Eirik Jensen dømt på løgner
Rustads bok dokumenterer for mye tvil rundt dommen mot Eirik Jensen. En ny rettsskandale kan være under oppseiling.
Bevisene mot Eirik Jensen holder ikke for en dom, hevdes det i den nye boken Dømt på løgner.Geir Olsen
Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR
Publisert 19.08.2025 – 10:10 Sist oppdatert 20.08.2025 – 12:29
Annonse
Det finnes noen enere i de fleste sammenhenger, noen som er usedvanlig dyktige, oppnår forbløffende resultater, men som gjerne går sine egne veier og skaper uro rundt seg. Politimannen Eirik Jensen var en slik ener.
Det er blitt sagt rett ut at han var landets beste politimann. Få, om noen, har huket tak i så mange kjeltringer og sprengt i filler så mange farlige gjenger som ham.
I 2021 ble han dømt til 21 års fengsel for å ha medvirket til innførsel av store mengder narkotika over en lengre periode.
Mangeårig krimreporter, Per Asle Rustad, antyder i boken Dømt på løgner, som kom ut på Bonnier i vår, at Jensen er utsatt for et justismord. Boken kan leses som et bevis på at det har skjedd.
Notorisk løgner
Bokens tittel henspiller på at det kun er den angivelige hasjbaronen Gjermund Cappelens påstander dommen bygger på. Rustad hevder han er en notorisk løgner. Han er ikke alene om å mene det. Hans kriminelle samarbeidspartner, Garbin, hevder han lider av Münchhausens syndrom. Münchhausen var en bløffmaker i en klasse for seg. Han kunne fortelle historier uten rot i virkeligheten med stor overbevisning.
Politi og dommerne har i det store og hele trodd på Cappelen som hevder Jensens bistand var avgjørende for å få narkotikaleveransene trygt over grensen.
Men politi og domstoler har tatt feil før, minner Rustad om. Han mener å kunne påvise at Cappelen tidlig i avhørene forstår at politiet er ute etter å få bevis mot Eirik Jensen. Han forteller i vei, endrer forklaring underveis for å gi politiet de de vil ha og får løfter om strafferabatt.
Eirik Jensen har forklart at Gjermund Cappelen i årevis var en viktig informant og at han har gitt ham avgjørende informasjon om hva som skjedde i det kriminelle miljøet. De møttes jevnlig og utvekslet hundrevis av sms-meldinger i et kodespråk.
Annonse
SMS-meldingene
Cappelen hevder at Jensen sendte han SMS-meldinger for å gi klarsignal for at narkotika kunne føres inn i landet. Cappelen hevdet han ble tipset dersom politiet var på sporet.
Slik kunne Jensen medvirke til at det over flere år ble smuglet 14 tonn narkotika inn i landet. Ifølge Cappelen fikk Jensen 500 kroner per kilo.
De millionene er det ingen som har sett noe til. Politiet har brukt alle midler for å finne ut av om Jensen kan ha gjemt unna flere millioner.
Bevisene mot Jensen er først og fremst det Cappelen forteller og alle SMS-ene de har sendt til hverandre.
Rustad skriver at han ikke forstår hvordan Cappelen, som har ord på seg for å være en løgner, kan bli trodd, mens Jensen, som har brukt livet sitt på å bekjempe kriminalitet langt ut over normal arbeidstid, stemples som en løgner.
Rustad hevder at politiet bevisst har plassert SMS-ene i en tidslinje for å bevise at han informerer Cappelen. Han hevder også at politiet og domstolen tar feil når de forsøker å knytte smser til tidspunkter hvor de vet det ble innført narkotika.
Jensen på sin side hevder at han ikke har hatt mulighet til å vite hvilke planer tollvesenet hadde for kontroller. Tollvesenet har bekreftet at ingen i politiet skal kjenne til dette, og de stiller seg uforstående til at Jensen har skaffet seg den kunnskapen Cappelen sier han hadde.
Eirik Jensen ble dømt for medvirkning til innførsel av narkotika i Oslo tingrett. Han ble frikjent av juryen i lagmannsretten, men dømt for korrupsjon og tjenesteforsømmelse. Dommeren underkjente juryens dom. Jensen anket underkjennelsen, men Høyesterett pekte på at dommeren hadde rett til å underkjenne det juryen, som består av lekfolk, kom fram til.
Uten tekniske bevis
Dermed ble det en ny behandling i lagmannsretten som endte med at Jensen ble dømt til 21 års fengsel. Det finnes ingen tekniske bevis. Jensen ble dømt for psykisk medvirkning.
Per Asle Rustad har kjent Eirik Jensen i mange år og fulgte det meste av rettssaken. Han skriver at han ikke fatter at en mann som i perioder har jobbet døgnet rundt for få kloa i kriminelle, selv skal være en kriminell av verste sort.
