Gud høyere opp på dagsordenen
Gudstro er både i tilbakegang og framgang, og flere vil bruke kristendommen i kulturkampen.
President Donald Trump med Bibelen i hånd, utenfor St. John’s Church.AP Photo / Patrick SemanskyMagne Lerø
Publisert 22.05.2026 – 06:30
Lesetid: 9 min
Annonse
Denne teksten er på trykk i Samtiden 3-2026. Alle artiklene fra dette nummeret kan leses her.
TEMA: Gud
Temaet i Samtiden 3-2026 er Gud og erstatningene. Alle artiklene om temaet vil være å finne her.
Innsettelsen av Donald Trump som president i januar 2025 gjorde pengemaktens og kristendommens rolle i det amerikanske samfunnet synlig for en hel verden.
Pengemakten var representert ved en håndfull tek‑milliardærer som sto på rekke og rad for å signalisere at politikk og kapital nå skulle samhandle under parolen «Make America Great Again».
Det er vanlig med forbønn for en ny amerikansk president. Denne gangen fikk vi en ekstremvariant. Trump ble framstilt som en frelser sendt fra himmelen for å utføre Guds vilje. Innsettelsen ga næring til Trumps egen forestilling om å være utvalgt, unik og innsatt for å herske over alt og alle. Samtidig skulle gudstroen igjen rulles ut over det amerikanske samfunnet.
USA er blitt mer sekularisert – riktignok ikke i samme tempo som Europa – men kristendommens posisjon som felles referansepunkt er utvilsomt svekket. Dette ønsker Maga‑bevegelsen å gjøre noe med. «Make America Great Again» innebærer at Gud skal få en mer sentral plass i samfunnet.
Hollywood og tek‑gigantene har lenge utøvd global innflytelse. Også religiøse miljøer lar seg påvirke av utviklingen i USA. Konservative, ofte karismatisk orienterte kristne her til lands, var ikke sene med å hevde at det som skjer i USA også vil få betydning for Norge. De mente å se tegn til en vekkelse – at flere mennesker vender seg til Gud.
«Make America Great Again» innebærer at Gud skal få en mer sentral plass i samfunnet.
Gud kom høyere opp på dagsordenen våren 2025. Mediene viste økt interesse for religionens plass i samfunnet. Flere sto fram som troende og argumenterte for at kristen tro i sterkere grad burde prege samfunnslivet.
Noen advarte mot å drive samfunnet i mer konservativ retning. Andre hevdet det handlet om at mennesker søker Gud fordi den sekulære forståelsen av menneske og samfunn er blitt tømt for mening.
Sandvik og det frelste blikket
Mens andre gikk i feriemodus, satte Hilde Sandvik – tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, forfatter og programleder i podkasten Norsken, svensken og dansken – seg ved PC‑en og fyrte løs: «Jeg kjenner det frelste blikket. Det gjør meg urolig», skrev hun i Aftenposten 5. juli i fjor. Dermed var debatten i gang.
Sandvik vet at det slår best an om en kan vise til egne erfaringer. Hun skrev at hun kjente lusa på gangen, fra bedehuset på Vestlandet der hun som barn var redd for å havne i unåde. Det samme gufset kjenner hun på når hun hører amerikanske predikanter dure i vei om at Gud har utvalgt Trump. Hun frykter at den formen for kristennasjonalisme som har fått fotfeste i USA, kan spre seg. Hun mener den allerede er på vei hit. «Når podkasteren Wolfgang Wee trykker ‘liker’ på at den troende Asle Toje har vært i kirken, er det et lite, men synlig tegn på et paradigmeskifte», skrev hun. Sandvik trakk paralleller til det frelste blikket hun har sett hos IS‑krigere, israelske ytre‑høyre‑politikere, Putin og hos egne sekulære liberale som later som om det ikke er farlig.
Når noen hevder å vite hva Gud mener om kjønn, seksualitet, grenser og våpenbruk, vil i alle fall hun si ifra.
