Mette-Marit på sporet igjen

Ingen krise i ekteskapet. Om helsa holder, blir Mette-Marit den dronningen folket, og kanskje også Bibliotekforeningen, vil samle seg om når de kommer til sans og samling.

Kronprinsesse Mette Marit intervjues av NRK om sin relasjon til Jeffrey Epstein på Skaugum 19. mars 2026.Torbjørn Brovold/NRK/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 20.03.2026 – 08:50 Sist oppdatert 20.03.2026 – 12:02

Annonse

Ryktene har svirret om at Mette-Marit og Håkon ville gå fra hverandre. Flere har hevdet at Mette-Marit ikke vil kunne bli dronning etter avsløringen om hennes kontakt med Jeffrey Epstein. Mediene har i ukevis etterlyst en ytterligere forklaring på relasjonen hun har hatt til Epstein. Endatil Jonas Gahr Støre har bedt henne komme på banen.

Etter det 20 minutter lange intervjuet på NRK klokken 07 i dag, hevder flere kommentatorer at hun ikke har gitt gode nok svar på hvilket forhold hun har hatt til Epstein. Flere tviler på om hun vil klare å bygge opp igjen den tilliten hun har mistet.

Vekker sympati

De tar feil. Tiden leger mange sår. Hun vil klare å fylle dronningrollen på en måte som skaper tillit. Intervjuet var første skritt på å bygge opp igjen tillit. Hun vekker sympati hos folket selv om mediene er hengt opp i en sak de vil gjøre mest mulig ut av.

Mediene vil selvsagt vite mer. Det får de ikke. Mette-Marit har, med støtte fra sin mann, trukket en grense for hva som skal være privat. Hvorfor i alle dager skal mediene vite hvilken ubehagelig opplevelse hun hadde med Epstein? Dette er så privat som det kan bli. Om det som skjedde var at Epstein forsøkte å kysse henne, er det ikke noe mediene skal formidle.

Mediene har tydeligvis havnet helt i ørska når det gjelder hvor grensene for det private går.

Offentligheten må forholde seg til de svarene de har fått. De kan selvsagt mene at hun ikke bør bli dronning. Det er imidlertid ikke fnugg av tvil hos kronprinsen om at han skal bli konge, og at han vil at Mette-Marit skal bli dronning.

Enten blir Mette-Marit og Håkon vårt nye kongepar, eller så må vi avvikle monarkiet. Det finnes gode grunner for å avvikle monarkiet, men det blir for tynt å begrunne det med Mette-Marits kontakt med Epstein. Det klarer vi å leve med. Kronprinsessen er ikke perfekt. Hun viser manglende dømmekraft, skammer seg og angrer – som hun sier selv. Hun er som journalister og folk flest.

Det er umulig å gi et intervju som retter opp skaden som er skjedd. Kommentatorer som hevder at spørsmålene er bedre enn svarene, slår inn åpne dører. Selvsagt er de det.

Annonse

Det emmosjonelle klima

Det emosjonelle klimaet saken beveger seg i, har endret seg. Det fikk Norsk Bibliotekforening merke da de offentliggjorde at de ikke lenger ønsket å ha henne som sin høye beskytter. Det hjelper ikke at Mette-Marit er levende opptatt av litteratur og faktisk har god greie på bøker.

I Dagsrevyen tok Alf van der Hagen og Tore Reenberg skarpt avstand fra Bibliotekforeningen. En rekke profilerte personer mener foreningen sparket en som ligger nede, opptrer fordømmende og plasserer henne i gapestokken. Dessuten bommet de på tidspunktet. Det var de siste dagene av sønnens rettssak, og det ble kjent at Mette-Marits helse er ytterligere svekket.

Kronprinsesse Mette-Marit sier at hun ble manipulert og lurt av milliardæren Jeffrey Epstein, og at hun skulle ønske hun aldri hadde møtt ham.

«Når man blir manipulert, skjønner man det jo ikke fra starten av. Det er informasjon som kommer til deg på forskjellige tidspunkt.»

Jeffrey Epstein var en dømt seksualforbryter og amerikansk milliardær. Han døde i fengsel i 2019 i påvente av en rettssak der han var tiltalt for menneskehandel.

Kronprinsessen har beklaget at hun ikke sjekket bakgrunnen hans nøyere. Dette er det svakeste punktet i intervjuet. Hun sier hun ikke husker hva hun fant ut om ham da. Hun mener hun ikke ville hatt kontakt med ham dersom hun hadde blitt klar over at han var en overgriper.

Mette-Marit beskriver forholdet til Epstein som vennskapelig og avviser at det var noe romantisk mellom dem. Tonen i e-postene betegner hun som kameratslig, ikke intim.

Haakon visste

Kronprins Haakon sier i intervjuet at han kjente til kontakten mellom Epstein og Mette-Marit, og at han oppfattet at hun brøt kontakten med ham da hun følte seg utnyttet.

Mette-Marit vil ikke kommentere innholdet i de enkelte e-postene. Hun mener de er private. Opplevelsen med Epstein som gjorde henne utrygg, sier hun også er privat.

Hun mener at kronprinspar har rett på et privatliv og vil derfor ikke gå i detaljer om relasjonen med Epstein.

Hun sier hun har stor tro på monarkiets betydning i Norge og håper hun ikke over tid har bidratt til å svekke tilliten til institusjonen.

Hun har fått med seg at en undersøkelse for Nettavisen viser at 45 prosent mente hun var uegnet til å bli dronning.

«Vi har vært sammen i over 25 år. Og da har vi heldigvis kunnet bygge det sånn at vi står støtt sammen. Og når man gifter seg, er det jo for gode og onde dager. Mette er omsorgsfull, klok og skikkelig sterk. Og derfor vil jeg alltid ha henne på laget hvis noe vanskelig skjer,» sier kronprins Haakon.

Kronprinsen bekrefter i et intervju med NRK at han kjente til omfanget av kontakten mellom Mette-Marit og Epstein.

