Samfunnet har ikke et ansvar for at alle som gjerne vil drive med kunst – maling, skuespill, skrive bøker, synge eller spille – kan leve av det. Framover må flere finne seg jobber, eventuelt på deltid, som gir en fast inntekt.
Artistundersøkelsen som vi presenterte for vel en uke siden, viste at ni av ti artister har økonomiske bekymringer. 22 prosent sliter psykisk blant annet som følge av det, men 78 prosent sier de regner med å kunne holde på med musikk til de blir gamle.
Også andre grupper kulturmedarbeidere kan fortelle at det er blitt vanskeligere å klare seg økonomisk.
Når kunstnere og kulturaktører sliter, kommer gjerne kravet om økt støtte fra det offentlige. Tiden er ikke inne for det. Kultursektoren kan ikke forvente å få økte bevilginger over statsbudsjettet. Det beste de kan håpe på er status quo. Det er forsvar, helse, eldre og kriminalitetsbekjempelse politikerne vil bruke mer penger på.
Lavere bevilgninger
Kultursektoren må være forberedt på lavere bevilgninger. Det kan være at kulturminister Lubna Jaffery vil ta sjansen på å prioritere. Skal noen få mer, må andre få mindre. Slik blir det bråk av.
I Bergen har budsjettet sprukket med 600 millioner kroner. Det skal kuttes over hele linja. Kultursektoren må ta sin del. Byråd for næring, kultur og idrett, Reidar Digranes (Sp) har valgt å prioritere. Han vil holde tilbake mesteparten av det som er satt av på budsjettet for i år til kunstnerstipend.
Han vil beholde etableringsstipendet, men kutte arbeidsstipendene både for i år og neste år. Det er over hundre som har søkt om stipend.
Digranes legger opp til å spare 2,7 millioner av de 3,9 millionene som er avsatt til kunstnerstipend på årets budsjett. Det blir ikke iverksatt før byrådet har behandlet saken.
Forslaget blir møtt med sterke protester, forståelig nok.
Det problematiske ved å kutte stipender med umiddelbar virkning, er at det rammer enkeltpersoner. Det er ganske sikkert mange som har regnet med at de ville få stipend i år. De får ingen tid til å omstille seg på. Det er enklere tross alt å forholde seg til at det ikke blir gitt stipend neste år.
Det er lett å mene at det ikke burde vært kuttet i stipendene. Men hvor skulle Digranes heller ha kuttet?
Annonse
Omstridt prioritering
Den prioriteringen Digranes foretar, kan forsvares. Det kan være flere kommuner som vil prioritere slik. Til og med Lubna Jaffery kan komme til å legge seg på samme linje.
Flere sektorer i kulturlivet sliter. Aktiviteten bygges ned. Det betyr at markedet for kunstnere og kulturarbeidere blir mindre. Politikerne er også begynt å bli merkbart opptatt av at vi i framtiden vil mangle arbeidskraft. Ingen tar til orde for at vi skal kutte i kultursektoren. Men det kan argumenteres for at støtten til aktivitet skal prioriteres til fordel for direkte støtte til kunstnere.
Kunstnere og kulturarbeidere som sliter økonomisk, går ikke bedre tider i møte. Derfor bør de skaffe seg en fast jobb på deltid slik at de sikres faste inntekter.
Samfunnet har ikke at ansvar for at alle de som gjerne vil drive med kunst- maling, skuespill, skrive bøker, synge eller spille- kan leve av det. Kulturen opererer i et brutalt marked. Det er de dyktigste som klarer seg. Færre vil kunne leve av kunst og kultur framover. Det er i den retningen det går.
Et senter for kildekritikk er kjekt å ha, men når NRK, VG, presseorganisasjonene og Faktisk.no foreslår å bruke inntil 100 millioner hvert år på dette, viser det at de har mistet bakkekontakten fullstendig
Det er uten tvil behov for å styrke motstandskraften mot falske nyheter og desinformasjon. Utviklingen innen kunstig intelligens gjør det enklere og billigere å masseprodusere og spre desinformasjon.
Målet for det påtenkte senteret er å etablere et ledende fagmiljø innen kildekritikk og kritisk mediebruk for å styrke og utvikle det norske demokratiet og ruste befolkningen til å stå imot feilinformasjon, propaganda, radikalisering og annen uønsket påvirkning.
For å lykkes vil en søke samarbeid med akademia, næringslivet, medier, Forsvaret og skoleverket. Tanken er å opprette flere regionale sentre som skal tilby kompetanse og teknologi.
Initiativtakerne ser for seg at staten skal bidra med en stor del av finansieringen.
Jaffery har ikke penger
Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery sier til Medier24 at hun synes forslaget om et nasjonalt senter for kildekritikk er spennende. Selvsagt mener hun det. Et slik senter er det behov for. Det er kjekt å ha.
Men Jaffery sier i klartekst at hun ikke har 100 millioner kroner til dette. Hvis staten skal bidra, blir det med en langt mer beskjeden bevilgning.
Høyre synes også det passer seg å være for et slikt senter. De ser for seg at senteret kan få en del av pressestøtten. Det avviser Jaffery bestemt.
Det er lansert en idé som alle er for. Slike idéer er ikke verdt særlig mye for tiden dersom ikke noen står fram og sier de vil bidra med et visst antall millioner til etableringen.
Slike idéer er ikke verdt særlig mye for tiden dersom ikke noen står fram og sier de vil bidra med et visst antall millioner til etableringen.
Det er forsvar, helse, beredskap og kriminalitetsbekjempelse det skal satses på neste år, ikke medier og kultur. Det får mediene ta inn over seg.
Å foreslå at staten skal øke bevilgningene til medier med flere titalls millioner er dødfødt. Det har nå Jaffery gikk beskjed om. Enten bør en legge bort disse planene eller nedskalere de kraftig, slik at Medietilsynet eller noen innen akademia kan engasjere seg eller få NRK, VG og Schibsted til å bla opp noen titalls millioner
Like lite som vi kan opprette statsrådsposter for alt som er viktig, kan vi opprette egne senter for å gripe fatt i viktige utfordringer. Det lukter dessuten byråkrati og tiltaksoptimisme av idéen om et senter for kildekritikk.
Annonse
Faktisk.no
Det er ikke gitt at det styrker demokratiet om vi får stablet på beina et senter med ekspertise på kildekritikk. Vi har alt faktisk.no som slår ned feilaktige påstander som medier refererer.
Falske nyheter må bekjempes. Vi gjør det best med å bekjempe sosiale medier der feilaktige påstander florerer. Politikerne er rede til å beskytte barna bedre mot den skadelige påvirkningen sosiale medier representerer. Det er da noe.
Det undervises i kildekritikk på skolen i dag selv om vi ikke har et senter for kildekritikk. For en del unge fører dette til at de blir mer bevisst på hva de får servert på sosiale medier.
Myndighetene bør stille krav til sosiale medier om å fjerne «fake news». Det bør straffes med bøter. EU tar stadig initiativer som viser det de ikke vil godta at søppel og fake news ødelegger dialogen i samfunnet og truer demokratiet. Miniputtstaten Norge bør henge seg på.
Politikerne må bruker kraftigere lut enn å gi penger til et senter for kildekritikk for å motarbeide fake news.
Monarkiet vil gå til grunne i dagens likhets- og åpenhetssamfunn der mediene går over alle grenser. Nå trenger vi et utvalg som kan vurdere alternativer til dagens monarki.
Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR
Publisert mandag 09. september 2024 – 09:26 Sist oppdatert mandag 09. september 2024 – 10:21
Oppstyret rundt bryllupet til prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett er over. Hvor mye mer mediene vil skrive om dem, avgjør de langt på vei selv. Hvis de søker offentlighet, vil mediene være på pletten. Hvis de vil leve en mer anonym tilværelse, blir det lite for mediene å skrive om.
