LEDER: Når statsråd Laila Dåvøy truer med å legge ned bedrifter som har for få kvinner i styret, bidrar hun til å undergrave respekten for politiske vedtak og samfunnets lover. Det vil straffe seg å drive politikk i strid med sunt folkevett, skriver redaktør Magne Lerø.

Familie- og likestillingsminister Laila Dåvøy svinger pisken over aksjonærene i landets største bedrifter. Kvinneandelen i styrene har bare økt med få prosent de siste årene. Dåvøy hevder med fullt alvor at bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styret vil bli oppløst om et par år. Det vil selvsagt ikke skje. Det er politisk selvmord å gjøre folk arbeidsledige fordi det ikke er nok kvinner i styret. I realiteten er dette tomme trusler som hun håper gjør inntrykk. Stortinget har vedtatt en lov, og Daavøy forutsetter at næringslivet vil være lovlydige. Det skal hun ikke være for sikker på. Vi ser ikke bort fra at noen bedrifter ønsker å sette denne saken på spissen for å illustrere urimeligheten i politisk styring på syltynt grunnlag.

Dette er ikke den eneste loven som regulerer den private eiendomsretten i Norge. Det kan bli mye advokatmat dersom en minister begynner å avvikle en bedrift. Hvordan har Dåvøy tenk seg det i praksis? Skal politiet komme og stenge dørene? Skal hun pålegge banken å sperre bedriftens konti?

Det har nok ikke Dåvøy tenkt på, fordi det er ikke meningen at det skal skje. Hun kan snakke og mene, vel vitende om at det ikke er hun som får saken i fanget. Det blir næringsministeren. Børge Brende har hatt en lav profil i denne saken. Det skal ikke forundre oss om han leter etter måter regjeringen kan gjøre retrett på. Dette er en særdeles dårlig sak for Høyre. Slik Daavøy opptrer, er den en dårlig sak for regjeringen også. Det strider mot sunt folkevett å hevde at man vil legge ned bedrifter som ikke har nok kvinner i styret.

Når Stortinget i sin tid, under protester fra deler av næringslivet, bestemte at ansatte skulle være representert i styret, var dette begrunnet med at styret både skal ivareta eiernes og de ansattes interesser. Det handlet om medinnflytelse.

Laila Daavøy henviser til dette som begrunnelse for den bebudede loven om at styrene skal ha 40 prosent kvinner. Men landets kvinner kan da ikke sies å ha en legitim rett til å være med å bestemme over hvordan den private eiendomsretten skal forvaltes i kraft av sitt kjønn?

Når Dåvøy hevder at selskaper kan oppløses fordi de ikke har mange nok kvinner i styret, henviser hun til at dette også kan skje dersom man ikke fører regnskap, reviderer regnskapene eller har et styre for virksomheten. Mener hun at mangel på kvinner i styret er like alvorlig som å drive et aksjeselskap som ikke fører regnskap, eller som man ikke vet hvem som har ansvaret for? Alle forstår umiddelbart at samfunnet må kreve et minimum av orden og ansvar for et selskap for å ivareta interessen til kunder og leverandører.

Hvis man først skal kvinnekvotere det meste i samfunnet, var det andre steder man burde begynt. Man kunne bestemt at det skal velges 50 prosent kvinner på Stortinget, og at regjeringen og alle offentlige utvalg skal ha femti prosent kvinner. En lov som påligger alle frivillige organisasjoner 40 prosent kvinner i styrene, kunne en også ha vedtatt. Men man velger altså landets største bedrifter.

Det er kun et par av de børsnoterte selskapene som har en kvinnelig toppsjef. I de fleste er det få kvinner i ledergruppen. Men i styret skal det plutselig hentes inn kvinner som ingen kjenner eller som ikke har noe forhold til bedriften. Dåvøy mener man kan finne dem i databaser på internett der kvinner som har lyst på et styreverv har registrert seg.

Den bebudede loven vil bidra til at man i næringslivets og i deler av befolkningen vil riste enda mer oppgitt på hodet over det politikerne finner på. Når politikerne vedtar lover som ikke vinner gjenklang i folket, bidrar man til å svekke respekten for samfunnets lover.

«Det er så mye rart disse politikerne vedtar. Det er ikke meningen at vi skal bry oss om alt sammen», slik lyder den folkelige varianten av den manglende respekt for samfunnets lover som politikere selv er skyld i.

LEDER: Når Meyer sier han vil ha slutt på at folk bare «går gradene» i staten fortegner han virkeligheten i sin moderniseringsiver. Hvis staten skal få de topplederne man trenger, bør Meyer holde fingrene fra fatet og høre på departementsrådene, skriver redaktør Magne Lerø.

Rekrutteringen av departementsråder, ekspedisjonssjefer og etatsjefer skjer innenfor en liten krets. Om lag 70 prosent av de som ansettes er på forhånd kjente av de som foretar ansettelsen. Snever rekruttering kan hindre nytenkning, skriver Statskonsult i en rapport.

– Vi har hatt en tradisjon for at ansiennitet og faglig dyktighet har vært avgjørende. Det er viktig at ledererfaring og generelle lederegenskaper i større grad vektlegges. Vi må gå langt bredere ut og få større tilfang av kandidater, sier moderniseringsminister Morten A. Meyer til Aftenposten.

