Unge, dyktige kvinner må selv passe på å si nei til å sitte i styrer der de i praksis kan ende opp som selskapsdamer. Det kan bli et karrièremessig blindspor, skriver redaktør Magne Lerø.

Siri Hatlen, som sitter i en rekke styrer, sier til Aftenposten at Elin Ørjasæter har et poeng når hun advarer mot at kvinner hentes inn i tunge bedriftsstyrer som selskapsdamer.

– Det er kjempeviktig å ikke bare gå etter styreposisjoner, men satse på lederstillinger. Det er minst like viktig med kvinner i ledelsen som i styrene i en virksomhet, sier Hatlen.

Berit Svendsen, som tidligere var i konsernledelsen i Telenor, har nå ansvaret for Telenors fastnett i Norden. I et intervju med Ukeavisen Ledelse i fjor, oppfordret hun kvinner til ikke å la seg blende av fokuset på toppstillinger. Hun hevdet det var enklere for en kvinne å få respekt i den stillingen som den hun nå har, enn å være i konsernledelsen.

– I linjen har du resultatansvar, og leverer du resultater, opparbeider du deg respekt. Mitt råd til kvinner som vil lede er at de skaffer seg linjeledererfaring. Du skal være god, jobbe hardt og mye for å lykkes i en konsernledelse, uttalte Svendsen.

For egen del legger vi til: for å lykkes som styremedlem i børsnoterte selskap.

I den jakten på kvinnelige styremedlemmer som nå er i gang, kan noen kvinner falle for fristelsen til å ta en snarvei inn i et betydningsfullt styre. Mens de andre som sitter i styret er menn med mange års erfaring i tunge lederstilinger, kan vi ende opp med kvinner som er yngre og med mindre erfaring. Det er dette Elin Ørjasæter advarer mot. Kvinner må ikke bli pynt og stemningsskapere – selskapsdamer, med andre ord.

Måten bedriftsstyrer fungerer på vil ikke endres fordi kvinner kommer inn. Å være styremedlem i store bedrifter forutsetter at man har solid kompetanse i form av relevante erfaringer fra tilsvarende virksomhet. Dette er ikke noe man kan lese eller kurse seg til.

For en del kvinner vil det være lurt å si nei til styreverv fordi man bør være sikker på at man ikke ender opp som selskapsdame. Kvinner må stake ut sin egen karrièrevei. Er man ung og dyktig kan det bety at man sier nei til et attraktivt styreverv, fordi man heller vi prioritere å satse alt i en krevende jobb med linjelederansvar. Å ta på seg et styreverv man ikke er kvalifisert for kan føre kvinner og menn inn på et blindspor – og et karrièremessig sidespor. Å ende opp som selskapsdame, er ingen god referanse videre.

Kvinnene kommer. Det blir etter hvert flere kvinnelige ledere. Det vil også bli flere kvinner som forvalter aksjeporteføljer på vegne av seg selv og andre og opptre som eiere. Det vil også bli flere kvinnelige styremedlemmer etter hvert som tiden går.

Flere kvinner i styrene betyr også at en del menn vil skjerpe seg. Det er patetisk å se hvor «mannete» enkelte menn kan opptre i alle sammenhenger der de skal vise at de er kompetente. Kvinner i styret kan bidra til å «avkle» menn spill om makt, posisjoner og egeninteresser. Menn er gode på makt og penger. Kvinner klarer seg godt på disse områdene også, i alle fall de som har vært ute noen vinterstormer som linjeledere. For et styre er det ikke minst viktig å ha et helhetsperspektiv på virksomheten. Dette er kvinner gode på.

På de fleste områder i livet klarer menn og kvinner det best sammen. Det gjelder også i styresammenheng. Men det forutsetter at det er en jevnbyrdighet i erfaring og kompetanse for at det skal fungere slik.

Politikerne er ikke ufølsomme beslutningsmaskiner med ryggrad av stål. De er såre og skjøre som andre folk, i alle fall hvis man er statsminister. Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har denne uken fortalt om skjørhet, sårhet og motløshet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har ikke hatt lik psykisk styrke kontinuerlig siden 1998. Min psykiske helse har svingt, og mer for meg enn de fleste andre. Men jeg vet mye mer om symptomene nå, og hva jeg må gjøre for å unngå å bli syk igjen. Men verken jeg eller noen andre har noen garanti, sier Kjell Magne Bondevik til Dagsavisen. Det var på et lukket seminar på Gardermoen i går at Bondevik vakte oppsikt ved åpent å fortelle om sykdommen som rammet ham så hardt i 1998, og om hvordan han har lært seg å takle en stresset hverdag uten å bli syk igjen.

Har man først gått på en psykisk smell, er det ikke uvanlig at man kommer i kontakt med de samme problemene igjen dersom man fortsetter i samme spor som tidligere. Kjell Magne Bondevik var tilbake i stillingen som statsminister etter bare tre uker. I går var de første gang han fortalte at han har opplevd psykiske svingninger de siste syv årene. Han var i sterk tvil om han ville makte å komme tilbake som statsminister, men etter et par dager i jobb følte han at dette kom til å gå bra. Med støtte fra familien og venner klarte han å skjøtte sitt ansvar som statsminister.

