LEDER: Politikernes går rundt grøten når de nøyer seg med å snakke om «balansekravet» for sykehusene. Enten må de øke bevilgningene, eller legge opp til at færre pasienter skal behandles eller legge ned lokalsykehus. Men de vil ikke ha bråk med lokalsykehus i et valgår, forståelig nok, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets sykehus er klare for å kutte 1360 årsverk dersom politikerne holder fast på kravet om at man ikke skal gå med underskudd i år. I Oslo regner en med at 1000 stillinger må fjernes.

I Helse Vest skal 250 stillinger bort, og man håper det kan skje ved redusert bruk av overtid, avvikling av midlertidig ansatte og naturlig avgang.

– Folk blir vettskremte når de hører at vi skal legge ned spesielle behandlinger. Spørsmålet er om vi skal slutte med transplantasjoner eller kreftbehandling, sier administrerende direktør ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet, Åge Danielsen, til Nationen.

Carl I. Hagen sier at FrP vil kreve mer penger til sykehusene ved behandling av revidert budsjett.
– For oss er det viktigere at folk får behandling enn et vi sparer penger, sier Hagen til Nationen.

Kjell Magne Bondevik er skeptisk til kravet fra FrP, og sier det er grenser for hvor mange ganger en skal skyve på kravet om at sykehusene skal i balanse. Han åpner imidlertid for å drøfte balansekravet med FrP ved behandlingen av revidert budsjett.

Det er ikke verre å få driften av sykehus i balanse, enn det er å få kontroll med økonomien i Forsvaret. Det er nærmest en regel at noen sykehus går i minus. Dersom man skal komme i balanse, betyr det nedleggelse av flere lokalsykehus og en sterkere sentralisering av landets sykehusvesen. Konsulentselskapet McKinsey gjennomførte i fjor høst en undersøkelse for Helsedepartementet som viser at det i Norge i gjennomsnitt er 61 000 innbyggere for hvert sykehus, mens det for eksempel i Sverige er 100 000. Det er hevet over all tvil at det er penger å spare på å konsentrere seg om større enheter. Men det vil ikke folk. De vil ha sitt lokalsykehus. En undersøkelse som MMI har utført for ukebrevet Mandag Morgen viser at to av tre sier nei til sentralisering.

Vi tror landet sykehusdirektører kan være temmelig sikre på at det blir mer penger ved revidert nasjonalbudsjett i vår. I et valgår vil ikke politikerne legge seg ut med det store flertall av folket. Regjeringen synes nok Carl I. Hagen har fått mer enn nok uttelling for sitt krav om at det må bevilges mer til sykehusene. Ap og SV vil også gi mer til sykehusene.

Denne saken illustrerer hvordan styringen av helsevesenet nå skjer. Politikerne forsøker å nøye seg med å snakke om «balansekravet», og overlater til de regionale helseforetakene å finne ut hvordan det skal kuttes.

Åge Danielsen er tindrende klar: «Vi kutter i pasientbehandlingen. Her er det ikke mer å effektivisere». Alternativet er at det legges ned noen lokalsykehus i Helse Sør. Da vil hele lokalsamfunn reise seg i protest, og det går politikk i saken.

Politikerne burde selvsagt diskutere saken og ikke gå rundt grøten med snakk om budsjettbalanse. Det må ta en politisk avgjørelse om vi skal ha den store floraen av lokalsykehus eller om vi skal legge opp til mer sentralisering. Dette er ikke et ansvar for de regionale helseforetakene. Det Stortinget i dag bevilger til sykehusene strekker ikke til i forhold til det antall pasienter som skal behandles.

Det er valgår i år. Da løser man sannsynligvis budsjettkrisen i sykehusene ved å utsette kravet om drift i balanse ennå et år og gi en tilleggsbevilgning. Men ved framleggelsen av statsbudsjettet for neste år, må en ha bestemt seg: enten økte bevilgninger, redusert pasientbehandling eller færre lokalsykehus.

LEDER: Når en toppsjef offentlig sår tvil om det er noen fremtid for den virksomheten han leder, er det bare å pakke sammen. Derfor var det klokt av redaktør Tord Langmoen i Nationen å trekke seg som redaktør, skriver redaktør Magne Lerø.

I lengre tid har det vært et spent forhold mellom ansatte og ledere i Nationen og sjefredaktør Tord Langmoen. Han har også vært administrerende direktør i avisen og hatt stillingen som administrerende direktør i konsernselskapet Tun media, som eier Nationen og flere publikasjoner rettet inn mot norsk landbruk. De ansatte har klaget over at de har sett for lite til Langmoen. De har krevd en redaktør på heltid. I forrige uke fristilte Langmoen hele ledergruppen i avisen på syv personer. Han mente dette var nødvendig for å få en mer slagkraftig ledelse. Det trenger avisen dersom eierne skal investere 10 millioner for å snu den negative utviklingen både opplagsmessig og annonsemessig.

Styret vedtok å utsette beslutningen om å investere 10 millioner, med henvisning til den uavklarte situasjonen. Noen er i tvil om avisen har livets rett. Styrelederen var taus som en østers om vedtaket, men Tord Langmoen uttalte til Dagens Næringsliv at «han skjønte godt at både styret og eiere vurderer om dette er en organisasjon de vil satse på». Da nådde naturlignok bråket internt nye høyder.

