Skårderuds uro – møtt med politisk korrekt kritikk
Finn Skårderud er tilbake med samtidsdiagnostiske fulltreffere, mens kritikerne henger fast i Helsetilsynets politisk regulerte univers.
Finn Skårderud (født 1956) er forfatter og tidligere psykiater.Trond A. IsaksenMagne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 13.10.2025 – 11:11 Sist oppdatert 17.10.2025 – 10:02
Annonse
Finn Skårderuds bok Uro – en reise i det moderne selvet, som han gav ut i 1998, fikk stor oppmerksomhet og solgte i over 80 000 eksemplarer. Her valset han opp med et helsevesen som han mente tenkte for smalt medisinsk og pekte på sammenhengene mellom sykdom og samfunn, kultur og individer.
Før det hadde han gitt ut bøker som Farvel til institusjonen, Sultekunstnere og Nervøse spiseforstyrrelser. I snart 30 år har Skårderud vært landets fremste psykiater når det gjelder kultur- og samfunnsanalyse på medisinske og idehistoriske premisser. Han har publiserte eller redigert et tjuetall bøker eller lengre artikler om «samfunn, helse og kultur».
I de seinere årene har også Ole Jacob Madsen, professor i kultur og samfunnspsykologi, levert vesentlige bidrag til å forstå menneskets psyke i en kulturell kontekst.
I november 2023 mistet Skårderud legelisensen, med begrunnelse i faglig svikt, dårlig rolleforståelse og mangelfull journalføring. Han får ikke lenger lov til å behandle pasienter slik han har gjort i førti år.
I år har han gitt ut boken Mer uro – om det moderne sjelsliv. Her skriver han at han er svært uenig i konklusjonen og mener han har drevet et godt klinisk arbeid.
Han legger seg imidlertid flat når det gjelder mangelfull og misvisende journalføring og godtar å betale tilbake flere millioner til det offentlige ettersom han ikke kan gjøre rede for fakturaene i form av timelister og konsultasjoner.
Innrømmer utroskap
Skårderud innrømmer at han har vært utro med Hilde Rød-Larsen flere ganger og at det var en relasjon hun ønsket. Hun har aldri vært hans pasient. Hun startet prosessen mot Skårderud med å skrive anonymt om deres forhold i en roman. Saken ble kjent og anmeldt, men påtalemakten konkluderte med at intet straffbart forhold hadde funnet sted.
De andre kvinnene som mente Skårderud hadde gitt dem kritikkverdig behandling eller krenket dem, kommenterer ikke Skårderud i boken. Han vil ikke bruke boken for å prosedere sin sak, skriver han.
Han som var i front i samfunnsdebatten, ble tatt av banen, kansellert og gjort fredløs. Alt raknet, men ikke evnen til å tenke og formulere seg bedre enn de fleste om helse, psyke og trekk i kulturen.
Det han skriver om, er hvilke konsekvenser saken fikk for ham på det psykiske og yrkesmessige plan. Han mistet alt knyttet til sin yrkesutøvelse, ble deprimert, brøt fullstendig sammen og ble lagt inn på psykiatrisk avdeling to ganger.
Han som var i front i samfunnsdebatten, ble tatt av banen, kansellert og gjort fredløs. Alt raknet, men ikke evnen til å tenke og formulere seg bedre enn de fleste om helse, psyke og trekk i kulturen.
Skårderud har arbeidet i flere år med oppfølgeren til Uro fra 1998. Han var praktisk talt klar for å gi ut boken da katastrofen rammet ham. Han måtte sette bokutgivelsen på pause.
Annonse
Måtte fortelle egen historie
Da han igjen var klar for å gi ut boken, kunne han ikke la være å fortelle sin egen dramatiske historie om uro, nederlag og sammenbrudd. Mer uro er blitt en personlig bok som Skårderud aldri hadde forestilt seg at han skulle skrive. Samtidig er det en dyptpløyende og bredsporet fagbok, en medrivende sådan, på over 500 sider etter beste Skårderud-merke.
