KOMMENTAR

Putin advarer europeiske ledere

Det brer seg en frykt for at Ukraina kan tape krigen. Vladimir Putin ber europeiske land om å droppe tanken om å sende styrker til Ukraina. Det vil i så fall bety full krig med Russland.

Vladimir Putin advarer Europa mot å sende soldater til Ukraina.ALEXANDER KAZAKOV/ POOL / AFP) /

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.09.2026 – 22:12

Annonse

Ingen europeiske statsledere snakker høyt om at Ukraina kan komme til å tape krigen mot Russland. De russiske angrepene på byer og infrastruktur er såpass voldsomme at noen frykter at Ukraina ikke vil overleve vinteren.

Det skrives ikke mye om denne faren i vestlig presse. Men i det siste har det anerkjente tidsskriftet The Spectator publisert flere analyser som er mer pessimistiske på Ukrainas vegne.

En ting er at Ukraina mangler et effektivt luftforsvar, noe som gjør at russiske missilangrep blir stadig vanskeligere å stanse. Magasinet peker også på at det brer seg en krigstretthet i Ukraina. Verken ledelsen i Moskva eller Kyiv har vist vilje til de innrømmelsene som kreves dersom det skal bli fred. Derfor fortsetter krigen.

Soldater til Ukraina?

Flere europeiske statsledere har sagt at Nato-landene ikke kan tillate at Russland tar militær kontroll over det meste av Ukraina. Ingen har sagt rett ut at de er klare til å sende soldater til fronten dersom det blir nødvendig for at Ukraina skal kunne holde stillingen.

Men på bakrommet snakkes det om hva Nato-landene kan foreta seg dersom fronten i Ukraina bryter sammen. De baltiske landene mener Nato-landene ikke kan godta at Russland knekker Ukraina. Men de har lite å stille opp med.

Fredag holdt Putin en pressekonferanse der han poengterte at europeiske land som sender tropper inn på ukrainsk territorium, vil være i krig med Russland.

Det er ikke en spesielt oppsiktsvekkende uttalelse. Om et europeisk land sender egne soldater til Ukraina, er det Russland de vil kjempe mot.

Putin avviste samtidig at Russland utgjør en trussel mot europeiske land. Han hevdet at Natos forsøk på å trekke Ukraina inn i alliansen var en grunnleggende årsak til krigen. Det har Putin sagt flere ganger før.

Annonse

Beskjeden framgang

Russlands framgang på slagmarken er beskjeden. Det er de russiske angrepene med droner og raketter Volodymyr Zelenskyj er mest opptatt av.

Fredag etterlyste han handling fra landene som sier de støtter Ukraina.

– Dere vet hvordan politikere er. De sier: «Vi skal gjøre alt i morgen», men så kan det ta måneder, sa han.

Han understreket at Ukraina trenger at beslutninger som allerede er tatt, faktisk blir omsatt i handling.

Han ba også om sterkere økonomiske og energirelaterte sanksjoner for raskt å svekke Russlands mulighet til å finansiere krigen og produsere blant annet ballistiske raketter.

– Dette er utfordringer som må løses nå. Ikke i vinter, men nå, sa Zelenskyj.

USAs president Donald Trump er på et annet spor. Søndag ba han Ukraina om å slutte å angripe russiske diesellagre fordi angrepene skaper mangel på drivstoff.

Søndag hevdet Ukraina å ha truffet et stort oljeraffineri i Slavjansk ved Kuban i Krasnodar-regionen. Ifølge Ukrainas militære etterretningstjeneste (DIU) utløste droneangrepet en massiv brann som var synlig på flere titalls kilometers avstand.

Det virker som om Trump for tiden er mer opptatt av å forhindre at drivstoffprisene stiger enn av å innføre strengere sanksjoner som rammer Russlands oljeindustri.

Det er lite sannsynlig at Nato-land vil sende soldater til Ukraina. Det som kan skje, er at EU øker støtten til Ukraina betydelig.

Flere EU-land, deriblant Tyskland, har på nytt tatt til orde for å bruke russiske milliarder som er frosset i europeiske banker, til å hjelpe Ukraina.

Tyskland går i bresjen for en ny plan om å ta opp et nytt felles EU-lån til Ukraina med sikkerhet i de russiske midlene, drøyt 210 milliarder euro, som er sperret i europeiske banker, meldte Politico fredag.

Et slikt lån vil ifølge planen kunne erstatte noen av de 100 milliardene euro som er satt av til Ukraina i EUs langtidsbudsjett.

Belgia, hvor de fleste av midlene befinner seg, satte foten ned for å bruke de russiske midlene som sikkerhet sist saken var på EUs bord.

Om EU skulle gå med på å øke støtten til Ukraina, er det ikke gitt at det vil løse de akutte problemene landet står overfor. USA har sagt at de ikke har Patriot-raketter de kan selge, og det er stor mangel på både våpen og ammunisjon i Nato.

Høyt spill om Ukraina-forhandlinge

Krigen eskalerer. Fredsforhandlinger er så langt bare prat.

Hvis Volodymyr Zelenskyj vil møte Putin, må han komme til Moskva, sier utenriksminister Sergey Lavrov.Maxim Shipenkov/ Pool Photo via AP)

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 13.09.2026 – 14:54

Annonse

Da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i juni intensiverte droneangrepene mot Russland, sa han at målet var å tvinge Russland til forhandlingsbordet. Når krigen kommer hjem til Russland, rammer sivilbefolkningen, skaper bensinmangel og svekker landets økonomi, mente han at Putin ville se seg tjent med fredsforhandlinger.

Ukrainas eskalering av krigen har så langt ført til at Russland har trappet opp sine angrep på Ukraina. Ukraina mangler raketter som kan skyte ned russiske ballistiske missiler. Dette kan ende i en humanitær katastrofe og en stor flyktningstrøm til Europa dersom det ikke blir satt en stopper for de russiske angrepene.

Ukraina gjør seg klar til nye trepartsforhandlinger i oktober med mål om å avslutte krigen med Russland, sa Zelenskyjs stabssjef, Kyrylo Budanov, i forrige uke.

Trepartsmøte

Uttalelsen kom kort tid etter at de amerikanske utsendingene Steve Witkoff og Jared Kushner hadde møter både i Moskva og Kyiv, deres første besøk i den russiske hovedstaden siden februar.

Det siste trepartsmøtet fant sted i Genève i februar. Zelenskyj har foreslått at et nytt møte kan arrangeres i Tyrkia, De forente arabiske emirater, Sveits eller et annet land.

Kremls talsmann Dmitrij Peskov sa at Moskva ikke utelukker å gjenoppta forhandlingene, men at det er for tidlig å si når og hvor.

Zelenskyj foreslo i forrige uke at han møter president Vladimir Putin under G20-toppmøtet i Miami i desember. Det har Russland avvist.

Fredag sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at landet er klart for forhandlinger med Ukraina, men t de ikke interessert i å forhandle om en våpenhvile. Alle forhold må løses i en fredsavtale.

– Den militære operasjonen vil ikke bli stanset i forhandlingsperioden, sier Lavrov til det statlige nyhetsbyrået Tass.

Han legger til at dersom Zelenskyj vil møte Putin, får han komme til Moskva. Det har Putin foreslått tidligere, men Zelenskyj har kategorisk avvist det russiske tilbudet om samtaler i Moskva.

Annonse

Russlands krav

Både Putin og Lavrov har tidligere sagt at det ikke er noe poeng i å møtes til forhandlinger dersom Ukraina ikke forstår at Russland ikke vil oppgi sine mål med krigen. Ukraina må gjøre det klart at landet ikke vil bli medlem av Nato, at det ikke skal bygger opp en hær som Russland oppfatter som en trussel, og at Russland får overta de fire regionene landet allerede har innlemmet i sin grunnlov.

