Ledere som tar og ikke tar grep

Terje Aasland setter foten hardt ned • Gyda Oddekalv gjør som Carl I. Hagen, dominerer eget parti • Stein Lier Hansen gir umoralske næringslivsledere et ansikt.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 30.01.2026 – 09:11 Sist oppdatert 30.01.2026 – 10:45

Lesetid: 4 min

Annonse

Når en leder blir konfrontert med noe en ikke liker, som virker truende eller som en ikke kan godta, kan en velge helt ulike tilnærmingsmåter.

En kan med en gang slå fast at det som sies ikke blir godtatt, og at det skal bekjempes med alle midler. For noen er det mest naturlige å gå til krig med en gang.

Alternativet er å si at en er overrasket og uenig, men at en skal tenke på det og se om det kan finnes måter å løse uenigheten på.

Enten trekker en sverdet og går til krig, eller en inntar en lytterposisjon og ber om tid til å tenke.

Ledere bør kunne beherske begge posisjoner. Den beste tilnærmingen avhenger av hva saken dreier seg om, hvem en har med å gjøre og hva situasjonen krever.

Energiminister Terje Aasland har dette spennet i sitt reaksjonsmønster, og det trengs for en statsråd. Han er forsiktig i alle saker som berører samenes situasjon og rettigheter. Han vet at det gjelder å ikke låse slike saker, men invitere til dialog. Han har lært av Fosen-saken.

Onsdag fikk vi se Aasland trekke sverdet. Bakgrunnen er at det ser ut til å være et flertall på Stortinget som vil skrote elektrifiseringen av Melkøya.

 Her er det ikke snakk om dialog. Det er ikke noe å lytte til. Saken er avgjort. Aasland er klar og kontant.

Frp sa i forrige uke at de ikke ville gå inn for å stoppe prosjektet fordi det allerede er investert nærmere 10 milliarder kroner. Nå har de ombestemt seg.

Da det ble kjent at det er blitt et flertall på Stortinget for å skrote elektrifiseringen, var Equinor raskt ute med å si at det vil være ulovlig å stoppe prosjektet nå. Equinor har fått alle nødvendige tillatelser og inngått de avtalene som trengs.

Terje Aasland tok tyren ved hornene. Han sa rett ut i Dagsnytt 18 at om Stortinget fatter et slikt vedtak, måtte de være forberedt på at han ville komme tilbake til Stortinget med beskjed om at vedtaket ikke kan iverksettes. Han har ikke mandat til å trekke tilbake en tillatelse som er gitt eller oppheve avtaler.

Her er det ikke snakk om dialog. Det er ikke noe å lytte til. Saken er avgjort. Aasland er klar og kontant.

Aasland signaliserer at opposisjonen er i ferd med å kjøre fram en sak som kan ende med et kabinettspørsmål. Regjeringen vil ikke la seg instruere av Stortinget til å oppheve en tillatelse somm er gitt, og som kan føre til at staten blir møtt med erstatningskrav på 10 milliarder – kanskje mer.

Aasland vet han har en god sak. Derfor kan han gi opposisjonen et kontant svar.

Aasland har sagt sitt. Nå har Jonas Gahr Støre ballen. Støre er dialogens mann, men han kan også avvise forslag og innspill kontant. Det kan han like godt gjøre i dette tilfellet i håp om å få opposisjonen til å gjøre retrett før de drar saken inn i et spill i Stortinget.

Lederutfordringer i nye partier

Generasjonspartiet ble stiftet i 2020 av Gyda Oddekalv. Ved valget i fjor stilte de med lister i alle landets fylker og fikk rundt 21 000 stemmer.

Det har blåst friskt rundt Oddekalv de siste månedene. Hun blir kritisert for å være for dominerende og autoritær, for at hun vil ha det som hun vil i alle saker, og for mangel på demokratiske prosesser i partiet.

«Det kan være sant at det er mye maktkonsentrasjon», sier hun til Aftenposten.