«En rekke tekster er her satt sammen, som i en montasjeteknikk. Forskjellige sjangergrep og temperamenter er stilt ved siden av hver andre, i håp om å utforske den overordnede ideen om hvordan vi blir oss selv, om møter og ikke-møter. Dette er med overlegg en urolig tekst. Uro kan være på både godt og vond», skriver han.
Skårderud tar oss på kornet, preget som vi alle er av samtidskulturen. Han går til litteraturen, kunsten, sosiologien, psykologien og medisinen for å hente ut elementer som til sammen blir en mosaikk for vår tid.
Skjønnlitterær sakprosa
Ola Hegdal skriver om Mer uro – om moderne sjelsliv i NRK og betegner boken som «skjønnlitterær sakprosa».
Han peker på at Skårderud tordner mot samtidens kontrollkrav, skjemavelde, overmedisinering, kalde rasjonalitet, og insisterer på viktigheten av det mellommenneskelige møtet, den inderlige samtalen under fire øyne.
Han er ikke i tvil om at det som driver Skårderud, er et oppriktig ønske om å forstå psykiske plager og hjelpe sine pasienter.
Annonse
Uforenelige stemmer
I Vårt Land hevder Hilde Slåtto at Skårderuds «uforenelige stemmer skaper forvirring og en til tider ubehagelig leseropplevelse».
Ubehaget er knyttet til bokens to posisjoner. Den ene handler om Skårderud som ekspert, en sikker og suveren tolker av fenomener i vår samtid. Den andre posisjonen om Skårderuds verden som raser sammen og om hvordan livet blir når en selv blir hjelpeløs.
Disse to posisjonene lar seg ikke forene, mener hun, og at innsikten i hovedteksten svekkes når han inntar en offerrolle. Hun ser ikke noen skyld, og derfor intet ansvar. Hun ser det uskyldige offeret som vil gjennomrette æren og puste liv i den suverene fagmannen som er beundret og respektert.
I et innlegg i Aftenposten skriver psykologspesialist Mia Wanvik Stenersen at det er problematisk «fra et moralsk og fagetisk perspektiv å gjøre sitt eget fall til hovedfortellingen».
– Når oppmerksomheten flyttes bort fra grenseløse handlinger og over på terapeutens behov for trøst og forståelse, gjentas en dynamikk pasienter altfor ofte har levd med: å bære byrden for den sterkere partens smerte, skriver hun.
I Klassekampen skriver Daniel Willumstad Gunstveit at han ikke tror det er mulig å lese boken uten i alle fall til en viss grad å komme inn på varslingssaken som endte med at han mistet autorisasjonen som psykiater. Hvorfor ikke utforske varslene og omstendighetene rundt dem på samme seriøse vis som han utforsker egne depresjoner – med nysgjerrighet og vidd, spør han.
Han mener boka har et skjær av forsvarsskrift om forfatteren vil det eller ikke.
For øvrig mener Gunstveit at Skårderud har skrevet en rik, mangslungen og tidvis rotete bok, en ambisiøs, sammensatt og «rastløs samtidsdiagnostikk som vekker interesse og nysgjerrighet for den vakre og grufulle tiden vi lever i».
Sindre Hovdenakk gir boken terningkast 4 i VG. Han synes deler av boken er sprikende og at han av og til behandler emner med «litt harelabb». Han mener det er betimelig og tankevekkende at Skårderud tar et oppgjøre med hvordan psykiatrien selv skaper «epidemier» som autisme, ADHD og bipolare lidelser..
I Aftenposten skriver Eilif Guldvog Hartvedt at boken er en «uvanlig god samtidsdiagnose» og en vidunderlig stimulerende utforskning av samtidens baksider. Han peker på Skårderud finner årsaken til mange psykiske plager og lidelser i det han kaller «moderniteten», «nyliberalismen» eller «prestasjonssamfunnet».
Enormt kildegrunnlag
Han lener seg på et enormt kildegrunnlag av andre tenkere, forfattere, kunstnere og fagpersoner. Mer uro føles som et livsverk der han hopper tematisk fra spørsmål som selvrealisering, ensomhet, ungdomstid og kjærlighet, til fenomener som psykoser, selvmord, spiseforstyrrelser og kroppskultur, skriver han.