Märtha Louise har gitt opp norsk presse. Eller rettere sagt: Hun vil bare snakke med pressen om det som er i hennes interesse. Skriver hun en bok, skal holde et foredrag, starte en ny engleskole eller hva det skal være, møter hun gjerne journalister. Pressen vil stille opp. Prinsessen selger nyheter som varme boller.
Men hun vil bestemme. Det viste hun i bryllupet. Det var bare Hello og Netflix som fikk dekke selve ekteskapsinngåelsen og festen etterpå.
Mediene ble fra seg av frustrasjon. Men de dukket opp. Dekningen var massiv. Det ble «sjamanen og prinsessen» minutt for minutt.
Märtha Louise gjør som hun vil
I forbindelse med bryllupet viste Märtha Louise at hun gjør som hun vil. Slik vil det fortsatt bli. Hun representerer ikke lenger kongehuset. Hun ser på seg selv om en prinsesse som er fristilt og som kan leve sitt eget liv slik det passer henne best.
Prinsesse Martha Louise og Durek Verrett belaster ikke skattebetalerne. De er avhengige av å skaffe seg inntekter fra et marked. At de fikk dekke kostandene til sitt private bryllup ved å selge eksklusive rettigheter, er det lite å si på. Så pass næringsvett har de fleste journalister om de tenker seg om.
En undersøkelse som Norstat har gjennomført for NRK viser at viser at hele 69 prosent av det norske folk mener at Märtha Louise bør fratas prinsessetittelen. Bare 16 prosent mener hun bør få beholde den. Det samme mener flere eksperter på kongehuset og kommentatorer.
De taler for døve ører. Kong Harald kommer ikke til å frata sin datter prinsessetittelen. Datteren til en konge heter prinsesse. I en alder av 52 år kommer ikke Märtha Louise til å være interessert i å skifte navn og identitet. Hun er den hun er. Hun lever fint med ikke å ha oppgaver på vegne av kongehuset. Om kong Harald vil si at hun skal tas ut av arverekkefølgen, blir det heller ingen katastrofe. Det er mer en formalitet.
Annonse
Konge uten prinsesse?
Kong Harald vil ikke skrive seg inn i historien som den første kongen i verden som har vraket sin egen prinsesse. Da vil Märtha Louise kunne innta en offerrolle ingen er tjent med. Hun er dessuten så pass tøff at hun vil nekte å skrote prinsessetittelen.
Alt blir som før med Märtha Louise. Det eneste som har skjedd, er at Slottet har ryddet opp på nettsidene sine og markert hvem som hører til Kongehuset i streng forstand. Her hører ikke prins Sverre Magnus, prinsesse Märtha Louise, Durek Verret, Maris Borg Høiby og prinsesse Astrid med.
Marius Borg Høiby er jaget vilt. En kveld hadde NTB, sakligheten selv, sju meldinger om at han hadde vært inne til avhør hos politiet.
Drypper på influenserne
Når det regner på de kongelige, drypper det også på influensere. Influenserne Nora Haukeland og Julie Snekkestad har sikret seg en solid dose kongevinklet oppmerksomhet i egenskap av tidligere kjærester med Marius Borg Høiby, som skal ha vært voldelig mot dem.
Nora Haukeland tar på Instagram og Snapchat avstand fra heksejakten på sin ekskjæreste: «Han er et menneske jeg alltid vil ha mye kjærlighet for, og ja han trenger hjelp. Det som har skjedd er ikke greit, men at venner selger bilder til pressen er kjipt å se. Får vondt i meg av alt», skriver hun. Det gikk ikke lang tid før mediene refererte hennes følelser for mannen som har oppført seg som en drittsekk mot henne.
Marius Borg Høiby er en tragedie. Han vil bli frarøvet alt av privatliv når han etter all sannsynlighet blir tiltalt for vold. Det tar tid. Politiet beveger seg ikke raskere enn en skilpadde.
Se og Hør har avslørt at både faren, morbroren, morfaren Sven O. Høiby er tidligere dømt for vold. I Minerva stiller redaktør Nils August Andresen spørsmålet om det er en genetisk disposisjon som får Høiby til å slå kjærestene sine. Mulig det, men vi kan da ikke diskutere monarkiet med henvisning til mulige genetiske disposisjoner hos sønnen til vår framtidige dronning.
Annonse
Har kongen kontroll?
Selv i konservative Aftenposten er de bekymret. Kjetil B. Alstadheim skriver at kong Harald har «fullt ansvar for å verne den institusjonen han leder og sikre at det ikke er rot i kongehuset. Når han har mindre kapasitet enn før, må han sørge for et apparat rundt seg som kompenserer for det. Nå virker det som om kongen ikke har kontroll i sitt eget hus.»
Det er lettere sagt enn gjort for en far å ta kontrollen over en datter og enda vanskeligere å kontrollere hva sønnen til svigerdatteren holder på med. Kong Harald kan ikke diktere hvilken relasjon eller kontakt Mette Marit skal ha med sin sønn.
Å late som om svigerdatteren og landets fremtidige dronning ikke har en sønn, strider mot kong Haralds verdier. Han er ikke typen om benekter virkeligheten.
En dronning har en sønn. En konge har en prinsesse. Basis for et kongehus er en familie. I denne familien hører Durek Verrett med som ektemann, Märtha Louise om prinsesse og Marius Borg Høiby som den fremtidige dronningen sønn.
Livet utvikler seg ikke alltid slik vi ønsker. Familier kan bli satt på harde prøver. Slik er det også for de kongelige. Det er mer krevende for dem enn for andre, fordi mediene jager dem hele tiden.
De siste ukene har vi sett begynnelsen på slutten av monarkiet drevet fram av mediene. Da kongeparet i 2017 fylte 80 år, støttet 81 prosent monarkiet. I mai i år var støtten redusert til 73 prosent. Nå viser Norstat-undersøkelsen at støtten er falt til 62 prosent.
Marius Borg Høiby fritt vilt
For noen tiår siden sa Mette Marit på et møte med pressen at de måtte la Marius være i fred om hun skulle være dronning. Pressen har tatt hensyn. De har ikke fotfulgt Marius Borg Høiby. De har latt han være en av de kule kjendisene omgitt av andre kjendiser, influensere og andre unge fra overklassen.
Men når Marius Borg Høiby begår hærverk, turer rundt i kokainrus og øver vold mot kjærestene sine, kaster mediene seg over ham. Han er fritt vilt og har rømt til Italia.
Hvordan det vil gå med Marius Borg Høiby framover, er det ingen som vet. Mest sannsynlig blir han i lang tid framover en vedvarende belastning for Håkon og Mette Marit.
Monarkiet er en seiglivet materie. Håkon og Mette Marit blir konge og dronning. Men det er ikke gitt at de orker å inneha denne posisjonen i flere tiår framover.
Monarkiet har mistet sin mystikk, annerledeshet og opphøydhet. Prinsesse Märtha Louise, Durek Verrett og Marius Borg Høiby framstår som beviser på at monarkiet ikke lenger fungerer. Vi bør la nye generasjoner slippe å vokse opp med de begrensninger, frustrasjoner og belastninger som et kongehus representerer.
Hvor mye orker dronningen?
Monarkiet bør ikke avvikles fordi kongen eller dronningen ikke orker mer. Regjeringen bør nedsette et utvalg som kan vurdere hvilke alternativer vi har til dagens monarki. Det bør være en forutsetning for arbeidet at Håkon og Mette Marit blir konge og dronning.
Det utvalget bør vurdere, er om de skal bli vårt siste kongepar. Det betyr at Ingrid Alexandra slipper å forberede seg på å bli dronning.
Monarkiet bør avvikles når Håkon og Mette Marit i samråd med Storting og regjering finner ut at tiden er inne for å tre tilbake. De må få et valg med hensyn til tidspunkt. Det er ikke lenge til Håkon kan gå av med AFP.
De fleste arbeidsgivere ønsker så mange fast ansatte som mulig – og helst i hele stillinger. Det sikrer kvalitet og stabilitet.
