Alle innlegg av Magne Lerø

Tv-lisens mot avvikling

LEDER: Venstre er litt for tidlig ute med sitt vedtak om å droppe tv-lisens og finansiere NRK over skatteseddelen. Men det er nok i denne retning det går og bør gå, skriver redaktør Magne Lerø.

Venstres landsmøte vedtok i helgen at tv-lisensen bør avvikles. Og selvsagt skjedde det på god venstrevis med et knapt flertall. Dette er en sak Trine Skei Grande har kjempet fram i partiet. Hun får nok rik anledning til å begrunne sitt syn i tiden framover. Lisensfinasieringen står på dagsorden i flere land i Europa. Venstre har nå bestemt seg for at de vil finansiere NRK over skatteseddelen. Det vil ikke Høyre.

– Vi ønsker en sterk allmennkringkaster, og lisensens gjør at publikum får et synlig forhold til NRK og hva kanalen leverer. NRK er folkeie. Det fører også til at NRK får et brukerfokus, noe som er et viktig korrektiv. En institusjon som får penger over statsbudsjettet, kan lett bli litt «laid back», sier Høyres mediepolitisks talsmann Olemic Thommessen til Dagens Næringsliv. Det er greit at Høyre vil beholde lisensen, men at NRK skulle bli mer «laid back» av å erstatte lisens med skatt, har vi liten tro på. Det er da ikke dette som preger de avisene som mottar pressestøtte. De kjemper som løver for å overleve i markedet, og pressetøtten er så langt fra noen hvilepute. Det er et være eller ikke være.

Det er ikke påkrevd å avvikle kringkastingslisensen, men vi ser nok slutten på denne finansieringsformen. I Sverige ønsker politikerne å se nærmere på muligheten for å erstatte tv-lisensen med en bred medieavgift. I Tyskland og Frankrike innføres det en tv-avgift uavhengig av hvilken teknikk man bruker for å ta inn tv-programmer.

Framveksten av ny teknologi er en årsak til at lisensen kommer på dagsorden. I dag tilbyr NRK tv-nyheter som en betalingstjeneste via mobiltelefonen. Etter hvert som mobilnettet bygges ut, vil mange flere benytte seg av en slik mulighet. Utviklingen av betalings-tv vil gjøre store seergrupper vant til å betale for det man vi se og de kanaler man har interesse av. Vi hører ikke så mye til protestene fra de som hevder at de ikke vil betale lisens for en kanal de ikke hører eller ser på. Men når NRK skal digitaliseres og befolkningen må kjøpe dekoder for å kunne ta inn NRKs sendinger, vil protestene vokse seg betydelig sterkere.

I knapt nok noe land finner vi en like sterk lisensfinansiert allmennkringkaster som i Norge. NRK leverer høye lytter og seertall måned etter måned. Lisens står derfor rimelig støtt. I dag utgjør lisensen 91 prosent av NRKs inntekter. NRK kan ikke melde seg ut av markedet. I framtiden vil lisensdelen utgjøre en mindre del av de samlede inntektene.

Det er for så vidt prisverdig at Venstre vil være i forkant og ta den prinsipielle debatten før det er for seint. Den tid kommer da det vil være riktig å avvikle lisensen og øke skattene.

Det avgjørende er at politikerne enten via lisens eller støtte over skatteseddelen sørge for at vi har et NRK som ikke blir for avhengig av kommersiell inntekter. Det går utmerket å leve med at det ikke er NRK som sender de mest populære fotballkampene direkte. Man kan ikke bruke lisenspengene på å konkurrere med de kommersielle kanalene om senderrettigheter. Det vil heller ikke være noen ulykke om TV 2 eller andre klarer å ta markedsandeler fra NRK når det gjelder underholdningsprogrammer.

Men NRK trenger lisens eller skatteinntekter for å finansiere sitt brede programtilbud, de smale programmene og en solide nyhetsdekning. NRK skal ikke som i en kommersiell kanal, tvinges til bare å tenke høye seer og lyttertall. NRK skal tenke vesentlighet, viktighet og relevans i forhold til kravet om at de skal avspeile bredden i det norske samfunnet.

Tviler seg ut av politikken

LEDER: Olaf Thommessen skapte et inntrykk av at han ville gå til duk og dekket bord i Venstre. På godt venstrevis deler han nå sin tvil om politikerrollen. Han er på vei ut, med andre ord, skriver redaktør Magne Lerø.