-Ja, jeg visste at de kjente hverandre, at de hadde truffet hverandre i USA. Og han var her; kronprinsessen viste ham Frognerparken. Jeg traff ham selv én gang da vi var på familieferie i St. Barths. Vi møtte ham på gaten – et kort møte. Og jeg visste også at kronprinsessen bodde i huset i Palm Beach.

Mette-Marits relasjon til Epstein er en karamell mediene fortsatt vil suge på. Men snart er det ikke mer å hente med mindre det dukker opp nye opplysninger.                               

Debatten om monarkiet bør fortstette. Når mediene ikke forstår at en dronning og en konge må ha rett til privatliv – og gjøre feil- viser det hvor umulig monarkiet er blitt. 

magne lerø kronprins haakon kommentar jeffrey epstein norsk bibliotekforening mette-marit monarki

Annonse

Annet innhold

Akademikerne som har glemt solidariteten med arbeiderne

Første roman på 12 år: – Skrivingen pågår konstant

Én ny norsk roman blant de 50 mest solgte bøkene i februar

Trump mister grepet i Iran

Donald Trump klarer ikke å snu. Han drives stadig lenger inn i Iran-krigens ødeleggende konsekvenser.

Hormuzstredet er ikke fullstendig stengt. En Liberia-registert oljetanker med olje fra Saudi Arabia slapp ignenom for å levere olje til India.Rafiq Maqbool/Ap-Photo

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.03.2026 – 11:44 Sist oppdatert 20.03.2026 – 11:32

Annonse

For et par dager siden kunne det virke som om Trump ønsket å avslutte krigen med Iran. Nå tyder mye på at han ikke klarer å avslutte den som seierherre.

I går truet han med å sprenge hele det iranske South Pars-gassfeltet i lufta dersom Iran fortsetter angrepene mot Qatars viktigste gassanlegg. South Pars er et iransk naturgassfelt som ligger ved Persiabukta.

Tidligere har Trump sagt at han ikke vil ødelegge alle oljeinstallasjoner i Iran. Nå truer han med nettopp det.

– Jeg ønsker ikke å gi grønt lys for denne typen omfattende ødeleggelser på grunn av de langvarige konsekvensene for Irans fremtid, men hvis Qatars gassanlegg blir angrepet på nytt, kommer jeg ikke til å nøle, skriver Trump på Truth Social.

Det er bra Trump nøler, for Iran er fortsatt i stand til å svare ved å angripe oljeinstallasjoner i nabolandene.

Oljeprisen steg onsdag til rundt 110 dollar fatet. I skrivende stund ligger den på 118 dollar. En hel verden ber om at krigen må ta slutt, fordi de økonomiske konsekvensene for verdensøkonomien er enorme.

Ødelegge terrorstaten

I går forsvarte Trump krigen mot Iran på Truth Social. Han antydet at det kunne bli aktuelt å ødelegge «den iranske terrorstaten» fullstendig. Han skrev også at han kunne overlate ansvaret for å holde Hormuzstredet åpent til landene som er avhengige av olje og gass derfra.

Det er jo en vill tanke at alle land som kjøper olje fra Midtøsten skal sende krigsskip til den persiske gulf for å sikre at oljetankere får passere Hormuzstredet.

Dette er typisk Trump. Han slenger ut ideer og tanker som oppstår i hodet der og da. Hva som er innfall og hva som er reelle planer, er vanskelig å vite. Han vet det neppe selv heller.

Han styrer etter prinsippet «veien blir til mens du går». Kriger som føres etter et slikt prinsipp får raskt uhåndterlige konsekvenser.

Trump har mistet kontrollen over krigen. Han forutså ikke at Iran kunne svare effektivt på angrepene. I helgen var Hormuzstredet problemet. Nå er det vel så ille at Iran ødelegger oljeanlegg i hele regionen.

Annonse

Kaos

Dersom Trump trekker USA ut av krigen nå, vil han  skryte av alt han har bombet sønder og sammen, og at Iran er blitt en skygge av seg selv. Men han vil etterlate seg et kaos som vil prege verdens energisituasjon og økonomi i lang tid framover.

Trump har heller ikke klargjort for seg hvilke konsekvenser krigen vil få for USAs posisjon i Midtøsten.

Det er ikke kommet signaler om at USA vil sende bakkestyrker til Iran, men ryktene går om at det kan være aktuelt å supplere en mulig israelsk bakkeinvasjon med spesialsoldater. Deres oppgave er i så fall å ødelegge alle lagre for våpen raketter og steder der det kan ankriges uran.

Det Trump intenst håper på, er at Iran snart går tom for raketter. Det ville bidra til å løse oljekrisen.

Det er lov å håpe. Men håp er ingen strategi for en krig.

magne lerø krigen kommentar iran hormuzstredet trump oljeprisen 

Flere rystelser i Biblioteksentralen

Biblioteksentralen tapte kampen mot de store transport- og logistikkselskapene. Nok en toppsjef må gå fra det kriserammede selskapet på grunn av en feilslått strategi.

Det fraktes tusenvis av bøker til og fra landets bibliotek hver dag. Her biblioteket på Elverum.Amanda Pedersen Giske/NTBMagne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 18.03.2026 – 10:49 Sist oppdatert 19.03.2026 – 08:04

Annonse

Uansett hva som skjer, kommer Biblioteksentralen til å overleve – rett og slett fordi ordningen er nødvendig og rasjonell. Landets biblioteker må ha et sentralt organ som tar hånd om felles tjenester og nødvendig koordinering.

Biblioteksentralen er et samvirke eid av 353 kommuner og ni fylkeskommuner, etablert som et serviceorgan for landets biblioteker.

«Skomaker, bli ved din lest», heter det. Men det mente ikke ledelsen i Biblioteksentralen. De var overbevist om at selskapet kunne utnytte sin kompetanse og posisjon til å bli en betydelig aktør i transportmarkedet.

Tjene penger

I stedet for å betale for transporttjenester, skulle de tjene penger på selv å tilby slike tjenester.

De kunne valgt å konsentrere seg om kjernevirksomheten – koordinering og service for bibliotekene – og betale det det koster å få fraktet bøker til og fra landets biblioteker. Ved å sette transporten ut på anbud kunne de sikret seg lavest mulig pris.