Departementsrådene er imidlertid ikke enige. De mener erfaring fra forvaltningen er viktig når de skal ansette sine nærmeste medarbeidere. Søkere som utelukkende har erfaring fra privat sektor, vurderes som lite aktuelle. De som har erfaring både fra offentlig og privat sektor, anses som meget godt kvalifiserte. Men har man først lederjobb i privat sektor, er det vanskelig å få de tilbake som ledere i staten fordi lønnivået er lavere, peker Statskonsult på.

Meyer sier han er villig til å vurdere økt lønn og flere frynsegoder for å få de beste lederne, og mener man må være mer presis overfor rekrutteringsbyråene på hva slags kvalifikasjoner man er ute etter. I dag er det ett rekrutteringsbyrå som foretar 40 prosent av ansettelsene. Meyer sier han ønsker at flere konsulenter kan trekkes inn når det skal ansettes ledere i staten. Her har han et poeng.

Det ligger i kortene et en moderniseringsminister må operere med ønskelister. Det er alltid noe som kan bli bedre og mer moderne. Men når det gjelder ledere i staten, har vi liten tro på at Meyer får sine ønsker oppfylt. Sant og si forstår vi ikke at dette er så mye å bråke med.

Det er departementsrådene som styrer ansettelsene nedover i systemet. Hvis politikerne ønsker å eksperimentere med ansettelser på toppnivå i forvaltningen, kan man forsøke å rekruttere ledere fra næringslivet for eksempel til stillingen som departementsråd. Når det praktisk talt ikke skjer, er det fordi det er avgjørende for en statsråd å ha en departementsråd som er ekspert på forvaltningen og er en god leder. Når departementsråden skal ansette sine nærmeste, ekspedisjonssjefene, vektlegges gjerne de samme kriterier i tillegg til spesifikk fagkunnskap.

En leder kun med erfaring fra næringslivet har ingen spesielle kompetanse til å være ekspedisjonssjef. Et departement og en bedrift er som natt og dag. Det er mange nok gode ledere med erfaring fra offentlig sektor til å fylle opp de relativ få topplederstillingene vi har i staten. Man får altså det man søker etter. Med Meyer liker ikke statistikken.

Meyer og andre med ham må slutte med å tro at man er spesielt godt kvalifisert til å være leder i forvaltningen fordi man har vært leder i en markedsorienter bedrift. Når Meyer sier han vil ha slutt på at folk bare «går gradene», er det nærmest en fortegnelse av virkeligheten. Det er jo for å finne de beste lederne at man trekker inn rekrutteringsbyråer. De jobber ut fra kvalifikasjoner, ikke ansiennitet.

Georg Kenning hevdet i sin tid at gode ledere kunne lede hva som helst. Meyer høres nesten ut som en Kenningdisippel når han snakker varmt om sine brede rekrutteringsvisjoner. Ingen tror lenger på Kenning. Hovedregelen er at en leder må ha god kjennskap til den bransjen en skal være leder i. Som toppleder i staten, bør man ha erfaring fra forvaltningen i tillegg til at man må ha gode kunnskaper om det fagområdet en skal han ansvar for. Med sin hang til kenningtenkning, opptrer Morten Meyer temmelig umoderne.

LEDER: Det mørket som enkelte spådde ville sige inn over Oslo dersom Ole Chr. Kvarme ble utnevnt til biskop, så man ikke mye tid ved innsettelsen i går. Også pave Johannes Paul II har klart seg godt selv om han har ment noe annen enn folkeflertallet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det mørket som enkelte spådde ville sige inn over Oslo dersom Ole Chr. Kvarme ble utnevnt til biskop, har vi ennå ikke sett så mye til. Innsettelsen i går ble en markering av vilje til toleranse og å bygge broer. Det var lite som tydet på at det nå er en mørkemann som har inntatt Oslo bispestol. Det kan være at Ole Chr. Kvarme klarer å bli en biskop som de fleste i byen får et positivt inntrykk av, selv om man ikke er enige med ham i synet på homofile. Hvis han klarer denne lederutfordringen, kommer han til å bli en meget betydningsfull biskop.

Ingen kan forvente at Kvarme vil endre sitt syn på homofili de nærmeste årene. Det avgjørende vil være hvordan han velger å markere sitt syn. Noen som deler Kvarmes syn, hevder at dette er det eneste riktige, at de er sikre på å stå på Bibelens grunn, og de legger ikke skjul på at de som ikke deler ens eget syn tar alvorlig feil. Den motsatte ytterligheten vil være å gi til kjenne sitt syn, be om å bli respekter for det og si at man aksepterer at andre mener noe annet og at det må være rom for begge syn i kirken. Det avgjørende er ikke alltid hva man mener, men måten man mener det på.