Olaf Thommessen stilte ikke om til kamp mot Lars Sponheim om å overta Venstres ledertrøye for to år siden. Nå er det ingen strid om lederposisjonen i partiet. Noen dager før landsmøtet, sa Lars Sponheim at tiden er inne for at Venstre får en kvinnelig partileder og at Trine Skei Lande bør rykke opp. Tidligere i år har Olaf Thommessen sagt nei til førsteplassen på Akershuslisten. Han avstår altså fra å kjempe for å komme inn på Stortinget.

Til Dagens Næringsliv i dag sier Thommessen om at han er i tvil om han egner seg både som rikspolitiker og gründer.

– Nå er jeg gründer og seminproff politiker. Det innebærer at jeg ikke gjør noe av det godt nok. På et tidspunkt må man ta et valg, sier Thommessen.

Hadde Venstres landsmøtet gått inn for ja til EU, ville det vært en seier for Thommessen. Da kunne han styrket sin stilling med sikte på å overta som partileder. Vi må kunne tolke de uttalelsene han nå kommer med som signaler på at han er på vei ut av politikken.

Noen vil mene det er et tap for Venstre, andre mener Thommessen ikke er noen stemmesanker og at han mangler politisk kraft.

Selvtilliten og ambisjonene til Thommessen har det ikke vært noe i veien med. Men man får inntrykk av at han vil komme til duk og dekket bord i Venstre. Et parti ønsker seg slitere, slike som har tatt noen nattevakter for partiet og har vist at det er politikken, ikke ambisjonene, som driver en. Lars Sponheim framstår som et slik politisk dyr. Han har vært – og er – omstridt, men ingen drar i tvil hans evne og vilje til å stå på for partiet i tykt og tynt. Odd Einar Dørum står for noe av det samme. Et lite parti trenger en slik fanebærer. I denne sammenheng blir Thommessen en lettvekter.

Venstre ligger så dårlig an at de ikke har råd til noen personstrid nå. De trenger både Sponheim, Grande og Thommessen på sitt beste for å unngå den katastrofen det vil være ikke å komme inn på Stortinget. Partiets beste kort er Lars Sponheim. Han er i alle fall i stand til å gi partiet inntrykk av at de fortsatt er en liten stormakt. Statsminister Kjell Magne Bondevik ga god drahjelp i helgen, da han ga klar beskjed om at KrF ikke vil gå i regjering med Høyre dersom Venstre faller ut av Stortinget.

Alle nålevende tidligere partiledere i Venstre anbefaler Lars Sponheim å gå ut av regjeringen. Sponheim sier han er uenig. Noe annet kan han ikke si. Men han er neppe blind for at selv med tre statsråder, har Venstre problemer med på framstå overfor velgerne med profil og tydelighet. Det er lettere når man står utenfor en regjering.

Hvis partiet klarer å beholde et par representanter på Stortinget, er det ikke noen ulykke om man må ut av regjeringen. Til høsten kan Thommessen da for alvor starte med å avvikle seg selv politisk, Trine Skei Grande kan kjøres fram som arvtager slik det skjer med Siv Jensen i Frp og Lars Sponheim kan vike plassen for henne som leder om to år.

 

Nei til reklame i skolen

LEDER: Når også reklamebransjen og «alle andre», med unntak av Høyre og Frp, går inn for et forbud mot reklame i skolebøker, bør Kristin Clemet forstå at hun har tapt og få reklameforbudet på plass, skriver redaktør Magne Lerø.

Ikke en gang reklamebransjen ønsker at det skal åpnes for reklame i skolen. Leder i Kreativt Forum, Sol Olving, mener skolen bør være et sted for læring, fritt for kommersiell påvirkning. Det kommersielle presset rettet mot barn er stort nok ellers i samfunnet. Norge har råd til å sørge for at barn og unge får de læremidler de trenger, sier Olving.

