Kai Eides vilje til fred

Vilje til fred er de tre siste ordene i Kai Eides bok med samme navn, og det er nettopp fred det har dreid seg om for diplomaten i femti år. Nå er han dypt bekymret og advarer mot uhemmet spredning av fiendebilder.

Kaj Eide tar oss med inn i dipomatiets kulisser i boken “Vilje til fred”. Der har har oppholdt seg i femti år.Terje Bendiksby/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.04.2026 – 19:11

Annonse

Kai Eide har i et halvt århundre operert i toppsjiktet av internasjonal politikk – ikke i front, ikke i mediene, men i kulissene, som diplomat og rådgiver. Ofte har oppdragene vært nærmest håpløse, men Eide har holdt fast ved troen på at det nytter: små skritt over lang tid, framgang og tilbakegang – slik fungerer diplomatiet.

Kai Eide sier det ikke rett ut, men han mener i realiteten at det er diplomatene som redder verden.

For tiden ruster stormaktene seg til tennene. Det virker som om troen på krig som løsning på konflikter, har fått ny vind i seilene. Våpnene har tatt diplomatiets plass. USA er beviset på det. Der er diplomatene gjort til en pariakaste, og det er blitt færre som holder på med det Donald Trump ikke ser poenget med. Det er jo han som er den allvitende leder, og han har Steve Witkoff og Jared Kushner ved sin side. De to må kunne betegnes som diplomatiske analfabeter.

Diplomatiet må i sentrum

Verden er i opprør, vi er rådville, og derfor haster det, mener Eide: Diplomatiet må igjen settes i sentrum. Hans erfaring er at forhandlinger ofte innledes for sent. Når politiske prosesser avbrytes, øker spenningen raskt. Det er en utvikling vi må stanse, heter det på baksiden av boken.

Eide har vært til stede der det har skjedd – der krig har truet eller ødelagt freden. I tre perioder har han arbeidet i NATO, som generalsekretærens nære medarbeider eller som norsk ambassadør. Han har hatt et kort opphold i Midtøsten, brukt flere år på freds- og forsoningsarbeid på Balkan og vært FNs spesialutsending til Afghanistan.

Han prøvde seg også, så vidt, i politikken – som statssekretær for Høyre og varamedlem til Stortinget. Noen mente Eide hadde potensial til å nå helt til topps. Men han fant ut at det var i kulissene han hørte hjemme, som kompromissmaker og rådgiver.

I boken Vilje til fred, som gis ut i disse dager, forteller han om sitt liv som diplomat. Det er imidlertid ikke en tradisjonell biografi der leseren får lange utlegninger om barndom, oppvekst, familie og private opplevelser. Det private er med bare i den grad det er nødvendig. Det er jobben, oppgavene og prosessene som står i sentrum. Slik er det for diplomater: Det personlige skal ikke overskygge fellesskapet de arbeider for.

Vilje til fred er også en historiebok. Eide forteller levende og ofte grundig om hva norsk utenrikspolitikk har handlet om de siste femti årene. Han har vært én av mange aktører i kulissene.

Det er nyttig og opplysende å se historien i ettertid fra en som var midt oppi det, men uten å stå fram offentlig og delta i det politiske spillet som gjerne oppstår i konfliktfylte sitasjoner. Diplomatenes oppgaver er å lytte, tone ned, forklare og rydde opp i misforståelser.

Annonse

Saklig tone

Vi møter en rekke statsledere og kjente aktører i boken. Eide kommenterer både deres personlighet og innsats, alltid med respekt. Tonen er nøktern og saklig. Her finner man ingen personkarakteristikker som egner seg som tabloide avisoverskrifter.

Eide er tydelig på hva han mener i flere sammenhenger, men meningene fremføres uten trangsyn og polemikk. Han kan, om han vil, legge diplomatrollen til side. I forrige uke sa han for eksempel at Mark Rutte gjør en så dårlig jobb som NATOs generalsekretær at han bør byttes ut.

Eide tegner et dystert bilde av verdenssituasjonen. Mye av det fredsbevarende arbeidet som er bygget opp over flere tiår – der diplomatiet har spilt en avgjørende rolle – er i ferd med å rase sammen. Det handler ikke bare om folkeretten, som både Russland og USA de siste tiårene har vist at de i liten grad føler seg bundet av.

Like alvorlig er det at avtalene om avspenning og nedrustning, møysommelig utviklet siden 1970-tallet, har gått ut på dato. Nå er det opprustning og nye trusler som dominerer. Det snakkes til og med om «hvert land sitt atomvåpen» i troen på at det vil gi økt sikkerhet.

Eide vil i en helt annen retning. Han er ikke mot økte forsvarsinvesteringer, men for ham er veien til sikkerhet dialog og diplomati.

Erkjennelsen av grunnleggende felles interesser må igjen få overtaket over krigshissingen, mener han.

Kennedy og Khrustjsjov

Han minner om at det var intens og hemmelig meldingsutveksling mellom John F. Kennedy og Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov som avverget katastrofen under Cubakrisen. Som motytelse for Sovjets tilbaketrekning av atomraketter, lovet Kennedy at USA ikke skulle invadere Cuba. I en hemmelig del av avtalen godtok han også å trekke amerikanske atomvåpen ut av Tyrkia innen seks måneder. Først mange år senere, gjennom frigivelse av hemmelige dokumenter, ble det klart hvor nær verden var en kjernefysisk krig.