Dette har Zelenskyj avvist. Hvor langt han vil kunne strekke seg for å inngå en fredsavtale, er naturlig nok ikke kjent.

Selv om både Russland og Ukraina snakker om en fredsavtale, er det lite som tyder på at det blir noe av. Det virker som om Russland mener at landet har mest å vinne på å fortsette krigen. Russland har styrket sin forhandlingsposisjon fordi krigen for tiden rammer Ukraina langt hardere enn den rammer Russland.

Zelenskyj har de siste to ukene flere ganger pekt på alvoret i situasjonen og innstendig bedt Nato-landene om flere raketter som kan beskytte landet. Canada og Tyskland har sagt at de skal sende raketter som kan skyte ned russiske ballistiske missiler. Men det er uklart hvor mange Ukraina vil få, og når de vil bli levert.

Krisen er ikke over. Fredsforhandlinger er så langt bare prat.

Annonse

KUNST

En høstutstilling med sjelesorg

Mange kunstnere forsøker å lege seg selv. Når de når ut med kunsten sin, er det for å helbrede andre.

Et av kunstverkene – skiltet fra den nedlagte butikken Shangri-La – pryder inngangspartiet på Kunstnernes Hus der Høstutstillingen åpner åpner for publikum 11. september. fram til 18. oktober.Heiko Junge/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 11.09.2026 – 09:53

Annonse

Torsdag ettermiddag åpnet kulturminister Lubna Jaffery den tradisjonsrike Høstutstillingen på Kunstnernes Hus. Årets utstilling er nummer 139 i rekken. Den første åpnet i 1882. Året etter debuterte Edvard Munch på utstillingen.

Høstutstillingen er ikke minst viktig for debutanter. Hele 49 av de 83 kunstnerne som er representert på årets utstilling, er debutanter.

Det oppnevnes en jury for hver utstilling. Hvem som helst kan sende inn et verk til vurdering. Interessen blant kunstnere for å få plass i utstillingslokalene på Kunstnernes Hus er fortsatt stor. I år ble det sendt inn 2.515 verk til vurdering.

Demokratisk utstilling

Lubna Jaffery pekte på at utstillingen har en demokratisk innretning, og at målet er å begeistre, engasjere og provosere.

Hun beskrev utstillingen som en kulturinstitusjon der det er kvalitet, ikke kommersielle kriterier, som gjelder.

Hun pekte også på hvor viktig Kunstnernes Hus er. Huset, som ble bygget i 1930, har et betydelig vedlikeholdsetterslep. I 2024 fikk Kunstnernes Hus 40 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen DNB som startkapital til rehabiliteringsprosjektet. Det trengs rundt 150 millioner kroner til.

– Bygget må tas vare på. Det er jeg opptatt av, sa Jaffery.

Det lå nesten i luften at hun ville overraske med en saftig budsjettlekkasje som kunne utløst trampeklapp. Men det ble med den verbale velviljen denne gangen.

Annonse

«Sjelesorg»

Under monteringen av årets Høstutstilling oppdaget juryleder Matilda Höög en felles tråd mellom flere av verkene, selv om hun ikke vil kalle det et tema.

– Det har oppstått rom for helbredelse rundt om i utstillingen, sier Höög til NTB.

Hun knytter dette til kunstens evne til å formidle personlige erfaringer og skape gjenkjennelse hos andre.

– Jeg tror det er slik for mange kunstnere at man begynner med å forsøke å lege seg selv, og når man når ut med kunsten sin, er det for å helbrede andre. Eller i alle fall skape muligheten for å dele følelsesmessige inntrykk, sier hun.

Höög bruker ordet «sjelesorg» om denne siden av det kunstneriske arbeidet. For henne handler det om å dele noe som oppleves som viktig, og undersøke om erfaringen også finnes hos andre.

– Å si: «Dette er viktig for meg. Er det kanskje noen andre som også kjenner det sånn?» Det er sjelesorg. Vi gjør det for oss selv. Vi gjør det for andre. Vi gjør det fordi det ikke finnes noe igjen å kjempe for uten kunsten. Ikke hvis livet skal være mer enn bare å eksistere, sier hun.

I årets utstilling finner vi verk som knytter an til krig og kunstig intelligens, naturinngrep, teknologimakt, migrasjon, tap av lokale møteplasser, identitet og sorg.

Men den rommer også personlige fortellinger om migrasjon, identitet og sorg, uttrykt gjennom teknikker som spenner fra rødlistede håndverkstradisjoner til vev, broderi, fotografi, lukt, skulptur og performance.

Årets kunstnere

Disse kunstnerne er representert på årets utstilling (debutanter  med stjerne):

Husam Abusalem*, Henrik Lande Andersen*, Marthe Antidote Andersen*, Johan Andrén*, Anna Aniksdal*, Sindre Wam* og Jonas Løland*, Camilla Bahnsen*, Lene Berg*, Yu Shuk Pui Bobby*, Hedda Kristine Bremseth*, Elisabeth Brun*, Tor Børresen*, Bente Bøyesen, Stefan Christiansen, Marius Dahl*, Siren Dahle, Alice Davies*, Dev Dhunsi*, Marius Eid*, Linda Bournane Engelberth, Jan Hakon Erichsen*, Kristian Evju, Vigdis Fjellheim*, Sissel Fredriksen, Andrea Galiazzo, Yana Haaitsma*, Mari Meen Halsøy og Mari Sømme Hammer*, Linn Halvorsrød*, Torgeir Husevaag, Elida Iben Høvik*, David Tobias Bonde Jensen*, Maren Dagny Juell, Julius Karoubi*, Mari Kjøll*, Ove Kvavik, Markus Lantto*, Lucy & Lucky* (Josephine Kylén Collins* og Lærke Grøntved*), Karoline Bakken Lund* og Harald Beharie*, Sagal Mahamud*, Isan Maher*, Ruby Mariama*, Helene Mariussen*, Adam Martyniak*, Trine Mauritz, Ragnhild Monsen, Move fast! Breaking news!!* (Io Alexa Sivertsen og Christa Barlinn Korvald), Ghazaal Nasiri*, Karin Augusta Nogva, Per Kristian Nygård, Viktor Pedersen, Shwan Dler Qaradaki, Oscar Qvale, Frida Retz*, Kasia Safier*, Liilian Saksi*, Bente Iben Sandvik, Gunhild Sannes, shangri-la* (Andreas Skauen Pedersen*, Øyvind Aase Fluge* og Anette Robberstad*), Yanir Shani, Tara Mohammed Sharif*, Helge Skodvin, Alice Slyngstad*, Marte Lill Somby*, Ruben Alexander Soon*, Tove Starfelt*, Mette Stausland, Randi Annie Strand, Gitte Sætre*, Fredrik Wiig Sørensen, Frank Teksum, Anne Karine Thorbjørnsen*, Christian Tunge, Per Christian Vatn, Madelon Verbeek*, Kjersti Vetterstad, Hamid Waheed*, Simon Daniel Tegnander Wenzel*, Stig Marlon Weston, Monica Winther, Johanna Zwaig, Heidi Øiseth, Maya Økland og Wesam Almadani*, Line Østby og Elin Aasheim*.

Lesekrisen politikerne medvirket til

Det er bedre at politikere innrømmer at de har bommet i skolepolitikken enn at de overgår hverandre med nye forslag til hva som bør gjøres. Det som skal til er et oppgjør med det skolesystemet det har vært bred politisk enighet om.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier at resultatene i PISA-rapporten er alvorlige.Carina Johansen / NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 10.09.2026 – 11:54 Sist oppdatert 10.09.2026 – 12:18

Annonse

PISA-rapporten er en knusende dom over reformene og kunnskapsløftene politikerne har lansert de siste tiårene for å skape en bedre skole. Norge bruker flere kroner per elev enn de fleste andre OECD-land. Det gjenspeiles ikke i resultatene.