I stedet valgte de å ekspandere og ta markedsandeler. Biblioteksentralens eget transportbehov var altfor lite til å danne grunnlag for en kommersielt lønnsom virksomhet. Men dersom dette kunne bli en plattform for en større virksomhet med stordriftsfordeler, mente ledelsen at det kunne bli lønnsomt.

I 2014 begynte Biblioteksentralen å kjøpe seg opp i Norsk Bibliotektransport (NBT), som spesialiserte seg på frakt av bøker. De siste årene har selskapet bygget et nasjonalt nettverk av transport- og logistikktjenester i konkurranse med kommersielle aktører. I 2024 satset de også i budbilmarkedet.

NTB gikk 60 millioner kroner i minus i 2024. I tillegg ble selskapet klaget inn for ESA for angivelig ulovlig statsstøtte gjennom lån, konsernbidrag og garantier.

Biblioteksentralen har monopol på koordinering og service til bibliotekene – det legger ikke ESA seg bort i. Men frakt av bøker er det en rekke aktører som kan stå for, og der skal det være fri konkurranse.

I fjor kom Biblioteksentralen i en likviditetsskvis, noe som rammet bibliotekene direkte. Bestillinger kom ikke frem, og leveransene ble forsinket.

Revisor hadde innvendinger mot regnskapet. Årsmøtet måtte utsettes. Misnøyen i bibliotekene var stor.

Nå er Biblioteksentralen i ferd med å rydde opp. Det innebærer flere endringer i organisasjonen.
I november kunne styreleder Torger Ødegaard fortelle at administrerende direktør, Hans A. Vigen, skulle få en tydeligere rolle som konsernleder, med ansvar for videreutvikling av datterselskapene som er opprettet for å understøtte Biblioteksentralens formål.

Annonse

Laget konsern

– Sammen med styret har Hans utviklet samvirkeforetaket til et konsern og samtidig modernisert Biblioteksentralens rolle som tjenesteutvikler. Styret ønsker at Hans nå skal kunne konsentrere seg om datterselskapene, samt foreslå og gjennomføre endringer som forbereder konsernet på framtidige oppgaver til eiernes beste, sa Ødegaard.

Siste nytt er at Hans A. Vigen slutter. Tidligere har også NBT-sjef Christian Narmo gått av. Vigen er dessuten styreleder i NBT.

I første omgang går Vigen over i en rådgiverrolle. Han vil ikke si til Dagens Næringsliv om han får sluttpakke – det får han nok.
– Jeg har i samråd med styret kommet fram til at det er behov for nye krefter til å lede Biblioteksentralen videre, sier han til DN.

De siste årene har datterselskapet Lære (tidligere BS Undervisning) vært en solid inntektskilde, med samlet overskudd på over 200 millioner kroner. Så Biblioteksentralen vil klare seg.

Ny toppsjef

Det er forståelig at styret nå vil hente inn en ny toppsjef som ikke er tett knyttet til de siste årenes feilslåtte strategi.

Men det er grunn til å stille spørsmål om styret har klart for seg hvordan Biblioteksentralen skal drives framover. De gir toppsjefen en ny rolle i november. 4 måneder seinere må han slutte. Og nå skal ha være rådgiver.

Hvis ikke styret klarer å samle seg om en strategi som eierne har tro på, bør styret skifte ut.

Trumpsk Nato-forvirring om Iran

Donald Trump har tydeligvis ombestemt seg. Nato-land skal ikke presses til å sende krigsskip til Hormuzstredet.

Donald Trump har ombestemt seg- han trenger ikke hjelp fra Nato for å vinne i Iran, sier han nå.Alex Brandon/Ap Photo

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 17.03.2026 – 20:29 Sist oppdatert 18.03.2026 – 10:56

Annonse

Men når det gjelder å presse Nato dit han vil, pleier han å være rimelig konsistent. Derfor var det ingen bombe da han i helgen sa at det ville bli en «dyster framtid» for Nato dersom ingen Nato-land ville sende krigsskip til Hormuzstredet for å holde det åpent for skipsfarten.

Natos europeiske statsledere forberedte seg på å ta det som det kommer. De fleste Nato-land har informert USA om at de ikke vil delta i Iran-krigen. EU sa også tirsdag at det ikke var naturlig å engasjere seg til støtte for USA.

Tysklands forbundskansler Friedrich Merz var krystallklar: Tyskland vil ikke delta i en krig uten FN‑mandat og som de heller ikke på forhånd er blitt bedt om å være del av.

Ingen svarte ja

Trump ba ikke bare Nato om å stille opp – han nevnte også Kina, Japan, Australia og Sør-Korea. Ingen rakk opp hånden og sa de var klare til å bidra.

Det måtte i så fall være Emmanuel Macron, som sier at Frankrike kan sende krigsskip til Hormuzstredet, men først når situasjonen er roligere.

Macron vil gjerne at Frankrike skal være med der det skjer, men uten å ta nevneverdig risiko.

Tirsdag fikk pipen en annen lyd. Trump ga beskjed om at USA ikke trengte bistand fra Nato-land. Han hevder krigen i praksis er vunnet, at den går mot slutten, og at USA og Israel skal fullføre det som gjenstår.

At han snudde så raskt, kan skyldes at han forsto at Nato-landene faktisk kom til å si nei. I stedet for å gå på et ydmykende nederlag, valgte han å ombestemme seg raskere enn svint.

Det betyr ikke at han har lagt motviljen i Europa bak seg. Han antyder igen at USA kan komme til å trekke seg ut av  Nato. Den plata har han spilt før.  

Annonse

Trygg passasje

Det kan også være at Pentagon har gjort det klart for ham at det er lettere sagt enn gjort å garantere en trygg passasje for oljetankere gjennom Hormuzstredet.

Nå er det frigjort så mye olje fra beredskapslagre at oljeprisen trolig kan holde seg på dagens nivå en måneds tid. Når sanksjonene mot kjøp av gass fra Russland i tillegg oppheves, bidrar det også til prisstabilitet.