I filmen «Oljeberget» møter vi også Jens Stoltenberg som sliten, deprimert og motløs. Ikke på den måten at han måtte kaste håndkleet for en periode, som Bondevik, men nok til at vi forstår at dette har preget ham både privat- og i jobbsammenheng en periode.

Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg likner litt på hverandre. De har begge stor evne til empati, er gode til å ta inn inntrykk fra om omgivelsene og andre mennesker, og er til stede med hele seg i det som skjer. Derfor forstår de seg godt på mennesker og er i stand til å skape et godt arbeidslima rundt seg. Begge er også dypt forankret i en overbevisning om hva som er rett og galt. Prisen for følsomhet, skikkelighet og ærlighet er at man til tider også må kjenne på smerte og håpløshet i sitt eget følelsesliv.

Jens Stoltenberg framstår nærmest som prototypen på et sunt, velbalansert menneske. Han er  noe av det beste landet kan oppdrive når det gjelder nasjonalt politisk lederskap. I filmen «Oljeberget» framstår han som en av oss, på godt og ondt. Det er bra at vi har en statsminister som ikke framstår som et overmenneske.

Kjell Magne Bondevik vant tillit og respekt ved å stå fram og fortelle om sin «psykiske knekk». Det er flere hundre tusen mennesker som opplever sterkere svingninger i sitt følelsesliv enn det de ønsker. I dager, uker, måneder eller år kan man være ute av stand til å yte det man vanligvis er gode til, både på jobb- og hjemmeplan. For alle disse har det stor betydning at våre to siste statsministere er åpne om at livet ikke bare går på skinner for dem heller til alle døgnets tider. De kjenner på tvil og frustrasjon, selv om det ikke virker slik når de er i aksjon i offentligheten.

Jens Stoltenberg tapte valget for vel fire år siden, og Ap gjorde et historisk dårlig valg. Det kunne blitt enden på Stoltenbergs dager som leder for Ap. Den samme situasjonen er Erna Solberg i nå. Når Jens Stoltenberg klarte å innta statsministerstolen igjen, tror vi det skyldtes hans evne til å ta signaler, vinne tillit, være ærlig, vise sårbarhet og strekke seg – de gode egenskapene som i gitte situasjoner kan gjøre en trist og motløs. Jens Stoltenberg forsøkte ikke å ta makten som en annen maktpolitiker, men han justerte den poliske kursen, bygget nye allianser og fikk tillit. Det samme gjorde Kjell Magne Bondevik. Det har aldri Carl I. Hagen klart, men han har heller aldri fortalt om at han ligger på stranden i Spania og føler seg utafor,  deppa, motløs og i tvil om mye.

Uansett om det er meningen å bare avskaffe «noe fattigdom» og ikke «all fattigdommen», må Bjarne Håkon Hanssen kommer opp med noen saftige nye ideer og tiltak for ikke å miste all troverdighet, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik har skapt et inntrykk av at han var fornøyd med det meste hans regjering foretok seg selv om de tapte valget, og selv gamle høyrefolk mener det ble for lite velferd og varme i forrige periode. På et område har imidlertid Bondevik gjort det klart at han er skuffet. Han fikk ikke gjort det han ønsket for de fattige her i landet.

Var det noe de rød–grønne skulle ordne opp med, så var det fattigdommen. – Vi skal avskaffe fattigdommen, ble det sagt i valgkampen, ofte og med overbevisning. «De fattige» slo leir utenfor Soria Moria, og de så ut til å være svært så fornøyde med signalene fra Jens, Kristin og Åslaug. «De fattige» ønsket seg kronebeløp der og da. Det ble det ikke. De kunne imidlertid lese i Soria Moria-erklæringen at «det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes», at «regjeringen ville legge fram en helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom» og at det skulle skje ved å «styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake i aktivt arbeid». Det virket overbevisende. Det «de fattige» og vi andre ikke visste, var at det på kammerset hadde vært en hard tautrekking nettopp om de fattige. Aftenposten forteller i dag at Jens Stoltenberg hadde gått med på formuleringene fordi «fattigdommen» ble erstattet med «fattigdom». Det er forskjell på å avskaffe noe fattigdom og all fattigdommen.

Dette er eksegese på høyt plan. Teologene kunne ikke gjort det bedre. – «Fiffig», sier professor Finn Erik Vinje til Aftenposten. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga vil ikke gå inn på en diskusjon om forskjellen på disse begrepene.

– Det tjener ingen hensikt å skille mellom de to begrepene. Hvorfor det ene er valgt framfor det andre, er en del av Soria Moria-samtalene, som ingen i dag kan eller vil gå inn på, sier arbeids-og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Det er han som i første omgang har ansvar for å «avskaffe fattigdom».

Det gikk ikke mange dagene etter at Bjarne Håkon Hanssen hadde installert seg på statsrådkontoret før det ble klart at han også la noe annet i begrepet fattigdom enn det SV tradisjonelt har lagt i det. Han avskaffet 300 000 fattige fra første dag av ved å definere fattigdom slik Bondevik-regjeringen gjorde det, og ikke slik SV ønsker. Hanssen legger seg på 50 prosent av medianinntekten som OECD bruker, og ikke 60 prosent som EU har valgt. På dette punktet er SV EU-tilhenger.

