De ansatte i Orkla har elegant utnyttet Stein Erik Hagens brennende lyst på styrelederjobben, tatt over kroningssermonien og fått kvittering på at budskapet er mottatt og forpliktelsene til å innfri de ansattes forventninger er akseptert. Som eierstyring står det til stryk, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Stein Erik Hagen og de tillitsvalgte i Orkla vet at det er makta som rår. De tillitsvalgte vet også at Hagen har fryktelig lyst til å bli ny styreleder i Orkla. Han synes det er en passende jobb for en av landets rikeste menn å være styreleder i landet største private selskap. Hagen ønsker ikke å bruke albuer og boksehansker for å kunne sette seg på styrelederplassen i det fasjonable møterommet i Orkla. Han vil helst at det skal se ut som om det nærmest er et kall, om ikke fra oven, så i det minste fra det store aksjonærfellesskapet, en plikt, en byrde som blir lagt på ham, som tynger såpass at han må droppe den planlagte jordomseilingsturen med sin kjære Mille Marie.

I dag avslører Dagens Næringsliv (DN) at det er en hestehandel etter godt gammelt merke, og som endatil var tenkt å holdes hemmelig, som bringer Hagen i styrelederstolen før sommeren.

De ansatte i Orkla gir ikke ved dørene. Frekt og freidig har de utnyttet Hagens styrelederiver for å sikre egne interesser best mulig. Stein Erik Hagen har pent måttet skrive under på en avtale i form av et møtereferat for å få de ansattes støtte og stemmer.

– Vi har en avtale om hvordan Hagen skal oppføre seg som styreleder, sier tillitsvalgt i Orkla, Aage Andersen, til DN. Samtidig understreker han at avtalen ikke innebærer at Hagen har gitt rene løfter eller garantier knyttet til Orkla Media, Borregaard eller andre selskaper. Det skulle da bare mangle. Først får nå administrasjonen komme med en anbefaling for styret.

Det er ikke vanlig at en aksjonær som eier 17 prosent av et selskap blir styreleder, når andre storeiere ikke er representert i styret. Her lukter det skjev ivaretakelse av alle aksjonærens interesser, og det er i strid med god eierstyring, mener Folketrygdfondet.

Det er selvsagt ikke vanlig at posisjonshungrige styremedlemmer inngår avtaler med de ansatte for å oppnå den posisjonen man vil ha. Styremedlemmer skal ikke møte med delvis bundne mandater. De skal være uavhengige og opptatt av å sikre selskapets og aksjonærenes interesser.

Vi har fått et nytt eksempel på at Orkla er noe for seg selv på styre- og eiersiden. Det har i årevis vært knyttet til Stein Erik Hagen som person. De ansatte har kalkulert med at Hagen før eller senere blir styreformann. Det er like godt å skjære igjennom nå og sette ham i styrelederstolen med så mange bindinger og løfteliknende formuleringer som mulig.

Istedenfor å la valgkomiteene opptre som valgkomiter flest, har de ansatte tatt seg av kroningssermonien av ny styreleder. Det gir alltid makt og innflytelse å være den som kroner, innsetter eller utpeker. Her er det såpass åpenbart at de ansatte sitter igjen med en kvittering på at budskapet er mottatt og forpliktelsene akseptert.

De ansatte mener de nå har skaffet seg et aldri så lite nakketak på Stein Erik Hagen. Hagen ser det ikke slik. Han vil helt sikkert si at han ikke har lovet noe annet enn det han flere ganger har sagt offentlig, at han vil være langsiktig, ta hensyn til de ansattes syn og så videre. Han bør imidlertid kalkulere med å få høre at han er en løftebryter og ting som verre er, dersom han ikke opptrer som de ansatte forventer.

