Støre kan, om han vil, det Listhaug ikke kan

Jonas Gahr Støre setter for få spor etter seg og utnytter ikke vår posisjon som utenforland. Vi blir tilsynelatende like mye et haleheng til EU og Nato enten det er Jonas Gahr Støre eller Sylvi Listhaug som er statsminister.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 28.05.2026 – 11:05 Sist oppdatert 28.05.2026 – 11:41

Lesetid: 3 min

Et argument som er blitt brukt for at Jonas Gahr Støre bør være statsminister, er at landet i urolige tider trenger en øverste leder med solid internasjonal erfaring. Det har Jonas Gahr Støre. Det har ikke Sylvi Listhaug, som ligger an til å bli statsminister om tre år.

Med Jens Stoltenberg som finansminister og Espen Barth Eide som utenriksminister har Norge toppet det utenrikspolitiske laget. Det spørs om det finnes et land i Europa med en regjering med like stor kompetanse og utenrikspolitisk erfaring som det Norge kan skilte med.

Landets utenrikspolitiske miljø var en kort periode i knestående etter Epstein-avsløringene. Nå er vi i gang igjen. Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik har vært i Iran for å drøfte den akutte konflikten mellom USA og Iran. Fredslandet Norge kan kanskje bidra? Størrelsen på Norges selvbilde er det ikke noe å si på.

EU har begynt å lure på om ikke tiden er inne for å snakke direkte med Russland, og ikke la USA, med Trumps radarpar Steve Witkoff og Jared Kushner, ta hånd om dialogen. Men EU sliter med å bli enige om hvem de skal sende for å møte Putin og hans menn. Aftenposten hevder at Espen Barth Eides navn er nevnt. Når det skjer, vil gjerne Norge være med.

 Fremfor å opptre som haleheng bør han prøve seg i rollen som veiviser. Den rollen kan Støre spille. Det kan ikke Sylvi Listhaug. Men hun kan, like godt som Støre, sitte stille i båten og lyde som et ekko av andre.

Vi tilpasser oss

Men regjeringen Støre gjør ingen forskjell der det brenner for tiden. Vi tilpasser oss og henger oss på. Jonas Gahr Støre deltar med veltalenhet og tilpasset retorikk der det trengs. Han er sømløst blitt en del av det europeiske utenrikspolitiske establishment.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Regjeringen har satt spor etter seg ved å anerkjenne Palestina. Det har fått null betydning. Israel har nær sagt brutt forbindelsene med Norge. Vi er ute av enhver dialog mellom Israel og Palestina. Norge snakker om tostatsløsningen omtrent på samme måte som for 20 år siden.

Jonas Gahr Støre skrev en kronikk i Aftenposten for et par uker siden. Der sa han det samme om krigen mellom Ukraina og Russland som for fire år siden.

Norge har satt spor ved å legge seg i front når det gjelder bevilgninger till krigen i Ukraina. Vi har også økt produksjonen av ammunisjon, og mer skal det bli. Her skal vi samarbeide med Ukraina.

Dette har Russland merket seg, men vi satser på at det ikke får noen konsekvenser. På plussiden har Russland merket seg at vi ikke har gitt etter kravet fra EU om å bryte fiskerisamarbeidet med Russland.

I går var Støre i Frankrike for å ha samtaler med president Emmanuel Macron og undertegne en avtale om at også Norge skal integrere franske atomvåpen i sin sikkerhetstenkning.

Storbritannia, Nederland, Sverige, Danmark, Polen, Belgia, Tyskland og Hellas er med. Regjeringen har oppholdt seg i tenkeboksen i flere uker. Nå slutter vi oss til atomflokken.

Annonse

Uklart i praksis 

Hva dette betyr i praksis, er uklart. Det er ikke snakk om å krype inn under en fransk atomparaply, sier Støre. Poenget er ifølge ham at Frankrike åpner opp for dialog med nære allierte om hvordan franske kjernevåpen kan bidra til europeisk sikkerhet og avskrekking mot militære trusler.

Dialog, altså. Det høres rimelig fredelig ut. Men SV sier de er imot. Det samme sier Røde Kors.

Når Sverige og Danmark er med, er det på sett og vis forståelig at Norge også vil slå følge. Igjen ser vi Norge som haleheng.

Jonas Gahr Støre er en utenrikspolitiker av første klasse. Men hvorfor nøyer han seg med å lyde som et ekko av det andre lands statsledere sier?

Den formen for utenrikspolitikk som vi driver for tiden, kan Sylvi Listhaug klare like godt.

I den situasjonen Europa befinner seg i, trenger vi ledere som ikke nøyer seg med å sitte stille i båten og la seg flyte med strømmen.

Etter å ha markert at Norge vil være med på det franske atomlaget, burde Støre sagt klart ifra at atomopprustning ikke er svaret på den sikkerhetspolitiske uroen som preger Europa. Han burde sagt at tiden er overmoden for Europa til å gå i dialog med Russland for å få slutt på krigen og starte en prosess for rustningskontroll og begrensning av atomvåpen.

Dette vil ikke være mulig uten at Europa tar på alvor og snakker åpent med Russland om deres sikkerhetsbehov. Det hjelper ikke at Støre skriver i Aftenposten at Nato ikke truer noen.

Hadde han snakket til barn, kunne han sagt: «Vi vil bare fred, vi er de snille, de andre de slemme.» Men så enkel er ikke verden.

Støre bør ta mål av seg til å vise vei bort fra atomopprustning og en voldsom økning i bevilgningene til forsvar.

Norge klarer seg

Norge klarer seg alltid. Vi har nok av milliarder. Det er flere Nato-land som er på felgen økonomisk. De planene som Nato legger, vil ikke Europa ha råd til. Vi kan ikke ruste opp samtidig som vi finansierer en krig i Ukraina som koster noen hundretalls milliarder hvert år.

Støre bør bruke sin kløkt og kompetanse til å skru utviklingen 30 år tilbake i tid. Da var vi i god dialog med Russland.

Fremfor å opptre som haleheng bør han prøve seg i rollen som veiviser. Den rollen kan Støre spille. Det kan ikke Sylvi Listhaug. Men hun kan, like godt som Støre, sitte stille i båten og lyde som et ekko av andre.

Velstand framfor reduserte klimautslipp

 I Norge er vi mest opptatt av å øke vår materielle velstand. Da går det smått med å få ned klimautslippene. MDG drives inn i fortvilelse.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.05.2026 – 10:48 Sist oppdatert 26.05.2026 – 11:06

Lesetid: 3 min

Annonse

Om vi legger godviljen til, kan klima sies å ha vært en vinnersak, men det er noen år siden. I dag er strengere tiltak for å få ned klimautslippene en tapersak.

«Klimakrisen må løses, og da må klimapolitikken ha legitimitet og støtte i befolkningen over tid. Ineffektiv symbolpolitikk som irriterer folk flest, må avvikles», skriver byrådsleder i Bergen, Christine B. Meyer, i Dagens Næringsliv (DN) i dag.

En økende andel av befolkningen vender tommelen ned for diverse klimatiltak som i den store sammenhengen knapt har noen virkning. De irriterer seg over at alt mulig skal handle om å få ned utslipp, uansett hvilke konsekvenser det får.

 I dag er det flere stemmer å hente på å love folk mer penger mellom hendene enn kraftigere tiltak for å få ned klimautslippene.

EU lemper på klimakravene

EU har lempet på klimakravene, blant annet fordi næringslivet i for stor grad rammes. USA har sagt at landet ikke lenger anser seg som forpliktet av Parisavtalen. Flere land snakker nå åpent om at de ikke vil nå utslippsmålene de har forpliktet seg til.

