Ledere som tar grep: Zelenskyj, Nygård og Bardella

Zelenskyj tar sjansen på å opptre i refserrollen • Jon-Ivar Nygård gir det tafatte lederskapet et ansikt • Forholdet mellom Marine Le Pen og Jordan Bardella har noen fellestrekk med spekulasjonene om at Tonje Brenna ville overta for Jonas Gahr Støre.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 23.01.2026 – 11:23 Sist oppdatert 23.01.2026 – 11:59

Lesetid: 3 min

Annonse

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har i snart fire år vist imponerende lederskap i krigen mot Russland. Han har sikret solid støtte for Ukrainas sak i Nato og andre vestlig orienterte land. 

Zelenskyj har opptrådt bestemt og krevende, men også vist takknemlighet for den støtten han har fått.

 Zelenskyj er skuffet og utålmodig, og han har problemer med å innse at det finnes grenser for hvor mye Europa kan bidra med for å få slutt på krigen.

I Davos denne uken dristet han seg til å refse Europa for å snakke mye, men handle for lite i møte med Russland. Han sa at Europa virker splittet og «tapt», og at kontinentet må kunne forsvare seg selv i stedet for å stole på USA. Han mente dessuten at EU lar interne uenigheter og manglende politisk vilje stoppe nødvendig støtte til Ukraina.

Dette kan han ha mye rett i. Men han er likevel ikke den som bør opptre i en refserrolle. Han har opparbeidet seg såpass mye goodwill at Nato og EU tåler kritikken. De skriver det på kontoen til en leder som er fortvilet over at krigen ikke går Ukrainas vei. Situasjonen er verre enn noen gang.

Skuffet og utålmodig

Zelenskyj er skuffet og utålmodig, og han har problemer med å innse at det finnes grenser for hvor mye Europa kan bidra med for å få slutt på krigen.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Politikere – mer «spill», mindre ledelse
• Varslinger som pengesluk og sløsing
• Ukrainas tynnslitte håp om fred

Europeiske ledere har brukt store ord om betydningen av krigen for Europas sikkerhet, noe som gir Zelenskyj grunn til å forvente massiv støtte. Men slik er det altså ikke.

Som kjent skal en være varsom med å slå hånden av den som gir en mat. Zelenskyj vil ikke klare å kjefte seg til økt støtte.

Ledere som ønsker å oppnå noe på den politiske arenaen, står ofte i et dilemma: 

Skal de jobbe internt, lirke og overtale, eller skal de si rett ut offentlig hva de mener? Dører kan lukke seg når kritikk fremføres åpent – det er sjelden det åpner noen.

Annonse

Nygård er ikke på ballen

Denne uken ga samferdselsminister Jon-Ivar Nygård det tafatte lederskapet et ansikt. Bakgrunnen er at Bane Nor sier de trenger fem år til for å få ferdig det nye jernbanesporet til Hamar.

Den planlagte jernbanekryssingen gjennom Åkersvika naturreservat, som er vernet etter Ramsar-konvensjonen, har vist seg langt mer krevende enn tidligere antatt. Bane Nor sier at dagens løsning ikke er god nok, og at det foreligger innsigelser knyttet til naturmangfoldet. Endringene i prosjektet – særlig en ny løsning for Åkersvika – innebærer at saken må til ny behandling i Stortinget, noe som gir ytterligere forsinkelser.

En utsettelse på fem år slo ned som en bombe. På Dagsnytt 18 ga Nygård selv uttrykk for at han var overrasket og ville be om en forklaring.

Dette er Nygårds ansvar. Han burde tatt tømmene og gjort det klart at han forventer fortgang i saken. Vi kunne også forvente at Bane Nor på forhånd hadde avklart behovet for fem års utsettelse. Men Nygård er ikke på ballen.

Le Pen, Bardella og parallellen til Støre og Brenna

I vår ble Marine Le Pen dømt i første instans for misbruk av midler fra Europaparlamentet. Rundt 50 millioner kroner som skulle gå til lønn og utgifter for partiets assistenter, ble i stedet brukt til å fylle partiets slunkne partikasse i Frankrike. I dommen sies det eksplisitt at hun ikke kan stille til valg. Le Pen hevder på sin side at saken er politisk motivert, nærmest en heksejakt for å bli kvitt en brysom utfordrer.

Partiet må nå forholde seg til at hun inntil videre ikke kan stille. Det ble likevel ingen strid om hvem som kan tre inn i hennes sted. Partiets nye stjerne, 30 år gamle Jordan Bardella, gjør det allerede bedre på målingene enn Le Pen. I forrige uke mente 70 prosent av Nasjonal samlings velgere at Bardella ville være en bedre presidentkandidat enn Le Pen.

Bardella sier selv ingenting om han vil stille i stedet for henne: «Jeg vil kjempe ved hennes side for at hun skal kunne bevise sin uskyld, for jeg er lojal og kommer alltid til å være lojal til Marine Le Pen.»

Om han aldri så mye ønsker å bli president, vil han neppe utfordre Le Pen dersom hun blir frikjent og igjen kan stille. Men ingen kan vite hva som vil skje i et parti som må satse på den kandidaten velgerne foretrekker.

Dette minner om situasjonen i Arbeiderpartiet i desember i fjor. Misnøyen med Jonas Gahr Støre var så stor at flere i partiet sa rett ut at han burde trekke seg. Tonje Brenna ble lansert som mulig ny partileder. Brenna kunne ikke antyde at hun ønsket å overta; hun måtte støtte Støre. Samtidig uttalte hun seg ikke på en måte som stengte døren fullstendig. Som nestleder skal hun kunne ta over nærmest på dagen.

Derfor kunne hun ikke si: «Støre må fortsette. Glem det. Jeg er ikke klar til å overta.» Noen mener hun gikk for langt i å stille seg til disposisjon, og at dette er grunnen til at Støre ba henne overta som parlamentarisk leder. Om det var en opp- eller nedgradering, kan diskuteres. Og slike rykter er politikken full av.

volodymyr zelenskyj magne lerø leder jordan bardella jon-ivar nygård marine le pen tonje brenna

Annonse