Politikere roter det gjerne så pass til at ledere i kommunesektoren i praksis er uten rettsikkerhet. Da koster det fort mange millioner å bli kvitt en toppsjef framfor å gjøre forsøk på å løse konflikten.

­Før jul i fjor rettet ledergruppa i Porsgrunn kommune mistillit mot rådmann Rose-Marie Christiansen. Hun ble sykemeldt og har erkjent at løpet er kjørt for henne i stillingen som nå heter kommunedirektør.

Hun har imidlertid ikke inngått noen sluttavtale med kommunen. Hun har ikke en gang fått lese dokumentet hvor mistilliten mot henne beskrives.

I fjor høst var det uro i kommunenes toppledelse. Hva det konkret dreier seg om, er ikke kjent. Men det er vanlig i slike situasjoner at det etter hvert utvikler seg misnøye med hvordan kommunedirektøren griper konfliktsaker an.

– Jeg har vært sykmeldt siden starten av desember i fjor, og jeg har ikke hørt noe fra arbeidsgiver på 50 dager. Jeg vet ikke hva jeg skal ha gjort, og saken er en stor påkjenning for meg, uttalte rådmann Rose-Marie Christiansen til Kommunal Rapport i slutten av januar.

Janicke Andreassen orienteres

Før jul tok ledergruppa kontakt med ordfører Janicke Andreassen (A) og sa de ikke lenger hadde tillit til sjefen sin.

Janicke Andreassen burde da sagt til de ansatte at hun ville ta et initiativ for å løse problemene. For alt hva vi vet, foreslo hun det. Det er mulig ledergruppa sa at det ikke var en løsning, at de hadde bestemt seg – de hadde ikke tillit til Christiansen.

Det Janicke Andreassen burde gjort, var å be om en samtale mellom kommunedirektøren og noen i ledergruppa. Hun burde dannet seg et bilde av hva problemene besto i. Det hadde vært mulig å koble inn en ekstern rådgiver for å løse problemene. Det er ikke sikkert det hadde ført fram, men det hadde vært verdt et forsøk.

Janicke Andreassen valgte å krype inn i hulen sin. Rose-Marie Christiansen ble værende i kulden uten å få vite hva kritikken mot henne gikk ut på og hva kommunen ville foreta seg.

Andreassen tok opp saken på et lukket kommunestyremøte i januar. Det endte med at hun fikk med seg to andre fra kommunestyre og et mandat for å forhandle fram en sluttavtale med Rose-Marie Christiansen.

Christiansen har hatt stillingen siden 2021 og fyller 60 år i mai. De er ennå ikke blitt enige om en sluttavtale.

Jostein Nordbø i Norsk Kommunedirektørforum om åpenhet

Advokat Jostein Nordbø i Norsk Kommunedirektørforum, som representerer Christiansen, sier til Kommunal Rapport at hun har partsinteresser og ikke kan ivareta sin rett til å uttale seg om hun ikke kjenner til kritikken mot henne.

Han peker på at kontradiksjon er et grunnleggende prinsipp som må ivaretas for å sikre rettssikkerheten og et korrekt faktagrunnlag.

• LES OGSÅ: Synspunkt | ­Gudrun Haabeth Grindaker: Bestemmelsene om varsling må endres

Kommunen vil betale Christiansen en kronesum og være ferdig med saken. Christiansen har tidligere sagt at hun har avvist å løse saken ved å få utbetalt 18 månedslønner. Janicke Andreassen sier at kommunen ikke har gitt et slikt tilbud.

Janicke Andreassen vil kunne få utbetalt mer enn lønn i 18 måneder. Hun har en god sak.

Det er tvilsomt om kommunen har saklig grunn til oppsigelse om de ikke har gjort et forsøk på å løse konflikten. Kommunen stiller også svakt fordi de i realiteten har sagt opp Rose-Marie Christiansen uten å gi henne en begrunnelse.

Sluttpakke og advokathonorarer vil fort koste kommunen over tre millioner kroner.

Det virker som om ledergruppa oppfatter sin mistillit til sin sjef som varsling. Da har de rett til å være anonyme.

En nylig dom tyder på at retten mener denne typen kritikk er å oppfatte som en varsling, selv om det formelt ikke framsettes som et varsel. Fremsettes det som et varsel, skal det undersøkes om rådmann Rose-Marie Christiansen har forbrutt seg mot bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Det er mulig ledergruppen i Porsgrunn mener Rose-Marie Christiansen ikke har gjort noe juridisk galt, men at hun ikke holder mål som leder. Det må det også tas fatt i. Det er umulig å få løst problemer dersom kritikk ikke legges på bordet.

Ordfører Janicke Andreassen ser ikke ut til å ha vurdert å svare de ansatte at hun og kommunestyret har tillit til rådmannen og at de må forholde seg til det. Istedenfor legger hun byens kommunedirektør på offeralteret uten å snakke skikkelig med henne.

Det er selvsagt mulig for Statkraft å kutte bonuser og spare noen hundre millioner, men da vil de gå glipp av milliarder i inntekter. Det vil ikke regjeringen. SV, Rødt og LO later som om verden ikke er som den er.

­I 2022 ble det utbetalt 2,3 milliarder kroner i bonuser til ansatte i Statkraft. Det meste gikk til krafttraderne i Düsseldorf som kunne plusse på millioner i bonus i tillegg til millionlønn.

Reaksjonene på bonusutbetalingene var sterke. Statkrafts konsernsjef, Christian Rynning-Tønnesen, sa han forsto det. Han forklarte at energiprisen hadde steget til høyder de ikke hadde sett for seg. Det førte til bonusutbetalinger til tradere på kraftbørsen som ble urimelig store.

Regjeringen sa at det skulle bli tatt grep. Christian Rynning-Tønnesen var enig i at det var behov for det. Det ble tatt grep. I 2023 utgjorde selskapets samlede bonusutbetalinger 1,8 milliarder kroner.

Reaksjonene fra SV, Rødt og LO er like sterke i år. En nedgang på rundt 20 prosent nekter de å kalle for «å ta grep». De forlanger en skikkelig opprydning og innsikt i alle bonusavtaler. Det har Statkraft fram til i dag ikke åpnet for.