I DN lørdag stiller professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, Ola Kvaløy, spørsmål ved om Norge bør overholde Parisavtalen. Regjeringen bedyrer fortsatt at målene for klimautslipp skal nås, men den må ha fått tvilen i seg. Vi beveger oss kun med museskritt i riktig retning.

Norge kan, om vi vil, bruke Oljefondet til tiltak for å få ned klimautslippene i fattige land. Slike utslippsreduksjoner kan føres inn i vårt eget klimaregnskap. Det er utslippene som skjer innenfor våre egne grenser vi sliter mest med.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

De rødgrønne forhandler nå om revidert budsjett. Her vil MDG, med varierende støtte fra Rødt og SV, ha tiltak for å begrense produksjon og leting etter gass og olje. Det kommer det ikke til å bli noe av. Sp, Frp og Høyre er imot.

MDG, Rødt og SV har samlet omtrent 15 prosent oppslutning. Det er for spinkelt til at de får trykke på bremsen i olje- og gasspolitikken.

Det politiske flertallet har to begrunnelser for ikke å trykke ned bremsen. Europa har et skrikende behov for gass fra Norge. Det vil de ha i minst 15 år til. Dessuten: Olje og gass er nesten som å trykke penger. Det er det mest lønnsomme vi kan holde på med, i alle fall de neste 10–15 årene.

Annonse

Enda rikere

Det politiske flertallet vil at Norge skal bli et enda rikere land, at vi skal dra fra de fleste andre, og at oljefondet skal bli enda større.

Det blir ikke mindre klimautslipp av at Norge reduserer olje- og gassproduksjonen. Det blir knapt mindre utslipp globalt om vi bruker over 10 milliarder på å elektrifisere Melkøya. Det blir en langt større reduksjon i globale utslipp om vi betaler for effektive klimatiltak i andre land.

Når MDG ikke vinner fram i det store, i oljepolitikken, prøver de seg med mindre tiltak som skal få ned klimautslippene. De ivrer for utslippsfrie byggeplasser.

I byggebransjen er det full krise. Boligbyggingen stopper opp, blant annet fordi kostnadene er blitt så høye. Kravet om at alle anleggsmaskiner skal gå på elektrisitet, betyr at leverandørene må investere i nye maskiner. Tiden er ikke inne for det.

Det som bidrar til å gjøre kravet meningsløst, er at mange byggeplasser mangler tilstrekkelig med strøm. Noen velger dieselaggregater. Vinningen går opp i spinningen. Men merkbart dyrere blir det.

Flere tiltak som MDG har ivret for, koster mye og har liten betydnig. De vil komme til å slite med å få gjennomslag for sine mange klimatiltak framover. 

Kutter kraftig i vedtatte tiltak

I sin artikkel peker Meyer på at klimautslippene er redusert med 30 prosent siden toppen i 2011. Det skyldes blant annet at Bergen havn er verdensledende i elektrifisering, at Bergen har en av de mest elektrifiserte bilparkene i landet, og at bybanen har skapt byutvikling med god kollektivdekning.

I 2023 vedtok bystyret hele 250 klimatiltak. Her var det mye symbolpolitikk, og kostnadene sto ikke i forhold til resultatene. De har nå bestemt seg for å kutte 130 av tiltakene.

Bergen viser vei. Det er ikke grunn til å mase om klimatiltak både i øst og vest når det kun er snakk om mikroskopiske utslippsreduksjoner.

Det viktigste grepet for å få ned utslippene er å øke CO₂-avgiften. Det betyr at olje og gass blir dyrere. Det rammer både bedrifter og folk flest. En del bedrifter kan ta det igjen ved å øke prisene eller investere i grønn teknologi.

Folk protesterer mot økte priser og høyere rente. Folk vil ha reallønnsøkning. Vi vil øke vår materielle velstand. Det betyr økt forbruk og økte utslipp.

Folk flest er for reduserte klimautslipp, men økt materiell velstand er viktigere. Politikerne skal gjenvelges. I dag er det flere stemmer å hente på å love folk mer penger mellom hendene enn kraftigere tiltak for å få ned klimautslippene.

klimautslipp klimapolitikk magne lerø olje og gass mdg leder norge

Forståelig motvilje mot å innrømme feil

Ledere gjør feil på løpende bånd, men er trege og noen ganger uvillige til å innrømme det. I politikken er det nær sagt umulig å ombestemme seg etter å ha gjort feil. Det vet Jonas Gahr Støre alt om.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 21.05.2026 – 11:06 Sist oppdatert 21.05.2026 – 11:37

Lesetid: 4 min

Jobben til ledere er å treffe riktige beslutninger. Men det normale er at det alltid finnes en risiko for at beslutningen blir feil. Det får man først vite i ettertid.

Sannsynligheten for å treffe riktig beslutning øker hvis man har nok tid, gode ressurser til å utrede alternativer skikkelig, økonomi til å velge den beste løsningen, gode medarbeidere til å iverksette beslutningene og dersom det ikke skjer noe uforutsett som endrer rammebetingelsene.

Selv om alt dette er til stede, kan en beslutning bli feil. I boken sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, ga ut i fjor, peker han på at selv godt utredede beslutninger innebærer risiko. Han fremhever også at magefølelsen ofte spiller en avgjørende rolle for den endelige beslutningen.

 For å vurdere om en beslutning man var overbevist om likevel kan være feil, er det nyttig med et blikk utenfra.

Noen av landets rikeste har bygget seg opp fra grunnen av.

De har ikke solid utdannelse, og heller ikke en stor stab av rådgivere og analytikere. De har lykkes gjennom teft, magefølelse og vilje til å ta risiko.

Korrigere kursen

De kan også raskt erkjenne feil, korrigere kursen og gå videre. Det er fordelen med å være herre i eget hus.

I næringslivet er det gjerne større toleranse for feil enn i politikken og offentlig sektor. Jeg var en gang i et styremøte hvor styrelederen sa at det er greit å bomme med 10 prosent.

Blir det fattet feil beslutninger med store negative konsekvenser, må den ansvarlige regne med å fratre.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Feil i næringslivet er ofte enklere å oppdage fordi de raskt gir målbare utslag. Det nytter ikke å overse at en beslutning var feil. Det gjelder ofte å snu før konsekvensene blir for store. Det er bare å kjøre på med etterpåklokskap.

Det kan være krevende å snu. Det innebærer ofte å erkjenne at «sunk cost» – pengene som er brukt – er tapt. Det kan bli langt verre hvis man fortsetter i håp om å redde investeringen.

For å vurdere om en beslutning man var overbevist om likevel kan være feil, er det nyttig med et blikk utenfra. Det kan bidra til å rive ledere løs fra den oppfatning som har festet seg hos dem.

Vi forventer at ledere fatter riktige beslutninger. De er blitt ledere fordi de har et rykte for å være gode beslutningstakere. Å innrømme feil kan bety å miste autoritet, men det kan også gjøres på en måte som skaper respekt og styrker autoriteten.

Det er nemlig ikke slik at medarbeidere ikke tåler feil. Det de reagerer på, er ledere som ikke innrømmer feil, bortforklarer eller forsøker å dekke over med prat.

Annonse

Komplisert i offentlig sektor

I offentlig sektor er det langt mer komplisert å innrømme feil. Mindre feilinvesteringer, budsjettoverskridelser eller avvik fra regelverk kan raskt vokse i omfang, særlig når opposisjonen og mediene griper fatt i saken.

En direktør eller statsråd kan bli stilt til ansvar for feil det i praksis ikke har vært mulig å forhindre. Da hjelper det lite å vise til at statens lederplattform sier at feil skal aksepteres.

I politikkens verden er det praktisk talt umulig å innrømme feil. Det gir mediene og opposisjonen blod på tann. Derfor holder politikere fast ved beslutninger så lenge som mulig.