I går varslet Tord Langmoen styreleder Grete Sjurgard at han trekker seg som redaktør. Det var hans eget valg. Sjurgard bekrefter at styret hadde tillit til Langmoen som sjefredaktør.

Tord Langmoens uttalelser var en provokasjon mot de ansatte. Han bidro også til å så tvil om framtiden for Nationen. Det slår tilbake på ham selv. Det er såpass tøft å være leder, ikke minst i Nationen som sliter med tilbakegang, at man må være hundre prosent dedikert for oppgaven og ikke så tvil om framtiden offentlig. Og man har nå en gang den staben man har. Og en stab blir sjelden bedre av offentlig kritikk. Da går de som regel i lås.

Men når det er sagt, kan det godt være at det er Tord Langmoen som har rett. Det finnes tusenvis av truede bedrifter med arbeidstakere med for liten omstillingsvilje. Og det finnes ledergrupper som ikke holder mål i lange baner rundt om.

Tord Langmoen mener tydeligvis at verken stab eller ledere holder mål i forhold til den utfordring Nationen står overfor.

Vanligvis ser en toppleder og et styre bedre tingenes tilstand enn de ansatte som kollektiv.

Nationen er i krise. De mistet nesten hver tredje annonsekrone i fjor og i januar i år har annonseinntektene ligger 36 prosent laver enn i fjor, ifølge Finansavisen. Nationen mister også lesere.

Vi tviler på om man er kommet særlig lenger med å finne løsningen for Nationen ved at Tord Langmoen går av. De ansatte er selvsagt fornøyd med at de har fått det som de ville. Det bør bli en kortvarig glede. Nå får de en sjefredaktør på heltid. Det aner oss at den som skal lede Nationen må ta grep som vil bli meget omstridte intent. Omstilling er gjerne omstridt.

LEDER: Når den som har hovedansvar for økonomistyringssystemene i Forsvaret sier at det fortsatt er slik at de bare styrer etter saldoen på bankkontoene, vet vi at de ikke har nødvendig kontroll. Da må ikke Kristin Krohn Devold enda en gang si til Stortinget at hun har full kontroll, skriver redaktør Magne Lerø.

 – I dag fungerer det slik at Forsvaret bare styrer etter saldoen på bankkontoen. Det er først når vi får byttet ut hele systemparken at vi tilfredsstiller økonomireglementet helt, sier programlederen for Forsvarets omstridte økonomistyringssystem, Jon Rikter Svendsen, til Dagens Næringsliv. Klarere kan det ikke sies at de ikke har full kontroll. Skal de få full kontroll, må de skaffe seg del to av Golf-programmet, og det vil koste mellom en halv og en milliard kroner. Forsvarssjef Sigurd Frisvold sier han ønsker seg et slikt totalsystem. Men saken om å innføre en ny logistikkløsning og et nytt system for intern regnskapsføring, har ligget til behandling i Departementet siden september i fjor. Stortinget har ennå ikke fått saken til behandling. Det kan tidligst komme på budsjettet for 2006.

Utvalget som har gransket budsjettsprekken i Hæren, peker på at Forsvaret har svært store problemer med økonomi- og personellsystemet Golf, og anbefaler en full gjennomgang av hele programmet.

Sjefen for Hæren, generalinspektør Lars Sølvberg, sier at styringsdataene de har fått i år, er fortsatt like gale som i 2004.

– I januar har vi registrert en rekke feilposteringer. Forskjellen er bare den at vi nå ser gjennom sløret. Vi vet at styringsdataene vi får ikke er virkelige, og kan dermed gripe inn og korrigere dem på andre måter, sier Sølvberg til Dagbladet.

Når vi samholder disse opplysningene med det faktum at det nå er langt færre personer i Forsvaret som skal bedrive oppfølging og kontroll og at man har mistet vesentlig kompetanse i den omfattende omstillingsprosessen, må vi regne med at regnskapsrotet fra 2003 og 2004 fortsetter inn i 2005.

Kompetanse, system og rutiner er nøkkelen for god økonomistyring. Uten at dette er på plass, er det å ha budsjettansvar i Forsvaret den reneste risikosport. Nå kaver både forsvarssjef og forsvarsminister med lekkasjer, med å holde den interne uroen under kontroll og som aktører i det politiske spillet om skyld og ansvar. Alle ressurser burde vært satt inn på å få på plass forutsetningene for god økonomistyring.

Et krav til ledere er at man har kontroll med kostnadene. Noen ganger kan det skje at man mister kontrollen av naturlige årsaker. Det minst glupe en da gjør overfor sine overordede i en slik situasjon, er å late som om man har kontroll eller insistere på at man har det. Man kommer lengst med å legge kortene på bordet og be om tid til å løse problemene. Noen ganger vil gode løsninger være forbundet med ekstrabevilgninger eller nedskjæringer som ikke ligger i det vedtatte budsjettet.

