Alle innlegg av Magne Lerø

Dyr konkurranse om operasjoner

LEDER: Konkurransedirektør Knut Eggum Joahnsen misliker de offentlige sykehusens dobbetrolle og ivrer for mer konkurranse. Vi tror det er få kloke tanker eller effektive tiltak han kan bringe til torgs som pasientene kan ha glede og nytte av, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet ivrer for konkurranse. Med den nye konkurranseloven har han utvilsomt fått et effektivt våpen for å skyte ned det som hindrer kunder og forbrukere å få gode tjenester og varer til lavest mulig pris. Konkurranse er den medisinen Eggum Johansen har fått til utdeling. Den virker mot mye, men Eggum Johansen må ikke tro han disponerer over en effektiv universalmedisin.

Aftenposten kjører for tiden en serie om privatiseringen i helsevesenet. Den viser at de private klinikkene er rene gullgruvene for sine eiere. Mens de offentlige sykehusene går med store underskudd, har private klinikker resultatmarginer både på 20, 30 og 40 prosent. Mens kirurger på de offentlige sykehusene kan tjene en million, kan kirurgene på enkelte private klinikker dra inn tre millioner i årslønn på å utføre enklere operasjoner. Man ser tendenser til at det offentlige tappes for spesialkompetanse fordi de private klinikken tilbyr langt bedre lønn.

Knut Eggum Johansens kommentar til Aftenposten i denne forbindelse er at han misliker de offentlige sykehusenes dobbeltrolle. Han mener det er behov for en opprydning innen helsesektoren, og peker på at private aktører mener de blir holdt utenfor.

Når man ser hvor lukrativt det er å drive privat klinikk, under det oss ikke om det er en lang kø av privat aktører som gjerne vil ha et godt ben innenfor helsemarkedet. Men vi er ikke overbevist om at Knut Eggum Johansen er på rett spor når han snakker om de offentlige sykehusenes dobbeltrolle. Hva er det han har tenkt seg? At det skal lages nye strukturer som skiller klart mellom den som bestiller og den som leverer en tjeneste? Det er dødfødt å se for seg slike strukturer i sykehussektoren. Det får holde med at vi har helseforetak som har et overordnet ansvar for at det blir kjøpt inn private tjenester der det er best og billigst.

Hadde det nå vært slik at økt bruk at private klinikker hadde vært en suksess, kunne vi forstått at det nå ble tatt til orde for mer konkurranse. Men det er ingen ting som tyder på at private klinikker klarer å levere biligere tjeneste enn de offentlige sykehusene. Det virker som om det koster samfunnet mer å ha så liten kapasitet på de offentlige sykehusene at man må kjøpe dyre tjenester hos private klinikker.

I teorien skal nå leger og pasienter kunne shoppe sykehustjenester der det er best og billigst. I praksis skjer ikke det. Før en operasjon oppfører vi oss ikke som vi gjør når vi skal kjøpe bil. Det finnes ikke et marked for sykehustjenester som fungerer slik andre markeder gjør. Derfor passer ikke vanlig konkurranseteori. Vi tror det er få kloke tanker eller effektive tiltak Knut Eggum Johansen kan bringe til torgs som pasientene vil få glede og nytte av.

Den høye fortjenesten de private klinikken opererer med skal det gjøres noe med, sies det fra Helsedepartementet. De varsler styringssignaler til helseforetakene om at de må være tøffere i anbud og forhandlinger med de private klinikkene. Det er bare å ønske lykke til.

Helsesektoren kjennetegnes av knapphet på ressurser og kompetanse og et stadig økende behov i befolkningen for medisinske tjenester. I denne situasjonen tviler vi på om løsningen er mer konkurranse mellom offentlige og private aktører. Private klinikker er kommet for å bli, men de må i større grad leve av et marked og ikke basere seg på fullfinansierte tjenester som det offentlige betaler.

