Stoltenbergs tro på våpen for fred

I ti år som generalsekretær i Nato var Jens Stoltenberg en trofast tjener for makten og en fighter for at den verden han trodde på, ikke skulle rase sammen. Raset kom etter han gikk av.

Jens Stoltenberg skriver om tiden i Nato som var en opptur for verdens største militærmakt, nå er Nato i krise.Terje Pedersen/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.01.2026 – 10:33 Sist oppdatert 13.01.2026 – 11:51

Annonse

Jens Stoltenbergs På min vakt – å lede Nato i strid ser ut til å havne på tredjeplass over de mest solgte sakprosabøkene i fjor, bare slått av Eyvind Hellstrøm og Åsne Seierstad. Det er en særdeles liten prestasjon sammenliknet med det Stoltenberg skriver om i boken.

Boken er trykket i et opplag på 65 000. Det er nok solgt en del tusen i utlandet i tillegg. Stoltenberg kunne reist verden rundt, holdt foredrag og solgt bøker i bøttevis. Men han vil heller være finansminister.

Stoltenberg fikk kraftig med pepper da han dro til Europa for å fortelle om boken etter å ha lagt fram statsbudsjettet. For han var ikke der for å svare da Trygve Slagsvold Vedum dro fram kanonene og fyrte løs om skattefritak i distriktene og gratis ferger.

Et politisk dyr

Jens Stoltenberg er et politisk dyr. Nå er han finansminister fra morgen til kveld. Han kaster seg over milliarder og små dillesaker med stort alvor og engasjement, som om det handlet om krig.

Flere sperret øynene opp da det ble kjent at den gamle Nato-motstanderen skulle bli sjef for Nato. Stoltenberg var selv i tvil. Men han fant ganske fort jobben som generalsekretær dypt meningsfull og viktig. Han gikk «all in». Det merket de som fikk med ham å gjøre.

Stoltenberg har et hode som er i stand til å sortere og bearbeide mye kunnskap. I flere tiår har han dessuten hatt en tjener på hver finger. Det betyr at han er dreven til å spille på andre. Stoltenberg bygger lag, med seg selv som det naturlige sentrum, men ikke som en dominerende sjef.

Han har en unik evne til å snakke med folk og skape tillit. Han kombinerer det formelle med det uformelle, det nøye planlagte med det som må skje der og da når en situasjon åpner for det.

Stoltenberg gjør ikke noe halvgjort, og han driver ikke med venstrehåndsarbeid. Det blir kraft og klarhet der Stoltenberg engasjerer seg. Klarheten kan ende opp i et smertefullt kompromiss. Det er ofte en løsning etter Stoltenbergs hjerte.

Annonse

Bak lukkede dører

I boken inviteres vi inn på lukkede møter. Stoltenberg skriver åpenhjertig om hva som ble sagt og gjort. Hans egen rolle som kompromissmaker blir tydelig. «Slik politikk blir til» kunne vært en undertittel på boken. For det handler om hvordan Stoltenberg i ti år fungerer som en reisende i overtalelseskunst og kompromisser.

Stoltenberg har normalt ikke makt til å skjære igjennom. Jobben er å snekre kompromisser og få ryddet hindringer av veien. Han lykkes fordi han er drevet av å finne løsninger.

I ti år hadde Stoltenberg Nato på hjernen natt og dag, for det skjedde noe til alle døgnets tider som hadde eller kunne få betydning for Nato.

De andre lederne i Nato fikk bunnsolid tillit til Stoltenberg. Derfor fikk han forlenget åremålet. Joe Biden ville ikke gi slipp på ham en gang etter ni år. Han nærmest påla ham å stå på et år til med henvisning til krigen i Ukraina.

Stoltenberg ga etter, ikke fordi han ble overbevist om at han var uunnværlig, men fordi han kjente på plikten til å stille opp når andre var så tydelige på at «han var mannen» enda et år.

Stoltenberg ledet Nato under koronakrisen da alle ansatte i Nato fikk tilbud om AstraZeneca-vaksinen. Men det ble meldt om bivirkninger man slet med å få oversikt over. En periode ble vaksinering med denne vaksinen stoppet.

«Jeg hadde mest lyst på Pfizer», skriver han og viser til at han tar immundempende medisiner mot Bekhterev. Men det var ikke snakk om å komme til Norge og snike i køen.

