Innkjøpsordningen skriker etter endring

Når innkjøpsordningen preges av tilfeldigheter, suverene smaksdommere opptrer i hemmelighet, mindre forlag skvises og staten skaffer seg tusenvis av bøker den ikke betaler for, må det gjøres omfattende endringer.

Sjefredaktør Kari Marstein da Gyldendal Litteratur er bekymret over flere “nullinger” og vil drøfte hva som skjer. Men vil hun ha en ny ordning?Gorm Kallestad/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.06.2026 – 10:48 Sist oppdatert 26.06.2026 – 11:01

Annonse

Det skjer med jevne mellomrom at det blir oppstyr når vurderingsutvalget for skjønnlitteratur i Kulturrådet «nuller» en kjent forfatter. «Nulling» betyr at forlaget ikke får betalt for de 700 bøkene som allerede er sendt til bibliotekene.

Disse bøkene får forlagene ikke tilbake. De er allerede stemplet og registrert som bibliotekbøker. For forfatterne får det ingen økonomiske konsekvenser. De har fått utbetalt royalty, og den kan ikke forlagene kreve tilbake.

700 bøker til biblioteker

Forlagene får betalt når de 700 bøkene de sender til bibliotekene. Blir boken nullet, må de betale tilbake den støtten, eller betalingen for de 700 bøkene, de har fått. Det betyr at forlaget taper et par hundre tusen kroner på en bok som blir nullet.

Et stort forlag lever fint med dette. For et lite forlag som har meldt opp en roman eller en diktsamling de er overbevist om holder høy kvalitet, kan det være katastrofalt.

I mai ble Helene Uris roman I mitt lune hi nullet. Det førte til rabalder. Uri har gitt ut en rekke romaner, er språkekspert og regnes som en forfatter på øverste hylle. Boken fikk gode anmeldelser, men hun fikk også kritikk for å ha lagt seg for tett på en konflikt som endte i rettssalen.

Etter hvert ble det kjent at flere bøker fra både store og mindre forlag er blitt nullet i det siste. Denne uken skrev Klassekampen at de store forlagene har fått ni romaner nullet så langt i år. 18 prosent av årets diktsamlinger som er sendt ut til bibliotekene, er blitt nullet.

Annonse

Forlag bekymret

Forlagene er bekymret for at et økende antall romaner og diktsamlinger ikke blir kjøpt inn. Direktøren i Forleggerforeningen, Trine Skei Grande, har sendt brev til Kulturrådet der hun på vegne av forlagene stiller spørsmål om hva som er på gang.

Erik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, sier til Klassekampen at det gis ut bøker som ikke holder mål, og da må noen si at de ikke kvalifiserer for innkjøp. Han har selv vært medlem i utvalget for lyrikk.

Det er også svaret fra medlemmene i utvalgene som vurderer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedyrer at alle bøker blir grundig vurdert. Medlemmene kan selvsagt ha ulike syn, men de fastholder at anerkjente kvalitetskriterier ligger til grunn for konklusjonene.

Utvalgene er suverene. Det nytter ikke å klage. Det hjelper heller ikke at en bok som er blitt nullet, har fått gode anmeldelser fra anerkjente kritikere.

Innkjøpsordningen er fortsatt viktig for forlagene, men mindre viktig enn tidligere. Det meldes på godt over 100 flere bøker i dag enn for ti år siden. Når bevilgningene i liten grad har økt, blir det færre bøker som kjøpes inn – altså mindre støtte til forlag og forfattere.

De store forlagene har ikke ønsket en debatt om endringer i ordningen. De vet hva de har, men ikke hva de eventuelt vil få. Derfor har de valgt å sitte stille i båten.

Det er de mindre forlagene som har vært kritiske til ordningen. Derfor ble det for noen år siden innført en alternativ innkjøpsordning. Det ble laget opp til at en roman kunne bli vurderet før de 700 eksemplarene ble sendt til bibliotekene. Det kostet ikke mer enn 10 000 kroner å melde på en bok. Det var en akseptabel kostnad når gevinsten kunne være et par hundre tusen.

Ordningen førte imidlertid til at altfor mange bøker som ikke holdt mål, ble meldt på. I fjor ble den avviklet.

Vil drøfte ordningen

Nå er også de store forlagene betenkte. Det ser ut til at de vil åpne for en debatt om innkjøpsordningen. John Erik Riley, som har ansvar for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, sier til Klassekampen at det er tid for en diskusjon om innkjøpsutvalgets avgjørelser. Kari Marstein, sjefredaktør i Gyldendal, er av samme oppfatning.

Hvis de vil diskutere enkeltavgjørelser, blir det et slag i luften. Når Marstein peker på at det er en stor belastning for forfattere å bli nullet, er det selve ordningen hun bør rette kritikken mot.

Det finnes en rekke utvalg i Kulturrådet som må si ja eller nei til søknader der kvalitet er det avgjørende kriteriet. Et utvalg kan ikke gi hundrevis av begrunnelser. Det ville skapt like stor uenighet om begrunnelsene som om konklusjonene, og kostet flesk.

Det kan heller ikke gis fullt innsyn i utvalgenes arbeid. Det man kan vurdere, er sammensetningen av utvalgene. I dag er det i for stor grad medlemmer av et laug som avgjør hvem i samme laug som skal få støtte. Det åpner for kameraderi. Derfor bør allmennheten og personer med høy faglig kompetanse være representert sammen med bransjefolk.

Når man søker støtte til film, teateroppsetninger eller konserter, får man ja eller nei uten begrunnelse. Det er surt å få nei, men slik er det for alle.

Men innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er det annerledes. Den er blitt en bastard. Den hører en svunnen tid til.

Dagens ordning er blodig urettferdig for mindre forlag, som ikke våger å ta risikoen ved å melde opp en roman. Det hører heller ingen steder hjemme at bibliotekene får bøker som staten ikke betaler for.

Annonse

Eksperter i hemmelighet

Myndighetene trenger ikke holde seg med en ekspertgruppe som leser i hemmelighet. Det kan innføres en kvoteordning for hvor mange bøker et forlag kan melde opp. Forlaget kan selv avgjøre hvilke titler de vil satse på.

Det er ikke nødvendig å sende ut bøker av etablerte bestselgerforfattere – bibliotekene vil uansett kjøpe dem.

Forlag som vil satse på skjønnlitteratur, kan kvalifisere seg inn i ordningen, for eksempel ved først å få godkjent et visst antall titler.

Forlagene bør ikke kunne melde opp flere 80–90 prosent av utgivelsene sine til ordningen.

En annen løsning er å vente med distribusjon til bibliotekene inntil det foreligger vedtak om innkjøp. Slik fungerer det allerede for sakprosa.

En tredje mulighet er å sørge for at publikum faktisk blir oppmerksom på nye bøker. Altfor mange titler sendes til bibliotekene uten omtale eller markedsføring. De blir stående – uten å bli lest.

Det bør inngås et samarbeid med tidsskrifter som dekker litteraturfeltet, for å presentere nye utgivelser.

Litteraturfeltet trenger en ny ordning for innkjøp. Forfattere og forlag bør sitte igjen med det samme som i dag, men støtten må fordeles på en annen måte.

kommentar innkjøpsordningen forlag biblioteker skjønnlitteratur magne lerø kulturrådet