KOMMENTAR
Staten skal ikke redde Aschehoug
Regjeringen får la markedet avgjøre Aschehougs skjebne, men de bør bruke mer penger på papirbøker.
De som er interessert i å overta Aschehoug kan melde seg hos konsernsjef Mads Nygaard. Staten kommer ikke til å ta kontakt.Terje Pedersen /NTB
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 16.10.2025 – 11:09 Sist oppdatert 16.10.2025 – 13:01
Annonse
Det ble huskestue i kulturmiljøet da Aschehoug for snart fire år siden lot Medier og ledelse føre Samtiden videre. Det gjorde forlaget rett i. Vi har økt antallet abonnenter med over 60 prosent i år, snart tredoblet siden vi overtok, og vi gir ut fire ganger så mye innhold.
I kultursektoren finner vi en fremskreden evne til bekymring for endringer. Noen ganger er det grunn til det. For eksempel når selveste Aschehoug nå legges ut for salg. Det er vitterlig en sak som bør engasjere – men de som engasjerer seg, har null innflytelse over prosessen.
Forfattere er bekymret
Forfattere har stått fram på rekke og rad, blant dem Lars Ove Seljestad, Trond Andreassen, Tove Nilsen, Thorvald Steen og Line Baugstø i Klassekampen. Det handler om frykt for utenlandske eiere, at gode forlagsmiljø skal rives opp, og at bransjen vil bli sterkere kommersialisert.
Det alle som er bekymret kan regne med, er at de over 100 eierne i Aschehoug – forfattere inkludert – vil selge til den som legger mest penger på bordet.
Det vil ikke gå som forfatter og kritiker Espen Søbye håper på, drømmer om, er vel et mer treffende begrep. I Klassekampen tar han til orde for at regjeringen kommer på banen for å sikre at de nye eierne «sikrer en kritisk offentlighet».
Nygaard-familien, som har vært toneangivende eiere i over 100 år, og nåværende ledelse i Aschehoug kan se det store engasjementet som en honnør for det de har representert i den norske forlagsfloraen. Aschehoug har klart balansen mellom børs og katedral.
Spørsmålet er hvor mye av tradisjon og profil som kan bevares når nordiske eiere, representert via Bonnier, Cappelen Damm og Kagge, satser tungt i det norske markedet, samtidig som salget av bøker faller. I 2014 ble det solgt 6,55 millioner bøker, i 2024 3,63 millioner.
Digitaliseringen har nådd bokbransjen. Det er strømming av bøker som vokser, og flere aktører tilbyr nå podkaster og lydbøker på samme plattform. Det er for mange store aktører i norsk bokbransje. Aschehougs eiere velger å selge framfor å satse de ressursene de rår over på å styrke sin posisjon. Det er forståelig.
Annonse
Bonnier tar over?
Det snakkes mest om at Bonnier er klar til å ta over. Danske forlag skal også være interessert. Men hva skal Bonnier med merkenavnene Aschehoug og Oktober? De kan fort ende opp som Gyldendal, som under Forente Forlag forsøker å føre videre fem merkenavn. Så langt har de ikke lykkes med det.
Det ville være en lykke for Aschehoug om Schibsted eller Amedia tok over. Da ville vi fått et nordisk forlagskonsern som satser både på bøker, lyd, tidsskrifter og aviser – slik svenske Bonnier og danske JP/Politiken gjør. Schibsted eller Amedia er stiftelser som står friere enn børsnoterte selskaper til å ta samfunnsansvar og satse langsiktig når de ikke har eiere som maser om avkastning.
I årtier har Gyldendal og Aschehoug vært knoll og tott i norsk forlagsbransje. Gyldendal ser ut til å ha som strategi å samle andre forlag under sin paraply. De kan ikke få noe bedre enn Aschehoug, Universitetsforlaget og Oktober. De kan i det minste overta Fabel, som de eier 50 prosent av.
Søbye mener det ville være en stor ulykke om store mediehus som Schibsted skulle snuse på Aschehoug: – Da burde norske forfattere og deres foreninger organisere lenkegjenger rundt Sehesteds plass i stedet for å rulle ut den røde løperen. Norske kapitalister er blant de grådigste i verden, bortskjemt av grunnrente i forskjellige former og av grov utnyttelse av innleid, korttidsimportert arbeidskraft.
Han kan umulig ha fått med seg at Schibsted Media i dag er en stiftelse. De driver ikke med utsuging av arbeidskraft.
Regjeringen vil ikke løfte en finger for å påvirke prosessen rundt Aschehoug. Budsjettet til Kultur- og likestillingsdepartementet øker med 1,2 milliarder for 2026. Det må sektoren være fornøyd med, men det er selvsagt grunn til å diskutere fordelingen.
I statsbudsjettet for 2026 foreslår regjeringen å bevilge over 200 millioner kroner ekstra for å øke leseferdighetene til barn og unge, og skape leselyst og leseglede. Totalt vil regjeringen bruke minst én milliard kroner ekstra på satsingen de neste fire årene.
Nedover med lesing
Det er positivt. Regjeringen tar på alvor at det går nedover med lesingen og erkjenner at dette har sammenheng med digitaliseringen. Papir har et fortrinn framfor skjerm. Det gjelder også i medienes verden.
Politikerne er blitt overivrige etter å satse på det digitale, fordi det er billigere. Men det inviterer til mindre fordypning og refleksjon. Det digitale fremmer flyktighet og overfladiskhet.
Regjeringen burde prioritere det trykte ord. Vi kunne ha droppet digitale utlån fra bibliotekene til fordel for innkjøp av flere sakprosabøker. Bevilgningen til innkjøp av sakprosa økes ikke i budsjettet. Det er en svakhet. Bransjen bør se det som en utfordring til å prioritere, framfor å kreve økte bevilgninger.
forlagsbransjen digitalisering bokbransjen aschehoug regjeringen magne lerø kommentar