En politikk for status quo i kulturen

All endring er krevende – særlig i kultursektoren. Her skal minst mulig måles, aktørenes egen kvalitetsforståelse ligger til grunn, og det skal være armlengdes avstand til politikerne.

Med Jonas Gahr Støre som statsminister og Lubna Jaffey som kulturminister, må vi regne med status quo i kulturpolitikken.Paul S. Amundsen/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 11.11.2025 – 09:33 Sist oppdatert 11.11.2025 – 09:51

Annonse

Det ligger an til at Stortinget før jul bevilger 26 milliarder kroner – kanskje litt mer – til kultur og medier: 11,7 milliarder til kultur, 10,2 til medier og 4,1 milliarder til frivillighet og idrett.

Bernhard Ellefsen, kulturredaktør i Morgenbladet, har skrevet en lang artikkel der han tar til orde for at de 26 milliardene bør brukes på en annen måte. Mens verden forandrer seg radikalt, mener han at kulturpolitikken står på stedet hvil.

Nordmenn flest bruker syv av døgnets timer på innhold skapt eller formidlet av globale teknologigiganter. Han hevder at dette i varierende grad representerer et syn som kan berede grunnen for fascisme – dersom det ikke møtes med demokratisk og sivilisatorisk motstand. Kulturens rolle skal være å motarbeide den forflatingen som skjer når en globalt styrt digitalisering ruller over oss.

Ut til folket

Ellefsen skriver at store institusjoner som Nasjonalmuseet og Den Norske Opera & Ballett, som samlet mottar 1,8 milliarder kroner må nå lenger ut til folk flest, og ikke fungere som destinasjonsutvikling for Oslo.

Han synes ikke vi trenger et tosifret antall mini-Nationaltheatre rundt omkring i landet – og i alle fall ikke et NRK med 3249 fast ansatte. Han vil slanke NRK, i alle fall med én milliard fra NRK og bruke den på ulike kulturprosjekter.

Han tar også til orde for å øke bevilgningene til lokale kor og musikklag – det er vitterlig kultur i praksis.

Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen protesterer mot påstanden om at NRK er en kulturpolitisk katastrofe. Hun hevder at NRK gjennom 90 år har klart å utvikle seg i takt med publikums endrede medievaner og behov.

Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, trekker på skuldrene over Ellefsens vidløftige tanker om endring. Det som synes å falle henne særlig tungt for brystet, er at en omlegging av støtteordningene i den retningen han foreslår, vil føre til færre fast ansatte og mer usikre arbeidsforhold for kulturarbeidere.

Ingen har heist flagget for kulturredaktørens høyttenkning om veien videre i kulturpolitikken. Men han skal ha for forsøket på å sparke i gang en debatt.

Dagens regjering, med Lubna Jaffery i front, har ingen planer om en radikal omlegging av kulturpolitikken. Det ville blitt store endringer med en borgerlig regjering med et sterkt Frp i front – men det ble ingen store endringer de åtte årene de borgerlige styrte, med Venstre i Kulturdepartementet.

Annonse

Marked med Thorhild Widvey 

Den eneste som har forsøkt å gjøre endringer i kulturpolitikken, er Thorhild Widvey (H), som var kulturminister fra 2013 til 2015, med Knut Olav Åmås som statssekretær. Hun var opptatt av at kulturen i større grad måtte forholde seg til markedet og skaffe inntekter, blant annet gjennom sponsing. Hun innførte gaveforsterkningsordningen for å stimulere til økt privat finansiering av kulturlivet. Den har de rødgrønne avviklet.

Både NRK og kulturpolitikken har vært båret fram av ideen om folkeopplysning. NRK har etter hvert fått en annen profil. Vibeke Fürst Haugen har rett i at NRK har fulgt med tiden – på godt og vondt. Seer- og lyttertallene er høye. De har tonet ned kultursatsingen til fordel for det publikum vil ha. Derfor får vi også reality-TV med Ville fristelser framfor dyrere og smalere dokumentarer.

På kulturområdet er kvalitet løftet fram som det avgjørende kriteriet for hva som skal støttes. Det peker mot større enheter og profesjonelle aktører. Det er videre bred enighet om at det skal være armlengdes avstand mellom politikerne og kulturen.

Kunsten skal ikke underlegges eller styres på politiske premisser. Kunsten skal styre seg selv – slik mediene styrer seg selv. Det gir lite handlingsrom for politikerne til å prioritere.

Skal vi føre en debatt om kulturpolitikk, må vi i alle fall dele den opp i medier, idrett, frivillighet og kultur.

Kutt i NRK

Ellefsen har rett i at det er mulig å kutte i bevilgningene til NRK uten at det får dramatiske konsekvenser. NRK er blitt for lik de øvrige TV-tilbudene, og vi trenger ikke alle kanalene de holder seg med.

Det første man burde gripe fatt i, er å redusere støtten til TV 2 for at de skal være en allmenn kanal og en slags konkurrent til NRK. Støtten kan reduseres med 100 millioner. Den øvrige støtten kan TV 2 beholde, slik at de kan opprettholde sin politiske avdeling.

Å ha flest mulig fast ansatte kan heller ikke være et mål for kulturpolitikken.

Det er viktig å støtte lokale kulturaktiviteter. Det betyr mer penger til amatører som synger i kor, spiller i korps og teater, for eksempel.

Kulturen må forholde seg til et marked. Det kan ikke være slik at kulturen skal finansieres hundre prosent av offentlige bevilgninger. Kulturen trenger sponsorer. Vi bør få tilbake gaveforsterkningsordningen. Det fører til at det samlet sett blir mer penger til kultur – selv om staten mister styringen over en liten andel. Det kan vi faktisk leve med.