Utviklingen går i feil retning på skolens viktigste område: å lære elevene å lese. Matematikk og naturfag, som også måles i PISA-undersøkelsen, er viktige fag. Men klarer ikke unge å lære seg å lese skikkelig, risikerer de å bli tapere i framtidens arbeidsmarked.

Dårligere enn OECD

Da kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun la fram de siste tallene, sa hun at resultatene er alvorlige.

– At 41 prosent av norske gutter leser så dårlig at de vil ha problemer med å klare seg i utdanning, er alarmerende, sa Nordtun. Hun la til at det er uakseptabelt at Norge scorer dårligere enn OECD-snittet i lesing, matematikk og naturfag.

Nesten en tredjedel av elevene presterer under grensen for hva man bør kunne for å være godt forberedt på utdanning og arbeidsliv.

Det går gal vei over hele linjen, selv om politikerne kontinuerlig snakker om å satse på skolen. Situasjonen var den samme da de borgerlige styrte. De siste fem årene har de rødgrønne hatt ansvaret.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har tatt fatt i flere av problemene. Elevene får ikke lenger bruke mobilen i skoletiden. Det er gitt beskjed om at det skal brukes mindre nettbrett, og at elevene skal få bøker i flere fag. De skal lære å skrive for hånd, ikke bare bruke tastatur.

Nordtun har også sagt at lærerens rolle skal styrkes. Læreren skal være sjefen i klasserommet. Bestemmelsen om at en lærer ikke kan ta fysisk grep overfor elever, er endret.

Annonse

Problemelever

Det er mulig partiene ser ulikt på hva lærere og rektorer skal kunne gjøre når en elev ødelegger undervisningen for en hel klasse. Frp tror på en hardere linje. Hva det innebærer i praksis, er mindre klart.

Høyre snakker fortsatt varmt om å heve kvaliteten i lærerutdanningen. Dersom en lærer ikke behersker fagstoffet godt nok, vil det naturligvis påvirke elevenes læring. Men det er vanskelig å dokumentere at svake lærerprestasjoner er en viktig årsak til problemene.

Både gode og mindre gode lærere må kjempe for å få elever til å lære å lese og tilegne seg kunnskap. Det blir for enkelt å plassere ansvaret hos lærerne eller skolen. Problemet ligger også hos elevene, foreldrene og politikerne.

Foreldre legger for mye av ansvaret for både læring og oppførsel på skolen. De må selv ta ansvar for at sønnen eller datteren lærer folkeskikk, kan sitte rolig og konsentrere seg. For noen elever er dette vanskelig. Men oppgaven kan ikke overlates til skolen alene.

Politikerne gjorde en feil da de for ti år siden ivret for lesebrett og digitale hjelpemidler i skolen. Barn lærer bedre av å lese bøker.

Politikerne bommet også da de innførte kompetansemål framfor å være tydelige på hva elevene faktisk skal lære i de ulike fagene. Elever og lærere må forstå at en viss grad av pugging og terping er nødvendig. Vi kan ikke slutte med det fordi elevene synes det er kjedelig.

Individuell læringsarena

Den største feilen politikerne har gjort, er å la skolen utvikle seg til en individuell snarere enn en kollektiv læringsarena. Eleven er gitt en rett til tilpasset opplæring. Lærere og skoler må dokumentere at denne retten oppfylles. Det holder ikke lenger å dokumentere hvilken undervisning klassen har fått. Det er den individuelle oppfølgingen som skal dokumenteres.

Rettighetstenkning og dokumentasjonskrav har skapt et kostbart system. Elevenes rett til å klage til Statsforvalteren dersom de er misfornøyde, fører også til omfattende dokumentasjonsarbeid.

Vi kan ikke regne med en betydelig økning i bevilgningene til skolen. Det er heller ikke mangel på penger som er hovedproblemet. Politikerne bør nedskalere kravene til individuell tilpasning og begrense klageordningene. Ressursene som frigjøres, kan brukes til konkrete støttetiltak som styrker undervisningen.

Læreren bør kunne konsentrere seg om å undervise klassen ut fra et pensum som er kjent for elever og foresatte. En bestemt kunnskapsmengde skal formidles. Grunnleggende ferdigheter må terpes på. Fakta må pugges.

Det finnes mange aktuelle temaer som noen mener skolen bør ta opp. Enkelte lærere klarer kanskje å gi dem plass. Men det viktigste er pensum. Skolen må bruke mer tid på mindre. Og det viktigste av alt er lesing

Iliaden-verden som den er eller som den burde være

Etter Odysseen-suksessen kommer vel Iliaden også på film og vil gi liv til debatten om kultur skal bidra til en bedre verden eller fortelle hvordan verden faktisk er.

Christopher Nolan har gjort stor suksess med The Odyssey. Her er han i Seoul i Sør Korea. Det spekuleres i om det også kan bli film om Homers andre storverk, Iliaden.Ahn Young-joon/AP-photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 08.09.2026 – 10:16 Sist oppdatert 08.09.2026 – 10:48

Annonse

Odysseen fyller kinosaler verden over. Kombinasjonen av god, gammel gresk kultur og moderne action er sikker suksess. Når Christopher Nolan har lykkes så godt med det ene av Homers storverk, Odysseen, går han vel snart løs på det andre, Iliaden.

Elin Ørjasæter og Ole Asbjørn Næss har gått sammen om å lage podkasten KulturNorge. De skal konkurrere ut NRK, som de mener har sviktet kulturen, i løpet av et par år, sier de. De skal sende én episode på vel en time hver uke.

I en av de første episodene ender de opp i en heftig krangel om Homers heltedikt Iliaden.

Sterkt uenige om storverket

Elin Ørjasæter har forsøkt å lese diktet. Hun synes det er altfor vanskelig, orker ikke bruke tid på det, kaller det voldsporno for menn og peker på at om lag en tredjedel av verket ikke er annet enn temmelig detaljerte skildringer av menn i krig. Ikke engang de mest utspekulerte voldsskildringene hos Jo Nesbø kan måle seg med Iliaden. Dette er et dikt om grusomhet.

Hun har bedre ting å bruke tiden på. Hun vet selvsagt at Iliaden er et av verdens mest berømte dikt. Men verden går videre. Hun ville heller brukt tiden på å lese Det nye testamentet.

Ole Asbjørn Næss er helt bestyrtet over at en oppegående og kulturelt bevisst person som Ørjasæter ikke bare vender tommelen ned for Iliaden, men bokstavelig talt vraker storverket. Hadde hun trillet terning, hadde det blitt en ener. Det virker som om han ville gitt den en sekser. Men terningkast driver de ikke med.

Næss er overbevist om at han vil klare å få Ørjasæter til å forandre mening dersom hun bare tar seg tid og lar ham forklare hva som er nøkkelen inn til Homers storverk.

Næss hamrer inn at det ikke er uten grunn at Homers dikt står seg den dag i dag. Dette er og blir stor litteratur. Det er bare for Ørjasæter å bøye seg for Homers storhet.

Men Ørjasæter bøyer seg ikke om menn som hevder de forstår fryktelig mye.

Den heftige diskusjonen mellom de to handler ikke bare om hva det er verdt å bruke tid på, om hva de synes om et litterært verk og om hvilken betydning Homer har hatt for utviklingen av Vestens sivilisasjon. Den handler i bunn og grunn om hva som er kulturens og litteraturens hensikt. Skal kulturen beskrive verden slik den er, eller skal den bidra til å gjøre verden til et bedre sted for menneskene?

Annonse

Det som har gjort det til et berømt verk i verdenshistorien

Det later ikke til at Homer var nevneverdig opptatt av denne problemstillingen. Han skrev trolig Iliaden på 700-tallet f.Kr. Handlingen utspiller seg i løpet av noen få uker i det tiende og siste året av trojanerkrigen, og det er den greske helten Akilles den handler om.

