På stedet hvil for Ukraina

 I Russland trekker man på skuldrene når Volodymyr Zelenskyj ber om forhandlinger om fred. Det er en mager trøst at EU igjen har sagt at Ukraina kan få bli medlem – riktignok en gang i framtiden.

Det haster ikke med fredsforhandlinger for oss, sier  Russlands utenriksmister Sergej Lavrov. Han maner Ukraina må bestemme seg for hva de vil.Rune Stoltz Bertinussen/ NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.04.2026 – 18:55

Annonse

Dialogen mellom EU og Russland brøt sammen, nærmest før Russland angrep Ukraina. Bakgrunnen var at Russland stilte krav knyttet til egen sikkerhet som Nato mente det ikke var grunnlag for å forhandle om.

Situasjonen kan sammenlignes med forholdet mellom Iran og USA. USA stiller krav for å avslutte krigen som Iran ikke finner det verdt å diskutere. Våpenhvilen gjelder i praksis ikke lenger, men USA har likevel ikke startet nye bombeangrep. Iran sender heller ikke raketter eller droner mot sine fiender. Alt dreier seg om Hormuzstredet: Iran stenger trafikken ut, mens USA hindrer alle fartøy i å nå fram til Iran.

I Ukraina fortsetter krigen omtrent på samme nivå. Russland har kun begrenset framgang på slagmarken, men bomber og sender raketter og droner inn over Ukraina nesten hver eneste dag. Ukraina svarer ved å rette angrep primært mot russiske oljeinstallasjoner. Målet er å ramme oljeeksporten som finansierer krigføringen.

Volodymyr Zelenskyj innser at Ukraina taper på krigen i Iran, og ber USA ta initiativ til nye forhandlinger med Russland. Å be om forhandlinger oppfattes ofte som et uttrykk for svekket forhandlingsposisjon. Likevel valgte Zelenskyj å gjøre det, nettopp fordi han tviler på om Ukraina kan holde stand mot Russland over tid. Selv om landet nå får 90 milliarder euro fra EU, er ikke dette mer enn det som trengs til å holde både krigen og statsapparatet gående ut året.

Russland velger motsatt strategi.
– Det haster ikke for oss å ta opp igjen forhandlingene, sier utenriksminister Sergej Lavrov.

Kremls talsmann Dmitrij Peskov uttaler at «det må være en grunn til å møtes, og hovedgrunnen er at et møte må være produktivt. Det kan bare skje når hensikten er å ferdigstille avtaler».

Han minner om at et slikt møte krever grundige forberedelser og «politisk vilje fra regimet i Kyiv», noe han ikke mener å se fra ukrainsk side.

Russland holder fast ved at det ikke blir noen fredsavtale før Ukraina innser at de må gi fra seg hele Donbas. Så langt har Ukraina ikke vært villig til dette. Dermed ruller krigen videre.

Da Donald Trump og Vladimir Putin møttes i Alaska i august i fjor, ble det skapt et inntrykk av at de to var enige om hva som skulle til for å få på plass en fredsavtale. Det lå i kortene at Ukraina måtte akseptere at Russland overtok Donbas, mot at Ukraina fikk sikkerhetsgarantier.

Ukraina gjorde det raskt klart – med solid støtte fra EU – at det ikke kunne inngås fredsavtaler over hodet på dem.

Prosessen stoppet opp, eller rettere sagt: Det ble i vinter en slags enighet blant vestlige land om hvilke krav som skulle stilles i forhandlinger med Russland. Over 30 land har dessuten meldt seg som «villige» til å bidra til overvåkning av en fredsavtale.

Dette er Russland ikke interessert i. De gjentar sitt mantra: «Vi vil ha Donbas». 

Det har blitt spekulert i om Ukraina kan godta dette i bytte mot en sikkerhetsgaranti fra USA. Men hvilken verdi har en slik garanti fra dagens USA? Mange europeiske land har begynt å tvile på amerikanske løfter.

En kan derfor spørre hvorfor Volodymyr Zelenskyj ber om forhandlinger med Russland når han ikke signaliserer at Ukraina er rede til å komme Russland i møte.

Når det ikke foregår en reell dialog med Russland, drevet fram av erfarne diplomater, er situasjonen fastlåst. Det er liten hensikt i at Trump sender Steve Witkoff og Jared Kushner til Moskva. De vet allerede hva Russland mener.

Det er Ukraina, Russland og USA som i praksis sitter i forhandlingsrommet – i den grad noen faktisk sitter der. EU ønsker gjerne å delta, men USA ser ikke poenget med å trekke EU inn.

Forholdet mellom Europa og USA er nå så anstrengt at et felles forsøk på å forhandle fram fred i Ukraina vanskelig lar seg gjennomføre.

Donald Trump har i praksis overlatt ansvaret for krigen i Ukraina til Europa. USA gir ikke lenger økonomisk støtte. Ukraina kan få våpen – dersom EU-land betaler. Samtidig har USA, som følge av krigen i Iran, nå praktisk talt ingen våpen å selge.

EU-toppmøtet som ble avsluttet fredag, gjorde det igjen klart at unionen er åpen for ukrainsk medlemskap. Det er sagt før, og betyr lite for Ukrainas situasjon her og nå.

EU og USA har i stor grad nok med seg selv. De mangler både våpenproduksjon og økonomisk styrke til å holde krigen i Ukraina gående over lang tid.

Donald Trump vil neppe tvinge Ukraina til å kapitulere. Hvis Ukraina gir opp, vil han legge skylden på Europa.

Trump kan velge å trekke USA helt ut av fredsarbeidet og normalisere forholdet til Russland – og la Ukraina seile sin egen sjø. Det vil være det klart dårligste alternativet for Ukraina, og et smertefullt nederlag for Nato.

EU og Ukraina har mest å vinne på en fredsavtale, selv om den blir bitter å svelge.

Europa fastholder at krigen er avgjørende for kontinentets sikkerhet. Da er det påfallende at europeiske ledere ikke evner å føre dialog med Russland. De er mest opptatt av å bruke langt mer på forsvar, fordi trusselen fra Russland fremstilles som økende.

Vi øker ikke sikkerheten ved å stå i hver vår leir, dyrke fiendebilder og produsere stadig mer avanserte våpen. Krigen i Ukraina må avsluttes, og det må innledes en langvarig prosess som kan lede til økt sikkerhet i Europa.