Men verden er ikke så enkel at dette er det eneste kriteriet en arbeidsgiver kan styre etter, i alle fall ikke dersom det er en arbeidsgiver med stram økonom vi har med å gjøre. Hvis en ikke kan ta risikoen med fast ansettelse, men likevel vil gjennomføre et prosjekt eller få løst en oppgave, må en leie inn arbeidskraft eller ansette midlertidig.
Regjeringen ønsker minst mulig av den slags. Hele, faste stillinger er parolen. Det er bedrifter med god økonomi og som opererer innenfor stabile rammebetingelser, helt med på.
Unntak for kultur og helse
Det er blitt gitt unntak for kultur og helse. Får ikke et sykehus tak i nok ansatte for å bemanne en akuttpost, leier de inn vikarer som koster mer, om de er mulig å få tak i.
Alle forstår at en festival ikke kan ha fast ansatte. Det kan heller ikke være slik at alle som medvirker i kunstroller kan være fast ansatt. Et teater må ha en kjerne av fast ansatte skuespillere og engasjere frilansere for å dekke behovet knyttet til de enkelte oppsetningene.
Vi kan selvsagt diskutere forholdet mellom fast ansatte og frilansere. Her er ofte arbeidsgiver og fagforeninger uenige. Det må vi leve med. Partene har ulike interesser.
Når kravene til faste ansettelser skjerpes, fører det til mindre kulturaktivitet fordi arrangører ikke tar sjansen på aktiviteter som binder en til faste ansettelser.
Når fagforeninger og kunstnere ivrer for faste ansettelser, betyr det færre frilansere. Behovet for frilansere vil synke merkbart framover om dagens utvikling fortsetter.
Annonse
Lyser ut faste stillinger
På Kunsthøgskolen i Oslo vil rektor Marianne Skjulhaug ta hensyn til politiske signaler og innstramninger i lovverket. De lyser nå ut fem faste stillinger.
Guro Elisabeth Lind, leder for Forskerforbundet, sier til Klassekampen at det er positivt med mer forutsigbarhet for de ansatte, og hun tror dette vil bidra til bedre kvalitet på undervisningen.
Filmskaper og bildekunstner Ane Hjort Guttu, som for tiden er ansatt i en åremålsstilling som professor, tror det er bedre for studentene at professorer byttes ut med jevne mellomrom. Hun tror ikke det er lurt å legge opp til at fleste mulig ansatte blir på høgskolen i 30 år.
Kunstner Lotte Konow Lund som har en 20 prosents stilling ved høgskolen, er skeptisk til det som skjer. Hun peker på at det er viktig at kunststudenter utdannes av praktiserende kunstnere. Dette blir det mindre rom for når flere lønnsmidler bindes opp til faste heltidsstillinger.
Når studentene vil møte færre praktiserende kunstnere, vil det nødvendigvis føre til en akademisering av studiene. Det er det motsatte politikerne snakker om for tiden. De peker på faren ved teoretisering og at det må legge større vekt på praksis.
De som ansettes ved Kunsthøgskolen i Oslo har nok de beste intensjoner om å følge godt med på det som skjer på kunstfeltet og la studentene få et troverdig møte med samtidskunsten. Men når en blir fast ansatt akademiker og ikke skal leve av den kunst en presterer, er det identiteten som akademiker som strykes på bekostning av kunstneridentiteten. Kunstner kan fort bli noe en var, ikke noe en er.
Kunstner kan fort bli noe en var, ikke noe en er.
Ensretting og akademisering
Vi får også en større ensretting blant dem som underviser når vi ikke skal ha åremål og midlertidighet. Det vil være de med de beste CV-ene som får posisjonen og det blir mindre rom for «de kreative avvikerne» som ikke kan vifte med mindre formell kompetanse.
Fagorganisasjonene oppgave er å ivareta interessene til dem som er ansatt. De vil ha hele og faste stillinger. Men det er ikke nødvendigvis i kulturen og kunstens interesse.
Det er tvilsomt om det er i arbeidslivets interesse at mulighetene for midlertidighet fortrengeres. Det betyr for eksempel at færre får prøve seg som ansatt.
De grepene regjeringen har tatt, må få virke et par år før vi evaluerer hvilke konsekvenser det får for arbeids- og kulturliv. Går det som noen frykter, får en skru klokka tilbake.
Færre bøker blir anmeldt i de toneangivende mediene. Det forklares med at det er for få som leser kritikker. Kritikk skurrer mot en trend i tiden. Vi vil ha oss frabedt at noen fra eliten, de som mener de virkelig kan det, skal fortelle oss hva som er bra og hva som er dårlig. Vi vil lese og bedømme selv.
Om bokkritikken er i motvind, er ikke kritikk av kritikken død. I 2022 ga kritiker Kjetil Røed ut boken Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet. Her tok han et oppgjør med sin egen tørst etter å kritisere og etterlyste en empatisk kritikk basert på det han kalte kjærlighet og omsorg for kulturen.
I fjor ga professor Eirik Vassenden ut boken Kritikerens spøkelse hvor han skriver i forordet: «Den tradisjonelle kritikerskikkelsen, portvokteren som skiller skitt fra kanal, har mistet anseelse og tapt terreng.»
Han tar til orde for at mediene bør ta grep for å gjøre kritikken mer relevant igjen. Men det er ikke mye vi har sett av fornyelse på kritikkens område.
Roman om redere
I vår ga Henrik Langeland ut den første romanen i en planlagt trilogi om redermiljøet i Norge i det forrige århundret. Forventningene var store, med god grunn. Langeland har en doktorgrad i litteraturvitenskap, har gitt ut 14 romaner og flere sakprosabøker, blant annet Ut å stjæle lesere – Håndbok i fortellerkunst.
Han gjorde braksuksess med Wonderboy i 2003, fulgte opp med Fyrsten i 2013 og siste roman om Christian von der Hall i 2020. Både i disse og i de andre romanene han har gitt ut, viser han sin evne til å ta tiden på kornet og beskrive strømninger som påvirker mennesker.
Langeland pløyer ikke dypt psykologisk, men dypt nok til å avdekke drivkrefter hos sine hovedpersoner.
Det finnes knapt noen forfattere her til lands som skulle ha bedre forutsetninger enn Langeland for å fortelle historien til en stolt rederfamilie, og vi har mange av dem i norsk skipsfart, i romanens form.
Vi befinner oss i Tønsberg like etter forrige århundreskifte. Langeland har i intervjuer sagt at han har latt seg inspirere av den mektige Wilhelmsen-slekten med røtter i byen.
Annonse
Alt kan rakne
Hovedkarakteren Herman i Makten og æren arver formuen og ansvaret for det fiktive Lauritzen-rederiet. Avtalen er at han skal overta rederiet når han er 25 år. Men før det skal han være fire år på sjøen og lære alt som har med skipsfart å gjøre. Han blir rammet av tuberkulose og kommer hjem først etter ni år.
Da har kjæresten som sa hun skulle vente på ham, giftet seg med en annen. De som styrte rederiet etter hans fars død, har på en snedig måte manøvrert ham ut på sidelinjen. Han står i fare for å miste all makt og store verdier.
Herman har all grunn til å føle seg sveket. Han bestemmer seg for å vinne kampen om posisjonen og millionene. Han legger ut på et hevntokt der han bruker alle triksene i boken og beveger seg også utenfor lovens grenser. Makten og æren er dramaserien Succession flyttet 100 tilbake i tid i en norsk rederfamilie. Det er en studie i maktbruk slik Machiavellis sier det må bli når kampen tilspisser seg. Der må en slå eller bli slått.
Herman er egentlig ingen bølle. Han føler ansvar for å redde og føre videre familiearven. Da må han trekke sverdet.
