KOMMENTAR
Et oppgjør med venstresidens «woke»
Identitetspolitikken er på ingen måte død, men de mest aktivistiske utslagene av den har fått mindre vind i seilene. I boken Kateterprofetenes opprør graves de idehistoriske røttene fram.
Fra en Black Lives Matter-demonstrasjon.Thomas Nilsson / Verdens Gang
MagneLerøAnsvarlig redaktør
Publisert 19.08.2026 – 10:45 Sist oppdatert 19.08.2026 – 14:39
Annonse
I filmen The Odyssey har Christopher Nolan latt en rekke skuespillere med minoritetsbakgrunn spille sentrale karakterer. Før filmen ble lansert, sa han også at han hadde justert noe på handlingen for at den ikke skulle framstå som kvinnefiendtlig.
Før noen hadde sett filmen, ble den av enkelte, blant dem Maga-bevegelsen i USA, kritisert for å være for «woke». «Woke» betyr noe forenklet årvåkenhet for ikke å krenke eller svekke sårbare grupper.
Filmen har blitt en suksess. Få, om noen, lar seg plage av at Nolan har tatt visse «woke-aktige» hensyn for å treffe tidsånden på våre breddegrader. Det kan ha vært riktig av markedsmessige grunner.
«Woke» i en nedskalert utgave har blitt en del av normalen. Mens den som ikke tok tilstrekkelig hensyn til minoriteter for noen år siden, ville blitt møtt med hard kritikk, får de som nå tar for mye hensyn til hva som kan støte minoriteter eller svekke deres interesser, høre det.
«Woke» har vekket motkrefter, ikke bare i USA etter at Donald Trump tok plass i Det hvite hus. Det skjer i en rekke land i Europa, gjerne som integrert i høyrebølgen.
Kansellering
Kulturavisen Subjekt, med Danby Choi i spissen, har gått lengst i å advare mot «wokisme», mobbing og kanselleringskultur. Han ga i 2023 ut boken Kanseller meg hvis du kan, der han tar et oppgjør med mye av det som har fulgt med «woke»-bølgen.
Det gjør også Andreas Hardhaug Olsen i boken Kateterprofetenes opprør – arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker, som kom ut i 2024. Han nevner i første del av boken en rekke eksempler på hvordan «woke» har slått gjennom.
I Oslo Arbeiderparti tok profilerte politikere til orde for å kurse kommuneansatte i «strukturell rasisme». Det han ikke nevner, fordi det skjedde i fjor, er at Diskrimineringsnemnda dømte Den norske kirke for rasisme fordi en viseadministrerende direktør, i en langvarig konflikt, stilte spørsmål ved om en kvinnelig minoritetsleder brukte «rasismekortet».
Hardhaug Olsen minner om at et berømt maleri av Christian Krohg ble plassert i Nasjonalmuseets kjeller med den begrunnelsen at motivet var «kolonialistisk».
NRKs 26 år gamle musikkprogram Jungeltelegrafen ble plutselig omdøpt fordi navnet kunne oppleves som «belastende». Bydelsutvalget i Gamle Oslo ville fjerne en benk dedikert til botanikeren Carl von Linné fordi han ble omtalt som «den moderne rasismens far». Følgelig skapte benken angivelig en «utrygg atmosfære i Botanisk hage».
I 2023 bidro Norges forskningsråd med 12 millioner kroner til et forskningsprosjekt om hvordan Norge «har spilt en globalt ledende rolle i å etablere hvitt som en overlegen farge».
La oss også nevne Norsk Sjømannsforbund, som krevde og fikk en unnskyldning fra Une Bastholm (MDG) fordi hun hevdet at den borgerlige regjeringen brukte penger «som fulle sjømenn».
Annonse
Identitetspolitikk
Begrepet identitetspolitikk er en forløper til «woke-tenkningen». Det ble første gang brukt på 1970-tallet og fungerte som en samlebetegnelse for kvinnebevegelsen, borgerrettsbevegelsen, homofiles kamp for likestilling, nasjonale frigjøringsbevegelser og kampen minoritetsgrupper fører for å bli hørt og anerkjent.
«Woke»-bølger med ulike valører har nådd oss med jevne mellomrom. «Black Lives Matter»- bølgen som handler om å identifisere og bekjempe rasistiske holdninger og praksis, førte til demonstrasjoner og protester i en rekke land etter drapet på George Floyd i 2020. Før det hadde raste #metoo.
Statsviteren Francis Fukuyama ga i 1992 ut boken The End of History and the Last Man, hvor han argumenterte for at historien hadde nådd sitt mål med det liberale demokratiet og den frie markedsøkonomien. Bedre kunne det ikke bli.
