KOMMENTAR
Peer Gynt – fortsatt en av oss
Visst handler Peer Gynt om vår tid og de andre, men først og fremst om oss selv og faren for at vi lever et liv til ingen nytte.
Mads Ousdal som Peer Gynt forteller om det store bukkerittet til mor Åse som spilles av Ane Dahl Torp.Bård Gundersen
Magne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 04.08.2025 – 11:02 Sist oppdatert 04.08.2025 – 19:52
Annonse
På Gålå er det Peer Gynt feber hvert eneste år første uka i august. Rundt 20 000 mennesker kommer for å se forestillingen på landets største utescene. I år som i fjor er det det Erik Ulfsby som har regien og Mads Ousdal spiller Peer Gynt.
Henrik Ibsen skrev Peer Gynt etter at han hadde fullført storverket om Brand, Peer Gynts rake motsetning. Brand er den prinsippfaste, den urokkelige som er hellig overbevist om at han har rett og er rede til å ofre alt for å utføre sin gudgitte bestemmelse.
Henrik Ibsen så mange nok Brand-skikkelser i sin samtid. Det var også nok av dem som levde livet på diametralt motsatt måte, som Peer Gynt – skrytepaven, lykkejegeren, løgneren og svikeren som vil gjøre karriere ved å være seg selv nok.
Det storslåtte lesedramaet ble skrevet ferdig i Italia i 1967. Det ble ikke uroppført på Christiania Theater før i 1876.
Det var ikke Ibsens tanke at dette skulle bli det mest kjente norske teaterstykket gjennom tidene. Fortsatt spilles Peer Gynt over hele verden, enten i klassisk stil med nasjonalromantiske ingredienser eller i mer eksperimentelle oppsetninger. Peer Gynt var ment for å leses, ikke spilles på en scene.
Ibsen skal ha hatt som modell en skikkelse i det norske bondemiljøet på 1800-tallet. Ellers preges Peer Gynt av at Ibsen sprengte nasjonale rammer for sin diktning. Per Gynt farter rundt både i norske fjell, i Europa, i Marokko og kollapser i sanddynene i Egypt. Med Peer Gynt blir det norske bonden en globalist.
Handlingen
Stykket åpner med «Peer, du lyver!». Mor Åse er sint fordi Peer har stukket av midt i høyonna og fabler rundt med sin fantasifulle fortelling om at han har ridd på et reinsdyr over Besseggen og styrtet utfor og ned i vannet med den.
Hun forstår at Peer lyver, anklager ham for å ha sløst bort farens rikdom og for ikke å ha giftet seg med nabojenta Ingrid fra storgården.
Peer lever i sine dagdrømmer om å gjøre det stort her i livet. Folk i bygda ler av ham. Mor Åse er oppgitt, men forsvarer sønnen så langt det lar seg gjøre.
Men Per er grenseløs. Han røver bruden Ingrid i hennes eget bryllup og tar henne med seg opp i fjellet. Ganske snart forkaster han henne. I bryllupet så han Solveig for første gang og klarer ikke å få henne ut av tankene.
Folket jakter på ham etter det sjokkerende bruderovet. Da møter han en forførende kvinne, Den Grønnkledde, som viser seg å være Dovregubbens datter. Han blir betatt av henne og blir med henne inn i fjellet i håp om å finne lykken.
Dovregubben forlanger at Peer forkaster alt som har med kristendommen å gjøre om han skal få datteren. Han får vite at om det hos menneskene holder å være seg selv, gjelder det hos trollene å være seg selv nok. Da Dovregubben vil rispet ham i øyet for å gi ham et blikk som et troll slik at «stygt vil bli pent og stort vil bli lite», får han panikk. Så mye er det ikke verd å få datteren og halve trolldomsriket. Han nekter, og trollene går løs på ham.
På dødes terskel roper han på mor. Da lyder kirkeklokkene fra bygda og trollenes makt brytes. Peer er reddet.