Den siste uken har Jonas Gahr Støre kommentert flere beslutninger hvor det i det minste er reist betydelig tvil.

Batterifabrikken Morrow er konkurs. Sylvi Listhaug bruker det som bevis på at regjeringens satsing på batterifabrikker var feil. Staten og offentlig eide selskaper kan ha tapt nærmere tre milliarder kroner. Dette er misbruk av skattebetalernes penger, hevder hun.

Jonas Gahr Støre er ikke villig til å trekke den konklusjonen. Han ser saken i et større perspektiv og peker på at utenlandske eiere er interessert i å overta virksomheten, blant annet fordi det er utviklet ny teknologi og muligheter for konkurransedyktig produksjon.

Om fem eller ti år kan det hende at Morrow representerer en verdiskaping som forsvarer investeringene.

Det er umulig å vite om Støre har rett. Vi konstaterer at han i alle fall ikke innrømmer feil.

Melkøya til besvær

Støre holder også fast ved beslutningen om å elektrifisere Melkøya. Problemet er at det allerede er kraftunderskudd i Finnmark. Nye kraftlinjer er ikke på plass, og det er heller ikke fattet endelige vedtak om ny vindkraft.

Det vil trolig bli sterke protester fra både naturvernere og samiske interesser dersom nye vindkraftprosjekter får tillatelse. Eventuelle rettssaker kan forsinke utbyggingen i årevis.

Resultatet kan bli at Melkøya må drives med gass i lang tid fremover. Da ryker regjeringens klimamål.

At Norge ligger etter i klimaarbeidet, vil verken Støre eller klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen erkjenne. I stedet for å innrømme at målene ikke nås, har regjeringen justert ambisjonene og utsatt tiden for når målene skal nås. De har også vært klare på at en del av kuttene skal tas gjennom kjøp av kvoter i utlandet.

Annonse

Vil ha havvind

Selv om det er reist tvil om lønnsomheten i flytende havvind, holder regjeringen fast ved beslutningen om å bruke rundt 30 milliarder kroner på Utsira Nord-prosjektet.

Høyre har støttet prosjektet, men de har kommet i tvil. Det har sammenheng med at Frp hamrer løs på «sløsing med skattebetalernes penger på ulønnsom havvind».

Høyre kan altså komme til å ombestemme seg – og dermed i praksis innrømme at de tok feil. Det er lettere for et parti i opposisjon enn for en sittende regjering. Men også de risikerer å bli beskyldt for vingling.

Høyre var for øvrig nær ved å havne i «vinglefella» da de tok til orde for å utsette avgiftskutt på drivstoff etter at Jens Stoltenberg advarte mot mulige brudd på EØS-reglene.

Politikere holder fast ved beslutninger så lenge som mulig. Men – når stadig flere ser at en beslutning var feil, vil velgerne til slutt vende tommelen ned. 

Jobben til Starmer er å klamre seg til makten

Det beste for Storbritannia og Labour er at Keir Starmer holder fast på at han må bæres ut av Downing Street nr. 10 dersom partiet vil at noen andre skal ta plassen hans nå.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.05.2026 – 12:54 Sist oppdatert 19.05.2026 – 13:01

Lesetid: 3 min

Annonse

Det er mulig at Jonas Gahr Støre har tatt en telefon til statsminister Keir Starmer med noen trøstende ord om at «han vet hvordan det er å være under press fra eget parti». Da vil nok Starmer svare: «Takk, men det er to ting som er forskjellige for oss: Jeg har ikke noe oljefond, og jeg har ikke en avgått generalsekretær i NATO som jeg kan hente inn i manesjen».

I desember 2024 måtte Jonas Gahr Støre flere ganger svare på spørsmål fra pressen om han vurderte å trekke seg som partileder og statsminister. Han svarte klart og tydelig at han ikke gjorde det. Han viste til at han var valgt av landsmøtet, at han var motivert til å fortsette, at han hadde tro på at politikken regjeringen førte ville gi resultater, og at han trodde Arbeiderpartiet ville få større oppslutning enn meningsmålingene da viste ved valget i september 2025.

Det er omtrent det samme statsminister Keir Starmer sier når tillitsvalgte i eget parti ber ham trekke seg. Det er tre år til neste valg. Det ville vært oppsiktsvekkende om Starmer kastet inn håndkleet. En partileder skal ikke gi seg så lett.

 Presses det frem et ledervalg tidlig i høst, vil det virke splittende – og Starmer kan komme til å vinne en kampvotering.

Under to år

Starmer har holdt til i Downing Street 10 i under to år. Den politikken regjeringen fører har ikke slått an hos velgerne. Starmer ber om mer tid og tror de kan øke oppslutningen.

På meningsmålingene er Labour og de konservative nå omtrent like store. Begge ligger rundt 18–19 prosent. Reform UK, som ledes av Nigel Farage, ligger på rundt 27–29 prosent.

Diskusjonen om hvorvidt Starmer er den rette til å lede partiet, blusset for alvor opp etter det katastrofalt dårlige resultatet i regionsvalgene. Det burde ikke ha kommet som et sjokk for partiet.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Etter et elendig valg burde partiet diskutert om det er behov for å legge om den politiske kursen, eller om de skal følge den linjen de har valgt. De burde diskutere politikk, ikke person. Det er for tidlig med et lederskifte.

Storbritannias tidligere helseminister Wes Streeting bekrefter at han vil stille dersom det blir en lederkamp i Labour for å erstatte Keir Starmer. Uttalelsen kom få dager etter at Streeting gikk av og oppfordret Starmer til å legge frem en tidsplan for sin avgang.

Annonse

Ikke kamp nå

Streeting sier at han ikke ønsker å tvinge frem en umiddelbar lederkamp. Han mener en rask prosess vil føre til at en ny leder – enten det blir ham selv eller en annen – vil mangle nødvendig legitimitet.

Han legger dermed opp til at flere kandidater kommer på banen før partiet bestemmer seg for hvem de vil satse på. Det betyr at Andy Burnham, som mange holder som favoritt til å overta, kan få mulighet til å vende tilbake til parlamentet gjennom et suppleringsvalg etter sommeren.

Streeting ber i realiteten Starmer sette seg selv på «oppsigelsestid» og gi beskjed om hvor lenge denne skal vare.

Dette avviser Starmer. Han mener partiet ikke er tjent med en lederstrid nå. I stedet vil han ha tid til å banke gjennom ny politikk som han er overbevist om vil gi resultater.

Rundt 100 parlamentsmedlemmer har rykket ut med støtte til Starmer. I den situasjonen partiet er i nå, er det sannsynlig at et flertall ønsker at han skal fortsette.

Det er foreløpig uklart om det blir noen lederkamp i denne omgang. Det kan hende partiet innser at det er for tidlig.

Storbritannia har hatt seks statsministre i løpet av de siste ti årene. Det viser hvor krevende det er å ha det politiske ansvaret i vår tid. Vi ser tendenser til det samme i mange vestlige demokratier.

Det er lite sannsynlig at Labour vil makte å føre en politikk som igjen får velgerne til å flokke seg om partiet. Populisten Nigel Farage fører en effektiv opposisjonspolitikk, på samme måte som Sylvi Listhaug gjør her hjemme.

Tre kandidater nevnes oftest

Tre politikere nevnes oftest som aktuelle til å ta over for Starmer.

• Wes Streeting er den første som har meldt seg som utfordrer. Han tilhører høyresiden i partiet og regnes som en dyktig taler med god evne til å håndtere mediene.
• Angela Rayner var tidligere visestatsminister og partiets nestleder. Hun har røtter i fagbevegelsen, tilhører venstresiden og har solid støtte i deler av partiet.
• Andy Burnham er i dag ordfører i Manchester. Han regnes som den mest populære Labour-politikeren blant velgere. Han må først velges inn i parlamentet før han kan stille som partileder og statsminister.