Med et underliggende driftsresultat på 41,4 milliarder kroner, hadde selskapet i fjor sitt nest beste resultat noensinne. Da blir bonusene høye i et selskapene som opererer med bonuser over hele linja.

Tradere i Düsseldorf

En viktig del av Statkrafts tradingvirksomhet er basert i Düsseldorf i Tyskland. Denne delen av selskapet har som mål å tjene mest mulig penger på endringer i energiprisene. Det var i denne delen av selskapet bonusene løp løpsk i 2022. Ifølge Christian Rynning-Tønnesen har de nå fått kontroll.

Bonusutbetalingene til traderne skal være halvert. De får ikke lenger utbetalt seks millioner, men Statkraft oppgir ikke hvor mye den enkelte tjener. Statkraft vil heller ikke opplyse om hvor mye de som drar inn flest millioner til selskapet, får utbetalt.

Når det er Statkraft som igjen blir bombardert med kritikk, har det sammenheng med folks frustrasjoner over de høye strømprisene. Mediene og politikerne mener det fungerer å sause sammen bonuser, strømstøtte og dyrtid som følge av høye strømpriser.

Det hadde vært mulig å gått løs på Oljefondet med den samme intensiteten. E24 har hentet fram tall som viser at fondets 100 eksterne forvaltere i gjennomsnitt fikk utbetalt 16,8 millioner i 2022. Deres egne meglere fikk i gjennomsnitt utbetalt 2,42 millioner kroner.

Statkraft og Oljefondet er opptatt av å tjene mest mulig penger. Slik vil politikerne det skal være.

Det betyr at Statkraft må engasjere tradere med spisskompetanse på det internasjonale energimarkedet, og Oljefondet må gjøre bruk at spesialister innen aksjer og finans.

Disse koster flesk. De bidrar imidlertid med inntekter som fast ansatte i egen organisasjon ikke vil være i nærheten av.

Avtalen med de enkelte traderne eller forvaltere er individuell og konfidensiell. Dette er lite lojal arbeidskraft. Får de bedre betalt av andre, melder de overgang til dem.

I salgsmiljøer kan det også være slik at det blir jobbet mest for de kundene og med de produktene selgeren tjener mest på.

Størst mulig avkastning?

SV, Rødt og LO vil ikke at verden skal være slik. Men slik er verden vitterlig.

Vil politikerne ha som mål at Statkraft skal sørge for størst mulig avkastning, må de akseptere at de bruker dyre spesialister på salg og kjøp.

Hvis det er flertall på Stortinget for at Statkraft skal halvere bonusutbetalingene, kan regjeringen gi beskjed om det. Det betyr at inntektene vil bli merkbart lavere.

Dette kan politikerne mene noe om. Men de har ikke greie på hvordan en driver kjøp og salg i det internasjonale energimarkedet. Her gjelder det å holde fingrene fra fatet.

Det er ingen grunn til at Stortinget eller offentligheten skal ha innsyn i bonusavtalene i Statkraft. Det er styrets og ledelsens ansvar.

Stortinget vet ikke hva de har vedtatt, men vi ender da vel ikke opp med at alle kan hente ut 30.000 i året fra staten med henvisning til at en føler seg sliten? AFP kan komme i spill.

­Forrige uke ble det et forlik om pensjonsreformen på Stortinget. Men partiene er alt uenige om hva de har vedtatt om en sliterordning. Det de er enige om, er at det skal innføres en slik ordning og at den skal utgjøre 0,25 G, omtrent 30.000 kroner i året. De som skal få denne ekstra støtten, er de som er for slitne til å jobbe så lenge de må for å opptjene full pensjon.

Men hvem er en sliter som fortjener 30.000 ekstra fra staten hvert år?

SV og Høyre er uenige om det skal omfatte dem som kan ta ut AFP fra 62 år. Høyre er krystallklar på at  de som går av med AFP, ikke kan få slitertillegg.

SVs Freddy André Øvstegård sier til Klassekampen (KK) at slitertillegget kommer i tillegg. Det er noe alle arbeidstakere får rett til. Når slitertillegget blir en del av folketrygden, kan det ikke gjøres unntak for arbeidstakerne som har AFP i sin tariffavtale, fastholder SV.

Det neste de er uenige om, er hva som skal til for at noen får et slitertillegg.

En mulighet er at det skal gjelde for bestemte yrkesgrupper. Det ender fort med at alle som ikke jobber på et kontor, kan få slitertillegg. Noen vil protestere og si at en kan bli ganske sliten av å sitte på en kontorstol foran en PC også.

I dag kan de som ikke er i stand til å jobbe, bli ufør. Da skal både en lege og Nav inn i bildet.  Å bli ufør er ingen rettighet. Det skal dokumenteres at en ikke kan jobbe.  

Det kan tenkes at en må innom en lege og Nav før en får et slitertillegg. I så fall må det presiseres at det skal være enklere å få et slitertillegg enn å bli ufør.

Selvbestemmelse står sterkt i vårt samfunn. Noen vil argumentere for at det kun er den enkelte som kan avgjøre om en er for sliten til å jobbe. Hvis det kun skal legges vekt på den subjektive opplevelsen, ender vi opp med at alle som vil ha slitertillegg, kan få det.

AFP ikke for alle

AFP ble innført med henvisning til at det var for stor helsebelastning for enkelte å måtte jobbe til de kunne gå av med pensjon ved 67 år. I dag er AFP en rettighet til alle.

Tuva Moflag (Ap), som har vært saksordfører for pensjonsforliket i Stortinget, sier til KK at Stortinget ikke har tatt stilling til hvordan sliterordningen skal utformes. Det vil de drøfte med partene i arbeidslivet.

Dette er en snedig måte å lage et kompromiss på. Ingen er imot å drøfte ordninger med partene.  Det innebærer samtidig en viss risiko.

Slitertillegg og folketrygd

Når slitertillegget skal finansieres over folketrygden, trenger ikke arbeidsgiverne bidra slik som i dagens AFP-ordning. Da kan de godta litt av hvert.