På sin ferd videre i livet møter han Bøygen, et digert fantasivesen som sperrer veien og ber ham gå utenom. Peer holder på å tape sin innbitte kamp mot Bøygen. Da høres det igjen kirkeklokker. Denne gangen sammen med salmesang fra Solveig og hennes søster. Bøygen forsvinner, Peer rømmer, men rekker å si til Helga at Solveig må få gi beskjed om aldri å glemme ham.
Peer ender opp som fredløs og bygger seg en hytte oppe i fjellet. Solveig forlater familien sin og kommer opp til Peer for å være sammen med ham. Peer blir oppmuntret, men så dukker Den grønnkledde opp med en trollunge hun sier Peer er far til.
Peer stikker av igjen uten å gi Solveig en skikkelig forklaring. Han forstår knapt selv hva som driver ham ut over at uroen overmanner ham.
Peer får vite at mor Åse ligger for døden. Han rekker hjem før det er for sent og får være sammen med sin mor når hun forlater livet til fortellinger fra Peer om at de sammen reiser med hest og slede til himmelens slott
Peer fortsetter sin jakt på lykken. Han er kreativ og rede til å ta risiko. Slik er det ofte om en vil gjøre det stort. Han slår seg opp blant annet med slavehandel. Verdensborgeren og skrytepaven, Sir Peer Gynt, inviterer sine forretningsforbindelser til Marokko. Her legger han ut om sine vidløftige planer for global suksess.
Han ryker uklar med sine mulige samarbeidspartnere. De stikker av med båten hans som forliser.
Ensom og forlatt, langt hjemmefra kommer Peer i livsfare. Han drives inn i en eksistensiell krise vondere enn noensinne.
Han legger i vei gjennom ørkenen, vender seg til Gud og filosoferer over livet og sin skjebne. I ørkenen møter han noen beduiner, kler seg opp og de får det for seg at han er en profet.
Her møter han også Anitra som han gjerne vil ha. Men hun stikker av. På nytt kjenner han lengselen etter Solveig.
Peer Gynt ender til slutt i Egypt, på et galehus i Kairo der en av de innlagte vil krone ham til keiser.
Mot slutten møter vi Peer Gynt som gammel på vei til Norge om bord på en båt. Her møter han en medpassasjer som søker etter døde. Skipet forliser i en storm. Peer klamrer seg fast sammen med kokken, en fattig familiefar, på en hvelvet livbåt. Det er ikke plass til dem begge. Peer skubber kokken unna, han drukner, men Peer klarer seg.
Når han kommer til hjembygda, er det ingen som kjenner ham igjen. Han drar opp i fjellet igjen. Selverkjennelsen siger inn over ham. Han opplever seg selv som en løk, – uten kjerne.
Han møter knappestøperen som vil støpe ham om til noe det er verd å ta vare på. Han mener Peer ikke holder mål og ikke er noe å samle på. Han forsøker flere ganger å få Peer til å innse at han lever et liv til ingen nytte.
Det svir å få dommen fra knappestøperen. Men Peer insiterer på å finne noen som kan stå fram som vitne på at han slett ikke bare er elendig, at han har vært helstøpt, god og har vært seg selv. Ingen, verken Dovregubben eller djevelen, vil gå god for ham.
Når han er i ferd med å gi opp, hører han Solveigs sang fra hytten. Til slutt møter han Solveig. Hun har bevart håpet om at han skulle bli en annen enn han hadde blitt. Hun har bevart bildet av hvem han kunne ha vært. Det er det som redder ham. Han legger hodet i fanget hennes og er endelig trygg.
Annonse
Ulike tolkninger
Peer Gynt er velegnet for ulike tolkninger. En av de siste oppsetningene på Nationaltheatret ble kritisert for å ha beveget for langt fra Ibsens tekst.
