Arkitekter korrigert av folket

Arkitektene kan ikke opptre like suverent som de har gjort de siste tiårene. De må nedtone modernismen, dyrke fram mer klassisk stil og sørge for at folk synes det som bygges er fint å se på.

Munchmuseet i Oslo har utvilsom egenart. Men er det et eksempel på hvordan det ikke bør bygges?Thomas Fure/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 25.09.2026 – 10:54 Sist oppdatert 25.09.2026 – 15:45

Lesetid: 5 min

Annonse

Arkitekter er barn av sin tid. Noen av dem, ikke alle, må regnes som kunstnere. Og kunstnere skal få operere på egne premisser. Politikerne skal holde armlengdes avstand. Oppdragsgivere skal passe seg for å blande seg for mye inn, utover at de må sørge for at det som skal bygges, holder seg innenfor budsjettet.

Politikerne er opptatt av klima og miljø. Arkitektene ønsker faglig frihet. Innbyggerne vil ha lavere hus, bedre materialer, grønnere gårdsrom og gater som minner mer om den tradisjonelle byen

Arkitekter kan med en viss rett kritiseres for å opptre som suverene. Det mangler ikke på nybygg som har fått kritikk, først og fremst fra folk flest. De syntes rett og slett ikke det arkitekter er fornøyd med er fint å se på. Men en slik ukvalifisert kritikk mente ikke arkitektene at de trengte å ta særlig hensyn til.

Arkitekturopprøret vinner fram

Det skjedde noe i 2016. Da ble Arkitekturopprøret etablert. Det grep om seg, og i 2021 ble det snakket om at opprøret hadde fått gjennomslag. Både arkitekter og byggherrer i privat og offentlig sektor begynte å ta større hensyn til kravene om en annen byggestil.

Arkitekturopprøret hevder at modernismen har dominert arkitekturen så sterkt at alternativer i praksis er blitt skjøvet ut. De etterlyser mer tradisjonelle materialer, bedre stedstilpasning og større plass for klassisk og tradisjonsbasert arkitektur.

I flere tiår har modernismen dominert kunsten. Poenget har vært å bryte med tradisjonen og skape noe nytt og originalt. Trenden i samfunnet har vært å sette individet i sentrum og dyrke egenart og særpreg. Det skulle helst ikke snakkes om hva som var pent eller vakkert.

Folket måtte bare godta det kunstneren kom fram til, og det arkitekten tegnet. Det fikk så være at noen reagerte på at forskalingsbordene var synlige i de massive betongveggene i en kirke. Det skulle være slik. Det var originalt, og det var ikke vanskelig for arkitekten å gi en begrunnelse. Det kunne også en teolog gjøre. Problemet var at folk syntes det var stygt, som så mye annet i den brutalistiske tradisjonen.

«Arkitektur, det stygge og det vakre» var tema for et nummer av Samtiden i 2023. I en artikkel pekte arkitekt Tor Austigard og førsteamanuensis i miljøpsykologi Einar Strumse på at det finnes noen grunnsteiner i menneskets persepsjon som arkitekturen bør forholde seg til.

Annonse

Det vakre

De viste til ny kunnskap om persepsjon, øyebevegelser og hjerneaktivitet og argumenterte for at det bør få konsekvenser for hvordan våre felles omgivelser utformes.

Mennesket søker det vakre, harmoniske former og det som oppleves godt for øyet.

Altfor mye av det som føres opp, holder ikke mål. Noe av det vil heller ikke stå seg over tid fordi folk ikke liker det. Det klassiske har på sin side vist stor evne til å overleve generasjon etter generasjon.

For kort tid siden ble det avdekket at det lekker fra taket på et av de siste prestisjebyggene som er ført opp i Oslo, Munchmuseet. Spørsmålet er om det er tilfeldig, eller om slike problemer også sier noe om vår tids måte å prosjektere og bygge på.

Det er velkjent at flate tak stiller store krav til prosjektering, utførelse og vedlikehold. «Det er ikke god arkitektur før det lekker fra taket», lyder en spøk fra arkitekturmiljøet.

Når moderne og utradisjonelle bygg skal føres opp samtidig som det gjelder å bygge billigst mulig, kan faren for feil øke.

Det er pinlig at det allerede er blitt konstatert lekkasjer i et praktbygg som åpnet for fem år siden. Omfanget og årsaken er ennå ikke fullt ut klarlagt. Dermed er det heller ikke avklart hvem som har ansvaret.

