Habermas – den herredømmefrie dialogens forsvarer
Jürgen Habermas – etterkrigstidens mest innflytelsesrike tenker – deltok helt til han ble 96 år i debatten om vår tids brennbare politiske spørsmål.
Den tyske filosofen Jürgen Habermas advarte mot en utvikling som truer demokratiet og var en varm forsvarer av europeisk samarbeid.LOUISA GOULIAMAKI/AFPMagne Lerø
Publisert 15.03.2026 – 14:33 Sist oppdatert 16.03.2026 – 08:29
Annonse
I nekrologene som er skrevet i helgen om den tyske filosofen, som døde 14. mars, heter det at han er en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike tenkere og en av de mest betydningsfulle filosofene i vår tid.
Når jeg skriver at han var den mest innflytelsesrike, er det fordi han har vært det for meg. Under studietiden var Habermas’ teori om demokrati og den herredømmefrie dialogen pensum. Filosofer har gjerne en tendens til å «ta av» inn i ideenes og tankenes luftige verden. Det jeg har plukket med meg fra Habermas, har derimot vært tett på vår egen tid og handlet om dagens utfordringer.
Habermas i mediene
Habermas tenkte og publiserte til den store gullmedaljen innen akademia, men det spesielle med ham var at han stadig dukket opp — ikke bare i fagbøker, men også med lange artikler og intervjuer i aviser og tidsskrifter. Han var oppdatert på det som rørte seg i Tyskland, i Europa og i verden for øvrig.
Habermas hadde relevante perspektiver på det meste i vår tid. Han serverte ikke ullent tåkeprat, men våget å være frampå med kontroversielle meninger. Mange var enige med ham i det store bildet, særlig når han skrev om demokratiets overlevelse, men uenige når han la ut om EUs betydning.
Habermas hørte til den såkalte Frankfurterskolen, med sin kritiske teori innen sosiologi, rettsteori, politisk teori og religionsfilosofi. Han ble født i 1929 i Düsseldorf og vokste opp i en tid preget av nazismens framvekst og andre verdenskrig.
Habermas er et eksempel på at man som ung kan involvere seg i noe man senere i livet tar sterkt avstand fra — han var en kort periode medlem av Hitlerjugend.
Habermas satte for alvor spor etter seg med avhandlingen Borgerlig offentlighet fra 1962. Her analyserte han hvordan en resonnerende offentlighet vokste fram i Europa på 1700‑tallet, der borgere møttes i salonger, kaffehus og tidsskrifter for å drøfte kunst, politikk og samfunnsspørsmål basert på argumenter – ikke sosial status.
Annonse
Standardverk
Denne herredømmefrie dialogen han beskriver, er kjernen i vårt demokrati, der borgerne utøver kritikk og kontrollerer statsmakten. Hans begrep om offentligheten ble senere et standardverk i sosiologi, statsvitenskap og medieforskning.
Hovedpoenget hans er at menneskelig samhandling ikke primært bygger på strategisk maktbruk eller instrumentell rasjonalitet, men på kommunikativ rasjonalitet, evnen til å søke forståelse gjennom språk, begrunnelser og argumenter.
Habermas var opptatt av alt som kunne forstyrre og ødelegge denne grunnleggende dialogen. Allerede på 60‑tallet kritiserte han den økende kommersialiseringen av massemediene. Gang på gang advarte han mot en samfunnsutvikling preget av polarisering og mennesker som gir opp dialogen.
I sin siste bok, Den nye offentligheten: strukturendring og deliberativ politikk (2023), advarte han mot den økende innflytelsen sosiale medier har fått i samfunnet. Han så på dette som en trussel mot demokratiet.
En annen viktig teori Habermas utviklet, handlet om skillet mellom system og livsverden. Han advarte mot systemets kolonisering av livsverdenen – at økonomi og byråkrati fortrenger borgernes mulighet til reell deltakelse og meningsdannelse.
Selv om samfunnet er blitt mer sekularisert siden etterkrigstiden, var Habermas opptatt av hvilken rolle religion fortsatt spiller i det moderne samfunnet. Han pekte på at sekulære borgere må anerkjenne religion som en kilde til moral og mening, samtidig som religiøse argumenter må oversettes til sekulære termer.
Slik mente Habermas at dialog kan fungere i et pluralistisk samfunn og bidra til felles forståelse på tvers av skillelinjer.
En glødende europeer
Habermas var en glødende europeer og forsvarer av et demokratisk forankret EU. I en årrekke argumenterte han for at Europa må utvikle en transnasjonal politisk offentlighet for å møte globale utfordringer. Han var overbevist om at Europa må stå sammen for å bevare de felles verdiene som er utviklet over flere hundre år.
Han var ikke fornøyd med utviklingen siden årtusenskiftet. Han mente EU hadde mislyktes i å innta en ledende rolle i verdenspolitikken.
«Europa skulle bli en sivilisert stemme, en forkjemper for internasjonal rett som skulle sikre internasjonal fred gjennom forhandlinger og dyktig diplomati», sa Habermas da han i 2014 besøkte Universitetet i Stavanger for å snakke om EU og demokrati på tvers av landegrenser.
Habermas måtte tåle å høre at han var filosof, ikke politiker i realismens verden, når han talte varmt om hva EU kunne ha blitt – men aldri ser ut til å bli. Det fikk så være. Han fortsatte ufortrødent å snakke og tenke om dialogens muligheter for gjennomslag i den harde politiske virkeligheten.