Annonse
ESSAY
Fra Jesus og Pilatus til Hitler og Trump
Dialogen mellom Pilatus og Jesus om hva sannhet er, illustrerer hva politikk og rettsfilosofisk tenkning har dreid seg om i den vestlige sivilisasjonen i 2000 år. Dette er utgangspunktet for Nils Rune Langelands siste bok, Diktatoren – Vestens politiske teologi.
Nils Rune Langeland er utdannet historiker med doktorgrad fra Universitetet i Bergen. Han har gitt ut flere bøker. Nå er han aktuell med boka Diktatoren. Vestens politiske teologi.Jon Hunnålvatn TønMagne Lerø
Publisert 10.05.2026 – 20:33
Annonse
Nils Rune Langeland tar leseren med på en idéhistorisk reise gjennom fortid og samtid over 550 velskrevne og tettpakkede sider med begynnelsen av forrige århundre som ståsted.
I Tyskland og Østerriket virket to sentrale rettsfilosofer: Hans Kelsen (1881–1973) og Carl Schmitt (1888–1985). På hver sin måte la de grunnlaget for de filosofiske og juridiske forestillingene om hvordan samfunn kunne og burde styres.
Langeland behandlet mellomkrigstiden i Tyskland for 30 år siden i sin doktoravhandling. Nå fullfører han prosjektet han da begynte på, ved å trekke linjene frem til vår egen tid, hvor debatten om demokrati og diktatur igjen er blitt aktuelt. Han har selv kalt boken en gravstein over sin akademiske karriere.
En levende lov
Gjennom historien har politiske ledere opphøyet seg selv til «levende lov» og blitt diktatorer. De har vært drevet av en sterk overbevisning om at nettopp de har rett, og at samfunnet trenger deres maktovertakelse for å få «orden på tingene». De ser på seg selv som utvalgte. Det er nesten noe religiøst over både deres tenkning, selvbilde og, når de lykkes – massenes hyllest.
Politisk teologi er ikke et begrep Langeland har funnet på. Det betegner et fagfelt der religion og politikk kobles sammen, og der det hevdes at også sekulære, liberale styresett har røtter i teologisk tenkning. Carl Schmitt var den første som brukte begrepet systematisk.
Han har selv kalt boken en gravstein over sin akademiske karriere.
I 2019 ga teologen Ragnar Misje Bergem ut boken Politisk teologi, der han er opptatt av å forstå hvordan tro og politikk veves sammen, og hvilke farer som oppstår når koblingen blir for tett. I år har han også utgitt boken Hvem skal vi elske? om hvordan MAGA-bevegelsen utnytter religiøs tro til et politisk formål.
På ett vis er det enklere å utnytte troen politisk i den reformerte tradisjonen, med Jean Calvin som hovedfigur. Her dras ikke skillet mellom tro og politikk slik som i den lutherske toregimentslæren.
Langeland er ikke den første som har brukt dialogen mellom Jesus og Pilatus for å belyse forholdet mellom tro og politikk. Også Hans Kelsen var opptatt av denne fortellingen.
Annonse
Jesus møter Pilatus
Pilatus hadde fått i oppgave å avklare om Jesus var en opprører som fortjente dødsstraff, eller en mer harmløs skikkelse som jødene selv kunne ta seg av. Hva var sant om Jesus? Hvordan så Jesus på seg selv? Det var det han skulle finne ut av.
«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst», sa Jesus. (Evangeliet etter Johannes, kapittel 18)
«Hva er sannhet?» svarte Pilatus. Han var i det filosofiske hjørnet.
Pilatus fant ingen skyld hos Jesus, men lot folkemengden få røveren Barabbas frigitt, mens Jesus ble sendt i døden. Deretter vasket han hendene sine.
Kelsen bruker denne fortellingen som et eksempel på hvor galt det kan gå i et verdirelativistisk moderne demokrati. Det er Pilatus som svikter – fordi han utøver makt uten etisk forankring. Demokratiet må ha en normativ basis og støttes av en forfatning bygget på forpliktende rettsfilosofiske premisser. Uten dette kan det bryte sammen når massene raser og krever handling.
