Alle innlegg av Magne Lerø

Blodrøde tall for nisjemedier

Det er jevnt over røde tall for de nasjonale nisjemediene. De rødeste tallene har Altinget med et underskudd på 12, 860 millioner kroner og inntekter på 6, 165 millioner.

Eier og redaktør Danby Choi driver Subjekt i balanse. Ellers er det mye røde tall i de nasjonale nisjemediene.Javad Parsa

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 14.07.2025 – 12:11 Sist oppdatert 14.07.2025 – 18:17

Annonse

Røde tall preger mediesektoren. Det kan se ut som om de nasjonale nisjemediene er mest ille ute.

Det danske medieselskapet Alrow Media etablerte den politiske nettavisen Altinget.no høsten 2022. Altinget ble etablerte i Danmark i 2000 og har tatt opp i seg analysepublikasjonen Mandag Morgen.

Altinget publiserer nyheter, analyser og intervjuer, meningsmålinger, debattinnlegg og ny innsikt og kunnskap fra våre spaltister. Fordelt på de tre landene Norge, Sverige og Danmark består Altinget av over 40 forskjellige nisjer. Redaksjonen har kontorer i Oslo, København, Stockholm og Brussel.

Underskuddet i Norge i 2024 ble på 12,8 millioner kroner. I 2023 var det på 13,6 millioner. Omsetningen har riktignok økt fra 2,6 til 6,1 millioner.

86 millioner i minus

Watch Media Norway som opererer i “business til business-markedet” med snart 10 nisjemedier, har vært i Norge i 5 år og noterer seg for et samlet underskudd på 86 millioner kroner. Salgsinntektene har økt fra 17,187 millioner kroner i 2023 til 25, 614 i 2024. Underskuddet ble redusert fra 29 til 15 millioner i fjor.

De danske eierne, JP/Politiken og Alrow Media, må vente mange på å tjene penger på sin Norges-satsing.

Schibsted har tatt styringen med Shifter som dekker den norsk innovasjon- og gründerbransjen. Underskuddet var på 3,2 millioner i 2023. Det ble på 7,5 millioner i 2024.

Psykologisk.no som har økt antallet abonnenter de siste årene, fikk et underskudd på rundt en million kroner i fjor, mens det ble minus 1,7 millioner i 2023. Inntektene har falt med rundt en halv million til 8,5 millioner og de har redusert personalkostnadene med halvannen million for å oppnå er resultat de kan leve med.

Dag og Tid er i en klasse for seg selv. De har økt inntektene fra 2023 til 2024 med fem millioner til 47,3 millioner kroner og oppnår et årsresultat på 945 000 kroner.

Kulturnettstedet Subjekt gjør det brukbart. Inntektene ligger stabilt på rundt 11 millioner kroner. De noterer seg for et overskudd på 239 000 som er på det nivået tapet fra 2023 lå på.

Minerva har driftsinntekter på 5,6 millioner og rapporterer et tap på 612 000 kroner i 2024.

Samtiden som ført ble registrert som eget aksjeselskap i 2024, fikk er negativt driftsresultat i 2024 på 1,838 millioner.

Dagens Perspektiv fikk er positivt driftsresultat i 2024 på 2,021 millioner kroner og inntekter på 7, 960 millioner kroner.

Medier og Ledelse, som i 2024 ga ut Dagligvarehandelen, Økologisk 24, Reiseliv1 og Friluftsliv fikk et negativt driftsresultat på 369 000 kroner.

Document Media har 14,5 millioner i inntekter og et resultat på 27 000 kroner.

Resultatene for bok365, Josimar, Filter Media, og ABM-media som utgir tidsskriftene Aksess, Bok & Bibliotek og Museum, foreligger ikke.

Subjekt, Filter Media, Minerva, Dagens Perspektiv og Document mottar produksjonstilskudd fra Medietilsynet på vel to millioner kroner. Dag og Tid har over 15 000 abonnenter og får 7,5 millioner i produksjonsstøtte.

Altinget, Watch Media, Psykologisk.no, Shifter og INyheter har fått avslag på søknad om støtte.

Samtiden har også fått avslag fra Medietilsynet om støtte, men Medieklagenemda har opphevet vedtaket og bedt tilsynet behandle saken på nytt

Grov utnyttelse av arbeidskraft – nå og da

BOK: I arbeiderdiktningen dokumenteres det hvordan husmenn og leilendinger ble utnyttet for hundre år siden. Det samme opplever drosjesjåførene i dag. Slik er systemet politikerne ikke får gjort noe med.

Det er felles trekk mellom dagens drosjesjåfører og husmennene i Tornedalen for rundt hundre år siden.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 10.07.2025 – 08:06 Sist oppdatert 23.07.2025 – 07:31

Annonse

I sin siste roman, «Stein i silke», tar Mikael Niemi oss med rundt hundre år tilbake i tid til svenske Tornedalen på grensen til Finland. Fattigdommen er stor. Mennesker kjemper for å overleve i et sterkt klassedelt samfunn.

Hvis de mener EØS-avtalen tvinger dem til å la plattformselskapene operere på egne betingelser, får de gi kommunene rett til å kaste de ut av eget kjøredistrikt og opprette en kommunal driftssentral

Noen rike finnes det i alle samfunn. Bøndene klarer seg godt. Myndighetenes representanter likeså. Det er alltid noen rike der de fleste lever i bunnløs elendighet.

Husmennene måtte are være glade for å få jobbe på bøndenes nåde. De øyner håp da det skal bygges en vei gjennom Pajalas enorme skoger og Veiforeningen søker arbeidskraft.

Et bestemt antall meter av veien blir lagt ut på anbud. Husmennene ender opp med å konkurrere med hverandre. Prisen presses nedover til en lønn de knapt kan overleve på. De må selv dekke alle kostnader, og det tar ofte betydelig lenger tid enn antatt å få klargjort en vei som holder den kvaliteten utbyggerne krever. Noen ganger ender det med tap.

Sosialisme som løsning

Løsningen blir sosialismen – enten den kommer i kommunistisk eller mer moderat utgave. Det skaper en voldsom spenning i samfunnet. De privilegerte gir aldri fra ser makt uten kamp. Husmennene får dannet fagforeninger, streiker og vinner til slutt fram. Arbeidsgiverne må godta avtaler som regulerer lønns- og arbeidsvilkår.

Det samme gjentar seg verden over. Arbeidermakt mot kapitalmakt.

Annonse

Utnyttelse av arbeidskraft

Utnyttelse av menneskers arbeidskraft er ikke noe som hører historien til. Det skjer i dag like foran øynene til landets politiker – og det er lovlig.

Situasjonen for drosjesjåførene i Oslo er ikke stort bedre enn for husmennene i Tornedalen. Klassekampen har de siste ukene dokumentert elendigheten og regjeringens uforståelige tafatthet.

Det var de borgerlige som foretok det såkalte «frislippet» i drosjenæringen i 2020. De skrotet i praksis løyvesystemet. Hvem som helst skulle kunne bli godkjent for å kjøre drosje.

Det trengte de ikke tro på. Plattformselskapet Ûber og Bolt hadde bevist at det ble billigere.

Det endte med at vi fikk flere tusen nye drosjesjåfører, men markedet ble ikke tilsvarende større. Sjåførene måtte vente lenger på neste tur. Utvidet arbeidstid – lavere lønn.

Ville rydde opp

De rødgrønne sa før valget i 2021 at de ville rydde opp. Det står svart på hvitt i Hurdalsplattformen. Det viste seg å være mer komplisert enn de hadde regnet med. De lot plattformselskapene være i fred, som om de var hellige kuer i den nye digitale tidsalderen. De satset på å regulere sjåførene.