Arkitektur handler imidlertid ikke bare om hvordan et bygg ser ut. Det handler om omgivelsene, andre bygg i nærheten, utearealer og friområder. Det handler om hvordan det enkelte prosjektet inngår i en hel bydel.

Mye av arkitekturdebatten har flyttet seg fra bygget isolert sett til hva som skal til for at mennesker kan bo godt og trives med det øyet ser og kroppen kan ta i bruk.

Med jevne mellomrom dukker akitekturdebatten opp i mediene, denne uken i Klassekampen.

Brochman med bok

Arkitekt, forfatter og Arkitektur-redaktør Gaute Brochmann mener mye av det som bygges i Norge i dag, er dårligere enn tidligere. I boka Ut av arkitekturen bruker han Munchmuseet i Oslo som et symbol på problemet.

Før oppfattet han museet som et enkelt mislykket prosjekt og Operaen som beviset på hvor god samtidsarkitektur kan være. Etter hvert har han kommet til den motsatte konklusjonen: Operaen er snarere det sjeldne lykketreffet, mens Munch representerer et mer grunnleggende problem, hevder han i Klassekampen.

Brochmann mener det blir for enkelt å forklare dårlig arkitektur med grådige utbyggere og dårlig økonomi. Arkitektfaget må også granske seg selv. Han mener modernismen har gjort arkitekturen for individualistisk. Tidligere fantes det tydeligere forestillinger om hvordan et hus skulle se ut og fungere. I moderne arkitektur forventes det i større grad at hvert bygg skal være noe særegent og uttrykke arkitektens individuelle løsning.

Denne friheten kan gi fremragende arkitektur, men ifølge Brochmann fører den for ofte til dårlige resultater. Problemet viser seg både i prestisjebygg som Munchmuseet og i ordinære boligprosjekter.

Han viser til at mye av det som ble bygget i første del av 1900-tallet, for eksempel Torshovbyen, Iladalen og hagebyene i Oslo, fortsatt fungerer godt når det gjelder lys, byrom, fellesarealer og plassering i byen.

Liberaliseringen og den mer markedsstyrte boligbyggingen fra slutten av 1900-tallet og inn på 2000-tallet mener han har gitt dårligere byggkvalitet.

Han mener arkitektmiljøet i for lang tid har vært opptatt av bygg som skal skille seg ut, framfor å besvare det grunnleggende spørsmålet: Hva er et godt hus?

Arkitektmiljøet ble for opptatt av seg selv. Derfor sto det laglig til for hugg da Arkitekturopprøret rullet inn over det.

Brochmann deler mye av Arkitekturopprørets kritikk av modernismen, men avviser bevegelsens løsning. Han ønsker ikke en tilbakevending til klassisisme, historiserende fasader, symmetri og søyler.

Poenget hans er at kritikken av modernismen egentlig burde ha kommet fra arkitektene selv. Fordi arkitektstanden ikke har vært tilstrekkelig selvkritisk, har Arkitekturopprøret kunnet overta kritikken og koble den til ønsket om mer tradisjonell arkitektur.

Brochmann vil ikke skru klokka tilbake og bestille flere fasader, symmetri og søyler i klassisk stil. Men han etterlyser felles standarder, historisk bevissthet og mindre dyrking av det unike. Han vil bort fra tanken om at hvert bygg skal få karakter av å være et individuelt eksperiment.

Han tar til orde for at arkitektene skal se på det som gjennom tidene har vist seg å fungere godt, og bruke dette som et sterkere utgangspunkt for nye bygg.

Annonse

Gamle hus

Det er ikke nødvendigvis et spørsmål om å kopiere gamle hus. Det handler snarere om en arkitektur der man ikke begynner helt på nytt hver gang og behandler hvert prosjekt som et isolert eksperiment.

Det foregår stadig livlige debatter om arkitektur i Oslo. Ulike interesser står mot hverandre: økonomi mot estetikk, eksperter mot folk flest, politikere mot utbyggere.

Politikerne er opptatt av klima og miljø. Arkitektene ønsker faglig frihet. Innbyggerne vil ha lavere hus, bedre materialer, grønnere gårdsrom og gater som minner mer om den tradisjonelle byen.

Det er ikke enkelt å skjære gjennom. Noen ganger gjør politikerne det, med varierende resultat. Men det går den riktige veien. Det virker som de ulike aktørene er blitt mer opptatt av å lytte til hverandre, selv om uenigheten kan være stor. 

kommentar gaute brochmann arkitekturopprøret arkitektur modernisme magne lerø munchmuseet