Usikkert forsøk på å endre politisk bistands-kurs

Granskningen etter Epstein-skandalene kan fort renne ut i sanden. For det er ikke gitt at det finnes flertall for å endre politisk kurs og ta kraftfulle grep som byråkrater og fagfolk vil være imot.

Terje Rød-Larsen og hans kone Mona Juul har vært sentrale i det humanitær-politiske komplekset i et par tiår.Aleksander NordahlMagne Lerø

Publisert 11.02.2026 – 09:43

Annonse

Når et solid flertall av politikere, byråkrater og fagfolk er enige, man har godt med penger til disposisjon, og tiltakene kan begrunnes med etikk og samfunnsansvar, blir det gjerne et massivt gjennomslag og en utvikling som setter tydelige spor. Det er slik samfunnet endres – til det bedre, får vi håpe.

Men det innebærer også farer: en skjevutvikling og en praksis som ikke er lett å korrigere. Det er dette vi ser i dag knyttet til det humanitær-politiske komplekset.

I flere tiår har det vært bred enighet om at Norge skal satse på internasjonalt fredsarbeid, og at vi skal være rause med bistand. Alle krefter har gått sammen i den gode saks tjeneste.

Da SV drev fram et flertall i Stortinget for full barnehagedekning, måtte både private og frivillige mobiliseres for å nå målet. SV mislikte at så mange private aktører benyttet muligheten til å få fotfeste på et nytt område, fullfinansiert av det offentlige. Men slik måtte det bli om tempoet skulle holdes oppe og målet nås.

Det humanitær-politiske komplekset

Slik er det også med bistanden og det humanitær-politiske komplekset. Etter hvert har det kommet til et stort antall private, kommersielle aktører som stiller sin kompetanse til disposisjon. Det samme gjorde frivillig sektor. Alle skulle med – og alle fikk være med.

Det ble opprettet en rekke institutter og organisasjoner for å få gjort jobben. Det var alltid noen problemer som burde løses, nød som burde lindres og utviklingsprosjekter som burde gjennomføres – hvis man bare fikk finansiering.

Gode prosjekter fikk støtte, så lenge man hadde tillit, nettverk og kjente de riktige knappene å trykke på.

Det gjaldt også å holde på flinke folk i systemet. Mange vandret rundt mellom ulike posisjoner. Lønningene økte også, ettersom mye foregikk utenfor den offentlige sektoren der lønningene er regulert.

Det skal ikke mye til. Lønnsnivået i sykehusbyråkratiet er for eksempel langt høyere enn ellers i offentlig sektor, fordi de er organisert som foretak med stor grad av frihet.

Få land, om noen, har så mange frivillige organisasjoner og institutter engasjert i bistand, fredsarbeid og menneskerettigheter som vi har i Norge.

Slik vokste også IPI, det internasjonale fredsinstituttet i New York, fram med Terje Rød-Larsen som leder.

Det er vel kjent at noe av det Rød-Larsen foretok seg, var av tvilsom karakter. Han mistet jobben som leder for IPI fordi han hadde lånt 130 000 dollar av Jeffrey Epstein. Han måtte slutte fordi han miset tilliten, ikke fordi han hadde brutt loven.

Annonse

Epsteins samarbeidspartner

Nå beskrives han som Epsteins viktigste samarbeidspartner, som en edderkopp i et nettverk som ikke tåler dagens lys. Det er imidlertid ikke avdekket noe som viser at Rød-Larssen kjente til at Epstein drev omfattende trafficking-virksomhet og stilte hundrevis av jenter til disposisjon for seg selv og sine forbindelser.

I flere år har det vært sterke følelser og ulike konspirasjonsteorier knyttet til Epstein. Når Epstein-filene åpnes, berøres kjente personer verden over.

Dette handler om langt mer enn det Økokrim skal etterforske, og langt mer enn det som kan knyttes til det humanitær-politiske komplekset.

Ryktene og teoriene florerer: Var Epstein en israelsk agent som viklet Rød-Larsen inn i sitt nett, slik at han måtte levere tjenester og opplysninger? Eller var han russisk agent? Når Thorbjørn Jagland ivret for å få Russland inn i Europarådet og å holde kontakt med lederne i Kreml, skyldtes det da press for å ordne et møte med Putin?

Det er ingen grenser for hva enkelte mener en granskning bør omfatte. Uansett hvilket mandat som gis, vil det komme fram mye interessant. Noe vil være kjent, og det vil komme nye opplysninger som sannsynligvis bekrefter det vi allerede vet.

Stortinget bør konsentrere en granskning om de politiske aspekter. Det nytter ikke å sette ned et granskningsutvalg som med lys og lykte skal lete etter tvilsomme byråkrater i UD. Hva Mona Juul har drevet med, får Økokrim finne ut av.

Mediene dekker jevnlig saker der det kan stilles spørsmål ved beslutningstakeres habilitet. Det er tvilsomt om et granskningsutvalg vil avdekke svikt i personalforvaltningen i UD. Den leksa kan de.

Vi sitter dermed igjen med politikken – og et Storting som i praksis må granske seg selv, for det er de som legger føringene for utenrikstjenesten og det store bistandsfeltet.

Carl i. Hagen ba om grep

NRK hentet fram Carl I. Hagen i går. Han var den som forlangte at det ble tatt grep da virksomheten ved IPI kom på den politiske dagsordenen. Det var ikke mye som skjedde.

Det politiske flertallet ønsker å videreføre det humanitær-politiske komplekset.

Det er forståelig at Frp har kjørt hardest på kravet om en uavhengig og bred granskning. De vil slå ned på pengebruken og nettverkene der millionene flyter i strie strømmer.

Frp er ikke alene om å ville rydde opp i eksisterende praksis. Det er mulig en granskning kan tvinge fram endringer, men det er langt fra sikkert. Det avhenger av hva politikerne klarer å samle seg om.

For det finnes nok av byråkrater, fagfolk, kommersielle kompetansemiljøer og et titalls frivillige bistandsaktører som vil forsvare status quo.

Skal Stortinget eller en statsråd klare å legge om kursen i det humanitær-politiske komplekset, må det tas kraftfulle grep. Hvis ikke blir det som før.

Det enkleste og kanskje mest virkningsfulle er å redusere bevilgningene. Det er vi for så vidt allerede i gang med. Klassekampen skriver i dag at 17 organisasjoner i år har fått avslag på sine søknader til Norad om støtte til bistandsarbeid.