Ikke ta  AstraZeneca

Han fikk et klart råd fra storesøster Camilla, som var direktør på Folkehelseinstituttet, og sin kone om å ikke ta AstraZeneca. Nå åpnet muligheten seg for at han kunne komme til Norge og få Pfizer-vaksinen sammen med sitt kull.

Vaksinering var en betent sak. Stoltenberg regnet med det ville bli sterke reaksjoner dersom han ikke fulgte det råd han hadde gitt de ansatte i Nato.

Han valgte å ta AstraZeneca-vaksinen. Søster Camilla var bekymret, kona Ingrid oppgitt og irritert. – Det er bare så typisk deg, Jens. Du setter alltid jobben først, foran alt annet. Ditt renommé, ryktet ditt i Nato, er viktigere enn helsa di, enn livet ditt – livet vårt.» Klar tale fra kona.

Og hun har utvilsomt et poeng. Jens Stoltenberg går inn i oppgavene med liv og sjel. Han er lojal til det ytterste. I ti år var han en tjener for partiet. Nå var han en tjener for Nato.

Det var nok denne siden ved Stoltenberg Joe Biden så. Han visste at slike som Stoltenberg vokser ikke på trær. Derfor ble han presset til å stå på døgnet rundt enda et år.

Ingrid måtte vente. Han har tilegnet henne boken og takker henne slik: «Den største takken går til Ingrid. Uten henne hadde ikke dette vært mulig, og langt fra så godt, verken i Nato eller noe annet sted.»

Da Jens Stoltenberg gikk av som statsminister i 2013, startet han arbeidet med boka «Min historie» om hans år i norsk politikk. Han innså fort at han hadde altfor få egne notater om det som hadde skjedd.

Annonse

Flere hundre timers opptak

Han regnet med det ville bli bok om tiden i Nato også. Derfor startet han med en gang med å dokumentere. Han leste inn en slags dagbok. Medarbeidere medvirket også. Resultatet ble flere hundre timers opptak. I tillegg kom tusenvis av sider med notater. I Nato skjer det ikke et møte uten at det tas et notat.

Dette har gjort at Stoltenberg har kunnet dokumentere meget godt det som ble sagt på møter selv om det ikke ble gjort direkte opptak.

Aftenpostens tidligere utenriksredaktør, Per Anders Madsen, startet med å skrive boken for fem år siden.

Stoltenberg forholder seg lojalt til det medlemslandene i Nato er enige om. Han framstår som en sterk forsvarer av alliansen. Han understreker gang på gang at USA må være med på laget. Han forstår selvsagt at Europa ikke er like viktig for USA som det en gang var. Stoltenbergs poeng er at USA og Europa må holde sammen.

Stoltenberg legger ikke skjul på at Trump var kraftig irritert over at det gikk så sakte med å få økt bevilgningene til forsvaret i alle Natos medlemsland. Han satte i realiteten foten ned og ga Stoltenberg oppgaven å løse problemet, og det måtte skje raskt.

Stoltenberg forsto at Trump mente alvor og at han måtte få Nato-landene til å øke forsvarsbevilgningene raskt. Trump måtte se resultater. Og Stoltenberg passet på å gi Trump æren for at Nato-landene skrudde opp forsvarsbevilgningene.

Ingen nyorientering

Stoltenberg leverer ikke bidrag til en sikkerhetspolitisk nyorientering. Hans oppgave var å holde Nato sammen. Han er tydeligvis spørrende til hvilken rolle EU kan spille på det forsvarspolitiske området. Dette er synspunkter Stoltenberg kan få anledning til å utdype når han etter hvert kan bruke mer tid som leder av sikkerhetskonferansen i München.

Jens Stoltenberg ble sentral i å bygge opp og vedlikeholde retorikken rundt krigen i Ukraina. Det er ikke spor av nyorientering eller refleksjoner om noe burde vært gjort annerledes i relasjonen til Russland.

Stoltenberg hevder fortsatt at «våpen er veien til fred», og et av de siste kapitlene har overskriften: «Ukrainas fremtid er i Nato.»

Det må han gjerne mene, men som politisk standpunkt er det steindødt.

Det er vinnerne som skriver historien. På min vakt kan leses i et slikt perspektiv. Men når historien en gang skal skrives, kan Nato og Stoltenberg bli stående som tapere og ikke vinnere. Det kan se ut som om den verden Stoltenberg trodde på og kjempet for, faktisk raste sammen mens han ledet verdens sterkeste militærmakt. 

nato bokutgivelse jens stoltenberg ukraina kommentar magne lerø politikk