Heksa som ble helt

Det er ugreit at Hilde Henriksen Waage, med Fritt Ords pris for sin jakt på sannheten, hevder at Jonas Gahr Støre ikke snakker sant. Det bør Støre ta på alvor og forklare seg skriftlig – ned i detaljene.

Professor Henriksen Waage mottar Fritt Ords pris 2026 for kritisk og modig forskning og uredd maktkritikk gjennom flere tiår. Da Waage i 2001-2003 gikk gjennom arkivmaterialet om Oslo-prosessen på oppdrag fra Utenriksdepartementet, oppdaget hun at sentrale dokumenter manglet fra departementets arkiver. Siden har hun etterlyst dokumentene, kritisert hemmeligholdet og fremmet vedvarende krav om åpenhet.Foto: Heiko Junge / NTBHeiko Junge/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 08.05.2026 – 10:48 Sist oppdatert 08.05.2026 – 19:32

Annonse

Professor Hilde Henriksen Waage holdt en takketale der det smalt i veggene i Den Norske Opera da hun i går kveld mottok Fritt Ords pris.

Det var både mediene og politikerne hun rettet skytset mot. Hilde Henriksen Waage fikk status som heks – eller folkefiende, for å bruke Henrik Ibsens terminologi for vel 20 år siden. Hennes «overtramp», for å bruke det ordet, var at forskningen hennes viste at fortellingen om den norske innsatsen bak den såkalte Oslo-prosessen, som ledet til fredsavtalen mellom Israel og Palestina, hadde åpenbare svakheter.

I sin tale til prisvinneren pekte Fritt Ords styreleder Bård Vegar Solhjell på at «alle» var enige om at Norge skulle profileres som fredsnasjon og at man skulle spinne videre på det arbeidet Terje Rød-Larsen hadde stått i spissen for.

LES OGSÅ: – Jeg kan knapt tenke meg en mer verdig vinner

Israel favoriseres

Hilde Henriksen Waage hevdet at Israel ble favorisert i Oslo-prosessen og stilte spørsmål ved om det var lagt et godt nok grunnlag for fred. Det viste seg i ettertid at hun fikk rett.

Hun ble fra første stund motarbeidet av Utenriksdepartementet og det utenrikspolitiske elitesjiktet, som var sterkt opptatt av å bygge Norge som fredsnasjon. Millionene satt løst til en rekke formål. Selvtilliten var høy. De toneangivende mediene deltok villig i den nasjonale profilbyggingen.

Hilde Henriksen Waage ga seg ikke. Hun forsket videre og ble stadig sikrere i sin sak. Hun ble oppfattet som et hår i suppen, som brysom og sta.

– Hilde Henriksen Waage har vært uredd og kompromissløs i sin sannhetssøken og i sine krav om større åpenhet om den norske, konsensuspregede utenrikspolitikken og de sterke politiske nettverkene rundt fredsprosessen i Midtøsten. Lenge før Epstein-saken ble kjent, stilte hun grunnleggende spørsmål ved hvordan sentrale aktører og institusjoner skjermet viktige deler av beslutningsprosesser og dokumentasjon fra kritisk innsyn, sa Fritt Ords styreleder Bård Vegar Solhjell.

– Jeg kan forsikre dere alle om at det er veldig lett å være helt, og ganske vanskelig å være heks, sa hun i sin tale.

• Les hele talen til Bård Vegar Solhjell her: Fra heks til helt
• Les hele talen til Hilde Henriksen Waage her: Om å forske på brennbare temaer. Noen personlige erfaringer

Annonse

https://3b097273e734039a80d604fefc8af3e6.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Oppgjør med maktpersoner

Hun tok et oppgjør med maktpersoner og medier, før og nå, og stilte spørsmål ved hvorfor hun i over 20 år sto alene, nærmest som en heks. Hun beskrev hvor belastende det har vært å utfordre vedtatte sannheter.

De som støttet henne, var akademia og hennes arbeidsgivere – Universitetet i Oslo, der hun er professor, og Institutt for fredsforskning (PRIO).

Waage har betegnet seg selv som en «arkivrotte». Hun har brukt uendelig mye tid på å grave i arkiver i Norge, i Israel og i andre land. Hun har gjentatte ganger etterlyst UD-arkivene om fredsprosessen. Svarene hun har fått gjennom 20 år, har variert fra at arkivene ikke finnes, til at det er Terje Rød-Larsen som har dem.

Nå er arkiver funnet i kjelleren hos Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Om dette er hele arkivet eller bare deler av det som mangler, er fortsatt uavklart.

Terje Rød-Larsen har hevdet at det dreier seg om hans private arkiv, og at han hadde planer om å overlate det til et internasjonalt institutt.

Prisen fra Fritt Ord er velfortjent – og kommer sent. I dag er hun en helt, og hun blir lyttet til. Det er et tankekors at det var seksualforbryteren Jeffrey Epstein som bidro til å skape klimaet der Hilde Henriksen Waage gikk fra å være heks til helt.

Men sannheten om Oslo-prosessen og arbeidet for å gjøre Norge til en fredsnasjon kan det ikke settes to streker under. Hilde Henriksen Waage opptrer med skråsikkerhet. Hun har utvilsomt rett i mye, men det er ikke gitt at hun har rett i alle premissene hun legger til grunn.

Debatten står for tiden stille. Vi venter både på kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer 18. og 22. mai, på granskningsutvalget, som kan bruke store deler av 2027 før rapporten foreligger, og på Økokrims etterforskning av Thorbjørn Jagland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen.

Dette kan bidra til å kaste nytt lys over Oslo-prosessen, fredsarbeidet Norge har holdt på med i over 20 år, og hvilke krefter som har drevet frem norsk bistandspolitikk.

Hilde Henriksen Waage er forsker. En erfaren diplomat kan se sakskomplekset med andre øyne. Politikere vil også ha ulike vurderinger.

Slipp «arkivrotta» løs

Henriksen Waage gir seg ikke. Hun vil vite hva som har skjedd med arkivene, og hun vil lese dem. Det er et rimelig krav å slippe «arkivrotta» løs.

Flere har den siste tiden vært opptatt av å stemple Jonas Gahr Støre som en løgner. Hilde Henriksen Waage har meldt seg inn i denne flokken ved å hevde at Støre «ikke snakker sant om meg», og at han ikke forteller sannheten.

Det er problematisk at en professor som har gjort det til sitt varemerke å formidle dokumenterbare fakta, hevder at statsministeren farer med usannheter. Dette har Støre delvis ansvar for selv. Han har ikke gitt uttømmende forklaringer. Det forventes at han gjør det i møte med kontrollkomiteen.

Det han legger frem, må være et detaljert svar på alle påstander fra Hilde Henriksen Waage.

Det kan stilles spørsmål ved om Henriksen Waage i tilstrekkelig grad har tatt høyde for at Oslo-prosessen ikke var et offisielt prosjekt med rapporteringsplikt til UD. Terje Rød-Larsen var ikke ansatt i UD. Oslo-prosessen var i stor grad et personorientert spor. Byråkratene mottok verken rapporter eller dokumentasjon til arkivering.

Dette må Støre gi en grundig og etterprøvbar forklaring på. Den bør være så god at Hilde Henriksen Waage trekker tilbake påstanden om at han ikke snakker sant. Han bør ikke risikere at kontrollkomiteen – eventuelt et mindretall – konkluderer på samme måte som årets prisvinner.