For noen tiår siden var det Oslo Taxi som dekket det meste av markedet. Men monopol var ingen interessert i. Derfor fikk andre drosjeselskapet etablere seg, basert på at myndighetene delte ut løyver. Det var et system som utfordret EØS-avtalen, som bygger på fri konkurranse.

I dag er det 36 sentraler bare i Oslo og Akershus. Plattformselskapene har lokket flere tusen sjåfører til seg. Først tok de ikke mer enn 10 prosent av omsetningen. Da de var godt etablert i markedet, økte provisjonen til 25 prosent.

Det er plattformselskapene som tar imot bestillingen, fastsetter prisen, tar imot betalingen og tildeler kjøreturen til den som raskest kan påta seg oppdraget.

Sjåføren er selvstendig næringsdrivende. De jobber når det passer dem. De dekker selv alle kostnader.

De må ta de jobbene de blir tildelt. Hvis ikke faser plattformselskapene dem ut. Det gjelder å være parat flest mulig timer i døgnet om en vil ha penger på konto.

Småpenger riktignok. Klassekampen dokumenterer at en halvtimes tur fra Skøyen til Bjørvika i rushtiden koster 183 kroner. Når provisjon og kostnader er dekket, sitter sjåføren igjen med 81 kroner før skatt.

Vedtaket i Oslo kommune om at de må kjøre elbil, har gjort vondt verre. Mens inntektene går ned, tvinges de til å investere i elbil.

Regjeringens grep er å kreve at alle sjåfører må være knyttet til en sentral, det er fastsatt makspris på en del turer og det skal monteres taxameter i alle biler som kjører taxi.

Dette bidrar til bedre kontroll med næringen, men det gjøre situasjonen enda vanskeligere for sjåførene. De må betale 4000 kroner i året for å være knyttet til en sentral. Det blir nok sjåførene som må ta regningen for taxameter også.

Å være drosjesjåfør er ikke lenger et yrke en kan leve av.

Vi har fått et nytt eksempel på at Ap er så sterk knyttet til etablerte styringssystemer at de ikke får løst de problemene de sier de skal løse.

Det hører ingen steds hjemme at mennesker jobber mer enn en normal arbeidsdag til en timelønn ingen kan leve av. Det er sløvhet og tafatthet fra regjeringens side som gjør at mennesker tvinges til å jobbe på slaveaktige betingelser.

Regjeringen må gå løs på plattformselskapene, ikke lage nye regler og systemer som lager mer byråkrati.

Hvis de mener EØS-avtalen tvinger dem til å la plattformselskapene operere på egne betingelser, får de gi kommunene rett til å kaste de ut av eget kjøredistrikt og opprette en kommunal driftssentral som alle som vil kjære taxi må være tilknyttet.

Annonse

KOMMENTAR

Nationaltheatret seiler videre

Framfor å bygge på Nationaltheatret, vil regjeringen gi teateret to mindre scener utenfor Oslo sentrum. Det spørs om det blir rimeligere på sikt.

Nå gjelder det å finne et sted teateret kan flytte til mens oppussingen foregår.Rodrigo Freitas / NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 08.07.2025 – 11:00 Sist oppdatert 08.07.2025 – 12:41

Annonse

Stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) sier til Klassekampen at han er skuffet over at forslaget om et tilbygg til Nationaltheatret ble avvist. Han mener at minimumsløsningen, som innebærer oppussing av hovedbygningen og etablering av biscener andre steder i Oslo, vil svekke teateraktiviteten i sentrum.

Den skuffelsen kommer han nok over. Det viktigste er ikke hvor mange teaterstykker som settes opp i Oslo sentrum. Det avgjørende må være hva det koster og at Nationaltheatret får scener som gjør at de kan følge med tiden.

Det kan være det blir best og billigst på sikt å samle Nationaltheatret på et sted.

Kulturminister Lubna Jaffery annonserte i forrige uke regjeringens beslutning om å gå videre med minimumsløsningen, som er estimert til å koste mellom fire og fem milliarder kroner.

To biscener

Det skal bygges en erstatningsscene som skal benyttes mens teateret pusses opp og rehabiliteres. Denne scenen skal etter oppussingen omgjøres til to biscener.

Teatersjef Kristian Seltun ser på regjeringens valg som en milepæl og et godt utgangspunkt for neste fase i arbeidet. Han har, i likhet med mange andre, drømt om en ny scene under jorden på Tullinløkka.

Etter at dette alternativet er blitt utredet i nesten tre år, er det nå definitivt dødt og begravet. Det blir for dyrt.

Spørsmålet er nå hvor Nationaltheatrets biscener skal ligge. Den saken kan de fort gå bydelspolitikk i. Flere steder kan være aktuelle. Det er de som hevder Groruddalen trenger et nybygg. Andre mener lokaliteter på Økern er midt i blinken. I det siste er det tatt til orde for at Tøyen er det beste alternativet. Det kan tenkes at lokalene som Munch-museet tidligere var i, kan egne seg.

De aktuelle alternativene skal nå utredes. Det burde være mulig å fatte en beslutning på nyåret.

Forslaget “Ny framtid for Nationaltheatret”, utformet av blant andre Ellen Horn og Erik Rudeng, har kulturministeren droppet fordi de er usikkerhet rundt grunnforholdene, hva det vil koste og om det blir for lite for å dekke Nationaltheatrets behov.

Pettersen støtter Rudengs oppfordring om en grundig gjennomgang før rehabiliteringen av den historiske bygningen starter. Han mener at visjonen om en utbygging må utredes og kostnadsberegnes i detalj.

Annonse

Forlenge eksisterende bygning

Ideen om å forlenge eksisterende bygning i den stilen det er bygget, kom seint inn i prosessen. Det er derfor grunn til å stille spørsmål med om det er blitt utredet tilstrekkelig.

Det avgjørende kan ikke være hvilket alternativ som gir flest mulig sitteplasser på tre ulike scener. En stor, moderne scene er mest avgjørende.

Det er ikke kun byggekostnadene som bør vurderes. Det er dyrere å drive på to steder enn på å ha samlet all aktivitet på et sted.

Det er positivt at kulturminister Lubna Jaffery endelig har kommet seg opp av «Tulinløkkamyra» og vil sette fart på å finne ut av hvor avlastningscenen skal være. Hun kunne tillatt seg å bruke noen millioner på å bli sikker på at det er et dårligere alternativ å bygge på eksisterende bygg.

Om Tage Pettersen skulle ende opp som kulturminister etter valget i høst, kan det være han vil få utredet «utbyggingsalternativet» i høyt tempo.

De må komme i gang før det ramler en murstein i hodet på en skuespiller eller en publikummer.

Det politikerne ikke kan tillate seg, er å krype inn i enda en tenkeboks for å finne ut hva som er det beste alternativet for Nationaltheatret. De må komme i gang før det ramler en murstein i hodet på en skuespiller eller en publikummer.

Mot pressestøtte til Samtiden

Medieklagenemda har tatt Samtidens klage til følge og opphevet Medietilsynets vedtak om ikke å gi Samtiden produksjonstilskudd.

Medieklagenemda gir Samtiden medhold i klagen. De hevder Medietilsynet, her ved direktør Mari Velsand, tolker loven om støtte til mediene feil.Ole Berg-Rusten

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 03.07.2025 – 10:09 Sist oppdatert 04.07.2025 – 11:51

Annonse

Medieklagenemnda har ikke mandat til å innvilge Samtidens søknad. De konstaterer at Medietilsynet har tolket loven feil og sender saken tilbake til tilsynet.