Gjennomsnittet av det en knippe anmeldere bringer til torgs, er at dette ikke er blant Langeland beste romaner. Han skriver selvsagt godt, men engasjerer ikke like sterkt som i flere av hans tidligere romaner
I Aftenposten kaller Eilif Guldvog Hartvedt Makten og æren for en skjematisk og flat hevnroman. Han hevder at det ikke finnes en indre konflikt i Hermans karakter, og fordi man aldri får innblikk i andres karakterer, føles alle hans grusomme handlinger som vilkårlige stoppesteder på Hermans hensynsløse ferd. Men som han skiver: «Tidvis svinger det virkelig.»
Oser av overskudd
Ingvild Bræin i Dag og Tid skriver at «det friskeste i romanen er Langelands språk, personskildringer og dramaturgi – og at fortellingen oser av overskudd.»
Makten og æren er såkalt tidskoloritt der Langeland legger vekt på å beskrive kultur og familieliv slik det var for 100 år siden blant «rikinger» og folk flest. Han går noen ganger detaljert til verks og beskriver mat, klær, teknologi og duppeditter.
Det får Leif Bull i Dagens Næringsliv til å hevde at Wikipedia-spøkelset lusker iblant i buskene. Leseren blir hele tiden minnet på om at vi nå er i gamle dager. «Drep meg, Herre konge, men ikke med research», konkluderer han med.
Cathrine Krøger skriver i Dagbladet at hun «nøt hver side», men at «det går likevel litt for langsomt – i passasjer blir det også vel forutsigbart – til at romanen virkelig sitter.» Hun skriver at «den dramatiske tida romanen utspiller seg i, og for så vidt også de fiktive hendelsene Langeland har spekket fortellingen med, gir romanen langt mer driv enn i visse av hans tidligere romaner. De ulike karakterene er overbevisende uten å bli karikert, og språklig flyter det i vei som det alltid gjør hos den elegante stilisten Langeland.»
I VG triller Guri Hjeltnes fire på terningen. Hun synes plottet rundt Herman fremstår tynt og i partier lett å forutse og at det som gjør at leseren henger med er en frodig detaljrikdom og miljøskildringer.
Hun er positiv til at Langeland har gjort omfattende research blant annet i overklassens jålete spisevaner og at det er «en svir å lese om forretten «potage à la tortue», om vanskene kjøkkenet på Amaliebø har med et dusin spill levende havskilpadder fra Bretagne:
«Ikke bare skulle de digre beistene henge etter bakbena i et par timer, slik at alt blodet fikk renne ut fra de avkuttede hodene. Kjøttet fra ryggskallet måtte blancheres i seks nye timer, for så å kokes i fem og en halv time til.»
Det må være den slags Leif Bull får kvelningsfornemmelser av.
Annonse
Elegant skrivestil
Ambisjonene er høye, persongalleriet stort og skrivestilen elegant. Hovedpersonene framstår foreløpig litt flate og blodløse, skriver Jan Øyvind Helgesen i Nettavisen og kaller Herman «en blodtørstig ulv i fåreklær.»
Gerd Elin Sandve i NRK innleder sin anmeldelse med å peke på at forfattere normalt skriver for lange bøker fordi de blir for glade i karakterene sine eller leder leserne inn på for mange i sidespor. Hun synes Langeland med fordel kunne skrevet en lengre roman.
Langeland vil mye; viser fram en viktig del av norsk historie, om pengene og arvens makt, kapitalisme og klassekamp.
«Problema i Makten og æren oppstår heller idet ein går nærare inn i personane. Dei kjennest litt flate. Manglar litt kjøt på beina. Ein meir samansett psykologi som kunne vist motivasjonen bak handlingane deira,» skriver hun.
Hun stiller spørsmål om Herman er psykopat eller om Langeland bare vil fortelle hvor brutal kapitalismen kan være.
Han er neppe psykopat selv om han han steller i stand et Armageddon i Vestfold. Det er slik det kan bli når det handler om store penger, forpliktelser og mennesker som mener de har mandat til å stå vakt om verdier.
Den spektakulære norske internasjonale kunstreisen
Ingen andre land har reist så mange spektakulære museumsbygg med berømt kunst på så få år som oss. Drømmen er en stri strøm av utlendinger fra Kristiansand, til Stavern, deretter til Oslo for så å ende på Jevnaker.
Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR
Publisert mandag 26. august 2024 – 11:10 Sist oppdatert tirsdag 27. august 2024 – 08:27
Avtroppende direktør for Kunstsiloen i Kristiansand, Reidar Fuglestad, har en visjon. Det er å gjøre Kunstsiloen til en besøksdestinasjon både nasjonalt og internasjonalt. Ikke nok med det. Han ser for seg et fly fullastet med kunstinteresserte utlendinger som lander på Kjevik. Derfra tar de en båt fra flyplassen, forbi Hamresanden, får en smak av den sørlandske skjærgården, før de legger til kai på Odderøya der Kristiansand nye stolthet, Kunstsiloen, ligger.
Deretter er det rett opp i niende etasje til lunsj og storartet utsikt over byen, sjøen og omgivelsene.
Visjonen kan være i ferd med å bli virkelighet. I sommer kom Kunstsiloen inn på den berømte listen til Time over de 100 beste stedene i verden kulturinteresserte kan besøke.
Kunstsiloen håper på 150.000 besøkende hvert år. Tidlig i sommer kunne de fortelle at over 77.000 alt hadde vært innom – og det er ikke mer enn et par måneder siden Kunstsiloen ble åpnet.
Kunstsiloen inneholder Tangen-samlingen, som med over 5500 kunstverk er verdens største samling av nordisk modernisme, Sørlandssamlingen og Christiansands Billedgalleri. Flere har betegnet bygningen i seg og de arkitektoniske løsningene som er valgt som et kunstverk i seg selv.
I Kunstsiloen møter den nye tid med moderne kunst en gammel industrikultur med røtter i landbruket. Det er kunst midt i livet.
Programmet for kvelden blir en forestilling på Kilden kulturhus som er nærmeste nabo.
Outsideren Odd Nerdrum
Neste dag bærer det av gårde i buss til Stavern. Her ligger det nye museet for Odd Nerdrums kunst, Nerdrum museum. Nerdrum er en av våre største kunstnere. Han har i årtider vært uglesett blant landets kunstelite og blir ikke innkjøpt der kunsteliten bestemmer. Men internasjonalt har Odd Nerdrum et navn.
Nerdrum museum ligger i det gamle Pipehuset, på området som huset Gamle Agnes Fabrikker som var Norges siste fyrstikkfabrikk.
En buss med kunstinteresserte utlendinger må innom Nerdrum museum i Pipehuset på Agnes i Stavern, som sønnen, Öde Nerdrum, har jobbet skjorta av deg for å få etablert. Her vises bredden og høydepunktene i malerens produksjon over mer enn et halvt århundre, og det formidles kunnskap om maleriets historie, med det klassisk figurative maleriet i fokus.
Museet ble åpnet i februar. De har ikke ressurser til å slå på stortromma i markedsføringen. De satser på at de som er interessert, får det med seg. Og det får de. De hadde regnet med 5000 besøkende i år. Det er så langt 15.000 som har vært innom.
Annonse
Munch i 13 etasjer
Deretter går turen til Oslo. Det er like godt å gå i gang med Munch. Det tar sin tid å se utstillinger og verker av Edvard Munch i det 13-etasjer høye bygget.
Her kan det bli kø. Det gamle Munch-museet hadde rundt 300.000 besøkende hvert år. Siden nye Munch ble åpnet i fjor, har det vært over 100.000 besøkende i gjennomsnitt hver måned.
Munch-museet i Oslo i ettermiddagssol.
Museet har 26.724 Munch-verk, som består av nærmere 1200 malerier, 7050 tegninger og skisser, 18.322 grafiske blad fordelt på 842 ulike motiver og 14 skulpturer. Hvilke og hvor mange av maleriene hans som er stilt ut, varierer. Det største maleriet, Solen, på 35 kvadratmeter sammen med de mest berømte maleriene, står utstilt hele tiden.