Nå ønsker Hagen å framstå som en langsiktig, industriell, industribygger – en Jens P. Heyerdahl jr. nummer to, nei nummer en, for Hagen er også største eier. RimiHagen som tjente seg søkkrik på å kjøpe opp dagligvarebutikker for så å selge det hele ut av landet, vil nå demonstrere at det ikke er slik han er. Orkla vil han eie i generasjoner framover. Desto større og sterkere Orkla blir, desto bedre er det. Slik sett er det en strek i regningen at Orkla Media skal selges.

Det som nå skjer, styrker Dagbladets mulighet for å få slått kloa i Orkla Media. Det vi tror Hagen helst ønsker, er en fusjon mellom Orkla media og Dagbladet. Da vil nok Orkla ha 33 prosent. Det bør Jens P. Heyerdahl jr, som er største eier i Dagbladet, kunne gå med på. Selv om Orkla kommer inn på eiersiden, vil Heyerdahl ha en større eierandel i Dagbladet enn Hagen har i Orkla.

Heyerdahl og Hagen har ofte har vært i tottene på hverandre, men de klarer nok å eie litt sammen, om bare posisjonen er klare. Hagen som styreformann i det store, mektige Orkla, og Heyerdahl som styreleder i det «lille Dagbladkonsernet» som Hagen også eier en bit av.

Stein Erik Hagen, skal forvalte den rikdommen som første og fremst Jens P. Heyerdahl skal ha æren for – men det var før eierne begynte å styre og herje med Heyerdahl livsverk. Eller kanskje ender det med at Jens P. Heyerdahl og Dagbladet får «hele greia». De ansatte vil juble. Og det er vel mer penger i sol enn i papiraviser framover.

Som eierstyring står Hagens opptreden til stryk. Vi vil bli litt mildere i formene om han nå legger fram det han har undertegnet på, og at det viser seg at det ikke er så galt som det kan virke.

På sikt kan det bare gå en vei med Frp under Siv Jensen – nedover når det gjelder oppslutning og kanskje oppover når det gjelder politisk makt, skriver redaktør Magne Lerø.

Å overta som sjef etter en gründer som fremdeles skal være aktivt med både som eier og i det daglige, er en risikosport. Det er mye som kan gå galt når den som har hatt all reell og formell makt, skal overlate denne til en annen og trene seg selv på å holde fingrene fra fatet. De klarte det ikke i Kr.F. Valgerd Svarstad Haugland ble en stemmemagnet for Kr.F da hun overtok, men Kjell Magne Bondevik ble oppfattet som sjefen i partiet selv etter han sa i fra seg ledervervet. Mye tyder på at den historiske lederskifte i Frp kan gå bra. Et av tegnene på det er at Carl I. Hagen gjorde det tindrende klart at det er Siv Jensen som skal være Frps statsministerkandidat. Det er ingen vei tilbake. Siv Jensen har fått makten.

Carl I. Hagen har gründerens egenskaper: Visjonær, ensidig, til tider ubregnelig, selvopptatt, sta, emosjonell og med en teft og magefølelse som gjør at man velger rett i avgjørende situasjoner.

Siv Jensen er en profesjonell leder. Hun vil lede Frp etter boka, slik Gro Harlem Brundtland ledet Ap. Gro ledet Ap som en administrerende direktør leder en bedrift. Dagfinn Høybråten er samme type. Det blir ryddigere, skikkeligere, mer forutsigbart med Siv Jensen enn med Carl I. Hagen. Hagen er overbevist om at hun vil klare seg godt i partilederjobben, fordi hun har et riktig selvbilde: Hun vet hun kan drive politikk, men at hun trenger andre rundt seg som har bedre antenner for det som rører seg blant folk enn det hun har. Så lenge Hagen er der med sitt enorme antenneanlegg, går de bra. Hagen vet at Jensen vil lytte til det han og andre populister representerer selv om hun ikke er samme type selv.

Det kan bare gå en vei med Frp med Siv Jensen ved rattet, nedover på sikt– når det gjelder velgeroppslutning, men kanskje oppover når det gjelder mulighetene for å oppnå politisk makt. Siv Jensen trenger ikke velge mellom makt og oppslutning nå, men hun må gjøre det innen tre år.