Korrupsjonspåstander i dagligvarebransjen

LEDER: Vi kan ikke forstå annet enn at det skjer et misbruk av markedsmakt i dagligvarebransjen. De som har tjent seg søkkrike på dagligvarer må nå legge alle kortene på bordet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har sluttet med å betale korrupsjonsbidrag. Nok er nok, sier direktør Rune Fosberg ved Hval sjokoladefabrikk i Sandefjord til Dagens Næringsliv. Over ni sier lørdag og tre sider i dag kan avisen fortelle om tilstander i dagligvarebransjen som neppe tåler dagens lys. De store matvarekjedene presser leverandører til å betale hemmelige pengebeløp i milliardklassen for å få innpass for sine produkter. Man forsøker å få det til å likne på en slags markedsstøtte som går til sentralleddet, ikke til de enkelte butikker. Det har også utviklet seg en smørekultur i bransjen der eksklusive gaver og ferieturer kamuflert som forretningsmøter inngår.

Leverandører som ikke vil betale det kjedene forlanger, blir i praksis boikottet. Det skal svi dersom man ikke innfrir kravene fra de som eier tilgangen til kundene. Flere leverandører føler seg såpass hardt presset at de må øke prisene for å kunne finansiere det de mektige kjedene krever.

Men nå ser det ut til at systemet slår sprekker. I landets største kjede, Norgesgruppen, er det et lite opprør på gang mot det hemmelige innbetalingssystemet. Trond Lykke, som eier 100 «Bunnprisbutikker» i gruppen forlanger at Norgesgruppen underlegges revisjon og at det ryddes opp.

Nettopp det akter moderniseringsminister Morten Meyer å gjøre. Han tok allerede lørdag kontakt med direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet. Saken kan havne både på Økokrims og ligningsmyndighetenes bord. Eggum Johansen minner om at det er forbudt å misbruke markedsmakt, og sier han umiddelbart vil ta kontakt med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

– Matvarebransjen burde gå i seg selv og rydde opp. Selv om ikke alt rammes av loven, er pressing, trusler og skvisning et alvorlig etisk problem, sier Eggum Johansen til Dagens Næringsliv.

De er med på uvesenet alle sammen, Odd Reitan i Reitangruppen, Coop med Svein Fanebust i spissen, Johan Johansen i Norgesgruppen og Stein Erik Hagen i Ica/Hakon. Det kan se ut som om tre av landets rikeste menn har skaffet sin rikdom ved å balansere på kanten av det lovlige eller etisk forsvarlige. Dersom de vil korrigere det inntrykket som nå skapes, må de legge kortene på bordet. Vi forstår at det er fristende å begrunner nei til åpenhet med at dette er forretningshemmeligheter, men da kommer det til å ende med at de blir presset fra skanse til skanse. Dagligvarekjedene gjør lurt i å begynne å rydde i eget hus med en gang. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon bør også komme på banen og sette en standard for hva slags kampmidler som skal godtas i kampen om profitten i dagligvarehandelen.

Vi må imidlertid vokte oss for å gjøre dette for enkelt. En kjede må ha anledning til å hive ut en leverandør dersom de ikke blir enige om pris og rabatter. De må fritt kunne velge samme vare hos en annen leverandør. Forthandlinger mellom leverandør og butikkjede kan ofte ende opp som et bikkjeslagsmål der man opplever at det brukes både trusler og ufin makt. Det kan man ikke unngå i tøffe forhandlinger. Smørekulturen, som nærmer seg et pinlig nivå når styreformannen i Norgesgruppen minner om konsernsjef Sverre Leiros femtiårsdag, må det ryddes opp i. Og det må være et krav om at det som skal innbetales til kjeden sentralt må være betaling for en tjeneste kjeden yter, for eksempel til en markedsføringskampanje. Hvis kjedene foranger noe som man ikke yter noe for og betalingen kamufleres, kan det ikke forsvares. Det er brudd på konkurranseloven dersom man må betale bare fordi man vil gjøre forretninger med en aktør som har stor markedsmakt.

Lynraskt i Finansdepartement

LEDER: Vi gratulerer Finansdepartementet med norgesrekord i rask saksbehandling og med en konklusjon som vil gi mer penger til de som er rammet av flomkatastrofen, skriver redaktør Magne Lerø.

Finansdepartementet har satt norgesrekord i saksbehandlingstid knyttet til momsfritak, melder Mediebedriftenes Landsforforening (MBL). Bakgrunnen er at mange medier har ønsker å tilby gratis annonser for innsamling til hjelpearbeidet knyttet til flomkatastrofen. Men gratisannonser utløser momsplikt. Om avisene gir fra seg fortjenesten, vil staten ha sitt. Slik er reglene.  MBL bestemte seg imidlertid for å undersøke med skattemyndighetene om gratisannonser for hjelpeorganisasjoner i forbindelse med katastrofen i Asia kunna unntas fra denne bestemmelsen.