Den som er hektet på Munch, kan følge Munch-stien mellom Bessheim og Vågåmo. Langs denne ruta er det 22 stoppesteder der det finnes informasjonsplakater om Edvard Munchs liv og kunst. Også andre steder på Østlandet kan besøkene følge i Munchs fotspor.
Nasjonalmuseet – Skandinavias største
I 2023 hadde Nasjonalmuseet 1.246.000 besøkende. Bransjebladet The Art Newspaper mener det er Skandinavias best besøkte kunstmuseum. Her finner en ikke bare norsk kunst. I år har museet trukket mange besøkende til utstillinger av Britta Marekatte-Labba, Vasilij Kandinskij, Mark Roth og Anna-Eva Bergman.
Nasjonalmuseet, museum for kunst, arkitektur og design i Oslo.
Nasjonalmuseet har 400.000 kunstverk og gjenstander i sitt eie. Flere titusener er utstilt. De mest toneangivende verkene står permanent.
Annonse
Astrup Fearnley – moderne samtidskunst
Et besøk på Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen, et kvarters spasertur fra sentrum, er også et must for den kunstinteresserte. Museet ble grunnlagt i 1993 og er et av Nordens fremste museer for samtidskunst. Museet forvalter den omfattende Astrup Fearnley-samlingen som teller over 1500 verk og presenterer skiftende utstillinger både med verk fra samlingen og nye produksjoner av kunstnere fra hele verden.
Illustrasjonsbilde av Astrup Fearnley Museet i Oslo.
Hans Rasmus Astrup begynte alt på 60-tallet å samle kunst. Familiene Astrup og Fearnley har i flere generasjoner bestått av dyktige forretningsfolk og kunstnere. De var kjent for sin filantropi og hadde en lang tradisjon for å støtte kunstnere og samle på kunst. Nylig har de solgt aksjeposter og sikret stiftelsen tilstrekkelig kapital for tiår framover.
Roseslottet – «The Worlds 100 Greatest Places».
Roseslottet på Holmenkollen er en unik samling av klassisk kunst utendørs. Her kan en se 300 kunstverk: monumentale malerier, installasjoner og skulpturer. Roseslottet setter søkelyset på grunnpilarene i vårt frie samfunn: rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene. Disse grunnleggende verdiene må stadig forsvares og holdes i hevd av enkeltmennesket og av samfunnet som helhet. Roseslottet ønsker å styrke forståelsen for disse skattene og hvor lett de kan gå tapt dersom vi ikke tar vare på dem, heter det.
Roseslottet ligger innenfor markagrensa i Nordmarka ved Frognerseteren stasjon i Holmenkollen.
Det er kunstnerbrødrene Eimund og Vebjørn Sand som er kunstnerisk ansvarlige for prosjektet som ble etablert i 2020.
Fem gylne konstellasjoner skinner for å symbolisere de fem årene med okkupasjon i Norge under andre verdenskrig. Historiene fra krigen brukes som bakteppe for å løfte og belyse samfunnets fundamentale prinsipper om rettssikkerhet, ytringsfrihet og humanisme – verdier som alltid må beskyttes.
Planene var at Roseslottet skulle demonteres i 2025. Utstillingen har fått så stor oppmerksomhet at det nå er snakk om at den blir stående i lang tid.
Roseslottet ble omtalt på Time Magazines liste over «The Worlds 100 Greatest Places».
Skulpturer og The Twist på Jevnaker
Er en først på kunstreise, må en legge turen til Jevnaker, en times kjøretur fra Oslo. Kistefos ble grunnlagt av investor og kunstsamler Christen Sveaas i 1996 som et minne om tresliperiet som hans bestefar bygget ved Ranselva i 1889. Her produserte de tremasse til den norske og internasjonale papirindustrien. Både bygninger og produksjonsutstyr er bevart og fungerer som et industrimuseum.
Kistefos sitt museumsbygg «The Twist».
I naturskjønne omgivelser finnes det over 50 skulpturer av markerte samtidskunstnere. Flere av dem ruver i terrenget. En kan se kunst av ulike slag i flere bygninger, for eksempel i Nybruket Galleri.
For noen år siden ble galleriet The Twist åpnet, designet av stjernearkitektene i Bjarke Ingels Group. Bygget er på 1000 kvadratmeter og er et galleri, en bro og en skulptur i ett. The Twist snor seg over Ranselva i et spenn på 60 meter, og har vunnet priser for sitt spektakulære design.
I løpet av året vises kunstutstillinger fra internasjonalt anerkjente kunstnere på The Twist.
Kunstreisen kan avsluttes på den berømte «The Twist-doen». Her det kunst på veggen i hvert avlukke og i noen er det en munn som hvisker til deg.
Doene er som doer flest. Den eneste forskjellen er at de var svindyre å bygge. De skulle koste fem millioner. Så pass for en kunstdo kunne Sveaas leve med. Han ville at «toalettene skulle være så kule at folk kunne komme til Kistefos-Museet bare for å gå på do».
Men da regningen kom på 15 millioner, protesterte ham. Retten ga ham medhold. Det danske arkitektfirmaet måtte ut med ni millioner i erstatning og saksomkostninger.
Det er bare for «turistavdelingen» i Innovasjon Norge å lage et program for en ukes kunstreise i Norge. Deretter kan de ordne køen. Norge har virkelig noe å tilby verdens kunstinteresserte.
Det er sparsomt med kjendiser som kan sies å spille en politisk rolle her til lands. I 2016, det var da Jonas Gahr Støre var veldig opptatt av å være i dialog med hvem det skulle være, ba han Sophie Elise om råd for hva som kunne gjøres for unge med psykiske problemer. Hun hadde sine tanker om det selvsagt, og kunne ellers opplyse at Støre var en fin fyr, at hun hadde vært forelsket i ham for noen år siden og at han fortsatt er «superhot».
DDEs frontfigur, Bjarne Brøndbo, sto i mange år fram som støttespiller for Arbeiderpartiet. I 2017 meldte han overgang til Høyre. Det ble neppe registrert på meningsmålingene.
Åge Aleksandersen har i alle år hørt til Ap. Partiene står neppe i kø for å få Gabrielle på laget. Ikke Kygo heller. De jakter heller ikke på Jacob Ingebrigtsen for å få ham som støttespiller. Da Ole Gunnar Solskjær var på topp, utnyttet han heller ikke sin posisjon politisk.
Noen forfattere markerer seg politisk, fordi de er engasjert i politikk og skriver om aktuelle samfunnsspørsmål. Anne Holt har vært statsråd for Ap. Ingen forventer at Karl Ove Knausgård skal stå fram som støttespiller for et politisk parti.
Kjendisenes omdømme
Kjendiser er opptatt av sitt omdømme og hvordan de skal profilere seg. De fleste velger å styre unna politikk fordi det kan føre til at de mister tilhengere. De må forholde seg til markedets krav og muligheter. De hiver seg gjerne på aksjoner de vet det er solid støtte for i opinionen. En kjendis som er opptatt av å vise samfunnsansvar, kan ha noe å vinne på å skrive under en protest mot Israels krig i Gaza.
De samme vurderingen gjør kjendiser i andre land. I USA, hvor det er tett med superkjendiser, er situasjonen en annen. Noen hører til familier som alltid har stemt på Demokratene eller Republikanerne. Om de ikke gjør et stort nummer av det, benekter de ikke hvor de hører til.
Den berømte TV-sterna Oprah Winfrey er på Demokratenes landsmøte i disse dager for å skape stemning og gi sin støtte til Kamala Harris.
Skuespilleren GeorgE Clooney oppfordret i juli Joe Biden til å trekke seg slik at demokratene kunne få fram en kandidat som hadde muligheter for å slå Donald Trump, som han sa. Donald Trump reagerte, og han fikk høre at han «bør komme seg ut av politikken og gå tilbake til TV.» Han kalte Clooney en falsk skuespiller og ei rotte på lik linje med Joe Biden.