Trump har fått en rekke oppfordringer om å stanse krigen mot Iran. Problemet er at Iran insisterer på at det er de som bestemmer når krigen skal avsluttes. Trump kan håpe at Iran går tom for raketter eller at regimet gir opp, men få tror det er realistisk – selv om Israel melder at de kontinuerlig likviderer sentrale personer i den iranske ledelsen gjennom målrettede angrep.

Benjamin Netanyahu har sagt at jobben ennå ikke er fullført. Det er fortsatt mye som kan bombes sønder og sammen.

Det spekuleres også i at Israel, med støtte fra amerikanske spesialstyrker og luftstøtte, kan ta seg inn i Iran for å ødelegge atomanlegg og rakettlagre. Det vil innebære en enorm risiko, men Netanyahu kan mene at risikoen er verdt å ta.

Hvis USA og Israel stanser krigen nå, mens regimet fortsatt sitter ved makten, frykter mange at Iran vil sette alt inn på å skaffe seg atomvåpen.

Netanyahu vil ikke avslutte krigen før trusselen fra Iran er tilintetgjort én gang for alle. En mulighet er derfor at USA trapper ned – men lar Israel fortsette alene.

Trump holder seg neppe med noe så avansert som en strategi og en langsiktig plan. Han tar en dag om gangen.

EU-enigheten om Ukraina rakner

Belgias statsminister Bart De Wever tar til orde for å starte en prosess for å «normalisere» forholdet til Russland.

Belgium’s Prime Minister Bart De Wever vil ha dialog med Russland og kjøpe billig energi igjen.NICOLAS TUCAT/Reuters

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 15.03.2026 – 20:54 Sist oppdatert 16.03.2026 – 09:32

Annonse

I et intervju med L’Echo sier De Wever at den offisielle linjen om å fortsette krigen i Ukraina til Russland er brakt i kne, ikke lenger er realistisk.

– Dette ville bare vært mulig med 100 prosent amerikansk støtte, men de er slett ikke på Ukrainas side. Noen ganger tenker jeg at de står nærmere Putin enn Zelensky. Siden vi ikke kan true Putin ved å sende våpen til Ukraina eller kvele landet økonomisk uten USAs støtte, er det bare ett alternativ igjen: en avtale, sier han.

Emmanuel Macron har tidligere pekt på at det er urimelig at Europa ikke deltar direkte i forhandlingene. De Wever deler dette synet.

– Europa er det eneste «landet» som fortsatt finansierer Ukraina uten å sitte ved forhandlingsbordet. Vi kan fortsette å si at vi skal vinne denne krigen, men det er ikke sant militært sett. Etter min mening vil det ende med en fastfrysing og en militær grense, som mellom de to Koreaene, sier han.

Flere enig med ham

Han hevder at flere europeiske ledere privat har sagt seg enige med ham, men at ingen tør å si det høyt.

De Wever argumenterer også for å normalisere forholdet til Moskva, delvis for å sikre tilgang til billig olje og gass.

– Vi taper på alle fronter. Å avslutte konflikten er i Europas interesse. Vi må ruste opp. Men samtidig må vi normalisere forholdet til Russland og få tilbake tilgang til billig energi.

Han understreker at Ukraina må forbli et suverent, demokratisk land, i stand til å forsvare seg selv, og at Europa må forhandle med Russland for å få dem til å akseptere dette. Han ønsker å støtte Ukraina og vil ikke stemples som anti‑ukrainsk eller som en som går Putins ærend.

I fjor møtte De Wever omfattende kritikk da han nektet å gi grønt lys til en EU‑plan om å bruke 210 milliarder euro i fryste russiske statsaktiva til å finansiere Ukrainas krig mot Russland.

Med intervjuet bidrar De Wever til en mer åpen debatt om hvordan krigen i Ukraina kan avsluttes. Han bryter med det narrativet Nato, med Joe Biden i førersetet, opprinnelig brukte for å begrunne sin støtte til krigen. Dette narrativet har EU overtatt, mens Donald Trump og USA for lengst har forlatt det.

Annonse

Dialog nå

De Wever ønsker en dialog med Russland. Men en slik dialog har liten hensikt dersom EU ikke vil endre noen av sine posisjoner.

EU ønsker strenge sanksjoner. De Wever ønsker dialog – blant annet for å få billig energi fra Russland.

Er det noen som bør være opptatt av tilgang til billig gass fra Russland, er det Tyskland. Men forbundskansler Friedrich Merz har lagt seg på en konfronterende linje overfor Russland. Han holder fast ved sanksjonspolitikken EU har valgt. Den linjen kan likevel komme i spill dersom energiprisene stiger til nye høyder.

Dagene framover vil vise om noen tar ballen De Wever har kastet. Viktor Orbán i Ungarn vil helt sikkert si seg enig. Men det er ikke De Wever og Orbàn som har makten i EU.
Krigen i Ukraina lider under mangelen på en rasjonell begrunnelse. Det er egentlig det Bart De Wever sier.  Det kan hende at synet på Ukraina‑krigen vil endre seg i flere land når uenigheten innad i EU blir tydeligere.

Habermas – den herredømmefrie dialogens forsvarer

 Jürgen Habermas – etterkrigstidens mest innflytelsesrike tenker – deltok helt til han ble 96 år i debatten om vår tids brennbare politiske spørsmål.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas advarte mot en utvikling som truer demokratiet og var en varm forsvarer av europeisk samarbeid.LOUISA GOULIAMAKI/AFPMagne Lerø

Publisert 15.03.2026 – 14:33 Sist oppdatert 16.03.2026 – 08:29

Annonse

I nekrologene som er skrevet i helgen om den tyske filosofen, som døde 14. mars, heter det at han er en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike tenkere og en av de mest betydningsfulle filosofene i vår tid.

Når jeg skriver at han var den mest innflytelsesrike, er det fordi han har vært det for meg. Under studietiden var Habermas’ teori om demokrati og den herredømmefrie dialogen pensum. Filosofer har gjerne en tendens til å «ta av» inn i ideenes og tankenes luftige verden. Det jeg har plukket med meg fra Habermas, har derimot vært tett på vår egen tid og handlet om dagens utfordringer.