Hun har alle muligheter for å holde Frp på det nivået de er på nå fram til over kommunevalget neste år. Hennes første mål er at Frp skal gjøre et brakvalg. FrP skal bli ordførerpartiet.

Siv Jensen vil ikke endre FrPs politikk før valget neste år. Hvorfor skulle hun det? Politikken er en suksess når det gjelde oppslutning. Det er over tre år til politikken eventuelt skal iversettes i posisjon.

Nå gjelder det å markere Frps politikk så sterkt som mulig, men samtidig forsøke å styrke dialogen med de andre borgerlige partiene. Siv Jensen har tidligere omtalt Erna Solberg i konstruktive ordelag. Når hun i VG i dag roser Dagfinn Høybråten opp i skyene, er det er viktig signal.

– Jeg har veldig stor respekt for Dagfinn Høybråten som partileder, og vi kommuniserer veldig godt. Han har flere ganger vist at han er handlekraftig og at han er til å stole på, sies Jensen.

Det skal mer til før Høybråten er rede til å føre samtaler med Frp om en felles borgerlig politikk. Nå blir svaret at Frp må nedre politikk før det er aktuelt med samtaler. Det vet Siv Jensen.

Hvis Frp gjør et godt kommunevalg i neste år, vil de satse maksimalt på å få til et samarbeide med de borgerlige partiene. På kommunalt plan skal det demonstreres at Frp tar ansvar og er et parti som er til ås tole på og like god på kompromisser og å sluke kameler som andre partier som får makt.

Det neste halvannet året vil Frp kjøre på to spor: De vil bli enda større og snakke om at de kan danne regjering alene. Det er lite sannsynlig, men det egner seg godt for internt begeistring.

Det andre sporet er samarbeidssporet som innebærer at Frp deltar i en regjering sammen med de andre borgerlige partiene. Hvis det skal skje, må Frp legge om den politiske kursen. Det vil føre til at de mister en del velgere. Det har de råd til.

Med et Frp på 30 prosent og Høyre på 12, vil Høyre vegre seg mot å gå inn i en regjering. Men Frp på 20, Høyre på 15 prosent, Venstre og KrF på fem prosent hver, øker sjansen for å få til en borgerlig regjeringsalternativ, men da blir ikke Siv Jensen statsminister.

Det hjelper ikke Frp å bli større, hvis de ikke får støtte slik at de får politisk makt.

Dette har Erna Solberg sett. Nå inviterer hun til drøftelser med de andre borgerlige partiene der målet er å få til en mer samordnet borgerlig opposisjon. Det handler om hvem som skal ta regien på borgerlig samordning. Den vil Erna Solberg ha. Erna Solberg og Siv Jensen vil nok sørge for en god dialog. Det er det begge tjent med.

PFU er rammet av husblindhet. I likhet med Se og Hør har de ikke fått med seg at samfunnet ikke godtar at mediene tiltar seg eiendomsrettighetene til kjendisers privatliv til bruk i grenseløs kommersiell utnyttelse, skriver redaktør Magne Lerø.

Se og Hør, ansvarlig redaktør Odd Nelvik og to journalister fra bladet ble for vel et år siden dømt til å betale Big-Brother-kjendisene Rodney Omdahl Karlsen og Anette Young til sammen 445 000 kroner i erstatning og oppreisning for å ha krenket privatlivets fred og dekke parets saksomkostninger på 300 000 kroner. Se og Hør anket saken. I går ble det fullstendig tap i Borgarting lagmannsrett. Se og Hør må ut med 800 000 kroner.

Denne dommen er en kraftig nesestyver for Pressens Faglige Utvalg (PFU), som mener Se og Hør ikke har brutt god presseskikk.

– Det skal ikke være slik at pressens egne organer er mildere enn retten. Enten så er det noe galt med PFU, eller så er det noe galt med dommen, sier Se og Hørs advokat Cato Schiøtz til Dagbladet.