De aktuelle kandidatene vil nok vurdere om de er tjent med å overta som statsminister så snart som mulig eller vente til nærmere valget om tre år.

Hvis Labour ligger like dårlig an på meningsmålingene om ett år, vil Starmer og hans støttespillere trolig ha større forståelse for krav om et lederskifte. Da kan et ledervalg virke samlende. Presses det frem et ledervalg tidlig i høst, vil det virke splittende – og Starmer kan komme til å vinne en kampvotering.

Vegvesenets forsiktighetskrav stopper syklistene

Det er mye vi må slutte med når forsiktighetskulturen parrer seg med byråkratisk hybris og nullvisjoner – sykkelritt, for eksempel.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 18.05.2026 – 11:42 Sist oppdatert 18.05.2026 – 12:21

Lesetid: 3 min

Annonse

I snart 60 år har Styrkeprøven – sykkelrittet fra Trondheim til Oslo – blitt arrangert. Arrangøren omtaler det som verdens eldste og lengste turritt, som går over 540 kilometer. 

 Risiko må avveies i lys av erfaring og praksis. Det bør ikke bli en ren teoretisk øvelse styrt av nullvisjoner. Da finnes det til slutt ingen grenser for hvilke aktiviteter som skal forbys.

I år er det avlyst. Grunnen er at Statens vegvesen har fått det for seg at det er for farlig. De la fram en rapport som analyserte sikkerhetssituasjonen 29. april. Avslaget på å arrangere årets ritt, som skulle gått 20. juni, kom seks dager senere.

Arrangøren så ingen mulighet til å tilfredsstille de kravene som ble stilt. Derfor ble rittet avlyst.

– Det er kjempetungt. Jeg føler veldig med dem som har bestilt fly, booket hotell og trent mot dette i kanskje over ett år, sier styreleder Terje Myklebust til NTB. Rittet har flere internasjonale deltakere, blant andre fra Japan.

Når Vegvesenet får seg til å avlyse et sykkelritt med bred deltakelse fra hele Norge og utlandet få uker før det skal avholdes, viser det manglende respekt for arrangøren og Norges Cykleforbund. Dette illustrerer hvordan tilsynsbyråkratene lever i sin egen verden, uten å ta inn over seg hvilke konsekvenser deres beslutninger får.

Ritt i 60 år 

Rittet har blitt arrangert i snart 60 år. Det kan umulig haste med et slikt forbud. Noe annet hadde det vært om de hadde gitt beskjed om at rittet ikke ville bli godkjent neste år.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• amferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Men slik tenker ikke de smalsporede byråkratene i Statens vegvesen. De har et bilde av seg selv som tjenere på livets side. Å sykle i full fart langs trafikkerte veier er farlig. Det burde vært satt en stopper for det for lenge siden. Nå er tiden kommet – slik ser det ut fra deres ståsted.

Seksjonssjef Anders Hagerup i Vegvesenet sier til NTB at framkommelighet, og særlig trafikksikkerhet,  står sentralt når søknader om sykkelritt skal vurderes.

– Risikoanalysen påpeker stor risiko der sykkelrittene går på høyt trafikkerte veier, der det også er stor tungbilandel og fartsgrensen er fra 70 og oppover, sier Hagerup.

Annonse

Ikke lavere hastighet

Vegvesenet vil ikke sette ned hastigheten den tiden rittet varer. Normal biltrafikk trumfer alt. Biler skal riktignok ta hensyn til både fotgjengere og syklister til daglig – men ikke når det gjelder et organisert sykkelritt. Da får syklistene finne andre veier med mindre trafikk. Det er den tenkningen som ligger bak.

Hagerup viser også til regjeringens nullvisjon for alvorlige trafikkulykker. Da skulle man forvente at Vegvesenet foreslo mer inngripende tiltak der ulykkene faktisk skjer. Ulykker preger på ingen måte Styrkeprøven. Det har aldri vært dødsulykker i rittet. Vegvesenet kan ikke vise til noe som faktisk har skjedd – bare til det som på papiret kan komme til å skje.

På papiret er det selvsagt livsfarlig at en flokk syklister setter utfor en bakke i like høy hastighet som bilene.

 Statens vegvesen er et barn av sin tid. Tilsynene i samfunnet vokser i antall og får økt makt

Statens vegvesen skal være strenge i spørsmål om trafikksikkerhet. Men det betyr ikke at de har fått fribillett til kun å ha én tanke i hodet samtidig. Sikkerhet må balanseres mot andre hensyn. Poenget med sikkerhet er ikke å framstå mest mulig rigid og uten vilje til dialog med dem som faktisk kan noe om sykling.

Risiko må avveies i lys av erfaring og praksis. Det bør ikke bli en ren teoretisk øvelse styrt av nullvisjoner. Da finnes det til slutt ingen grenser for hvilke aktiviteter som skal forbys.

Det vil alltid være argumenter for strengere tiltak hvis målet er å nærme seg 100 prosent sikkerhet. Men livet innebærer en viss risiko. Samfunnet kan ikke trekke opp alle grenser. På mange områder må det være opp til den enkelte å avgjøre hvilke farer man vil utsette seg for. I et sykkelritt er det først og fremst syklisten som tar risikoen.

Barn av sin tid

Statens vegvesen er et barn av sin tid. Tilsynene i samfunnet vokser i antall og får økt makt. Stadig mer blir regulert, og det er fagfolk som avgjør hva lover og sikkerhet betyr i praksis. Slik er det blitt fordi politikerne ikke lenger tar ansvar for å balansere ulike hensyn mot hverandre.

Når regjeringskvartalet nå nærmer seg en kostnad på 60 milliarder kroner – minst fem ganger mer enn først anslått – er det sikkerhet som driver det meste.

Under koronapandemien kom myndighetene med detaljerte regler nærmest hver uke.

Da en direktør i Kirkerådet ble degradert etter at Diskrimineringsnemnda mente uttrykket «å bruke rasisme-kortet» var rasistisk, er det også et uttrykk for den samme reguleringsiveren.

Byggereglene er blitt så omfattende at de er en vesentlig årsak til at boligbyggingen stopper opp. Det blir rett og slett for dyrt.

Det kan også bli for dyrt å arrangere sykkelritt dersom Statens vegvesen holder fast ved alle kravene sine.

Fyllerør og provokasjoner i møte med politikk og ytringsfrihet

I Frp fikk Hårek Hansen sparken for sin «minusvariant»-uttalelse i fylla. Ved NTNU vil ikke rektor en gang kommentere Bassam Husseins uttalelse om Hamas’ «vakre» terrorhandling 7. oktober 2023.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 15.05.2026 – 10:17 Sist oppdatert 15.05.2026 – 10:23

Lesetid: 4 min

I mediene er det uenighet om det er greit å gjøre anonyme opptak av det politikere sier i fylla og publisere det. TV 2 forsvarer det, fordi de mener Frp-rådgiver Hårek Hansen er såpass sentral at folk må få vite hva han egentlig mener om pakistanere. 

 At en rektor kritiserer det en ansatt sier offentlig, innebærer ikke i seg selv et angrep på ytringsfriheten. Det blir først et problem dersom ledelsen reiser en sak med sikte på sanksjoner

Det ble raskt etablert som en sannhet at det er rasisme å si offentlig at «pakistanere er minusvarianter som helst ikke bør få flere barn». Hårek Hansen fikk knapt anledning til å forklare seg. Både SSB og regjeringen bruker riktignok uttrykket «minusvarianter» som eksempel på grupper i samfunnet som koster mer enn den verdiskapingen de representerer.