Det er ikke lett å hold orden på løfter. På Aps egen hjemmeside står det at regjeringen skal «avskaffe fattigdommen». Det er det inntrykket som er skapt. Dagfinn Høybråten sier til Aftenposten at de rød–grønne har drevet med lureri i denne saken.

Nå får vi se hva som faktisk skjer. Det er neppe den eneste formuleringen i Soria Moria-erklæringen de rød–grønne skal slite med å lage praktisk politikk av. Hvis Bjarne Håkon Hanssen får de trygdede til å stå opp om morgenen, inngå aktivitetsavtaler, bedrifter får tilskudd for å ansatte mennesker som har vært uten arbeid lenge, det blir igjen feriepenger på arbeidsledighetstrygd og sosialhjelpsatser heves, vil det hjelpe på. Men det Bjarne Håkon Hanssen ikke kan si rett ut, men som nok kan dokumenteres, er at hvis man får for mye penger fra det offentlige uansett, så fører det til at en god del fortrekker å ikke være aktive for å skaffe seg inntekter. Hadde Bjarne Håkon Hanssen fått frie tøyler, hadde har nok sendt en del av de fattige og trygdede for å prøve seg innen omsorgssektoren. Her skal de rød–grønne skaffe til veie 10 000 ansatte i inneværende periode. Det er ikke godt å vite hvor de skal hentes fra.

Hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg, vil være helt avgjørende. Fortsetter den utviklingen vi har sett de seinere årene, vil det ikke være plass for de svakeste. De havner jo også utenfor når det i dag omstilles og effektiviseres også i offentlig sektor. Det er lite som tyder på at det private næringsliv vil kunne tilby fast arbeid til gruppen av trygdede uten nye tiltak og støtteordninger. Vi får håpe Bjarne Håkon Hanssen kommer opp med noen saftige nye ideer og tiltak til hvordan man i det offentliges regi kan engasjere noen av de fattige. Det må i alle fall tas noen skikkelige tak for ikke å miste all troverdighet, enten det nå er meningen at man skal avskaffe «fattigdom» eller «fattigdommen».

Vi tviler på om Odd Eriksen får en ny kurs i industripolitikken ved å bytte ut styremedlemmer andre steder enn der staten er eneeier. Det vil ikke bli akseptert at «de statlige» legger seg på kollisjonskurs med «de private» i styret, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er stort sett på ordplanet næringsminister Odd Eriksen så langt har rukket å drive en annen industripolitikk enn den forrige regjeringen. Ennå har han ikke foretatt seg noe for å redde Union, hindre at Opplysningen 1881 blir solgt eller gått i krigen mot Norsk Hydro for å få de til å love dyrt og hellig at aluminiumsproduksjonen i Årdal og Høyanger skal bestå nesten til evig tid. Den nye ervervsloven er også bare på ordstadiet. Storstilet kjøp av aksjer for å redde arbeidsplasser, er også for det meste ord. Men nå kommer handling på et område som gir sikker suksess. Odd Eriksen vil hive ut noen av de den forrige regjeringen puttet inn i diverse styrer for å representere staten som aksjeeier. Det kan ingen hindre ham i. Og Eriksen er ikke den eneste næringsministeren som har vært opptatt av å få sine folk inn i styre og stell. Det er ganske vanlig, enten man er rød, grønn, gul eller blå.

– Etter gjennomgangen av styremedlemmer er min vurdering at de har hatt en klar politisk linje i utplukkingen av styrerepresentantene. Styret skal ikke være representert bare med en politisk side, men styret skal ha en bred representasjon, sier Eriksen til Klassekampen.

Dette må bety at styrelederne Arvid Moss (H) i Posten, Anders Talleraas (H) i Avinor og Eldbjørg Løwer (V) i NRK kan belage seg på å bli skiftet ut.

LO hevder at mange av deres representanter mistet styrevervene under den forrige regjeringen. Eriksen regnes som LOs mann i regjeringen, og LO har nok en lang liste over kandidater de vil ha inn i styrene. Eriksen vil nok sørge for at også SV får inn noen av sine, og selvsagt må omtrent halvparten av de han nå velger inn være kvinner.

Langt viktigere enn personvalget er hva styremedlemmene faktisk står for. Eriksen sier han vil ha «balanserte styrer». Vi tolker ham slik at det betyr at han vil ha styrer som balanserer hensynet til avkastning i forhold til samfunnsansvar.

«Jan Bøler-fløyen» i Ap og store deler av SV vil komme til å mene at de nye medlemmene i styret i Telenor skal stemme mot salg av Opplysningen 1881, de i Hydro mot nedleggelse i Årdal og i NRK skal man vel være imot å sette flere tjenester ut på anbud.