Dette var da en usedvanlig tøysete kommentar til Schiøtz å være. Han får da ta en dom i Lagmannsretten til etterretning. Er det noen det er noe galt med, er det PFU.

Se og Hør hevder at paret allerede fra første stund søkte offentlighet utenom det vanlige og derfor må finne seg i at mediene fortsatt skriver om deres privatliv. Det hele startet da de to hadde sex på tv. Senere ble de et par. Nå har de gått fra hverandre. Se og Hør trykket et intervju med en kvinne Omdal Karlsen skal ha hatt intim omgang med mens han var kjæresten til Anette Young. Uavhengig om saken er sann eller ikke, så er den krenkende, mener retten.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo for et par år siden at private bilder av kjente personer ikke kan trykkes uten deres samtykke. Bakgrunnen for dommen var at prinsesse Caroline av Monaco hadde klaget tyske ukeblader inn for domstolen etter at det var tatt bilder av henne og hennes barn i privat sammenheng. Oslo tingrett legger denne dommen til grunn, og konkluderer med at Se og Hør har vist manglende respekt for privatlivet.

– Kjendiser har krav på et privatliv, men personer som inviterer offentligheten inn i privatlivet, kan ikke bare skru av oppmerksomheten når det passer dem, sa Thor Woje, sjefredaktør i Romerikets blad og tidligere leder av Pressens Faglige utvalg etter at PFU hadde behandlet saken. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, uttalte at det er pressen og ikke domstolene som må avgjøre hva som har offentlig interesse.

Det er første gang en sak som er frikjent i PFU er dømt i retten. Gunnar Bodahl Johansen ved Institutt for journalistikk undrer seg i Dagbladet over at jussen er blitt strengere enn etikken. Han snur jo tingene på hodet. Etikken er da ikke blitt strengere enn jussen. Det er PFU som viser sviktende etisk dømmekraft. PFU er ingen pavestol når det gjelder presseetikk.

Denne saken handler om hvor langt mediene skal kunne gå i kommersiell utnyttelse av enkeltindivider. Her preges PFU av en type husblindhet som vi også finner i andre bransjer og organisasjoner. Husblindhet oppstår når man er blitt så nærsynt på sine egen prinsipper og faren for hvor man kan ende dersom man aksepterer at grenser flyttes, at man blir blind i forhold til det man holder på med. Den husblinde har mistet evnen til å se seg selv slik omgivelsene ser en. PFU er blind for at samfunnet ikke godtar at mediene overtar eiendomsretten til kjendisers privatliv.

Kjendiser er fritt vilt i Se og Hør. I forrige uke avslørte MEMO hvordan de herser men mennesker for å få dem til å stå fram. De truer med å avdekke personlige forhold eller de lokker med store pengesummer. På denne måten skape de et inntrykk at det er helt normalt at vi kan lese om de mest intime forhold i enkeltmenneskers liv. Men mange er altså presset til å stå fram. Noen få har tatt kampen opp, blant dem Bjørn Eidsvåg, Eva Sannum og Ole Paus. Etter dommen som falt i går, vil langt flere våge å sette grensen. Se og Hør vil tvinges til å ta mer hensyn. Det er utmerket

Det er og blir moralsk forkastelig å skrive artikkel etter artikkel om personlige forhold når mennesker ber om å få være i fred. Det finnes ingen aktverdig grunn, annet enn at Se og Hør vil tjene penger, som tilsier at befolkningen skal inviteres til å grafse i disse to Big-Brother- kjendisenes privatliv mot deres vilje.

Pressen Faglige Utvalg (PFU) burde satt foten ned for denne typen krenking av privatlivet. Å snakke om at er enkeltindivider ikke kan slå av oppmerksomheten, holde ikke. Hvorfor har ikke enkelindivider rett til å slå av oppmerksomheten om sitt eget privatliv?