– Vi mener reklame i grunnskolen bør totalforbys. Dette vil både demme opp for det økende kommersielle presset mot barna, og forhindre oss fra å komme opp i en situasjon hvor kvaliteten på utdanning og utdanningslokaler er avhengig av hvor villig og ivrig hver enkelt skoleledelse er til å skaffe reklamemidler for å finansiere driften, sier forbrukerombud Bjørn Erik Thon som sammen med lederne i Foreldreutvalget for grunnskolen, Utdanningsforbundet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Barneombudet, Framtiden i våre hender, Barnevakten, Annonsørforeningen og Kreativt Forums har sendt brev til Kristin Clemet.

For en stor del handler dette om reklame i skolebøker. Kristin Clemet sier nei til et forbud, men Høyre ønsker ikke et «utilbørlig press » mot barn. SV, Ap og Sp vil ha et forbud. I KrFs partiprogram heter det at «skolen ikke må være en arena for kommersielt press. Skolebøkene skal være reklamefrie. Elevene skal ha rett til å bevege seg i et miljø der de ikke utsettes for kommersiell påvirkning og press».

Kristelig Folkeparti sto bak det regjeringsoppnevnte Nyborg-utvalget om kommersielt press mot barn og unge, som i sin innstilling i 2001 foreslo et forbud mot reklame i skolen.

Høyre bør merke seg at også reklamebransjen når går i mot skolereklame. De som lever av å skape god reklame, forstår at det i et samfunn der det er et sterkt kommersielt press, bør være noen arenaer i samfunnet som er reklamefrie. De vet også at om man først åpner for reklame rettet mot barna, er det vanskelig å sette grenser for hva slags reklame som ikke skal tillates. Det blir fort fritt frem.

I denne saken bør KrF sette foten ned og kreve forbud mot reklame rettet mot barn. Slike spørsmål skal ikke overlates til den enkelte skole. Det er politisk enighet om å satse på utdanning. Det må bety tilstrekkelige bevilgninger til skolebøker.

 

Rett høyre fra Heyerdahl

LEDER: Når Jens P. Heyerdahl flesker til mot Stein Erik Hagen handler det om makten i Orkla, men det illustrerer også at Hagen surrer så mye i mediene at han står i fare for å sette den eierstyring han ivrer for i miskreditt, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder å holde kjeft og svare «ingen kommentar», er det få næringslivsledere som gjør Jens P. Heyerdahl rangen stridig. Hans strategi er å si minst mulig, men også Heyerdahl opererer med unntak på regelen. Og da flesker han gjerne til. I Aftenposten i dag serverer han en knusende kritikk mot Stein Erik Hagen. Han skriver at han føler seg «kriminalisert og diskriminert» av Hagen, og hevder Hagen serverer løgn og usannheter som det passer ham. Dermed et buen spent foran dagens generalforsamling, der Hagen-fløyen og Heyerdahl–Jebsen-fløyen skal kjempe om en viktig plass i Orklas bedriftsforsamling.

I sitt leserinnlegg skrev Hagen at «den største trusselen mot langsiktig verdiskaping er disposisjoner som konsernsjefer i ’eierløse’ selskaper foretar for å berike seg selv og bygge opp en personlig maktbase i så vel selskapet som i samfunnet».

I et intervju i tilknytning til innlegget sa Hagen at han «tenker både på Enron og Ahold, og at Jens P. Heyerdahl i Orkla er et norsk eksempel». Videre påstår Hagen at Heyerdahl, i en julemiddag hjemme hos ham, har sagt at han ser på aksjonærene som noen som låner selskapet billige penger.

Hagen har jo for vane «å slenge med leppa». Det er ikke godt å vite hva han mener etter at han har fått tenkt seg om og hørt hvordan andre oppfatter hans uttalelser. Hagen ber om unnskyldning hvis Heyerdahl oppfatter at han setter ham i samme bås som ledelsen i Enron. Han sier han bare vil kritisere Heyerdahl for å ha bygget opp en personlig maktbase i Orkla, og at han er full av beundring for de resultater Heyerdahl har skapt. Han fastholder imidlertid uttalelsen om at aksjonærene kun er noen billige lånegivere.

Vel kan Heyerdahl ha et annet syn enn Hagen på fordelingen av makt mellom eiere, styre og administrasjon, men å karikere Heyerdahl med noe han skal ha sagt i en julemiddag, er bare dumt. Hagen bør jekke opp refleksjonsnivået sitt opp noen hakk. Hvis ikke, bidrar han bare til å sette de eierstyringsidealer han forfekter i miskreditt.