Vi kan ikke se at tilsynet har argumenter igjen for å nekte Samtiden produksjonstilskudd. Derfor har vi bedt tilsynet gi oss et positivt svar innen 5. august.

Medietilsynet har sluttet seg til en innholdsanalyse foretatt av to forskere ved Høgskolen i Volda (HVO) som begrunnelse for å avslå å gi tilskudd til Samtiden. Vi har avvist at en innholdsanalyse kan brukes på denne måten. Medieklagenemnda er enige. De skriver:

«Nemnda er ikke enig med tilsynet i at den fremgangsmåten som benyttes for å kartlegge bredden i de allmenne nyhets- og aktualitetsmediene – å analysere det publiserte stoffet med utgangspunkt i 11 temakategorier – kan brukes for å kartlegge om vilkårene i § 3 bokstav k er oppfylt. Bakgrunnen for å innlemme nasjonale nisjemedier i tilskuddsordningen var begrunnet i «funksjonen slike medier har for å bidra til mediemangfoldet og samfunnsdebatten innenfor sitt samfunnsområde. Analyser av innholdet i nasjonale nisjemedier viser at disse mediene bidrar til innholds mangfold ved å løfte temaer, vinklinger og perspektiver som de mer allment orienterte nasjonale mediene i mindre grad dekker».

LES OGSÅ: Niels Fredrik Dahl: Én side av denne virksomheten er kald og hensynsløs

Tolker loven feil

HVO har foretatt en grundig vurdering i to omganger. Det hjelper ikke. Tilsynet tolker loven feil.

Medietilsynet er opptatt av å forvalte tilskudd på grunnlag av eksisterende regelverk. Samtidens sak teller nå om lag 120 A4 sider. Hvor mye tid forskere og jurister har brukt på å vurdere søknaden, aner vi ikke.

Det har snart gått 16 måneder siden vi sendte inn søknaden basert på det vil publiserte i 2023.

Det er i strid med intensjonen i reglene for produksjonsstøtte og normal forvaltningspraksis når det tar så lang tid å få svar på en søknad. Det er åpenbart at reglene bør forenkles slik at tilsynet ikke må bruke så mye tid og penger på å behandle en søknad.

Dette er politikerne og Kulturdepartementets ansvar. Det er de som vedtar loven om støtte til medier.

En trenger ikke være jurist eller forsker for å se at når Medier 24, som er et bransjenettsted, får støtte, holder det ikke å nekte Samtiden som har en stor tematisk bredde og går i dybden på en rekke brennbare samfunnsspørsmål, støtte.

Annonse

Et år uten støtte

Reglene er slik at en publikasjon må drive et kalenderår før en kan søke om støtte. Så pass kapital må en ha. Det er ikke meningen at en skal drive flere år før en får svar på søknaden om støtte.

LES OGSÅ: Er ADHD-basert nettselvhjelp den nye nakkekragen?

Samtiden har gått med flere millioner i minus siden vil overtok magasinet fra Aschehoug i 2022. Siden vi ikke har fått svar på søknad om støtte, måtte i høst enten legge ned Samtiden eller selge en av våre publikasjoner. Vi valgte det siste.

Medietilsynets sendrektige saksbehandling og feilaktige tolkning av loven, fikk dramatiske konsekvenser for oss. Gjort er gjort. Dette er snøen som falt i fjor.

Nå ber vi om en rask saksbehandling. Samtiden er verd å satse på. Det mener leserne også. Vi får nye abonnenter hver dag.

Annonse

ESSAY

En skrivende og frittalende løs kanon

Ole Asbjørn Ness, en prisbelønnet forfatter, en høyrevridd provokatør, en sannhetssøkende lytter, en sylskarp kommentator, en altetende podkastvert – alt etter hvordan du ser det.

Ole Asbjørn Ness har stor suksess med podkasten Ness, som Minerva kåret til «Årets podkast» i fjor. Han har også gitt ut flere bøker. I 2004 fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Det er natt.Leikny HavikMagne Lerø

Publisert 03.07.2025 – 06:45

Annonse

Ole Asbjørn Ness setter spor etter seg, ikke på den måten at andre nødvendigvis vil følge etter i dem. Til det er han for kontroversiell, kranglete, brautende og politisk ukorrekt i de fleste leire.

Ness har ennå ikke bestemt seg for hva han skal bli når han blir stor. Han har prøvd seg i så mange fag og hatt så mange forskjellige jobber at han er fullstendig fri for en yrkesmessig identitet. Eller kanskje han begynner å få det nå, i en alder av 51 år.

I fjor utpekte Minerva ham til årets podkaster. Tidligere har han vært råvaremegler innen kraftbransjen og startet sin yrkesmessige karriere etter avsluttet siviløkonomstudium med å gründe et internettselskap. Da IT-bobla han befant seg i sprakk, prøvde han seg som stuer hos Braathens.

For 12 år siden var han journalist i Finansavisen. Sammen med en kollega skrev han artikler om innvandring som vakte betydelig oppsikt. Mange ble kraftig provosert over deres journalistiske innvandringsregnskap. De visste det ville bli bråk. Og bråk ble det. Men de ble ikke tatt for å ha surret med regnearkene.

LES OGSÅ: Ole Asbjørn Ness: Politisk sett var Solstad en tosk

En forfatter i magen

I 2017 begynte han som kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyden Kise. Greit nok, men han fant ikke lykken med å sende faktura for å dele den kunnskapen han har tilegnet seg.

Ness har også studert filosofi og i årevis gått rundt med en forfatter i magen. Derfor endte han opp på forfatterstudiet i Bø. Det er ikke mange siviløkonomer som kjenner på slike behov.

Ness har også studert filosofi og i årevis gått rundt med en forfatter i magen. Derfor endte han opp på forfatterstudiet i Bø.

Heller forfatter, med litt lite på kontoen, enn finansakrobat med særdeles velfylte konti. Det er Ness. Han forstår seg på penger, og har ikke noe imot å bli rik, men da skal det være for å ha gjort noe viktig og nyttig.

I 2004 fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Det er natt. I 2011 ble han nominert til Ibsenprisen for teaterstykket FlavaLaden som ble sendt på Radioteatret.

I 2021 og 2025 ga han ut kriminalromaner der etterforsker Johnny Abrahamsen, som er like utradisjonell og ustyrlig som Ness selv, er hovedpersonen.

Ness skyr politisk korrekthet som pesten, og han raljerer gjerne med de utgavene av omdømmekåte samfunnsaktører han får øye på. Han mener å se dem overalt.

Ness jakter på folk som tenker sjæl. De trenger ikke å være enige med ham. Kravet til dem han vil ha i studio, er at de ikke går rundt grøten, men sier det de mener.

Annonse

Podkast i iNyheter

Det var i fjor han ble ansatt som featureredaktør i nettavisen iNyheter, der Helge Lurås er ansvarlig redaktør. iNyheter vil være en motvekt til de redigerte mediene som de mener i for stor grad går i flokk, sklir unna for mange vanskelige spørsmål og serverer for mye drøvtygget svada.

«Vi lover å ikke gjøre deg dummere – og det er det ikke alle mediene som kan». Slik lyder Ness’ oppfordring i podkasten om å «gi litt penger eller helst tegne et abonnement på INyheter».

Det er gjennom podkasten Ness for alvor har skaffet seg en plass i det norske mediebildet. Han lager ikke en lett og ledig podkast om dette og hint. Her er det politikk, kultur og samfunn det handler om.