Mennesker som har makt, som forgriper seg mot samfunnets lover eller på andre måter utøver en aktivitet som får konsekvenser for grupper av andre mennesker, må finne seg i å få sider av sitt privatliv belyst. Men enkeltindivider og kjendiser må selv kunne trekke sine intimitetsgrenser.

Ytringsfriheten skal vi kjempe for. Men vi må lære å skille mellom å kjempe for ytringsfriheten og å forsvare medienes ønske om kommersiell utnyttelse av enkelindivider.

Matz Sandman er kommet i tvil om fallskjermer. Det er nok arbeidsgiver som har størst grunn til å være fornøyd om den toppsjefen man vil ansette godtar å si fra seg oppsigelsesvernet mot en årslønn i fallskjerm, skriver redaktør Magne Lerø.

Mediene skaper et inntrykk av at sjefer som har avtale om en fallskjerm på en rundt årslønn er spesielt heldige. Det er de aldeles ikke, mener lederen av rådmannsutvalget i Kommunenes sentralforbund, Matz Sandman. Han er skremt av den behandlingen rådmann Ernts-Otto Kristiansen i Nesset kommune har fått.

Kommunal Rapport skriver i dag at Matz Sandman på et seminar for rådmennene i Nordland sist uke ba de tenke seg veldig godt om før de signerer en arbeidsavtale der de sier fra seg oppsigelsesvernet mot å få en fallskjerm på 12-18 måneders lønn. Sandmann sier han var mer positiv til dette før, men at han nå har fått betenkeligheter

– Uten oppsigelsesvern kan kommunestyret når som helst be rådmannen gå. Politikerne trenger ikke si noe, de kan bare rekke opp hånda. Det kan være en helt tilfeldig politisk situasjon som uløser mistilliten, sier Sandman.

Det er slik det er. Har man først sagt fra seg stillingsvernet, holder det for arbeidsgiver å vise til den avtalen som er inngått. Det er slett ledelse og elendig utøvelse av arbeidsgiveransvaret å ikke begrunne manglende tillit til en leder. Poenget er imidlertid at arbeidsgivers begrunnelse er god nok med en slik avtale. Det hjelper ikke om den aktuelle leder som blir bedt om å slutte er aldri så uenig.

Det er ikke lett å bygge betingelser inn i en sluttavtale basert på at man har frasagt seg oppsigelsesvernet. Slike avtaler skal nettopp sikre at man raskt kan skjære igjennom uten å måtte koble inn jurister og kjøre lange prosesser for å få den aktuelle lederen til å slutte.

Slike avtaler er ganske vanlige i næringslivet. Har man en utsatt stilling, kan man ha avtaler både om to og tre årslønner om en må fratre som sjef.

Hvis man slutter med en fallskjerm og får ny jobb igjen etter kort tid, har dette vært en meget lukrativ avtale. Er man i slutten av femtiårene eller enda eldre, kan det ende med at man må gå arbeidsledig i årevis.

Å kunne bli kvitt en leder man ikke har tillit til med å betale en årslønn, vil de fleste arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor synes er en fordelaktig. I de frivillige organisasjonene blir det stadig bråk når slike avtaler blir kjent. For vel en uke siden rykket idrettsledere ut i NRK og klaget over at toppsjefer i idretten hadde avtaler om en fallskjerm på et år. Den slags skulle ikke idrettens penger bruke på. Det er forståelig at man mener det, men når konflikten er et faktum, er det mange arbeidsgivere som er svært så fornøyd at den kan løses med 12-18 måneders lønn.

Hvor lykkelig ville ikke styret i Redningsselskapet vært om man måneder før Monica Kristensen Solås måtte slutte, kunne løst det hele med 18 måneders lønn. Flere måneders krig mellom styret og generalsekretæren kostet selskapet millioner i tapte inntekter og tap av tillit som de enda lider under.

Vi forstår godt at Mads Sandman ber rådmenn tenke seg godt om før man sier fra seg oppsigelsesvernet. Det bør også andre ledere gjøre.