Dagens AFP-ordning er omstridt. Alt for mange faller utenfor ordningen fordi de ikke har vært ansatt lenge nok hos siste arbeidsgiver. LO-ledelsen vil reforhandle avtalen. NHO har gjort det klart at de ikke har mer å gi. Staten vil heller ikke spa opp flere millioner. Og Fellesforbundet sier blankt nei til å gjøre endringer som deres medlemmer vil tape på.

LO-ledelsen har pekt faren for at en borgerlig regjering ikke lenger vil ha interesse av å bidra til dagens AFP-ordning, som det etter hvert er blitt stor misnøye med.

Den faren øker med pensjonsforliket. Hvorfor skal staten bidra både til en sliterordning og en AFP-ordning? Nå kan alle omfattes av den nye sliterordningen.

Det politiske flertallet er fornøyd med at de har fått på plass et forlik om pensjon. De kan leve med en uenighet om hvordan sliterordningen skal være. For LO fortsetter AFP å bli et uløst problem, eller rettere sagt; en for god rettighet som ikke omfatter mange nok.

Om Biden er blitt glemsk, kan han klare seg bedre enn Trump som president fordi han har enorm politisk erfaring. Det er på ingen måte gitt at yngre er bedre ledere enn eldre som fortsatt er tent på oppgaven.

­I dag skal Joe Biden holde sin «State of the Union»-tale. Noen frykter han skal forsnakke seg, surre eller på annen måte avsløre at han er veldig gammel. Det går nok bra. Han har manus og har fått beskjed fra sine rådgivere om å holde seg strengt til det.

Biden komme neppe til å imponere. Han er stiv og treg, lite vital og preget av å være gammel. Målet er å ikke gjøre feil.

Om Biden blir president, vil det ikke være fordi velgerne mener at han er den beste USA kan stille opp med. Han vil eventuelt vinne fordi han er det minste av to onder.

Langt inn i den republikanske leir er det de som mener at Donald Trump har diskvalifisert seg til å bli president. De ser på ham som en trussel mot demokratiet. Hvor mange republikanere som i all stillhet vil velge Biden framfor Trump, er ikke godt å si.

Biden eller Trump

Selv om det nå er klart at valget skal stå mellom Biden og Trump, er det for tidlig å spekulere i hvem som har størst sjanser. Det er stor usikkerhet knyttet til dem begge. Trump kan bli dømt med krav om å møte til fengsling. Da vil han minste støtten fra en del republikanere.

For Biden handler det om hans helsetilstand. Dag og Tid har snakket med professor i nevrologi, Per Alf Brodal, om hvilke konsekvenser aldring har. Han betegner det som hasardiøst at Biden stiller til valg. Men det kan gå bra.

President Joe Biden har et sviktende minne. Det betyr ikke at han er i ferd med å bli dement eller at hans kognitive evner er vesentlig redusert. Svikt i korttidsminnet er et av de vanligste tegnene på aldring. Det kan de fleste merke lenge før de blir 80 år.

Unge, friske hjerner lærer raskere. Erfaring kan i mange tilfelle trumfe ren læringsevne, peker Brodal på. Få kan vise til så bred erfaring som Biden. Han kan politikk på fingerspissene. Han kjenner truslene og mulighetene for å politisk gjennomslag. Han har erfaring fra å operere både i utenriks -og innenrikspolitikkens irrganger.

Biden må holde seg til manus

Biden kan fatte beslutninger og sørge for politisk gjennomslag. Det Biden må passe på, er han at holder seg til manus. Han må ikke falle for fristelsen til politisk improvisasjon. Det han skal si må drøvtygges internt. Pressekonferansen er farlige for Biden fordi han da kan komme til å surre med detaljer. De store linjene har han kontroll på.

I går utfordret Trump Biden til debatt på TV. Dette er risikosport for Biden og en drømmeposisjon for Trump som kan servere blanke løgner med like stor selvfølgelighet som en sannhet.

Hvis Biden klarer seg godt med dagens tale, kan det dempe påstandene om at han er for gammel til å være president. Men det skal lite til før han gir næring til disse påstandene.

Biden har en solid gruppe rundt seg. Det mest påfallende er at han ikke i større grad har kjørt fram visepresident Kamala Harris. Hun er blitt for anonym. Det skal være en prioritert oppgave for en aldrende president å løfte fram den han har valgt som sin høyre hånd og som skal være klar til å tre inn som president.     

Skal Biden vinne valget til høsten, må han så snart det er naturlig peke ut sin visepresident. De to må framstå som et samkjørt og slagkraftig team.

Hvem Trump utpeker som visepresident spiller lite rolle. Trump kjører ego, han verken kan eller vil dele oppmerksomhet med noen.

Trump mer vital

Trump framstår som mer vital og på hugget enn Biden. Han forsnakker seg ikke. Uberegnelighet er imidlertid et varemerke for ham. Ingen vet hva Trump kan få seg til å si.

Selv om Trump er fire år yngre enn Biden og framstår som mindre gammel, betyr ikke det at Bidens kognitive evner er mer svekket enn hos Trump. Når en er rundt 80 år, kan dessuten kognitive endringer skje raskt når de først setter inn.

Når alt tyder på at valget skal stå mellom Joe Biden og Donald Trump, bør debatten handle om hvilken politikk de står for, ikke hvem av dem som er for gammel til å være president. De er begge for gamle, men det kan gå bra.

Politikken vinner til slutt. Men alle lover og rettigheter politikerne pøser på med, for å vise velvilje og ta ansvar, fører til en mer langsom og kronglete politikk som igjen bidrar til frustrasjon og polarisering.

­Stadig flere gode formål og forhold i samfunnet som politikerne gjerne vil gjøre noe med, ender opp i en lov eller en rettighet.

Det finnes riktignok grenser. De siste ukenes oppstyr om at menn ikke får seg dame, har ikke ført til at politikere har tatt til orde for at menn bør få rett til et ligg, i alle fall i ny og ne.

Men rett til skikkelig utdanning har vi – og den skal være tilrettelagt. Vi hørte for en tid tilbake om noen foreldre som klaget over at deres håpefulle ikke fikk godt nok tilrettelagt undervisning. Slikt blir en sak for Statsforvalteren.