Da krisen var på sitt mest dramatiske, ble dialog og kompromissvilje løsningen. Cubakrisen viste hvor farlig forholdet mellom supermaktene var blitt. Derfor opprettet de en direkte kommunikasjonslinje – en «hotline» – mellom Washington og Moskva for å hindre at misforståelser kunne føre til et ragnarok.

Eide mener Cubakrisen bidro til en erkjennelse av at den harde konfrontasjonen ikke kunne fortsette. Det ble en økt vilje til dialog. Det ga resultater. Richard Nixon ble den første amerikanske presidenten som besøkte Moskva. Han og Leonid Bresjnev undertegne den første avtalen om begrensning av atomvåpenarsenalene.

Diplomati handler om å sette seg inn i motpartens perspektiv og forstå deres interesser, selv når kultur og politiske forutsetninger er fundamentalt forskjellige.

Annonse

To ulike systemer

Eide skriver om de to systemene: På den ene siden det kommunistiske, der offentlig opposisjon og debatt ikke var tillatt, og der alt ble styrt av partiet og femårsplanene. På den andre siden det vestlige, der mangfold, personlig initiativ, valgfrihet og markedsøkonomi sto sentralt.

Dette preget all kommunikasjon. Det var en ramme diplomater måtte forholde seg til. Det handlet om å lære seg å lytte, fange opp signaler og forstå hvor de røde linjene gikk.

Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble etablert i 1973 og utviklet seg senere til OSSE. Her fikk Sovjetunionen en internasjonal talerstol og kunne opptre som USAs likeverdige.

OSSE var et forum for både dialog og uenighet. Eide beskriver det møysommelige arbeidet som over flere tiår bidro til å bygge ned spenning og sikre fred.

Forholdet mellom USA og Sovjetunionen var preget av mistillit og uforsonlighet, men også av en gryende gjensidig forståelse. Diplomatene beveget seg frem med museskritt. Da Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan møttes i Genève i 1985, ble det et gjennombrudd for omfattende avtaler.

Etter Sovjetunionens oppløsning ble USA stående igjen som verdens eneste supermakt. Alt syntes å gå USAs vei, og USA visste å utnytte mulighetene. Til slutt gikk Gorbatsjov med på at Øst- og Vest-Tyskland kunne gjenforenes.

Deretter fulgte en utvikling der NATO, som opprinnelig besto av 16 land, utvidet alliansen kraftig. Det ble åpent diskutert at både Ukraina og Georgia kunne bli medlemmer.

Et demokratisk Russland

På 1990-tallet var det endog noen som trodde Russland ville utvikle seg til et vestlig demokrati – og at NATO dermed ville miste sin funksjon.

Nato fikk imidlertid en rolle å spille utenfor Europa. De skulle fronte kampen mot internasjonal terrorisme. Det ledet til krig både i Irak og Afghanistan.

Eide beskriver optimismen, men også skuffelsen og fiendskapet som gradvis bredte seg, særlig etter at Russland tydelig motsatte seg NATOs videre utvidelse etter tusenårsskiftet.

Britene fryktet at utvidelsen ville svekke NATOs beslutningsprosesser. I Frankrike mente man at de østeuropeiske landene først burde integreres i europeiske institusjoner.

USA presset likevel på. «USA var ikke bare den eneste supermakten, men den uunnværlige nasjonen – som visste best. Med det fulgte også retten til å handle», skriver Eide.

Han peker på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 som et vendepunkt. I sluttdokumentet het det at «Georgia og Ukraina vil bli medlemmer av NATO».

Putin svarte raskt med å advare mot at videre NATO-utvidelse langs Russlands grenser ville bli sett på som en direkte trussel.

Da Janukovitsj og hans regjering i 2013 vraket en av tale om tilknytning til EU, kom det til omfattende protester i Kyiv. Janukovitsj rømte til Russland. Basen i Sevastopol sto i fare. Allerede måneden etter gikk Russland til angrep og annekterte Krim. Dermed var Svartehavsflåtens base reddet, minner Eide om.

Forholdet til Russland forverret seg år for år. Ukrainas vending mot vest ble tydeligere. I 2022 gikk Russland til full invasjon av Ukraina.

Russlands ambisjoner

I NATO-landene ble det tegnet et stadig mer dramatiske bilder av Russlands ambisjoner. Eide advarer mot slike skrekkscenarier. De kan føre oss inn i en tilstand der fiendskap oppfattes som uunngåelig og evigvarende – en retorikk som spiller på frykt fremfor analyse, og som gradvis gjør diplomati og forhandlinger vanskeligere.

Når krigen en dag er over, mener Eide det er nødvendig å gjenopprette forbindelsene til Russland – innen handel, økonomi, klima, kultur, idrett og ikke minst rustningskontroll og nedrustning.

Han mener Europas oppgave må være å sørge for at det fremtidige Ukraina kan bestå som en selvstendig stat vevet inn i et europeisk fellesskap. Det betyr i første omgang å videreføre den støtten landet trenger for sin forsvarskamp og for å holde samfunnet i gang. Men det krever også at europeerne engasjerer seg langt sterkere og mer direkte overfor Moskva i selve fredsprosessen. Den berøringsangsten som har preget europeiske ledere frem til mars 2026 kan ikke lenger forsvares, skriver han.

-I årtier har vi omtalt vår tid som «etterkrigstiden». De siste årene har mange som nevnt fryktet at vi i stedet befinner oss i en «før krigstid». Frykten strekker seg i dag enda videre og er blitt en frykt for hva fremtiden kan bringe menneskeheten. Det er en frykt vi må skyve til side. I krisetider må vi finne tilbake til diplomatiet– og en vilje til fred, slik avslutter han boken.