Kristin Krohn Devolds feil synes ikke å være at hun har underslått opplysninger for Stortinget. Hun har krevd omstilling, kostnadskutt og budsjettkontroll i tråd med det Stortinget har vedtatt. Og det sitter langt inne for en høyrestatsråd å innrømme at det ikke er mulig å kutte i offentlige budsjetter slik som forutsatt. Bare spør helseminister Ansgar Gabrielsen, som nå utfordres til å ta ansvaret for at hundrevis av ansatte ved sykehus i Oslo sies opp fordi man skal i budsjett.

Kristin Krohn Devold er en sterk, tøff og modig leder. Men det nytter ikke å bestemme seg fram til en budsjettkontroll når system, kompetanse og rutiner ikke er på plass, og aktiviteten ikke er avstemt i forhold til bevilgningene.

Det politiske spillet får nå gå sin gang. Men det haster for Stortinget å ta stilling til om man vil investere inntil en milliard ekstra på styringssiden for på få kontroll med økonomien. Og vil man ikke øke bevilgningene, får man spare på krutt, antall øvelser eller sende litt færre soldater til tjeneste når FN ber om det.

LEDER: Den ukultur som forsvarssjef Sigurd Frisvold klager over brer seg i Forsvaret, har han selv bidratt til å utvikle. I Forsvaret følger man ordre når man er i krig med fienden, men egne regler ser ut til gjelde for intern krigføring der toppledelsen er med i striden, skriver redaktør Magne Lerø.

I går la Sam E. Harris, Jon Wiggen og Eli Setermoen fram en rapport om årsakene til budsjettoverskridelsen i Hæren. Langt på vei konkluderer de med at generalinspektøren for Hæren, Lars Johan Sølvberg, ikke hadde mulighet til å drive normal økonomistyring på grunn av rot i regnskaps- og rapporteringssystemene. Lars Sølvberg har altså fått sparken for ikke å ha maktet en oppgave som det ifølge utvalget var umulig å løse.

Denne rapporten passer ikke inn i det bildet forsvarssjef Frisvold og forsvarsminister Kristin Krohn Devold tegner av årsaks- og ansvarsforhold. Da gjelder det å så tvil om det arbeidet den uavhengige advokaten, revisoren og siviløkonomen har gjort, og hevde at de er kjøpt og betalt av Lars Sølvberg. Stortingsrepresentant Martin Engeset (H) grep i går slakterkniven og påstå at rapporten var et både var et «bestillingsverk og et makkverk fra en person som vil ha fokus bort fra egne misèrer, nemlig Generalinspektøren for Hæren». Engeset mener til og med det lukter vondt av hele affæren.

Det er forståelig at partifeller vil gi Kristin Krohn Devold støtte, men når Engeset skal hente argumenter fram fra posen sin, må han ha oppdaget at den var temmelig tom. Istedenfor griper han en neve skitt som han kaster på utvalget som understreker at de har laget en rapport på en profesjonelt og uavhengig grunnlag. Engeset, som er nestleder i Stortingets kontrollkomité, bør lese og tenke og så snakke om det saken handler om.

Forsvarssjef Sigurd Frisvold mener at granskingsutvalgets forklaringer på merforbruket i Hæren ikke holder mål. Det er jo et greit standpunkt. Men om rapporten ikke er lystelig lesning for ham selv, er det meget nyttig for Stortinget og offentligheten som vil ha en forklaring på hvorfor man ikke klarer å styre økonomien i Forsvaret.

Frisvold sier han nå vil slå ned på flere «alvorlige lekkasjer». Det er knyttet til påståtte brev han skal ha mottatt, innholdet i Hærens granskingsrapport og opplysningene om utlån av militært utstyr til Irak. Frisvold sier til Dagens Næringsliv at det er i ferd med å bre seg en ukultur i Forsvaret som ikke kan aksepteres.

Det er ikke vanskelig å gi Frisvold rett. Lekkasjer er ødeleggende for internt klima, og det fører til at ledelsen kommer bakpå i mange saker. I Forsvaret skal man handle etter ordrer. Vi tviler ikke på om at dette fungerer som det skal når man er i kamp. Men det ser ut til at man følger vanlige spilleregler for intern krigføring.

Lekkasjer er et uttrykk for at man ikke når fram med sitt syn internt, eller at man ønsker å svekke ledelsen. I en omstillingsfase hvor mange er frustrert og provosert, oppstår det lett lekkasjer. Det må ledelsen selvsagt forsøke å sette en stopper for. Men like viktig er det at man utøver ledelse på en måte som ikke provoserer fram lekkasjer. Da Frisvold og Krohn Devold ga Lars Sølvberg og Erik Hernes sparken samme dag som milliardunderskuddet i Forsvaret ble kjent, handlet de overilet og uklokt. De ble utpekt som syndebukker uten mulighet for å forklare seg. Den informasjonen vi har fått de siste ukene, underbygger vårt syn på at det var Sigurd Frisvold som burde tatt ansvar og trukket seg. Når man sparker to underordnede, slik det her ble gjort, provoserer man organisasjonen. Det oppstår et legitimt behov både for å forsvare seg og å finne årsakene. Skal man avvikle ledere, må dette gjøres på en skikklig måte. Først må man få fakta på bordet og la de ansvarlige få gi sin forklaring.