Hun frykter naiviteten mer enn fundamentalismen. Religionen, mener hun, står fram med to ansikter: ett vendt mot det hellige, personlige og menneskelige, det andre mot makt og kontroll. Når noen hevder å vite hva Gud mener om kjønn, seksualitet, grenser og våpenbruk, vil i alle fall hun si ifra. Det gjorde Sandvik til gangs og ble en sentral stemme i høstens tros‑ og samfunnsdebatt. Debatten med Toje pågikk over ti artikler i Vagant og flere podkaster.
Annonse
Statsreligionen
Fra 300-tallet da kristendommen ble en statsreligion i Romerriket og fram til reformasjonen på 1500-tallet, var det Den romerske katolske kirke, der paven etter hvert opparbeidet seg en betydelig politisk makt, som definerte hva kristendommen skulle bety i praksis.
Martin Luther insisterte på et skille mellom tro og politikk. Den såkalte to‑regimentslæren har siden vært sentral i luthersk teologi. Gud regjerer gjennom to ordninger: det åndelige regimente, der evangeliet og nåden leder til frelse, og det verdslige regimente, der Gud styrer gjennom lover, myndigheter og menneskelig fornuft for å sikre rettferdighet og orden. Det innebærer at kirken bør vise tilbakeholdenhet i styringen av samfunnet. Kirken kan tale til samvittigheten, men må akseptere pluralisme i politiske spørsmål. Evangeliet forener – politikken splitter. I praksis er det ikke enkelt å trekke en grense for hva kirken, representert med biskoper, prester og styringsorganer, ikke skal blande seg inn i. Det er enighet om at kirken kan mane til ansvar for de fattige, men politikerne må vedta størrelsen på trygder og skattepolitikken.
Kristelig Folkeparti har fra opprettelsen i 1933 blitt kritisert for å blande sammen tro og politikk. De forsvarer seg med at de baserer seg på kristne verdier de vil ha omsatt i politikk og at de aksepterer at andre kommer til andre standpunkter ut fra de samme verdiene.
Det er enighet om at kirken kan mane til ansvar for de fattige, men politikerne må vedta størrelsen på trygder og skattepolitikken.
De lutherske folkekirkene i Europa har stort sett innordnet seg under statsmakten. I praksis har de utgjort et konservativt element i samfunnet. Slik har det også vært her i landet, helt til for om lag 50 år siden. Etter 1968 vokste en kirkelig venstreside fram. Kritikken mot kapitalismen økte, og kampen mot fattigdom og for de svake i samfunnet fikk større plass. Rune Slagstad hevdet i Dag og Tid (12.04.2025) at Den norske kirken har gått gjennom et hamskifte fra å være en konservativ samfunnsstøtte til å bli en rødgrønn agent. Presten Einar Gelius hevdet i Nettavisen at vi har fått en «SV-kirke». Andre fra høyresiden bruker uttrykket «SV-light» om utviklingen i Den norske kirke. Redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, er kritisk til det han kaller politisering av kirken og mener biskoper som heller vil være politikere, får henge av seg den fargerike biskop-kappen og melde seg inn i et politisk parti på venstresiden.
Samtidig som interessen for Gud øker, har Den norske kirke i økende grad tilpasset seg samtidens tankesett. I Aftenposten (22.10.2025) spør Frank Rossavik om kirken, etter å ha beklaget overfor skeive, også vil endre ekteskapssynet for å tekkes denne gruppen.
Kristne har blitt så opptatt av politikk at det stilles spørsmål om reformasjonens lære om de to regimentene er stuet bort. I Vårt Land (17.09.2025) hevder Åste Dokka at hyllesten av den høyreorienterte aktivisten Charles Kirk som en troshelt, er et tegn på at skille mellom politiker og predikant er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Det er i og for seg ikke noe nytt. Kirk, store deler av amerikansk kristendom og den reformerte del av kristenhetene, med alle sine frikirker og karismatiske menigheter, har aldri forholdt seg til to-regimentslæren. Dokka minner om at to-regimentslæren er ment som en legitimering av en sekulær stat. Hun vil ha farmasøyter som forvalter legemidler, pedagoger som lærer, politikere som lager lover og kirkefolk som forkynner nåden, skriver hun.
Det er få som sier de er blitt mer opptatt av Gud fordi de er enige med det teologer og kirkeledere mener om politikk. Snarere tvert imot.