Habermas i mediene

Habermas tenkte og publiserte til den store gullmedaljen innen akademia, men det spesielle med ham var at han stadig dukket opp — ikke bare i fagbøker, men også med lange artikler og intervjuer i aviser og tidsskrifter. Han var oppdatert på det som rørte seg i Tyskland, i Europa og i verden for øvrig.

Habermas hadde relevante perspektiver på det meste i vår tid. Han serverte ikke ullent tåkeprat, men våget å være frampå med kontroversielle meninger. Mange var enige med ham i det store bildet, særlig når han skrev om demokratiets overlevelse, men uenige når han la ut om EUs betydning.

Habermas hørte til den såkalte Frankfurterskolen, med sin kritiske teori innen sosiologi, rettsteori, politisk teori og religionsfilosofi. Han ble født i 1929 i Düsseldorf og vokste opp i en tid preget av nazismens framvekst og andre verdenskrig.

Habermas er et eksempel på at man som ung kan involvere seg i noe man senere i livet tar sterkt  avstand fra — han var en kort periode medlem av Hitlerjugend.

Habermas satte for alvor spor etter seg med avhandlingen Borgerlig offentlighet fra 1962. Her analyserte han hvordan en resonnerende offentlighet vokste fram i Europa på 1700‑tallet, der borgere møttes i salonger, kaffehus og tidsskrifter for å drøfte kunst, politikk og samfunnsspørsmål basert på argumenter – ikke sosial status.

Annonse

Standardverk

Denne herredømmefrie dialogen han beskriver, er kjernen i vårt demokrati, der borgerne utøver kritikk og kontrollerer statsmakten. Hans begrep om offentligheten ble senere et standardverk i sosiologi, statsvitenskap og medieforskning.

Hovedpoenget hans er at menneskelig samhandling ikke primært bygger på strategisk maktbruk eller instrumentell rasjonalitet, men på kommunikativ rasjonalitet, evnen til å søke forståelse gjennom språk, begrunnelser og argumenter.

Habermas var opptatt av alt som kunne forstyrre og ødelegge denne grunnleggende dialogen. Allerede på 60‑tallet kritiserte han den økende kommersialiseringen av massemediene. Gang på gang advarte han mot en samfunnsutvikling preget av polarisering og mennesker som gir opp dialogen.

I sin siste bok, Den nye offentligheten: strukturendring og deliberativ politikk (2023), advarte han mot den økende innflytelsen sosiale medier har fått i samfunnet. Han så på dette som en trussel mot demokratiet.

En annen viktig teori Habermas utviklet, handlet om skillet mellom system og livsverden. Han advarte mot systemets kolonisering av livsverdenen – at økonomi og byråkrati fortrenger borgernes mulighet til reell deltakelse og meningsdannelse.

Selv om samfunnet er blitt mer sekularisert siden etterkrigstiden, var Habermas opptatt av hvilken rolle religion fortsatt spiller i det moderne samfunnet. Han pekte på at sekulære borgere må anerkjenne religion som en kilde til moral og mening, samtidig som religiøse argumenter må oversettes til sekulære termer.

Slik mente Habermas at dialog kan fungere i et pluralistisk samfunn og bidra til felles forståelse på tvers av skillelinjer.

En glødende europeer

Habermas var en glødende europeer og forsvarer av et demokratisk forankret EU. I en årrekke argumenterte han for at Europa må utvikle en transnasjonal politisk offentlighet for å møte globale utfordringer. Han var overbevist om at Europa må stå sammen for å bevare de felles verdiene som er utviklet over flere hundre år.

Han var ikke fornøyd med utviklingen siden årtusenskiftet. Han mente EU hadde mislyktes i å innta en ledende rolle i verdenspolitikken.

«Europa skulle bli en sivilisert stemme, en forkjemper for internasjonal rett som skulle sikre internasjonal fred gjennom forhandlinger og dyktig diplomati», sa Habermas da han i 2014 besøkte Universitetet i Stavanger for å snakke om EU og demokrati på tvers av landegrenser.

Habermas måtte tåle å høre at han var filosof, ikke politiker i realismens verden, når han talte varmt om hva EU kunne ha blitt – men aldri ser ut til å bli. Det fikk så være. Han fortsatte ufortrødent å snakke og tenke om dialogens muligheter for gjennomslag i den harde politiske virkeligheten.

Russland vinner, Ukraina taper på Iran-krigen

Når USA skroter noen av sanksjonene mot kjøp av russisk olje for å dempe prisøkningen på energi, styrker det Russland. Ukraina vil slite for å få tak i nok våpen.

Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz, her på vinterøvelsen Cold Response, kritiserer USA for å lempe på sanksjonene mot Russland.Bernadett Szabo/Reuters

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 15.03.2026 – 14:21

Annonse

USAs energiminister Scott Bessent sa før helgen at USA i én måned framover vil tillate land å kjøpe russisk olje og bensin som allerede befinner seg på tankskip til havs, for å dempe den kraftige økningen i oljeprisen som følge av krigen mot Iran.

Det var en usedvanlig god nyhet for Russland. Siden angrepene 28. februar har Russland tjent 6 milliarder euro, altså rundt 67 milliarder kroner. Tall fra tenketanken CREA, som forsker på energi, viser at Russland har tjent nettopp dette beløpet siden oljeprisen steg kraftig da krigen brøt ut for to uker siden.

Når USA nå lemper på sanksjonene, kan Russland tjene hundrevis av milliarder ekstra de kommende ukene.

Krigen i Iran er tydeligvis USAs viktigste prioritet å få kontroll over. Hvordan den skal avsluttes, er høyst uklart. Iran hevder selvsikkert at de er de som avgjør når krigen er over.

Skyhøy oljepris

Den skyhøye oljeprisen gjør at hele verden merker krigen. USA må gjøre det de kan for å dempe konsekvensene som befolkningen også i USA etter hvert vil føle sterkere på kroppen.

USA vil sette alt inn på å sikre at olje kan fraktes trygt gjennom Hormuzstredet. Det er langt fra gitt at de klarer det. Derfor frigjør de reservelagre og dropper sanksjoner for å kompensere for at det kommer lite olje og gass gjennom stredet.