Ledere i Forsvaret er ikke marionettfigurer som man kan flytte på etter eget forgodtbefinnende. En organisasjon hvor det er så mye kaos i de vitale styringssystemene, krever en annen ledelse enn den Frisvold og Krohn Devold varter opp med for tiden.

LEDER: Hadde en næringslivsleder blitt utsatt for så mye kritikk som er blitt Kristin Krohn Devold til del, ville han sannsynligvis gått av for lengst. Men det er forskjell på å stå i ildlinjen alene, og å ha et parti og en regjering i ryggen. Det er når støtten i egne rekker blir lunken, en minister ikke orker mer, skriver redaktør Magne Lerø.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold må snart ha satt Norgesrekord i offentlig hardkjør og trusler om miste jobben. Det siste året har hun nærmest vært utsatt for kontinuerlig ildgivning fra opposisjonen. Men hun er minister i skuddsikker vest. Hun lar seg ikke en gang stanse av at opposisjonen for alvor truer med å dra fram kanonene.

Det drives nå et politisk spill på høyt plan. Men det ser ennå ikke ut til å være kommet ut av aktørenes kontroll.

I forrige uke sa Jens Stoltenberg at han ikke kunne utelukke at Ap ville fremme mistillit mot forsvarsministeren. Dette var ikke noe annet enn rasling med sablene. Kristin Halvorsen går litt lenger i Dagbladet i dag, men låser ikke situasjonen. Carl I. Hagen beveger seg også på kanten av å måtte våge noe mer enn kun å fremsette sterk kritikk. Men han har ikke spilt alle sin kort. For opposisjonen handler det fortsatt om å gi en bredest mulig elendighetsbeskrivelse av det Krohn Devold har foretatt seg.

Samtidig som opposisjonen skjerper kritikken, velger Kristin Krohn Devold å gi svar på tiltale. Hun er i kamphumør og akter ikke vifte med hvitt flagg i håp om å berge livet. Det kan hun gjøre fordi hun har statsministeren i ryggen. Erna Solberg gikk i går ut med støtte til Krohn Devold og kritiserte elementer i Forsvaret for å motarbeide sin kvinnelige minister.

Når Solberg rykker ut på denne måten, låser hun Kjell Magne Bondevik. Høyre vil ikke droppe sin forsvarsminister for å kunne fortsette i regjering. Opposisjonen må med andre ord bestemme seg om det vil ta regjeringsmakten eller ikke.

Det er ikke godt å vite om noen vil få en politisk gevinst av å felle regjeringen Bondevik. Jens Stoltenberg kan umulig være tjent med det. Han er i angrepsposisjon. Hvis han må overta som leder for en mindretallsregjering nå, forkludres det løpet han har lagt for å danne en flertallsregjering etter høstens valg.

FrP, som er opptatt av å inngå et forpliktende samarbeid med regjeringen, kan ikke felle regjeringen et halvt år før valget. Om Carl I. Hagen benyttet alle sine talegaver, vil neppe velgerne forstå poenget med et regjeringsskifte så kort tid før et valg.

Hagen har ikke noe imot at Ap og SV fremmer mistillit. Men da vil han heller redde regjeringen ennå overlate makten til Jens Stoltenberg.

Kristin Krohn Devold leder ikke Forsvaret på en god måte. Hun har ikke den kontrollen hun burde ha. Hun handlet overilet og uklokt da hun i januar ga to generaler sparken før årsaken til budsjettoverskridelsen var klarlagt, men lot forsvarsjefen bli sittende. Hun har mistet autoritet og er selv blitt en del av forsvarets problem. Forsvaret hadde trengt en ny statsråd som kunne ryddet opp, som ikke var svekket i forhold til Stortinget og hadde autoritet internt. Men i et valgår er det politikken som teller. Forsvaret må etter all sannsynlighet leve med Krohn Devold ennå et halvår.

Krohn Devold forsøker å fremstå som sterk og upåvirket. Men det hardkjøret hun utsettes for, setter nok sine spor. Det kan gå både på humør, motivasjon og selvtillit løs når man uke etter uke må lese i mediene at man ikke har tillit og at man gjør en dårlig jobb. En leder i næringslivet ville sannsynligvis ha gått av for lengst. Men næringsliv og politikk kan ikke helt sammenlignes. Krohn Devold får nemlig offentlig støtte. Hun vet at hun har statsministeren i ryggen og Erna Solberg har offentlig forsvart henne. Mye av den kritikken hun utsettes for, er elementer i et politisk spill. Det er forskjell på å stå i ildlinjen alene en når man har et parti og en regjering med seg i kampen. Det er om støtten i egne rekker blir lunken, en minister ikke orker mer. Kritikken mot manglende profesjonalitet som leder, svir nok. Men politikk som kampsport mestrer forsvarsministeren meget godt, den ene harde runden etter den andre.

LEDER: Det er ikke mer enn rett og rimelig at Dagfinn Høybråten, som har ansvar for at folk er i arbeid og ikke belaster sosialbudsjettene, korrigerer det overtidsfrisleppet som Victor D. Norman kjempet igjennom, skriver redaktør Magne Lerø.

