Kulturberedskap mot kulturutvanning

Sverige har fått på plass en kulturkanon, i Danmark etablerer de et råd for kulturell opprustning, mens kulturministeren er fornøyd med tingenes tilstand her til lands.

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery har ingen planer om å opprette et kulturelt beredskapsråd.Thomas Fure/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.02.2026 – 21:11 Sist oppdatert 27.02.2026 – 12:11

Annonse

Sverige har vedtatt en «kulturkanon». Det ble en grei debatt før og etter om innholdet i den svenske kulturkanonen. Om dette har ført til endringer på kulturfeltet, er ikke godt å si – eller rettere sagt: Det er for tidlig å si.

Danmark nedsetter et råd «for kulturell motstandskraft». Rane Willerslev, direktør for Nationalmuseet og formann i rådet, sier til Vårt Land at den geopolitiske situasjonen gjør at samfunnsmodellene i Skandinavia er under press.

Danmarks kulturminister, Jakob Engel-Schmidt, sier det er viktig at vi forstår hva vi ønsker å forsvare og utvikle, hvem vi er, hva vi vil verne om – og ikke minst hvordan vi gjør det. Han sier det handler om en blanding av det enkelte menneskes evne til å stå på en sterk kulturell, demokratisk og personlig plattform, og samfunnets kollektive bevissthet om våre demokratiske verdier, kulturarv og kulturgrunnlag.

Skaper debatt

Rådet skal skape debatt rundt kulturens rolle for å bygge «kulturell motstandskraft» i krisetider. Regjeringen og Folketinget bruker tydeligvis internasjonal uro og geopolitiske spenninger som begrunnelse for å ruste opp dansk kultur.

Om dette blir mer enn prat og et og annet tiltak for å vise handlekraft, er det for tidlig å si noe om. De som jobber i kulturfeltet, håper satsingen på kulturell beredskap betyr økte bevilgninger til kultur.

Et av satsingsområdene for den norske regjeringen er beredskap – i alle fall verbalt. De store pengene brukes på Forsvaret. Beredskap er på en måte alle virksomheters og alle borgeres felles ansvar.

Alle aktørene innen kultursektoren peker på betydningen de har i et beredskapsperspektiv. Derfor ber de om økte bevilgninger. Denne uken gjorde mediene klart at de trenger 150 millioner kroner mer i støtte. For to uker siden ropte filmbransjen igjen høyt om behovet for økt støtte. Kulturrådet ber om ytterligere 200 millioner.

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery later ikke til å ha planer om å opprette et beredskapsråd. På spørsmål om den kulturelle beredskapen i Norge skriver hun i en e-post til Vårt Land:
– Den kulturelle motstandskraften er noe vi jobber aktivt med, og den styrkes ved at vi legger til rette for en åpen og opplyst samtale, samtidig som vi bevarer kulturens egenverdi.

Annonse

Ytringsberedskap

Hun peker videre på at de i fjor lanserte «Strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon» og «Ytringsberedskap – nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale». Hun legger til at bevaring av kulturarv er en del av sivil beredskap, og at sikring av kulturskatter mot trusler som klimaendringer og krig beskytter vår felles hukommelse og identitet.

Kulturfeltet i Norge har ingen grunn til å klage på bevilgningene fra staten. Vi befinner oss på den grønne gren om vi ser rundt oss. Likevel ender kulturdebatter som regel opp med spørsmål om pengestøtte. Det er forståelig når endringer i samfunnet fører til at en rekke aktører på kulturfeltet sliter.

Kulturminister Lubna Jaffery akter ikke å ta spesielle grep. Hun sa til NRK for få dager siden at hun ville kjempe for kulturen, og hun nevnte film spesielt, når regjeringen neste måned går i gang med budsjettet for 2027.

For å si det enkelt – og kanskje litt misforståelig: Mens kulturdebatten i Danmark handler om politisk og ideologisk bevissthet, handler den på våre breddegrader mest om penger og forsvar for status quo.

En kronikk av Asle Toje i Aftenposten i slutten av desember førte til en opphetet debatt som fort endte i skyttergraver. Toje stilte spørsmål ved om norsk kultur har styrke og tilstrekkelig bærekraft til å stå imot endringene vi vil møte. Han pekte på innvandring, interessegruppers sterke posisjon i samfunnet, kirken og troens betydning og hva som er sentralt i vår kultur.

Politikerne meldte seg i beskjeden grad på debatten, med unntak av innvandring. I flere måneder har de toneangivende partiene understreket at vi må ta imot færre innvandrere og sørge for en bedre integrering. Bedre integrering har vi snakket om i 20 år. Det må nok nye grep til dersom innvandrerne skal «bli norske» – hva nå det måtte innebære.

I kultursektoren snakkes det mest om mangfold. Det er noe annet enn «det norske» som Toje slår et slag for. Det er «det norske» v il å være villig til å kjempe for.

Forberedelsene til Nasjonaljubileet i 2030 er i gang. Vi har allerede hatt de første forpostfektningene om det er dagens ideologi og mangfold som skal løftes fram, eller om innføringen av kristendommen skal stå mest sentralt.

Kommer paven?

Politikere fra Stiklestad tar nå til orde for at pave Leo bør inviteres til jubileet. Enten må regjeringen ta initiativ til å invitere ham, eller så må Den katolske kirke spørre om han får komme. Regjeringen kan ikke si nei.

Om paven kommer til Stiklestad, vil han «stjele mye av showet». I Norge var vi katolikker i over 500 år før vi ble lutheranere. Paven kan sprenge den politiske og ideologiske rammen som regjeringen og hovedkomiteen vil legge for jubileet. Det får stå sin prøve.

Vi trenger kulturberedskap også her til lands. Det kan med fordel knyttes til forberedelsene til Nasjonaljubileet i 2030.