Når podkasten på kort tid er blitt blant de største i landet, skyldes det at Ness framstår som ekte, med temperatur, driv og aktualitet.

Ness kan snakke en time om en sak, og det er lite utenomsnakk. Han inntar ikke rollen som en journalist som nøyer seg med å stille spørsmål og lede samtalen. Ness kan bryte inn og si han er helt uenig med den han samtaler med – og argumentere i flere minutter for sitt syn.

Så går de videre, lenger inn i materien og belyser nye sider ved det emnet som tas opp.

Når podkasten på kort tid er blitt blant de største i landet, skyldes det at Ness framstår som ekte, med temperatur, driv og aktualitet. Han kan være frekk i kjeften og strø om seg med karakteristikker som ligger litt på kanten. Men de han inviterer inn i podkasten, får snakke ut – og til tross for uenighet, er stemningen god.

Innimellom skjer det at Ness inviterer sjefen, Helge Lurås, som har god greie på utenrikspolitikk, inn i podkaststudio. De er rykende uenige om Ukraina, for eksempel. Når de to redaktørene står fram med hvert sitt syn på hvordan krigen kan avsluttes, skaper de et uenighetsfellesskap som tiltaler mange lyttere.

Samfunnskritikk

Ness er en samfunnskritisk podkast, men den er ikke ensporet. Noe av poenget er å slippe til stemmer som andre medier lett overser. Det er nok en overvekt av misfornøyde som gjerne snakker i store bokstaver, Ness inviterer inn.

Minerva gir denne begrunnelsen for å kåre ham til årets podkaster:

«Temaene han tar opp er gjerne motstrøms og anti-establishment, slik som kritikk av det grønne skiftet eller norsk midtøstenpolitikk. Ness kan være både brysk og sveipende i sine påstander og sin kritikk, men han har en særegen evne til å fremstå med både glimt i øyet og evne til å få gjestene til å slippe seg løs. Ikke minst klarer han også å skape genuine samtaler med meningsmotstandere, som Usman Rana eller Olav Elgvin om islam i Norge, Ingrid Liland i MDG om kjønn, vegetarmat og ruspolitikk, Dag Olav Hessen om Peter Wessel Zapffe – eller til og med Minervas redaktør Nils August Andresen om krigene i Midtøsten. I sum er dette en opplysende podkast, også for dem som ikke nødvendigvis er enige.

For dem som først og fremst kjenner Ness fra tweeter i sosiale medier, kan han stundom fremstå som en i overkant ubehøvlet rabulist. Sosiale medier fremmer ikke alltid den gode samtale. Men i podkasten Ness gjør han både seg selv og sine gjester til bedre samtalepartnere. På denne måten er det også et bidrag til å bryte ned ekkokamrene som for mange både tradisjonelle og sosiale medier ellers for ofte bidrar til.»

LES OGSÅ: Kommer vi til å savne BookTok?


Essay av Martin Svedman

I vår skapte Ness baluba da han møtte Audun Lysbakken i Debatten på NRK. Ness fyrte løs, og de to endte i et munnhuggeri det ikke var lett å bli klok av. Han forklarte i ettertid at han ikke ville finne seg i at Lysbakken fikk legge premissene for debatten. Derfor flesket han til. Noen klappet begeistret, andre syntes han framsto som en kranglefant av første klasse.

– Det spørs om NRK tar sjansen på å invitere meg igjen, sa han i sin egen podkast.

Det er med Ness som med Jesus som sa at enten er du med meg, eller så er du imot meg, enten samler du, eller så sprer du. Det er spesielt mange på venstresiden Ness er imot, og som han hevder sprer meninger som forvirrer mer enn å skape klarhet i forhold til dagens utfordringer.

Annonse

Tarjei Vesaas’ debutantpris

Den som har fått Tarjei Vesaas’ debutantpris, har bevis på at han kan skrive. Det betyr ikke at det er en fryd å lese romanene til Ness. Her er det mer mørke enn lys. Til tider er det deprimerende, trist og opprørende å stifte bekjentskap med personene i Ness’ romaner. Slik må det bli, fordi det er slik livet og menneskene ofte er, mener Ness.

Han skriver om døden, havet og kjærligheten, i sitt eget univers, i rammen av dagens virkelighet som til tider er temmelig brutal. Det er mennesker på livets skyggeside, ikke de som har rigget seg til på solsiden, vi møter i hans romaner.

Det er mennesker på livets skyggeside, ikke de som har rigget seg til på solsiden, vi møter i hans romaner.

Det blir for enkelt å si at Ness er en pessimist og har en forkjærlighet for det destruktive. Poenget er heller at han vil avkle de som smykker seg med store ord, vise at det er mye humbug der fintfolk ferdes og at han ikke tror de som har skaffet seg makt, bryr seg nevneverdig om idealer.

Det er brutal ærlighet, irriterende realisme og sjokkerende svikt Ness bringer til torgs. De som vil lulle seg inn i drømmer om det gode liv, om å gi idealene rom og se lyst på mulighetene i framtiden, får finne noe annet å lese. Han er opptatt av religion, særlig Den katolske kirke. Skal vi dømme ut fra bøkene han skriver, er han mer opptatt av syndefallet enn himmelen. En katolikk vil si at bøkene til Ness viser hvordan arvesynden ter seg i verden.

Debut om overgrep

Det er natt møter vi Mikkel Torjussen som har et greit utgangspunkt for å klare seg bra i livet. Likevel senker natten seg over ham. Det er uforståelig hvordan han kan la seg drive over grenser han vet han må holde seg innenfor. Det er som om hele hans eksistens ramler sammen og ondskapen tar bolig i ham. Det er vondt å lese boka der han skildrer inngående flere overgrep. Hvorfor kan han ikke stoppe? Hva er det som skjer med ham? Han drives bare lenger i ulykken av sitt ukontrollerte begjær.

Ness skildrer det uforståelige, men uten at vi forstår. Mennesket er en gåte. Vi orker ikke erkjenne alt som bor i oss. I både Klassekampen og Vårt Land ble Det er natt betegnet som årets beste roman.

Tøff virkelighet i Aftenlandet

Aftenlandet, den andre boken han ga ut, er det to menn og en kvinne som møtes i London på 1990-tallet etter kommunismens fall. De representerer tre skjebner, men også tre kulturer og tre utviklingstrekk. Boken belyser hvordan Europa svikter Algerie og gir næring både til den islamistiske fundamentalismen og markedsliberalismen som brer om seg.

Ness skriver vakkert om menneskers lengsler, dystert om deres skjebner, opplysende om hvordan penger og utvikling i den globale økonomien får konsekvenser for menneskers liv.

Annonse

Abrahamsen tar saken

Fem dager i mai er første roman i en serie med Johnny Abrahamsen i hovedrollen. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren på alvor. Abrahamsen går sine egne veier og er altfor lite opptatt av å gjøre ting etter boka. Men han har teft for å jakte på kjeltringer, så politimesteren vil ha ham med på laget selv om mellomlederne sukker tungt over og må plages med hans egenrådighet.

Ole Asbjørn Ness fikk strålende kritikker for sin første krimbok. «Det er bare å ønske velkommen inn i toppsjiktet blant norske krimforfattere. Imponerende», mente Tom Egeland.

I både Klassekampen og Vårt Land ble Ness’ Det er natt betegnet som årets beste roman.