Han peker på at det ikke er noe i Jensens livsstil eller bruk av penger som tyder på at har skaffet seg millioner i tillegg til lønnen i politiet.
Rustads tvil om at Jensen er en skurk, har gjennom arbeidet med boken vokst til en overbevisning om at han ikke er det.
Alle må imidlertid godta at domstolen har sagt sitt. Det er ikke noe mer å hente ved å høre på opptakene i retten og lese dommen. Det Rustad gjøv løs på, og som er basis i boken, er de omfattende politiavhørene, både av Cappelen og Jensen.
Det førte til at han ganske snart ble overbevist om at politiet hadde latt seg fange i den såkalte bekreftelsesfellen.
Når politiet fatter mistanke, må de skaffe bevis for å kunne ta ut en tiltale. Dersom det er tvil knyttet til bevisene, skal det ikke reises tiltale. Det betyr at politiet også er forpliktet til å få fram det som taler imot den mistanken de har. Det skjer praktisk talt ikke i etterforskningen.
Annonse
Fritz Moen-saken
Både i Fritz Moen-saken, i saken mot Birgitte Tengs fetter og i Baneheiasaken falt politiet i bekreftelsesfellen. Det samme gjorde de i starten av etterforskningen av mordet på Olof Palme. Det groveste tilfellet er avhørene av Thomas Quick.
Tor Langbach, tidligere tingrettsdommer og direktør for Domstolsadministrasjonen, var for 10 år siden medlem av den svenske Bergwallkommisjonen som hadde i oppdrag å avklare hvordan Thomas Quick kunne bli dømt for en rekke drap han ikke hadde begått. Langbach har lest Rustads bok og skriver i Klassekampen at det i saken mot Eirik Jensen er «elementer som er skremmende gjenkjennbare fra Quick-utredningen.»
Han skriver at Quick var en mester i å oppfatte hvilken retning politiet ønsket at han skulle forklare seg og at forklaringene ble mer og mer «riktige» sett fra politiets side.
Rustad mener det samme skjedde i avhørene av Gjermund Cappelen.
-Jakter man på et bestemt mønster i noe som er tilfeldig, kan man lett finne det, skriver Langbach.
Undertittelen på boken er «Skyggespillet som felte Eirik Jensen». Bakgrunnen er spenninger og intriger i politiet blant annet mellom politikammeret i Bærum og Oslo. Jensen er kontroversiell. Han går sine egne veier og beveger seg på grensen, noen ganger over grensen, for hva som kan tillates i jakten på kjeltringer.
Med sin rufsete framtoning, tatoveringer, Harley motorsykkel og en selvsikker opptreden så han ut til å være av samme ulla som de kriminelle. Et ikke ukjent fenomen. I sin tid ble Jesus anklaget for å holde seg med horer.
Holder ikke mål
For å få bekreftet at avhørene av Jensen ikke holder faglig, objektive mål, har Rustad tatt kontakt med Gregg McCrary, tidligere drapsetterforsker i New York og med 25 års erfaring som analytiker i FBI.
Han setter seg inn i saken, gjennomgår politiavhørene og konkluderer med at han ikke er i tvil om at politiet har hatt en planlagt og klar agenda i møte med Jensen fra første stund av. Han betegner avhørene som «sjokkerende lesning» og mener det virker som om politiet har «skapt saken» mot Jensen.
Gjermund Cappelen vil ikke snakke med Rustad, men han skriver i boken at Cappelen har sagt til flere han stoler på at dommen mot Jensen for narkotikasmugling er feil, men at korrupsjonsdommen er riktig. Det samme sa juryen.
Jensens forsvarer, Jon Christian Elden, sier i boken at dommen mot Jensen er feil fordi det ikke finnes bevis. Han mener boken beskriver alt som har sviktet i saken mot Jensen.
Boken slutter med følgende uttalelse fra Elden: Denne saken må bli gjenopptatt.
Den som sitter med nøkkelen til en gjenopptagelse, er Cappelen. Men om det dukker opp nye momenter i saken og flere jurister kommer til samme konklusjon som Tor Langbach, vil det oppstå et press for gjenopptagelse.
Det springende punkt sett fra et juridisk ståsted, er om noen skal dømmes til den strengeste straffen, ikke ut fra fellende bevis, men ut fra en helhetsvurdering av en psykologisk medvirkning foretatt av jurister.
«En bok som bør ryste Norge», skriver Frank Tverran i Ringeriksavisa. Den har ikke gjort det. Den er knapt omtalt i mediene. Dommen mot Eirik Jensen står tydeligvis sterkt.
Men også i andre justismordsaker har det tatt tid før mediene har fattet interesse.
kommentar justismord gjermund cappelen eirik jensen bok narkotikasmugling rettssak magne lerø
Annonse
Annet innhold