Hvis arbeidsgivere ikke inngår en slik avtale, må en være meget nøye med hvordan man opptrer dersom det oppstår en konflikt som kan ende med at en toppleder må slutte. Her er det helt sentralt at årsaken til misnøyen blir nøye beskrevet, kravet til lederen blir presisert og at man gir lederen en mulighet for å rette opp igjen, reparere, velge en ny kurs, ny lederstil eller hva det skal være. Det handler om å etablere et grunnlag for å be vedkommende slutte. Dersom arbeidsgiver har kjørt en skikkelig prosess, vil ofte lederen innser at det beste er å trekke seg. Da blir man gjerne enige om en årslønn om man har avtale om det eller ikke. Dersom arbeidsgiver bare har flesket til, uttalt mistillit og gjort arbeidssituasjonen umulig for den aktuelle sjefen, kan det fort bli mange årslønner av det.

I en situasjon hvor alle i landet som får vondt i magen lurer på om de har spist fordervet Gilde-mat, er det forståelig at noen mener Axel Krogvig bør sparkes. Men han blir sittende så lenge styret mener at Gilde ikke er tjent med at han trekker seg, skriver redaktør Magne Lerø.

En ulykke kommer sjelden alene. Det har de erfart i Gilde den siste uken. Etter at det så ut som om de hadde fått kontroll med E-coli-smitten fant en forbruker før helgen fant avføring i kjøtt fra Gilde, og det ble kjent at selskapet hadde sendt ut ”forbudt” salamipølse til flere butikker. Både Frp og Høyre rykket ut med krav om at dette måtte få konsekvenser for ledelsen i Gilde. Likestillings- og forbrukerminister Karita Bekkemellom truet halvveis med forbrukerboikott av Gilde hvis det ikke ble ordnet opp. Siden fredag har konsernsjef Axel Krogvig måttet svare på spørsmål om han vil trekke seg som konsernsjef.

At Høyre og Frp mener Krogvig bør får sparken, betyr ikke så mye. Det øker selvsagt presset på Krogvig når det blir en offentlig sak om han bør trekke seg. For Høyre og Frp er dette politikk. de vet utmerket godta at de ikke har noen innflytelse over hva styret i Gilde skal foreta seg. De ønsket imidlertid å markere overfor velgerne som viser at man tar saken på alvor. Karita Bekkemellom var klok nok til ikke å legge seg på ”spark sjefen”-linjen. Det ville blitt en huskestue internt i regjeringen dersom hun hadde forlangt Krogvigs hode på et fat. Noe måtte hun som forbrukerminister si. Hun valgte da rasle med sablene med en mulig forbrukerboikott av Gilde. Det likte ikke Bjarne Undheim i Norges Bondelag. Og landbruksminister Terje Riis-Johansen kunne slå fast at regjeringens selvsagt ikke vil oppfordre til noen forbukerboikott av Gilde. Det hadde heller ikke Bekkemellom sagt. Hun bare rasket med sablene og fikk markert seg.

Styreleder Harald Mork sa til Nationen i går at det ikke har vært diskusjoner i styret om toppledelsen i løpet av helgen og at det heller ikke er planer om det.

Krogvik sitter trygt med andre ord. Det kan han gjøre fordi han har fått anerkjennelse for mange for måten Gilde har taklet krisen på.

– Vi er selvfølgelig skuffet over Gilde vi også, men vi synes konsernsjefen i Gilde har gjort en bra jobb. han fremstår som åpen og pålitelig i et konsern i krise, uttalte r konsernansvarlig for informasjon og samfunnskontakt i Norgesgruppen, Per Roskifte, til VG i går.

I 2004 måtte konsernsjef Svein Lyngnes i Prior slutte. I fjor fikk konernsjefen i Tine, Jan Ove Holmen, sparken etter at Konkurransetilsynet anklaget Tine for å ha utnyttet sin monopolstilling i strid med loven. Når Holmen måtte gå, var det ikke minst fordi han håndterte situasjonen elendig. Han viklet seg inn ulike forkleringer om hva som hadde skjedd og provoserte både leverandører og forretningsforbindelser. Vi antar også at Holmen hadde en svakere posisjon som leder i Tine enn Krogvig har i Gilde.