Kjendiser som stikker hodet fram, må regne med å få gjennomgå av Trump. Det får noen til å ligge lavt, mens andre, som Clooney, ikke bryr seg.
Annonse
Tante Sofie
Det er mulig Donald Trump har hørt om røverne i Kardemomme by som like godt røvet tante Sofie fordi det var praktisk å ha et damemenneske i huset.
Den Trump gjerne vil ha tak i, er Taylor Swift som for tiden lyser øverst på stjernehimmelen. Hun har tidligere støttet Demokratene og det spekuleres i om hun vil komme ut med åpenlys støtte til Kamala Harris.
Dette liker ikke Trump. Derfor røvet han Swift sist helg. I et innlegg på sitt sosiale medium Truth Social publiserte Trump et KI-generert bilde av Swift kledd i rød, hvit og blå USA-uniform med bildeteksten «Taylor Swift vil at du skal stemme på Donald Trump».
Trump la også ut bilder av unge kvinner iført «Swifties for Trump»-skjorter og en satirisk artikkel med overskriften «Swifties vender seg til Trump etter at IS forhindret Swift-konsert». Bakgrunnen er at Swift nylig måtte avlyste tre av sine planlagte konserter i Wien fordi myndighetene avdekket at ekstremistgruppa IS hadde terrorplaner mot konsertene hennes.
Om Swift rykker ut med støtte til Kamala Harris, vil han påstå hun vingler. «Først vil hun støtte meg, så går hun til Harris» og så legger han til en passende negativ karakteristikk av henne. Det er slik Trump holder på.
Taylor Swift kan ikke bli opptatt av alt som skrives om henne på sosiale medier. Den som vil slåss med feieren, blir svart selv. Hun må bygge sin egen profil. Det er mulig direkte støtte til Harris i dagens polariserte amerikanske samfunn vil skurre.
Den uvanlige vanligheten
Swift representerer den uvanlige vanligheten, ikke vellykketheten – den rike og peneste jenta som velger den kuleste og peneste gutten. Hun er sammen med Travis Kelce, en bredskuldret og røff fyr som spiller amerikansk fotball og drikker mye øl med gutta.
Swift er stjerne og vanlig, kjedelig og ordinær når hun ikke står på scenen. «Så svakt er albumet musikalsk – og tekstene litterært – at suksessen ikke lenger antas å springe ut av de faktiske utgivelsene», skriver Ida Messel i Morgenbladet.
Swift har truffet er nerve i tiden. Det gror opp «swifties» verden over. Hun dyrkes fordi hun skaper gjenkjennelse og setter ord på hvordan unge opplever tilværelsen.
Swift synger om kjærlighet, men ikke en enkel og overfladisk kjærlighet. Hun synger om hvor strevsom kjærligheten kan være. Hun synger om drømmeprinsen som viste deg å ikke være det likevel. «Hun er alt på en gang: girl, boss og prinsesse – med et knust hjerte», skriver «Swiftie-dad» Joel Haldorf i Vårt Land.
Donald Trump ser potensialet i å få Taylor Swift på laget. Det har han ingen mulighet til. Så sterk var lysten at han måtte prøve seg på et røveri.
Når de i Sverige regner med at Swifts besøk på forsommeren, med en hærskare tilreisende, førte til at inflasjonen den måneden ble høyere enn ventet, bør hun kunne klare å hente noen hundre tusen velgere til Kamala Harris, om hun kommer skikkelig på banen.
Regjeringen vil at kulturen skal gjøre som idretten, lage en felles interesseorganisasjon på fylkesplan. Nye organisasjonsledd gir flere ord, men ikke mer støtte.
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert fredag 16. august 2024 – 09:06 Sist oppdatert fredag 16. august 2024 – 09:16
KOMMENTAR. På et arrangement under Arendalsuka sa statssekretær Even Alexsander Hagen (Ap) at kulturen bør lære av idretten som har en regional krets per fylkeskommune. Han minnet om at politikerne gjerne lytter til brede synspunkter og mener at kulturen kan få sterkere gjennomslag hos politikerne om de i større grad opptrer samlet.
Det er ikke første gang kulturaktørene hører at de bør lage en overbygning for å stå sterkere i kampen om ressursene. Flere innen kulturfeltet mener også det, men det er lettere sagt enn gjort.
Regjeringen ønsker å forholde seg til færre støttemottakere. I fjor ble for eksempel en rekke aktører innen helse og omsorg tatt ut som direkte støttemottakere på statsbudsjettet. Bevilgningene er samlet under Helse- og omsorgsdepartementet hvor de kan søke om støtte.
Ut av statsbudsjettet
I dette tilfellet har ikke støttemottakerne noe valg. De flyttes fra statsbudsjettet over til en ordning de må søke på. Ettersom det ikke snakk er snakk om å øke den samlede bevilgningen, må flere belage seg på mindre støtte fordi flere kan komme inn i ordningen.
Ved å gjøre det på denne måten, slipper politikerne å fronte kutt til enkeltaktører. De overlater til byråkrater å fordele støtten ut fra gitte kriterier.
I regjeringens strategi for kulturfrivillighet, «Rom for deltakelse», pekes det på at kulturlivet i liten grad samordner sine interesser på regionalt nivå. De ønsker en sterkere samordning slik at den regionale kulturen får en tydeligere stemme og blir mer synlig.
Det er alt i gang pilotprosjekter i Vestland, Innland og Trøndelag.
Den regionreformen som Solberg-regjeringen snakket mye om, falt i fisk. Det har ikke blitt noe av planene om at en større del av bevilgningene til kultur skal overføres til fylkene. Om det hadde skjedd, ville det vært et argument for en sterk samordning.
Det som skjer på fylkesplan flere steder, er at bevilgningene til kultur reduseres. De holder i alle fall ikke tritt med den generelle kostnadsøkningen.
Når krybben er tom, bites som kjent hestene. Tiden for koordinering og samarbeid hører gode tider til.
Annonse
Lettere for politikerne
Det vil unektelig bli enklere for politikerne om de får en felles interesseorganisasjon eller en overbygning å forholde seg til. Det er også rett at politikerne i regelen lytter mer til grupperingen som representerer mange.
Men det er ikke gitt at det blir mer penger til kultur om det lages en fellesorganisasjon for kulturaktørene på fylkesplan.
Å trekke paralleller til idretten halter. Det er lettere å lage en samordning mellom ski, fotball og friidrett enn mellom teater, kulturminner og museum. Kulturfeltet er bredt.
Idretten er dessuten organisert som en landsomfattende medlemsorganisasjon med Idrettstinget som øverste myndighet. Både særforbund og kretser inngår som organisasjonsledd i tillegg til de lokale lagene.
Basis i idretten er medlemmer. Kulturen består i hovedsak av lokale enheter, men det er kun en liten del av kulturfeltet som kan sies å være medlemsbasert.
Men kan en vite at det vil styrke kulturen om de lar seg samordne? Og hvem skal dekke kostnadene for de rådene, kretsene eller hva de skal hete? Det er ikke til å komme forbi at det blir mindre penger lokalt om det skal brukes med penger på planlegging, koordinering og lobbyvirksomhet. Det gjelder enten fylket øremerker en prosent av bevilgningen til overbygning eller de enkelte aktørene betaler en årlig avgift til overbygningen.
For myndighetene vil et kretsledd for kultur være kjekt å ha. Kulturfeltet har lite å vinne på å bygge ut byråkratiet i håp om å få mer penger.
Det er økende interesse for Bibelen utenom en kristen setting, og Paulus seiler opp som en apostel for ateister. Jammen blir det også flere unge som melder seg inn i Den norske kirke.
Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR
Publisert onsdag 14. august 2024 – 10:24 Sist oppdatert onsdag 14. august 2024 – 10:43
I fjor meldte over 4000 mennesker seg inn i Den norske kirke. Det er nesten dobbelt så mange som året før. Det er riktignok 20.000 som melder seg ut. Så oppslutningen om folkekirken synker. 62,6 prosent av befolkningen er for tiden medlemmer.