Tyskland og Norge skal nå styrke det militære samarbeidet. Tysklands forbundskansler Friedrich Merz var i Norge før helgen for samtaler med Jonas Gahr Støre og andre nøkkelpersoner.

Da Merz besøkte militærøvelsen Cold Response i Nord-Norge sammen med Canadas statsminister Mark Carney, sa han at det er feil å lette på sanksjonene mot Russland for å dempe oljeprisen. Norge og Canada er av samme oppfatning.

Annonse

Større press

De tre landene er fremst i rekken av dem som sender våpen og støtte for hundrevis av milliarder til Ukraina.

– Vi trenger større press på Russland for å få en slutt på krigen i Ukraina. Presset må være konsistent slik at Russland blir villig til å forhandle, slår statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fast.

Statslederne frykter også at USAs og Israels krig mot Iran vil ta oppmerksomheten bort fra krigen i Ukraina.

De uttaler seg i solidaritet med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som kritiserer USA for å lempe på sanksjonene mot Russland. Zelenskyj mener at ingenting ved utviklingen i Midtøsten er bra for Ukraina.

Flere eksperter har uttrykt bekymring for at krigen i Iran fører til at Ukraina ikke vil få de rakettene og våpensystemene de trenger fra USA.

Forhandlingene med Russland er i praksis satt på pause. Om de skulle starte opp igjen nå, er Russland neppe mer interessert i en fredsavtale enn de var før krigen i Iran brøt ut.

Donald Trump ønsker at Nato-allierte skal sende krigsfartøy for å holde Hormuzstredet åpent. Merz gjorde det også klart at Tyskland ikke vil delta i krigen mot Iran. Norge og Frankrike har også sagt nei til å bidra.

Selv om amerikanske ambassader og baser blir angrepet, er alle europeiske statsledere enige om at dette er USAs – ikke Natos – krig. Natos statsledere mener USA bør avslutte krigen. Det er imidlertid lettere sagt enn gjort når man først har havnet i en hengemyr.

Vi kan vente oss en kraftig reaksjon fra Trump dersom alle Nato-land nekter å bistå USA i å holde Hormuzstredet åpent. I verste fall kan vi risikere at han opphever alle sanksjoner mot Russland og overlater Ukraina-krigen til de øvrige Nato-allierte.

ukraina russland oljepris magne lerø kommentar iran-krigen utsyn sanksjoner

Annonse

Annet innhold

Annonse : GodtLevert

Gi guacamolen din et løft – 5 enkle smakstweaks

Akademikerne som har glemt solidariteten med arbeiderne

Første roman på 12 år: – Skrivingen pågår konstant

Annonse

KOMMENTAR

Samtiden – fjorårets opplagsvinner

Ingen medier økte opplaget mer enn Samtiden i fjor – om vi regner i prosent.

Ingen medier økte opplaget mer enn Samtiden i fjor – om vi regner i prosent. Samtiden 1-2026. Cover: Tim Harding.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.03.2026 – 08:30 Sist oppdatert 13.03.2026 – 09:47

Annonse

Det samlede avisopplaget økte med 1,6 prosent. VG+ økte med hele 37.000 abonnenter og ble dermed årets opplagsvinner i antall. De står alene for 95 prosent av den totale opplagsveksten.

Men ser vi på prosentvis vekst, troner Samtiden øverst. Vi fikk 401 nye papirabonnenter og 212 nye digitale abonnenter – en økning på henholdsvis 29 og 82 prosent. Den samlede opplagsveksten endte på imponerende 38 prosent. Det offisielle opplagstallet er nå 1783.

Opplagsveksten ser ut til å fortsette inn i 2026. Vi har snart tre ganger så mange abonnenter som da vi for fire år siden overtok Samtiden fra Aschehoug.

Det er vanskelig å vokse uten målbevisst satsing og økonomiske investeringer. Vi gikk med et par millioner i underskudd i fjor, og det blir trolig rundt én million i minus også i år. I 2027 skal vi imidlertid klare balanse – det må vi, for da er det ikke mer igjen på kontoen.

Økt produksjonstilskudd

Økte abonnementsinntekter gir også økt produksjonstilskudd fra Medietilsynet. Det betyr en dobbel forbedring i 2027. Vi må holde ut fram til da.

Vi har økt antallet publiserte artikler betydelig. I år vil vi publisere nærmere 3 000 artikler, alt fra lange essay til korte nyhetssaker.

Vi har satset betydelig sterkere på bøker – både faglitteratur, skjønnlitteratur og dekning av det som skjer i bokbransjen. Det ser tydeligvis ut til å bli satt pris på av stadig flere lesere.

Det er motiverende at 136 år gamle Samtiden, som har hatt fallende kurve i flere tiår, nå ser ut til å ha en lovende framtid.

Men vi har også møtt et tilbakeslag. Samtiden er det tidsskriftet flest norske biblioteker ønsker tilsendt gjennom innkjøpsordningen. Likevel vil ikke Kulturrådet støtte tidsskriftet – og dermed sendes det ikke ut til bibliotekene i år. Det kostet oss over hundre abonnementer ved årsskiftet. Vi får ingen begrunnelse; i Kulturrådet er alt hemmelig.

Vi kommer til å ta opp med politikerne at denne ordningen bør endres. Når Kulturrådet først har en ordning der de betaler for at biblioteker skal få tilsendt tidsskrifter, gir det liten mening at bibliotekene ikke får det tidsskriftet flest av dem ønsker seg.

I tillegg til VG+ er det Fædrelandsvennen, Finansavisen og Klassekampen som øker mest. Flere av Aller-konsernets publikasjoner går tilbake.

Fra 2024 til 2025 mistet Dagbladet Pluss nesten 14.000 abonnenter – en nedgang på 17 prosent. Se og Hør faller 12,9 prosent.