Da arbeidslivslovutvalget for et år siden la fram sitt forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, ble det fra arbeidstakerhold betegnet som et alvorlig angrep på faglige rettigheter og et grønt lys for en brutalisering av arbeidslivet. Nå har forslaget vært ute på høring. Det har ikke manglet på kritiske merknader. Det er ikke uvesentlig at det var arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten som fredag la fram endringer i Arbeidsmiljøloven, og ikke Victor D. Norman. Høybråtens oppgave er å få folk i arbeid, slik at de ikke belaster sosialbudsjettene.

Victor D. Norman fikk i 2003 gjennomslag for en lovendring som innbar at arbeidstakere kunne jobbe 78 timer i uken 10 uker på rad. Samlet overtid på årsbasis ble økt til 520 timer.

Fra faglig hold har man advart sterkt mot at arbeidstakere skal kunne jobbe så mye over så lang tid. Det ble hevdet at de rommelige overtidsbestemmelsene var i strid i med intensjonen med Arbeidsmiljøloven, nemlig at den skal være en lov som verner arbeidstakernes helse.

Det er ikke noe å si på at den tidligere helseministeren lytter til fagfolkene på dette punktet. Arbeidsgivere kan leve godt med at arbeidstakere kan jobbe 78 timer fire uker på rad.

Høybråten går også inn for at arbeidstakere som blir oppsagt, skal miste retten til å stå i stillingen dersom man taper en arbeidsrettssak i første rettinstans. I dag har man rett til å stå i stillingen frem til rettskraftig dom foreligger. Høybråten har valgt et kompromiss. Det er forståelig at han vil sikre seg mot at en som er sagt opp utnytter retten til å stå i stillingen, dersom det synes å være saklige grunnlag for oppsigelsen. Men vi er vant til å forholde oss til at det er rettskraftig dom som gjelder. Det er tvilsomt om slike mellomløsninger er gode når en sak først er kommet for domstolene.

Vi kan forstå at arbeidstakerorganisasjonene er skeptisk til forslaget om i større grad å åpne for midlertidige ansatte. Men Høybråtens forslag er balansert. Det gir en generell adgang til midlertidig ansettelse i seks måneder, med muligheter til forlengelse i seks måneder. Etter den tid har man rett til fast ansettelse. Det blir ikke anledning til å ansette flere personer i samme midlertidige engasjement etter hverandre.

Arbeidstakerorganisasjonene frykter dette vil føre til en store grupper «b-ansatte». Det kan like godt skje at midlertidig ansettelse blir inngangsporten for fast ansettelse for mange. I dag vegrer man seg for å ansette folk, fordi man er usikker på behovet i framtiden. Istedenfor leier en da inn vikarer. Nå kan man istedenfor satse på midlertidig ansatte. Gjør den ansatte en tilfredsstillende jobb og behovet for arbeidskraft fortatt er til stede, får vedkommende fast jobb.

Istedenfor å flagge prinsipielle standpunkter, bør de fagorganiserte forholde seg til den virkeligheten arbeidsgiverne må operere i. Det er ikke snakk om at arbeidsgivere skal kunne skalte og valte med medarbeidere etter eget forgodtbefinnende. Det handler om å tilby mennesker jobb så lenge det er behov for arbeidskraft. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har interesse av fast ansettelse.

LEDER: Er det noen redaktører i landet som ikke burde delta på smøreturer, er det Amund Djuve som skriver om de han lar seg smøre av, og som lever av å arrestere næringslivsledere som opptrer uklokt og på kanten av regler. Og det er beklagelig at Redaktørforeningen lusker unna når en av deres egne går i smørefella, skriver redaktør Magne Lerø.

Storebrand betalte i fjor både rypejekt og opphold for sjefredaktør Amund Djuve i Dagens Næringsliv og hans kone, skriver Aftenposten. DN betalte reisen for dem begge til Storebrands jakt- og fiskemekka i Verdal.

– Formålet med turene hvor vi har med forretningsforbindelser og samarbeidspartnere, er å pleie kontakten med disse. Vi synes det er naturlig at vi dekker oppholdet for gjester, sier informasjonsdirektør Egil Thomsen i Storebrand.

Amund Djuve sier han ikke har noen betenkeligheter med at Storebrand dekket oppholdet, og mener det er nyttig å treffe personer med kunnskap og innsikt i norsk næringsliv.

– Som hovedregel takker vi nei for ikke å komme i et avhengighetsforhold til den som omtales. Men vi kan da ikke være helt fanatiske, heller. Når vi inviteres til Storebrands anlegg, er der sært hvis jeg skal betale dem, sier Djuve til Aftenposten.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, minner om DN er blant de aviser som har skrevet mest om smørekultur, og at de må bruke samme mål på seg selv som på andre.

– Pressefolk må insistere på å få betale turene sine selv. Storebrand er en viktig og interessant bedrift for DN, noe som gjør det enda viktigere at man betaler selv. Pressen som skal holde vakt over andre, kan aldri bli nøye nok i slike saker, sier Kokkvold.