Stein Erik Hagen er et eksempel på at det ikke følger klokskap med makt. Han ønsker tydeligvis å framstå som den gode eierstyrings representant her til lands. Men først og fremst oppfattes han nok som en eier som durer i vei og utøver makt for på sikre egne interesser. Hagen tar ikke fem øre for å sable ned sine motstandere i næringslivet i mediene. Her er det ingen over og ingen ved siden.

Jens P. Heyerdahl har lite formell makt i Orkla, men han har fortsatt innflytelse. Hvis Hagen får det som han vil på generalforsamlingen i dag, er han i ferd med å vinne kampen om Orkla. I så fall kan vi gå mot roligere tider i selskapet. Vinner ikke Hagen fram, må han enten legge opp til mer bråk, eller innrette seg i forhold til at han bare eier ti prosent av selskapet. Det er sjelden vi ser aksjonærer med ti prosents eierandel herje så mye i mediene med et selskap som det Hagen presterer.

Stein Erik Hagen sier han etterlyser mer temperatur i styrerommene. Vi tviler ikke på at han er i stand til å skape det i Orkla. Han kan for eksempel sette foten ned for hvem som skal ansettes som ny konsernsjef i selskapet.

 

Orkla på tomgang

LEDER: Eiermessig framstår Orkla som et mangehodet troll som ikke helt vet hvor en skal bevege seg. Nå får Stein Erik Hagen bidra slik at vi får øye på den gode eierstyring han prater så høyt om, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Jens P. Heyerdahl regjerte i Orkla, ble det ikke sagt et ord for mye til offentligheten. Nå for tiden er det grenseløsheten som gjelder, når det er snakk om omtale av forhold som andre selskaper gjerne holder internt.

Styrets begrunnelse for å avsette Finn Jebsen, og Finn Jebsens svar på kritikken fra styret, begge dokumentene stemplet strengt konfidensielle, kan lastes ned på nettsidene til Dagens Næringsliv. I Orkla skjer det altså bevisst lekkasje i stor stil.

De ansatte har åpent gått ut med at de har mistillit til styreleder Johan Fr. Odfjell, og lar ikke noen sjanser gå fra seg til å minne offentligheten om det.

En gruppe eiere som hører til «Heyerdahl–Jebsen»-fløyen har varslet at de ønsker utskiftinger både i styret og bedriftsforsamling. De er misfornøyd med ikke å få «sine folk» bedre plassert i de styrende organer. Antagelig deler de de ansattes misnøye med styreleder Odfjell.

Ansatte i Orkla og to avgåtte konsernsjefer arbeider ifølge Dagens Næringsliv intenst for at Dag Opedal, som nå fungerer i stillingen, skal bli ansatt som ny konsernsjef. Kjetil Haanes, som representerer de ansatte i styret, sier rett ut at Opedal bør ansettes. Hodejegerne i Egon Zehnder kan bare pakke sammen, med andre ord.

Orklas hovedtillitsvalgte, Aage Andersen, sier han har vurdert å legge bort motstanden mot Odfjell. Dagens Næringsliv mener å vite at det er på betingelse av at Opedal blir konsernsjef.

Odfjell sier til Dagens Næringsliv at dersom valget står mellom to like godt kvalifiserte kandidater, vil den interne bli valgt. Dette er god musikk i de ansattes ører, men det er jo ikke mer enn ord som passer til anledningen.

Stein Erik Hagen gjør det klart overfor Aftenposten at han ikke akter å skifte ut Odfjell. Dermed kan Odfjells skjebne bli en indikasjon på om Hagen har kontroll over Orkla.

Valgkomiteens leder Harald Arnkværn sier klokelig nok ikke noe som det er lett å bli klok av, når han blir bedt om å kommentere styresammensetningen i Orkla.

Det er tydelig fortsatt sterke spenninger og uro i Orkla. Dette kan fort bli et problem for hodejegerfirmaet Egon Zehnder, som har fått i oppdrag å skaffe fram den beste konsernsjefen for Orkla. De ansatte fremmer ikke Opedals kandidatur med å drive offentlig valgkamp for ham på denne måten. Det er flertallet i styret, de som kastet Jebsen som konsernsjef, som avgjør hvem som skal bli ny konsernsjef i Orkla.