Kvarme vil ikke ordinere homofile samboende prester. Det kan Oslo bispedømme leve med, så lenge det er dette Kirkemøtet mener. Hvis Kirkemøtet mener det skal åpnes for at homofilt samboende prester kan ordineres, må Kvarme aksepterer at andre biskoper foretar ordinasjon av prester som skal jobbe i Oslo. Verre er det ikke. Det avgjørende vil være at Kvarme forholder seg til homofile prester på lik linje med de andre prestene i bispedømmet. Hvis ikke må han bruke mye tid på stadige konfrontasjoner med de homofile. Vi tror han er klok nok til ikke å gjøre homofili til en hovedsak i praksis.

Biskopene i Den norske kirke skiller seg ut både fra biskoper i andre kirker og ledere flest, ved at de etter hvert har fått lite formell makt. Det er bispedømmerådet som sitter med det formelle arbeidsgiveransvaret og som rår over de økonomiske ressursene. Biskopene må derfor lede først og fremst gjennom at de makter å overbevise, engasjere og motivere. Biskopenes oppgave er å synliggjøre kirken. Deres ord har vekt fordi de er valgt ut til å være prestenes og de troendes fremste representanter.

Samtidig som Ole Chr. Kvarme ble innsatt som biskop i Oslo, avsluttet pave Johannes Paul II sin tjeneste. Paven er en av verdens mektigste ledere. Paven har stor formell makt, men de siste årene er det paven som åndelig leder som har vært i fokus. Paven har vært ute av stand til å fungere som effektiv leder, men ingen har vært i tvil om at han har utøvet sitt åndelige lederskap tydeligere enn noen gang kun ved å vise seg eller hviske fram «velsignelsens ord».

Paven representerer noe som er betydelig større enn ham selv: den to tusen år gamle, verdensvide kirke. Den autoritet som Paven har utvist, miner om den autoritet og ledelse avholdte kongelige kan utøve overfor landets innbyggere. De kongelige representerer nasjonens kultur og historie. Oslo biskop er landets fremste representant for den tusen år gamle norske kirke.

Kvarme går inn i en rolle som er langt større enn det han selv representerer. Den spesielle utfordringen biskopen i Oslo er tillagt, er å stå fram som en samlende skikkelse for Den norske kirke i møte med det offisielle Norge og kirkens mange medlemmer. Kvarmes evne til å berøre menneskers hjerter, vil være avgjørende for hvilken posisjon han vil få. Pave Johannes Paul har maktet å nå inn til folks hjerter, til tross for at han har mange meninger som ikke deles av verdens mange millioner katolikker.

Innsettelsen i går gikk bedre enn en kunne forvente. Det ble utvilsomt en positiv opplevelse for Ole Chr. Kvarme. Forrige søndag hadde Kvarme en avskjedsgudstjeneste i Fredrikstad. Der opplevde man en gråtkvalt biskop på prekestolen som tok avskjed med medarbeidere og kirkefolk. Kvarme er en biskop som tydeligvis lar seg berøre. Det er en god egenskap for å fylle bisperollen i en tid hvor det spørres etter nærhet og ekthet.

LEDER: Det er ikke demokratisk styring sykehusene mangler. Det er penger. SV og Sp må ikke late som om man løser problemer ved å skru klokken tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Da fylkene hadde ansvaret for sykehusene, var det umulig med samlet styring. Det var full forvirring om hvilket ansvar staten hadde, fylkespolitikere og ledelsen ved de enkelte sykehusene. Det var rimelig stor enighet om at noe måtte gjøres. Resultatet ble regionale helseforetak som skulle styre sykehusvesenet på grunnlag av bevilgninger fra Stortinget, og retningslinjer gitt fra helseministeren. Ap satte mye kraft inn for å få gjennomført denne reformen. Dette har vært en vellykket reform. Produktiviteten er økt, helsekøene kortet inn og man har bedre kontroll med økonomien enn tidligere. Forklaringen er at ressursene utnyttes bedre gjennom samordning og funksjonsfordeling mellom sykehusene innen de enkelte helseforetakene. Det har ikke manglet på lokale protester, men det har vært til å leve med.

De siste året er sykehusreformen blitt møtt med stadig sterkere kritikk for manglende politisk kontroll. Det bærende prinsipp i reformen er at helseforetakene skal styre ut fra de bevilgninger de får. Politikerne skal holde fingrene fra fatet og konsentrere seg om den overordnede styring. Vi har imidlertid en rekke eksempler på at helseministeren må gripe inn hvis en sak blir politisk betent. Men når helseministeren til vanlig henviser til helseforetakene, oppfatter mange det som en politisk ansvarsfraskrivelse.

Åslaug Haga har gjort det klart at hun vil kreve at en ny rød–grønn regjering skal sikre sterkere demokratisk styring av sykehusene. I helgen vil nok SV programfeste det samme, og saken kommer også opp på Aps landsmøte i vår. Men hva slags styring er det de ser for seg?

Noen vil flytte ansvaret tilbake til fylkene, mens andre vil at styret for helseforetakene skal oppnevnes av fylkespolitikere. Andre igjen ivrer for at vi skal droppe fylkene og opprette demokratisk styrte regioner som skal få ansvar for sykehusene.

Det vil ta mange år før vi får opprettet regioner som erstatning for dagens fylker. Innen den tid kan mye av den omstrukturering som bør skje innen sykehusvesenet være gjennomført.