Oppsetningene på Gålå står i en tradisjonell og teksttro tradisjon. De mange regissørene som har hatt ansvaret side den første oppsetningen i 1889, har riktignok vektlagt ulike sider ved Peer Gynt. Forestillingen har ikke lenger det nasjonalromantiske preg den en gang hadde. Griegs musikk lyder sammen med moderne toner.
I den varianten som nå spiller på Gålå, er «happy-endingen» med Peer i Solveigs fang nedtonet til fordel for en sterkere vektlegging på Peers eksistensielle grublerier om hva som betyr noe i livet når alt kommer til alt.
I en tidligere oppsetning på Det Norske Teatret møter ikke Peer Solveig til slutt. Da kommer i alle fall ingen på den enkle forestillingen at menn som roter rundt hele livet for å gjøre suksess til slutt kan vende tilbake til en omsorgsfull kvinne som har ventet på ham.
Noen har tolket Peer Gynt som et kristent frelsesdrama. Ibsen befant seg i Italia der den katolske tro sto sterkt, da han skrev stykket. Her møter vi forestillingen om jomfru Maria som går i forbønn selv for de største syndere. Solveig er en Maria som tar synderen Peer Gynt til nåde. Han vet at han ikke har fortjent det. Det er Solveig som med sin kjærlighet, frelser ham fra å ende i knappestøperens støpeskje som vrakgods.
Vi har ennå ikke sett versjon av Peer som gjør suksess på TikTok som global influenser eller som miljøaktivist.
Det er mulig å se Peer Gynt som en frontfigur for globaliseringen. Bonden Peer drar gjennom Europa til Marokko og Egypt. For å bli i David Goodharts teori, Peer var bondesamfunnets første «anywhere» som forlot sine «somwhere» på landsbygda for å utnytte de globale mulighetene.
Årets festivalkunstner på Gålå, Per Fronth, fikk i oppdrag å se seg for seg Peer Gynt i vår tid. Han er opptatt av de politiske implikasjonene av det Peer erfarer. Et av maleriene hans som illustrerer makten med Donald Trump og Jens Stoltenberg sammen i Det ovale rom i Det hvite hus.
Et annet av kunstverkene framstiller Tech-milliardærene som var til stede ved Trumps innsettelse. De jubler over forventet oppgang på børsen.
Det så en tid lovende ut for Peer Gynt som gründer og forretningsmann i globale omgivelser. Så tapte han alt – og nesten sin sjel i jakten på suksess.
Forestillinger og medvirkende
I en årrekke, fra 1988 til 2013, hadde Svein Sturla Hungnes regi på forestillingen og spilte hovedrollen som Peer Gynt fra 1995 til 2007. Fra 2008 tok Dennis Storhøi over som Peer.
I 2014 ble det satt opp en ny forestilling ved Gålåvatnet, med Erik Ulfsby som regissør og med Mads Ousdal i hovedrollen. I fjor og i år er han tilbake som hovedrolleinnehaver.
Ousdal har med seg Svein Tindberg som Knappestøperen. Nye i ensemblet er Ane Dahl Torp som Mor Åse, Bjørn Sundquist som Dovregubben og presten og Maria Kristine Hildonen som Den Grønnkledde og Anitra. Heidi Ruud Ellingsen spiller Solveig.
Ellen Horn har hatt det kunstneriske ansvaret for festivalen de siste seks årene. Fra i år av overtar Erik Ulfsby som kunstnerisk leder
– Jeg gleder meg stort til å fortsette reisen inn i dette uendelige potensialet av tekst og natur. Hvis det er en tekst man kan jobbe med flere ganger i livet, så er det Peer Gynt. Her er det ting av stor verdi som helt åpenbart skal tas vare på. Og så er det selvfølgelig også helt nødvendig at man fornyer og tar festivalen inn i en ny tid, sier Ulfsby.
Han ser fram mot 2028, da skal det feires at det er 200 år siden Ibsen ble født og 100 år siden festivalen ble etablert.
