Kultureliten som fikk Samtiden i halsen
Når Kulturrådet, kulturredaktørene i Morgenbladet og Klassekampen og flere i den kulturelle eliten har vendt tommelen ned for Samtiden til liten nytte, forteller det om en manglende omstillingsevne som kan ramme sektoren.
Det er nok av dem som mener Samtiden burde ha vært som før, hos Aschehoug, men leserne er av en annen oppfatning.
MagneLerøAnsvarlig redaktør
Publisert 01.07.2026 – 09:24 Sist oppdatert 01.07.2026 – 09:38
Annonse
Da Aschehoug overlot Samtiden til Medier og Ledelse i 2022, var det tommelen ned fra stort sett hele kultur-Norge. Aschehoug ble kritisert for å svikte landets tidsskrifttradisjon. Cappelen Damm ga opp å gi ut Vagant i 2016. Året før hadde Gyldendal kuttet papirutgaven av Vinduet og slanket det til en digital utgave. Og nå kastet selveste Aschehoug, kulturforlaget kultureliten trodde de kunne stole på, Samtiden ut døra.
Dobbelt ille var det at Medier og Ledelse, som da ga ut både Dagligvarehandelen, Matindustrien og Dagens Perspektiv, fikk overta klenodiet. De med en velutviklet kommersiell nese syntes det luktet kommersialisering lang vei av alt Medier og Ledelse drev med. Dette måtte gå galt.
Gamle, ærverdige Samtiden, som har holdt det gående siden 1890, ville gå sin sikre død i møte.
Dødsmesse for Samtiden
Et år senere kunne Bernhard Ellefsen holde dødsmesse for Samtiden i Morgenbladet. Den selvoppfyllende profetien var blitt virkelighet.
De eneste som mente noe annet, var et økende antall lesere.
Samtiden har alltid fått støtte fra Kulturrådet. Det skulle bare mangle at ikke Samtiden skulle behandles på linje med andre tidsskrifter. Men uten forvarsel valgte Kulturrådet å frata Samtiden støtten på rundt 800 000 kroner. Ingen begrunnelse. Full krise.
Ordningen er slik at hvis et tidsskrift ikke får støtte, blir det heller ikke kjøpt inn til bibliotekene.
Vi vurderte å kaste kortene, men vi gjorde som idrettsfolk gjør: gikk i kjelleren og hentet fram krefter for å kunne løpe videre.
Vi søkte om støtte igjen i 2024 for å kunne anmelde dem som debuterte med en roman, en novellesamling eller en diktsamling. Kritikk er midt i kjerneområdet for det Kulturrådet ønsker å støtte. Vi fikk 150 000 kroner til prosjektet og 100 000 kroner gjennom innkjøpsordningen for bibliotekene.
Vi vurderte å si nei til støtten, for prosjektet kostet langt mer enn 150 000 kroner. Men vi økte heller driftsunderskuddet i håp om at vi ville få økt støtte neste gang vi søkte.
Annonse
Blankt avslag
Da kom det blankt avslag. Bibliotekene fikk beskjed om at de ikke lenger ville få Samtiden tilsendt på linje med andre tidsskrifter.
Kulturrådet er blind for realitetene. Ved å nekte Samtiden støtte, svekker de ordningen. Politikerne har så langt ikke ville gitt mer støtte til tidsskriftene.
I forbindelse med at Gyldendal har overlatt Vinduet til Vagant, skrev Bendik Wold en artikkel i Klassekampen der han hevdet at Gyldendal nå har tatt livet av to tidsskrifter. Han benyttet anledningen til å gi et spark til Samtiden, slik det passer seg for en som hører til i kultureliten.
Jeg skrev følgende som svar:
Dødsengelen Wold om tidsskrifter
Fredag 12. juni flakser Bendik Wold som en dødsengel over Vinduet, Vagant og Samtiden. Han skriver under overskriften «Total kortslutning» om at Vagant overtar Vinduet: «Gratulerer, Gyldendal. Dere drepte nettopp to tidsskrifter.»
Han argumenterer ikke i sin selvutnevnte rolle som profet. Han raljerer. Hans postulat er at det beste i to tidsskrifttradisjoner ikke kan forenes og føres videre. Begge vil måtte dø. Wold vet tydeligvis alt om liv og død.
Det er riktig at tidsskriftene er i åndenød. Morgenbladet og Klassekampen har overtatt mye av den rollen tidsskriftene tidligere hadde. Det har politikerne lagt opp til ved å sultefôre tidsskriftene og pøse på med pressestøtte til aviser.