Skolen mente den kunne dokumentere at eleven fikk det hen hadde rett på. Statsforvalteren fikk et notat på 40 sider med svar på sine spørsmål, og det fulgte med et vedlegg på 500 sider. Statsforvalteren var ikke fornøyd og ba om mer.

Slik er det på område etter område. Det er ikke bare kontrollkomiteen som spør og spør.

Rapporteringsveldet er over oss. Lærere orker ikke mer. De vil undervise, ikke rapportere. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier hun vil ta grep. Vi får se hva hun får til.

Å formulere lover og dele ut rettigheter har vært en yndet politisk aktivitet i flere årtier. Det skjer over alt i vestlige land.

I økende grad opplever politikere haugen av lover og rettigheter som et problem. De får gjort for lite. Det går for sakte. Det er et strev uten like å få drevet igjennom politiske beslutninger.

Politikerne får døra i trynet. De hadde ikke sett for seg at alle lover de har vedtatt og rettigheter de har delt ut, skulle få de konsekvensene de faktisk får. For etter at politikerne har vedtatt en lov, er det domstolene som avgjør hvordan loven skal tolkes.

Det nytter ikke for politikerne å komme trekkende med at «det har aldri vært meningen» når andre enn dem selv tolker loven.

Kritikk fra Hans Peter Graver

«På stadig flere områder leter staten etter hull i reglene for å kunne sno seg best mulig», skrev professor Hans Peter Graver i Aftenposten 30. januar.

Foranledningen var at tingretten ga Greenpeace og Natur og ungdom rett i at staten har forsømt sin lovbestemte plikt til å utrede konsekvensene av CO₂-utslipp før de ga godkjenning for utbygging og drift (PUD) for tre nye oljefelt.

Det er et bredt politisk flertall for at vi skal drive med produksjon av olje og gass. Vi vet at hvert eneste oljefelt som åpnes for produksjon, vil belaste klima. Tingretten har dømt staten for ikke å utrede det vi vet. Men slik er loven politikerne har vedtatt.

Før en PUD godkjennes, skal forbrenningsutslippene utredes. Saken skal sendes på høring før det fattes vedtak.

Staten har anket dommen i tingretten. Det er ikke godt å si om den vil vinne fram. Det blir pinlig for staten om lagmannsretten fastholder dommen i tingretten. Det betyr i så fall at ledelsen i Energidepartementet ikke er i stand til å tolkene lovene som gjelder for olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel.

Når Energidepartementet bommer, er det fordi det mener at det aldri har vært meningen at det skal gjøre omtrent samme øvelse i tilknytning til alle PUD. Men det er dét som står i loven, sier juristene.

Hans Petter Graver kritiserte regjeringen under koronapandemien for å ta seg til rette og bryte menneskerettighetene. Det var ikke politikerne enige i. De gjorde det de mente de måtte gjøre for å hindre smittespredning. Folk godtok det fordi mediene spredte så mye frykt for å bli smittet.

Der regjeringen virkelig bommet, var da den ga tillatelse til å bygge vindmøller på Fosen. De hadde aldri sett for seg at vindmøller på et begrenset området, tross alt, kunne bryte med samenes rettigheter som urfolk.

Høyesterett konkluderte med at utbyggerne, med myndighetenes godkjennelse, ikke hadde utredet tilstrekkelig mulighetene for avbøtende tiltak som kunne ivaretatt reindriftssamenes interesser.

Konflikter i Finnmark

Saken er ennå ikke løst. Nye konflikter er på gang i Finnmark. Det politiske flertallet mener at Finnmark må sikres mer kraft – selv om samene vil motsette seg at det bygges ut vindkraft der det i dag beiter reinsdyr.

Staten satser på at de vil finne en løsning, i dialog med samene. Det er slett ikke sikkert. Da må staten komme opp med en solid utredning om avbøtende tiltak slik at de ikke går i Fosen-fella. Dette kan ta tid, og det haster med å få fram kraft i Finnmark.

Både samer og naturvernere blir frustrert og sinte når de kan bruke domstolene som bevis for at de ikke blir tatt hensyn til. Én ting er at det fattes politiske vedtak en er uenig i. Det er verre at staten i tillegg gjør seg til lovbryter.

Staten mener den ikke bryter lover. De må holde seg til loven slik den blir tolket av domstolene. For politikere er det lov å være etterpåklok. De kan vedta å endre lover som fører til mer byråkrati uten at det har betydning for resultatet.

Når Frp i dag fremmer et talentløst mistillitsforslag mot Tonje Brenna (Ap), er det beviset på at kontrollkomiteen bedriver partipolitikk, ikke kontroll av statsråder på et objektivt grunnlag.

­Da Kontrollkomiteen i forrige uke la fram sine konklusjoner i habilitetssakene, maktet den å skape et inntrykk av at komiteen arbeidet på grunnlag av objektive kriterier og at den hadde maktet å legge partipolitikken på hylla. Det var i særlig grad Høyres «sterke kritikk» av Erna Solberg som bidro til det.

Riktignok ville Høyre og Frp også rette sterk kritikk mot Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt (Ap), men det fikk så være.

Omtrent samtidig som komiteen la fram sine konklusjoner, ble det kjent at arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna ikke hadde oversendt alle dokumenter i saken. Frp mener at hun dermed har brutt opplysningsplikten overfor Stortinget. Derfor fremmer de et mistillitsforslag mot henne.

Interne budsjettnotater

Når Brenna i første omgang ikke la fram interne budsjettnotater, peker Ap på at dette ikke bringer noe nytt i saken. Brenna har innrømmet at hun alt for seint innså at hun var inhabil når det gjaldt bevilgningene til Utøya-senteret der hennes tidligere samboer og to venner sitter i styret.

Hun foretar seg ikke noe annet enn å videreføre bevilgningene som Solberg-regjeringen la grunnlag for. Vi snakker derfor om et formelt brudd på habilitetsreglene. Det har null reell betydning.

Høyres Peter Frølich (H) sier til Dagbladet at det er vanskelig å si om Tonje Brenna har brutt opplysningsplikten. Det må i tilfelle en egen undersøkelse til for å kunne slå fast det. Spar oss for det. Komiteen bør spare seg for mer arbeid som det ikke kommer noe ut av. Ingen andre partier hopper på Frps mistillitsforslag.