Køen av kirkeledere som forsøker å gjøre kristen tro relevant ved å uttale seg om politikk, er lang. Men det synes ikke å gi de resultater de håper på. Det er få som sier de er blitt mer opptatt av Gud fordi de er enige med det teologer og kirkeledere mener om politikk. Snarere tvert imot. Med jevne mellomrom hører vi fra høyresiden i det politiske landskapet at de er lei av at folkekirken forsøker å gjøre seg relevant ved å komme med politiske utspill. De vil heller at kirken skal levere «eksistensiell relevans»- noe andre ikke leverer.
Når interessen for tro øker, er det fordi tro representerer noe annet enn det meningssamfunnet tilbyr. Tro på Gud har med menneskers opplevelse av livet og tilværelsens mening å gjøre. Tro handler om eksistensiell, ikke politisk relevans. Den som har beveget seg lengst i eksistensiell retning, og som også har brutt med kirkens lære fordi han ikke opplever den som relevant, er den omstridte teologen Helge Hognestad. Han mener at mennesket bærer på en indre guddommelighet og at kristendommens fremtid ligger i å hjelpe mennesker til å åpne seg for denne indre kraften. Hognestad etterlyser og oppmuntrer til personlig erfaring. Han kritiserer kirken for å ha stivnet i dogmer som hindrer mennesker i nær kontakt med den åndelige virkeligheten. Han har ingen tro på at mennesker finner Gud i det en politisert kirke har å by på. Hognestad representerer ingen trosretning, men han fanger opp menneskers lengsel etter forståelse av de grunnleggende kreftene i tilværelsen og opplevelsen av mening. Han kan plasseres i en mystisk tradisjon. Andre vil betegne det han holder fram som New Age, en slags buddhisme eller gammel gresk gnosis.
Flere troende?
Gud har kommet høyere på dagsordenen, men det betyr ikke nødvendigvis flere troende eller at Gud betyr mer for folk flest. Statistisk har folkekirken mistet rundt 420.000 medlemmer fra 2006 til 2024, primært fordi over 250.000 barn er fjernet fra listene. Om lag 35.000 dør årlig, rundt 4000 melder seg inn, og ca. 27.000 døpes. Andre tros‑ og livssynssamfunn vokser svakt, hovedsakelig som følge av innvandring. Om interessen for Gud er økende ut fra det mediene formidler, så er det færre som i spørreundersøkelser sier de tror på Gud. Det er færre som deltar på gudstjenester, og det samlede antall medlemmer i kirkesamfunnene synker når vi tar hensyn til veksten i befolkningen. I dag er det ikke mer enn rundt halvparten som velger kirkelig konfirmasjon. Men de som velger å konfirmere seg, er mer bevisst på at de har valgt å konfirmere seg fordi de tror eller ønsker å tro på Gud.
Andre tros‑ og livssynssamfunn vokser svakt, hovedsakelig som følge av innvandring.
Det er også fire ganger så mange norske 20-åringer som meldte seg inn i kirken i 2024 enn for 10 år siden (Aftenposten 21. okt 2025). I Sverige var det i 2010 30 prosent av unge som sa de trodde på Gud. I 2020 var tallet nede i 20 prosent, men steg til 34 prosent i 2024. Det er også flere unge som sier de deltar på gudstjenester.
Magnus Hagevi er tilknyttet universitetet i Gøteborg, som har undersøkt hva som skjer i ungdomsmiljøet. Han skriver i en rapport at sekulariseringen i Sverige har stoppet opp og at flere unge i dag enn tidligere tror på Gud. Det britiske bibelselskapet har publisert en rapport som viser økt religiøs aktivitet, ikke minst blant unge menn (Vårt Land 7. mars 2026).
Når flere unge og voksne søker til kristendommen, har det sammenheng med at vi lever i usikre tider. Det har oppstått et behov for et ståsted som er forankret i tradisjon og som representerer et perspektiv på livet ut over hverdagen. Flere sier troen gir trygghet og en dypere mening med livet.
Når flere unge og voksne søker til kristendommen, har det sammenheng med at vi lever i usikre tider.