I oppfølgeren En sang om hevn, som ble gitt ut i vår, skal Johnny Abrahamsen finne ut hva som er bakgrunnen for at en norsk-pakistansk finansmann med tilknytning til gjengkriminalitet blir drept på bestialsk vis. Dette er en rå thriller, et oppgjør mellom brødre, en slags gjenfortelling av historien om Kain og Abel, men også et blikk på et samfunn som er besatt av nytelse og der hver og en må ta ansvar for seg selv. Han har fått gode kritikker, men noen peker på at når han skriver at den drepte parteres og får kjønnsorganet puttet i munnen, går han for langt i å beskrive det bestialske.

Ness har varslet en tredje krim med Johnny Abrahamsen i hovedrollen. For alt hva vi vet kan den handle om en redaktør i et stort mediehus som er en skurk av verste sort og journalister som opptrer som nyttige idioter for makta.

Vil andre forlag følge etter?

Forlag går nye veier, mediefolk gir ut krim og forfattere som starter egne forlag for å få gitt ut bøker.

Berit Roald / NTBMagne Lerø

Publisert 30.06.2025 – 09:54 Sist oppdatert 05.07.2025 – 10:12

Annonse

NOTERT OM BØKER

Hvert nummer av Samtiden inneholder en bokseksjon med spalten «Notert om bøker». Denne var på trykk i Samtiden 4-2025.

Én roman – to forfattere

I Haruki Murakamis trilogi 1Q84 får forleggeren Komatsu et eksepsjonelt manus, skrevet av 17 år gamle Fukaeri, på sitt bord. Historien er genial, men språket håpløst dårlig. Komatsu bestemmer seg for å be Tengo om å løfte manuset til et høyt litterært nivå. Da vil han sende det inn til en konkurranse.

Tengo er i tvil, men lar seg overtale. Det er bare en jobb, litt mer avansert enn en grundig språkvask. Men da Fukaeris bok, som gis ut under navnet Luftpuppe, vinner konkurransen, innser han at han har vært med på et bedrag. Fukaeri blir berømt på falske premisser og Komatsu kan glede seg over en salgssuksess.

Amalie Snøløs, tidligere fotballspiller, nå influenser og programleder, kan i år også titulere seg som forfatter. Hun debuterer med romanen Vi er ikke blod, en usedvanlig oppvekstroman. Hovedpersonen har ikke kontakt med sin biologiske far, men så begynner han å interessere seg for henne på en måte som skaper både frykt og forvirring.

Det er hennes historie, men er det hennes roman? Ida Løkås, norsk forfatter som har gitt ut tre romaner og vunnet en konkurranse med en av dem, er nemlig medforfatter. Det er ikke vanlig at romanforfattere oppgir hvem som har hjulpet dem med skrivingen. Det skjer rett som det er når det gjelder sakprosabøker. Kjendiser som skriver sakprosabøker kan ha en medforfatter som de deler royalty med eller som får et honorar.

Snøløs sikrer salget, Løkås kvaliteten – kanskje er det ikke så enkelt. Egmont går nye veier. Andre forlag kan komme til å følge etter. Om boken skal anmeldes, spørs det om det er Snøløs eller Løkås det skal kastes terning for?

Annonse

Høst med ny salgsrettet krim

I 2022 ga reklamemannen Johan Høstmælingen, som bruker forfatternavnet Johan Høst, ut boken En nasjon i sjakk. Over 50.000 eksemplarer er solgt. Forklaringen er ikke at den er eksepsjonelt godt skrevet. Forklaringen er at han traff en trend – sjakkbegeistringen tok av for alvor. Høstmælingen gjorde dessuten en god jobb med å selge boken før den var ute, og mediene fattet interessen for boksuksessen før den var et faktum.

Nå er Høst ute med oppfølgeren Alt på spill på Vigmostad og Bjørke. Denne gangen er det unge i et gamingmiljø som er rammen for drap og spenning. På The Gathering på Lillehammer er også mafiaen til stede og Oljefondet blir også involvert.

Rune Brynhildsen debuterer med thriller

Det kan virke som om Rune Brynhildsen ligger et hestehode foran Høst så langt i år. Brynhildsen har noe av den samme bakgrunnen som Høst. Han har vært journalist i TV2, TV3 og TVNorge og administrerende direktør i P4 før han begynte å jobbe med PR og krisekommunikasjon.

Det er Megafon forlag som utgir Alfahunn. De satser friskt med et førsteopplag på 10.000.

Brynhildsen bruker erfaringer fra eget liv som kommunikasjonsrådgiver og kommersiell manager for flere toppidrettsutøvere. Han skriver om gjengkriminalitet, korrupte fotballagenter, en ambisiøs fotballpappa og ei ødelagt innvandrerjente med bånd til et kriminelt nettverk av verste sort. Alle vil de ha suksess, penger og makt og går over grenser for å sikre seg det.

Annonse

Barnebok fra Svalbard på eget forlag

I 2023/2024 gikk Maria Philippa Rossi, frilansjournalist og forfatter, på Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforenings forfatterskole for barn og unge der hun jobbet med barneboken Arktiske mysterier: Varm is og kalde fakta – forskning på Svalbard.

Manuset ble utviklet under NFFOs forfatterskole 2023/2024. Hun fikk støtte og god redaktørveiledning, men boken ble ikke antatt hos et etablert forlag. De viste til usikkerheten rundt innkjøpsordningen som ikke prioriterer sakprosa, og manglende tro på at de ville selge mange nok bøker over disk.

Hun valgte da å gi boken ut på eget forlag. Forhåndbestillinger og salg utgjør alt 600. Det lover godt.

Boken presenterer forskning om klimaendringene på en måte som barn kan forstå. Målet er å vekke nysgjerrighet og forståelse hos unge lesere. 

Innføring i økonomi for styremedlemmer

Bøker om samme emne trengs ikke å skrives på nytt. De kan fornyes og oppdateres og komme ut. Det skjer en god del av dette på sakprosafeltet.

Universitetsforlaget gir nå ut tredje utgave av Håndbok i økonomi og bærekraft for styremedlemmer som Arild I. Søland og Eldbjørg Gul Standal har skrevet.

Dette er en nyttig bok for den som sitter i eller er på vei inn i et styre, men som ikke har spesielt god peiling på økonomi.

Første utgave av boken kom ut for 20 år siden. Det som er nytt i denne utgaven er alt styret må følge med på innen bærekraft. Det gjelder EU-regler og alt myndighetene pålegger virksomheter å rapportere om.

Legg fra deg Morgenblad-arrogansen, Ellefsen

Det er hakk i plata til Morgenbladets kulturredaktør, Bernhard Ellefsen. Igjen trekker han fram Samtiden som eksempel på den død og fordervelse som har rammet tidsskriftene.

Bernhard Ellefsen i 2014 da han ble kåret til årets litteraturkritiker av Norsk kritikerlag.Heiko Junge

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 27.06.2025 – 08:55 Sist oppdatert 30.06.2025 – 09:20

Annonse

Han nekter å ta inn over seg at vi har snudd trenden i Samtiden. Vi får nye abonnenter hver dag. Flere abonnenter, flere papirutgaver, kø av flinke folk som vil skrive, flere nye artikler på nett hver dag.

Jeg har skrevet en artikkel om Ellefsens endringsfobi i Prosa som svar på hans vurdering av tidsskriftene og Samtiden. Her er den.

Sakte, men sikkert skal Samtiden ta innpå Morgenbladet, mens Ellefsen står på desken og roper: «Se, alle våre konkurrenter er døden nær.»