Det ble også vist til at vi som kjent får høre sannheten fra barn og fulle folk. Det Hansen sa, er med andre ord det han egentlig mener, uansett hva han senere sier.

Eksempel på rasisme

NRK tok for gitt at dette var et eksempel på rasisme. Temaet i Debatten var om Frp har et rasismeproblem – og hvordan partiet håndterer slike uttalelser.

På sett og vis er det forståelig, siden Sylvi Listhaug selv ble presset til å betegne uttalelsen som rasisme etter talen hun holdt på landsmøtet. Dermed måtte Frp også tåle at politiske motstandere hevdet at dette var nok et eksempel på rasisme som ulmer i partiet – og som dukker opp i fylla.

Sylvi Listhaug sa at hun ikke ville blande seg inn i hvordan personalsaken mot Hansen skulle behandles. Generalsekretæren gjorde kort prosess. Hårek Hansen mistet ikke bare jobben – han ble også utmeldt av partiet.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Det kunne knapt ryddes grundigere opp. Det hjalp ikke at politiet konkluderte med at uttalelsen ikke rammes av straffeloven.

For Frp handlet dette om politikk. Da må andre hensyn vike. Partiet ønsket ikke å bli sittende med inntrykket av at de ikke tar rasisme på alvor. Derfor valgte de å ofre Hansen – og fikk satt en sluttstrek for saken.

Å ekskludere ham fra partiet var å gå for langt. Det viser hvor opptatt Frp er av å holde orden i rekkene – og hvor sterkt «woke-kulturen» også har fått fotfeste i partiet. Rasisme er kjernen i det woke handler om, og innen denne tankegangen gis det lite rom for unnskyldninger. Her skal det straffes.

Annonse

Vakkert om Hamas

I et foredrag 21. april, arrangert av Sosialistisk Forum Trondheim, gikk NTNU-professor Bassam Hussein gjennom flere historiske hendelser som han mener har betydning for dagens situasjon i Midtøsten.

«Så kommer vi til 7. oktober. Den vakreste ting som har skjedd i dette århundret», sa Hussein.

Sterke reaksjoner lot ikke vente på seg. Bassam Hussein er anmeldt til politiet, og rektor ved NTNU, Tor Grande, er blitt bedt om å ta avstand fra uttalelsene.

Grande viser til at akademikere har ytringsfrihet, og at uttalelsen ikke er fremsatt i en sammenheng som kan knyttes til NTNU.

«Dersom jeg uttaler meg, vil det bli oppfattet som at rektor irettesetter en ansatt for å ha benyttet sin ytringsfrihet. Prinsipielt mener jeg derfor at jeg ikke bør beklage eller ta avstand fra enkeltpersoners uttalelser, uavhengig av hva jeg måtte mene privat», skriver han i et innlegg i Khrono.

Hussein har ikke tatt direkte avstand fra det han sa, men pekt på at han kunne ha brukt et annet ord for å få fram poenget – at 7. oktober var et avgjørende vendepunkt. Han har samtidig sagt at tap av sivile liv er «dypt tragisk» og ikke må romantiseres.

Stortingsrepresentant for KrF, og leder for Israels venner på Stortinget, Joel Ystebø, sendte et skriftlig spørsmål til statsråd Sigrun Aasland (Ap) for å få vite om hun ville foreta seg noe.

– Det er ikke slik i Norge at statsråder griper direkte inn overfor enkeltforskere. I Norge har vi systemer for å håndtere eventuelle reaksjoner i tråd med gjeldende regelverk, og det er viktig at vi verner om disse. Institusjonene har som arbeidsgivere ansvar for å vurdere om aktiviteter og uttalelser fra deres ansatte berører ansettelsesforholdet, skriver hun.

Aasland minner om at «forskere har den samme ytringsfriheten som alle andre, og må også – som alle andre – forvente motargumenter i det offentlige rom».

Hun legger til at angrepet 7. oktober 2023 var en terrorhandling mot Israel og det jødiske folk, som inkluderte drap, lemlestelse, fysisk, psykisk og seksualisert vold og gisseltaking. Det er fullstendig uakseptabelt å angripe sivile på denne måten.

Hun svarer som forventet. En statsråd skal ikke blande seg inn i hva en akademiker sier offentlig, i alle fall ikke når uttalelsen er politianmeldt.

Loven er endret

Ytringsfrihetsekspert og jussprofessor Anine Kierulf minner i et innlegg på Facebook om at rosende omtale av voldshandlinger tidligere var forbudt i Norge, men at dette forbudet ble opphevet med straffeloven av 2015.

Rektor Tor Grande burde hatt flere tanker i hodet samtidig og gitt uttrykk for dem. Han kunne sagt at han ikke vil ta stilling til om uttalelsen er straffbar – det må påtalemyndigheten avgjøre – at han forsvarer akademisk ytringsfrihet selv om det kan være belastende for NTNU, men samtidig tydelig tatt avstand fra uttalelsen.

At en rektor kritiserer det en ansatt sier offentlig, innebærer ikke i seg selv et angrep på ytringsfriheten. Det blir først et problem dersom ledelsen reiser en sak med sikte på sanksjoner.

Det er høyst tvilsomt om det Bassam Hussein har sagt er ulovlig. Det skal mye til for å bli dømt for en ytring. Slik bør det være.

Epstein-tenkning» i ledersjiktet i Oslo kommune

 Ledere bør behandles som andre ansatte, ikke få evigvarende fordeler som fast medlem av en privilegert klasse.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.05.2026 – 10:55 Sist oppdatert 13.05.2026 – 12:18

Lesetid: 4 min

Annonse

Det er egentlig ikke grunnlag for å bruke «Epstein-tenkning» i tittelen. Det gir inntrykk av at det er noe spesielt kritikkverdig som har skjedd.

Når støvet har lagt seg, når den norske Epstein-kommisjonen har levert sin granskningsrapport i 2028 og Økokrim har avsluttet sin etterforskning, vil det sannsynligvis ikke være så mye sjokkerende å gripe fatt i. Det som avdekkes, vil trolig fremstå som nærmere normalt, men samtidig kritikkverdig, særlig sett i etterpåklokskapens lys.

Når det likevel står «Epstein-tenkning» i tittelen, er det fordi så vel sentrale aktørers kontakt med Epstein som uheldig praksis for lederlønninger og lederskifter i Oslo kommune, ser ut til å ha «bare ha blitt sånn».

Det utvikles praksis som involverte politikerne tar for gitt; uten å stille de nødvendige, kritiske spørsmålene. De griper ikke inn.  

 Alle ønsker høyere lønn. Politikerne bør ikke legge opp til en praksis der ledere systematisk spesialbehandles.

Terje Rød-Larsens lønn

Norge har gitt over 100 millioner kroner til Terje Rød-Larsens tenketank. Det fremsto den gang som rimelig, fordi IPI – fredsinstituttet som Rød-Larsen ledet – drev et omfattende arbeid verden over. Dette ønsket Norge å være med på.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Han hadde rundt fem millioner kroner i lønn. Om styrelederen hadde uttalt seg om det, ville vedkommende trolig sagt det samme som norske styreledere ofte gjør: Lønnen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende.

I New York betales direktører godt. Den gang var det ingen som gjorde et stort poeng av at Terje Rød-Larsen, en leder av internasjonalt format, stasjonert i New York og sjef for en internasjonal stiftelse med noen titalls ansatte og rundt 100 millioner i omsetning, tjente fem millioner kroner i året.

Lønnen var høy. Men det var ikke slik at Norge av den grunn satte foten ned for bevilgninger. Norge har også gitt betydelige bidrag til andre bistandsorganisasjoner der ledere har hatt langt høyere lønn.