I USA sier fortsatt seks av ti at de er kristne – ned fra 78 prosent i 2007. Religiøs praksis faller, men er fortsatt høyere enn i Europa. For Maga-bevegelsen, som har løftet Donald Trump fram til seier, er det ikke nok at amerikanerne tror på Gud. De er opptatt av kristen tro må sette sitt preg på samfunnet og den politikken som føres. Utviklingen har i så mange år gått i gal retning at flere av Maga-ideologene ikke tror det er mulig å snu uten at det tas håndfaste grep. Det er de mener Donald Trump gjør. Han våger og handler der andre nøler og står og ser på det som skjer. Krefter i dette miljøet har gitt opp å snu utviklingen gjennom det etablerte demokratiet. De tror det må et autoritært regimeskifte til for å gi kristendommen den plass det skal ha i samfunnet.
Ragnar Misje Bergem viser i boken Hvem skal vi elske? hvordan kristennasjonalister og nasjonalkonservative har funnet sammen i dette prosjektet.
Annonse
Kristendom og makt
Maga-bevegelsen har et stort spenn i synspunkter og religiøse tradisjoner. Her finnes både katolikker, karismatisk orienterte evangelikale og representanter for kirkesamfunn som hører hjemme i en reformert tradisjon. En ideologisk retning som samler tilhengere fra ulikt hold, kalles syvfjellsteologien. De syv fjell som må bestiges for at en nasjon skal vende seg til kristendommen er hjemmet, familien, skolen, styresmaktene, media, kunst og underholdning og næringsliv og teknologi. Det er altså et omfattende program som har som mål at kristen tro skal gjennomsyres i hele samfunnet.
Slike tanker har historiske paralleller til utviklingen i vårt eget land. Hans Nielsen Hauge ønsket at kristne skulle prege samfunnet. Ole Hallesby hadde en strategi som ivret for at indremisjonen skulle starte skoler for å utdanne unge som igjen kunne bygge samfunnet på gudstro og kristne verdier. Også KrF står delvis i denne tradisjonen. Med stortingsrepresentant Joel Ystebø som en av frontfigurene har KrF tatt et tydelig skritt til høyre. Det virker som om en del unge menn blir trukket mot en for kristen «seierstro». Tro blir ikke forbundet med svakhet, tilpasning, for ikke å si femininitet, men heller med maskulinitet, styrke og handlekraft. Det er ikke uten grunn tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland advarte de unge i partiet mot å hive seg på en konservativ bølge der en ikke var opptatt av likestilling og toleranse.
Det er ikke uten grunn tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland advarte de unge i partiet mot å hive seg på en konservativ bølge der en ikke var opptatt av likestilling og toleranse.
Vi ser en «bruk av Gud» i flere land der deler av befolkningen beveger seg mot høyre. Kristen tro framheves som en motpol til islam. Både det liberale demokratiet og islam ses på som trussel mot kristen tro som sammen med humanismen har vært basis i den vestlige sivilisasjonen.
Flere er opptatt av å bevare og styrke kristendommen som den bærende kraften i vestlig kultur. Asle Toje er en av dem som fronter dette synet. Han mener Europa er i ferd med å miste sitt ideologiske fotfeste og at Europa trenger kristendommen, ikke som en motvekt til islam, men som forankring av verdier og identitet.
Det er lite å spore av en slik tenkning i det vi kan kalle det ideologiske grunnlaget for EU. Men i flere medlemsland, ikke bare i Italia, Spania og Ungarn, høres det stemmer som peker på kristendommen som et fundament for samfunnet. Når den danske regjeringen sier «Danmark er et kristent land», vil de understreke at kristendommen skal være basis for samfunnet. Kristen tro skal ikke sidestilles med alle andre trosretninger.
Flere er opptatt av å bevare og styrke kristendommen som den bærende kraften i vestlig kultur uten å knytte det til en ytterliggående høyrebølge.
Den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson holdt nylig Fosseforedraget for 2026 hvor hun pekte hun på behovet for å gjenoppdage vår kristne arv, språk og fortellinger.
Vi lever i en brytningstid. Om Gud vil oppleves som relevant for flere mennesker og styrke sin posisjon som et referansepunkt i kultur og samfunnsliv, vil tiden vise. Noen mener det blåser en vekkelsens vind over det gamle vesten, mens andre hevder løpet er kjørt for kristendommen.