KOMMENTAR
Stoisk ro ved terskelen til døden
Tore Rems fortelling er et opprørende møte med sykdom, medisinering og brutale bivirkninger. Med henvisninger til historie, filosofi og litteratur formidler han det som gjør livet verd å leve – tross alt.
Tore Rem er forfatter av en rekke sakprosabøker, blant annet den kritikerroste tobindsbiografi om Jens Bjørneboe. Han er professor i engelskpråklig litteratur.Åsmund Holien Mo
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 21.01.2026 – 08:36 Sist oppdatert 21.01.2026 – 08:38
Annonse
Alle forlag mottar manus der mennesker forteller sin sykdomshistorie. Å skrive seg gjennom erfaringene kan fungere som god egenterapi. Men selv når historien er godt skrevet, blir den sjelden utgitt, med mindre forfatteren er en kjendis eller fortellingen skiller seg markant ut.
Slik er det ikke med Tore Rems bok Tidligere frisk mann – en sykdomshistorie, som Cappelen Damm ga ut i høst. Rems historie er opprørende – ikke fordi det finnes noen å skylde på, men fordi det er livet selv som rammer ham. Han tvinges til å leve med smerte og i dødens grenseland. Likevel ikke uten mening.
Mening, refleksjon og kunnskap står sentralt i Rems bok. I så måte er dette en nyttig bok – om det er mulig å bruke et slikt ord – både for dem som selv er syke, og for de pårørende. Tore Rem er heller ikke hvem som helst.
Han er professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo og prisbelønt både for sitt forfatterskap og sin forskning. Han har blant annet skrevet tobindsbiografiene om Jens Bjørneboe og Knut Hamsun. Biografien om Kong Olav V teller hele tre bind.
«Tilsynelatende har jeg vært stoisk», skriver han mot slutten av boken. Det er ikke ment som selvskryt eller som et ideal. Snarere konstaterer han nøkternt at stoisismen gjerne er det en pasient får mest ros for. Det er slik mange håper en pasient skal leve med sin sykdom.
Stoisismen kjennetegnes ved å møte livet med ro og verdighet: å akseptere sin skjebne, bevare kontroll over egne reaksjoner, holde fast ved sine verdier og rette blikket mot det som fortsatt er mulig – ikke mot det som er tapt. På den måten kan livet forbli verd å leve.
Mening i fellesskapet
Livets mening ligger i fellesskapet, ikke i å prestere optimalt til enhver tid. For Rem ble den alvorlige hjertesykdommen – oppdaget like før den kunne ha vært dødelig – en brutal nedtur. Han var overalt, full av energi, i usedvanlig god form og med kapasitet til mer enn de fleste.
«Jeg stavrer meg forsiktig fram gjennom Nordre gravlund. Kirkegården ligger perfekt plassert, som skapt for mitt kritisk syke jeg, midt mellom huset jeg kaller hjem, og det store sykehuset.»
Slik åpner Rem boken. De daglige turene – som han tvinger seg til for å bevare et minimum av muskelmasse og kondisjon – har blitt lengre. Han tåler 10–15 minutter før kreftene er brukt opp, før sofaen igjen roper ham tilbake. Han må spare energi for å klare trappene opp til andre etasje, dra seg opp ved hjelp av gelenderet de siste trinnene. Det gjelder å holde fast.
Han stavrer videre, halter mot målet, gjennom sin faste lille runde blant gravstøttenes fellesskap. Det velkjente trykket under øynene melder seg. Det kommer fra et ansikt han knapt kjenner igjen.
Her er Rem på bunnen. Han skriver åpent og ærlig om framgang og tilbakegang, om smerte og lindring, håp og skuffelse.
Boken er likevel ikke en ensidig elendighetsbeskrivelse av en begredelig tilstand. Formidleren Rem er først og fremst opptatt av kunnskap og forståelse. Hjertet – med alle dets mulige komplikasjoner – står i sentrum. Han inkluderer en medisinsk ordliste der over 60 begreper forklares kort og presist.
Annonse
15 sider litteratur
Det særegne ved boken er de omfattende henvisningene til filosofi og litteratur. Litteraturlisten, med rundt hundre titler, strekker seg over nesten 15 sider.
Det unike er hvordan Rem viser at han – og andre syke – ikke er alene. Mennesker har vært plaget av sykdom siden tidenes morgen og har formulert sine erfaringer og tanker i bøker, artikler og presise utsagn.
Rem har gitt oss en sykdommens filosofi og litteraturhistorie. Han knytter egne erfaringer til det andre har tenkt og skrevet før ham.
Han kjenner seg igjen i Job, som rammes av lidelse etter lidelse, uten at det synes å ta slutt.
«Det er pillene og hjertestarteren som har holdt meg i live», skriver han, «men de har også påført meg til dels uopprettelig skade.»
Rem har gitt oss en sykdommens filosofi og litteraturhistorie. Han knytter egne erfaringer til det andre har tenkt og skrevet før ham.
Bivirkningene er mange og varierende – noen alvorlige, andre mer forbigående. Han lister rundt 40 bivirkninger som har kastet seg over ham i kortere eller lengre tid.
Han beskriver hvordan store doser kortison har forandret utseendet så mye at noen ikke lenger kjenner ham igjen. Som sønnen sier: «Unnskyld at jeg sier det, pappa, men det er dumt at medisinen som skal gjøre deg frisk, gjør deg stygg.»
Rem har tillit til legevitenskapen. Han bruker ikke tid på å spekulere i alternativ behandling. Han retter heller ingen omfattende kritikk mot helsevesenet – annet enn å påpeke at alt har et forbedringspotensial.
I tolv år har Rem levd med vissheten om at livet kan ta slutt når som helst. Han skriver ærlig om hvordan dette har påvirket forholdet til de nærmeste. Sykdommen har i stor grad overtatt livene til kona, datteren og sønnen.
«Sykdommen har uunngåelig trukket oppmerksomheten mot meg, bort fra dem. Den har stjålet tiden deres, satt livene deres på vent og hindret dem i å gjøre en mengde ting de burde ha fått gjøre.»
«Uten Norunn ville vår – tross alt – halvveis fungerende tilværelse vært utenkelig», skriver han.
Gir ikke opp
Tore Rem gir ikke opp. Han kjemper og fyller livet med mening, så langt sykdommen tillater. Han forsker, formidler og bidrar til forståelse.
Han har sagt ja til å bidrag med en tekst til Samtidens marsutgave som har smerte som tema- om helsa holder.
Hva morgendagen vil bringe, vet han lite om. Det er dagen i dag som teller.