Grekerne beleirer byen Troja. Etter at Akilles, den største av de greske krigerne, kommer i konflikt med øverstkommanderende Agamemnon, som tar fra ham slavinnen Briseis, trekker Akilles seg ut av krigen.

Det fører til tilbakegang for grekerne. Trojanerne, ledet av prins Hektor, presser dem tilbake mot skipene.

Akilles, som fortsatt avstår fra å kjempe, går med på å låne bort stridsutstyret sitt til vennen Patroklos. Trojanerne tror det er Akilles som er tilbake, og Hektor lykkes i å drepe Patroklos.

Sorgen og raseriet over vennens død får Akilles til å vende tilbake til slagmarken. Han utfordrer Hektor til tvekamp og dreper ham. Deretter sleper han Hektors lik bak stridsvognen sin rundt Troja for å vise hvor oppslukt han er av hevn.

Hun har bedre ting å bruke tiden på. Hun vet selvsagt at Iliaden er et av verdens mest berømte dikt. Men verden går videre. Hun ville heller brukt tiden på å lese Det nye testamentet.

Mot slutten av diktet kommer Trojas gamle konge Priamos i hemmelighet til Akilles’ telt og ber om å få sønnens lik tilbake. Akilles blir rørt av kongens sorg og går med på det. Det ender med at Hektor får en verdig gravferd.

Det handler altså om ære og berømmelse, vrede og hevn, døden og krigens lidelser, men også om forsoning. Akilles blir satt ut av spill da kvinnen i hans liv blir tatt fra ham, og han ender opp i blindt raseri når vennen Patroklos blir drept. Men han klarer altså å la barmhjertigheten seire til slutt.

Det er dette som har gjort Iliaden til et berømt verk i verdenshistorien. Næss peker på at diktet tar verden slik den er, på alvor. Krigen er grusom. Menn er mer opptatt av kvinner enn kvinner ofte forstår. Noe av det mest provoserende og ødeleggende menn kan oppleve, er at kvinnen de vil ha, blir tatt fra dem. Da lurer hevnen bak neste sving.

Fungerer den i dag?

Elin Ørjasæters kritikk går ut på at verden har gått videre. Menneskene er ikke slik som de var for 2700 år siden. Det er Næss enig i, men han hevder at Iliaden formidler noe som er sant både om verden, menn og krigen, selv om dette i dag spiller en mer tilbaketrukket og skjult rolle.

Verden blir aldri slik vi ønsker at den skal være.

Det er blitt pekt på at Nolan har gjort Odyssevs mer spiselig for vår tid. Han herjer på og dreper for fote, er utro og opptrer som en rendyrket, nytelsessyk egoist. Men han glemmer aldri Penelope. Det er hun som er kvinnen i hans liv. Kjærligheten vinner til slutt over hatet og volden.

Det er en Odyssevs i selvransakelse vi møter mot slutten. Det har gått så langt at noen hevder at Odyssevs nærmest blir en kristen, flere hundre år før Jesus sto fram og ba mennesker elske sine fiender og vise barmhjertighet.

Om Nolan vil lage en film om Iliaden, må han lage den slik at Elin Ørjasæter orker å se den. Ole Asbjørn Næss vil se den og like den uansett.

magne lerø ole asbjørn næss elin ørjasæter kulturdebatt homer iliaden kommentar

Marius Borg Høiby – som offer på alteret til omdømmemoralistene 

For vårt kongepar er det utenkelig å gjemme Marius unna. De vil markere for all verden at Marius hører med i familien. For Marius kan det bli skjellsettende å få stå fram rundt ei båre – og ikke i en gapestokk slik regelen har vært det siste året.

Kong Harald Vs båre ble flyttet fra den Røde salong til Slottskapellet mandag. Båren ledsages av kong Haralds familie og ansatte ved hoffet gjennom de historiske salene på Slottet. Foran går kabinettsekretær sekretariatsleder Gry Høeg Ulverud etterfulgt av barna, kong Haakon, prinsesse Märtha Louise, barnebarna kronprinsesse Ingrid Alexandra, prins Sverre Magnus, Marius Borg Høiby, Maud Angelica Behn, Leah Isadora Behn og Emma Tallulah Behn i Speilsalen. Dronning Mette-Marit og dronning Sonja er også med i prosesjonen. rikssverdet og kongens ordener. Barna, kong Haakon, prinsesse Märtha Louise, barnebarna kronprinsesse Ingrid Alexandra, prins Sverre Magnus, Marius Borg Høiby, Maud Angelica Behn, Leah Isadora Behn og Emma Tallulah Behn i Speilsalen. Dronning Mette-Marit og dronning Sonja er også med i prosesjonen.Lise Åserud / NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 04.09.2026 – 09:50 Sist oppdatert 04.09.2026 – 12:22

Annonse

Et sivilisert samfunn kjennetegnes av at befolkningen er i stand til å ha to tanker i hodet samtidig og forholde seg til tilsynelatende motsetninger uten å la moralisme, hevnlyst og fordømmelse ta styringen over ens tanker og reaksjonsmønstre.

Marius Borg Høiby har begått straffbare handlinger. Det er han dømt for i tingretten. Det han har gjort, er såpass alvorlig at han må sone i fengsel. Han unngår ikke det selv om han i en eventuell ankebehandling i lagmannsretten skulle bli frikjent for voldtekter og vold i nære relasjoner, som han nekter for.

Selv om Marius Borg Høiby er sønn av vår nåværende dronning, skal han behandles på linje med andre. Det har han da også blitt.

Han er fullstendig fratatt sitt privatliv. Alt i hans liv er blitt endevendt og kommentert i mediene. Han er for tiden landets mest fordømte mann.

Tilleggsstraffen

Han har endatil i praksis fått en tilleggsstraff som er mer byrdefull enn et fengselsopphold. Han er fullstendig fratatt sitt privatliv. Alt i hans liv er blitt endevendt og kommentert i mediene. Han er for tiden landets mest fordømte mann.

Å bli hengt ut i mediene dag eller dag månedsvis, kan ta knekken på et menneske. Retten har sagt at det ikke skal ta hensyn til «den hardeste straffen» ved straffeutmålingen. Forstå det den som kan.

Alt mediene har skrevet om ham, har satt varige spor i sjel og sinn. Han holdt på å knekke sammen.

Nå tas det til orde for at han skal ilegges enda en tilleggsstraff, av det mer eksistensielle slaget. Han burde ikke ha fått være med de andre barna som tilhører kongehuset og bære kisten til avdøde kong Harald. Hadde det vært en privat seremoni med flytting av kisten på Slottet, hadde det vært noe annet. Men siden den sendes på tv, må det regnes som en offentlig handling.

Men han bør i alle fall ikke få være med å bære kisten ved begravelsen onsdag. Hvor mange som mener det, er ikke godt å si. Norske redigerte medier har stort sett latt saken ligge. Utenlandske medier undrer seg over at «en fange får bære kongens kiste».

Det er kong Haakon som avgjør hvem som skal bære kisten, og det gjør han nok i samråd med dronning Mette-Marit. Hun vil at hennes sønn, Marius Borg Høiby, som har hørt til kongefamilien siden han var to år gammel, skal behandles på linje med hennes to andre barn.

Annonse

Nært forhold til kong Harald

Marius Borg Høiby hadde dessuten et nært forhold til kong Harald.

En gravferd for en konge er en nasjonal, for ikke å si internasjonal, begivenhet. Den er også en nær og personlig handling. Det er de nærmeste i familien som samles tettest rundt båren.

Det er Haralds åtte barn og barnebarn som bærer båren. Marius er en av dem. Det er naturlig at mediene registrerer at han, til tross for varetektsfengsling med fotlenke, får lov til å delta i sorgen på linje med de andre i familien.

Dette er ikke spesielt for Norge. Advokat John Christian Elden minner om at selv kjente gjengledere i andre land får lov til å være med sine nærmeste ved dødsfall i den nærmeste familien.

