Omstilling med – og uten – ansatte på laget

Det er uro i Naturvernforbundet, Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Det betyr at ledelsen må lytte og justere kursen, men samtidig være tydelig på strategier som er forankret hos eierne, ikke nødvendigvis hos alle ansatte.

Adm.direktør Tone Hansen må kutte 10 prosent av staben ved MunchmuseetTerje Pedersen/ NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 29.04.2026 – 10:58 Sist oppdatert 29.04.2026 – 11:36

Annonse

Munchmuseet må kutte rundt 20 årsverk, om lag 10 prosent av staben. Bakgrunnen er at Oslo kommune, som eier museet, har pålagt de å spare inn 40 millioner kroner over fire år. I fjor kuttet museet 14,8 millioner kroner. Fram mot sommeren arbeides det nå med hvor de neste kuttene skal tas.

Klassekampen har snakket med flere representanter for de ansatte. De er naturlig nok bekymret. Det er heller ingen enighet blant de ansatte om hvor kuttene bør komme, noe man heller ikke kan forvente. I slike prosesser ivaretar de enkelte fagforeningene først og fremst interessene til sine medlemmer.

Andre løsninger

Tillitsvalgt for Akademikerne, Tine Schmidt Haislund, sier til Klassekampen at de ikke er overbevist om at ledelsens beskrivelser stemmer, og at andre løsninger i større grad burde vært forsøkt. Det er lett å si. Men det bør ikke være vanskelig å forstå at det må kuttes i antall årsverk når ledelsen får beskjed om å redusere kostnadene med 40 millioner kroner.

Fagforeningene advarer som regel mot økt arbeidsbelastning for dem som blir igjen etter en nedbemanning. Det er en reell bekymring. Det betyr at ledelsen må sørge for at aktivitet også reduseres når bemanningen går ned.

Fagmiljøer både i og utenfor museet pleier å advare mot at kuttene rammer den faglige staben. Det skjer også denne gangen. Redaktør i Kunstkritikk, Marianne Enge, sier hun håper ledelsen vil skjerme fagstaben. Hun er også skeptisk til at kommunen forventer økt egeninntjening.

Det er likevel ikke gitt at fagstaben blir spart. Det avhenger av hvilken strategi museet velger. Det er delte meninger om museet primært skal konsentrere seg om Munch eller også fungere som arena for utstillinger av andre kunstnere.

Annonse

Andre enn Munch

Det finnes gode grunner til at museet jevnlig åpner for utstillinger med andre kunstnere enn Munch. Det tiltrekker nye besøkende og bidrar til å gjøre Munch-museet mer levende og mangfoldig. Samtidig må ledelsen vurdere kostnader opp mot inntekter. Utstillinger og aktiviteter direkte knyttet til Munch må prioriteres. Det kan være nødvendig av økonomiske grunner å redusere antallet utstillinger, og dermed også den faglige bemanningen.

Uro ved Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet har mer enn dobbelt så mange ansatte som Munchmuseet. Her er ikke økonomien hovedproblemet, men uro som springer ut av faglig uenighet mellom ansatte og ledelse.

I april 2024 ba 70 ansatte om at museet skulle løfte fram palestinsk kunst og kreve israelsk våpenhvile i Gaza. Ledelsen svarte at museets hovedoppgave er «å være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør».

Senere ble veggteppet Mourning Carpet av den israelske kunstneren Noa Eshkol montert i et rom dedikert til politisk kunst. Da undertegnet over 50 ansatte et innlegg der de antydet sviktende tillit til ledelsen.

Direktør Ingrid Røynesdal valgte å ikke avvise kritikken. Hun beklaget at museet hadde havnet i «en situasjon som har skapt sterke reaksjoner, både internt og eksternt». Hun uttalte at ledelsen «burde ha lyttet bedre», at responsen «har vært mangelfull», og at de skulle ta fatt i problemene.

Denne uken skriver Morgenbladet om tiltakene som er satt i gang for å bedre arbeidsmiljøet. Det er gjennomført kartlegging i samarbeid med bedriftshelsetjenesten, arbeidsmiljøutvalget (AMU) har foreslått flere tiltak, det skal gjennomføres lederkurs, og det skal satses sterkere på kjennskap til etiske retningslinjer og arbeidsmiljøregelverk.

Nasjonalmuseet gjør i praksis alt etter boka – og har ressursene til det.

– Når det er 400 ansatte, vil det alltid være noen som er uenige. Jeg opplever ikke at det har vært noen stor, gjennomgående konflikt, sier hovedverneombud Reinhard Hvidsten til Klassekampen.
– Det er ikke noen krise i arbeidsmiljøet, konkluderer administrasjonsdirektør Rune Bjerkås.

Ledelsen har lyttet, men holdt fast ved strategi og prinsipper. Det finnes betydelig faglig uenighet ved museet. Direktør Røynesdal vil forsøke å ikke vekke denne til live igjen. Det kan være klokt, så lenge hun samtidig holder fast ved at museet ikke skal opptre som politisk aktør. Samtidig må museet heller ikke bli tannløst. Kunst skal utfordre – både til høyre og venstre.

Annonse

Skremmende leder

En mer komplisert konflikt utspiller seg i Naturvernforbundet. Der er rollene til generalsekretær og valgt leder omdefinert, slik at forbundslederen har fått tettere kontakt med de ansatte og det daglige arbeidet. Det har skapt uklarhet om hva som er politisk leders ansvar og hva som ligger til sekretariatet. Slike uklarheter fører ofte til frustrasjon.

En arbeidsmiljøundersøkelse viser at flere ansatte opplever forbundsleder Truls Gulowsen som «lite motiverende, lite tillitsvekkende og til tider skremmende». Generalsekretær Gro Holstad har levert en rapport til styret om hvordan hennes sjef oppleves.

Dette er ikke lenger en intern sak. Opplysninger er lekket til Aftenposten, som skrev om saken tirsdag. Gulowsen beklager at enkelte ansatte har opplevd ham som skremmende. «Det har aldri vært meningen», sier han, og legger til at han er «veldig lei seg for at enkelte ansatte ikke trives på jobb og at dette knyttes til min form», sier han til avisen.

I redegjørelsen til styret heter det at Gulowsen får veiledning av en organisasjonspsykolog på kommunikasjon, hvordan han kan bli oppfattet, og hva som skal til for å endre dette.

Gulowsen har gjort det man bør gjøre når slik kritikk blir offentlig: beklaget og unnlatt å gå i forsvar. Om han faktisk opptrer på en måte som er skremmende, er ikke nødvendigvis gitt. At enkelte opplever det slik, betyr ikke at det er et gjennomgående trekk.

Nå skal Gulowsen skjerpe seg, og det kan føre til at situasjonen roer seg. Men det er ingen garanti. Det kan ligge faglig og strategisk uenighet bak, og problemet kan være at ansatte som vegrer seg mot styring.

Modellen Naturvernforbundet har valgt, med en folkevalgt leder sterkt inne i det daglige arbeidet, er krevende.

Noen organisasjoner lar den folkevalgte lederen ha ansvar primært for kommunikasjon og politikk, mens generalsekretæren har fullt ansvar for den daglige driften og de ansatte. Andre velger motsatt modell, der generalsekretæren også har det eksterne ansvaret og styreleder spiller en mer tilbaketrukket rolle.

Hvis Gulowsen og Holstad skal dele det daglige ansvaret, må de være samstemte. Da blir Holstads rolle å støtte opp under de prioriteringene Gulowsen som øverste leder legger til grunn.