Forfattere som forleggere – fort et tapsprosjekt 

Noen ytterst få forfattere kan tjene betydelig mer på å gi ut ei bok på eget forlag. For de fleste ender det med tap, men det lever de fint med når det viktigste er å få gitt ut boka, ikke å tjene penger på den.

Boken om Syver Bindheim – solgt over 12 000 på eget forlag. Her mottar kong Harald mottar Team Pølsa i audiens på Slottet. Peder Danielsen (f.v.), Mikkel Munthe, Syver Blindheim og Øystein Pettersen.Foto: Lise Åserud / NTBLise Åserud/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 05.08.2026 – 09:52 Sist oppdatert 05.08.2026 – 09:59

Annonse

Da jeg i sin tid var forlagssjef i Verbum, fikk jeg en dag beskjed om at det hadde dukket opp en mann som var overbevist om at han hadde et manus vi ville ha stor interesse av. Jeg kunne ikke annet enn å si ja til en kort prat.

Det var en pensjonert prest som sirlig hadde samlet en stor bunke av sine beste prekener. Jeg tok imot bunken, bladde litt i den og leste noen linjer her og der. Såpass interesse måtte jeg vise.

Det jeg kunne sagt der er da, var at dette ikke ville bli gitt ut. Det manglet både originalitet og kvalitet. Men istedenfor å ta livet av prestens drøm om ei bok der og da, svarte jeg at vi skulle lese manuskriptet og at han skulle få et svar om ikke altfor lang tid.

Det ble selvsagt nei. Hadde det skjedd i dag, ville han vel gitt ut sin prekensamling på eget forlag. Det var for kostbart og komplisert for en del tiår siden.

Refuserer manus

Etablerte forlag refuserer en rekke manus, ikke nødvendigvis fordi kvaliteten ikke er god nok, men fordi salgspotensialet anses å være for lite.

Forfattere som gjerne vil utgis på et etablert forlag, kan i noen tilfeller tilby seg å dekke deler av produksjonskostnadene. Det burde flere forfattere gjøre, framfor å gi ut en bok på eget forlag. Det blir ofte kostbart – og salget blir beskjedent.

Forlag tar stadig feil i sine vurderinger av et manus. Forfattere kan få tilbakemeldinger som det ikke er lett å bli klok på. Da jeg var forlagssjef i Genesis, ga jeg ut Refusert av Tor Halstvedt. Han har gitt ut nærmere 20 romaner og sakprosabøker, både på store og små forlag. Han er blitt refusert mer enn 250 ganger. Rådene om forbedringer han fikk fra konsulenter til det samme manuset sprikte fullstendig. I forlagsbransjen er det tydeligvis like mye synsing som objektiv vurdering.

Noen som er sikre på at de har et manus med et stort salgspotensiale, velger å gi ut boken selv. Det kan gå bra om de har egne salgskanaler og satser på å selge en god del bøker selv.

Familien til Syver Blindheim, som ble kjent gjennom tv-serien Team Pølsa, engasjerte Guro Kulset Merakerås til å skrive boken om Syver og ga den ut på eget forlag. Det ble en suksess. Den er trykket i over 12 000 eksemplarer og er innkjøpt av Kulturrådet.

De etablerte forlagene har måttet bygge ned de siste årene og reduserer antallet utgivelser. Det betyr at flere gir ut bøker på eget forlag, eller på forlag der forfatteren selv tar risikoen – og får overskuddet, om det blir noe etter at alle kostnader er dekket.

Annonse

2500 forfattere

Selvpublisering har gått fra å være et marginalt fenomen til å bli en synlig del av norsk bokbransje. Kolofon oppgir at over 2 500 forfattere har gitt ut bøker hos dem, mens BoldBooks har 3 600 registrerte forfattere. De kan vise til en vekst på 81 prosent fra 2023 til 2024.