For vårt kongepar er det utenkelig å forsøke å gjemme Marius unna. De tenker stikk motsatt: De vil markere for all verden at Marius hører med i familien.

I utenlandsk presse og i sosiale medier er det blitt kritisert at Marius får delta i begravelsen på linje med de andre i familien. Det argumenteres med at det ikke tar seg ut, og at de svekker kongedømmets anseelse at en straffedømt person, under soning, får en så sentral plass i det offisielle Norges avskjed med sin konge.

De tar i realiteten til orde for at Marius bør ofres på omdømmemoralismens alter.

Det er mange for tiden som setter likhetstegn mellom moral og omdømme. Det gjelder å opptre slik at ens omdømme ikke svekkes. Og dette gjelder ikke minst for de kongelige. Noen har for lengst ofret Mette-Marit på omdømmemoralismens alter på grunn av kontakten med Jeffrey Epstein.

Epstein står som symbol på en kriminell av verste sort. Den som har vært i et nært forhold til ham, skal ikke tilgis. Slik er loven i #metoo-riket.

Ikke omdømmefokus

Kong Haakon og dronning Mette-Marit er et helt annet sted. De tenker ikke omdømme. De er opptatt av å vise verden at de ikke har gitt opp Marius. For dem, og egentlig for alle, er han langt mer enn det han har gjort.

De håper at han gjennom soning, oppgjør og erkjennelse, og vissheten om at han er omsluttet av familiens omsorg, kan komme på riktig spor i livet. Derfor er gravferden viktig både for kongeparet og Marius.

Midt i all pomp og prakt, midt i den offisielle markeringen av sorg og avskjed med en avholdt monark, går Mette-Marit og Marius. De går med en felles erfaring av å ha vært ved sammenbruddets rand; Mette-Marit på grunn av kritikken for sin kontakt med Epstein og fordi lungesykdommen brakte henne nær dødens forgård, Marius på grunn av opplevelsen av at hans liv er lagt i grus. De klamrer seg til håpet om at livet blir bedre enn det har vært det siste året.

Lovbrudd skal straffes. Straff skal sones. Men ødeleggende adferd som rammer andre, kan også tilgis. Hvor Marius er i denne prosessen, er ikke kjent.

Uansett gjør det inntrykk på ham at kongen og dronningen markerer for all verden at han først og fremst er en sønn de er glade i, og som de er rede til å hjelpe. At Marius får stå fram, ikke i en gapestokk slik han har gjort det siste året, men ved en båre, kan bli en skjellsettende opplevelse for ham og gi grunnlag for en ny kurs i livet. Det er i alle fall det familien, og langt flere enn dem, håper på.

Annonse

Fangen Jean Valjean

Pater Kjell Arild Pollestad minner i et innlegg på Facebook om at Victor Hugo i romanen De elendige lar biskopen i den lille byen Digne møte Jean Valjean, en fange på rømmen. Han banker på en kveld, og mens de andre er skeptiske, insisterer biskopen på at han skal få mat og husrom for natten.

Neste morgen var sølvtøyet stjålet og «gjesten» forduftet. Det banker igjen på døren. Politiet står utenfor og har grepet tyven.

«Godt du kom tilbake», sa biskopen. «Jeg hadde jo gitt deg sølvlysestakene også. Hvorfor tok du dem ikke med deg?»

Biskopens fullstendige mangel på fordømmelse av ham ble starten på en ny vei i livet. Romanen handler om hvordan Jean Valjean gjennom mye motgang og mange lidelser finner veien tilbake til verdighet og et liv som er verdt å leve.

Det er håp for Marius også. Det er det vårt kongepar vil si oss ved å gi Marius den ære det er å få bære kisten.

Politikernes regel-iver i møte med kong Haralds død

Politikerne lager regler for alt mulig, også for hvordan de skal møte sorgen etter kong Haralds død. Det endte med krangel om reglene ble brutt og krav om mer presise regler.

Stortingets presidentskap og de parlamentariske lederne besøker Slottskapellet der båren med kong Harald V ligger. I forbindelse med kong Haralds gravferd vil Slottskapellet være åpent for defilering for publikum frem til dagen før begravelsen.Fredrik Varfjell/NTB/POOL

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 02.09.2026 – 09:51 Sist oppdatert 02.09.2026 – 11:26

Annonse

Politikerne gir inntrykk av at det ikke finnes grenser for hvilke problemer de kan løse, eller hvilke situasjoner de kan lage kjøreregler for. De elsker å lage lover. Derfor øker antallet lover og reguleringer hvert år.

EU regulerer mye, men de har ikke kommet på å lage et direktiv for hvordan politikere skal opptre når en nasjon er i sorg. En skulle jo tro at den enkelte politiker kunne finne ut av dette selv, slik folk flest gjør. Men nei. Regler må til også her.

Det kjekke med regler er at de som er spesielt opptatt av å gjøre alt riktig, kan følge dem. De slipper å ta stilling til hva de skal gjøre eller ikke gjøre.

Regjeringen kunngjorde landesorg fram til gravferden kort tid etter at det ble kjent at kong Harald var død. I den forbindelse la den ut en veiledning på 1273 ord på regjeringens hjemmeside. Hovedbudskapet her er at samfunnet- bedriftene, offentlig og privat sektor- skulle fortsette som normalt, men at virksomheter kunne velge å avlyse eller flytte arrangementer dersom de ønsket det.

Ingen påbud

Regjeringen ga ingen påbud. Den ba folk vise skjønn. Skjønn betyr at praksisen ikke blir enhetlig. Det lever vi fint med, med unntak av dem som alltid tar til orde for regler og lover for å sikre likhet.

Politikerne begynte også å røre på seg samtidig som regjeringen arbeidet med sin landesorg. Ap og Frp snakket først sammen. De kom til at regjeringens kunngjøring av nasjonal landesorg ikke var nok. Det endte med at partiene, fredag da kongen døde, kunne fortelle at de hadde inngått en «borgfred» som skulle vare til etter gravferden.

Politikerne var enige om at de ikke skulle komme med politiske utspill, sende inn leserinnlegg, delta i debatter eller drive annen politisk kommunikasjon med mindre det ble vurdert som «strengt nødvendig».

Etter at det ble kjent at det var blitt nei til EU-medlemskap i folkeavstemningen på Island, sendte Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum ut en pressemelding der det het:

«Islendingene har nå sagt klart fra om at de vil beholde nasjonal kontroll over blant annet sin egen energi, sine fiskeriressurser og sitt landbruk. Islands beslutning understreker det vi i Norge allerede gjør: å stå opp for egne interesser og samtidig søke samarbeid med resten av Europa og verden.»

Om Vedum i farten glemte at det både var landesorg og borgfred, eller om han mente det var «strengt nødvendig» å kommentere avstemningen på Island, er ikke godt å si. Sp hevdet de ikke hadde brutt noen regler og viste til at de hadde avlyst arrangementer.

Annonse

Høyre mot Vedum

Det skulle altså ikke mer til enn at Trygve Slagsvold Vedum i moderate ordelag sa det alle vet han mener, før Høyres generalsekretær Tom Erlend Skaug reagerte kraftig og mente innlegget brøt med den avtalte borgfreden. Dermed rullet debatten i gang på sosiale medier, og kommentatorer kastet seg på.

Politikerne klarte stort sett å holde seg på matta. Skulle det være borgfred, kunne de ikke samtidig slippe seg løs med kritikk av Vedum.

Det endte med at partiene ble enige om å samles igjen for å få klarhet i hvordan borgfreden skal forstås, hvor lenge den skal vare, og hvor strengt den skal håndheves.

Alt i alt kan vi ende opp med et helt regelverk som skal gjelde for én uke, med mindre politikerne tar til fornuften.