Oppslutningen om de kirkelige ritualene – dåp, konfirmasjon og gravferd – synker jevnt og trutt. I fjor var det 50,8 prosent av barna som ble døpt. Når antall døpte bikker under 50 prosent, vil det føre til en fornyet debatt om folkekirkens framtid. Høyre har varslet at de vil ha endringer i finansieringen av alle kirkesamfunnene. Færre medlemmer mener de må bety reduserte bevilgninger.
Men om det går nedover med folkekirken, holder flere kirker stillingen. Den katolske kirke har hatt en voldsom sterk medlemsvekst de siste ti årene, mye på grunn av innvandring. De har i dag over 160.000 medlemmer. I sommer har medier skrevet om unge, intellektuelle som melder seg inn i Den katolske kirke. Unge melder seg også inn i folkekirken.
Sekulariseringen fortsetter
Samfunnet blir mer sekularisert. Utviklingen går i retning av færre som er medlemmer i folkekirken og færre samlet sett som regner seg som aktive kristne. Kirken, representert med prester og biskoper, tradisjoner og privilegier, er svekket. Men bevissthet om å høre til i en kristen kultur svekkes ikke i tilsvarende grad.
Bibelen har her en nøkkelrolle. Det blir solgt færre bibler i dag enn for noen tiår siden da det var tradisjon at konfirmanter fikk en bibel, endatil en salmebok, til konfirmasjonen. Fortsatt er Bibelen på bestselgerlistene og er verdens meste leste bok.
Én ting er å eie en bibel, noe annet er å lese i den, av og til eller regelmessig. For to år siden gikk professorene Einar Duenger Bøhn og Ole Martin Moen i gang med en podkastserie om Bibelen. De leser en av bøkene i Bibelen og snakker om hva forfatteren vil formidle og hva de synes om det de leser.
De regner seg ikke som kristne, så de går ikke til Bibelen med det utgangspunktet at den er Guds ord. De leser Bibelen som litteratur og historie. De deler ikke ut terningkast til de enkelte forfatterne. I så fall ville det blitt både seksere og enere. De tegner et bilde av Bibelen både som håpløs uaktuell og brennende aktuell. De kan snakke i flere timer om tekster de lar seg engasjere av.
Annonse
Unngår teologer
De unngår i størst mulig grad å spørre teologer om hvordan tekstene skal tolkes. De leser det som står og gjør opp sin egen mening om hva det kan bety. Det er et og annet en ekspert vil kunne sette fingeren på. Men i det store og hele leverer de relevante, treffende tolkninger med eksistensiell dybde.
De anbefaler alle å lese Bibelen, fordi den er stor litteratur som kaster lys over vår kultur. Bibelen har preget vestlig kultur, forestillingsverden og språk mer enn de fleste er klar over. I dag har kirken mistet tolkningsmakten over Bibelen. De to mener det gir nye muligheter.
I den siste podkastserien Einar Duenger Bøhn står bak, har han med seg Øde Nerdrum. «Einar og Øde leser Ibsen» heter den. Den 23. og siste episode ble presentert i mai. De to har lest alle Henrik Ibsens drama i rekkefølge.
Ibsen kan sin bibel. I flere av dramaene er det tydelig at Ibsen er opptatt av å aktualisere fortellinger og forestillinger fra Bibelen.
Duenger Bøhn og Øde Nerdrum
I den siste episoden reflekterer de over hvordan de gjennom Ibsen er blitt bevisst den kristne kulturtradisjonen de står i. De regner seg ikke som troende, men som Duenger Bøhn sier, han hadde ikke hatt noe imot om han hadde blitt det.
Det siste paret som har gått i gang med å lese Bibelen, er Rødt-profilene og samboerparet Mímír Kristjánsson og Sofie Marhaug. Vårt Land kan fortelle at de ga seg i kast med bibeltekstene i sommer og skal komme seg igjennom hele Bibelen, nærmere 1500 sider, før jul.
Sofie Marhaug sier det er fryktelig mye sakspapirer som skal leses for en stortingsrepresentant. Hun sier Bibelen er det motsatte av et sakspapir og at hun gjennom lesningen blir utfordret til å se med et annet blikk enn det rasjonelle.
– Det kristne budskapet handler om helt grunnleggende spørsmål som vi også stiller oss i politikken: Hva er rettferdig? Hva er godt? Som sosialister har vi all mulig grunn til å gå til Bibelen og se på den med et friskt og fordomsfritt blikk, sier hun.
Annonse
Identifiserer seg med fortellingen om den bortkomne sønnen
Mímír Kristjánsson mener ideen om at alle mennesker er like for Gud er ekstrem og en form for kommunisme. Han er veldig svak for og identifiserer seg med fortellingen om den bortkomne sønnen.
– Han styrer og tuller og bruke pengene på horer, og så kommer han tilbake og blir tatt imot. Det handler om nåden som egentlig er noe av det mest basale og fantastiske med kristendommen, sier Kristjánsson og legger til at kristendommen har et «sinnssykt radialt tilgivelsesbudskap». Han føler at han trenger det hele tiden.
Jesus har de fleste er positivt forhold til selv om de ikke tror på det han sier. Det er annerledes med Paulus. Han står lavt i kurs. Men for tiden er det flere filosofer som løfter ham fram i lyset.
Paulus for ateister
Teolog og professor Ola Jacob Løland har i år gitt ut boken En apostel for ateister på Vidarforlaget.
– Det var ikke mange som på tidlig 1980-tallet så for seg at Paulus kom til å bli et stort tema blant europeiske filosofer. Men det er blitt realiteten, sier Løland til Vårt Land. Han mener filosofenes lesning av Paulus kan bidra til at også kirkene gjenoppdager sprengkraften i Bibelens brevtekster.
Boken tar for seg hva blant andre Slavoj Žižek, Alain Badiou, Giorgio Agamben, Julia Kristeva, Emmanuel Levinas og Jacques Derrida reflekterer med utgangspunkt i brevene i Bibelen. De har røtter i en kritisk idétradisjon som verdsetter tenkningen til Paulus ut fra ateistiske premisser.
De mener at Paulus kan hjelpe oss med å løse ulike problemer i tilværelsen. Selv om filosofene ikke deler gudstroen og religiøsiteten som kommer til uttrykk i Paulus’ brev, peker de på den radikale likhetsideologien og friheten fra loven som grunnleggende motiver hos Paulus med en vedvarende filosofisk relevans og aktualitet.
Noen ser Paulus som en forløper for moderne psykoterapi gjennom det han skriver om menneskesinnet som må frigjøres for å oppnå en tilværelse med økt autonomi og selvbestemmelse. For andre er han en inspirasjonskilde for en ny universalisme med radikale politiske konsekvenser.
Kirken har tatt eierskap til Paulus. Nå seiler han opp også som en apostel for ateister.
Ved å lese alt Henrik Ibsen har skrevet i rekkefølge, blir det tydeligere hva han vil formidle, hvor dypt han pløyer, hvordan han sjokkerte sin samtid og hvorfor han fortsatt spilles verden over.
Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR
Publisert mandag 12. august 2024 – 10:10 Sist oppdatert onsdag 14. august 2024 – 11:13
Einar Duenger Bøhn er ikke den eneste i akademia som har kastet seg på podkast-bølgen, men ingen har drevet det så langt som ham. Filosofen er blitt landets podkast-professor.
I sommer har jeg latt politikk-podkastene jeg hører til vanlig, ligge. Jeg har hørt Ibsen når jeg har snekret, jogget, syklet og ryddet. Einar Duenger Bøhn har laget 23 podkast-episoder der han tar for seg alle Ibsens skuespill i rekkefølge. Det har blitt lyd i over 50 timer.
Han har fått med seg Øde Nerdrum, 28 år, maler, pianist og reality-kjendis med god kjennskap til litteratur, idehistorie, teater og gresk mytologi.