Michael Tetzschner, tidligere stortingsrepresentant, og én av Høyres tungvektere i konstitusjonelle spørsmål, skriver i Minerva at «institusjonell, parlamentarisk kontroll av regjeringen må gi tapt i konkurransen med partipolitikkens nyttekalkyler.»

Det er det som skjer nå.

Under dekke av at Frp er mer opptatt av statsråders opplysningsplikt overfor Stortinget, har de funnet ut at de er tjent med å fremme et mistillitsforslag mot Tonje Brenna. Det er samme tenkning som ligger bak når de ikke blir med på forliket om pensjon.

Mistillitsforslaget er politikk, det har ingen ting med jus eller regler å gjøre.

Lan Marie Berg bedømmer

MDG er hakket verre i sin argumentasjon for å oppgradere sin konklusjon fra «kritikk» til «sterk kritikk». Lan Marie Berg (MDG) sier til Dagens Næringsliv at «vi må kunne forvente at statsråder snakker sant og gir Stortinget fullstendig informasjon».

Hun feller i realiteten en moralsk dom over Brenna med en slik språkbruk. Å gjøre en feil, er ikke ensbetydende med ikke å snakke sant.

Velgerne møter nok oppgradering til «sterk kritikk» fra MDG og KrFs side og mistillit fra Frp med et gjesp. De er lei av habilitetsrotet og spillet rundt.  

Med stort alvor gikk komiteen i gang som «etterforskere», «anklagere» og «dommere». Venstres Grunde Almeland gjorde som saksordfører det beste ut av systemet.

Venstre holder fast på konkusjonene i komiteen. Det er MDG, KrF og Frp som driver habilitetssakene ned i den partipolitiske grøfta. Dermed får ikke Kontrollkomiteens konklusjoner den tillitsstatus som var meningen.

Erna Solberg ble konfrontert med Kontrollkomiteens sterke kritikk i Politisk Kvarter på NRK i dag. Hun virket fullstendig uberørt. Kritikken var som forventet, og hun minnet om den kritikken hun selv har tatt.

Hun plasserer saken helt og holdent på politikkens arena. Kontrollkomiteens konklusjoner betyr ikke noe som helst. Hun har for lengst avklart at hun vil være Høyres statsministerkandidat neste år. Den eneste endringen er at hennes mann, Sindre Finnes, skal selge alle sine aksjer i løpet av dette året.

Erna Solberg møtte de kritiske spørsmålene hun fikk med en offensiv holdning. Hun signaliserte «er vi ikke snart ferdig med denne saken?». Det tror vi at velgerne er.

Vi er tilbake i politikkens verden. Velgerne har nok ikke mindre tillit til verken Erna Solberg, Tonje Brenna eller Anniken Huitfeldt. Det norske demokratiet er ikke svekket på grunn av habilitetsbrudd.

Habilitet er viktig, men det som er felles for de siste års habilitetsbrudd, er at det ikke ser ut til at noen av dem har skjedd i tilknytning til viktige saker eller at noen har hentet en økonomisk gevinst ut av det.

Hvis reglene for pendlerbolig, reiser og godtgjørelse nå er tydelige, slik at normalt oppegående stortingsrepresentanter forstår dem, har vi lagt en epoke bak oss. Norske politikere er bedre enn sitt rykte. Det har ikke virket slik de siste årene.

Vi kan gå mot bedre tider, selv om mediene farter rundt med lupen og millimetermålet sitt.

Det er fornuftig og ansvarlig, som SV foreslår, å dele handlingsregelen i to – én for innland og én for utland. Slik kan søkkrike olje-Norge som knapt klarer å kutte i egne utslipp, bruke milliarder på effektive klimatiltak i andre land.

Det er på tide vi kaster gammel politisk retorikk over ripa og forholder oss til realitetene. Krigen i Ukraina har ført til skyhøye priser på energi. Et par tusen ekstra milliarder har strømmet inn i den norske statskassen i løpet av de siste to årene. Oljefondet nærmer seg 17.000 milliarder kroner.

Vi må tåle at utenlandske politikere betegner Norge som en krigsprofitør.

Vi kuttet klimautslippene med 0,8 prosent i 2022. Siden 1990 har vi kuttet 4,6 prosent. Vi har forpliktet oss til å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030. Med det tempo vil holder for tiden, vil vi ikke nå målet før i 2043.

Knapt andre enn statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøvernminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) snakker som om det er mulig nå målet.

Vi har brukt hundrevis av milliarder på å subsidiere elbiler og gitt støtte til klimatiltak. Vi holder uansett samme sneglefart.

Kravet i årets lønnsoppgjør er økt kjøpekraft. Da kan folk flest bruke mer penger. At det betyr økte klimautslipp, er det ingen som snakker om.  Vi er et av landene i verden som har høyest forbruk, og følgelig høyest utslipp av klimagasser.

Borten Moe har hengt bjella på katten

Ola Borten Moe (Sp) har hengt bjella på katten. Klimamålene er totalt urealistiske. Å kutte det som trengs, vil være ødeleggende både for bedrifter og folk flest, mener han.

Vi bør ikke lenger fortsette med å bruke milliarder på klimatiltak som knapt nok bidrar med å få ned de globale klimautslippene. Elektrifisering av sokkelen er et slikt tiltak. Vi går mot et energiunderskudd alt om tre år og trenger å tilby energi til bedrifter som vil satse grønt. Vi ligger langt på etterskudd med nye vindkraftanlegg.

Klimakrisen er akutt. Det er uansvarlig ikke å bruke milliarder på å kutte klimautslippene. Men vi må bruke de fleste milliardene i utlandet, ikke i Norge. Vi får enormt mye større kutt i utslipp ved å bruke milliarder på solceller i fattige land enn på sykkelveier i Norge, for eksempel.

SVs Kari Elisabeth Kaski kommer i dag med et fornuftig forslag. Hun sier til NRK at vi trenger en handlingsregel som er delt i to – én for innland og én for utland.