I slutten av mai velger bedriftsforsamlingen i Orkla styre. Det bør innvarsle en ny tid for selskapet. Da bør det være slutt på lekkasjer og stridigheter som slår ut i full offentlighet. Da må en samle seg om å ansette en ny konsernsjef som kan ha tillit i alle leirer.

Stein Erik Hagen skrev denne uken et innlegg om eierstyring i Aftenposten. Innlegget leses som et forsvar for egen innsats i Orkla, og for hvorfor det var nødvendig at Jens P. Heyerdahl måtte ut av selskapet. Hagen må snart bli ferdig med dette nå.

Nå er Orkla et selskap der Stein Erik Hagen kan demonstrere sin eierstyring. Det vi har sett til nå, imponerer ikke. Eiermessig framstår Orkla mer som et mangehodet troll som ikke helt vet hvor en skal bevege seg, enn et selskap som ledes av eiere som makter å stake ut en stabil og framtidsrettet kurs og der eiere, ledelse og ansatte trekker i samme retning.

 

Hagen og Valla hånd i hånd

LEDER: «Rikingen» Stein Erik Hagens tilbud om milliondryss over de borgerlige partier hjelper Gerd-Liv Valla til å forsvare LOs støtte til Ap. Og selvsagt vil de begge ha noe igjen for sin politiske investering, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke uproblematisk for LO-leder Gerd-Liv Valla å gi millioner i støtte til Ap og gå inn i sentralstyret i partiet sammen med de to andre «LO-bossene» Jan Davidsen og Kjell Bjørndalen. Det er tross alt bare om lag halvparten av LOs medlemmer som stemmer Ap. Hun kan risikere at noen melder seg ut, eller mest sannsynlig at flere vegrer seg for å melde seg inn, når LO så til de grader omfavner Ap for tiden. Men i dag kommer Stein Erik Hagen henne til hjelp. Over hele førstesiden i Aftenposten kan Hagen fortelle at han nå kaster seg inn i valgkampen. Og måten han vil gjøre det på, er å dele ut millioner til alle de borgerlige partiene. Hagen sier han er provosert over LO og at han ser det som sin plikt å bidra til å utjevne forskjellene som er skapt ved LOs sponsing av Ap.

Det er ikke noe nytt at Stein Erik Hagen støtter de borgerlige. Men når landets nest rikeste mann rykker ut på denne måten, kan Gerd-Liv Valla argumentere med at det er nødvendig å støtte Ap både økonomisk og politisk, fordi de rike og høyresiden trapper opp sin støtte til de borgerlige. «Hvem var det som begynte»-debatten, som Hagen forsøker å begrunne sin støtte med, blir uvesentlig.

Kjell Magne Bondevik liker dårlig at Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla klistrer ham til kapitalistene. Bondevik rykket i helgen ut med kritikk av det samrøre som LO og Ap nå legger opp til. Jens Stoltenberg vet at angrep ofte er det beste forsvar – og Bondevik ble møtt med påstander at «de rike» støtter de borgerlige og regner med de får igjen for det med lavere formueskatt.

Hagen sier han i år var i tvil om å gi støtte, fordi det fører til kritikk og mistenkeliggjøring. Han har tidligere vært formann i Høyres økonomiutvalg, og understreker at verken han eller andre stiller betingelser knyttet til den støtten de gir.

Det er særlig Høyre som har nytt godt av store pengesummer fra private givere. Fordi mange av disse har ønsket anonymitet, har Høyre vegret seg mot offentliggjøring. Men nå er partiene enige om åpenhet om all økonomisk støtte til partiene. Mye er vunnet med det.

Det nytter ikke i demokratiets navn å nedlegge forbud mot at privatpersoner eller organisasjoner kan gi økonomiske bidrag til politiske partier. Vi anser det som en demokratisk rettighet at et medlem i et parti har rett til å gi både små og store beløp til det partiet en er medlem av. Stein Erik Hagen opererer i en egen rikmannsklasse. Han vil gi til alle som holder seg på god avstand til LO.

Når LO nå knytter sterkere bånd til Ap og øker pengestøtten, gjør de det for å oppnå en politisk gevinst. LO bruker tid og penger på Ap, fordi de mener de på denne måten kan ivareta sine medlemmers politiske interesser best mulig.