Denne saken illustrerer hvordan det fort baller på seg når noen kommer med et forslag i en emosjonelt fortettet situasjon. Når en politiker foreslår at alle bør vise sin deltakelse i sorgen ved å legge den politisk debatten på hylla, er det vanskelig å være imot. Slik oppstår en regel.

Også lover kan oppstå på denne måten. Det skjer når politikere griper styrende inn før jurister og fagfolk har vurdert om en situasjon eller et problem egner seg for lovgivning.

Takt og tone

Vi bør overlate mer av det som har med takt og tone, etikk og følelser å gjøre, til den enkelte. Politikerne trenger ikke komme på banen med en gang det oppstår et problem eller en situasjon der det er tvil om hva som bør gjøres. La folk bruke skjønn.

Det er påfallende at politikerne har gitt seg selv munnkurv i ti dager. Det bør være mulig å kommentere viktige samfunnsspørsmål også under en nasjonal landesorg.

Ingen skade har skjedd. Ingen plages av at politikerne holder seg like rolig som på en varm sommerdag i juli. Det handler om at vi har fått enda et eksempel på politikernes iver etter å regulere. Hensikten er god, men reglene kan vi klare oss uten.

Mette-Marit: Dronningen for dem som strever

Mette-Marit blir ikke dronning for eliten, for de perfekte, for dem som mener å ha sitt på det tørre. Hun blir dronning for dem som har dummet seg ut, for dem som kjenner på skam og plages av sine feiltrinn.

Kronprinsess Mette-Marit hilser til barnetoget under 17.mai-feiringen på Skaugum i Asker i år.Lise Åserud/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 01.09.2026 – 10:16 Sist oppdatert 02.09.2026 – 14:30

Annonse

Hadde kong Harald engasjert en hodejeger for å finne en fremtidig dronning til sin sønn Haakon, ville han neppe ha hentet fram Mette-Marit Tjessem Høiby.

Hvis Mette-Marit hadde gjennomført et ansettelsesintervju og blitt evaluert av en rekke referanser, ville hun neppe ha fått jobben som dronning. Det er for mye rundt henne som skurrer. Omdømmet er omstridt, det er blitt sådd tvil om dømmekraften hennes, og helsen hennes er ikke god.

Men det var ikke en hodejeger, politikerne, pressen, mediene eller kongen som skulle avgjøre om Mette-Marit skulle bli dronning. Det var ene og alene vår nye konge, Haakon VIII.

Da hennes relasjon til Jeffrey Epstein ble kjent, var det flere, ikke minst i sosiale medier, som konkluderte med at hun aldri ville kunne bli dronning. Flere anbefalte Haakon å skille seg fra henne.

Tilgivelse og forsoning

Andre mente hun kunne bli dronning dersom hun offentlig ba om tilgivelse og forsoning. De så for seg en repetisjon av pressekonferansen etter at hun ble sammen med kronprins Haakon, der hun ba om unnskyldning for sin tidligere utagerende atferd.

Denne beklagelsen, sammen med biskop Gunnar Stålsetts tale under bryllupet, medvirket til at hun fikk legge feiltrinnene bak seg. Nå var det kjærligheten mellom Mette-Marit og kronprins Haakon mediene og folket ble opptatt av.

Mette-Marit besto den royale prøven. Alenemoren tilpasset seg det som ble forventet av en kronprinsesse. Hun vant folkets hjerter. De som var skeptiske til henne, hørte vi mindre til. Det var prinsesse Märtha Louise som ikke tilpasset seg folkemeningen.

Mette-Marit bygget også sin egen plattform basert på egen interesse og kompetanse. Hun ble bøkenes kronprinsesse, en ambassadør for litteraturen. Hun drev det lenger enn bare å representere. Hun viste at hun hadde god greie på litteratur.

Alt så ut til å gå hennes vei. Det var bred enighet om at hun ville fylle rollen som dronning når den tiden var inne.

Så kom krisene. Da Ari Behn valgte å ta sitt eget liv, ble det stilt spørsmål ved om det hadde vært for krevende for ham å tilpasse seg den kongelige rammen rundt livet sitt.

Annonse

Ari Behn og Durek Verrett

Ari Behn kom også utenfra. Noen pekte på at Mette-Marit hadde klart langt bedre enn ham å finne sin plass.

For Mette-Marit fikk sorgen en egen dimensjon ved at hun mistet han som kom utenfra. Nå sto hun mer alene blant de kongelige.

Da prinsesse Märtha Louise førte en ny utenforstående inn i den kongelige familien, så hun neppe i Durek Verrett en person hun kunne identifisere seg med. I mediene haglet det med kritikk av sjaman Durek, av det han sa og det han gjorde.

På nytt var budskapet fra kongehuset at det avgjørende er kjærligheten. Kong Harald kjempet i ni år for å få Sonja. Det manglet ikke på kvinner som var interessert i kronprins Haakon, men det var Mette-Marit han ville ha.

Prinsesse Märtha Louise ville ha Ari Behn og senere Durek Verrett. På hver sin måte representerte de ikke det vi forbinder med det kongelige hoff. Men slik måtte det bli. Kjærlighetens veier er uransakelige.

Så ble Mette-Marit syk, og hun ble stadig dårligere. Hun ville ikke klart å leve videre om hun ikke i år hadde fått en ny lunge. Alt ser ut til å gå bra, men faren er ikke over. Vi vet ennå ikke om hun neste år kan leve tilnærmet normalt. Men vi kan regne med at hun i løpet av 2027 kan utføre sine oppgaver som dronning.

Marius Borg Høiby

Krisene er ikke over. Sønnen Marius Borg Høibys lovbrudd og oppførsel har rammet henne hardt. Tankene på hvordan hans liv skal bli framover, plager henne. Offisielt har dette vært et ikke-tema. Både hun og kong Haakon har avvist å kommentere en sak som ikke er ferdigbehandlet i rettsapparatet.

Den siste krisen, om vi ser bort fra helsetilstanden, er knyttet til kontakten med seksualforbryteren Jeffrey Epstein.

Hun og kong Haakon vil hevde at de la denne saken bak seg da de lot seg intervjue i 20 minutter av NRK i vinter. De fleste mediene hevdet at dette ikke var tilstrekkelig. De ville vite mer, ha svar på flere spørsmål, både om hva som faktisk hadde skjedd og hva de mener om det i ettertid.

Journalister og kommentatorer må gjerne mene at de vil vite mer, og at folket har krav på det. Det løpet er kjørt. Kong Haakon og dronning Mette-Marit har sagt det de vil si om Epstein. De kommer ikke til å si mer om journalister igjen begynner å spørre når Epstein-saken på nytt kommer på dagsordenen.

Debatten om Mette-Marit som dronning er også avsluttet. Nå er hun dronning. Folk vil selvsagt kunne ha meninger om henne som dronning og om Haakon som konge. Det tåler de.

Kommentator i Dagsavisen, Helle Lyng Svendsen, skriver at hun er takknemlig for at vi får en dronning som vet hvordan det er å være pårørende til noen som har begått lovbrudd.

«Det vil mange av oss oppleve i livet. Og det kan være skambelagt. Mer åpenhet rundt dette i samfunnet vil være et gode. Det kan dronning Mette-Marit bidra til å skape», skriver hun, og legger til at hun aksepterer at vi har en dronning som var venn med Jeffrey Epstein og brøt kontakten da hun skjønte at noe var galt.

«Jeg er glad vi får en dronning som har levd flere liv og viser oss at det er mulig. Man kan alltid starte på nytt og velge en ny vei for seg selv og sine», skriver hun.

Annonse

Paulus om svakhet

Paulus skriver i sitt andre brev til korinterne at «vi er presset på alle kanter, men ikke knekket; rådville, men ikke rådløse; forfulgt, men ikke forlatt». Det er når han opplever seg svak, at han faktisk blir sterk. (2 Kor 12,10)

Friedrich Nietzsche er inne på noe av det samme med sin uttalelse: «Det som ikke tar livet av meg, gjør meg sterkere.»