Utenlandsdelen skal brukes til rene klimakutt eller å bygge ut fornybar energi eller strømnett i utviklingsland. Hun ser for seg at vi bruker 0,25 prosent av fondet, omkring 30 til 35 milliarder kroner, på klimatiltak i fattige land.

Verden trenger olje og gass

Vi får forklare verden at vi ikke klarer å kutte klimautslippene så mye som vi har sagt fordi verden fortsatt trenger olje og gass. Men siden vi har tjent så mange milliarder på fossil energi, er det rimelig at vi i større grad hjelper fattige land til å få ned klimautslippene.

Økonomer advarer mot å hente for mange oljemilliarder inn i økonomien fordi det vil ha en inflasjonsdrivende effekt. Det vil imidlertid ikke føre til inflasjon om milliardene sende ut av landet.

Senterpartiets Ole André Myhrvold sier han er svært skeptisk til Kaskis forslag. Han frykter at en slik ny regel vil kunne føre til krav om bruk av oljemilliarder også på andre områder, som bistand eller Ukraina-hjelp.

Det ville ikke vært noen ulykke, men frykt for at det ene drar det andre med seg, er et elendig argument. SVs forslag går ut på at det kun er klimatiltak den utenlandske delen skal brukes til.

Poenget er at en slik bruk ikke vil være inflasjonsdrivende. Bistand og Ukraina-hjelp kan i noen grad være det dersom innenlandske kostnadselementer inngår, som for eksempel mottak av flyktninger.

Myhrvold minner om at regjeringen allerede bidrar til klimainvesteringer i utlandet, gjennom regnskogfondet og FNs fond for klimaskade. Det blir for smått. Det er en radikal økning i støtten SV foreslår.

Frp vil bruke mer oljepenger

Frp vil også bruke mer av Oljefondet, sier de i forbindelse med pensjonsforliket som Stortinget samlet seg om i forrige uke. Frp vil at vi i søkkrike Norge skal bruke mer penger på oss selv.

De kommer til å kjøre på økt bruk av oljemilliarder i valgkampen neste år. Men de vet at Høyre aldri vil gå med på å sprenge handlingsregelen for bruk av oljepenger.

SVs forslag kommer på overtid. De bør kjøre det fram i budsjettforhandlingene i høst. Da vil de for alvor sette spor etter seg som et grønt parti.

De vil oppnå langt større kutt i de globale utslippene ved å bruke 35 oljemilliarder utenfor Norge enn milliarder på klimatiltak innenfor landets grenser som har mer symbolsk enn reell betydning for klimautslippene.

Politikerne sprer forvirring med pratingen om en ansvarskultur. Politikere har rett til å søke makt og holde på makten så lenge som mulig. Det er velgerne, ikke mediene og opposisjonen som avgjør tillit.

­Det ser ut til at politikerne selv mener Kontrollkomiteen har bidratt til å gjenreise tilliten til dem og at de har styrket demokratiet gjennom sine konklusjoner i habilitetssakene. Så enkelt er det ikke.

At komiteen klare å opptre rimelig samlet, er en styrke. De uttalelse komitemedlemmer og andre har kommet med i ettertid, viser at vi er tilbake der vi var. Det er partipolitikken som styrer det som skjer i Kontrollkomiteens navn.

Nå er vi i gang igjen med utspill om hvorvidt Erna Solberg kan bli statsminister igjen. Det er ukevis siden hun og Høyre gjorde det klart at det er velgerne, ikke kommentariatet og ikke opposisjonen som avgjør dette.

Alt tyder på at velgerne har tillit til Erna Solberg. Slik fungerer demokratiet. Det er velgerne som skal avgjøre hvem de skal la seg representere av.

Pratingen om at det med kontrollkomiteens innstilling er lagt et grunnlag for en ny ansvarskultur er svada. Det kommer ikke til å skje at statsråder trekker seg fordi om de har gjort en feil. Det er grove feil som skal til.

Anniken Huitfeldt 

Jobben til en statsminister er å forsvare sine statsråder når de blir angrepet av mediene og opposisjonen for å ha gjort en feil. Her har Jonas Gahr Støre sviktet. Etter at alle sakens fakta var kjent, uttalte han at han hadde full tillit til Anniken Huitfeldt. Så ombestemte han seg.

Høyre sier de er i tvil om Ola Borten Moe var inhabil. Det er for tidlig å konkludere i hans sak før Økokrim har konkludert.

Komiteen er visst ikke helt ferdig med Tonje Brenna. Hun innrømmer at hun burde ha sendt over flere dokumenter. I verste fall kan det ende med at komiteen vil ha et nytt møte og oppgradere kritikken mot Brenna fra «kritikk» til «sterk kritikk». Få bryr seg om det.

Jonas Gahr Støre kan like godt rykke ut med en gang og si at han uansett hva komiteen mener, har full tillit til Tonje Brenna. Hun er nestleder i partiet. Jobben hans er å forsvare henne med tydelig tale.

Justisminister Emilie Enger Mehl er i hardt vær

Justisminister Emilie Enger Mehl er i hardt vær. VG skriver i dag at hun har feilinformert Stortinget. Påstanden om at alle lokale PST-ansatte må autoriseres to ganger, stemmer ikke. Dette kan det bli sak av.

Det er allerede blitt en sak at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har brutt grunnloven ved å ha tatt opp et lån til dekning av kostnader i forbindelse med flytting til nye lokaler. Spørsmålet er hva Mehl visste og foretok seg i forkant.

Uansett hva Kontrollkomiteen konkluderer med, vil Trygve Slagsvold Vedum frede henne. Ola Borten Moe lot han få sparken. Mehl vil han sette stillingen sin inn på for å beholde.

Påstanden om at det er en økende mistillit til politikere er primært mediedrevet, og det er knyttet til reiseregninger, pendlerboliger og habilitetsbrudd. 

Velgerne reagerer på at politikere utnytter systemer og ordninger for å sikre seg ekstra inntekter. Problemet er at reglene har vært uklare. Det er det nå ryddet opp i. Vi skal ikke lenger basere oss på tillit til at politikerne ikke henter ned i egen lomme mer enn de har krav på. Vi skal ha krystallklare regler og kontroll.