En ny rød–grønn regjering kan selvsagt finne på å la fylkespolitikere oppnevne styrene i helseforetakene. Men det vil ikke løse noen problemer. Et styre bestående av politikere vil opptre omtrent på samme måte som styrerepresentanter oppnevnt av helseministeren. Vi løser ikke utfordringene i sykehusvesenet ved å sette inn styrerepresentanter som ser det som sin oppgave å rope høyt om at bevilgningene må økes. Det ropet høres tydelig nok allerede.

Hvis man vil ha mer politisk kontroll, må man satse på sentralisering framfor politisk desentraliserting. Da ender man fort i det samme uføret som vi hadde da sykehusene var fylkenes ansvar. Det er mulig å legge alle sykehusene inn under ett sykehusdirektorat, og løfte de politiske spørsmålene fram for helseministeren og Stortinget.

Det er tydelig at en rød–grønn regjering vil legge om den politiske kursen på flere områder. Når det gjelder det som sies og tenkes om sykehusene, preges det av forsøk på å skru klokken tilbake.

Stortinget vet hvor skoen trykker. De vet at man kan spare millioner ved å slå sammen sykehus. De vet hvilke sykehus man kan slå sammen uten at befolkningen i disse områdene får lenger reisevei enn det man har andre steder i landet. Det er selvsagt fristende i et valgår å slå rundt seg med paroler om mer demokratisk kontroll. Men når alt kommer til alt, handler det mest om bevilgninger. Det avgjørende sykehusslaget vil stå ved budsjettbehandlingen til høsten. Da må en bestemme seg om man vil øke bevilgningene eller spare kostnader ved å slå sammen lokalsykehus og ytterligere samordne spesialiserte funksjoner på færre sykehus.

LEDER: Når de ansatte i Dagbladet bryter samarbeidet med ledelsen om innsparinger i en situasjon hvor inntektene raser nedover, er det et forsøk på å melde seg ut av virkeligheten. Ansatte løser ikke sine egne problemer med å krabbe ut av banen og ta oppstilling på sidelinjen, skriver redaktør Magne Lerø.

De ansatte i Dagbladet har brutt samarbeidet med ledelsen om å spare inn 100 millioner kroner i løpet av 2007. Ledelsen mener det er nødvendig som følge av en kraftig nedgang i løssalget. Dagbladet mistet 2,6 prosent av leserne i fjor og fikk et opplagsfall på 1,6 prosent. I januar og februar skal opplagsfallet ha vært på 10 prosent. Alt tyder på at nedgangen vil fortsette. Det er ikke like mange som kjøper VG og Dagbladet, når de kan lese mye av det papiravisen inneholder på nettet på jobben eller hjemme.

Dagbladet har hyret inn det internasjonale konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG) for å bistå i prosessen. BCG har gjennomført tilsvarende prosesser i Adresseavisen og i Aftenposten. Også der protesterte de ansatte mot de metodene firmaet benyttet for å identifisere mulige kostnadskutt.

Journalistene i Dagbladet reagerer særlig på at konsulentene vil måle journalistenes effektivitet ved å «ta tiden» på hvor lang tid det tar å skrive artikler. Journalistene hevder at dette er umulig å måle fordi det avhenger av hva slags sak det dreier seg om, journalistens kunnskapsnivå og hvor grundig man skal gå til verks. De nekter å være med på at slike målinger skal danne grunnlag for nedbemanning som kan innebære oppsigelser.

– Folk er bekymret for arbeidsplassene sine, og frykter for hva som kommer til å skje. Ledelsen har sagt at det kommer nedbemanning, men vi ønsker i så fall en frivillig nedbemanning, sier klubbleder Ulf André Andersen til Journalisten. Hvis Dagbladet skal spare 100 millioner kroner, tyder alt på at de må kutte om lag 80 stillinger.

Dagbladet gikk med 90 millioner kroner i overskudd i 2004, og 60 millioner i 2003. Styret har vedtatt å betale 30 millioner i utbytte i år. Journalistene mener dette er et dårlig signal til de ansatte midt oppe i en dramatisk spareprosess.

Ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen må nå drive spareprosjektet videre, med de ansatte på sidelinjen. Det kan være han i ettertid ser at det ikke var så lurt å forsøke å presse journalistene inn i BCGs målemetoder. Men spørsmålet er om det er mulig å få journalistene til å samarbeide, når det ligger i kortene at kostnadskutt kan bety oppsigelser i tillegg til frivillige ordninger.

Kriseforståelsen begynner nok å sige inn over journalistene i Dagbladet. De kan ikke melde seg ut av virkeligheten. Men ved å bryte samarbeidet med ledelsen, vil de markere overfor styre og ledelse at er rede til å stå beinhardt på for å ivareta egne interesser. Når ledelse og ansatte kommer i konflikt på denne måten, forsterkes problemene. De må nå bruke enda mer tid på interne prosesser i en situasjon der man trenger å skjerpe det eksterne fokus, lage en bedre avis og skaffe flere inntekter.