Professor i journalistikk ved BI, Guri Hjeltnes, maner til forsiktighet og minner om at Djuve sitter i glasshus.

Generalsekretær Nils E. Øy i Norsk redaktørforening, hvor Amund Djuve er medlem, mener hovedregelen må være at redaktører ikke skal la andre betale for seg.

– Har Djuve gått over grensen her?, spør Aftenposten.
– Det kan være, men det kommer an på hvordan han vurderer det, sier Øy.

Vi kan ikke forvente at en generalsekretær Øy skal økse til mot en av sine medlemmer, men han kan da ikke gli unna som en glatt ål i en slik sak. Det er lite modig å luske unna når en av ens egne går i smørefella.

Det er en smøretur i ordet egentlige mening Djuve har vært med på. Dette kalles med et pent ord for «relasjonsbygging» for tiden. Det er ikke forbudt. Det er heller ikke etisk forkastelig når det skjer åpent, innen rimelighetens grenser og at det ikke ses på som betaling for motytelse. Storebrand gjør med andre ord ikke noe galt. De må gjerne invitere gode kunder på jakt.

Har en bedrift regler som regulerer «smøring og relasjonsbygging», er det uetisk å bryte disse reglene. Vi trodde Dagens Næringsliv hadde slike regler, for pressen ønsker å være nesten like strenge som Vinmonopolet i forhold til sine leverandører på dette området. Vi kan ikke forestille oss hvordan disse reglene er i DN, dersom de ikke skulle ramme den type smøreturer som Djuve her har vært med på.

Storebrand er en sentral aktør i norsk næringsliv som DN jevnlig skriver om. Når redaktøren lar seg spandere på på denne måten, kan noen reise spørsmål ved om ikke Storebrand nettopp ved sin relasjon til redaktøren, kan oppnå en velvilje og forståelse som kan påvirke hvordan DN vil dekke en sak der Storebrand er involvert. Her burde derfor Djuve tenkt som man anbefaler når det gjelder habilitet. Hvis noen kan komme til å stille spørsmål om habilitet, bør man selv åpent ta det opp før spørsmålet blir stilt.

Vi har en viss forståelse for at Djuve mener at man ikke må være fanatiske. Men det er nettopp det mange mener DN er, når de dekker saker der ledere kan ha opptrådt uklokt eller på kanten av lover og regler. Det er ingen redaktører her i landet som burde være mer tilbekeholdne med å holde seg unna deltagelse på smøreturer enn Amund Djuve. Og DN er av de avisene i landet som har råd til å betale for de turene Djuve mener det er nyttig for ham å delta på.

LEDER: Det kan selvsagt ikke aksepteres at Kjell Magne Bondevik, en mann i femtiårene, stenger veien for Hilde Frafjord Johnsen, en dyktig kvinne i førtiårene, fordi han selv vil ha en toppstilling i FN. Men vi tviler på om det er så enkelt som Dagbladet framstiller det i dag, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom Dagbladet har rett, er Kjell Magne Bondevik i ferd med å albue seg fram til en toppstiling i FN på bekostning av sin partifelle og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen.

– Norge har ikke lansert noen kandidat til stillingen som ny sjef for FN-organisasjonen UNDP, sier talskvinne i UD, Catrine Andersen, til avisen. Det er alt som foreligger av offisielle kommentarer, men Dagbladet mener å vite at Bondevik selv har tatt avgjørelsen om at Frafjord Johnsen ikke skal innstilles. I FN-systemet blir hun regnet som en høyst aktuell kandidat, men hun vil ikke komme noen vei om ikke Norge lanserer henne og jobber aktivt for henne i kulissene.

Kilder Dagbladet har snakket med, mener grunnen er at Kjell Magne Bondevik selv sikter mot en stilling i FN-systemet. Jan Egeland, Terje Rød-Larsen og Geir O. Pedersen jobber for tiden i sentrale stillinger i FN. Det går en grense for hvor mange stillinger lille Norge kan bekle. Det vil neppe være plass både til Hilde Frafjord Johnsen og Kjell Magne Bondevik.

Det er ikke godt å si om det er dekning for påstanden om at Kjell Magne Bondevik ikke vil fremme Frafjord Johnsens kandidatur fordi han vil ha toppjobb i FN selv. Vi har vanskelig for å tro det. Kjell Magne Bondevik kan ikke ha på seg at han, en mann i femtiårene, stiller seg i veien for en dyktig kvinne i førtiårene på denne måten. Dette liker Bondevik dårlig. Det bygger opp under påstanden om at han strekker seg lenger enn godt er for å være i fremskutte posisjoner. Det stemmer ikke, sier de som kjenne Bondevik. Det er imidlertid slik en del medier ynder å fremstille ham.

Både Kjell Magne Bondevik og Hilde Frafjord Johnsen er godt kvalifisert for toppjobber i FN. Det har vært såpass mye snakk om at Frafjord Johnsen er en aktuell kandidat til stillingen i UNPD, at det er overraskende å få vite at hun ikke blir foreslått av Norge. Forklaringen kan være at diplomatiet har sondert seg fram til at hun ikke er aktuell likevel. Da bør vi få vite det.