Habilitetssakene bryr velgerne seg lite om. Grunnen er at det primært dreier seg om formelle brudd. Det er ingen som har beriket seg selv ved å bryte noen habilitetsregler.

Mediene elsker habilitetssaker selv om de har null politisk betydning ut over den dramatikken mediene selv skaper, og som politikerne må reagere på.

Er det noen som har bunnsolid tillit, så er det Anniken Huitfeldt. Det var ikke nok for å beholde en plass i regjeringen. Men det fører henne til Washington i dag. Et velfortjent plaster på såret.

Velgerne bryr seg i alle fall ikke om at Tonje Brenna lot være å melde seg inhabil når det gjaldt å videreføre støtten til Utøya fordi eksen satt i styret der. Dette er politisk småtteri som vokser til store saker fordi mediene med politikerne på slep alt for lett lar seg fange inn av politisk dilldall for tiden.

Anette Trettebergstuens utnevnelser

Det er heller ikke spesielt feite verv Anette Trettebergstuen har utnevnt venner til.

Men rett skal være rett. Brudd på reglene fortjener at Kontrollkomiteen deler ut «kritikk» elles «sterk kritikk». Kanskje de finner på å gradbøye – sterk, sterkere, sterkest. Så blir det mer å velge mellom.

Alle kan gjøre feil, også statsråder. Hovedreglene bør være at statsråder som gjør feil, enten de selv er direkte årsak til feilen eller de må ta ansvar for en feil noen i departementet har, får fortsette som statsråd dersom de beklager feilen, rydder opp og sier de skal passe på at det ikke skjer igjen.

Demokratiet baserer seg på at velgere avgjøre hvem de har tillit til. Det er ikke mediene eller opposisjonen som skal presse en statsråd til å trekke seg. Vi trenger ingen mediedrevet ansvarskultur som rokker ved basisen for tillit i et demokrati.

Det mest virkningsfulle ansatte kan foreta seg som vil bli kvitt sjefen, er å varsle om helseskadelige, uholdbare arbeidsforhold, fryktkultur og kritikkverdig lederstil. Det vet de alt om i Arbeidstilsynet der sjefen trakk seg. Men det viste seg at arbeidsmiljøloven ikke var brutt.

­Det har vært uro i Arbeidstilsynet i lang tid. De som jobber her, er eksperter på hvordan arbeidsmiljøet skal være og hvordan det skal ledes. Flere som jobber der, opplever at det ikke er slik hos dem som det skal være.

Én ting er at det er forskjell mellom ideal og virkelighet. Det er det mange steder.

Det er verre enn som så i Arbeidstilsynet. Her har de et arbeidsmiljø som er ulovlig og helseskadelig, mener en del ansatte. Den som har ansvaret for at arbeidsmiljøloven brytes, er direktør Trude Vollheim.

Flere ansatte sendte et varsel mot Vollheim til Arbeids- og inkluderingsdepartementet i januar. En uke etter trakk hun seg fra stillingen.

Det var forståelig. Hun orket ikke kjempe en kamp hun ikke kunne vinne. Det tar seg dårlig ut at Arbeidstilsynet, som skal vurdere og veilede andre, har et arbeidsmiljø som ikke holder mål.

Noen må ta ansvar. Det er ikke andre enn direktøren bjella kan henges på. En vil ikke nå fram med en påstand om at de ansatte er umulige, kranglete og mangler evne og vilje til nødvendig omstilling.

Ikke helseskadelig

Departementet tauet inn advokatselskapet Arntzen de Besche for å gå igjennom varselet fra de ansatte. Aftenposten skriver at advokatselskapet ikke kan påvise noen brudd på arbeidsmiljøloven. De avviser påstanden om at arbeidsmiljøet er uforsvarlig eller helseskadelig.

At de har utfordringer i arbeidsmiljøet, legges det ikke skjul på. Advokatene peker på at det trengs en tydelig og tilstedeværende ledelse. De skriver også at de aller fleste i Arbeidstilsynet er fornøyd med trygghet og ledelse.

Ifølge Aftenposten slutter departementet seg til den eksterne vurderingen. De har merket seg at flertallet av de ansatte opplever arbeidet som meningsfylt og peker på at tilsynet leverer gode resultater.

Ronny Jørgenvåg forklarer

Fungerende direktør Ronny Jørgenvåg skriver i en epost til Aftenposten at de jobber med utfordringene i arbeidsmiljøet og vil forbedre samarbeidet mellom ledelse, tillitsvalgte og verneombud. Han legger til at deres ambisjon ligger langt høyere enn ikke å bryte loven.

Selvsagt har de høyere ambisjoner enn det. Varselet handler imidlertid om at arbeidsmiljøloven var brutt. De ansatte tok altså feil. De sendte et varsel det ikke var grunnlag for.

Varslere får fort heltestatus i mediene. Det skjer rett som det er at mediene lar varslere stå fram anonymt. Seniorinspektør Hanna Vesterager sto imidlertid fram i Aftenposten og forklarte at hun var utmattet og så bekymret for arbeidsmiljøet, og særlig mellomlederne, at hun så seg nødt til å varsle.

Det var fire ansatte som sto bak varselet. Flertallet av de ansatte opplever situasjonen annerledes.

Kode museum

Petter Snare, leder for Kode museum i Bergen, er også ute i hardt vær. Han fikk i fjor et varsel imot seg, men har støtte i styret. Kode må kutte kostnader for 16 millioner kroner og redusere med ni årsverk.

De ansatte, organisert i Delta og Forskerforbundet, har i en felles uttalelse gjort det klart at de ikke lenger har tillit til styreleder Anne Grete Strøm Erichsen og Petter Snare. De kritiserer Petter Snare for å ha et for høyt ambisjonsnivå og skriver at ansatte blir sinte, slitne og syke av det. Styret og Snare mener en høy aktivitet er nødvendig for å skaffe inntekter. Hvis ikke, kan staben bli redusert ytterligere.

Styret og Snare er ikke avhengig av tillit fra de ansatte. Snare er avhengig av tillit fra styret, og styret er avhengig av tillit fra Bergen kommune.

Det er umulig å si hvordan dette vil ende. Snare er en hardhaus som tåler motvind. Om han skulle trekke seg, kan museet ende opp i en enda dypere krise.