Vi var skeptisk til om Finansdepartementet ville fravike reglene. Her sitter en stor flokk dyktige saksbehandlere og prinsipielle byråkrater som er eksperter å tenke i konsekvenser og hva slags utglidning som kan skje dersom ikke bestemmelser håndheves strengt i alle situasjoner. Men også i Finansdepartementet kan man snu seg rundt og handle slik folk flest synes er rett og rimelig. Flomkatastrofen er spesiell. Aldri tidligere har det norske folk vist slik giverglede. Finansdepartementet kvitterer med å droppe momsen slik at det blir fritt fram for en ubyråkratisk gratisannonsering. Slik lyder det glade budskap tørt og presist fra departementet:

«Departementet gir med hjemmel i merverdiavgiftslovens § 70 et fritak fra plikten til å betale uttaksmerverdiavgift i de tilfeller det ytes gratistjenester til en frivillig organisasjon som ledd i en innsamlingsaksjon i forbindelse med flomkatastrofen.»

Og selvsagt melder spørsmålet seg: er innsamling til flomkatastrofen prinsipielt forskjellig fra innsamlinger i forbindelse med andre katastrofer eller til humanitære formål? Det er det selvsagt ikke. Nå kan det hende at finansminister Per Kristian Foss sier at det må være mulig å ha en regel, men i helt spesiell situasjoner gjøre unntak. Det får vi i tilfelle akseptere. Men Mediebedriftenes Landsforening varsler at de vurderer å forfølge saken med sikte på å få et generelt fritak for slike gratisannonser. Det er bare å ønske lykke til.

Regjeringen ønsker å stimulere til økt giverglede ved å øke skattefridraget for gaver til humanitære organisasjoner. Finansminister Per Kristian Foss kan følge opp med å innføre momsfritak for gratisannonser for innsamlingsaksjoner. Men uansett: Finansdepartementet skal ha honnør for rask saksbehandling og goder konklusjoner.

UD som skyteskive

LEDER: Når Dagens Næringsliv fremstiller utenriksråd Bjarne Lindstrøm som en inkompetent, gammel og helsefarlig despot som roter og leder med frykt og represalier, har blodtåka senket seg over redaksjonen, skriver redaktør Magne Lerø.

Utenriksdepartementets sterke mann er utenriksråd Bjarne Lindstrøm. I dag får han ramsalt kritikk fra flere hold både for sin lederstil, den kulturen han har utviklet i UD, den kompetansen departementet prioriterer og den måten de har håndtert flomkatastrofen i Asia på. Lindstrøm er utvilsomt en sterk byråkrat som holder kontroll med det meste som skjer i UD. Utenriksdepartementet er et lukket system med en klar hierarkisk oppbygning, og der medarbeiderne er trent til å operere ut fra fakta, signaler, regler og policy. For den gode UD-medarbeider er det ikke snakk om å ta seg fram på egen hånd, enn si fremme egne meninger eller utføre egne handlinger, men å gå i de spor som er tråkket opp og iverksette det som noen over en har bestemt.

En slik organisasjon er selvsagt ikke egnet for krisehåndtering. Da kreves det operativ kraft, da må man bevege seg inn i ukjent terreng, handle ut fra egen kompetanse og ikke vente på svar fra overordnede. I krise er tid en knapphetsfaktor. Det må handles i høyt tempo og med fare for at man gjør feil.

Bjarne Lindstrøm er ikke typen til å lede kriser. Han er best på det motsatte, å lede et temmelig tradisjonelt og lite gammelmodig byråkrati. Det er et slikt UD vi har holdt oss med. Det beste Lindstrøm kunne gjort var å koble seg selv og sitt UD ut langt tidligere. Men som den gode byråkrat han er, ville han ta ansvar og gjøre det han mente var best i situasjonen. Han ante imidlertid ikke hvilken krise han begynte å ta lederansvaret for.

Ansvaret for at man i UD ikke hadde en kriseplan, slik Stortinget faktisk ba om for to år siden, må han dele med utenriksminister Jan Petersen og regjeringen for øvrig.