Det er vanskelig å drive god ledelse når alle ansatte melder seg ut i forhold til strategi og bemanning framover. Det er neppe lurt av ledelsen i Dagbladet å sette hardt mot hardt nå. De ansatte må få noe mer tid til å forstå at det vil stå om avisens eksistens dersom man ikke makter å tilpasse kostnadene til inntektene. Situasjonen er imidlertid såpass alvorlig, at ledelsen ikke kan vente med å få effekt av de første kostnadskuttene. 90 millioner i overskudd blir fort til underskudd dersom opplaget faller med fem–ti prosent.

Det sitter langt inn for fagforeningene i aviser som Dagbladet å akseptere oppsigelser. Men avisen kan neste år komme i den situasjon der det ikke er fnugg av tvil om at det foreligger saklig grunn for oppsigelser. Da må de ansatte godta det. Man får ikke fagforeningene til å kjøre rettssaker dersom man på forhånd vet man vil tape.

Før man kommer så langt, vil vi kunne oppleve konflikter internt mellom grupper av ansatte. Både i Dagbladet og i andre aviser gjøres det i dag mye dobbeltarbeid knyttet til de såkalte «filmsatsparagrafene», en bestemmelse som sikrer at kun medlemmer av Norsk Grafisk Forbund kan gjøre ferdig sider til produksjon. I praksis gjør avisens designere 90 prosent av jobben, som så grafikerne gjør på nytt. Når journalister får sparken fordi grafikere har avtalefestet rett til dobbeltarbeid, kan det bli livlig i Dagblad-huset.

Både Aftenposten, VG og Dagbladet har nok gitt Mediebedriftenes Landsforening beskjed om at nå er det på tide å gå i krigen for å få vekk filmsatsparagrafen.

LEDER: Vi merker suset av en hundre år gammel reguleringsånd når Kristin Halvorsen skal forklare hva slags næringspolitikk SV står for. Men hun kan bare glemme å få Jens Stoltenberg med på å skru klokken tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen bør være i tvil om at en ny regjering med Ap, SV og Sp vil bety en politisk kursending. Men at det går så galt at SV vil få gjennomslag for sitt næringspolitiske syn, tror vi dog ikke. Både SV og Sp vil nok slå kloa i noen flere oljemilliarder, men SV kan bare glemme å få Ap med på at staten skal kjøpe tilbake de aksjene de har solgt i Statoil, Hydro, Telenor og bankvesenet. Dette går SV inn for i sitt nye arbeidsprogram, og selvsagt setter de foten ned for ytterligere privatisering av offentlige oppgaver.

– Forslaget er i tråd med ånden til de som lagde konsesjonslovgivningen for 100 år siden. De sikret verdiene våre for å sikre utbytting, sier SV-leder Kristin Halvorsen til Aftenposten.

At det er en hundre år gammel reguleringsånd vi her merket suset av, er det ingen grunn til å tvile på. Det SV imidlertid har glemt, er at vi nå lever i en tid hvor det ikke er knapphet på de ressurser staten tok forvaltningsansvaret for. Store deler av befolkningen vender seg nå bort fra Telenor fordi de ikke oppleves som «best og billigst». Telenor satser stort på å bli en internasjonal teleaktør på mobilsiden og har for lengst innsett at de må konkurrere på sitt hjemmemarked. I dag offentliggjør Post- og Teletilsynet en rapport som viser at Telenor tar seg for mye betalt for å leie ut linjene sine til andre aktører som vil tilby bredbånd. Hva er poenget med at staten skal eie dette selskapet hundre prosent? Enda mindre grunn er det til at staten skal kjøpe seg opp i Hydro. Hydro opptrer presist som andre børsnoterte selskaper. Hydroledelsen nekter å forholde seg til et styre som er opptatt av noe annet enn å ivareta alle aksjonærenes interesser. Staten eier aksjer i Hydro for å maksimere profitten, ikke for å nå politiske mål. Hydro er ikke et instrument i politikernes hender, selv om noen politikere til tider fristes til å tro det. Hydro kan bry seg like lite med hva politikerne mener som det privateide Aker Kværner.

Poenget med å være tungt inne på eiersiden i de store selskapene er at vi kan forhindre utenlandsk oppkjøp. Derfor bør staten eier over 33 prosent i flere av våre finansielle og industrielle flaggskip. Men 100 prosent er ikke noe poeng. Det avgjørende skillet går når en oppretter et aksjeselskap. Da er maksimering av overskudd det primære mål. Det har vi sett når det gjelder Posten.

Privatiseringsmotstanderne i Ap tapte kampen om Statoil og Telenor. Selv om privatiseringsiver i Ap nå har avtatt, får man nok ikke Jens Stoltenberg med på å skru klokken tilbake. Men han vil ikke yppe til strid med forslag om at staten selger seg ytterligere ned. Skal det skje, må det skje via fusjoner, eller at styret i selskapet kommer opp med gode begrunnelser. Men med SV og Sp på laget, spår vi at de statlige eierandelen i de store selskapene vil være på stedet hvil de neste fire årene.