Hvis Frafjord Johnsen har muligheter for å få denne stillingen, bør Norge foreslå henne og jobbe for hennes kandidatur. En kan ikke droppe Frafjord Johnsen nå fordi det kan redusere Bondeviks muligheter senere.

Kjell Magne Bondevik kan ikke la denne saken bli stående uten å kommentere den. Han må svare på om det medfører riktighet at det er han som har tatt beslutningen om ikke å satse på Frafjord Johnsen. Og Jan Petersen bør gjøre det klart om Norge har fått informasjoner som tilsier at det ikke er riktig, slik mediene i flere uker har skrevet, at Frafjord Johnsen er en aktuell kandidat.

LEDER: Finn Jebsen hevder at det ikke var saklige og tungtveiende grunner til at han fikk sparken som konsernsjef i Orkla. Det har han rett i. Det er makten, ikke rimeligheten og sakligheten, som rår på toppen. Og det er styrets rett å skaffe seg den sjefen de vil ha, skriver redaktør Magne Lerø.

– Min konklusjon er at det kan reises alvorlig tvil om styreflertallet har hatt saklige og tungtveiende grunner til å be meg fratre, skriver Finn Jebsen som ble avsatt som konsernsjef i Orkla for noen uker siden. Jebsen har skrevet et 15 siders notat der han gjør rede for sitt syn. Dette ble lagt fram på bedriftsforsamlingen som et tilsvar på et notat på 11 sider fra de aksjonærvalgte styremedlemmene der de begrunner hvorfor de avsatte Jebsen. Det er Dagens Næringsliv som i dag offentliggjør deler av notatene.

Orklas styre har ikke hatt saklige grunner i Arbeidsmiljølovens forstand for å gi Finn Jebsen avskjed. Men det er heller ikke et formelt krav. Jebsen er ikke beskyttet av Arbeidsmiljøloven. Toppledere på et slikt nivå, må finne seg i å fratre dersom styret ikke har tillit til dem, eller sagt på en annen måte, dersom styret mener andre kan lede selskapet bedre enn den sittende toppsjefen. Topplederen kan ikke annet enn å akseptere at styret vil ha en annen toppsjef.

I de fleste tilfeller må toppsjefer slutte fordi de økonomiske resultatene ikke er gode. Men det skjer også at toppsjefer må slutte på grunn av interne stridigheter man ikke får løst opp i, eller at selskapet bryter lover eller opptrer på en måte som gjør at man taper tillit hos kunder og viktige interessenter. Tine-sjefen Jan Ove Holmen måtte trekke seg fordi Tine mistet tillit hos kunder, politikere og eiere. Han taklet saken så dårlig i mediene at han gjorde vondt verre. Da hjelper det ikke om han kan ha rett i påstanden om at han ikke visste om at Ica hadde fått et tilbud om 16 millioner ekstra rabatt dersom Synnøve Findens produkter ble tatt ut av hyllene.

Åge Korsvold måtte trekke seg som toppsjef i Storebrand på grunn av noen omstridte opsjonstransaksjoner, og fordi han kom på kant med og mistet tillit hos de ansatte.

Situasjonen er en helt annen for Finn Jebsen. Han har sterk tillit innad, blir ansett for å være en meget god leder, og de ansattes representanter i styret har protestert mot avskjeden ved å rette mistillit mot styreleder Johan Fredrik Odfjell. Ingen har hevdet at Jebsen har opptrådt på kanten i forhold til lover og regler eller at han har skadet relasjoner til kunder eller viktige interessenter. Og de økonomiske resultater er langt bedre enn de fleste selskaper kan vise til.

Jebsen har selvsagt gjort feil og foretatt vurderinger man i ettertid ser ikke holdt mål. Men det er jo helt normalt i store selskaper. Ingen kan lede feilfritt. Man kan ikke prøve en konsernsjef ut fra et perfekthetskrav.

Avskjeden av Jebsen ble først omgitt av taushet. Det var bare styremedlem Stein Erik Hagen som påtok seg rollen som offentlig talsmann. Nå har styret gitt sin skriftlige begrunnelse, og Finn Jebsen har fått gitt sitt tilsvar. I denne spesielle saken har det vært på sin plass.

Det har i lang tid vært spenninger mellom styret og administrasjonen i Orkla. Jebsen har blitt sett på som Jens P. Heyerdahls mann, en mann fra den gamle administrasjonsstyrte tid. Finn Jebsen synes ikke å ha hatt den velvilje og støtte en bør kunne forvente fra et styre. Jebsen har ønsket å være en sterk leder. Han har villet lede ut fra egen overbevisning, og ikke operere som en lydig sekretær for styret. Etter hvert er det blitt mange gnisninger i forhold til styret.

Når samarbeidet mellom styre og toppsjef ikke fungerer, er det bare et tidsspørsmål før styret må skjære igjennom. Det er styrets ansvar å sørge for at selskapet ledes av en de har tillit til.