Når Dagens Næringsliv i dag har en kommentarartikkel om Lindstrøm med tittelen «Despoten i UD» går de langt over streken. Avisen framstår her som et talerør for alt grums som kan komme opp rundt en leder i krise. Et stort problem skal være at han er for gammel og har sittet for lenge. Han er da ikke mer enn 62, og har hatt nåværende stilling i åtte år. Noe av kritikken som rammer Lindstrøm er selvsagt urettferdig. Han opplever det i alle fall selv slik.

Han fortjener kritikk, men det er bak mål å gjøre ham til en helsefarlig despot som leder med frykt og represalier. Blodtåka har tydeligvis senket seg over redaksjonen.

Åslaug Haga, leder for Senterpartiet, som selv har jobbet mange år om diplomat, sier til Dagbladet at UD i for stor grad er preget av forsiktighet basert på frykt. Hun ønsker seg et nytt UD der man viser større kreativitet og handlekraft når det gjelder å hjelpe nordmenn i utlandet som får problemer. I dagens UD mener hun det gir for liten status å jobbe med nordmenn i nød.

Den kulturendring Haga etterlyser, må UD begynne å jobbe med jo før jo heller. UD har ikke helt fulgt med tiden. I UD følger informasjonen tjenestevei. I en krisesituasjon er alle informert via en rekke kanaler lenge før Utenriksdepartementet har fått fram den korrekte informasjon de søker. Derfor blir de bakpå.

Tusenvis av nordmenn befinner seg til enhver tid i utlandet. Det synes som om vi er mindre trygge utenlands enn hjemme. Når noe skje, forventer en at samfunnet stiller opp på samme måte som hjemme. Vi står her overfor forventninger som er meget vanskelig å oppfylle.

Den samme kritikken som rammer UD i Norge, rammer også utenrikstjenesten i flere andre europeiske land. Det kan jo Petersen og Lindstrøm ta som en trøst.

I den opphetede situasjonen vi nå er i, er den vanskelig å føre en konstruktiv dialog om hvordan vi skal møte utfordringene. Det er fornuftig at Stortinget har utsatt spørretimen neste uke. Vi må få bedre tid til å evaluere det som har skjedd før man begynner å dra konkusjoner om ansvaret og hva som skal gjøres for at vi skal være bedre forberedt neste gang flere nordmenn i utlandet blir rammet av en ulykke.

Ikke start heksejakt

LEDER: Det er alt for tidlig å stille spørsmål ved om Jan Petersen kan fortsette som utenriksminister, men justisminister Odd Einar Dørum bør innkalle Ingelin Killengreen og Arne Huuse på teppet i dag for å rydde opp i det som skjer i politikulissene, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere av avisene spekulerer i dag på om den kritikken som er rettet mot regjeringen, og myndighetens innsats i forbindelse med flomkatastrofen, kan føre til at utenriksminister Jan Petersen må trekke seg. Selvsagt kan vi i ettertid peke på at mye burde vært gjort annerledes. I etterpåklokskapens lys er det lett å mene mye og sterkt. Men det er altfor tidlig å starte diskusjonen om katastrofehåndteringen bør få politiske konsekvenser. Vi trenger ikke starte noen heksejakt på politisk ansvar nå. Først må vi få vite betydelig mer om hva som faktisk skjedde, hva som ble gjort og begrunnelsen for de prioriteringer som ble foretatt. Utenriksdepartementet har fått kritikk for at beredskapen var for dårlig, kriseplaner manglet, at man reagerte for sent og at man ikke var på de riktige stedene til rett tid. Den samme kritikken rammer stort sett myndighetene i andre europeiske land. I Sverige ble det operert med lister på over 3000 savnede, og statsminister Göran Persson uttalte seg på en måte som gjorde at mange antok at langt over 1000 svenske statsborgere hadde mistet livet i flommen. Både i Sverige og Danmark ble listene over savnede betydelig redusert da politiet overtok ansvaret og etter at de ble offentliggjort.

Etter vår menig er det mindre grunn til kritisere Utenriksdepartementet listeføring enn at over halvpartene av de politiet offentliggjorde som savnede viste seg å være i god behold. Politiet burde ha foretatt langt grundigere undersøkelser før listene ble frigitt. De kunne bedt om noen timer mer og satt inn betydelig flere til å sjekke om listene var korrekte. Både statsråder og politidirektør Ingelin Killengreen sa på forhånd at listen som skulle offentliggjøres skulle være i samsvar med politiets krav til registrering av savnede.