Det er langt fra sikkert det blir slik venstrefløyen drømmer om i praksis. Et styremedlem står ikke fullstendig fritt til å mene hva som helst på politiske premisser i styresammenheng. Børsnoterte selskaper forventer og krever at styret ivaretar aksjonærenes interesser. Hvis administrasjonen i et selskap legger fram beregninger og planer som viser at en av selskapets produksjonsbedrifter er direkte ulønnsom, kan ikke et styremedlem si at man er imot nedleggelse fordi området trenger arbeidsplasser. I så fall må staten gi tilskudd til bedriften for at man skal drive der. Da er det et politisk spørsmål. I styret i en bedrift skal og må man opptre på forretningsmessige premisser. Derfor kan temmelig røde styrerepresentanter komme til å støtte vedtak som utenforstående og ansatte mener preges av noe helt annet enn samfunnsansvar.

Bredde i et styret er positivt. Delte meninger i viktige spørsmål skader heller ikke. Premissene må imidlertid være klare. Den som sitter i styret, skal sikre god lønnsomhet og tenke langsiktig om hva som tjener både eiere og ansatte. Man driver ikke politikk i styrerommet. Politikk drives i Stortinget.

Vi tviler på om Odd Eriksen får en ny kurs i industripolitikken ved å bytte ut styremedlemmer. Det kan ha effekt i de bedriftene hvor staten er eneeier. Men der hvor staten er eier sammen med private aksjonærer, vil det ikke bli akseptert at statens styrerepresentanter legger seg på kollisjonskurs med de som representerer de private eierne i styret.

Vi trodde sekstimersdagen skulle være for barnefamilier og de i belastende yrker. Men nå sier Gerd-Liv Valla at hun vil ha fri hver mandag. Igjen er det de friske, sterke og arbeidsføre som skal prioriteres framfor de syke, svake og de uten arbeid, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at LO-leder Gerd-Liv Valla i går gjorde det klart at hun for egen del vil ha fri hver mandag, framstår sekstimersdagen som et sammensurium av ulike motiver og interesser. Gerd-Liv Valla vil ha langhelg og snakker om valgfrihet som en høyrepolitiker. Alenemødre, eller fedre, som jobber innen omsorgsektoren, vil sannsynligvis velge å komme seg ut av køya mandag morgen og heller hente i barnehagen hver dag klokken halv tre. Og noen vil gå skift og arbeide til klokken seks annen hver dag i gjennomsnitt. Det høres fint ut.

I går hadde Gerd-Liv Valla hentet over representanter fra Toyotas verksted i Gøteborg for å skape glød i egne rekker. De har innført sekstimersdag, og kan fortelle om økt produktivitet og 75 prosent reduksjon i sykefraværet. Forklaringen er at de jobber skift og kan utnytte lokaler og utstyr 12 timer i døgnet.

LOs største fagforbund i privat sektor, Fellesforbundet, ble ikke overbevist. De setter foten ned og vil ikke delta i noe forsøk med sekstimersdag.

Fellesforbundets nestleder, Arve Bakke, mener Valla serverte en PR-jippo til tusen.

– Hvis dette hadde vært så veldig bra, hvorfor hadde ikke da alle bilverksteder i Sverige gjort det samme? sa han på møtet i går. Han hadde med seg et brev fra Jern og Metall i Sverige, der det sto at avalen ikke er godkjent sentralt. De ansatte ved verkstedet har gitt fra seg ulempetillegg og akseptert en arbeidstid i skift fra seks om morgenen til seks om kvelden.

Bakke mener sekstimersdagen vil koste for mye

– Vi må ansette flere hvis vi gjør det. Vi har ingen tro på at det ligger noen produktivitetsgevinst som kan oppveie at vi setter ned arbeidstiden en og en halv time hver dag, sier Bakke til Dagens Næringsliv.

– LO har ingen tradisjoner for å kreve reformer slik at næringslivet blir liggende brakk. Jeg tror utviklingen går mot gradvis nedkorting av arbeidstiden. Men folk vil velge forskjellig hvordan de vil ta ut forkortelsen, sier Gerd-Liv Valla.

Fornyingsminister Heidi Grande Røys sier til Dagsavisen at hun er klar for forsøk med sekstimersdag. Hun er sannsynligvis mest interessert i forsøk innen helse, pleie og omsorg. Her finner vi mange dobbeltarbeidede kvinner i tungt og belastende arbeid.

Sigrun Vågeng, direktør i NHO, gjør det klart at NHO mener vi ikke har råd til å innføre 30 timers arbeidsuke. Inge Lønning (H) minner i Aftenposten om at regjeringen har lovet 10 000 nye arbeidsplasser innen helse- og omsorgsektoren. Hvis alle skal jobbe mindre, trengs det enda flere. Eller skal de pleie mer effektivt?

Vi kan ikke utelukke at sykefraværet kan gå ned i enkelte yrker ved å redusere arbeidstiden. Som hovedregel er det meget tvilsomt. En del svenske kommuner har gått bort fra sekstimersdagen, fordi det viste seg at sykefraværet over tid ikke gikk ned likevel. Vi har i alle fall ingen tro på at journalister blir mindre syke av at de kan gå hjem klokken halv tre istedenfor klokken fire – eller ha langhelg som Gerd-Liv Valla.

Barnefamilier vil utvilsomt få en lettere hverdag om foreldrene kan arbeide mindre. Og det er nok her en bør begynne. Det var barnefamiliene SV ivret for da de kjørte fram sekstimersdagen.

