Jaffery lar konflikten på Nasjonalmuseet ligge
Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) opplever økende press for å gripe inn i konflikten på Nasjonalmuseet. Det sier hun klokelig nei til og viser til at politikere skal holde armlengdes avstand til kunsten.
Lubna Jaffery vil ikke blande seg inn i striden på Nasjonalmuseet. Direktør Ingrid Røynesdal oppfordres til å være tydelig på at kunsten skal være fri, ikke styres politisk.Rodrigo Freitas/ NTB
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 03.12.2025 – 09:52 Sist oppdatert 03.12.2025 – 09:58
Annonse
Bråket på Nasjonalmuseet startet i mai da museet hang opp et verk av den israelske tekstilkunstneren Noa Eshkol (1924–2007) i samlingsutstillingen. Verket Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) fra 1974 ble plassert i rommet «På barrikadene», som viser politisk kunst fra 1965–1980.
Dette skjedde mens Israels angrep på Gaza ble intensivert. Gruppen Kultur mot folkemord, startet av ansatte ved museet, krevde at verket ble fjernet. De mente det signaliserte støtte til Israel og okkupasjonspolitikken. Flere titalls kunstnere sluttet seg til med opprop, medieutspill og en demonstrasjon inne i museet.
Arena for kunst
Direktør Ingrid Røynesdal har fastholdt at museet skal være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør. Hun avviser at utstillingen er en politisk handling og peker på at rommet viser ulike kunstneriske strategier fra perioden. For å møte kritikken monterte museet senere et verk av Jordan Nassar, en amerikansk kunstner med palestinske røtter, noe som ble oppfattet som et hastetiltak og kritisert av ansatte.
Kritikerne avviser at museet er nøytralt. De peker på at museet tok stilling da Russland angrep Ukraina ved å lyssette bygningen i ukrainske farger. De mener valget av Eshkols verk under krigen i Gaza svekker museets troverdighet og viser at «nøytralitet» er en illusjon. Tilhengerne av utstillingen hevder at kunstens ytringsrom må beskyttes, og at museet ikke skal sensurere historiske verk.
Konflikten har bredt om seg så mye at bedriftshelsetjenesten er koblet inn for å kartlegge arbeidsmiljøet. Ledelsen har sagt at de «kunne ha lyttet bedre», men fastholder prinsippet om at kunsten ikke kan innrette seg etter aksjonistiske krav, og at utstillinger må baseres på faglige premisser.
For noen uker siden gjorde kulturminister Lubna Jaffery rede for sitt syn i Stortinget. Hun avviste å gå inn i konflikten og viste til prinsippet om armlengdes avstand – at politikere ikke skal gripe inn i kunstfaglige eller redaksjonelle beslutninger. Hun sa at hun forventet at ledelsen ved museet «evner å svare for sine valg og delta i den offentlige debatten og stå for de perspektiver og vinklinger de velger».
Noen tolket svaret som støtte til aksjonistene, andre som kritikk av museet. Mye avhenger som kjent av øynene som ser, eller rettere sagt, hva en vil se.
Annonse
Armlengdes avstand
I gårsdagens intervju i Klassekampen presiserer Jaffery at det er behov for å minne offentligheten om hvorfor prinsippet om armlengdes avstand er avgjørende for kunstens og medienes frihet. «Vi som politikere skal ikke blande oss inn i kunstfaglige eller redaksjonelle beslutninger», sier hun.
Hun viser til flere eksempler: Det er ikke hennes skyld at morgenandakten i NRK er fjernet – det er NRKs redaksjonelle valg. Hun avviser også SVs forslag om å instruere NRK til å stemme for å utestenge Israel fra Eurovision. «Det ville være i strid med prinsippet», sier hun.
Hun avviser å ta stilling til striden om Eshkols verk, men mener museet må bli bedre til å forklare sine valg. «Alle, også Nasjonalmuseet, bør øve muskelen på ikke bare å ta beslutninger, men også å formidle dem», sier hun.
Det Jaffery sier, kan tolkes som en oppfordring til ledelsen om å være tydeligere på kunstens frihet og avvise forsøk på kansellering.
Leve med ulike syn
Ansatte på Nasjonalmuseet må leve med ulike syn på museets rolle. De som ønsker at museet skal markere seg tydeligere politisk, må erkjenne at det ikke vil skje. De som er skeptiske til samarbeid med Fredriksen-søstrene og motehuset Chanel, må forholde seg til at politikerne ønsker egeninntjening. Da blir det slik.
Sponsorer gjør det mulig å vise kunst museet ikke har råd til å kjøpe inn og bidrar til økte publikumsinntekter. Vi er ikke der – og kommer ikke dit – at Nasjonalmuseet blir fullfinansiert av offentlige midler.
Direktør Ingrid Røynesdal må stå i spenningen mellom børs og katedral. Men en spenning knyttet til museets politiske rolle, bør hun slippe. Museet skal ikke bøye seg for aksjonister, men heftige debatter om politiske tolkninger av kunst er ikke å forakte.
Kunsten skal både glede og provosere – i alle mulige retninger.
lubna jaffery kunstens frihet kommentar armlengdes avstand nasjonalmuseet politisk kunst magne lerø