LEDER: Thorleif Enger i Yara har fått så mange millioner i finurlige bonuser at vi lurer på om Hydro-sjef Eivind Reiten i farten kan ha glemt forskjellen på bonuser og trynetillegg, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke noe å si på at sjefen for Yara, Thorleif Enger, har en årslønn på 3,7 millioner kroner. En bonus på 1,9 millioner er også akseptabelt dersom resultatene er meget gode. Men Thorleif Enger har fått bonus i bøtter og spann i tillegg til dette. Yara var tidligere landbruksdivisjonen til Norsk Hydro. Da Yara ble et eget selskap og Enger flyttet over som administrerende direktør, fikk han med seg en verdiskapingsbonus på 6,2 millioner. Fra Yara fikk han senere en fisjons- og børsnoteringsbonus på 3 millioner. Samlet lønn og bonus utgjør dermed rundt 15 millioner kroner, skriver Aftenposten.

Dette fortjener selvsagt ikke Enger. Disse utbetalingene er ikke resultater av det han har skapt. Beslutningene er fattet i Hydros styre, og det kan ikke sies å være en tusenkunst å børsnotere et selskap. Det er tydeligvis ingen grenser for bonuskreativiteten i de enkelte selskaper, nå som man ikke rundhåndet kan dele ut opsjoner som tidligere.

Det kan nesten virke som om Arne Jensens «lønnspakke» begynner å bli standard. Man skal ha en «pakke» for å ta i mot en stilling og en «fallskjerm» i det minste på et par årslønner for å slutte, uansett hva slags resultater man har oppnådd. Lønnen øker stadig og i tillegg til lønn legges det en resultatbonus og en enda en bonus hvis det passer slik.

Vi kommer fort i den situasjonen at det normale er at toppsjefene tjener 10 millioner kroner i børsnoterte selskaper av en viss størrelse.

Bonuser er langt bedre enn de tidligere opsjonene. Nå vet man i alle fall hva man betaler lederne.

Styret i DnB Nor ga Svein Aaser nesten en million i ekstra bonus fordi Aaser hadde måttet jobbe så mye med å få fusjonen på plass. Det var i alle fall en begrunnelse. Men å drysse millioner over Enger slik Hydro gjør, kan det vanskelig gis en begrunnelse for. Det må være på sin plass å be Hydro-sjef Eivind Reiten forklare forskjellen på en bonus og et trynetillegg.

Seniorkonsulent Arne Selvik i AFF peker på at toppsjefer skiftes ut oftere og at belønningsnivået øker i takt med dette. Det kan være dette Hydro har i tankene når de åpner alle bonussluser. Det kan være at man i Hydro også tror at mer bonus betyr bedre sjefer. Men slik er det ikke. Selvik sier til Aftenposten at det ikke kan dokumenteres at ledere gjør en bedre jobb på grunn av bonuser. Den eneste form for bonuser som har en motiverende effekt ifølge Selvik, er bonuser gitt til en gruppe.

Dette er noe å ta tak i for styrene. Istedenfor å overøse toppsjefen med alle mulig slags finurlige bonuser, bør bonus deles ut til flere, helst alle ansatte. Hvis ikke styret tar tak i dette, bør daglig leder selv gjøre det. Thorleif Enger bør sørge for at det i tiden framover deles ut rikelig med bonuser til de ansatte i Yara hvis resultatene er gode. Det blir i alle fall ikke godt lederskap av at man selv vasser i millionbonuser, mens de ansatte ikke får nyte godt av gode resultater.

LEDER: Årets lønnsoppgjør er en seier både for Finn Bergesen jr. og Gerd-Liv Valla. En krone timen til alle og to kroner til de lavlønnede er til å leve med i alle sektorer, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er femten år siden LO og NHO klarte å bli enige uten at lønnsoppgjøret gikk til megling.

Alle får et lønnstillegg på 1950 kroner i året, og de som jobber i bransjer med et lønnsnivå under 260 000 kroner i årslønn får ytterligere en krone.

Dette er en seier både for Finn Bergesen jr. og Gerd-Liv Valla. Det ligger ikke langt unna det LO krevde, men LO har måttet gi etter mest på kravet om hvor stort lavtlønnstillegg de ville ha. Valla understreker at årets oppgjør ligger på nivå med den forventede lønnutvikling hos våre handelspartnere.

Finn Bergesen jr. har grunn til å være fornøyd med at det ligger an til at vi i år får den laveste lønnsveksten på mange år. Bergesen mener han har markert overfor LO at han er tilsnakkendes når det gjelder kroner og øre. Det er når LO beveger seg inn på prinsippenes område og vil ha omkamp om saker de fagorganiserte har tapt på den politiske arena, at Bergesen vil stritte imot. Ved neste års lønnsoppgjør må ha han kjempe drabelig for å få LO til å la prinsippene ligge og, som i år, konsentrere seg om kroner og ører.

NHO får kritikk for å ha vært for gavmilde i årets lønnsoppgjør. Både Kim Nordlie i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Per Kristian Sundnes i Kommunenes Sentralforbund hevder overfor Aftenposten at NHO har strukket seg for langt.
– Kommer vi i en situasjon der vi må gi to kroner timer, er det helt forferdelig, sier Nordlie.