Tidsskriftenes tid er over, skriver Morgenbladets kulturredaktør, Bernhard Ellefsen, i Prosa. Han utelukker riktignok ikke at et under kan skje. En eller annen gruppering kan treffe planken og bli noe betydningsfullt. YouTube har eksempler på det. Han viser også til «underlødige soloaktører» som Ole Asbjørn Ness og Wolfgang Wee med sine podkaster.

Men som fenomen, som medieprodukt, er tidsskriftene døden nær. Han håper ånden kan overleve på sitt vis. Leseren kan møte tidsskriftånden på kultursidene til særlig Klassekampen og Morgenbladet, «for langsomhet og kritisk tenkning er ikke fordrevet fra offentligheten, bare fordi tidsskriftene står ved randen av utslettelse», skriver han.

LES OGSÅ: Reptilveldet i kulturen

Essay av Martin Svedman

Ellefsen som profet

Han bruker Samtiden som bevis på at han er en sann profet. At Aschehoug solgte Samtiden, betegner han som tragisk. Han har sikkert flertallet i Kultur-Norge med seg på det.

Men hvorfor i alle dager skulle Aschehoug drive videre et tidsskrift der opplaget sank år for år? De har måttet nedbemanne kraftig de to siste årene. Skulle de ha kuttet enda en stilling for å dekke underskuddet på Samtiden?

Det som har skjedd med Samtiden siden jeg overtok, betegner Ellefsen som en «skjending». Han holdt begravelsen for Samtiden i Morgenbladet for to år siden (Jeg svarte her).

Samtiden lever i beste velgående. Vi har 66 prosent flere individuelle abonnenter enn vi hadde det siste året under Aschehoug.

Jeg er enig med Ellefsen i at det ser mørkt ut for tidsskriftene. Det er derfor jeg har gjort store endringer i Samtiden. Tidsskriftet kunne ikke lenger være slik Ellefsen ønsker. Det ville gått rett i bøtta.

Annonse

Flere papirutgaver

Det er ikke lett å overleve i dagens mediebilde med fire papirutgaver per år. Det hjelper ikke så mye om artiklene legges ut på nettet.

Samtiden vil nå fram til leseren med noe mer. Derfor utvidet vi til sju papirutgaver med flere sider – og økte prisen, selvsagt. I tillegg legger vi ut essay, anmeldelser, debatt og intervjuer vi ikke får plass til i papirutgavene, på nettet.

I år vil vi publisere godt over 100 artikler i papirutgaven, bortimot det dobbelte av tidligere.

Vi utvidet i 2023 Samtiden til et nyhetsnettsted for kulturlivet. I år har vi utvidet boksatsingen til også å dekke bokbransjen.

Vi ligger an til å publisere bortimot 3000 artikler på nettsiden i år. Halvparten vil være enkle nyhetsartikler, mest om bøker, noe om kultur, litt om samfunn.

Ellefsen har rett: Samtiden er ikke det det en gang var. Gamle Samtiden som han sørger over, ville ikke mange nok lesere ha.

Samtidig er Samtiden fortsatt det det har vært i 135 år – et papirtidsskrift der dyktige skribenter står i kø for å slippe til.

Endringen av Samtiden er blitt krevende fordi vi er blitt motarbeidet av kultureliten, representert ved Kulturrådet, som forvalter tilskuddssordningen for tidsskrifter. I 2022 fikk vi 860 000 kroner i støtte. I 2023 ble vi fratatt støtten uten begrunnelse.

Kulturrådet ga Samtiden dødsstøtet. Jeg valgte å selge pengemaskinen Dagligvarehandelen i fjor for fortsatt å kunne gi ut Samtiden.

LES OGSÅ: På sporet av den sceniske roman

Essay av Kenneth Moe

Nederst ved bordet hos Kulturrådet

I 2024 ga Kulturrådet oss en plass nederst ved bordet. Vi fikk 150 000 i støtte og 100 000 kroner til innkjøp til bibliotekene.

Når Klassekampen og Morgenbladet et godt stykke på vei har overtatt den posisjonen tidsskriftene en gang hadde, skyldes det at staten har pøst penger inn i disse avisene.

Da ordningen for pressestøtte ble lagt om, klarte Morgenbladet å komme seg inn under støtteordningen for dagsaviser fordi de tilfredsstilte kravet om å ha 20 fast ansatte journalister.

Det endte med at Morgenbladet fikk økt støtten fra 11 til 22 millioner i 2023. Morgenbladet svømmer i penger. De har gått med ca. 40 millioner i overskudd de siste 5 årene og har rundt 55 millioner kroner i egenkapital.

Om Ellefsen slår opp i Bibelen, Første Samuelsbok, kapittel 17, kan han lese om David og Goliat. Han bør merke seg den nedlatende tonen Goliat omtaler David i.

Han vet hvordan det gikk. Vi prøver ikke på å slå ut Morgenbladet med ett kast. Sakte, men sikkert skal Samtiden ta innpå Morgenbladet, mens Ellefsen står på desken og roper: «Se, alle våre konkurrenter er døden nær.»

Bråk om politisk press for moderne kunst

Den som betaler, vil bestemme. Det er ofte slik, og da kan det bli bråk. Det erfarer president Emmanuel Macron som vil at glassmaleriene i Notre-Dame-katedralen skal gis et mer moderne preg.

Emmanuell Macron har utløst skarpe protester fordi han vil modernisere glassmaleriene i Notre-Dame-katedralen i Paris.JEAN-FRANCOIS MONIER

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 23.06.2025 – 09:43 Sist oppdatert 24.06.2025 – 06:47

Annonse

I april 2019 ble den 850 år gamle katedralen Notre-Dame i Paris skadet av brann. Kirketårnet raste sammen og takbjelkene ble ødelagt. Det gikk ikke mange dagene før president Emmanuel Macron sa at katedralen skulle bygges opp igjen. Det skulle gjøres innen fem år – og den skulle bli «vakrere enn noensinne».

Det er omtrent som med regjeringskvartalet – det koster det det koster. Regningene vil vel til slutt beløpe seg til rundt 8 milliarder kroner. Det vil den franske staten slippe å punge ut med. For det er kommet inn gaver fra stiftelser, bedrifter og over 300.000 enkeltpersoner som vil dekke det meste.

Over 2000, hundretalls av spesialister på gammel byggekunst, har medvirket. Det kommer til å bli «vakrere enn noensinne».

Den nasjonale kulturarvkommisjonen har ikke godkjent prosjektet, og krever bevaring av de historiske glassmaleriene.

President Emmanuel Macron ønsker å sette et moderne preg på katedralen, og kunstneren Claire Tabouret har blitt valgt til å lage nye glassmalerier. Dette har skapt stor debatt i Frankrike, som Vårt Land har omtalt.

Bevaring av glassmalerier

Den nasjonale kulturarvkommisjonen har ikke godkjent prosjektet, og krever bevaring av de historiske glassmaleriene laget av Eugène Viollet-le-Duc på 1800-tallet. Kritikerne, inkludert kunsthistoriker Didier Rykner og tidligere kulturminneambassadør Stéphane Bern, mener det er absurd å fjerne de eksisterende glassmaleriene som overlevde brannen i 2019.

Debatten involverer den franske staten, den katolske kirken, kunstkjennere og vanlige folk. På den ene siden støtter Macron, kulturminister Rachida Dati og erkebiskop Laurent Ulrich moderniseringen, mens kritikerne mener det er viktig å bevare den historiske arven. Frontene er steile, og det er planer om å ta saken til retten.

Kunstneren Tabouret er trygg på at hennes arbeid vil bli realisert, og de nye glassmaleriene er planlagt installert innen utgangen av 2026, med en kostnad på rundt 50 millioner kroner.

