«Fyrsten» – taperen som ble en vinner

Emil André Erstads bok om Jonas Gahr Støre som partileder har fått navnet Fyrsten. Det er både treffende og et bomskudd.

NY BOK: Selv om sterke ledere er i vinden, blir Jonas Gahr Støre aldri en fyrste av Machiavellis støpning. Men han kan, som alle partiledere i Ap må kunne, skyte når noen må dø.Javad Parsa

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 17.06.2025 – 09:58 Sist oppdatert 17.06.2025 – 10:09

Annonse

Det var da Knut Arild Hareide og Emil André Erstad i all hemmelighet oppsøkte Støre for å finne ut av om KrF kunne la Støre overta som statsminister for Erna Solberg, han fikk kodenavnet «fyrsten». Opposisjonen kalte til tider Støre en «tåkefyrste». For KrF var han en potensiell god fyrste for landet.

Det Hareide med Erstad som sekundant drev på med, var et politisk maktspill som måtte holdes hemmelig. Hva som skjer der makten utfolder seg, har Niccolò Machiavelli (1469–1527) med ubehagelig ærlighet beskrevet i boken Fyrsten som han ga ut i 1513.

Det handler om makt

Fyrsten regnes som den første samfunnsvitenskapelige boken om styring og ledelse. Alt handler om makt.

Støre er blant våre skarpeste og mest velutdannede politikere. Han kan sin Machiavelli, i alle fall i teorien, og også i praksis, vil de fleste mene etter de siste måneders utvikling.

Dette er de første linjene i forordet:

«Jonas Gahr Støre manglar fleire av tennene i underkjeven, og ei av framtennene er ikkje ekte. Det har ikkje vore synleg for folk flest, fordi tannlegane gjorde ein kløktig jobb med å gje han nye protesar. Ingen som har kasta eit blikk på Støre, har sett dei kunstige tennene. Dei færraste har visst om historiene om kva slåstkjempe han var som liten gut på Ris, vest i Oslo. 

Dei fleste av oss såg aldri korleis han fleire gonger rauk i tottane på jamaldringane sine. Korleis han allereie den gongen, på 1960-talet, i kamp mot ein eldre gut på Slemdal skole, barka saman og slåst. Ein stabeis som stod på sitt, med meiningars mot. Støre var ein av dei som ikkje gav etter om nokon hadde slengt med leppa, eller gav seg i disputtar om å stå på toppen av snøhaugar. Det var lite statsmannstakter eller diplomatferdigheiter å spore den gongen. Heile livet har Støre kjempa.»

Annonse

Sterk og tydelig

Bildet av Støre som en sterk, tydelig og overbevist leder preger boken. Støre besto i sin tid Hareide og Erstads test på om KrF kunne stole på ham. Støre var hel ved og hans verdier lå etter deres mening tett nok opp til KrF at de ville gjøre ham til statsminister. Slik gikk det ikke. Hareide og Erstad forsvant ut av politikken, og Støre ble etter hvert statsminister uten KrFs hjelp.

Lederne for alle europeiske sosialdemokratiske partier sliter i motbakke for tiden. Oppslutningen under Støres ledelse falt på et tidspunkt som en stein fra godt over 30 til under 20 prosents oppslutning på meningsmålingene.

Det ble etter hvert en utbredt oppfatning, også blant tillitsvalgte i Ap, at Støre egentlig ikke passet til å være statsminister. Det var på den internasjonale arenaen han strålte.

Det er normalt at en regjering mister oppslutning i økonomiske nedgangstider som fører til at det må kuttes i offentlige utgifter. Støre har holdt fast på den politikken regjeringen har ført ,selv om kritikken både fra opposisjonen og fra egne rekker har vært sterk.

I boken beskrives dette mer som en styrke enn en svakhet. En sterk leder må stå fast, kjempe, ikke la seg presse, men opptre med overbevisning selv i motvind, selv med dårlige meningsmålinger.

En statsminister i en krevende tid må våge å bli upopulær. Støres plan var å holde fast på den politiske kursen som var staket ut, men foreta justeringer i 2025 slik at de kunne gå inn i valgkampen med et best mulig utgangspunkt. Ap pleier å gjøre gode valgkamper.

Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne

I fjor høst ga Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne ut boken Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall. De beskrev hvordan Jonas Gahr Støre hadde mislyktes som leder for Ap. Støres mange kritikere fikk boltre seg anonymt. De sparte ikke på kruttet.

I november i fjor vokste fortvilelsen i deler av Ap til så store høyder at noen for alvor mente at Støre måtte trekke seg som partileder og gi plass for nestleder Tonje Brenna.

Da forsto Støre at det var alvor. Han holdt på å miste den kontrollen over sitt parti som en partileder må ha. Erstad skriver ikke at Støre da begynte å repetere «Fyrsten», men han forsto at noe mer måtte gjøres enn å stå fram med beskjed om at regjeringens politikk står fast, at han var motivert til å lede partiet videre og at det er landsmøtet som avgjør hvem som skal lede partiet.

Einar Gerhardsen var statsminister i 17 år. Han kjempet harde kamper både intern og eksternt. Det ble sagt om ham at han kunne skyte når noen må dø. Det samme kan Støre, sier Erstad.

Støre gjorde seg klar til kamp. Han visste han måtte vinne kampen i god tid før landsmøtet.

Hvis Støre hadde ment at det beste både for ham, Ap og landet var at Sp forble i regjeringen, hadde han ikke satt EU-saken på spissen.

Sannsynligvis så Støre det som en fordel om Ap kunne danne regjering alene. Det ville gi partiet en vitamininnsprøyting. Han kan tidlig også ha bestemt seg for å gjøre alt som skulle til for å få sin venn Jens Stoltenberg inn i regjeringen.

Støre er ingen populist. Men en regel har alltid et unntak når det trengs.

Det tredje Støre bestemte seg for, var å hive seg på populistbølgen om prisen på strøm. Nå skulle alle kunne velge Norgespris til 40 øre pluss moms – og det skulle også inkludere strøm til hytta.

Annonse