Det er klart to kroner timen vil svi i næringer som er utsatt for konkurranse, for eksempel reiselivsnæringen. Norge er et dyrt nok land som det er. Men vi tåler da at de butikkansatte får det tillegget NHO og LO har forhandlet seg fram til. Det må selvsagt tas ut på prisene, men vi handler jo som aldri før. Så den prisstigning på varer og tjenester som 2 kroner timen representerer tåler vi.

Oppgjøret vil nok svi mest i offentlig sektor. Nå ligger oppgjøret omtrent på det nivå som vi antar både stat og kommune har budsjettert med. Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, som organiserer både lærere, sykepleiere og annet fagpersonell i kommunene, varsler at de ikke vil godta så lave tillegg. Krav om et vesentlig bedre oppgjør enn det LO og NHO har forhandlet seg fram til, er det ikke grunnlag for. Både lærere og sykepleiere har hatt en tilfredsstillende lønnsutvikling de siste årene.

Alt burde ligge til rette for at vi får et lønnsoppgjør med mindre bråk og spetakkel enn vi er vant til.

Noen ganger må man gå i krigen for å se om det er mulig å vinne en seier eller to. I år er det grunn til å holde seg i ro. Så får vi heller være forberedt på harde kamper på tariffenes slagmark neste år.

LEDER: Bokbransjen demonstrerer i dag mot «raseringsminister» Morten Meyer. Selv vil han gjerne framstå som en bokbransjens Moses som fører det lesende folk fra trengslene under manglende konkurranse og fram til det lovede land som flyter at melk, honning og billige bøker. Det spørs om Meyers «modernitet» passer det eldgamle trykte medium, skriver redaktør Magne Lerø.

Bokhandler Harald Haugen, som i fjor solgte over 200 000 bøker, slakter moderniseringsminister Morten Meyers opplegg for en ny bokbransjeavtale.

– Forslaget er for dårlig gjennomarbeidet og bærer preg av kontorrotters måte å håndtere noe på, uten å ha prøvd hvordan dette fungerer i praksis. Det virker som om de kan for lite om forretningsdrift, for de har laget regler med fastprisperioder som er umulig å få til å fungere, sier Haugen til Dagens Næringsliv.

I forrige uke anklaget forlagsdirektøren i Aschehoug, William Nygaard, Meyer for å rasere bokbransjen med det resultat at det blir solgt færre bøker og prisene på bøker samlet sett blir høyere.

I dag demonstrere forfattere og forlegger mot Morten Meyers forlag til ny bokavtale. I dag er også fristen inne for å levere høringsuttalelsene til Moderniseringsdepartementet.

Det er nå moderniseringsministeren som kjøre løpet. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har latt seg parkere på sidelinjen etter at hun vant fram med sitt krav om at det ikke skulle åpnes for fri pris på bøker. Meyer ivrer etter å skape størst mulig konkurranse med fast pris de første månedene etter en bok gis ut og der ingen kan gi mer enn 12 prosent rabatt.

Hvis ikke Meyer justerer sitt forlag til ny forskrift for bokbransjen, antyder nå både forleggere og bokhandlere at man kan ende med fri pris før man vet ordet av det. Det blir rett og slett for komplisert å omsette.

Morten Meyer synes overbevist om at fri pris på bøker vil gi lavere priser. Det er både riktig og riv ruskende galt. Bestselgere blir utvilsomt rimeligere. Det er bare å se hva som har skjedd i platebransjen. Prisen har gått ned, men det har antallet plateutgivelser også.

Endringene i bokbransjen kommer til å føre til at det blir gitt ut færre bøker her i landet. Det er stikk i strid med det politiske målet om bredde i utgivelsene, men der markedskreftene rår, kommer man ikke langt med politiske ønsker.

Forfatterne har nå for alvor oppdaget hva som er i ferd med å skje. Hvert år deles det ut noen millioner i stipend til forfattere. Det som gjør dette mulig er at 3 prosent av royalty på salg i bokklubber tilfaller forfatterens solidaritetsfond. Nå kommer omsetningen gjennom bokklubben til å stupe. Det vil bli mindre penger å dele ut. Når fastprisperioden på bøker blir kortere – eller forsvinner i løpet av året – faller grunnlaget for en normalkontrakt for forfattere basert på fast pris bort.

Alt tyder på at normalkontrakten synger på siste verset. Når hver forfatter skal forhandle om egne betingelser, betyr det selvsagt mindre til de som selger lite og mer til de som selger mest.

Det blir færre forfattere som kan leve av sitt forfatterskap og noen flere som blir steinrike på sin skrivekunst som følge av de endringer som skjer i bokbransjen.

Både bokhandlere og forleggere har selv åpnet for en sterkere kommersialisering av bransjen. Bransjen er derfor medansvarlige for at de har havnet i en situasjon de ikke ønsker. Det blir neppe noen storhetstid for litteraturen, slik Morgen Meyer synes å drømme om. I beste fall blir det ikke så ille som bransjen frykter. Men det kan også skje at man ender opp i det ragnarok som William Nygard har spådd med fri pris. Sitter det en kulturminister for Ap i posisjon etter valget, kan et kaos i bokbransjen føre til at vi ender opp med en lov om fast pris på bøker og der også avansen for bokhandlere blir regulert. Flere europeiske land har en fastprislov for bøker, mens andre har fri pris. I Norge forsøker vi oss nå på en mellomting – helt i tråd med den kompromissets ånd som preger den sittende regjering.