Opplagsvinnerne – størst vekst i faktiske abonnenter

Avis	2025	2024	Økning	Endring
VG+	336.803	299.498	37.305	12,5 %
Fædrelandsvennen	46.803	42.085	4718	11,2 %
Finansavisen	40.274	37.041	3233	8,7 %
Klassekampen	36.813	34.911	1902	5,4 %
Aftenposten Junior	17.048	15.358	1690	11,0 %
Bergensavisen	28.601	27.199	1402	5,2 %
Romerikes Blad	32.283	30.888	1395	4,5 %
Avisa Oslo	11.584	10.279	1305	12,7 %
Nettavisen	21.472	20.222	1250	6,2 %
KRS – Avisen Kristiansand	5482	4288	1194	27,8 %

Kilde: MBL

krise for Aschehoug

Tar Amediastiftelsen over Aschehoug, kan virksomheten i stor grad seile videre som i dag. Med svenske Bonnier som ny eier, må forlaget derimot regne med omfattende endringer.

Administrerende direktør André Støylen i Sparebankstiftelsen DNB er interessert i Aschehoug. Her med «Love shades»-briller under en bli-kjent-øvelse i Drammen.Heiko Junge/ NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 12.03.2026 – 13:34 Sist oppdatert 12.03.2026 – 14:09

Annonse

Det ser nå ut til at enten den norske Amediastiftelsen eller svenske Bonnier ligger best an til å ta over eierskapet i Aschehoug. Begge har offentlig uttalt at de er interesserte, men det kan også være en tredje aktør på vei inn.

Det er forståelig at dagens 116 aksjonærer ønsker å finne nye eiere. De begrunner det med at det ikke er hensiktsmessig med mange små aksjonærer. Det kan høres ut som om de selger fordi dette er det beste for virksomheten. Men mange mindre eiere er ikke nødvendigvis en ulempe i en bedrift som går godt og ikke står overfor store strategiske utfordringer.

Sannsynligvis er det viktigere for dagens eiere å hente ut en saftig gevinst ved et salg. Om det stemmer at Aschehoug er verdt halvannen milliard kroner, blir det en pen sum på aksjonærenes konti.

Ikke god lønnsomhet

 En annen grunn til å selge er at lønnsomheten ikke er god nok, og at det er for mange aktører i bransje som sliter med lønnsomheten.

Det er grunn til å tro at ledelsen og de sentrale Aschehoug-eierne sterkt håper at Amediastiftelsen overtar. André Støylen, leder for stiftelsen, sier at virksomheten skal drives videre på egen kjøl og ikke innlemmes i aviskonsernet. Det vil sikkert bli endringer, men kontinuitet er stikkordet.

Det er uklart om nåværende eiere kun er ute etter høyest mulig salgssum, eller om de legger vekt på bevaring av merkenavn, profil og relasjoner til forfattere og ansatte.

Om Bonnier vinner kampen om Aschehoug, blir det krise – i betydningen at store endringer vil følge. Bonnier er et stort, internasjonalt svenskeid konsern med virksomhet i 20 land. De driver både med forlag, aviser, tidsskrifter, film og TV. På kort tid har Bonnier bygget seg opp til landets tredje største bokforlag her i landet.

Håkan Rudels i Bonnier Books vil bli enda større. «Vi er kjempeinteressert i Aschehoug», sier han til Klassekampen.

Men hva er poenget med at Bonnier også skal eie Aschehoug, Universitetsforlaget og Oktober forlag? De kan naturligvis si at disse skal ha ulike profiler. Men det er betydelig overlapping i utgivelser mellom disse forlegen og Bonnier.

Med Bonnier i førersetet vil det bli endringer i dagens organisasjon. Store endringer er uansett langt mer sannsynlige med Bonnier enn med Amediastiftelsen.

Aschehoug ble grunnlagt 20. september 1872 av Hieronymus og Halvard Aschehoug. Det startet som en bokhandel i Oslo og utviklet seg til et forlag etter at William Nygaard kom inn i 1888. Siden har Nygaard-familien vært sentrale i forlaget.

I flere tiår etter krigen var Gyldendal og Aschehoug Norges ledende forlag. De var konkurrenter, men også samarbeidspartnere. Sammen etablerte de bokklubber, Forlagssentralen og strømmetjenesten Fabel.

Annonse

Solgte Forlagssentralen

Aschehoug har solgt seg ut av Forlagssentralen, men eier fortsatt 50 prosent av Fabel sammen med Gyldendal. Bonnier eier også en strømmetjeneste. Dermed ender det fort opp med at Gyldendal kan få kjøpe Fabel for en slikk og ingenting, for tjenesten drives fortsatt med stort underskudd.

Bonnier er en rendyrket kommersiell aktør. De skal ha avkastning på investeringen. Fordi de også driver Bonnier forlag, kan de hente ut flere synergieffekter enn Amediastiftelsen. Det kan bety at Bonnier kan legge flere millioner på bordet for å få kloa i Aschehoug.

Det kan også tenkes at avisdelen i Amedia og forlagsdelen kan nyttiggjøre seg hverandre, og dermed være mer jevnbyrdige på synergieffekter.

Amedia satser offensivt i både Danmark og Sverige, og har lokalaviser over hele Norge. De har dermed en markedskanal som kunne vært nyttig med Aschehoug i porteføljen.

Amediastiftelsen har den fordelen at de ikke skal levere avkastning til en eier. Stiftelsens formål er å sikre utgivelse av medier. Bøker passer godt inn i dette formålet.

Amediastiftelsen kan begrunne et kjøp med et samfunnsansvar på en annen måte enn Bonnier. Både Bonnier, Kagge og Cappelen Damm har utenlandske eiere.

Gyldendal 

Gyldendal ble i sin tid overtatt fra danske Gyldendal fordi det ble ansett som viktig at norske forfattere ble gitt ut på et norskeid forlag. Gyldendal er i dag et børsnotert selskap. Det ser ut til at de mener at Aschehoug er for dyrt til å gape over.

Amediastiftelsen bør kunne vinne denne dragkampen. Om de må betale litt for mye for å overta Aschehoug, kan de selge deler av virksomheten. Et forlag må ikke nødvendigvis eie store deler av en bokhandlerkjede. De kan selge seg ut av Norli.

Det de ikke kan selge, er villaen i Drammensveien. Der må Aschehougs hagefest holdes hvert år. Det vil være et krav fra kultur-Norge.