Både VG, Dagsavisen og Dagbladet skriver i dag at noen av de problemene som har oppstått rundt listeføringen skyldes at Ingelin Killengreen og Kripos-sjef Arne Huuse ikke samarbeider. Det hevdes at det er en isfront mellom dem og at det foregår en bitter maktkamp i kulissene etter flomkatastrofen.

Mandag sa Ingelin Killengreen at grunnen til at listen over savnede som politiet offentliggjorde ikke var riktig, skyldtes dataproblemer. Hun sa også at verken hun eller justisminister Odd Einar Dørum var klar over disse problemene da listen ble offentliggjort. Dette avviser Arne Huuse i en samtale med VG. Overfor VG fastholder Killengreen at hun fikk melding om at dataproblemer var årsaken.

Slik kan vi ikke ha det. Toppsjefene i politiet må klare å kommunisere seg i mellom. Denne slags misforståelser skal ikke oppstå.

I dag bør justisminister Odd Einar Dørum innkalle Killengreen og Huuse på teppet. Vi kan ikke akseptere at de to toppsjefene beskylder hverandre i mediene for ikke å gi riktig informasjon til det norske folk i en så viktig sak.

Lavere lønnsvekst

LEDER: Hvis Finn Bergesen jr. snakker varmt og lenge om en solidarisk lønnspolitikk til sine egne i NHO, kan han kanskje få nyttårsønsket sitt om lavere lønnsvekst oppfylt, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. mener det ikke er godt nok med en lønnsvekst på linje med våre handelspartnere i EU. For å ta igjen det tapte og styrke norsk industris konkurransesituasjon ønsker han at lønnsveksten her i landet blir lavere enn hos våre konkurrenter de kommende årene. Det ser ut til at statens lønningsminister, moderniseringsministrer Morten Meyer, mener det er et godt nyttårsønske, men i Dagens Næringsliv i dag svarer han med å sende ballen tilbake til NHO med oppfordring om å sørge for at NHOs egne bedrifter får kontroll med lønnsutviklingen. Meyer frykter høye lokale tillegg og at funksjonærlønningene øker for sterkt. Han kunne nok også lagt til lederlønningene.

Dette er NHOs dilemma. NHO ønsker at mest mulig av lønnsutviklingen skjer lokalt. Da vil det være den enkelte bedrift økonomiske stilling som blir avgjørende for hvilke lønnstillegg som blir gitt. Arbeidstakerne vil utnytte sin forhandlingsstyrke i sentrale forhandlinger og sikre flest mulig av sine medlemmer høyest mulig lønn. Arbeidstakernes organisasjoner er opptatt av at de ikke blir tapere i lønnsoppgjøret. Derfor vil de avstemme sine krav ut fra det de regner med arbeidsgiverne vil gi ledere og andre grupper ansatte.

Hvis Bergesen skal ha noen som helst mulighet til å få nyttårsønsket sitt oppfylt, må han ikke snakke til LO og offentligheten, men til sine egne arbeidsgivermedlemmer. Bergesen må få aksept hos sine egne for en solidarisk lønnspolitikk. Her hører det også med at man må sørge for at de lavtlønnede får tilstrekkelige tillegg. Noe av det som kan ødelegge for gode og ansvarlige lønnsoppgjør, er at lønnforskjellene øker for sterkt. Vi må makte å gi mer til de som tjener minst selv om markedet ikke nødvendig tilsier det, og betale noe mindre til de som tjener mye enn det de kunne fått i et fritt marked. Dette balansepunktet må Finn Bergesen snakke varmt og lenge om til sine egne for at han skal oppnå mest mulig i forhold til det han ønsker.

Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv har Bergesen selvsagt rett. Det høye lønnsnivået i Norge fører til at vi taper i konkurransen med land som produserer billigere, og norsk industri bygges sakte men sikkert ned. Nå er også renten lav, prisstigningen minimal og skattelette har gitt folk flest økt kjøpekraft. Vi trenger ikke bedre privatøkonomi. De fleste av oss har mer enn nok. Problemet er en økende offentlig fattigdom. Det er for lite penger i kommunene. Det fører til kutt både innen utdanning og omsorg. Dette kan vi ikke kompensere for ved økte egenandeler og flere privat tilbud slik at folk i større grad kan kjøpe den utdanning og omsorg de trenger. En del på høyresiden ønsker nok at vi beveger oss i denne retning, men vi er ikke der i dag. Derfor må det også være et tankekors for arbeidstakerorganisasjonene når de kun blir opptatt av å få høyest mulig lønn. Når lønningen i offentlig sektor øker, er det fare for at den offentlige fattigdommen også øker. Det er ikke slik at man hiver innpå det antall oljemilliarder som lønningen i offentlig sektor øker. Det blir nedskjæringer innen skole og utdanning hvis de offentlige lønningene øker for sterkt. Derfor er vi enige med Finn Bergesen jr., som mener at den konkurranseutsatte industrien må legge rammene for lønnsutviklingen. Vi trenger disse realistiske rammene for at lønnutviklingen ikke løper løpsk.

Gi 10 milliarder

LEDER: Så langt har regjeringen bevilget 100 millioner til hjelpearbeidet etter flomkatastrofen i Asia. Vi bør i alle fall kunne gi 10 milliarder. Det er mindre enn ekstrainntektene av den rekordhøye oljeprisen i 2004, skriver redaktør Magne Lerø.

Så langt har regjeringen bevilget hundre millioner i forbindelse med flomkatastrofen i Asia. Det var positivt å høre at Frp i helgen tok til orde for at regjeringen burde bevilge en milliard i katastrofehjelp. Trygve Hegnar uttalte at 10 milliarder ville være et mer passende beløp. Torstein Dahle, leder for Rød Valgallianse, mener vi bør gi 60 milliarder av oljefondet. Flere av de landene som er blitt rammet har gjeld til Norge. Tidligere har land som er blitt rammet av tilsvarende katastrofer fått ettergitt gjelden til de norske stat. Vi leser mellom linjene i det bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen sier, at det også vil skje denne gang. Om vel en uke skal kreditorene til alle de kriserammende landene møtes.

Ingen kan i dag si hvor mange milliarder som trengs for å reparere det som er ødelagt. Dette lar seg heller ikke beregne. Det er behov for milliarder til kortsiktig nødhjelp og enda flere milliarder i langsiktig hjelp.

Katastrofen i Asia kan bli en studie i hva U-hjelpens ulike funksjoner. Det handler om krisehjelp, hjelp til å bygge opp bærekraftige lokalsamfunn og investeringer i turisme og næringsliv som bør kunne gi en normal avkastning.

Regjeringen skal i dag drøfte med de politiske partiene hvor mye Norge skal bevilge til nødhjelp og støtte til gjenoppbygging i landene. Norge bør gå foran og vise raushet. Å bestemme seg for at Norge vil gi 10 milliarder i krisehjelp, støtte i en femårsperiode og gjeldssanering, vil være et signal til de rike landene i verden om at man denne gang må bevege seg opp i en annen divisjon når det gjelder økonomisk støtte. Dette utgjør ikke mer enn en hundredel av oljefondet, og er mindre enn de milliardene vi har tjent i år på at oljeprisen har vært rekordhøy.

Om 10 milliarder er nok, kan vi ikke si nå. Men det er i alle fall et signal om at vi mener alvor når vi sier vi vil hjelpe.

En slik bevilgning vil være en håndsrekning til FN. FNs visegeneralsekretær, Jan Egeland, kritiserte mellom jul og nyttår de rike landene for å gi for lite til de fattige. Det falt USAs president George W. Bush tungt for brystet og han henviste til det USA har bevilget i krisehjelp. Det var ikke Egelands mening å kritisere den aktuelle gaven, men å peke på at USA og andre rike land gir for lite hvert år til nødhjelp og utviklingsarbeid i den fattige verden. Enkelte gir ikke mer enn 0,2 prosent av landets samlede inntekter.

Å tro at Jan Egeland og Kofi Annan vil oppleve at de rike landene overgår hverandre i å stille store pengesummer til disposisjon, er nok for godt til å bli sant. Men de rike landene bør gi så det svir slik at det blir tydelig for alle at hele verden går sammen om å reparere skaden etter verdens største naturkatastrofe.