Stein Erik Hagen deler ikke hodeløst ut millioner fordi han er provosert av LO. Han vil ha noe igjen for sin politiske investering. Han ønsker en borgerlig regjering fordi det er mest i tråd med hans samfunnssyn. Hagen regner nok også med at etter fire år med en borgerlig regjering vil hans egen formue være høyere enn etter fire år med rød–grønt styre. Bidrag til en borgerlig valgseier kan dermed bli en lønnsom investering.

Men det er politikken – og ikke de politiske partiers reklamebudsjetter – som er det avgjørende. Derfor er vi mest tjent med en debatt som fokuserer på politikkens innhold og ikke på hvordan de politiske partier finansierer sin valgkamp. En «hagenmillion» eller to, gjør intet politisk under.

 

Færre kvinner i toppen

LEDER: Når det blir færre kvinner i toppstillingene i finansbransjen, har det sammenheng med at kvinner ikke higer mot toppen slik som menn, skriver redaktør Magne Lerø.

Antallet kvinnelige ledere i finansbransjen gikk ned fra 16 til 10 prosent i fjor. Kvinner på «høyt nivå» er stabilt på 23 prosent, mens antallet kvinnelige ledere på «lavere» nivå har økt med en prosent til 30.

Viseadministrerende direktør i Finansnæringens Hovedorganisasjon, Ingvar Strøm, og Finansforbundets leder, Jorunn Berland, sier til avisen Vårt Land at forklaringen er at mannlige ledere rekrutterer andre menn gjennom etablerte nettverk, og er mindre åpne for ukjente ledere.

Det er bare noe av forklaringen. Finansnæringen er en næring med mange synlige kvinnelige ledere. Allikevel blir det altså færre kvinner i toppen. Også andre undersøkelser kan tyde på at kvinner gir seg på et lavere ledernivå. Motivasjonen til å ta en lederstilling på toppnivå er ikke sterk nok. Dette hevdet hodejeger Elin Ørjasæter i en artikkel i Samtiden i høst. Hun fortalte at hun ofte måtte melde tilbake til oppdragsgiver at hun ikke fant de kvinnene de ønsket seg til en krevende lederstilling. Kvinnene er der, men de vil ikke ha den topplederjobben hun kunne tilby. En av forklaringene hennes var at det ikke er mange nok kvinner med det «killerinstinkt» som kreves for å orke og å lykkes i en topplederstilling i en konkurranseutsatt bedrift. «Killerinstinkt» er et tabloid uttrykk for konkurranseinstinkt, vilje og evne til å sette «alt» annet til side for å nå et mål. Det handler om en type sneversyn, om et besettende fokus for å lykkes og om å ofre mye for å nå dette målet.

Når et styre skal ansette en toppsjef for en bedrift i hard konkurranse, leter de etter mennesker med denne viljen til å satse, konkurrere, ta ansvar og levere resultater.

Det er klart kvinner har disse egenskapene. Kvinner gjør det like godt som menn i alle lederposisjoner. Men Elin Ørjasæter stilte spørsmålet om det er mange nok kvinner som vil la seg styre av sitt «killerinstinkt», som vil ofre så mye som en toppleder må ofre.

Ennå er det slik at kvinner jevnt over prioriterer annerledes enn menn i forhold til omsorg for barn, for eksempel.

AFF har foretatt undersøkelse som tyder på at flere kvinnelige enn mannlige ledere hopper av før de når toppen. De vil klare en topplederstilling utmerket, men de vil ikke prioritere «toppsjeflivet».

Hvis dette er tilfelle, kan en ikke skylde på menn som bare vil rekruttere kvinner. Da er det like riktig å peke på at kvinner har muligheter, men at de ikke har den samme interesse som menn for å nå toppen.

Bedrifter som satser på å få flere kvinner som ledere, får flere kvinner til å ta lederansvar. Men det synes ikke like enkelt for bedrifter å finne tiltak som kan skaffe flere toppledere. Det kan ikke gjøres så mye med disse stillingene. Lønnen er blitt høyere i topplederstillinger de siste årene. Dermed skulle både menn og kvinner ha råd til å skaffe seg den hjelp de trenger på hjemmeplan. Men det er ikke alltid det som er problemet. Det handler mer om å ville leve med det presset, det ubehag og den arbeidsbyrden som følger med stillinger der det er markedet og konkurrentene som styrer hvor mye en må stå på, og ikke bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Det er lenge siden vi har avskaffet myten om at kvinner passer dårligere enn menn til å være ledere. En av de undersøkelsene som Jan Spurkeland har utført, tyder på det stikk motsatte.