Ledere og politikere må stå klare til å overprøve fagfolk

Ledere og politikere må lytte til fagfolk, men ikke la dem ta styringen. Da ruller fort millionene ukontrollert, og perspektiver blir for smale. Flyttingen av vikingskipene og diskusjonen om Munch-originaler i Oslo rådhus viser det.

Ordfører i Oslo Anne Lindboe og byrådsleder Eirik Lae Solberg vil at de som besøker Oslo rådhus skal få mulighet til å se original kunst av Munch.Terje Bendiksby/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 11.03.2026 – 10:09 Sist oppdatert 11.03.2026 – 11:41

Annonse

Bystyret i Oslo vil henge opp 25 originaler av Edvard Munchs over 26.000 verker i Oslo rådhus. Det har utløst et ramaskrik fra fagfolkene ved museet.

– Vi blir instruert til å ødelegge kunsten. Det er hårreisende og ufattelig urimelig, sa forskningsleder Gustav Jørgen Pedersen til Klassekampen i januar.

Fagfolkene mener rådhuset ikke er egnet som visningssted for verdifull kunst. Svingninger i lys, temperatur og fukt har tidligere skadet Munch-arbeider som har hengt der.

Nå har de fått et museum der kunsten kan bevares på beste måte. Derfor mener de at rådhuset bør nøye seg med kopier.

Det mener ikke ordfører Anne Lindboe og byrådsleder Eirik Lae Solberg, som i Aftenposten skriver at Munchmuseets formål er å styrke interessen for og kunnskapen om Edvard Munch og kunstnerskapet hans – og at Munch og Oslo rådhus hører tett sammen.

Testamenterte sin kunst

I aprildagene 1940 testamenterte Munch alle sine kunstverk til Oslo kommune. Det ble starten på en lang tradisjon for utlån av originale verker fra kommunens samling til rådhuset.

Lindboe og Solberg vil fortsette denne tradisjonen og peker på verdien for gjester som besøker bygget. De viser også til at det er installert nye vindusglass med solbeskyttelse i rommene der kunsten skal henge, og at gardiner automatisk trekkes for når det ikke er møter.

Å se original kunst har utvilsomt en verdi. Å se kopier er ikke det samme. Oslo kommune bruker millioner på å ta vare på og vise fram kunst. Det er forståelig at de vil la flere enn de som besøker Munchmuseet, få oppleve originalene. Dette hever statusen til Oslo rådhus som samlingssted, og til Oslo som en by der kunst tas på alvor.

Fagfolkenes bevaringsperspektiv blir for smalt. Byrådet ser helheten.

Det er heller ikke slik at kunstnere står samlet mot politikerne. Den profilerte kunstneren Marianne Heske peker på at kunst må vises frem. Munch «sto ikkje der og måla berre for at det skulle hamne på eit lager i museet», sier hun til NRK.

Flyttingen av vikingskipene til det nye museumsbygget på Bygdøy er et eksempel på hvor galt det kan gå når fagfolk alene skal sikre kvalitet.

Annonse

Alarm om Gokstadskipet

Det begynte i 2019 da Riksantikvaren slo alarm: Gokstadskipet hadde beveget seg 4,49 millimeter på seks år. Det kunne komme til å kollapse. Skipet måtte flyttes til et sted med mindre vibrasjon, mindre støv og jevnere inneklima.

Tre år senere fant politikerne midler til å bygge nytt og flytte skipene. Arbeidet startet i 2023. I år er de tre skipene flyttet 106 meter inn i den nye museumsbygningen. Det skulle koste 89 millioner. Prislappen blir minst 767 millioner, skriver Aftenposten.

Alt har sin forklaring. Da Statsbygg gikk i gang, viste det seg at jobben var langt mer komplisert enn antatt. Det kom stadig nye kostnadsoverslag både for flyttingen og byggingen.

Da Gokstadskipet ble flyttet til Bygdøy i 1928, ble det lempet opp på en henger, så forsiktig som mulig, og restaurert med nye materialer der det var nødvendig.

Nå skriver vi 2026. Skipet skal flyttes slik det står – ikke en flis skal bli skadet. Kompliserte greier.

«Vi må bygge et treningssenter for å gjøre erfaringer og sikre at vi ikke gjør feil», sa ekspertene. Der forsvant det 100 millioner.

Det ble bygget en stålrigg som veide 45 tonn og var utstyrt med vibrasjonsdempere som skulle sikre at ingenting beveget seg mer enn én millimeter.

Slik fortsatte det. Ekspertene ga hele tiden råd om den sikreste måten å gjøre ting på. Millionene rullet. Det skulle ikke gjøres feil med verdensarven.

Flyttingen ble vellykket. Og regningene blir betalt. Ting koster det det koster – og det er ekspertene som i praksis avgjør at den optimale løsningen ut fra et sikkerhetsperspektiv skal velges, selv om det blir svindyrt.

Hadde politikerne fulgt byggingen tett og vurdert kostnader opp mot risiko, kunne dette blitt flere hundre millioner rimeligere.

Minst mulig risiko

Når fagfolk utreder med mål om å ta minst mulig risiko, løper millionene. Det grelleste eksempelet er det nye regjeringskvartalet.

Politikk handler om å avveie ulike hensyn. Politikere bør ikke abdisere når fagfolk har sterke meninger om hva som bør gjøres. De må drive fram alternativer som kan bli rimeligere, og ta ansvar for at feil kan oppstå når det ikke kan brukes et ubegrenset antall millioner for å sikre seg mot alt som kan gå galt.

Annet innhold

Annonse : Cowab

Galvanisert, elforsinket og rustfritt stål – hva er egentlig forskjellen?

Akademikerne som har glemt solidariteten med arbeiderne

Annonse : Norsk elbilforening

Vurderer du å kjøpe elbil? Da bør du lese dette

Første roman på 12 år: – Skrivingen pågår konstant

Annonse : GodtLevert

Jeanette Roedes tipser: Slik kan du gå ned i vekt uten strenge dietter

Annonse : Storebrand

Slik kan en ny bil gi deg lavere forsikringspris