Annonse

Konkurransedyktig lønn

Her hjemme har Oslo kommunes praksis for lederlønninger fått oppmerksomhet den siste tiden.

I fjor fikk Ruter-sjefen Bernt Reitan Jenssen, som tjener 3,1 millioner kroner i året, en lønnsøkning på ni prosent – omtrent det dobbelte av det de ansatte i Sporveien fikk.

I retningslinjene for Oslo kommune – som er majoritetseier i Ruter – heter det at ledere ikke skal få høyere lønnsvekst enn øvrige ansatte.

Styreleder i Ruter, Kristin Bjella, forsvarer lønnsøkningen med at styret fant det nødvendig å sikre Jenssen en konkurransedyktig lønn sammenlignet med ledere i tilsvarende virksomheter.

Marit Vea (V), byråd for miljø og samferdsel, sier til Aftenposten at hun oppfatter dette som umusikalsk.

Slik er det ofte i slike saker: Politikerne styrer på papiret, mens styrer og ledere i praksis gjør som de vil. Det skjer nærmest aldri at politikerne griper inn.

At ledere får det som de vil i Oslo kommune, blir enda tydeligere gjennom det Aftenposten har avdekket om toppledernes betingelser.

Direktører sikret høye lønninger

Oslo kommune skal redusere antallet bydeler fra 15 til 8. Det betyr at en rekke direktører blir overtallige. De som sitter øverst, har imidlertid liten grunn til bekymring.

I Oslo kommune er alle «vanlige ansatte» omfattet av en overtallighetsavtale. Det innebærer at de ikke mister jobben ved nedbemanning, men skal tilbys annet passende arbeid. Oppsigelser forekommer i praksis ikke.

I bydelene er det rundt 250 ansatte på de tre øverste nivåene i hierarkiet. Å omplassere disse blir et formidabelt puslespill. Byrådet håper naturligvis at mange finner seg nye jobber raskt. Andre vil bli værende og håpe på gode sluttordninger. Noen vil måtte akseptere at arbeidsgiver bruker styringsretten og omplasserer dem.

De best betalte – de 15 bydelsdirektørene – har imidlertid sikret seg på alle bauger og kanter. De er ansatt på åremål, noe som normalt gir noe høyere lønn fordi stillingen innebærer større usikkerhet. Etter endt åremål er det vanloge at ledere må finne seg en ny jobb.

Slik er det ikke i Oslo kommune. I realiteten er de fast ansatte. De har sikret seg avtaler som gir rett til å fortsette i kommunen etter åremålets utløp – og til samme toppledernivå i lønn.

Annonse

Praksis siden 2003

Dette er ikke opplyst i stillingsutlysningene. Det burde det vært. Da ville de trolig fått enda flere søkere. Evig topplederlønn i Oslo kommune ville fristet selv godt betalte ledere i privat sektor.

Dette er en praksis som har utviklet seg siden 2003. I dag er rundt 50 toppledere ansatt på slike åremålsvilkår.

Frp reagerer på avtalene i byråkrattoppen. Det virker ikke som om byrådet vil gripe inn. De må forholde seg til avtalene som allerede er inngått, og har nok med å finne ut hva de faktisk skal bruke alle direktørene til.

Tom Karp, professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, har skrevet om det han kaller «lederismen». Han sier til Aftenposten at dette er et eksempel på nettopp det.

Ledere blir ansett som avgjørende. De må derfor ha høy lønn og gode betingelser, fordi man mener man er avhengig av dem.

– Det eneste vi vet at de er gode til, er å produsere mer behov for ledelse, sier han.

Svak dømmekraft

Når politikere inngår slike avtaler, viser de svak dømmekraft. De mener det må være slik, fordi systemet har utviklet seg slik, enten det er rødgrønne eller borgerlige som styrer.

Også politikerne på Stortinget bidrar til å drive lønnsnivået opp. Hvorfor skal stortingspresidenten ha så høy lønn? Og hvorfor skal komitéledere få betydelige tillegg? I tillegg mottar mange lønn fra partiene dersom de har verv der.

Alle ønsker høyere lønn. Politikerne bør ikke legge opp til en praksis der ledere systematisk spesialbehandles.

Skal noen ansettes på åremål, bør de få en god lønn, men ikke livsvarige privilegier. De kan for eksempel få beholde lønnen i ett år etter endt åremål dersom de ikke finner ny inntekt, eller dersom de bruker tiden til faglig oppdatering.

Tar de en ny jobb i kommunen, må de få lønn det nivå stillingen er plassert på, ikke dra med seg gammel topplederlønn.

EU må komme på talefot med Putin

 EU er i ferd med å innse at unionen må komme på talefot med Vladimir Putin. Men uenigheten innad om kompromisser med Russland, kan hindre at en dialog kommer i gang. 

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 11.05.2026 – 10:42 Sist oppdatert 11.05.2026 – 11:06

Lesetid: 4 min

Ifølge Financial Times sa EU-president António Costa nylig at han tror det kan bli aktuelt for EU å forhandle med Putin. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj skal være positiv til det. Costa sier han vil snakke med de 27 regjeringssjefene for å finne den beste måten å gjøre det på – og kartlegge hva EU eventuelt kan diskutere med Russland når tiden er inne.

EU har lenge stått fast på at krigen i Ukraina ikke kan diskuteres uten at Ukraina deltar. Mange europeiske ledere er urolige etter at samtalene mellom USA, Russland og Ukraina ikke har gjort vesentlig framgang, men i stedet har parkert EU på sidelinjen, skriver Financial Times.

 Den eneste tungvekteren som kan tenkes å innta en annen posisjon enn den EU har holdt fast ved i fire år, er Frankrikes Emmanuel Macron.

Fiender skal nedkjempes

Det er forståelig at det har blitt slik. Fiender skal nedkjempes, ikke snakkes med. Dette har vært EUs linje siden Russland angrep Ukraina. Så lenge Joe Biden styrte USA og Jens Stoltenberg ledet Nato, handlet strategien om å skrape sammen midler slik at Ukraina kunne få mest mulig våpen. For våpen er veien til fred, som Stoltenberg sa. Ukraina skulle med støtte fra Nato vinne krigen.

Da Donald Trump ble president, ble strategien lagt om. Han ville ha fred og gikk i dialog med Putin. Den formen for fred som Putin og Trump kunne tenke seg, nektet Volodymyr Zelenskyj å godta. Han fikk full støtte fra alle Nato-land, med unntak av USA.

EUs rolle ble å støtte Ukraina og sanksjonere Russland. Russland skulle knekkes økonomisk. Dialog var man ikke interessert i.

Nå har krigen vart i over fire år. Russland gir seg ikke. Mediene melder riktignok at Russland sliter alvorlig økonomisk. Saken er at Ukraina sliter mer.

Annonse

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Nye signaler fra Putin

Nå kommer det nye signaler fra Putin. Han sier han tror krigen i Ukraina går mot slutten. Slike uttalelser er ikke nødvendigvis mer verdt enn det som til enhver tid strømmer ut av Donald Trumps munn.

Så lenge Putin ikke signaliserer at han er rede til kompromisser, er det liten grunn til å tro på en snarlig slutt på krigen.

9. mai markerer Russland seieren over Nazi-Tyskland i andre verdenskrig, en historisk hendelse Putin i mange år har brukt aktivt i sin politiske fortelling om Russland. Det var etter den tradisjonelle seiersdagsparaden i Moskva, som i år var kraftig nedskalert, at Putin sa til journalister at han trodde krigen i Ukraina går mot slutten.

Han la samtidig til at han ikke ville møte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj før en varig fredsavtale er på plass.