Direktører på Snares nivå vokser ikke på trær. Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner.

Når en leder etter lang tids uro får et varsel imot seg og saken dekkes i mediene med utgangspunkt i varslernes påstander, er det ikke uvanlig at øverste leder trekker seg. Det skal mye ork til for å rydde opp i konflikter som er eksponert offentlig.

Mens et varsel undersøkes, har konfliktene en tendens til å vokse seg større. Lederen som det varsles mot, blir i praksis satt på sidelinjen.

Petter Svare har et styre som kan gi ham tillit. Det hadde ikke Trude Vollheim.

En statsråd eller et departement nøyer seg med å si at de skal vurdere varselet grundig først. Resultatet er at lederen i en offentlig etat kan bli stående alene i månedsvis uten en klar tillitserklæring, mens det koker i organisasjonens hen har ansvar for. Helt umulig blir det dersom mediene dekker konflikten.

Ledere som får et varsel mot seg, er i praksis rettsløse.

Advokat Anne Hilseng, partner i Co advokatfirma som har ledet advokatforeningens arbeid med retningslinjer for private granskninger, skriver om dette i Dagens Næringsliv i dag. Hun peker på at det er tillatt å varsle anonymt, og at den som får et varsel mot seg, kan nektes å bli kjent med innholdet i varselet. Det gjør det umulig å forsvare seg.

Det er en grunnleggende rettighet å få vite hva en anklages for, for å kunne ta til motmæle. Men den som mottar et varsel, har ingen rett til kontradiksjon uten at en sak bringes inn for retten.

Det er nødvendig å endre loven for varsling slik at den det varsles om, gis rettsikkerhet og rett til advokat dersom arbeidsgiver tauer inn en jurist for å vurdere et varsel.

Også Høyre mener Erna Solbergs brudd på habilitetsregleverket var av det groveste slaget. Komiteen har skjøvet partitaktikken til side og opptrer samlende for å gjenreise tilliten til våre fremste politikere.

­En enstemmig kontrollkomité retter sterk kritikk mot Høyre-leder Erna Solberg for manglende rutiner for aksjehandel i hennes regjering og at hun ble inhabil i flere saker som følge av hennes manns aksjekjøp. Komiteen kan ikke konkludere på en sterkere måte. Sterk kritikk er nummeret før mistillit.

Erna Solberg tapte valget og måtte gå av som statsminister for vel to år siden. Derfor gir det ikke mening å uttale seg om tillit. Men et flertall i komiteen etterlater ingen tvil om at hun hadde blitt møtt med mistillit om avsløringene av aksjehandlene til Sindre Finnes hadde skjedd mens hun var statsminister.

Flertallet i komiteen mener Anniken Huitfeldts og Tone Brennas brudd på habilitetsreglene er kritikkverdig. Høyre og Frp konkluderer med «sterk kritikk» også i deres tilfelle.

Komiteen peker på at Ola Borten Moe (Sp) og Anette Trettebergstuen (Ap) har tatt ansvar for regelbruddene ved å trekke seg som statsråd. Derfor kommer kritikken av dem ikke i vedtaks form, men komiteen  bruker «sterk kritikk» for å karakterisere deres habilitetsbrudd.

Komiteen peker videre på at brudd på habilitetsreglene er egnet til å skape mistillit til våre folkevalgte. Når det skjer alvorlige feil, må ansvaret plasseres et sted. Det mener komiteen skjer ved å dele ut «kritikk» og «sterk kritikk», i tillegg til at to statsråder selv har trukket seg.

Hadde komiteen delt seg etter partipolitiske skillelinjer, hadde dette svekket komiteens stilling som et samlende organ som skal påse at lover og regler skal følges.

At Høyre mener Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt (begge Ap) også burde fått «sterk kritikk», er til å leve med.

På sett og vis er det oppsiktsvekkende at Høyre er med på «sterk kritikk» av Erna Solberg. Men de kom ikke unna. Hennes habilitetsbrudd er i en klasse for seg.

Kontrollkomiteens konklusjoner vil neppe gjøre det vanskeligere for Erna Solberg å stå fram som Høyres statsministerkandidat ved stortingsvalget neste år. Solberg kommer til å ta Kontrollkomiteens kritikk til etterretning og gå videre.

Solberg er klar

Hadde hun fortsatt vært i tenkeboksen for om hun skulle stille til valg som statsministerkandidat, ville Kontrollkomiteens konklusjoner gjort det vanskeligere for henne. Nå kan hun svare at beslutningen om at hun er Høyres statsministerkandidat, er fattet.

Det kan også ha blitt lettere for Høyres medlemmer i komiteen å komme med «sterk kritikk» når de vet at det ikke får konsekvenser for Erna Solbergs videre politiske karriere.

KrF har alt gjort det klart at de støtter Erna Solberg. Venstres Guri Melby har sagt at hun ikke er en kandidat til statsministerposten. Venstre og Frp sier de vil komme tilbake til det spørsmålet. Alle vet imidlertid at det ikke finnes alternativer til Erna Solberg på borgerlig side.

De rødgrønne partiene vil selvsagt bruke Kontrollkomiteens sterke kritikk mot Erna Solberg i valgkampen for alt det er verdt. Men det er ikke verdt særlig mye. Erna Solberg har bred tillit. Velgerne vil ikke legge avgjørende vekt på det Kontrollkomiteen mener.

Når det nå er satt punktum for habilitetssakene, kommer noen til å peke på at ikke finnes eksempler på at noen har beriket seg på habilitetsbruddene. Underforstått: Vi må ikke gjøre sakene verre enn de er.

Ola Borten Moe i særstilling

Ola Borten Moes sak er i en særstilling, inntil vi får avklart om han kan ha hatt innsideinformasjon før kan gjorde sitt aksjekjøp i Kongsberggruppen.

Han avviser det fullstendig. I Økokrim beveger de seg i skilpaddetempo for tiden. Vi må regne med at snøen er smeltet høyt til fjells før de konkluderer.

Både Solberg- og Støre-regjeringen får kritikk fra Kontrollkomiteen for for dårlige rutiner knyttet til habilitet. Nærmere kommer vi ikke skylddeling.