Grov utnyttelse av arbeidskraft – nå og da

BOK: I arbeiderdiktningen dokumenteres det hvordan husmenn og leilendinger ble utnyttet for hundre år siden. Det samme opplever drosjesjåførene i dag. Slik er systemet politikerne ikke får gjort noe med.

Det er felles trekk mellom dagens drosjesjåfører og husmennene i Tornedalen for rundt hundre år siden.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 10.07.2025 – 08:06 Sist oppdatert 23.07.2025 – 07:31

Annonse

I sin siste roman, «Stein i silke», tar Mikael Niemi oss med rundt hundre år tilbake i tid til svenske Tornedalen på grensen til Finland. Fattigdommen er stor. Mennesker kjemper for å overleve i et sterkt klassedelt samfunn.

Hvis de mener EØS-avtalen tvinger dem til å la plattformselskapene operere på egne betingelser, får de gi kommunene rett til å kaste de ut av eget kjøredistrikt og opprette en kommunal driftssentral

Noen rike finnes det i alle samfunn. Bøndene klarer seg godt. Myndighetenes representanter likeså. Det er alltid noen rike der de fleste lever i bunnløs elendighet.

Husmennene måtte are være glade for å få jobbe på bøndenes nåde. De øyner håp da det skal bygges en vei gjennom Pajalas enorme skoger og Veiforeningen søker arbeidskraft.

Et bestemt antall meter av veien blir lagt ut på anbud. Husmennene ender opp med å konkurrere med hverandre. Prisen presses nedover til en lønn de knapt kan overleve på. De må selv dekke alle kostnader, og det tar ofte betydelig lenger tid enn antatt å få klargjort en vei som holder den kvaliteten utbyggerne krever. Noen ganger ender det med tap.

Sosialisme som løsning

Løsningen blir sosialismen – enten den kommer i kommunistisk eller mer moderat utgave. Det skaper en voldsom spenning i samfunnet. De privilegerte gir aldri fra ser makt uten kamp. Husmennene får dannet fagforeninger, streiker og vinner til slutt fram. Arbeidsgiverne må godta avtaler som regulerer lønns- og arbeidsvilkår.

Det samme gjentar seg verden over. Arbeidermakt mot kapitalmakt.

Annonse

Utnyttelse av arbeidskraft

Utnyttelse av menneskers arbeidskraft er ikke noe som hører historien til. Det skjer i dag like foran øynene til landets politiker – og det er lovlig.

Situasjonen for drosjesjåførene i Oslo er ikke stort bedre enn for husmennene i Tornedalen. Klassekampen har de siste ukene dokumentert elendigheten og regjeringens uforståelige tafatthet.

Det var de borgerlige som foretok det såkalte «frislippet» i drosjenæringen i 2020. De skrotet i praksis løyvesystemet. Hvem som helst skulle kunne bli godkjent for å kjøre drosje.

Det trengte de ikke tro på. Plattformselskapet Ûber og Bolt hadde bevist at det ble billigere.

Det endte med at vi fikk flere tusen nye drosjesjåfører, men markedet ble ikke tilsvarende større. Sjåførene måtte vente lenger på neste tur. Utvidet arbeidstid – lavere lønn.

Ville rydde opp

De rødgrønne sa før valget i 2021 at de ville rydde opp. Det står svart på hvitt i Hurdalsplattformen. Det viste seg å være mer komplisert enn de hadde regnet med. De lot plattformselskapene være i fred, som om de var hellige kuer i den nye digitale tidsalderen. De satset på å regulere sjåførene.

For noen tiår siden var det Oslo Taxi som dekket det meste av markedet. Men monopol var ingen interessert i. Derfor fikk andre drosjeselskapet etablere seg, basert på at myndighetene delte ut løyver. Det var et system som utfordret EØS-avtalen, som bygger på fri konkurranse.

I dag er det 36 sentraler bare i Oslo og Akershus. Plattformselskapene har lokket flere tusen sjåfører til seg. Først tok de ikke mer enn 10 prosent av omsetningen. Da de var godt etablert i markedet, økte provisjonen til 25 prosent.

Det er plattformselskapene som tar imot bestillingen, fastsetter prisen, tar imot betalingen og tildeler kjøreturen til den som raskest kan påta seg oppdraget.

Sjåføren er selvstendig næringsdrivende. De jobber når det passer dem. De dekker selv alle kostnader.

De må ta de jobbene de blir tildelt. Hvis ikke faser plattformselskapene dem ut. Det gjelder å være parat flest mulig timer i døgnet om en vil ha penger på konto.

Småpenger riktignok. Klassekampen dokumenterer at en halvtimes tur fra Skøyen til Bjørvika i rushtiden koster 183 kroner. Når provisjon og kostnader er dekket, sitter sjåføren igjen med 81 kroner før skatt.

Vedtaket i Oslo kommune om at de må kjøre elbil, har gjort vondt verre. Mens inntektene går ned, tvinges de til å investere i elbil.

Regjeringens grep er å kreve at alle sjåfører må være knyttet til en sentral, det er fastsatt makspris på en del turer og det skal monteres taxameter i alle biler som kjører taxi.

Dette bidrar til bedre kontroll med næringen, men det gjøre situasjonen enda vanskeligere for sjåførene. De må betale 4000 kroner i året for å være knyttet til en sentral. Det blir nok sjåførene som må ta regningen for taxameter også.

Å være drosjesjåfør er ikke lenger et yrke en kan leve av.

Vi har fått et nytt eksempel på at Ap er så sterk knyttet til etablerte styringssystemer at de ikke får løst de problemene de sier de skal løse.

Det hører ingen steds hjemme at mennesker jobber mer enn en normal arbeidsdag til en timelønn ingen kan leve av. Det er sløvhet og tafatthet fra regjeringens side som gjør at mennesker tvinges til å jobbe på slaveaktige betingelser.

Regjeringen må gå løs på plattformselskapene, ikke lage nye regler og systemer som lager mer byråkrati.

Hvis de mener EØS-avtalen tvinger dem til å la plattformselskapene operere på egne betingelser, får de gi kommunene rett til å kaste de ut av eget kjøredistrikt og opprette en kommunal driftssentral som alle som vil kjære taxi må være tilknyttet.