Både representanter fra myndighetene, den katolske kirken, sentrale personer innen kunstfeltet og folk flest har kastet seg inn i debatten.

Det er ikke snakk om at Macron vil at moderne kunst som folk flest har vanskelig med å forstå, skal pryde glassmaleriene. Det har hele tiden vært et krav at de nye maleriene skal ha et figurativt og tydelig kristent innhold.

Tabourets vant konkurransen med bilder som tar sitt utgangspunkt i pinseunderet der ildtunger setter seg på hodet til Jesu disipler. Det kan sies å være en brann som ga håp og vekst i motsetning til brannen som rammet katedralen i 2019.

Annonse

290.000 protester

De som protesterer på planene, og det er så langt 290.000 som har skrevet under et protestskriv, peker på at det er forskjell på å tilføre noe nytt enn å fjerne noe som en ikke synes er moderne nok.

Tanken er å gi glassmaleriene et helhetlig preg. Det betyr å fjerne en rekke av de eksisterende glassmaleriene fra 1800-talet som ikke er ødelagt, for å gi plass til den moderne, figurative kunsten.

Glassmaleriene i Notre-Dame er listeførte som historiske monumenter. Det betyr at de er beskyttet av lover om kulturvern. Det er bakgrunnen for at kritikerne vil be domstolene gripe inn mot myndighetenes planer.

Det pågår et kontinuerlig restaureringsarbeid knyttet til vår nasjonale stolthet, Nidarosdomen. Det ville vært utenkelig at Jonas Gahr Støre i forbindelse med den årlige millionbevilgningen over statsbudsjettet hadde sagt at han gjerne ser at de benytter sjansen til å modernisere der det lar seg gjøre.

Dørene i Nidarosdomen

Vi hadde riktignok en debatt om modernisering av Nidarosdomen i fjor, en debatt som politikerne klokelig holdt en god armlengdes avstand fra. Det gjaldt nye dører i den kjente fasaden, Vestfronten. De dørene som står der i dag, ble laget som en midlertidig løsning for snart 100 år siden.

Nye dører har det ikke vært rom til på budsjettet. Men Nidarosdomen har fått en gave som gjør det mulig å få laget og installert nye dører.

11 kunstnere deltok i konkurransen. Det ble laget en utstilling av alle forslagene.

Nidarosdomen skal få nye dører til Vestfronten. Den danske billedhuggeren Fredrik Tydén vant konkurransen om å utforme dørene. De skal være i rødmalt eik med smijernsbeslag i et bladmønster inspirert av gotikken. De skal lages på Nidarosdomens eget verksted og være ferdige i god tid før nasjonaljubileet i 2030.

Dørene som har stått der i snart 100 år er grå. De nye dørene blir røde. Det kom noen kritiske merknader. Men de nye dørene er ikke et forsøk på modernisering. Fredrik Tydén har gått tilbake til gotikken for å finne dagens uttrykk.

Emmanuel Macron bør droppe tanken om å skrive seg inn i historien som den som ga katedralen nye, moderne glassmalerier.

Regjeringen bør snu når det gjelder glassmaleriene i Notre-Dame. Katedralene er et felleseie for hele Frankrike. Katedralen har vært et symbol for røttene i fransk kultur og noe som har virket samlende for et land der meningsforskjellene er store.

Emmanuel Macron bør droppe tanken om å skrive seg inn i historien som den som ga katedralen nye, moderne glassmalerier. Glassmalerier bør virke samlende, ikke splittende.

Ingen hadde reagert på om de eksisterende glassmaleriene som er ødelagt hadde blitt reparert.

Om en vil foreta en modernisering av historiske monumenter, bør det ikke skje i form av et direktiv fra myndighetene. Det må eventuelt komme som resultat av en prosess som forankres i fag- og interessemiljøer. Og politikere bør heller holde en armlengdes avstand enn å diktere.

magne lerø kulturarv kommentar glassmalerier em

Hagtvet og Solstad – etterlysning av et oppgjør

Enda en gang har professor Bernt Hagtvet etterlyst et oppgjør med, eller i det minste et kritisk blikk på, Dag Solstads tilknytning til og beundring av kommunismen. Nå starter siste runde.

I serien «Solstad og kommunismen» spør Samtiden: Har professor Bernt Hagtvet rett i at det mangler et oppgjør med Dag Solstads lefling med kommunismen og beundring av maoismen?Vidar Ruud/NTB / Oslo Nye HøyskoleMagne Lerøansvarlig redaktør

Publisert 20.06.2025 – 09:33 Sist oppdatert 20.06.2025 – 18:07

Annonse

Solstad og kommunismen

I serien «Solstad og kommunismen» spør Samtiden: Har professor Bernt Hagtvet rett i at det mangler et oppgjør med Dag Solstads lefling med kommunismen og beundring av maoismen?

Vi publiserer blant annet intervjuer med fem ulike kritikere som vil gi sin vurdering av Solstads posisjon og Hagtvets kritikk. Det kan være det blir siste runde i debatten om «Solstad og kommunismen» for dette tiåret.

Samtiden 6/23 publiserte vi en lengre artikkel av professor Bernt Hagtvet der han stilte spørsmålet: Hvorfor denne uutholdelige lettheten fra Dag Solstads beundrere i møte med forfatterens støtte til tyrannen Mao?

Han hadde håpet på en debatt. Det fikk han ikke. Han fikk heller ikke denne gangen et svar fra Solstad.

Dag Solstad døde 14. mars, 83 år gammel, og ble bisatt i Oslo domkirke 1. april. Det var en massiv dekning i mediene av Solstads omfattende forfatterskap. Han ble hyllet som en av våre største forfattere, og flere trakk fram hans uovertrufne evne til å treffe tidsånden og beskrive menneskers livsfølelse. Men ingen trakk fram hans bakgrunn i AKP (ml)-bevegelsen og at han i intervjuer sa at han ville bli husket som en kommunistisk forfatter. Han tok aldri et oppgjør med sin røde og revolusjonære fortid.

Bernt Hagtvet har gjentatte ganger, omtrent hvert tiår ifølge Tom Egil Hverven i Klassekampen, utfordret Solstad til å ta et oppgjør med kommunismen. Solstad har vendt det døve øret til. Heller ingen litteraturkjennere har gitt seg i kast med å analysere om det er spor av kommunistisk tankegods i Solstads romaner.

Da det var slutt på den nesegruse beundringen av Solstad i mediene, kunne ikke Hagtvet dy seg for å gi Solstad-kjennere i Norge og Norden den samme utfordringen enda en gang. I et innlegg i Klassekampen i begynnelsen av juni konstaterte Hagtvet at Solstad går inn i en trist norsk tradisjon av diktaturhyllende forfattere, som venstresidens svar på Knut Hamsun. Hvorfor er det så liten oppmerksomhet ved denne siden av Solstads profil? Og hva med hans rolle som politisk aktivist og offentlig intellektuell?

«Dag Solstad gadd ikke å sette seg inn i den historiske realiteten, men ville bli husket som ‘kommunist’. Det er ikke bare skammelig. Det er også pinlig», konkluderte han.