William Nygaard spår at Morten Meyer vil skrive seg inn i forlagshistorien som en «raseringsminister». Selv vil han gjerne framstå som en bokbransjens Moses som fører det lesende folk fra trengslene under manglende konkurranse og fram til det lovede land som flyter at melk, honning og billige bøker.

LEDER: Når arbeidstakerorganisasjonen taper viktige slag i politikken, er det forståelig at de forsøker seg på omkamp i neste års tarifforhandlinger. Det meste må nok arbeidsgiverne si nei til, men i forhandlinger må en lytte også inne på prinsippenes område, skriver redaktør Magne Lerø.

Fjorårets lønnsoppgjør ble preget av streiker om prinsipper. Kroner og øre ble man rimelig greit enige om. Det kan bli enda tøffere runder om prinsipper i framtiden. Neste år må arbeidsgiverne forberede seg på at pensjon og arbeidsmiljø blir tema i lønnsoppgjøret, sier administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen NAVO, Lars Haukaas, til Aftenposten. Han mener arbeidsgiverne må legge en strategi for å stå imot krav om bedre ordninger enn det lovverket legger opp til.

De fagorganisert har mobilisert kraftig for at det ikke skal gjøres endringer i arbeidsmiljøloven som de oppfatter som angrep på faglige rettigheter. De har bare delvis vunnet fram. Stortinget kommer etter all sannsynlighet til å åpne for midlertidige ansettelser og tillate mer overtid. Dette er de fagorganiserte sterkt imot. De unngår neppe innstramninger i pensjonsordningene. Vi må regne med at det fremmes krav ved hovedforhandlingene neste år, som i praksis setter til side Stortingets endringer i forhold til egne medlemmer. Finn Bergesen jr. i NHO har advart mot at lønnsoppgjørene i sterkere grad skal handle om det som han mener er politikernes sak å avgjøre. Han kan gjerne ønske at lønnsoppgjørene bare skal handle om kroner og øre, men det er nok ikke denne virkeligheten NHO befinner seg i. Lars Haukaas ser mer realistisk på dette, men deler for så vidt Bergesens syn.

Haukaas mener vi står overfor et trendskifte der det ikke lenger er slik at politiske prosesser går i den retning fagbevegelsen ønsker.

– Fagbevegelsen oppfatter tvert om lovgivningsprosessen som en angrep på tilkjempede rettigheter. Vi står overfor en arbeidstakerside som i økende grad mister til tilliten til lovgivningen, sier Haukaas til Aftenposten.

Dette lover ikke godt for utviklingen på arbeidslivets område. Både arbeidsgivere og arbeidstakere vil bli tapere dersom vi går inn i en periode med økt uro og flere streiker.

Det har vært bedriftene i konkurranseutsatt sektor som har lagt rammene for lønnsoppgjørene. Det kan være disse oppgjørene som blir de enkleste å få på plass framover. Her forstår arbeidstakerne utmerket godt hva som kommer til å skje dersom bedriftene pådrar seg for høye kostnader, enten det skjer i form av høyere lønninger eller bedre sosiale ordninger. Men også disse bedriftene har interesse av at ikke arbeidsgiverne styrker sin handlefrihet på bekostning av de ansattes interesser.

Det er mer fristende å stå hardt på krava i offentlig sektor, hvor en kan sende regningen videre til staten. Men arbeidstakerne i offentlig sektor kan ikke kreve ordninger som gjør at virksomheter med en stor grad av organiserte arbeidstakere får et kostnadsnivå som ligger betydelig høyere enn det virksomheter med mange uorganiserte har.

Sosial- og arbeidsminister Dagfinn Høybråten har lyttet til de fagorganisertes innvendinger, både når det gjelder arbeidsmiljøloven og endringer i pensjonsordningene. Fagorganisasjonenes oppgave er å kjempe for medlemmenes interesser, men det blir håpløst dersom alle nåværende bestemmelse får status som hellige kyr som ikke kan røres. Vi tror ikke på de fagorganisertes påstander om at arbeidsgiverne grovt vil utnytte muligheten for midlertidig ansatte. Det er ingen ulykke om enkelte arbeidstakere avtaler at de jobber 13 timer en dag mot å kunne slutte tidligere en annen dag.

Vi har vanskelig for å tro at slike spørsmål vil bli hovedkrav ved neste års tarifforhandlinger. Men vi ser ikke bort fra at det kommer krav som vil sikre ansatte bedre ved oppsigelser. Dette må arbeidsgiverne være rede til å forhandle om. Når det er stor uro og usikkerhet om folk får beholde jobbene sine, er det ikke annet å vente at de vil at fagforeningene skal kjempe for bedre ordninger om de mister jobben og bedriftene har godt med penger til å betale mer enn «minimumstakst».

Når arbeidstakerorganisasjonen taper viktige slag i politikken, er det forståelig at de forsøker seg på omkamp i neste års tarifforhandlinger. Det meste må nom arbeidsgiverne si nei til, men i forhandlinger må en lytte også inne på prinsippenes område.