Økokrim i treg utgave

LEDER: Einar Høgetveit må forklare hvorfor alle hvitvaskingsmeldingene knyttet til T5PC ble liggende. Og grunnen er antagelig manglende kapasitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Nordea og Fokus bank sendte i fjor en rekke hvitvaskingsmeldinger til Økokrim knyttet til pyramideselskapet T5PC. Men alarmen gikk ikke i hvitvaskingsteamet i Økokrim. Fungerende sjef for Økokrim på den tiden, Erling Grimstad, kan ikke huske han ble informert om T5PC. Det tyder på at hvitvaskingsteamet ikke fant hvitvaskingsmeldingene såpass alarmerende at de vurderte å starte etterforskning. Det er den letteste sak i ettertid å mene at det burde de gjort. Men i fjor var Økokrim nedlesset av saker. Av kapasitetsgrunner hadde de ingen mulighet til å etterforske flere saker. T5PC så ikke ille nok ut på den tiden.

I går sa Økokrimsjef Einar Høgetveit, som var sykemeldt i fjor, til Dagens Næringsliv at han ikke ser noe poeng i å finne ut hvorfor fjorårets hvitvaskingsmelding havnet «i skuffen». Han vil heller bruke tid og krefter på å etterforske T5PC-saken.

Vi forstår Høgetveit, men han uttaler seg såpass umusikalsk at det måtte bli reaksjoner på det. Spesialrådgiver Eva Joly reagerer på at Høgetveit ikke vil finne ut hvorfor hvitvaskingsmeldingene ble lagt til side. Og Carl I Hagen finner en ny anledning til å slå på stortromma:
– Det er helt åpenbart en enorm svikt. Her skulle man reagert med en gang. Derfor reagerer jeg på denne lettvinte måten å ta imot hvitvaskingsmeldinger på, og at man ikke er intererssert i å avdekke en sånn svikt i rutinene. Jeg regner med at bankene vil reagere sterkt når de får vite at den meldeplikten som er innført egentlig ikke betyr noen ting, fordi det tas ikke alvorlig og følges ikke opp, sier Hagen og frykter at hele systemet om hvitvaskingsmeldinger kommer i vanry.

Vi tror ikke dette handler om mangel på rutiner. Det virker nesten som om Hagen tror de surrer med fakser og glemmer hvor de gjør av brev. Dette handler primært om kapasitet. Økokrim har flere ganger klaget over at de ikke får de ressurser de mener de trenger for å gjøre det som forventes av dem i kampen mot økonomisk kriminalitet. Da må det prioriteres. Det gjorde Økokrim i 2003.

Einar Høgetveit var for rask til å legge fortiden bak seg. Han må ta ballen som Joly og Hagen nå kaster til ham. Vi snakker ikke her en granskningskommisjon. Det må holde at Høgetveit undersøker hva som skjedde og gir sin vurdering av det. Høgetveit gjør lurt i å ringe justisminister Einar Dørum i dag og si at han skal sende et brev like over nyttår der han gjør rede for Økokrims befatning med T5PC saken. Det aner oss at Økokrim har tatt for lett på denne saken. Og forklaringen er antagelig at de ikke hadde kapasitet til å gjøre det de gjerne skulle ha gjort.

Meyer-beslutninger i hytt og vær

LEDER: Morten Meyer beslutter i hytt og vær. Han feilberegnet konsekvensen av sin mandagsbeslutning og reddet seg i land med sin onsdagsbeslutning. Hans arbeidsmetode bidrar til å undergraver statsrådembetet som beslutningstaker, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter moderniseringsminister Morten Meyers beslutningsaktivitet i forhold til bokbransjen denne uken, framstår han som en minister med stor beslutningsappetitt, men med liten beslutningskompetanse. Mandag bestemte han med fynd og klem at det med to ukers varsel i praksis skulle innføres fri pris på bøker. Onsdag ombestemte han seg og gjorde det klart at bokhandlere kan gi 12,5 prosent rabatt fra 1. mai av.

