Spisser seg til om kjønn på Stortinget

De politiske implikasjonene av kjønnsidentitet er del av en større debatt om identitetspolitikk og «woke». Det er mulig et flertall på Stortinget ikke lenger vil la være å ta stilling til om vi har to eller flere kjønn.

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) møter motstand i Stortinget om synet på kjønnThomas Fure/ NTBMagne Lerø

Publisert 28.01.2026 – 10:52 Sist oppdatert 28.01.2026 – 11:24

Annonse

Homofile fikk inngå ekteskap i Norge fra 1. januar 2009, da den kjønnsnøytrale ekteskapsloven trådte i kraft og erstattet partnerskapsloven. Dette ga likekjønnede par samme rettigheter som heterofile. Det gjaldt også adopsjon.

På sett og vis var Stortinget da ferdig med det vi kan kalle likestilling av kjønn. Debatten fortsatte imidlertid, mest intenst og åpenlyst i Den norske kirke. I 2016 vedtok Kirkemøtet at homofile kunne gifte seg i kirken.

Fortsatt er det en del av befolkningen og flere kirkesamfunn som ikke vil likestille homofile og heterofile. Tendensen er likevel tydelig. De tilpasser seg storsamfunnets ideologi og lovgivning, men de får bruke den tiden de trenger. I et demokrati skal minoriteter ha rett til praksis i tråd med det de er overbevist om.

De siste tiårene har kjønnskampen i økende grad handlet om skeive som vil skifte kjønn, eller som ikke vil definere seg som mann eller kvinne.

Pride i medvind og motvind

Pride er etter hvert blitt en bevegelse med stort gjennomslag i samfunnet, i skolen og i kirken. For organisasjonen Fri, som definerer Prides ideologi, er kjønn det man føler seg som. Det avgjørende er ikke mann eller kvinne biologisk sett, men menneskers rett til å finne ut av hvem de er, hva de føler seg som eller velger å være.

Lov om endring av juridisk kjønn trådte i kraft i 2016. Før dette var det kun personer som hadde fullført kjønnsbekreftende behandling, som fikk skifte kjønn – selv om dette ikke var lovregulert.

Nå kunne alle over 16 år skifte kjønn ved å sende inn et skjema. Verre var det ikke.

Fram til for få år siden var det ingen nevneverdig politisk debatt om hvordan synet på kjønn utviklet seg. De siste ti årene har myndighetene innrettet seg etter det som etter hvert fremsto som en utbredt oppfatning: at kjønn var noe den enkelte kunne velge. Det ble forstått som en rettighet, og myndighetene måtte forholde seg til det valget den enkelte foretok.

Den eneste på Stortinget som i forrige periode protesterte og provoserte, var Jenny Klinge. Hun snakket om okser og kyr, haner og høner, og sa at slik er det med mennesker også – enten kjerring eller kar.

Kjønnsdebatten var hard. Ingen andre politikere stakk hodet fram for å protestere. De visste det ville bety hardkjør i sosiale medier.

Mens Pride gikk sin seiersgang, våknet motkrefter til liv. Flere reagerte på det som sto i de nye lærebøkene. Tanken var at alle skulle likestilles i skolen. Ingen skulle få status som annerledes, og i alle fall ikke som unormal. Derfor skulle barna kjenne etter hva de følte og finne ut om de var, eller ville være, gutt eller jente.

De to siste årene har et økende antall foreldre tatt til orde for at barn ikke bør delta i Pride-parader.

Annonse

Strammes inn

I flere land strammes det inn på unges muligheter for å få behandling med sikte på å endre kjønn.

I fjor ble det tydelig at Pride og Fri er i ferd med å miste den ubestridte posisjonen de har skaffet seg. Motforestillingene mot den rådende kjønnstanken, der kjønn defineres ut fra følelse og valg – ikke biologi – er blitt flere og tydeligere.

Samtiden hadde et temanummer om kjønn og identitet i 2023. Alle artiklene kan du lese her.

For et par år siden begynte KrF å snakke om å holde fast ved at vi er skapt til mann eller kvinne. For et år siden sa Trygve Slagsvold Vedum at vi må basere oss på at vi har to biologiske kjønn.

I fjor valgte KrF å kjøre fram motstand mot Pride og stille krav om at skole og barnehage skal basere seg på en biologisk forankret kjønnsforståelse.

Nå har saken havnet på Stortingets bord. KrF er ikke lenger alene. Det som har fått andre partier til å ta fatt i saken, er veilederen Bufdir har sendt ut om hvordan spørsmål om kjønn skal omtales når ulike offentlige instanser tar opp slike temaer.

Bufdirs anliggende er at mennesker med ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk skal møtes på en trygg og respektfull måte. Derfor skal man velge ord som inkluderer og ikke gir noen opplevelsen av å være annerledes.

Bufdir legger til grunn en subjektiv, ikke en biologisk, forståelse av kjønn. Veilederen er ute på høring, og det mangler ikke på saftige tilbakemeldinger. Noen vil ha seg frabedt at staten legger press på ansatte om en ny måte å snakke om kjønn på. Andre protesterer mot at staten legger til grunn et syn på kjønn som ikke baserer seg på et vitenskapelig og faglig grunnlag. Andre igjen advarer mot at barn tar skade av at det sås tvil om hvorvidt de er gutt eller jente.

OK for Jaffery

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery ser ingen grunn til å gripe inn mot Bufdir eller gi skoler og barnehager beskjed om hvilken forståelse av kjønn som skal legges til grunn.

KrF har lagt frem et forslag om at regjeringen skal instrueres til å skrote veilederen fra Bufdir. Ifølge Vårt Land er talspersonene i Frp og Sp skeptiske til veilederen. Det skal også være motforestillinger i Høyre.

Det vil være oppsiktsvekkende om Stortinget instruerer regjeringen til å trekke tilbake en veileder utarbeidet av en underliggende etat.

Det virker tilfeldig at det er denne veilederen, og ikke for eksempel lærebøkene, politikerne griper fatt i.

Et flertall på Stortinget vil sannsynligvis vegre seg for å ta stilling til om vi har to eller flere kjønn. Spørsmålet er om det vil holde i lengden.

Debatten om de politiske implikasjonene av kjønnsidentitet er del av en større debatt om identitetspolitikk og «woke». I hvor stor grad skal vi ta hensyn til, både i språk og praksis, at alle skal ha samme rettigheter og ikke gis en opplevelse av å stå utenfor normalen?

Én ting er å la mennesker som har passert tenårene og som faktisk lider av kjønnsdysfori, få hjelp til å skifte kjønn så godt det lar seg gjøre. Noe annet er å føre kjønnsdysfori inn som tema i skole og barnehage.

Fra man er 18 år, må man ha frihet til å velge hvordan man vil leve livet sitt. De som velger noe annet enn majoriteten, må møtes med respekt og gis rettigheter.

Samfunnet bør legge et vitenskapelig forankret syn på kjønn til grunn i møte med barn. Vi er mann eller kvinne, men vi skal ikke underslå at naturen også har sine unntak.