Det er grunn til å skille mellom snørr og barter i sekstimersdebatten. Gerd-Liv Valla vil ha mer fri. Om hun selv mener at hun blir mer effektiv eller mindre syk av å ha fri hver mandag, har hun ikke sagt noe om. Hennes langhelg har lite med barnefamilier eller økt effektivitet å gjøre. Valla mener samfunnet har penger nok til at hun ikke trenger å jobbe så mye som i dag. Eller så vil hun bytte arbeide mot lønn. Det blir en annen diskusjon om LO i år ikke fremmer et særdeles moderat lønnskrav og krever redusert arbeidstid istedenfor. Dette er det i alle fall mer realisme over. Men hun kommer ikke bort fra at det igjen er de friske, sterke og arbeidsføre som skal prioriteres framfor de syke, svake og de uten arbeid. Alternativet er jo at vi kan bruke den verdiskapingen som 7,5 timer representerer til å sikre andre velferdsordninger.

Jens Stoltenberg har uttalt seg såpass tydelig imot sekstimers arbeidsdag, at han neppe lar seg overtale til å forandre mening – uansett hvor mange runder Gerd Liv Valla får han med seg rundt Sognsvann. Men han må nok godta at det blir satt av noen millioner til forsøk neste år. Det vil SV kreve. Stoltenberg kan rolig stå på sitt. Han har støtte fra Fellesforbundet, som har tatt kraften ut av ideen om 30 timers arbeidsuke.

TV 2 synes tydeligvis det er greit å tråkke på unge jenter og ramme deres selvfølelse for å få mer penger i kassa. Kåre Valebrokk har førtidspensjonert seg når det gjelder den etiske standarden på TV 2, skriver redaktør Magne Lerø.

Kåre Valebrokk har førtidspensjonert seg når det gjelder den etiske standarden på TV 2. Dommerne i Idol har fra første stund av blitt kritisert for sin språkbruk og sin holdning til dem som ikke går videre. Fredag sørget Tor Milde for et nytt bunnivå. En av deltakerne fikk vite at hun var «fullstendig ubrukelig» og en annen fikk vite at var det noe hun ikke kunne her i verden, var det å synge, en tredje at hun var så dårlig at dommeren holdt på å sovne.

Hva er det som får femtiårige menn til å skjell ut unge jenter på tv, tråkke på dem, få dem til å grine og ødelegge deres selvfølelse? Fordi flertallet har vedtatt mener at det er greit nok. Dette er regelrett mobbing flyttet inn i tv-stua. Det er en variant av folkeforlystelse som i gamle, gamle dager førte til at noen kunne miste livet. Nå mister man bare selvfølelse og kan selv bli et mobbeoffer.

En slik oppførsel som Tor Milde viser, ville ikke blitt akseptert noe annet sted i samfunnet. Han forsvarer seg med at han bare spiller en rolle og stiller opp i intervjuer når som helst og sier «jeg er egentlig ikke slem». Han bare spiller rollen slik Kåre Valebrokk vil den skal spilles, fordi det skaper temperatur i programmet. Og det gir flere seere – og flere penger i kassa. TV 2 ofrer unge på profittens alter i den måten de behandler de unge som ikke kommer videre på. Den oppførselen som Tor Milde, og delvis de andre dommerne, viser på Idol, kaller vi ellers i samfunnet for å opptre som en drittsekk.

TV Norge burde hente inn «de forkastede» og lage en «Tuftevariant» av det. De fortjener oppreisning, noen av de som blir tråkket på og gjort til underholdning.

I dag bør en eller annen forsker sende en søknad til TV 2 om midler til å forske på hvordan det har gått med en del av de ungdommene som har blitt ledd ut og mobbet på tv. Den søknaden bør Kåre Valebrokk innvilge på sparken. Og han bør ta et møte med dommerne og si: Skjerp dere, det får da være grenser!

Det viktigste er at forskerne skjerper sitt kritiske blikk mot hverandre. Det er nå en gang slik, at ikke en gang det forskere kommer fram til, kan tas for god fisk. Også forskere drives av krefter og motiver det ikke er sikkert de selv har innsikt i en gang, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder sex, makt og penger, er det nesten ikke grenser for hva mennesker som vi anser for å være gode samfunnsborgere, kan foreta seg. Sterke drifter kan drive mennesker langt utenfor det som er etisk forsvarlig eller tillatt – og ende i katastrofe både for den det gjelder og de som er involvert. Hva som har fått en anerkjent kreftforsker til å fuske grovt, er ikke godt på si. En skulle tro at det ikke var nødvendig å jukse for å få midler til å drive med det han har interesse av. Og det er vanskelig å se at den forskningen han har bedrevet, har gitt ham makt eller anerkjennelse som han ikke kunne ha fått ved å holde seg til fakta. Ut fra det lille vi vet, synes motivet å være behovet for å lykkes og å skaffe seg oppmerksomhet. Denne saken er en personlig tragedie. Men ikke bare det.

Det ser ikke ut til at pasienter har blitt rammet av forskningen hans. Det tar heldigvis noe tid før forskningsresultater blir publisert til det får direkte innvirkning på den behandling som gis. De som produserer legemiddelet «Ibux» kan komme til å vurdere erstatning. De som har benyttet dette middelet, kan sannsynligvis slappe av. Ingen fare.