Både Finansavisen og Dagens Næringsliv skriver på lederplass i dag at Meyer har gitt etter for press og vist veikhet. Det er mer treffende å si at han har tatt til vettet. Ideen om å gi bokhandlere anledning til å gi 25 prosent rabatt på bøker fra nyttår, var noen Meyer selv fant på, som en kanin han plutselig trakk opp av hatten sin. Ingen hadde hørt om det. Ingen hadde tenkt på det. Når han så presterer å forlange bokhandlere og forlag skal gjennomføre «revolusjonen» på 14 dager og med juleferien imellom, var det på sin plass at bokbransjen slo i bordet så det ristet. Det er grenser for hva seriøse aktører skal finne seg i av en styringskåt minister. Som saksbehandling sto dette til stryk. Dette ville vært modernisering på ville veier. Om Meyer selv har forstått dette, om han faktisk har bøyet av for et ubehagelig sterkt press eller om statsminister Kjell Magne Bondevik har bedt ham gjøre retrett, vet vi ikke. Meyer står i alle fall fram som en minister som ikke overskuer konsekvensene av sine beslutninger. Alle som kjenner bokbransjen – med sitt omfattende avtaleverk basert på pris mellom forlag, bokhandlere, bokklubber, forfattere og oversettere – vet at det ville blitt fullstendig kaos om Meyers mandagsbeslutning hadde blitt iverksatt.

Når en statsråd fatter en beslutning, skal saken være utredet og konsekvensene vurdert. En god statsråd må beherske beslutningsverktøyet. Meyer beslutter i hytt og vær. Han feilberegnet konsekvensen av sin mandagsbeslutning og reddet seg i land med sin onsdagsbeslutning.

Det er heldigvis uhyre sjelden statsråder vingler på denne måten. Vi får håpe det blir lenge til neste gang. Meyers arbeidsmetode bidrar til å undergrave statsrådembetet som beslutningstaker.

Det virker som om kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er parkert på sidelinjen i forhold til utviklingen i bokbransjen. De er beklagelig. Hun har noe å lære Morten Meyer både når det gjelder å fatte beslutninger og å ta kulturpolitiske hensyn. Men denne uken virker det, merkelig nok, som hun arm i arm har vært med på Meyers beslutningsjenka.

Morten Meyer sier til Klassekampen at han ikke går med på at han har opptrådt rotete. Meyer ser tydeligvis på seg selv med andre øyne enn omgivelsene.

Vintøys fra Frp

LEDER: Når listen over årets mest tankeløse forslag framsatt av stortingspolitikere utarbeides, vil det overraske om ikke Frps Harald Tom Nesvik befinner seg blant de øverste på listen med forslaget om vinsmaking på polet etter stengetid, skriver redaktør Magne Lerø.

Frps Harald Tom Nesvik vil innføre vinsmaking på Vinmonopolet. I dag vil Stortinget spytte ut forslaget. Selvsagt.

Overfor Dagsavisen begrunner Nesvik forslaget med at folk ønsker kunnskap om vin og at ingen har bedre forutsetninger for å tilby det enn Vinmonopolet. Derfor vil han at polet skal gå i gang med vinkurs og prøvesmaking etter arbeidstid. Folk må betale for den vinen de drikker. Ifølge Nesvik vil vinkursing føre til at folk får en mer fornuftig innstilling til alkohol.

Det er godt gjort, i disse konkurranseutsettingens tider, å anbefale at en monopolbedrift skal påta seg denne oppgaven. Er det et marked for vinkurs og prøvesmaking må det da finnes serveringssteder nok som kan ta seg av dette. På dette området må da den frie konkurranse kunne gjelde uhemmet.

Dagsavisen kan fortelle at det var Vinmonopolet selv som først lanserte ideen. De må ha blitt grepet av sine egne muligheter for å drive folkeopplysning. Eller har de sett en forretningsidé utenom stengetid?

Nesvik ønsker hele Vinmonopolet avviklet. Han vil ha alkohol i butikkene, slik de har det i andre land.

– Jeg ønsker jo vin i butikk. Men jeg skjønner ikke de som vil bevare Vinmonopolet, og som samtidig lar være å støtte dette forslaget. For i det lange løp vil denne restriktive holdningen undergrave hele monopoltenkningen, sier Nesvik.

Vi tror Nesviks evner som spåmann er sparsomt utviklet. Det er nærmest rørende at han mener vinsmaking på polet vil forlenge levetiden på det polet han er imot. Harald Tom Nesvik har nok nese for god vin og populistiske utspill. Men han har et alkoholpolitisk gangsyn som vil føre flere rett i dørken.