Langeland peker på at Jesus trer frem som sannhetens konge og gjør et radikalt opprør mot datidens lov. Han opptrer blasfemisk ved å utrope seg selv til Guds sønn. En levende Gud er i praksis også en levende lov.
Slik føyer Jesus seg inn i en gammeltestamentlig profettradisjon, der profetene sto frem med budskap de hevdet Gud selv hadde gitt dem, og kunne refse både folk og konger med guddommelig autoritet.
De kristne ble forfulgt i de første århundrene, men troen lot seg ikke utrydde. Til slutt vant «den levende lov» Jesus hadde forkynt frem. Kristendommen ble statsreligion i Romerriket. Keiseren erkjente at den representerte en overbevisning og en kraft som overgikk det romerske gudevesenet.
Slik ble tro politikk. Da Romerriket senere gikk under, kunne paven bygge seg opp som Europas mektigste maktfaktor – både religiøst og politisk. Så lenge det varte.
Martin Luthers teser
31 oktober 1217 hamret Martin Luther fast sine 95 teser mot avlatshandlene og pavens makt på kirkedøren i Wittenberg.
De neste fire hundre årene mistet den katolske kirken gradvis makt i Europa. Nasjonalstatene vokste frem, og vi fikk lutherske statskirker. Storbritannia bygget sitt imperium på kombinasjonen kongemakt og kristen tro.
Mange reformerte, inspirert av Calvin, slo seg ned i USA. Der ble det etablert en statsforfatning med tydelige røtter i reformert teologi.
Med den franske revolusjonens parole om frihet, likhet og brorskap legges grunnlaget for demokrati og menneskerettigheter. Kirkens makt svekkes. Borgerne skal styre gjennom fornuft og ved å forplikte seg på universelle ideer, slik blant andre Immanuel Kant formulerte dem.
Omtrent hundre år etter Napoleonskrigene, et par tiår etter at Otto von Bismarck hadde samlet og ledet det tyske keiserriket i 20 år og vel femti år etter at Karl Marx hadde formulert sine revolusjonære ideer, oppsto et behov for å systematisere og formalisere statsforvaltningen. Det er her Carl Schmitt og Hans Kelsen kommer på banen.
Carl Schmitt tilhører en katolsk-filosofisk tradisjon, er kjent som liberalismens skarpeste kritiker og regnes som en av det 20. århundrets mest sentrale statsrettsjurister. Allerede i 1921 ga han ut Die Diktatur. Han bidro til å utforme det statsrettslige grunnlaget for Weimarrepublikken og rikspresidentens sterke stilling. Han er blitt kalt «Det tredje rikets kronjurist», men kom på kant med nazistene alt i 1937.
Annonse
Ok med diktatur
Schmitt hevder at et diktatur i prinsippet kan fungere like godt som et demokrati. Hans filosofi kretser rundt makt og rett, langt på vei løsrevet fra moral, ikke ulikt Machiavelli.
Machiavelli hevder at fyrsten må styre sitt rike på grunnlag av slik verden faktisk er, ikke slik vi kan ønske den skal være. Derfor må han først og fremst sikre sin makt, og bruke de virkemidlene situasjonen krever. Etikken må underordnes makten, om det trengs.
Hitler, Mussolini, Lenin og Stalin kunne alle finne argumenter for sin maktutøvelse hos Schmitt, i den grad de brydde seg om rettslig legitimering. Langeland peker på at de opptrådte som suverene tolker av sannheten. De tiltok seg makt til å styre etter sin egen lov.
En karismatisk diktator kunne vinne massenes støtte. Dette er det Max Weber betegner som karismatisk lederskap.
Langeland hevder at profeter, Jesus, revolusjonære opprørere og diktatorer kan ha noe felles: en urokkelig overbevisning om at de representerer sannheten, og dermed har rett til å etablere en ny lov og en ny samfunnsorden.
Schmitt mistet ikke sin posisjon som en fremragende rettsteoretiker etter den andre verdenskrigen, men han ble marginalisert i toneangivende miljøer. Fra 1990-årene har interessen for hans tenkning blomstret, særlig innen amerikansk nykonservatisme – og også i Kina, hvor hans syn på statens rolle studeres.