Annonse
Fortsatt aktuell
Peer Gynt er en ekstremutgave av et menneske som vil lykkes, en vi både kan beundre og forakte, som vi kan kjenne oss igjen i og som vi på det sterkeste vil ta avstand fra. Noe av det Peer Gynt representerer kan komme godt med for den som higer etter lykken ytre sett i dagens samfunn. Skal en bryte igjennom, tjene mye penger, nå toppen, vinne oppmerksomhet, få det man drømmer om, kreves det vilje til å satse, mot, ensidighet, en viss porsjon galskap og evne til å ta valg som andre opplever som kontroversielle eller forkastelige. En må hive seg på den bukken som kommer forbi, se mulighetene, slippe bremsene og ta sjansen. Det er slik mange lykkes i pengenes verden. Det er slik en når øverst på pallen og får massenes hyllest.
Det er en farefull ferd en legger ut på når en vil blir noe stort, hyllet og være blant enerne. Selvbedraget ligger på lur. I jaget etter å lykkes, må en ofte regissere seg selv, spille roller, stå fram som en annen enn den man er. Den som vinner, kan miste seg selv.
Peer Gynt går til grunnen som den han var ment til å være i suget etter å realisere seg selv, ved å følge det trolske rådet om å «være seg selv nok» og i forsøkene på å snu alt til egen fordel. Peer Gynt er en reisende i tvilsomme metoder, en som rått bruker andre mennesker som det passer ham.
Han levde han et liv stuende fullt av herlig galskap, fest og stemning, damer, heseblesende opphevelser og regissert jubel. Det ville ikke manglet «likes» på statusmeldingene hans på sosiale medier. Han ender opp som en utbrent egoist. Han orker ikke seg selv lenger. Sjelen ble utslitt. Peer Gynt er hedonisten som ender opp med at det ikke er noe mer å nyte.
En ting skal Peer ha. Han mister ikke evnen til selverkjennelsen. Han erkjenner til slutt at han er blitt en fremmed for seg selv. Han har levd som Bøygen, veket unna, hastet videre, stadig lenger bort fra den han er. Alt er blitt halvgjort. Han ender opp som et skall uten innhold, som en løk uten kjerne. Denne ærligheten som til slutt innhenter ham, blir hans redning.
I et land der oljemilliardene renner i strie strømmer, der vi lever i sus og dus mens stadig flere i Europa kastes ut i elendighet, er det all time high for slike som Peer Gynt. De er over alt, på godt og ondt.
Vi trenger mennesker med Peer Gynt-blod i årene for å drive samfunnet videre. Heldigvis har de fleste av dem bedre bremseklosser enn Peer Gynt hadde. Eller de reddes av ei Solveig som får dem til å snu før det blir for seint.
Vår kultur dyrker enere. Suget etter å lykkes, å bli sett og beundret er sterkere enn noensinne. Men våre dypeste behov er ikke å bli hyllet, men å bli sett av noen få. Vårt grunnleggende behov er å høre til, være nær og ikke være oss selv nok. I iveren etter selvrealisering og jakt på å utnytte egne muligheter maksimalt, havner alt for mange i ensomhetens kalde rom.
Vi ser også motkreftene til det Peer Gyntske stev etter å maksimere sine muligheter. Folk ser hulheten. De orker ikke jaget. De kjenner at livet ikke leves på pallen, i rampelyset og at det viktigste ikke er å ha en fet konto.
Lykken er et biprodukt. Meningen ligger bortenfor det selvsentrerte. Gleden finnes utenfor allfarvei.
«Sannheten kommer listende til oss på dueføtter», sa Nietzsche. I det «peer-gyntske» støy, leven og jag kan man bli døv og blind for det livet egentlig handler om. Da Peer Gynt sporet av, roen senket seg over ham, kom han på sporet igjen av det som gjøre livet verd å leve.