De om lag 100 tidsskriftene vi har i Norge, får samlet rundt 30 millioner kroner i støtte. Ukeavisen Morgenbladet, med litt ekstra på nett, mottar rundt 34 millioner kroner årlig. Overskuddet i fjor ble på 11 millioner kroner.
Bendik Wold sitter i sin litterære pengebinge, mener alt var bedre før og later som om han sørger over at Gyldendal med sin «gave» har prestert å frarøve oss ikke bare én, men to tidsskrifttradisjoner. Slik kan man altså se på verden fra det litterære parnasset, vel marinert i pressestøtte.
Bendik Wold skriver også at det 136 år gamle Samtiden knapt er til å kjenne igjen etter at «Lerø i praksis har rigget det om til en pressestøttegenererende digitalavis».
Wold ser ikke ut til å ha fått med seg at Samtiden som papirtidsskrift lever i beste velgående, med et knippe av landets beste skribenter som faste bidragsytere. Vi har utvidet fra fire til sju utgaver i året og økt til rundt 150 sider i hver utgave. I disse dager er 20 dybdeartikler samlet i en bok.
Papirutgavene inneholder samlet rundt 120 artikler i løpet av et år. Samtiden er også blitt et nyhetsnettsted som dekker kulturfeltet. Her vil vi i løpet av året publisere nærmere 3000 artikler, stort og smått.
Vi har fått 1,2 millioner kroner i pressestøtte til Samtidens nettutgave.
Wolds forestilling om at Vagant får noen millioner fra Gyldendal, og at Aschehoug ga redaktør Christian Kjelstrup en raus medgift, mens han «nok fikk og sa opp etter bare fire måneder», er et bomskudd. Jeg kan ikke si mer om det.
Wold skriver også at «Audun Lindholm er ingen Magne Lerø, han vet faktisk hvordan man driver et tidsskrift». Jeg er gjerne med på at Lindholm er en bedre tidsskriftredaktør enn meg, men jeg klarer meg. Siden jeg overtok som redaktør, har Samtiden økt antallet abonnenter med over 300 prosent. Vi økte med rundt 40 prosent i fjor. Framgangen fortsetter i år.
Så disse greiene som jeg holder på med, og som Wold fnyser av, vil reflekterte lesere som liker lange, gode tekster, men også kjappe nyhetssaker fra kulturfeltet, fortsatt ha – 136 år etter at Samtiden så dagens lys.
Det museumsvokterne og dem som mener de forstår seg best på kvalitetsnormene i kulturen kaller kommersiell framgang, gjør ikke inntrykk. Det avgjørende er deres syn på kvalitet og tradisjon.
Det er riktig at oppslutning, godt salg eller stor publikumstilstrømning ikke er et mål på kvalitet. Men det betyr noe. Kulturaktørene bør opptre på parti med lesere, publikum og seere, ikke lage over at ikke alt er som de mener er best.
De skal selvsagt ikke gi opp kampen for god offentlig støtte til det som holder høy kvalitet, men er for smalt til å overleve i et sterkt konkurransepreget marked.
Annonse
En bjørnetjeneste
En kultursektor som møter nye løsninger med skepsis og publikumsvekst med skuldertrekk, gjør seg selv en bjørnetjeneste. I årene som kommer vil flere kulturinstitusjoner oppleve trangere økonomiske rammer. Da blir evnen til å forene kvalitet, relevans og inntekter viktigere enn før. Kultureliten bør derfor bruke mindre tid på å dømme omstillingsforsøk nord og ned – og mer tid på å lære av dem som faktisk lykkes med å skaffe nye lesere, lyttere og publikummere.
Hadde de borgerlige vunnet valget i fjor, ville det sendt sjokkbølger gjennom kultur-Norge. Det unngikk vi denne gangen, men de gode tidene med høye bevilgninger til kulturen er over.
Kultureliten bør trene seg på å tenke mer positivt om det leserne vil ha, publikum vil se og lytterne vil høre. De bør ikke være så raske til å vende tommelen ned for det som ikke utløser jubel i egen leir.
Aktørene i kulturfeltet må ha økt fokus på egen inntjening. Hvis ikke kan det gå galt, slik vi ser i Solum Bokvennen. Her finnes gedigne bunker med solid kvalitet, men for lite støtte og for lite salg. I skrivende stund er det ennå ikke avklart om forlaget blir reddet fra konkurs.
Samtiden har vi gjort endringer for å nå nye lesere. Noe er blitt annerledes enn før. Vi mener mye er blitt bedre, og at det er derfor stadig flere velger å abonnere. Fortsatt er økonomien svak, og vi er avhengige av at inntektene vokser videre. Men utviklingen peker i riktig retning.