Hartvedt er også opptatt av varslene. Når han vier mye plass til sin egen sykdomshistorie, blir flere partier av Mer uro først og fremst en offerfortelling hvor den avskiltede psykiaterens lidelse gjøres uendelig mye større enn varslernes. Han tror Skårderud ville vært tjent med å ikke la varslene og tapet av lisensen være så underkommuniser, skriver ham.
Når Skårderud er åpen om sitt eget nederlag, er det naturlig at kritikere også kommenterer det – selv om det ligger på siden av det boken egentlig handler om. Men det gjøres tidvis med stor uforstand.
Morgenbladets kulturredaktør, Bernhard Ellefsen, mener også Skårderud bedriver selvforsvar i boken. Det han skriver om sin egen ulykke, vekker sympati og det bør få lesere til å stille spørsmål om straffen han er tildelt er rimelig, for ikke å si rettferdig.
Ellefsen mener det hadde vært naturlig om Skårderud reflekterte åpent over hvorfor han havnet i en fortvilet situasjon.
– Men her stopper den evig grublende Finn Skårderuds nysgjerrighet. Han ser ut til å mene at han ganske enkelt «betaler en mental pris for samfunnet vi er en del av». Og leseren får følelsen av at forklaringen på hans nye, mer engasjerte perspektiv på verden kanskje ligger her: Skårderud er mer kritisk til samfunnet nå som samfunnet er mer kritisk til ham.
Spørsmålet er om han har rett når han antyder at samfunnet er noe som skjer oss. Det er ingen egentlig plass til moralen, i enkeltmennesket eller i fellesskapet. Slik blir mennesket en passiv størrelse, hevder Ellefsen.
Når Skårderud er åpen om sitt eget nederlag, er det naturlig at kritikere også kommenterer det – selv om det ligger på siden av det boken egentlig handler om. Men det gjøres tidvis med stor uforstand.
Gunstveit spør hvorfor Skårderud ikke utforsker varslene og omstendighetene rundt dem med samme seriøsitet som han utforsker egne depresjoner. Her viser han manglende forståelse for den mediedynamikken som preger varslingssaker i dag. Det nytter ikke å forklare eller forsvare seg. Dessuten kan en psykiater ikke utlevere eller omtale sine pasienter på en ufordelaktig måte – i alle fall ikke i en bok.
Skårderud kjenner dem som har varslet om kritikkverdig behandling svært godt. Hadde han forsøkt å tilbakevise varslene og gitt sin versjon av hva som har drevet dem frem, ville mediene ha offentlig henrettet ham.
Vil han bestride varslene og hevde at Helsetilsynet har tatt feil, må han gå rettens vei for å få vedtaket om å frata ham legelisensen underkjent. Han har også mulighet til å søke om å få lisensen tilbake uten å gå til retten.
Vi har etablert en ordning der fagfolk i realiteten fratas sitt rettsvern. Å frata et menneske levebrødet er en så alvorlig dom at det ikke bør overlates til et tilsyn som kan drive saksbehandling uten kontradiksjon – selve kjernen i vår rettsstat. De trenger heller ikke gi advarsel før de fratar en fagperson muligheten til å utøve sitt yrke.
Bør få fortsette
Er det tvil om Skårderud er skikket til å være lege, bør han få fortsette – med fortsatt tilsyn og oppfølging. Tvilen skal komme den tiltalte til gode. Slik er det ellers i samfunnet.
Det finnes dem som mener at personer med makt som har trådt over grenser, skal holdes ute i kulden i årevis. Skårderud vil ikke oppholde seg der – og det er ingen grunn til at han skal gjøre det.
Det bør heller ikke være et krav at den som har tråkket feil, skal legge seg flat for feil andre – men ikke en selv – mener har skjedd.