Søren Kierkegaard mente at den som opplever seg som svak og elendig, kan bli sterkere i troen på Gud.

Det spørs om ikke dronning Mette-Marit kjenner seg igjen i slike filosofiske refleksjoner.

Det kinesiske tegnet for krise er en kombinasjon av tegnene for fare og mulighet. Kriser kan knekke en eller man komme styrket ut av de.

Mette-Marit bør ikke bedømmes ut fra det som hører fortiden til. Hun må bedømmes ut fra den hun er blitt etter krisene hun har vært gjennom og fortsatt står i.

Vi må kunne anta at Mette-Marit ville ha gitt opp dronningoppgaven dersom ikke kong Haakon insisterte på å ha henne ved sin side. Han elsker henne. Han bruker ikke store ord, men vi forstår at Mette-Marit har vært og fortsatt skal være kvinnen i hans liv.

Mette-Marit har vært gjennom flere nederlag og kjent på mer skam og fortvilelse enn de fleste. Hun vet hva vonde dager og håpløshet er. Hun kjenner lidelsen og har vært nær døden.

Svakhet kan bli styrke

Hennes plage og svakhet kan bli hennes styrke. Hun har tilbragt så mange dager i mørket at hun med stor troverdighet kan tenne et lys her og der.

Vi har fått en dronning for dem som har dummet seg ut, for dem som kjenner på skam og plages av sine feil. De kan identifisere seg med landets dronning.

De kongelige hører til samfunnets elite. Men vår dronning kjenner også livets skyggesider og alt som kan bli annerledes enn vi hadde sett for oss og håpet på.

Mette-Marit kan bli en dronning som setter spor etter seg, nettopp fordi hun ikke er feilfri og prektig. Hun er som de fleste av oss, om vi tenker etter, om livet møter oss med bører som er blytunge å bære.

Før Ukraina-katastrofen er over oss

Det går fra vondt til verre i Ukraina. Analytikere tror USA vil ta et initiativ for å få slutt på krigen før katastrofen rammer Nato og Europa.

CIA-direktør John Ratcliffe i samtale med president Donald Trump på Camp David.Nathan Howard/ REUTERS/Pool

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 30.08.2026 – 13:27 Sist oppdatert 31.08.2026 – 08:56

Det er den samme elendigheten i Ukraina uke etter uke. Fredag sa Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, at han vil øke angrepene mot Russland. Hver dag skal det sendes 1000 droner mot mål inne i Russland. Når Ukraina trapper opp angrepene, svarer Russland med enda flere rakett- og droneangrep mot Ukraina.

Krigen eskalerer. Flere land i Europa går inn i et tettere samarbeid med Ukraina om produksjon av våpen og ammunisjon. Blant disse er både Storbritannia og Norge.

Statsledere i Europa snakker åpent om at vi må regne med krig mellom Russland og Nato. Det vil riktignok gå noen år før Russland tar sjansen på å angripe, har den tyske forsvarsministeren sagt.

Det er militære analytikere ikke så sikre på. De mener faren er økende for at Russland vil angripe et Nato-land i løpet av kort tid. Russland vil begrunne det med at Nato har et direkte ansvar for de omfattende angrepene Ukraina utfører. De sier rett ut at Nato og Ukraina har passert en grense som Russland ikke vil akseptere. Russland mener de allerede er i krig med Nato.

Det er riktignok ikke godt å vite hva Russland egentlig mener og tenker. For diplomatene er satt på gangen. Dialogen har brutt sammen.

John Mearsheimer

Professor John Mearsheimer og flere analytikere med ham, mener det er en reell fare for atomkrig dersom krigen eskalerer slik at Nato trekkes inn.

Donald Trump har vært på og av når det gjelder krigen i Ukraina. Han har gitt opp forhandlingene med Russland som han innledet i 2025. Han konstaterte at Zelenskyj og de europeiske statslederne vendte tommelen ned for den løsningen han så for seg. Siden har han overlatt krigen til Europa. USA støtter Ukraina kun ved å la dem bruke satellittinformasjon og selge dem våpen, dersom de har noe å selge og Nato betaler.

Da Ukraina i sommer intensiverte angrepene inne i Russland, ønsket Trump dem lykke til. Han ville ikke utelukke muligheten for at harde angrep mot Russland kunne gjøre Putin mer forhandlingsvillig.

Det motsatte skjedde. Putin beordret massive angrep mot Ukraina, dag etter dag, flere steder. Nå har de også i praksis stengt havnen i Odessa. Ukraina får ikke inn de forsyningene de trenger. Og varer kommer heller ikke ut av landet.

I forrige uke kom det meldinger om at en ny utvikling i krigen kan være på gang. Bakgrunnen var at CIA-sjef John Ratcliffe overraskende dro til Moskva. Flere velinformerte medier, blant dem Politico og Wall Street Journal, skrev at hensikten med besøket var å advare Russland mot å angripe Nato-land.

Senere skrev New York Times at hensikten med besøket var å fortelle russerne at løsningen ikke er eskalering av krigen, men at tiden er inne for en forhandlingsløsning.

Annonse

Hvorfor møte?

USA har ikke sagt noe om hva som var formålet med møtet. Trump har riktignok sagt at Russland ikke kommer til å angripe Nato. Hva Trump sier, tar de fleste med en klype salt for tiden.

Det som imidlertid er interessant, er at USA igjen engasjerer seg i konflikten. Nå skjer det ikke ved å sende Steve Witkoff eller Jared Kushner til Moskva eller Kyiv. Deres tid er ute. Nå er det på etterretningsplanet det føres samtaler. På sett og vis er det på nivået under det politiske. Men etterretningen må politikerne forholde seg til.

Når Ratcliffes besøk kom overraskende, hevder tidligere FN-våpeninspektør og etterretningsoffiser Scott Ritter i et intervju på YouTube-kanalen Dialogue Works at USA mener det er fare for at krigen eskalerer ut av kontroll.

Han har ingen tro på at CIA-sjefen dro til Moskva for å advare russerne. Det kunne de gjort ved å gi dem klar beskjed. Han tror at både russisk og amerikansk etterretning har interesse av å få slutt på krigen. De mest dystre spekulasjonene går ut på at John Ratcliffe har gitt Russland informasjon om hvor kritisk situasjonen er for Ukraina, og at det følgelig ikke er noe poeng å eskalere krigen ved å angripe Nato. Ukraina vil ikke klare å stå i mot de massive angrepene fra Russland stort lenger.

Det gir god mening å hevde at USA fra første stund støttet Ukraina fordi de så en mulighet for at en krig ville svekke Russland. Det er ingen tvil om at det har skjedd. Krigen har kostet Russland dyrt, og både Finland og Sverige er blitt medlemmer av Nato.

Det er ikke mer å hente for USA. Donald Trump har vært opptatt av å få i gang handel med Russland. Selv om Russland er en skygge av hva Sovjetunionen en gang var, regner Donald Trump Russland som en potensiell samarbeidspartner. Han vil heller ha en relasjon til Russland enn å kaste landet helt og fullt i hendene på Kina og Iran.

Vil fortsette krigen

Europeiske statsledere gir inntrykk av at de vil fortsette å betale det krigen i Ukraina koster. Zelenskyj gir inntrykk av at han for alle praktiske formål er en del av Nato.

Det er neppe slik John Ratcliffe ser det. Han er nok mer bekymret for at Ukraina skal bryte sammen. Han vet at det er pengemangel i Europa, og at ingen land står klare til å sende soldater eller den mengden våpen som trengs for å nedkjempe Russland.

Kai Eide peker i et innlegg på Facebook på at Ratcliffes besøk viser at Nato ikke har råtnet på rot. USA engasjerer seg.