Hun avviser mye av kritikken, men hun kan ikke nekte for at hun som stifter og leder har mye makt – og vet å bruke den.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Politikere – mer «spill», mindre ledelse
• Varslinger som pengesluk og sløsing
• Ukrainas tynnslitte håp om fred

Hun er ikke den første partistifteren som blir kritisert for å opptre for mektig. Da Anders Lange i 1973 startet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, var det ingen tvil om hvem som var sjefen og hva det dreide seg om.

Han og hans støttespillere fant etter hvert ut at det fikk være grenser for personfokuseringen. I 1977 ble navnet endret til Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen ble partiets dominerende leder i 28 år. Han ble stadig kritisert for å være egenrådig og for å legge liten vekt på programmene som ble vedtatt.

Det ble sagt om Frp at når man setter ut ei fjøslykt, kommer mye rart rekende. Hagen benektet ikke dette. Men han sto vakt om det han mente måtte være partiets profil og linje. På landsmøtet på Bolkesjø satte Hagen hardt mot hardt. Han gikk seirende ut, og liberalistene tapte.

Hagen fortsatte med å skyve personer som ikke innordnet seg, ut av partiet.

I 2020 grunnla Owe Ingemann Waltherzøe Industri- og Næringspartiet og ble partiets leder. Partiet fikk tre prosent oppslutning ved valget i 2023.

Partiets appell til ulike grupper skapte uklarhet om politisk profil. Waltherzøe ble kritisert for å være for dominerende og blokkere demokratiske prosesser. Det endte i splittelse, og Waltherzøe trakk det korteste strået. Nå leder han Det norske Industriparti, som han var med å stifte i 2024.

Gyda Oddekalv ser ut til å ha bestemt seg for at Generasjonspartiet ikke skal lide samme skjebne som Industri- og Næringspartiet.

Et nystartet parti trenger en sterk leder. Men en leder kan også hindre vekst dersom partiet blir for sterkt styrt av grunnleggeren – særlig hvis vedkommende ikke viser tilstrekkelig politisk talent.

Annonse

Stein Lier Hansen og lederens fall

Det var ikke opplagt at Stein Lier Hansen skulle bli administrerende direktør i Norsk Industri i 2006. Han var ikke kjent som en industrimann. Han hadde bakgrunn som statssekretær for Arbeiderpartiet i Miljøverndepartementet og som generalsekretær i Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Men i NHO ønsket de seg en sjef som var kjent for å være en lagbygger, som hadde et stort kontaktnett – blant annet inn i politiske miljøer – og som kunne styrke industriens omdømme.

I nesten 20 år var Stein Lier Hansen den fremste talsmannen for norsk industri.

Nå står han i retten. Han er tiltalt for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap mot Norsk Industri på 10,6 millioner kroner. Etterforskningen har også avdekket at han mottok 1,9 millioner kroner fra en leverandør som fakturerte Norsk Industri for 4 millioner.

Lier Hansen sier seg delvis skyldig, men benekter korrupsjon.

Han har løyet til sin arbeidsgiver og fått dekket kostnader han ikke har hatt.

Han som gjerne snakket om industriens etiske ansvar for miljø og klima, har altså sviktet moralsk og med viten og vilje skaffet seg inntekter ved å sende falske fakturaer og dikte opp aktiviteter.

Han hadde en lønn på flere millioner. Det burde vært nok. Men han samarbeidet med næringslivsledere som hadde flere millioner høyere lønn enn ham.

En mulig forklaring er at Lier Hansen mente han fortjente en høyere lønn enn han hadde, og at han derfor hentet ut penger fra det søkkrike forbundet uten at noen merket det.

Lier Hansen kan etter så mange år som sjef ha blitt så varm i trøya at han utnyttet den tilliten han hadde.

Dette er ikke en engangshendelse. Det er et mønster av utroskap. Det vil bety skjerpet straff.

terje aasland lederutfordringer leder korrupsjon gyda oddekalv magne lerø stein lier hansen