Vi må ikke forsøke å lage en ny myte om at mannlige ledere bevisst eller ubevisst bare vil ansette menn. AFF har satt i gang en undersøkelse for å finne ut mer av årsaken til at dyktige og talentfullt kvinner hopper av før de når toppen. Vi trenger mer nyansert informasjon slik at vi får mer enn en parolepreget debatt om menn og kvinner i ledelse.

 

For likestillingen

INNLEGG: Da ideen om å tvinge bedriftene til 40 prosent kvinner i styrene ble lansert, gjorde Dåvøys regjeringskollaga Kristin Clemet det klart at hun var imot. En lang rekke menn og kvinner har tatt avstand fra denne loven. Jeg hører til  blant disse. Vi i denne gruppen er ikke mindre tilhenger av likestilling enn det Laila Dåvøy er.

Jeg er medlem i – og har vært leder for – landsstyret i Norges KFUK–KFUM, hvor det i snart hundre år har vært lovfestet at det skal være like mange kvinner som menn i styret. Det går utmerket og er helt naturlig, for det er omtrent like mange aktive kvinner som menn i organisasjonen.

Det er en stor mangel på kvinnelige næringslivsledere. Etter hvert som vi får flere kvinner med ledererfaring i næringslivet, vil vi også få flere kvinner i styrene i de store bedriftene. Dette tar tid. Man skaper bare problemer ved å vedta lover som setter til side aksjonærdemokratiet og servere tomme trusler om tvangsavvikling. 

Redaktør Magne Lerø, Ukeavisen Ledelse

 

Styret som nummer to i Tine

LEDER: Tine-sjef Hanne Refsholt hastet av gårde til Lars Sponheim med Veritas-rapporten, flere dager før styret ble kjent med innholdet. Slik blir det når det er Lars Sponheim som holder sin vernende hånd over det Tine vi har i dag, skriver redaktør Magne Lerø

Da konstituert konserndirektør Hanne Refsholt fikk evalueringsrapporten fra Veritas i hendene, løp hun av gårde for å informere Landbruks- og matdepartementet (LMD). Det tok fire dager før styret i Tine fikk rapporten.

Professor Per Ove Røkholt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, sier til Nationen at Tine sliter med en dårlig styrekultur. Han poengterer at de første som skal ha informasjon er styret, og tviler på om det i et privat aksjeselskap hadde vært mulig å informere eksterne før sitt eget styre.

Styreleder Jostein Frøyland ble orientert, og hadde ikke noe å si på den framgangsmåten som ble valgt.

 Det var viktig for oss å få informert departementet. Rekkefølgen bare ble sånn, sier Jostein Frøyland.

Røkholt har selvsagt rett i sine formelle betraktninger, men når styreformannen har godkjent den framgangsmåten som er valgt, er dette ikke mye å lage et nummer av. Dette får de eventuelt ta på kammerset i Tine. BI leverte for noen måneder siden en rapport om styrearbeidet Tine. Ingen ting tyder på at Tines problemer skyldes rot i kommunikasjonen mellom styret og administrasjonen.

Den framgangsmåten som ble valgt forteller hvor avgjørende det er for Tine å ha tillit hos og støtte fra Landbruksdepartementet. Det er Lars Sponheim som holder sin vernende hånd over det Tine vi i dag har. Han har gitt Konkurransetilsynet klar beskjed om å holde seg unna «de landbrukspolitiske spørsmål». Det betyr at han mener Konkurransetilsynet skal ligge unna debatten om Tine skal skilles i et selskap for mottak av melk og et annet for produksjon av ost- og melkeprodukter. Slik vil Høyre og Konkurransetilsynet ha det. Men Lars Sponheim har satt foten ned. Tine blir ett selskap.

Tine frykter nok en smekk på fingeren når Konkurransetilsynet kommer med sin rapport. Uten Lars Sponheim ved roret ville Tine-skuta gått på grunn.