Hans Kelsen regnes som grunnleggeren av rettspositivismen der demokratiet står sentralt. Han la det teoretiske grunnlaget for utviklingen av folkeretten og menneskerettighetene. For Kelsen er det avgjørende at demokratiet bygger på rettsprinsipper og verdier som overskrider nasjonalstaten.
Kelsen på øverste hylle
Etter krigen er Kelsen blitt plassert på øverste hylle, mens Schmitt er blitt skjøvet i bakgrunnen. Kelsen regnes som den sanne demokraten og som premissleverandør for den internasjonale rettsorden som demokratiske stater forplikter seg på.
Schmitt og Kelsen var hovedmotstandere i datidens rettsfilosofiske debatt. Mens Schmitt leverte avgjørende bidrag til den tyske forfatningen, var det Kelsen som forfattet Østerrikes forfatning.
Trump sier ikke, som Jesus, at han er «veien, sannheten og livet». Men lytter man til hans krigsminister Pete Hegseth, er det ikke langt unna.
Det gir mening å si at Kelsens styringsideal tilsvarer det Weber kaller byråkratisk lederskap. Er det noe som har vokst fram i vestlige demokratier, er det byråkratiet.
Vi kan dra Schmitt og Kelsens perspektiver lenger og vise til utviklingen i EU og USA i dag.
EU er bygget på overnasjonalitet, menneskerettigheter og verdier som overskrider nasjonale grenser – et kelsensk prosjekt i praksis. EU skal nettopp forhindre at en karismatisk leder kan heve seg over rett, institusjoner og lover.
I USA skjer det motsatte. Donald Trump hevder at han ikke er bundet av folkerett eller internasjonal rett, men styrer etter sin egen samvittighet. Han mener han har fått et direkte mandat fra velgerne til å gjøre det han mener er rett.
Trump som levende lov
Trump sier ikke, som Jesus, at han er «veien, sannheten og livet». Men lytter man til hans krigsminister Pete Hegseth, er det ikke langt unna. Hegseth mener Trump og hans flokk har fått et guddommelig mandat til å rydde opp og styre USA etter Guds lov.
Trump lyver så det renner av ham fordi han mener at det er han selv som skal definere hva som er sant. Han er den nye «levende lov».
Om systemet – byråkratiet, institusjonene og rettsordenen forankret i Kelsens filosofi – vil stå seg mot Trumps mer schmittianske maktutøvelse, blir et avgjørende spørsmål i tiden som kommer.
På lanseringsseminaret for boken, arrangert av Existenz forlag, sa statsviter Asle Toje at boken representerer en nytolkning av Vestens historie. Den hadde fått ham til å tenke, og en bedre attest kunne han knapt gi ei bok.
Det betyr ikke at Toje støtter alle Langelands hypoteser og koblinger. Slik skal det heller ikke være når en forfatter gir seg i kast med Vestens rettsfilosofiske og politiske teologi over mer enn 2000 år.
Annonse
Ingen profet
Langeland klatrer da heller ikke opp på bordet og utbasunerer: «Les, det er jeg som er den utvalgte, det er jeg som har funnet sannheten.» Han definerer seg ikke som en profet, men det virker som han har sett noe i historien som ikke alle ander har sett. Det får historikerne diskutere.
Langeland er ikke opptatt av å ha rett i alt. Boken preges av en fasinasjon av hvor rik og sammensatt historien er og hvor mye sprøtt de som er i posisjon kan finne på.
Det virker som han har sett noe i historien som ikke alle ander har sett. Det får historikerne diskutere.
Han har følt seg fri til å bryte med tradisjonell akademisk metode og beskriver sin tilnærming som «intuitiv akademisk».
Langeland tenker utenfor boksen. Han beveger seg gjennom historien med sjumilssteg, men stopper også opp og går dypt ned i detaljer om personer og ideer.
Detaljnivået i boken er høyt, men språket er både spenstig og originalt. Det er interessant å lese Langeland – og å høre ham. Denne uken snakket han med Asle Toje i tre timer om boken i Wolfgang Wees podkast.