei plomme og en femøring. Det ble en avgjørende episode i hans liv. Han så på seg selv nærmest som utvalgt av selveste Gerhardsen – med en aldri så liten startkapital.

Seinere blir Einar en reser til å kaste på stikka. Han har teft for å tjene penger. Det viser seg at Einar har, ikke en magisk penis som Jonas Wergeland i Kjærstads berømte romantrilogi, men en magisk pekefinger som nesten alltid hjelper ham til å ta de riktige avgjørelsene i pengenes verden.

Pekefingeren er gull verd for den som vil bli rik. Einar Z. Olsen satser på aksjer og blir søkkrik. Penger gir frihet, men ikke nødvendigvis lykke.

Det Einar Z. Olsen ikke lykkes med er kjærligheten, eller noen vil kanskje si at han lykkes mer enn godt nok her også. For det mangler ikke på attraktive elskerinner og spennende damer i hans liv.

Men som 7. klassing måtte han gi opp å kapre skjønne Helena fra en velstående familie, selv om han ofrer alt han har, 1000 kroner, for å gjøre inntrykk på henne. Det satte sine spor.

Han så på seg selv nærmest som utvalgt av selveste Gerhardsen – med en aldri så liten startkapital.

Einar Z. Olsen lever i sus og dus, men han er egentlig ikke opptatt av prangende rikdom. Aksjer er hans greie. Han jobber ikke hardt og målbevisst som flere i pengenes verden ynder å snakke om. Det trenger han ikke når han har et så stort talent. Det holder med noen timers innsats hver dag. Ellers reiser han rundt i landet og vandrer gatelangs i Oslo.

Einar Z. Olsen er en vellykket mann som mange misunner – og en rotløs sjel, dog ikke uten venner som går hver sine veier. En blir kunstner, en annen prest.

Annonse

Fjern teori

Olsen tar aldri avstand fra sosialdemokratiet. Men det blir en fjern teori for ham. Det har fint lite med det livet han lever å gjøre. Han tar ikke avstand fra noe som helst. Han er bare blitt lunken, fjern, distansert.

Der er et eksistensielt forfall som har rammet sosialdemokratiet. Vi lever våre liv i frihet, ut fra interesser og talent skaper vi våre liv til beste for oss selv og våre nærmeste. Samfunnet har gitt oss rettigheter, frihet og muligheter. Vi velger selv.

Einar Z. Olsen har gjort sine valg, med varierende hell. Han lever et liv der kvinner, biler, hus og gjenstander er sentralt.

Vi kan lese om en rekke faktiske hendelser, og vi møter et utall av kjente politikere i boken. Men Kjærstad avstår fra dyptgående analyser av hendelser og personer. Hans anliggende er ikke å skrive norsk historie. Han lar bare Olsen bli en del av historien.

Kjærstad fikk Nordisk råds litteraturpris i 2021 for Oppdrageren, som er det siste bindet i romantrilogien om Jonas Wergeland. Kjærstad gir oss troverdige personskildringer av mennesker som er et barn av sin tid, men ikke i en A4-utgave. Han kaster lys over fenomener, trender og utviklingstrekk i vårt samfunn.

I 2018 ga han ut Berge, om Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien som blir funnet drept i hytta i Nordmarka. Romanen er en krim der han beskriver en nasjonal tragedie med 22. juli-terroren som klangbunn.

I En tid for å leve møter vi 12 mennesker med sine erfaringer, håp, angst, lyster og fortrengninger som er på vei mot Nationaltheatret for å se Hedda Gabler. Han aktualiserer Henrik Ibsens berømte skuespill ved å knytte tematikken til de menneskene han lar oss møte. De 12 tegner samtidig et bilde av vår samtid.

Kultur og samfunn

Av de romanene jeg har lest av Kjærstad, fikk Valgdager en ikke-tiltenkt aktualitet. Like før jeg var ferdig med boken, mottok vi avslag på søknaden om pressestøtte til Samtiden. Begrunnelsen var at vi skriver for mye om kultur og for lite om samfunn.

Jeg protesterte og viste til at en roman som tar opp aktuelle samfunnsspørsmål, må telles med som en samfunnsartikkel.

Jeg protesterte og viste til at en roman som tar opp aktuelle samfunnsspørsmål, må telles med som en samfunnsartikkel.

Jeg brukte Valgdager som eksempel i anken til Medieklagenemda. Det er en medrivende roman. For den samfunnsbevisste leseren er den også et innlegg i debatten om sosialdemokratiet, om rikdom, individualisme og solidaritetens kår i vår tid.

Jeg argumenterte så godt som jeg kunne for at Valgdager både skal registreres som kultur og samfunn i Medietilsynet telleregime. Medieklagenemda har ennå ikke sagt sitt.

politisk utvikling jan kjærstad fra papirutgaven essay bok arbeiderpartiet valgdager sosialdemokrati samtiden 2 2025

Annonse