USA ser nok fortsatt på seg selv som sjefen i Nato. Det kan være at Trump forbereder et nytt initiativ for å få slutt på krigen. Det kan være at Trump denne gangen setter foten ned og sier at USA ikke lenger vil støtte Ukraina. Men før det eventuelt skjer, må de to landenes etterretningstjenester finne ut av hvilken løsning som er mulig.

Trump møter ikke Putin én gang til for så å oppleve at Ukraina og Europa sier at de ikke vil godta en løsning som han og Putin legger fram.

Det mest sannsynlige er at Trump holder fast ved at krigen i Ukraina er Europas ansvar. Så får det gå som det går. En krig mellom Nato og Russland blir det ikke. Det spørs om ikke Trump har rett i det.

Kulturministeren på bunnen

Når kulturministeren får terningkast 2, er det en trøst at Jens Stoltenberg også får bunnkarakter. Han er i praksis en av flere årsaker til at Lubna Jaffery ikke kommer høyere opp.

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) får terningkast 2, men humøret, optimismen og drivet er det ingen ting å si på.Heiko Junge

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.08.2026 – 10:40 Sist oppdatert 31.08.2026 – 13:54

Annonse

Klassekampen har i sommer publisert en tosiders artikler om hver av statsrådene. Artiklene avsluttes med et terningkast.

Lubna Jaffery får en toer. Hun er ikke alene. Cecilie Myrseth, Karianne Tung og Jens Stoltenberg får heller ikke høyere karakter.

Jaffery har svart belte i rød løper

At Jens Stoltenberg kommer så lavt, er overraskende. Det viser at terningkastene ikke er noen objektiv øvelse. Juryen opererer også ut fra politiske premisser.

Stoltenberg betegnes som «gårsdagens mann» fordi han er «intimt forbundet med den markedsliberalistiske fasen vi nå har lagt bak oss». Klassekampen hevder at Stoltenberg tviholder på sin oppskrift selv om den skaper økonomisk ulikhet.

Avisen mener han håndterte striden om drivstoffprisene for dårlig, og peker på skattekommisjonen som et eksempel på at Stoltenbergs fingerspissfølelse har svekket seg.

Stoltenberg fikk skryt

Da Stoltenberg la fram statsbudsjettet i fjor høst, ble han av økonomer og det vi kan kalle de rødgrønnes høyreside, rost opp i skyene. Nå hadde landet fått en finansminister med kompetanse, oversikt og politisk vilje. Men statsbudsjettet ble ikke slik Stoltenberg opprinnelig la opp til. Det måtte omfattende endringer til og flere oljemilliarder på bordet før SV, Sp, Rødt og MDG ga sin støtte.

Det er en rammebetingelse for Stoltenberg at han ikke får styre landets økonomi slik ekspertene i Finansdepartementet, og han selv, mener er best.

Lubna Jaffery har fått terningkast 2 også i andre aviser. Hennes problem er ikke at et flertall på Stortinget griper inn og snur opp ned på prioriteringene hennes. Hun kommer ikke på offensiven fordi Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ikke vil gi henne mer penger.

Nøkkelen til suksess for en kulturminister er økte bevilgninger. Det holder ikke at bevilgningene øker i takt med prisstigningen. Det blir det ikke mer kultur av.

Annonse

Jafferys omfattende ansvarsområde

Som kultur- og likestillingsminister har Jaffery ansvar for film- og bokbransjen, musikken, idretten, mediene, frivilligheten og den brede, men også den smale, kunsten.

– Hun er både folkemusikkminister, lottominister og prideminister, sier kulturforsker ved Telemarksforsking, Ole Marius Hylland, til Klassekampen.

Felles for alle sektorene hun har ansvar for, er at aktørene ber om økte bevilgninger. De protesterer når bevilgningene ikke øker i takt med prisstigningen, og smerteskrikene kan høres helt til Sverige dersom noen får kutt.

Jaffery må konkurrere med de store kanonene i regjeringen, som lettere kan argumentere for at deres områder er viktigst.

– Kulturdepartementet er nok det departementet som blir møtt med flest sterke meninger per budsjettkrone. Du er dømt til å få kritikk, sier Hylland.

Målet er å øke kulturens andel av statsbudsjettet til 1 prosent. I dag er kulturbudsjettet på om lag 27 milliarder kroner. Det mangler 3,1 milliarder kroner for å nå målet.

Målet er regjeringen med på. Det tar bare tid å komme dit – og det er slett ikke sikkert vi noen gang kommer i mål.

Når Lubna Jaffery ikke lykkes med å øke bevilgningene til kultur, kunne hun ha gått i gang med å prioritere strengere. Det er imidlertid ikke noe sjakktrekk om en vil nå nye velgere. De som blir prioritert ned, vil garantert lage mye bråk. Det vil overdøve takketalene fra dem som blir prioritert opp. 

Energi og optimisme

Derfor får kulturpolitikken et preg av status quo under Jafferys ledelse. Hun snakker varmt om kulturen, strutter av energi og optimisme, har godt humør, byr på seg selv og har gode rådgivere rundt seg.

Representasjonsoppgavene mestrer hun på utmerket vis. Hun har svart belte i rød løper og i å kaste glans.

Hun stilte endatil opp i «Maskorama» i fjor. Det mente flere var i overkant.

Ikke alle sakene på hennes bord forutsetter at hun krangler seg til flere millioner fra Jens Stoltenberg. Forlagene venter fortsatt på avklaringer om hvilken betydning bestemmelsen i bokloven, som begrenser hvor mye rabatt bokhandlene kan kreve når de kjøper bøker fra forlagene, skal få i praksis.

Medietilsynet har anbefalt flere endringer i reglene for produksjonsstøtte til avisene. Dette kan komme i forbindelse med årets statsbudsjett. I forlengelsen av dette skal det utformes retningslinjer for fordelingen av mediestøtten de neste fire årene.

Den kinkigste saken er kravet fra bransjen om momsfritak for alle nyhetsmedier. I dag må det betales merverdiavgift for digitale saker som ikke defineres som politikk, kultur eller samfunnsstoff. Skatteetaten mener for eksempel at de kan kreve opptil 500 millioner kroner i ikke-innbetalt moms for VG Pluss-saker

Her er det Jens Stoltenberg som viser seg som en hard negl. Han har avvist et plattformnøytralt momsfritak.

Om ikke Jaffery vinner denne kampen mot Stoltenberg, kan det hende et flertall på Stortinget griper inn.

Norsk film opplever en gullalder. Bransjen etterlyser tiltak fra Lubna Jaffery for å utnytte den unike posisjonen vi har oppnådd. De vil ha økt støtte til filmer med et stort publikumspotensial. De venter på regler om investeringsplikt for internasjonale strømmetjenester i Norge. De vil også ha en regelstyrt insentivordning som kan lokke filmproduksjoner til landet ved å refundere 25 prosent av pengene de legger igjen her.

Nåværende toppidrettssenter på Sogn synger på siste verset. Idretten ønsker en milliard kroner til et nytt toppidrettssenter.

Annonse

Flere bøker

Fra alle kanter ropes det om flere bøker i skolen, sterkere biblioteker, begrensning av de amerikanske teknologiselskapenes innflytelse og at Meta og TikTok for eksempel må betale skatt på lik linje med norske aktører. Dette er et ansvar Jaffery deler med flere andre statsråder.

Jafferys forgjenger, Anette Trettebergstuen, ville bygge et nytt teater i tilknytning til Nationaltheatret under bakken på Tullinløkka i Oslo. Det ble kostnadsberegnet til 9,75 milliarder kroner. Da Jaffery overtok, satte hun foten ned.

Hun vil pusse opp den nåværende bygningen og har avvist et tilbygg i klassisk stil. I stedet ønsker hun et par avlastningsscener andre steder i Oslo. Prislappen på dette alternativet kjenner vi ennå ikke.

Det kan bli en god løsning til slutt. I så fall kan det kanskje bli terningkast 3 på Lubna Jaffery neste gang.