Hver uke i et halvt år har de lest et drama av Ibsen og snakket om hva stykket inneholder, plottet, hva Ibsen vil formidle og om mulige tolkninger. De kom i mål for tre måneder siden. Podkasten Einar og Øde leser Ibsen finnes på flere plattformer.
Gir god mening i dag
Ibsen spilles fortsatt over hele verden. Det er nok av regissører som tillater å bevege seg langt fra Ibsens tekst. Duenger Bøhn og Nerdrum mener det ikke er behov for det. Ibsens ord og karakterer gir god mening i dag. De opplever at han setter ord på tanker, følelser og erfaringer de selv har. Dikterhøvdingen er fortsatt aktuell, det er både deres utgangspunkt og konklusjon.
De opplever at Ibsen setter ord på tanker, følelser og erfaringer de selv har. Dikterhøvdingen er fortsatt aktuell, det er både deres utgangspunkt og konklusjon.
«Å lese det som står», har Duenger Bøhn drevet med før. Han har lest Bibelen fra perm til perm sammen med professor Ole Martin Moen. Flere av bøkene i Bibelen snakker de tre, fire timer om. Poenget var å lese Bibelen som litteratur uten å spørre teologer om tolkningen av tekstene.
Slik leser de også Ibsen. De spør ikke de mange Ibsen-ekspertene om hvordan dramaene skal tolkes. Duenger Bøhn leste to biografier om Ibsen før de startet podkastserien. Øde Nerdrum hadde lest flere av Ibsens skuespill tidligere.
De gikk i gang med Catilina som Ibsen skrev i 1850 under psevdonymet Brynjolf Bjarme, 22 år gammel, mens han var apotekerlærling i Grimstad. Det skulle gå 31 år før dramaet ble oppført på Nye Teater i Stockholm. I Norge ble det spilt på Det Nye Teater først i 1935.
Annonse
Meningen med livet
Catilina, en historisk tragedie skrevet på vekselvis urimede og rimede vers, er en romersk adelsmann som vil vinne ry ved å stoppe forfallet, erobre makten i Roma og gjenskape dets falne storhet. Han taper kampen mellom ambisjoner, vilje og følelser, lyst og tilhørighet.
Spenningen mellom det som er og slik det burde være, mellom liv og lære, realiteter og konvensjoner, forskansning og tilpasning, løgn og sannhet, ambisjoner og maktesløshet, styrke og svakhet, menn og kvinner – det går som en rød tråd gjennom Ibsens omfattende forfatterskap. Det handler om meningen med livet og de valg livet møter oss med.
Ibsen var forut for sin tid. Sterke kvinneskikkelser står fram på rekke og rad i hans forfatterskap. Noen framstilles riktignok som «deilige», ifølge de to, andre som utspekulerte. Gjennomgående har kvinnene et bedre grep om det som teller enn mennene som turer fram mer enøyd med sine prosjekter.
Ibsen sa selv at en bør lese alt han har skrevet for å få tak i hva han vil formidle. Ved å lese alle skuespillene i rekkefølge oppdager en at Ibsen går videre og dypere på temaer han har tatt opp tidligere. Det var mer han ville si om flere emner. Han henter endatil fram igjen skikkelser fra tidligere stykker i sine senere dramaer.
I siste episode sier de begge at Ibsen har forandret dem. De har begynt å tenke annerledes om hva de skal prioritere og legge vekt på i eget liv.
Ibsens teaterstykker utmerket seg med en eksistensiell dybde som mennesker kjenner seg igjen i. Han var godt orientert om de idehistoriske og intellektuelle strømmingene som preget hans samtid. Han har lest Søren Kierkegaard (1813-1855), Friedrich Nietzsche (1844-1900) og Sigmund Freud (1856-1937). Flere fortellinger og forestillinger fra Bibelen ligger til grunn for sentrale temaer i hans dramaer.
Kierkegaard har satt spor
Særlig Kierkegaard har satt spor. Duenger Bøhn og Nerdrum hevder flere at teaterstykkene må oppfattes som en tolkning og aktualisering av Kirkegaard filosofi.
Ibsen pløyer dypt i menneskers sinn og sjel. Alt løftes ikke frem i klar tale. Noe ligger der som skjulte antydninger, fordi han det var for kontroversielt i sin samtid. Duenger Bøhn og Nerdrum hevder både homofilt samliv, prostitusjon og et seksuelt overgrep mot barn omtales i Vildanden og Gjengangere. Ikke alle Ibsen-eksperter er med på den tolkningen.
Ibsen brøt kontakten med sin familie som ung. I podkasten antydes det at han kan han vært utsatt for et seksuelt overgrep av sin far. De spekulerer endatil i om Ibsen kan ha vært bifil.
Duenger Bøhn og Nerdrum er mindre opptatt av Ibsens liv enn en kunne forvente, fordi det er tekstene de konsentrerer seg om. Enhver forfatter bruker erfaringer fra egenliv i det de skriver, men en trenger på ingen måte bruker Ibsens eget liv som referanseramme for å ta poengene med det han skriver om sin samtid og hva som rører seg i mennesket.
Duenger Bøhn og Nerdrum utfordrer hele tiden hverandre med spørsmålet. Hvilken karakter kjenner du deg best igjen i? Hva vil Ibsen si oss?
I siste episode sier de begge at Ibsen har forandret dem. De har begynt å tenke annerledes om hva de skal prioritere og legge vekt på i eget liv.
Når de to prater lett og ledig i over to timer om et teaterstykke, handler ikke alt om Ibsens tekst i snever forstand. De kan havne langt ut på viddene og trekker inn tanker om film, filosofi, litteratur og egne erfaringer. Det er en podkast preget av «levd liv», formidlet av to personer som har et stort tilfang av relevante perspektiver og eksempler fra så vel historien, filosofi, psykologi og som til våre dagers populærkultur.
Annonse
Disse stykkene er best
De avstår fra å gi hvert enkelt teaterstykke terningkast. Men de er ikke snauere enn at de rangerer dem. Gjengangere og Vildanden rager høyest. På hylla under plasserer de Brand og Keiser og Galilæer.
Duenger Bøhn synes Lille Eyolf og Johan Gabriel Borkman er de svakeste, mens Øde Nerdrum trekker fram Gildet på Solhaug og En folkefiende. Han mener En folkefiende er for enkel og forutsigbar. Duenger Bøhn vil ha den langt høyere opp på listen over Ibsens beste.
Øde Nerdrum er et talent som etter hvert kan få en sentral plass si norsk offentlighet, om han vil.
Einar Duenger Bøhn sier Ibsen har fått han til å tenke på om tiden er kommet til å bryte ut fra akademia. Han er god på gitar og har også prøvd seg på malerkunsten. Kanskje han skal bruke med tid på å male?
Øde Nerdrum er maler og har brukt mye tid på å få etablert et museum for sin fars kunst på Stavern. Ibsen har fått ham til å tenke på om det er musikk han skal satse mer på. I så fall skal ha bli så god at han kan invitere til en klaverkonsert.
Einar Duenger Bøhn gir seg neppe med podkaster. Øde Nerdrum har ennå ikke fylt 30 år. Han orker ikke akademia. Han har ikke engang skaffet seg smarttelefon. Øde Nerdrum er et talent som etter hvert kan få en sentral plass si norsk offentlighet, om han vil.
De to har en drøm – å få regiansvaret for et av Ibsens dramaer. Det får de sikkert til. De får si med åpningsordene i Catilina, de første ordene Ibsen skrev: «Jeg må, jeg må, jeg må.»
Kan Brand og Catilina ha store ambisjoner for sine prosjekter, kan Einar Duenger Bøhn og Øde Nerdrum ha det som Ibsen-formidlere. Skal vi dømme ut fra det de serverer i de 23 podkastene, burde de ha mulighet til lykkes bedre enn de to Ibsen-skikkelsene.