Jebsen ble ikke sparket fordi han ikke oppnådde gode resultater eller ikke ledet på en god måte. Det var nettopp det han gjorde. Men eierne ville ha en annen. Og det er eierne som har makten. Og det er makten, ikke rimeligheten og sakligheten, som rår på toppen. Det har Finn Jebsen fått erfare.

LEDER: Enten må Oslo bispedømmeråd ombestemme seg, lytte til flertallet i kirken og ta Ole Christian Kvarme med på innstillingslisten, eller så bør de stille sine plasser til disposisjon når Kvarme etter all sannsynlighet blir utnevnt som biskop, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag skal Oslo bispedømmeråd ta stilling til hvem de mener bør bli biskop i Oslo. De kan velge å ombestemme seg og sette Ole Christian Kvarme på listen. Kvarme var foreslått av mange i de innledende runder, men Oslo bispedømmeråd valgte ikke å nominere ham fordi han etter deres mening ikke tilfredsstilte kravene til den som skal være biskop i Oslo. Men så viste det seg at Kvarme fikk overlegent flest stemmer i den kirkelige avstemmingen, og det uten å være nominert. Hvis Oslo bispedømmeråd vil være på linje med det massive flertallet i kirken, må de altså ombestemme seg og sette Kvarme opp på innstillingslisten. Han kommer neppe på førsteplass, men på andre eller tredjeplass bør de sette ham. Hvis ikke er det en demonstrasjon mot det flertallet i kirken ønsker.

Dersom de holder på at Kvarme ikke skal stå på listen, må de ta konsekvensen av det ved å stille sine plasser til disposisjon når regjeringen etter all sannsynlighet utnevner Ole Christian Kvarme i mars.

Det er blitt en strid så lang som et vondt år omkring utnevnelsen av ny biskop i Oslo. Kirken ønsker å framstå som demokratisk, åpen og hensynsfull. Men det ender opp i en maktkamp, der mediene tas i bruk, harde karakteristikker florerer og ulike nettverk jobber for sine – i det stille og åpenlyst.

En av de som har vært mest aktiv både i kulissene og i offentligheten, er formannen i Kirkerådet, «medieringreven» Thor Bjarne Bore som gjennom mange år som redaktør i Vårt Land kjenner det kirkelige spillet bedre enn de fleste. Han har lykkes i å få fram sin egen kandidat, Erling Pettersen, som er direktør i Kirkerådet som Bore leder, selv om han etter Departementets tellemåte ikke skulle vært med i finaleheatet. Bore har arbeidet så intenst for Erling Pettersen at han har fått Den norske kirkes presteforening på nakken, og andre medlemmer av Kirkerådet har offentlig kritisert Bore for det de oppfatter som en valgkamp for Pettersen. Og i Kirkerådet er det bare åtte som vil ha Pettersen. Syv foretrekker Kvarme.

Aftenposten skriver i dag at Jan Petersen har betydelig sans for Ola Christian Kvarme. Dette må vi tolke som et signal på at det går i retning av at Kvarme blir utnevnt. Riktignok er Kvarme, som det store flertallet av biskoper, prester og medlemmer av Kirkemøtet, imot homofilt samboende prester, men det er få som nå framstiller Kvarme som en «mørkemann». Han er midt i løypa i forhold til det teologer i Den norske kirke mener.

Uenigheten om kirkens syn på homofili ligger til grunn for den harde striden som pågår i kirken. Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, har vedtatt at kirken ikke skal ansette homofilt samboende prester. Men i kirken gjelder den gamle embetsmannstrukturen fortsatt. I teologiske spørsmål kan biskopene gjøre som de vil. De er sine egne sjefer. Derfor kunne Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett åpne for homofilt samboende krefter. Dette har provosert mange i kirken. De hevder dette er en type ledelsesmessig uryddighet som en ikke ser på andre områder i samfunnet. De vil ikke ha biskoper som tar seg til rette på denne måten, i alle fall ikke før kirkens eget læreutvalg om noen måneder har kommer med sin læreuttalelse om homofil.

En rekke fylkeslagsledere i KrF har gjort det klart at Valgerd Svarstad Haugland må utnevne Ole Christian Kvarme. Argumentet er at han har fått overlegent flest stemmer. Det kan vel være at de også deler Kvarmes syn på homofili. Andre i KrF legger vekt på at Kvarme, med sine holdninger og meninger, synes å ligge nær KrF politisk. Men det avgjørende for KrF er at det er Kvarme som har fått det sterkeste kirkelige votum. Valgerd Svarstad Haugland har sagt at hun vil utnevne den som flertallet i kirken vil ha. Hun står her i fare for å redusere seg selv til et tellekorps. KrF mener kirken selv bør utnevnte sine biskoper. Men det spørs om politikerne vil gi fra seg den makten de har over kirken ved å kunne utnevne biskopene. I kirken vil man nok nå presse sterkere på for å la kirken selv skal få utnevne biskoper. Når så mange politikere har uttalt seg om hvem som bør bli biskop i Oslo, forteller det at politikken er i ferd med å få større betydning for hvem som skal bli ledere i kirken. Det kan ikke være meningen. Kirken bør selv få utnevne sine ledere. Man trenger ikke politikerne som oppassere. Å utnevne sine leder, klarer kirken best selv.