Rikshospitalet–Radiumhospitalet tar saken på ramme alvor. Alt tyder på at de jobber raskt og effektivt for å rydde opp. En kommisjon som skal finne ut hva som har skjedd, er nedsatt. Forskeren har selv innrømmet jukset og har overlevert alt materialet til sykehuset og kommisjonen.

Hvor mye denne saken har skadet norsk forskning, er ikke godt å si. Det vil avhenge av blant annet resultatene av den gransking som nå skal skje. Spørsmålet er om vi her snakker om én forsker som svikter eller om det er flere som er involvert, slik at vi kan snakke om en systemsvikt.

Norsk kreftforskning har hatt en godt ord på seg. En periode framover må man regne med å slite med å få finansiert nye prosjekter.

Direktør ved Norsk Forskningsråd, Arvid Hallén, sier det er påfallende at åpenbart juks kan passere så mange instanser hvor fagkyndige er involvert.

Jan Helge Solbakk, professor og leder ved Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, mener medforfatterne må holdes ansvarlig for innholdet i de samme artiklene.

– Jeg blir forbannet når jeg ser at disse 13 medforfatterne unndrar seg sitt medansvar for dette. Det er ynkelig. Hvis de hadde gjort jobben sin, ville denne artikkelen aldri blitt publisert. Man overser deler av problemet hvis man gjør dette til en sak om en utro tjener. Hvis disse 13 hadde fulgt spillereglene for å være med som medforfattere, vil vi aldri hatt denne skandalen, sier Solbakk.

Vi forstår at Solbakkk er forbannet, men han bør få klarhet i flere fakta før han svinger pisken over alle tretten medforfattere. Det kan ikke være slik at alle som bidrar nødvendigvis har fullt medansvar. Det må da være de som har jobbet tett med den aktuelle forskeren som i første rekke kommer i søkelyset.

Denne saken reiser spørsmål om kvalitetssikring av forskningen. Det kan ikke overlates til tilfeldige medforfattere. Det må være en instans ved det instituttet der forskningen skjer eller et eget organ som får ansvar for en bedre kvalitetssikring enn det som synes å ha skjedd i dette tilfellet. Det forhinder ikke at det er den enkelte forsker som faktisk jukser, som må ta hovedansvaret for sine handlinger. Vi vil også komme et godt stykke på vei om forskerne skjerper sitt kritisk blikk mot hverandre. Det er nå en gang slik, at ikke en gang det forskere kommer fram til, kan tas for god fisk.

I 2004 ble det forslått strengere straffer for å ha publisert forskning som ikke holder mål. Det er god grunn til å ta dette forslaget opp av skuffen igjen.

Ingen bør sutre og skrike over at statsråder som går av er sikret lønn i tre måneder. Det er jo vanlig for alle arbeidstakere. De bør ha sikkerhet for lønn minst et halvt år hvis de ikke har en ny jobb å gå til, skriver redaktør Magne Lerø.

VG har brukt kalkulatoren og funnet ut det er utbetalt 10 millioner i etterlønn til 19 statsråder, 28 statssekretærer og 24 politiske rådgivere. Å få avviklet 71 ledere for 140 000 kroner i gjennomsnitt for hver er meget rimelig. Tilsvarende avvikling i næringslivet ville i alle fall kostet fire ganger så mye.

Det er ikke uvanlig at en leder som må slutte, får en årslønn. Toppsjefer kan få både to og tre årslønner. Det er urimelig at tidligere statsminister Bondevik og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland ikke skal ha sikkerhet for lønn mer enn tre måneder etter at de har gått ut av regjeringen. Og om nå regjeringen skulle ryke, bør Helen Bjørnøy, som sa opp stillingen sin i Kirkens Bymisjon, få lønn i mer enn tre måneder. Det kan ta lengre tid å finne en ny jobb.

I dag er reglene slik at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere automatisk får én månedslønn etter at de har gått av. Deretter kan de søke om to måneder til. Denne innvilges automatisk. De burde i alle fall hatt anledning til å søke om ytterligere fem måneder. Man kan bygge inn i avtalen at man skal stå til disposisjon for sitt parti i den perioden ut over en måned en mottar etterlønn.

Økonomirådgiver Carsten O. Five, som sjelden lar sjansen gå fra seg til å framføre et populistisk budskap og rakke ned på politikerne, sier til VG at det ikke er skattebetalernes jobb å finansiere ferieturer og tenkepauser for toppolitikerne. Hvorfor ikke? Hvis for eksempel Kristin Clemet etter fire år som statsråd tilbringer noen uker i syden før hun bestemmer seg for å hoppe på et nytt jobbtilbud, er det vel fortjent. Det går ikke an å være så trang og perspektivfattig som Carsten O. Five framstår som. Dette handler egentlig ikke om noe annet enn å bli fratatt arbeidsplikt i oppsigelsestiden. Og det er vanlig når man må slutte på kort tid.