Noen har hevdet at Veritas-rapporten er verdiløs, fordi det er Tine selv som har bedt om den. Disse kritikerne har ikke forstått poenget. Tine har selv bestilt en rapport som de visste ville inneholde kritikk og forslag til forbedringer. De vil nå sette alle kluter til for å gjennomføre endringer i egen organisasjon. Nye rutiner skal på plass, og det blir helt sikkert laget et «konkurranseetisk dokument». Når Konkurransetilsynets rapport kommer, får Tine ta en ny runde med kritikk. Men de kan henvise til at «slik var det før. Nå er alt rettet opp og tingene fangerer som de skal». Lars Sponheim kan si at han er blitt godt orientert fra første stund om arbeidet for å kvalitetssikre rutiner og sørge for at man nå holder seg godt innenfor alle konkurranselovens bestemmelser.

Og med Sp i regjeringen fra høsten, kan Tine være trygg på at det ikke blir store omkalfatringer i landbrukspolitikken. Tine består slik vi i dag kjenner det, og må kjempe videre med rabatthungrige butikkjeder og med å vinne tilbake tapt tillit hos store forbrukergrupper.

 

Lover med sanksjoner

LEDER: Morten A. Meyers strategi med å øke beløpsgrenser, få fokus vekk fra detaljer og strengere straff for alvorlige regelbrudd ved offentlige innkjøp, er god modernisering. Det er bare å ønske Trond Giske lykke til med å lete fram en liknende strategi når det gjelder lov om digital kopiering av musikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten A. Meyer vil ha nye regler for offentlige ansettelser, og han vil øke beløpsgrensen for anbud fra 200 000 til 500 000. Det offentlige kjøper varer og tjenester for 240 milliarder kroner hvert år.

– Det er ikke tvil om at det offentlige kan spare milliarder hvis nye strenge regler blir praktisert. Et strengt regelverk vil også stimulere konkurransekraften for norske bedrifter, sier Meyer til Dagens Næringsliv.

Bakgrunnen for de nye reglene er at mange oppfatter dagens regler som for kompliserte.

Når beløpsgrensen heves fra 200 til 500 000 kroner, vil det offentlig dessuten spare tid og kan konsentrere seg om gode anbudsprosedyrer der det kan være mye penger å spare.

Konkurransetilsynet sier de er fornøyd med de nye reglene og mener beløpsgrensen kunne vært satt enda høyere.

Dette er god moderniseringspolitikk. Det er også god folkepedagogikk. Regler kan gjerne være strenge. Det er imidlertid viktig at de er klare og at alle forstår poenget med reglene. Og i disse tider hvor Laila Dåvøy forsvarer en lov med tomme trusler om på legge ned bedrifter, er det viktig å minne om at med en lov følger det adekvate sanksjoner mot de som bryter loven.

I Stortinget sliter en med å lovregulere kopiering av musikk uten å gjøre tusenvis av unge til lovbrytere. Arbeiderpartiets Trond Giske forsøker å unngå EUs forbud mot å kopiere musikk fra CD-plater til mp3-spillere. «Alle» unge gjør det og forstår ikke poenget med at de ikke skal kunne spille av musikk på de formatene de disponerer. Men platebransjen og rettighetshaverne har fått EU med på at slike regler for å hindre at åndsverk spres i den digital verden uten at rettighetsinnehaveren får betalt.

Helt uproblematisk er ikke EUs kopieringsforbud. Både Norsk Biblioteksforening og Universitet- og høgskolerådets representanter har gått kraftig ut mot regjeringens forslag. De mener den foreslåtte oven vil gjøre bibliotek – og forskningsvirksomhet vanskeligere.

Det er fornluftig av Stortinget å snu alle steiner for å se om det er mulig å finne regler som kan bli forstått, respektert og fulgt. Det synes vanskelig å unngå en lov som gjør tusenvis av unge til lovbrytere. Men dette skaffer oss et problem. Lover som store grupper av folket ikke tar på alvor bidra til mindre respekt for samfunnets lover i alminnelighet.

I det store og hele er den strategien Meyer har valgt når det gjelder innkjøp den beste: Øk beløpene, se igjennom fingrene med småbeløp og slå hardere ned på det som alle forstår er alvorlige lovbrudd. Det er bare å ønske Trond Giske lykke til med å lete fram en liknende strategi når det gjelder lover om digital kopiering av musikk.