Putin sa videre at konflikten drives frem av en «globalistisk fraksjon av vestlige eliter» som bruker ukrainere som stedfortredere. Han la til at vestlige land har villedet Russland om utvidelsen av Nato, og at dette har bidratt til krisen i Ukraina.

Han uttalte seg i et langt mer forsonende toneleie om USA. Putin sa at amerikanerne ikke har noen interesse av at krigen fortsetter, og at de forsøker å bidra til å finne en løsning.

Han hevder Europa har trappet opp konfrontasjonen med Russland, og at europeiske land venter på at Russland skal lide et knusende nederlag, nærmest til staten kollapser.

– Så ble de sittende fast i det sporet, og nå kommer de seg ikke ut av det, sa Putin.

Sittende fast i sitt spor

Det han ikke sa noe om, er at Russland selv også er blitt sittende fast i sitt spor. Putin gir ingen signaler om at han er rede til kompromisser. Han holder fast ved at hele Donbas må innlemmes i Russland for at han skal inngå en fredsavtale.

Russland har gjort liten framgang på slagmarken de siste månedene. Noen analytikere mener Putin er i ferd med å innse at han ikke vil vinne krigen militært slik han ønsker.

Andre hevder Russland i løpet av neste måned vil sette inn en stor offensiv for å tvinge Ukraina til å gi opp.

Mest sannsynlig driver Putin bare med snakk i ren Trump-stil. Han vil forsøke å trekke krigen ut i tid. Han vet at Ukraina ikke kan få alle våpnene de trenger når USA har brukt opp store deler av sitt våpenlager på krigen med Iran.

EU-landene er klare til å gi Ukraina 90 milliarder euro. Det kommer i grevens tid. Ukraina har akutt behov for milliarder for å kunne føre krigen videre og holde staten gående. Samtidig sliter EU-landene med høy statsgjeld, og krigen i Iran gir store budsjettunderskudd. Ukraina kan derfor ikke regne med støtte på dette nivået fra EU i overskuelig framtid.

Putin sier også at han er rede til å forhandle om nye sikkerhetsordninger i Europa. Da vil han gjerne møte Tysklands tidligere forbundskansler Gerhard Schröder.

Schröder har fått kraftig kritikk i Tyskland for sine tette bånd til Russland. Han ble også kritisert for å bli sittende i styret i det russiske energiselskapet Rosneft etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022.

Det kommer ikke som en bombe at EU i dag skyter ned Putins forslag om å trekke inn Gerhard Schröder som forhandlingsleder. EUs utenrikssjef Kaja Kallas sier at det ikke vil være klokt å gi Russland rett til å utnevne en megler på vegne av EU.

Hun legger til at Schröder, som var kansler i Tyskland fra 1998 til 2005, har vært lobbyist for en rekke statseide russiske selskaper, blant dem gassgiganten Gazprom.

– Det er klart hvorfor Putin vil ha ham som mekler. Da sitter han jo på begge sider av bordet, sier Kallas.

Annonse

Kallas harde linje

Kallas representerer den harde linjen overfor Russland. Hun høres ut som et ekko av Volodymyr Zelenskyj og ser neppe noe behov for å gå i dialog med Russland.

EUs linje er å støtte Zelenskyj, og han har gjentatte ganger sagt at det ikke er aktuelt for Ukraina å gi fra seg landområder.

EU har låst seg fast i et spor. Det samme har Putin. Tysklands Friedrich Merz viser ingen tegn til å ville kompromisse med Russland. Den eneste tungvekteren som kan tenkes å innta en annen posisjon enn den EU har holdt fast ved i fire år, er Frankrikes Emmanuel Macron.

Men det skjer ikke nå. Det må gås flere runder på kammerset i EU før noen kan melde at de er klare til å møte Putin. Belgias statsminister Bart De Wever har alt sagt offentlig at han mener Europa bør forhandle frem en avtale med Russland for å få slutt på krigen i Ukraina.

– I private samtaler er europeiske ledere enige med meg, men ingen tør å si det høyt. Vi må få slutt på konflikten av hensyn til Europa, uten å være naive overfor Putin, sa De Wever for noen uker siden.

Det kan være han får flere med seg i ukene framover.

Styrer må gi toppsjefen frihet til å lede

Toppsjefer gjør rett i å trekke seg om styrer fratar dem frihet til å lede og gjør dem til sekretærer.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 08.05.2026 – 08:54 Sist oppdatert 08.05.2026 – 10:08

Lesetid: 3 min

Annonse

https://f14516ff3b139650524ce75c93505a7f.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Straks kommunestyret hadde vedtatt nytt delegeringsreglement for Værøy kommune, sa Stig Stark-Johansen opp jobben som kommunedirektør.

– Det går ikke an å jobbe under slike forhold som kommunestyret nå legger opp til, sier Stark-Johansen til Kommunal Rapport.

Med ordførerens dobbeltstemme fikk flertallet i kommunestyret vedtatt en bestemmelse som slår fast at «saker av større omfang eller av prinsipiell betydning, herunder vesentlige omorganiseringer og tiltak som påvirker tjenestetilbudet, skal legges fram for politisk behandling eller som orienteringssak der det ikke er behov for vedtak».

– Vedtaket går på tvers av kommuneloven. Alt jeg gjør, har en eller annen påvirkning på tjenestetilbudet. Alle beslutninger vil kunne falle inn under den definisjonen. Hvem skal vurdere dette? spør Stark‑Johansen.

Han hadde på forhånd, i møter med ordføreren, gjort det klart at han ikke kunne leve med et slikt vedtak.

 I noen organisasjoner engasjerer også styremedlemmer seg det daglige arbeidet. Daglig leder kan da i praksis bli en sekretær, ikke en sjef med vesentlig beslutningsmyndighet.

Delegeringsreglement

Ifølge det nye delegeringsreglementet er det ordføreren som avgjør dersom kommunedirektør og ordfører ikke blir enige. I praksis betyr det at ordføreren i det daglige blir direktørens overordnede.

Kommuneloven § 13‑1 slår fast at «kommunedirektøren leder den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen, med de unntak som følger av lov, og innenfor de instrukser, retningslinjer eller pålegg kommunestyret eller fylkestinget gir».

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Stark‑Johansen sier at politikere ved flere anledninger har beveget seg inn i administrative og operative oppgaver. I stedet for å holde seg på et overordnet og strategisk nivå, involverer de seg i enkeltsaker, personalspørsmål og løpende drift. Dette gir, etter hans syn, en uklar rollefordeling og svekker administrasjonens faglige integritet.

Værøy er en liten kommune, men har en ordfører i 100 prosent stilling. Det gir tid og mulighet til å engasjere seg i den daglige driften.

Ordfører Susan Berg Kristiansen sier hun er opptatt av skillet mellom politikk og administrasjon og ønsker å legge til rette for en god og tydelig rolleforståelse.

Det er ingen grunn til å betvile ordfører Berg Kristiansens intensjoner. Likevel legger ordningen i praksis opp til uklarhet om hvilket ansvar kommunedirektøren faktisk har. Det blir for fristende for folkevalgte å gripe inn i den daglige driften i saker som skaper uenighet og engasjerer velgerne.

Annonse

18 prosent slutter

Få lederstillinger har større gjennomtrekk enn kommunedirektørstillingene. Gjennomsnittlig tid i stillingen er redusert fra rundt åtte til fem år. I 2024 sluttet 18 prosent av kommunedirektørene.

Det finnes ikke tall på hvor mange som slutter fordi samarbeidet med de folkevalgte ikke fungerer som forventet. Når det først blir politikk i en sak, blir politikere opptatt av å tekkes velgerne. Da kan vedtak bli omgjort eller det inngås uklare kompromisser som skaper problemer når de skal iverksettes.