Nasjonalbibliotekets statistikk viser at det ble utgitt 7 623 boktitler i 2025. Det er over 1 600 aktive forlag registrert i Norge. Det finnes ikke noen statistikk for hvor mange norske forfattere som gir ut bøker på eget forlag. Noen mener andelen som satser på selvpublisering kan være opp imot 20 prosent

Kolofon forlag har eksistert i over 20 år. De siste årene har det dukket opp en rekke såkalte indieforlag. Denne bransjen tilbyr forfattere de tjenester de trenger for å lage og få utgitt ei bok, samt et eget kretsløp av kurs, lanseringer og litteraturpriser.

Fordelen med å gi ut boken gjennom et plattformselskap, for eksempel BoldBooks, er at en forfatter ikke trenger å finne på et forlagsnavn for å få gitt ut ei bok.

Det kan koste fra 50 000 til et par hundre tusen for en bokutgivelse – enda mer dersom en vil satse tungt på markedsføring.

Dersom forfatteren selv sitter igjen med nærmere 200 kroner per solgte eksemplar, kan det bli en pen fortjeneste om ei bok selger noen tusen eksemplarer. Men det er det ikke mange bøker som gjør for tiden, med mindre man er en kjente forfatter eller får mye positiv medieomtale.

Fortsatt er det slik at å få utgitt en papirbok står høyt i kurs. For mange såkalte indigo-forfattere er ikke inntekter på boksalg avgjørende. Det er å få ut boken som er viktig.

Vi har mange flinke folk her i landet som har kunnskaper de gjerne deler med andre. Forlagene får inn hundrevis av gode manus, men med et for lavt salgspotensiale. Det er bra at forfattere selv sørger for å få gode manus utgitt i bokform.

Røyndomen bakanfor språket

Vi får også en del «indiebøker» tilsendt for at vi skal skrive om dem. De når sjelden opp på priorteringslista, men det kan være verd å nevne «Røyndomen bakanfor språket» som vi fikk tilsendt før ferien.

 Det er «ei tekstorientert tilnærming mellom røyndom og fiksjon. Ei danningsreise i litteratur og filosofi» – av Sara Vatne, utgitt på Kolofon.

Hun begynner boka med å «presentere Skrivaren» slik: Den 29.november 1946 ble det fødd ei jente uti havgapet i sagabygds Fitjar på Stord, der slaget mellom Eiriksønene og Håkon den gode gjekk før seg om lag 1000 år før. Jenta fikk navnet Sara etter mormora, postopnar Saar Haugland Rydland, fødd av postopnar Josefine Gerhrdine.»

Slik ville det neppe blitt om hun hadde gitt ut boka si om filosofi og litteratur på et større forlag.

Men det er ikke sitt liv hun vil fortelle. «Resten av soga om denne jente frå havgapet som har passert, 79 år, kan være løyndom i denne samanhang, men dei mange forteljingane i livsverda hennar har merket henne og gitt henne identitet.»

Hun håper at boken kan være et supplement for pedagogikk og filosofi-studenter på universitetet og høgskulenivå og for andre som er interessert i det pedagogiske-filosofiske landskapet.

Sara Vatne har ingen karriere innen akademia å vise til. Hun har i 55 år bodd på Fagernes og vært lærer og rådgiver. Da hun var 61 år tok hun en mastergrad i pedagogikk på høgskulen i Lillehammer.

Vatne er belest, det viser litteraturlisten på syv sider som teller 150 bøker. Hun nevner og henter poenger fra et utall av forfattere og filosofer. Det er absolutt noe for å plukke opp for «lesere som er interessert i det pedagogiske-filosofiske landskapet», som hun skriver.

Men de er ikke så mange.  Og hvorfor skulle noen velge denne boka? Vatne er ingen faglig autoritet, men hun er kunnskapsrik, skriver godt og tenker selvstendig.

Hun har noe på hjertet, det er noe som skal bli stående igjen etter henne, det er det hun har sett, lest og tenkt etter å ha gitt seg i kast med flere av de siste århundrenes toneangivende filosofer og forfattere.