Tom Egil Hverven, hovedkritikeren i Klassekampen, ga ham et svar med tittelen «Hold opp, Hagtvet». Han hevder Hagtvet spør mot bedre vitende. Oppgjør med Hagtvets absurde, løsrevne beskyldninger mot Dag Solstad har vært tatt, tiår for tiår. Han viser til Skjerheimseminaret i 2003 og en debatt på Litteraturhuset i Oslo som er dokumentert i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4/2013. Han viser også til Solstads oppgjør med AKP (m-l) i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982). Der står det, ordrett sitert:

«I denne beretninga har jeg forsøkt å gi uttrykk for ei uro angående det kommunistiske partiet. Jeg ser med stor skepsis på det redskapet jeg har gitt ti år av mitt liv til. Et kommunistisk parti skal en passe seg for, jeg håper jeg har fått leseren til å forstå det.»

Dessuten siteres Solstad på følgende i Alf van der Hagens Uskrevne memoarer (2013): «Jeg kan ikke se noen framtid for kommunismen, heldigvis, på hundre år, i hvert fall».

Hagtvet ville ikke holde opp. Han sendte et nytt innlegg til Klassekampen. Det ville ikke Klassekampen ha på trykk. Vi publiserer det i Samtiden her.

Vi mottok på samme tid som Hagtvet sendte innlegget til Klassekampen, et lengre essay der han utdyper sine synspunkter og etterlyser et kritisk blikk på Solstad, ikke som romanforfatter, men som borger og intellektuell. Vi publiserer dette i dag.

I dagene som kommer vil flere kritikere gi sin vurdering av Solstads posisjon og Hagtvets kritikk. Det kan være det blir siste runde i debatten om «Solstad og kommunismen» for dette tiåret – eller at noen finner ut at det er grunn til å se nærmere på Solstad som samfunnsaktør.

dag solstad bok bernt hagtvet akp (m-l) solstad og kommunismen litteraturdebatt kommentar kommunisme

Annonse

«Fyrsten» – taperen som ble en vinner

Emil André Erstads bok om Jonas Gahr Støre som partileder har fått navnet Fyrsten. Det er både treffende og et bomskudd.

NY BOK: Selv om sterke ledere er i vinden, blir Jonas Gahr Støre aldri en fyrste av Machiavellis støpning. Men han kan, som alle partiledere i Ap må kunne, skyte når noen må dø.Javad Parsa

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 17.06.2025 – 09:58 Sist oppdatert 17.06.2025 – 10:09

Annonse

Det var da Knut Arild Hareide og Emil André Erstad i all hemmelighet oppsøkte Støre for å finne ut av om KrF kunne la Støre overta som statsminister for Erna Solberg, han fikk kodenavnet «fyrsten». Opposisjonen kalte til tider Støre en «tåkefyrste». For KrF var han en potensiell god fyrste for landet.

Det Hareide med Erstad som sekundant drev på med, var et politisk maktspill som måtte holdes hemmelig. Hva som skjer der makten utfolder seg, har Niccolò Machiavelli (1469–1527) med ubehagelig ærlighet beskrevet i boken Fyrsten som han ga ut i 1513.

Det handler om makt

Fyrsten regnes som den første samfunnsvitenskapelige boken om styring og ledelse. Alt handler om makt.

Støre er blant våre skarpeste og mest velutdannede politikere. Han kan sin Machiavelli, i alle fall i teorien, og også i praksis, vil de fleste mene etter de siste måneders utvikling.

Dette er de første linjene i forordet:

«Jonas Gahr Støre manglar fleire av tennene i underkjeven, og ei av framtennene er ikkje ekte. Det har ikkje vore synleg for folk flest, fordi tannlegane gjorde ein kløktig jobb med å gje han nye protesar. Ingen som har kasta eit blikk på Støre, har sett dei kunstige tennene. Dei færraste har visst om historiene om kva slåstkjempe han var som liten gut på Ris, vest i Oslo. 

Dei fleste av oss såg aldri korleis han fleire gonger rauk i tottane på jamaldringane sine. Korleis han allereie den gongen, på 1960-talet, i kamp mot ein eldre gut på Slemdal skole, barka saman og slåst. Ein stabeis som stod på sitt, med meiningars mot. Støre var ein av dei som ikkje gav etter om nokon hadde slengt med leppa, eller gav seg i disputtar om å stå på toppen av snøhaugar. Det var lite statsmannstakter eller diplomatferdigheiter å spore den gongen. Heile livet har Støre kjempa.»

Annonse

Sterk og tydelig

Bildet av Støre som en sterk, tydelig og overbevist leder preger boken. Støre besto i sin tid Hareide og Erstads test på om KrF kunne stole på ham. Støre var hel ved og hans verdier lå etter deres mening tett nok opp til KrF at de ville gjøre ham til statsminister. Slik gikk det ikke. Hareide og Erstad forsvant ut av politikken, og Støre ble etter hvert statsminister uten KrFs hjelp.

Lederne for alle europeiske sosialdemokratiske partier sliter i motbakke for tiden. Oppslutningen under Støres ledelse falt på et tidspunkt som en stein fra godt over 30 til under 20 prosents oppslutning på meningsmålingene.

Det ble etter hvert en utbredt oppfatning, også blant tillitsvalgte i Ap, at Støre egentlig ikke passet til å være statsminister. Det var på den internasjonale arenaen han strålte.

Det er normalt at en regjering mister oppslutning i økonomiske nedgangstider som fører til at det må kuttes i offentlige utgifter. Støre har holdt fast på den politikken regjeringen har ført ,selv om kritikken både fra opposisjonen og fra egne rekker har vært sterk.

I boken beskrives dette mer som en styrke enn en svakhet. En sterk leder må stå fast, kjempe, ikke la seg presse, men opptre med overbevisning selv i motvind, selv med dårlige meningsmålinger.

En statsminister i en krevende tid må våge å bli upopulær. Støres plan var å holde fast på den politiske kursen som var staket ut, men foreta justeringer i 2025 slik at de kunne gå inn i valgkampen med et best mulig utgangspunkt. Ap pleier å gjøre gode valgkamper.

Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne

I fjor høst ga Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne ut boken Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall. De beskrev hvordan Jonas Gahr Støre hadde mislyktes som leder for Ap. Støres mange kritikere fikk boltre seg anonymt. De sparte ikke på kruttet.

I november i fjor vokste fortvilelsen i deler av Ap til så store høyder at noen for alvor mente at Støre måtte trekke seg som partileder og gi plass for nestleder Tonje Brenna.

Da forsto Støre at det var alvor. Han holdt på å miste den kontrollen over sitt parti som en partileder må ha. Erstad skriver ikke at Støre da begynte å repetere «Fyrsten», men han forsto at noe mer måtte gjøres enn å stå fram med beskjed om at regjeringens politikk står fast, at han var motivert til å lede partiet videre og at det er landsmøtet som avgjør hvem som skal lede partiet.

Einar Gerhardsen var statsminister i 17 år. Han kjempet harde kamper både intern og eksternt. Det ble sagt om ham at han kunne skyte når noen må dø. Det samme kan Støre, sier Erstad.

Støre gjorde seg klar til kamp. Han visste han måtte vinne kampen i god tid før landsmøtet.

Hvis Støre hadde ment at det beste både for ham, Ap og landet var at Sp forble i regjeringen, hadde han ikke satt EU-saken på spissen.

Sannsynligvis så Støre det som en fordel om Ap kunne danne regjering alene. Det ville gi partiet en vitamininnsprøyting. Han kan tidlig også ha bestemt seg for å gjøre alt som skulle til for å få sin venn Jens Stoltenberg inn i regjeringen.

Støre er ingen populist. Men en regel har alltid et unntak når det trengs.

Det tredje Støre bestemte seg for, var å hive seg på populistbølgen om prisen på strøm. Nå skulle alle kunne velge Norgespris til 40 øre pluss moms – og det skulle også inkludere strøm til hytta.

Annonse