Dette blir krevende for kommunedirektøren, som må forholde seg til motstridende signaler og uklare føringer. Enda verre blir det dersom ordføreren engasjerer seg halvt inn i den daglige driften for å følge opp vedtak som i seg selv er uklare.

En viss grad av uklarhet må likevel en kommunedirektør leve med. Den administrative topplederen må kunne finne løsninger også når politikken skaper rot. For at dette skal fungere, er det avgjørende at ordfører og kommunedirektør samarbeider godt.

Når samarbeidet skjærer seg, er det gjerne direktøren som må gå – selv om det er ordfører og kommunestyre som trår feil. Politikerne er valgt for fire år og sitter trygt. En kommunedirektør kan slutte på dagen.

I næringslivet er forholdet mellom administrerende direktør og styret ofte klarere. Aksjeloven slår fast at daglig leder har ansvaret for den løpende driften. Styreleder opptrer som representant for et kollektiv, og har ingen særskilt rolle utover det styret gir fullmakt til.

Uklart forhold

I flere organisasjoner er forholdet mellom styre og daglig leder langt mer uklart. I interesse- og medlemsorganisasjoner er det ofte forventet at den folkevalgte styrelederen også spiller en sentral rolle i det daglige. I noen tilfeller er det styrelederen som uttaler seg offentlig og fronter organisasjonen både internt og eksternt.

I enkelte organisasjoner engasjerer også styremedlemmer seg direkte i det daglige arbeidet. Da kan daglig leder i praksis bli en sekretær, ikke en sjef med reell beslutningsmyndighet.

I andre organisasjoner begrenses styrets og styrelederens rolle til styremøtene. Daglig leder har ansvaret for saksbehandling og legger frem forslag til vedtak. Det er i prinsippet en ryddig modell. Den gir daglig leder en sterk stilling og den folkevalgte lederen en mer tilbaketrukket rolle.

Dersom den folkevalgte lederen også mottar lønn ut over styrehonorar, oppstår det et ansettelsesforhold som krever tydelig avklaring av hva styreleder faktisk skal gjøre. I forrige uke skrev Samtiden om uro i Naturvernforbundet knyttet til uklarhet rundt arbeidsdelingen mellom forbundsleder Truls Gulowsen og generalsekretær Gro Holstad.

Når en ordfører eller forbundsleder engasjerer seg direkte i saksbehandlingen, gir beskjeder eller signaler i møter eller samtaler uten at kommunedirektør eller generalsekretær er til stede, kan den daglige lederen miste oversikten over hva som skjer.

Slik oppstår uklarhet om ansvar, roller og oppfølging av ansatte som arbeider med saken.

Stortinget viser både muskler og avmakt

 Det er et større problem at Stortinget pøser på med anmodningsvedtak, flere med populistisk snert, enn at regjeringen ikke følger opp alt Stortinget ønsker seg.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 07.05.2026 – 11:08 Sist oppdatert 07.05.2026 – 11:22

Lesetid: 3 min

Annonse

«All makt i denne sal», slo Johan Sverdrup fast i 1872. Selv om makten skulle fordeles mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, skulle det ikke herske tvil om hvor den politiske styringen lå. Det var de folkevalgte på Stortinget som skulle styre landet.

 Norges Bank hever styringsrenten med 0,25 prosentpoeng. Det gjør det mer krevende for de rødgrønne partiene å bli enige om revidert nasjonalbudsjett. Det må de likevel klare. Ingen er tjent med en regjeringskrise nå.

Det er dette Stortinget er opptatt av å markere for tiden. Nesten hver uke skjer det at regjeringen ikke får gjennomslag for sine forslag. Slik er det ofte når vi har en mindretallsregjering. Regjeringen må bøye seg for det flertallet på Stortinget vedtar.

Men ikke helt og fullt. Stortinget fatter såkalte anmodningsvedtak på løpende bånd. Det betyr at Stortinget vedtar å be regjeringen om å foreta en bestemt handling, utrede en sak eller fremme et lovforslag. Vedtakene formuleres som «Stortinget ber regjeringen …» og brukes til å styre politiske prioriteringer, selv om de ikke er rettslig bindende på samme måte som lover.

250 anmodningsvedtak

Før 2013 ble det i gjennomsnitt fattet under hundre anmodningsvedtak i året. De siste fem årene er det vedtatt 1.295 anmodningsvedtak. De siste årene har antallet ligget på rundt 250 årlig.

Anmodningsvedtak er ikke rettslig bindende for regjeringen. Likevel kan de ikke bare legges i en skuff. Regjeringen må som et minimum utrede saken og komme tilbake til Stortinget med en begrunnelse dersom vedtaket ikke følges opp. Det kan handle om utilsiktede konsekvenser, manglende finansiering eller konflikt med andre lover og vedtak.

Regjeringen kan også velge å sette saken på spissen og legge frem et forslag som avviker betydelig fra det anmodningsvedtaket la opp til. I så fall må en mindretallsregjering være forberedt på å lide nederlag.

Tre siste ledere fra Magne Lerø

• Samferdselsministerens overkjøring av Statens vegvesen
• Offentlige søkerlister – færre gode ledere
• Syltynn avtale mellom Iran og USA

Vedtaket før påske om å redusere drivstoffavgiftene var ikke et anmodningsvedtak. Det burde det vært. Da kunne regjeringen kommet tilbake til Stortinget etter å ha vurdert forslaget i lys av EØS-avtalen og anbefalt en løsning som minimerte risikoen for at ESA griper inn.

Høyre fikk kalde føtter, men valgte likevel å stå ved flertallsvedtaket. Det er oppsiktsvekkende at et styringsparti går inn for å fatte vedtak etter knapt ett døgns saksbehandlingstid. Men slik har politikken blitt når kampen om velgernes gunst tilspisser seg.

Annonse

Dårlig utredet

Det vil komme flere vedtak fremover som ikke er tilstrekkelig utredet. Da blir det opp til regjeringen å sette foten ned, dersom den mener grensene er overskredet.

En milliard her og en milliard der kan regjeringen leve med. Det samme gjelder vedtaket som fattes i dag om at søkere til familiegjenforening må dokumentere en inntekt på 500.000 kroner i året. Det ligger over minstelønnen i staten.

I forrige uke skrev First House-partnerne Ingvild Kjerkol og Odd Holen-Sevje en kronikk i Aftenposten, der de hevdet at vi har en regjering som ikke følger opp stortingsvedtak, og et storting som ikke straffer regjeringen for det.

De peker på at regjeringen ikke leverer slik Stortinget forventer, og stiller spørsmål ved om det er i ferd med å etablere seg en ny parlamentarisk sedvane som innebærer en betydelig maktforskyvning i retning av regjeringen.

Det er et større problem at Stortinget øser på med anmodningsvedtak enn at regjeringen ikke følger opp alle vedtak slik Stortinget ønsker. Når antallet vedtak blir for stort, svekkes deres reelle betydning.

Maktbalansen mellom storting og regjering er ikke konstant. Det er stor forskjell på Stortingets faktiske makt i møte med en flertallsregjering og med en mindretallsregjering, slik situasjonen er i dag.

Et flertall på Stortinget kan tillate seg å opptre populistisk i sak etter sak. Det må en mindretallsregjering tåle til en viss grad.

Regjeringen kan leve med å tape mange enkeltsaker i Stortinget. Det de ikke kan akseptere, er å miste kontrollen over den økonomiske styringen.

I dag kom meldingen om at Norges Bank hever styringsrenten med 0,25 prosentpoeng. Det gjør det mer krevende for de rødgrønne partiene å bli enige om revidert nasjonalbudsjett. Det må de likevel klare. Ingen er tjent med en regjeringskrise nå.