Skårderud legger seg flat for at han har ignorert reglene for journalføring og mottatt flere millioner han ikke kan dokumentere. Han skriver om sin utroskap – en moralsk svikt – men understreker at dette ikke har noe med hans yrkesutøvelse som psykiater å gjøre. Han avviser at dette er en #metoo-sak. Hun var voksen og ønsket et forhold til ham – i to omganger.
Skårderud kunne ikke unngå å skrive om sitt livs store nederlag, når det er nettopp slike temaer han ville utforske. Det ville ikke fungert om han forsøkte å gå videre som rådgiver og forfatter uten å si det som det er: Han som kan alt om depresjoner, maktet ikke å stå oppreist da stormen traff hans eget liv.
Kritikerne bør forstå at å skrive om saken mot ham er noe helt annet enn å være åpen om det han selv har opplevd. Åpenhet om egen krise og nederlag skaper troverdighet og styrker hans posisjon som veileder og tolker av vår tid – og av mennesker i kamp med krefter i tilværelsen og kulturen som setter sitt helsemessige preg på oss.
Det anmelderne ikke har reflektert over, er at Skårderud med denne boken i sterkere grad blir en av oss.
Selvsagt kunne det vært interessant å lese Skårderuds refleksjoner om hvorfor han var utro, hvorfor han rotet med timelister og refusjoner, og hvorfor han behandlet pasienter slik han gjorde. Men det ville blitt en annen bok.
Han har tidligere kommentert rotet med timelister i mediene. Men å skrive om utroskap med en kvinne som har anmeldt ham, er en øvelse ingen bør forsøke seg på.
Skårderud er spesialist i behandling av spiseforstyrrelser. Han skriver ikke mye som kan leses som et forsvar for egen behandlingsfilosofi. Det ville også blitt en annen – og meget interessant – bok.
Vi får nøye oss med at Skårderud i denne omgang trekker frem det fra eget liv og krise han mener har relevans for å beskrive de trekkene i vår samtid som skaper uro, gjør oss syke eller sterkt misfornøyde.
Annonse
Skårderud med fuglene
«Jeg skal skrive om uro. Jeg sitter med utsikt til fuglebrettet. Så blir jeg forstyrret. En fugl flyr på vinduet. Det er et kjapt smell. Jeg går ut og finner den. Det er en spettmeis. Jeg tar fuglen i hånden. Øynene er lukket, og den lille, varme kroppen dirrer. Jeg jager den interesserte katten vekk. Så våkner fuglen. Kan man se frykt i to fugleøyne? Jeg setter den ned. Så flyr den av gårde til nærmeste tre. Jeg betrakter avsnittet ovenfor, og det er noe som slår meg ved min egen tekst. Jeg hadde neppe åpnet denne boken slik for to år siden. Noe alvorlig har skjedd. Åpningen er preget av at jeg har sittet stille og hatt for god tid til å overvåke fuglebrettet. Jeg har lest meg opp og er nå ganske god på arter. For to år siden satt jeg langt mindre stille. Jeg var mye på farten, og både hjemme og ute var jeg preget av mange aktiviteter. Brått og absolutt uønsket fikk jeg god tid. Og den gode tiden var dårlig. Svært dårlig. Livet mitt ble brått endevendt i løpet av noen timer, dager og uker. Jeg opplevde et stort fall, både raskt og langsomt. Jeg falt, og jeg faller fortsatt.»
Slik åpner Skårderud boken. Jeg jobber sammen med to som er veldig opptatt av fugler. Endelig har også Skårderud oppdaget fuglene, vil de si. Når alt gikk så galt som det kunne gå, var fuglene på sitt vis med på å berike Skårderuds liv. Naturen blir en trøst når de som har makten i samfunnet er ute etter en.
Det anmelderne ikke har reflektert over, er at Skårderud med denne boken i sterkere grad blir en av oss. Han er ikke lenger eksperten som mestrer alt, formulerer seg på en måte som utløser applaus og øser av bredsporet kunnskap. Den som selv har gått kraftig på trynet, har gjerne lært noe om hvordan man best kan hjelpe andre på beina igjen.
varslingssak kommentar finn skårderud magnelero kulturkritikk psykiatri samtidsdiagnose
Annonse