Likestilling og velstand – barn som tapere

Det blir for enkelt å snakke om en «syk kultur» når ettåringer begynner i barnehagen. Men det blir færre barn og økt belastning på barna når vi prioriterer økt materiell velstand og absolutt likestilling.

Denne gangen skaper KrfU-leder Ingrid Olina Hovland rabalder om ettåringer som begynner i barnehagen. For tidlig, mener hun.Thomas Fure/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 22.05.2026 – 10:25

Annonse

All PR er god PR. Men det er neppe det som får KrFUs leder Ingrid Olina Hovland til å yppe til strid enda en gang. Første gang var det abort etter voldtekt hun skapte rabalder om. Denne gangen sier hun at det vitner om en «syk kultur» når barn sendes i barnehage når de er ett år gamle.

Hun ville i alle fall ikke sendt sin egen ettåring i barnehage, sier hun. Lett å si. Hun har ikke barn og vet heller ikke hva en framtidig mann vil mene om saken.

Når hun bruker seg selv på denne måten, i kombinasjon med en generell uttalelse om hva som preger kulturen, oppleves hun som unødig fordømmende.

Hun liker å kaste ut brannfakler, sa hun til Vårt Land nylig. Hun gjør det for å skape debatt. Denne gangen handler debatten egentlig om utviklingstrekk i samfunnet og familiens rolle og stilling.

Sannsynligvis har KrF en fordel av at Hovland setter dagsorden. Selv om hun utsettes for kraftfull kritikk og til dels fordømmelse, er det også mange kvinner, ikke politikere, som støtter henne.

“Alle” enige

I spørsmål som har med likestilling å gjøre, vegrer politikere seg for å gå i front. Men en kvinne på 21 år våger å utfordre det nesten alle er enige om, i alle fall om vi dømmer ut fra det de sier offentlig.

Ingrid Olina Hovland setter ord på noe mange foreldre kjenner på: Det er brutalt å levere en ettåring som intenst ønsker å være sammen med foreldrene, i barnehagen.

Psykologer kan fortelle at barn kan rammes av sterk separasjonsangst, og at vi ikke vet hvordan dette vil sette sitt preg på barnet. Små barn trenger i alle fall de to første leveårene mest mulig tid sammen med få personer de kan knytte seg til. Ingen kan erstatte mamma store deler av det første leveåret.

Det er mulig å finne forskning som tilsier at det beste for de fleste barn er å vente til de er noe eldre enn ett år før de begynner i barnehage. Det er vanskelig å finne forskning som viser at barn fra toårsalderen har best av å være hjemme og ikke i barnehage. Snarere imot.

Det er positivt for barn å være sammen med andre barn under tilsyn av voksne som er gode og profesjonelle omsorgspersoner.

Det er dessuten forskjell på foreldre og barnehager. Ikke alle voksne liker å være sammen med barn hele dagen. Da har barna det bedre av å være i barnehagen.

Ikke alle barnehager fungerer godt nok, blant annet fordi de mangler ansatte.

Annonse

6-timers dagen

I en kronikk i Aftenposten skriver Vilde Bratland Hansen at det ikke er ettåringer i barnehagen som er hovedproblemet, men underbemannede barnehager.

Greit nok, men det ligger ikke an til at vi kan regne med vesentlig økt bemanning i barnehagene framover. Det handler ikke primært om bevilgninger, men mangel på kvalifisert personell. For få utdanner seg til førskolelærere, og for mange slutter i barnehagen fordi det er for slitsomt.

Barnehager er dyre. Det koster rundt 400 000 kroner i året å ha en ettåring i barnehage. Antallet ettåringer i barnehage har økt jevnt og trutt, fra 69 prosent i 2015 til 84 prosent i dag.

I flere tiår har det vært politisk enighet om at målet for samfunnsutviklingen er at vi skal bli materielt mer velstående, og at det skal være full likestilling mellom kjønnene. Lik yrkesdeltakelse er en nøkkel for å oppnå likestilling. Det betyr at menn og kvinner må jobbe like mye og ta likt ansvar for barn, så langt det er mulig.

Det er blitt et stressende liv for mange foreldre i hel stilling. Mange synes ikke de har råd til å ta ulønnet permisjon. Derfor velger de å sende ettåringen i barnehage.

Noe av grunnen til at Ingrid Olina Hovland får støtte, er at foreldre vil ha mer tid med barna og et mindre stressende liv. For mange setter økonomien begrensninger. Andre er opptatt av ikke å bli hengende etter i karriereløpet.

I debatten tar noen til orde for at det må innføres seks timers arbeidsdag for småbarnsforeldre. Det er det ingen politisk vilje til.

Det blåser en valgfrihetens vind over befolkningen, og det er økende skepsis mot at politikerne skal styre hva mennesker skal gjøre i praksis.

Det det kan bli flertall for etter hvert, er å droppe kravet om at pappa må ta en tredel av fødselspermisjonen. KrF og Frp har lagt seg på denne linjen og avviser at det vil bety et stort tilbakeslag for likestillingen.

Ikke send ettåringen

Ingrid Olina Hovland appellerer til familiene om ikke å sende ettåringen i barnehage. Hun gjør det til et valg den enkelte må foreta: Hva er viktigst – å jobbe full stilling og ha god inntekt, eller å gjøre det som er best for et lite barn?

Vi må tåle den debatten. Det bør ikke være en selvfølge at alle skal tenke og gjøre det samme. Vi får leve med at enkelte føler på skam for at de sender ettåringen sin i barnehage.

Det går ikke an å hevde at barn som begynner tidlig i barnehage, utvikler seg mindre harmonisk eller ikke får de beste forutsetningene for å leve et godt liv.

Debatten om hva som er best for barn og hva vi kan gjøre for at foreldre kan få flere barn, dukker opp med jevne mellomrom.

«Skal vi sikre barnas helse, utvikling og trivsel, må vi begynne med å styrke fødsels- og barselomsorgen, forlenge foreldrepermisjonen, videreføre kontantstøtten og utsette fulltidsbarnehage», het det i et brev som et titalls fagfolk sendte til Stortinget for fire år siden.

«Vi er en gruppe samfunnsengasjerte velgere med ulik faglig bakgrunn og ulikt politisk ståsted som ser med økende bekymring på hvordan omsorgen for de minste barna utvikler seg i Norge. Fra de blir født til de er omtrent tre år gamle, er barn i en sårbar og bestemmende livsfase og har helt særskilte behov. Forskning fra flere fagfelt har påvist at den fysiske kontakten mellom mor og barn, amming, fars tilstedeværelse og de båndene barnet da knytter til sine nærmeste, har avgjørende betydning for barnets trivsel, helse og utviklingsmuligheter. Norsk familiepolitikk tar ikke tilstrekkelig hensyn til dette, verken når det gjelder sped- og småbarnsomsorgen, foreldrerettigheter eller økonomiske overføringsordninger», skriver de.

Det er grunn til å ta på alvor fagfolks bekymringer for at barn ikke får dekket sine behov for stabil kontakt med foreldrene i de første leveårene. Det er behov for mer forskning på barns utvikling i det effektive samfunnet vi har utviklet.

Barn er primært foreldrenes ansvar. Men politikerne har ansvar for å legge til rette for en samfunnsutvikling som ikke gjør barn til tapere.

Gode forhold for barn, bidrar til at fødselstallene øker. Det helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde dagens velferdssamfunn fram mot 2050.