Men den høyre hånden vet tydeligvis ikke hva den venstre gjør, når det gjelder avlønning av statsråder som går tilbake til Stortinget. De får dobbel lønn den første måneden. Det framgår av VG i dag at dette har ikke Siv Jensen (Frp) og Inge Rynan (SV) vært klar over. Dette vil nå bli tatt opp. Lars Sponheim sier avgått statsråder som går tilbake til Stortinget i realiteten har dobbelt jobb. Han har tidligere bedt stortingets presidentskap om å få fri fra Stortinget en måned etter at man går av som statsråd. Det ble ikke innvilget.

Her bør det ryddes opp. Det bør ikke utbetales dobbelt lønn. Det er rimelig at statsråder og statssekretærer som går tilbake til Stortinget får en måned fri. Det er en del etterarbeid som skal gjøres. Og politikerne kommer neppe til å ligge og late seg i fire uker. De kommer nok til å holde på en del med politikk og samfunnsnytting arbeid selv om de ikke er på Stortinget hver dag.

Politikerlønningene er et yndet tema, så også for Trygve Hegnar, som benytter anledningen til å minne om at mange av de som er på Stortinget ikke ville fått like godt betalt i det sivile liv. So what? Det er da godt at det å være politiker er brukbart betalt. Vi trenger dyktige folk på Stortinget. Hegnar avslører eller at han ikke har særlig god peiling på lønnsnivået for ledere utenfor næringslivet. Han skriver i Finansavisen i dag at miljøvernminister Helen Bjørnøy må ha tre- eller firedoblet lønnen etter at hun ble statsråd. Nå tjener hun 836 000 kroner. Det er jo rørende at Hegnar tror at ansatt i Kirkens Bymisjon jobber for knapper og glansbilder og regner med rikelig belønning i de himmelske sfærer. Men biskopene tjener i dag rundt 700 000 kroner i året. Langt unna ligger nok ikke Helen Bjørnøy. Hun står oppført med en inntekt på 621 000 i ligningen for 2004. Det meste kommer nok fra Bymisjonen, siden Bjørnøy ikke har mange feite styreverv hun kan vifte med.

Jens Stoltenberg vil ikke la SV få vesentlig innflytelse på utenriks- og oljepolitikkens områder. Her vil han lytte mer til opposisjonen enn til SV. Når det gjelder skole og oppvekst vil SV etter hvert kunne vise til skikkelig gjennomslag, skriver redaktør Magne Lerø.

SV er egentlig det mest renskårne opposisjonspartiet på Stortinget. De mener noe annet enn det politiske flertall på utenrikspolitikkens område, de går lengst i å ville legge bånd på oljeaktiviteten av hensyn til miljøet, skriker høyest om sterkere statlig styring av næringsvirksomhet, advarer sterkest mot private løsninger og viser største raushet når det gjelder bevilgninger til de som de definerer som samfunnets svakeste. Det er ikke rart de har alvorlige problemer med å være i regjering og følge maktens spilleregler. Ukens turbulens rundt boikott av Israel og oljeutvinning i nord viser at SV sliter med å innse at de ikke vil få gjennomslag for sitt syn på de fleste av politikkens områder.

SV vil måtte bli et haleheng til Ap på utenrikspolitikkens område, i alle fall når det gjelder Norges offisielle linje. Den linjen Ap står for, har bred støtte i Stortinget. Ap vil ikke la SV få gjennomslag for at det skal føres en annen utenrikspolitikk enn det det store flertall i Ap og på Stortinget mener. 7–8 prosent av stemmene gir ikke SV vesentlig innflytelse på områder der de ikke har statrådsmakt.

Det samme gjelder på oljepolitikkens område. Det forventes forutsigbarhet fra norsk side. Vi er avhengig av samhandling med flere internasjonale oljegiganter for å sikre en effektiv og forsvarlig utnyttelse av de olje- og gassforekomstene vi rår over.

Denne uken antydet miljøvernministeren at man ikke kan ta for gitt at det blir gitt utbyggingstillatelse til Eni, selv om de har lett og funnet olje på Goliat-feltet. Eni har antydet at de vil stoppe leteaktiviteten dersom det sås tvil om det blir forbud mot å bygge ut. Et nei til utbygging vil nok medføre krav om en klekkelig erstatning. I Stortinget gjorde statsminister Jens Stoltenberg det i går klart at Eni har fått en lete- og utvinningstillatelse som er juridisk bindende. Men den formelle godkjenningen til å utvinne olje, får de ikke før de har innfridd de krav som myndighetene vil stille, for eksempel til null-utslipp, beredskap ved krise og kvalitetssikring i alle ledd. Det statsministeren sier, nær sagt i klartekst, er at miljøvernminister Helen Bjørnøy bare kan glemme å si nei til utbygging av Goliat-feltet av hensyn til miljøet. Og selvsagt må det være slik. Har man først fått ja til å lete, må man få hente opp den oljen eller gassen man finner. Hvis det var slik at vi ikke vil ha oljeaktivitet i et område av hensyn til miljøet, måtte vi ha gjort det klart før man ga letetillatelse. Jens Stoltenberg vil ikke ha noen vingling i utenriks- og oljepolitikken. Det er for viktig. Her foregår det delvis på bortebane. Skolepolitikken, for eksempel, utkjempes på hjemmebane. Her vil SV få betydelig gjennomslag for sin linje.

