Demokratiet henger på nasjonalstaten

 Demokratiet i Europa står og faller med hver enkelt nasjonalstat. Det sliter EU med å forstå. Når Canada nå ønsker en allianse med EU, kan det bidra til større klarsyn i Brussel.

Canadas statsminister Mark Carney vil ha et tettere samarbeid med EU. Her i samtale med president for EU-kommisjonen, Ursula von der LeyenYves Herman/ Reuters

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 16.09.2026 – 10:46

Annonse

Canadas statsminister Mark Carney holdt en tale på Davos-møtet i vinter som satte spor. Han sa rett ut at den gamle verdensordenen er brutt sammen, og at perioden med amerikansk dominans og et stabilt, regelbasert internasjonalt system er over. Verden er gått inn i en tid preget av stormaktsrivalisering og geopolitisk maktbruk.

Han tok til orde for et sterkere samarbeid mellom mellomstore land. Denne uken har han fulgt opp det han sa. Canada ønsker å inngå en allianse med EU, men det er ikke aktuelt å søke medlemskap.

Det er for sterktå si at flaggene gikk til topps i EU over utsiktene til å få Canada som assosiert medlem. EU har ingen ordning for assosierte medlemmer, men det lar seg nok ordne når den politiske viljen er til stede.

Samarbeidet på skinner

Samarbeidet synes allerede å være på skinner. I dag holder EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, sin årlige «State of the European Union»-tale. Carney er ikke bare til stede. Han slipper selv til på talerstolen  torsdag for å si noen velvalgte ord til EU-parlamentet.

– Vi deler de samme verdiene, vi har de samme prioriteringene, og det ligger godt til rette for at vi kan utnytte våre komplementære styrker, sier han som begrunnelse for samarbeidet med EU.

Deretter reiser han til Storbritannia for å møte statsminister Andy Burnham. Det blir ikke siste gang de snakker sammen om hvordan land kan samarbeide tett med EU uten å være medlem av unionen.

Det enkleste å samarbeide om er penger. Financial Times skriver at det allerede føres samtaler om hvor mye Canada kan bidra med når det gjelder støtte til Ukraina. Men skal det bli fart på samarbeidet, må partene også snakke om handel, kunstig intelligens, digitalisering og sikkerhet.

Det kan også tenkes at Mark Carney utfordrer europeiske ledere til å innta en tøffere linje overfor Donald Trump. Selv har han nektet å bøye seg for krav fra Trump og er på vei inn i en handelskonflikt med sin mektige nabo.

Men ikke alle er like fornøyde med at Canada bare ønsker en assosiert avtale med EU. Når stormakter som Storbritannia og Canada blir stående utenfor, frykter de mest overbeviste unionstilhengerne at dette vil bremse den videre integrasjonen i Europa.

Annonse

Union er best

Kommentatoren Martin Sandbu satte ord på dette i en kronikk i Aftenposten mandag. Han mener EU snarest må ta de neste skrittene mot en tettere union. Enten må EU utvikle seg til en superstat og en verdensmakt, eller så ender unionen opp som politisk marginal, argumenterer han.

Samtidig er EU opptatt av å slippe enda flere mindre og svakere land inn i unionen. Ukraina ønsker de også inn. Problemet er at EU allerede sliter med å finansiere både sin egen utvidelse og støtten til Ukraina.

Alliansen mellom EUs to sterkeste stater, Frankrike og Tyskland, er ikke det den en gang var. Hver på sin måte bidro de til å bygge opp EUs posisjon fordi de hadde kontroll over sentrale utviklingstrekk i Europa.

Hvis Frankrike, Tyskland, Canada og Storbritannia utvikler et sterkere samarbeid, kan det komme til å svekke både EU-kommisjonen og EU-parlamentet i Brussel. Flere land kan komme til å mene at dette er den veien Europa bør utvikle seg: Ikke i retning av en stadig mer fasttømret union, men gjennom et forpliktende samarbeid mellom selvstendige stater.

Når Storbritannia og Canada ikke vil være med i EU, handler det om at de ønsker å beholde sin selvstendighet. De ser på nasjonalstaten som basis for demokratiet. En styrker ikke demokratiet med å rope på mer overnasjonalitet. 

De spenningene vi ser innad i flere vestlige land, lar seg ikke løse gjennom overnasjonal styring. Det kan forsterke konfliktene.

Ut fra et geopolitisk og økonomisk perspektiv kan det argumenteres for, slik Sandbu gjør, at det beste er at EU utvikler seg til en sterkere union og en mer slagkraftig maktfaktor. Men slik ser ikke en stor del av Europas befolkning på saken. De ønsker både EU og nasjonalstatene.

Canada har rundt 41 millioner innbyggere, altså færre enn Tyskland, Frankrike, Italia og Spania. Likevel er landet økonomisk sterkere enn mange av EUs medlemsland.

EU bør derfor ta imot Canada med åpne armer. Små land som Norge, Island og Liechtenstein må akseptere EØS-avtalen for å få tilgang til EUs indre marked. Sveits har sin egen spesialordning. For Canada og Storbritannia er det imidlertid neppe aktuelt å underordne seg EU på den måten EØS-avtalen legger opp til.

De ønsker samarbeid, men ikke integrasjon. Det kan vise seg å være en modell stadig flere europeere foretrekker.