Slik gikk det ikke. I flere bøker senere beskrev han hvordan identitetspolitikken satte sitt preg på samfunnsutviklingen. Det har bidratt til å styrke minoriteters posisjon og rettigheter, men har også bidratt til en polarisering i samfunnet.
Andreas Hardhaug Olsen graver nærmere 200 år tilbake i tid for å finne røttene til «woke-bølgen», som for alvor skylte inn over oss for 15 til 20 år siden. Grunnlaget finner han i den forståelsen av klasse, makt, kapital og drivkreftene i samfunnsutviklingen som Karl Marx framholdt.
Følgelig må «woke» forstås i lys av den tenkningen venstresiden ble en eksponent for i forrige århundre.
I sin idehistoriske gjennomgang peker han på at den tyske sosiologen Max Weber allerede for over 100 år siden advarte mot det han kalte kateterprofeter: aktivistiske forelesere som utnytter sin posisjon til å indoktrinere i politiske budskap.
Marx ble nytolket i den såkalte Frankfurterskolen der blant and Theodor Adorno, Max Horkheimer og Herbert Marcuse var sentrale skikkelser.
Den vekt som eksistensialistene med Jean-Paul Sartre i spissen la på menneskers fremmedgjøring og frihet ble også byggesteiner til identitetspolitikken som fikk gjennomslag 50 år senere.
Det identitetspolitiske perspektivet ble utvidet med henvisning til Michel Foucault og Jacques Derridas teorier om strukturalisme og dekonstruksjon.
Ungdomsopprøret
Ungdomsopprøret fra 60-tallet, feminismen og teoridannelsen om avkolonisering noe seinere er også den av den identitetspolitiske bevegelse.
Det samfunnskritiske perspektivet med røtter i Frankfurterskolen smeltet sammen med teorier om hvordan vesten hadde utnyttet og preget verden. Det var de hvite mot de svarte. De undertrykte mot undertrykkerne. Menn mot kvinner. Rike mot fattige. Heterofile mot homofile.
Det ble nesten slik at en hvit, rik og heterofil mann i Vesten ble sett på som skyldig. For å oppnå likeverd måtte en fremme mangfold og toleranse, tankesett og forestillingsevne måtte avkoloniseres og den enkelte måtte innse at en var en del av et problem, nærmest kun ved å være til.
Akademia har gått i front med sterk kritikk av Vesten og nærmest krevd at vestlige land må gjøre bot, ta et oppgjør med utnyttelsen av andre land og for å ha møtt andre kulturer med arroganse. Krefter i akademia har på denne måten bidratt til å legitimere et hat mot Vesten.
Annonse
Vestens verdier
«Woke» har langt på vei, i alle fall på venstresiden, blitt sett på som positivt for å avdekke svakheter i vår kultur og bidra til å gjøre samfunnet mer rettferdig. Andre mener drivkraften er å rive ned de verdiene som har vært bærende i den vestlige sivilisasjon.
Andreas Hardhaug Olsen peker på at kritisk teori har hatt en sterk posisjon i akademia i siden midten av forrige århundret. Han mener det er nok av kateterprofeter i dag som i praksis er aksjonister for å endre samfunnet i den retning de selv ønsker. Både arbeiderklassen, innvandrere, kvinner og seksuelle minoriteter kan fungere som redskaper for å rive ned eksisterende kultur og verdier og bygge opp noe nytt i stedet.
Det kan fungere som et opprør mot det liberale demokratiet uten at det bli klart hva som skal erstatte det. Hos mange er det ikke en helhetlig tenkning som ligger bak. Det er en interesse, eller en gruppe, de kjemper for og de mener det skjer best gjennom å bygge ned det eksisterende.
Andreas Hardhaug Olsen er utdannet innen markedskommunikasjon og arbeider med forskningsformidling. Han har tidligere gitt ut en bok på Civita om Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes syn på økonomiske kriser og skrevet en rekke essays i aviser og tidsskrifter.
I Kateterprofetenes opprør beskriver han er idehistorisk utvikling over 150 år. Han presenterer ikke et program for en ny tid.
Han peker på at et samfunn trenger et verdifundament som gir oss følelsen av at vi trekker i samme retning. Han mener det er fare på ferde om diverse kritiske teorier får fortsette å spikke løs på vårt felles fundament uten å møte motstand. Da smuldrer samhørigheten i samfunnet opp.
Han viser til den amerikanske filosofen James Burnham som alt på 60-tallet skrev om at Vesten ville begå et selvmord om ikke det liberale demokratiet klarer å ivareta den intellektuelle, moralske og åndelige arven vår sivilisasjon er bygget på.