Når det gjelder Goliat har miljøvernministeren begrenset handlingsrom. Jens Stoltenberg sier at Eni skal få bygge ut. Helen Bjørnøy kan imidlertid komme opp med så strenge miljøkrav at Eni kaster inn håndkleet. Da får vi en interessant og viktig debatt om hvordan vi skal avveie oljeaktivitet i forhold til å ta vare på miljøet og sikre fiskeressursene i havet.

I Miljøverndepartementet jobber de nå med en helhetlig forvaltningsplan i nordområdene. Her kan Helen Bjørnøy komme opp med en plan der enkelte områder defineres som petroleumsfrie. Det betyr at det ikke skal letes på disse områdene. På NHOs årskonferanse gjorde Jens Stoltenberg det klart at han ikke ser for seg petroleumsfrie områder, men strenge regler som sikrer miljøet. Her kan nok SV oppnå noe. Ap må nok belage seg på å blinke ut et havområde der det i de neste fire årene ikke skal letes etter olje.

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for å ha fakturert Redningsselskapet to millioner kroner for informasjonsrådgivning. Selskapet havnet i en kommunikasjonsmessig katastrofe, skriver redaktør Magne Lerø.

Redningsselskapet har betalt 2 millioner kroner til Hans Geelmuyden for informasjonsrådgivning, skriver Aftenposten. Det er ikke til å tro. Geelmuyden er en av våre mest profilerte informasjonsrådgivere, som flere ganger har kritiserte organisasjoner som kommer i krise for ikke å søke profesjonell hjelp. I fjor kritiserte han Høyres valgkamp, KrFs profilering, Statoils reklamekampanje, Kjell Inge Røkkes strategi i tilknytning til sertifikatsaken og regjeringens tsunami-rapport. Han ga også informasjonsavdelingen i Statoil det glatte lag for deres håndtering av korrupsjonsskandalen som førte til at Olav Fjell måtte trekke seg. Hans Geelmuyden har det med å være stor i kjeften. Den jobben han har gjort i Redningsselskapet, viser at han ikke er like storslagen i egen praksis.

Det siste året har Redningsselskapet framstått som en kommunikasjonsmessig katastrofe. Hva slags råd Hans Geelmuyden kan ha gitt, er en gåte. Ut fra resultatet å dømme, har han gjort en slett jobb. Redningsselskapet har en informasjonsavdeling med flere ansatte. Hos Geelmuyden Kise har taksameteret tikket og gått. I overkant av 2 millioner lyder fakturaen på.

Her har vi fått et eksempel på at informasjonsrådgivere er svindyre og at man kan havne i grøften uansatt hvor mye rådgivning man ber om.

Hans Geelmuyden bør ha en flau smak i munnen for at han har sendt en frivillig organisasjon en regning på 2 millioner kroner for råd som har gitt et elendig resultat. Det er all mulig grunn til å advare mot å tro at informasjonsrådgivere representerer et slags «sesam, sesam» når man havner i krise.

Bergens Tidende meldte i går at Monica Kristensen Solås ikke vil slutte i selskapet.

– Jeg vil ikke ta imot sluttpakke fra en humanitær organisasjon. For meg blir det helt feil å ta imot penger for å slutte i et selskap som baserer seg på innsamlede midler. Jeg vil arbeide, og gi noe tilbake for pengene jeg tjener, sier Kristensen Solås til Bergens Tidende. Men bruke 2 millioner kroner på rådgivning for hvordan hun skal komme seg ut av den krisen hun har skapt, er tydeligvis greit.

Kristensen Solås hevder at hun inngikk en uoppsigelig arbeidsavtale da hun sa ja til å bli generalsekretær i Redningsselskapet fra 2004. Hun skal ha blitt tilbudt nærmere to millioner for å slutte to år før åremålsstillingen går ut.

Magnus Stangeland skal ha gitt opp å få fjernet Kristensen Solås fra Redningsselskapet før han selv formelt trekker seg tilbake som president kommende lørdag.

Tre hovedtillitsvalgte som representerer majoriteten av de organiserte landansatte i Selskapet rykker i dag ut med et leserbrev der de bestrider at Kristensen Solås er ansatt på en kontrakt som ikke kan sies opp:

– Vi ønsker å si klart fra om at den beste innsatsen Solås kan gjøre for Redningsselskapet i dag er å holde seg unna organisasjonen, mener de tillitsvalgte. [Se Perspektiv & Debatt]

Det kommer til å bli nye runder med bråk og spetakkel om hun installerer seg på hovedkontoret igjen. På de fleste Redningsskøytene er hun imidlertid velkommen.

Styret i Redningsselskapet har saklig grunn til å si opp Monica Kristensen Solås. Men det har de fram til nå ikke våget. Det blir det nye styret som må ta en runde på om det blir mer bråk ved å ha Monica Kristensen Solås om bord eller om de skal sette henne på land for godt. En styreleder med kraft i klypa og is i magen, hadde nok gjort det klar for Monica Kristensen at hun måtte velge mellom sluttpakke eller rettssak. Men Redningsselskapet er ikke som andre selskap for tiden. Her flyter det meste. Fra neste uke av, får imidlertid et nytt styre muligheten til å rydde opp.