Samvirkebevegelsen har vist at de vet å kvitte seg med levere som ikke holder mål. Alt tyder på at de vil beholde Krogvig fordi de mener han er en god leder. Han har bestått prøven i kriseledelse. Det gjorde han også sist fredag. Da det ble klart at Gilde ved en misforståelse hadde sendt ut varer som Mattilsynet hadde bedt om ikke skulle sendes ut, handlet han umiddelbart. Han beklaget, la seg flat og sa at dette ikke skal skje. Han hyret inn Norske Veritas og/eller utenlandske eksperter til å gjennomgå kvalitessikringssystemet i Gilde, og han innkalte alle lederne til krisemøte. I Nationen i går snakket også Krogvig om at krisen går inn på ham.

Styret i Gilde mener at bedriften ikke er tjent med å sparke Krogvig. Krogvig er ingen belastning for Gilde. Snarere tvert i mot. På Gildes årsmøte forrige helg ble Krogvig hylet for den måten han hadde taklet krisen på. Det er Gilde som har et problem. Krogvig er på ingen måte problemet.

En konsernsjef kan ikke gjøres personlig ansvarlig for at det oppstår smitte på et av de mange anleggene. Det kan det være større grunn til når det skjer misforståelser på grunn av meldinger som gis fra hovedkontoret. Her avslører Gilde at de ikke har gode nok rutiner for bruk i krisesituasjoner.

Forhåpentligvis er Gilde nå ute av tunnelen og klan begynne arbeidet med å vinne tilbake tapt tillit hos forbrukerne. En evaluering av hele E.coli-skandalen er imidlertid bebudet. Her skal Mattilsynet og Folkehelsens rolle gås etter i sømmene. Det spørs om Gilde har så mye å frykte her. Det virker som om det meste av hva som har skjedd i Gilde er kjent.

Når arbeidsforholdene i norske sykehus er så elendige at de ansatte blir syke av jobben, er det ikke lederne, men politikerne som har ansvaret, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets sykehus får strykkarakter av Arbeidstilsynet. Etter å ha gjennomført 800 tilsyn i alle fem helseregionene, konkluderer de med at alt for mange av de ansatte blir syke av å arbeide på sykehuset. I løpet av et år har tilsynet gitt 290 påbud om bedring av arbeidsmiljøet.

– I kampen om kronene har helsevesenet skjøvet pasientene framfor seg. Derfor har arbeidsgiveren prioritert ned de tilsette, sier prosjektleder Tom Østhagen i Arbeidstilsynet til Vårt Land. Inspektørene som har gjennomført tilsynene sitter nå og gjør ferdig sluttrapporten. Når den foreligger, er det duket for en saftig debatt i Stortinget om bevilgningen til sykehusene er store nok.

Harald T. Nesvik (Frp) sier til Vårt Land at arbeidstilsynet avdekker at Stortinget og regjeringen ikke har gjort jobben sin. Han mener bevilgningene til sykehusene ikke er store nok og at mange sykehus har et ledelseproblem.

Arbeidstilsynet slår fast at det er et stort sprik mellom arbeidsoppgaver og ressurser på norske sykehus. Det fører til at ansatte strekker seg så langt at de til slutt blir syke. I en slik situasjon er det vanligvis ikke lederen som er problemet. De er like maktesløse som de ansatte. Når det ikke er penger til noe som helst ut over det helt nødvendige, og det strømmer på med pasienter slik at også korridorene må tas i bruk, er det for enkelt å gjøre avdelingsledelsen, eller divisjonsledelsen eller sykehusdirektøren ansvarlig. Hadde forholdene vært spesielt ille i enkelte områder i landet, kunne det gitt mening å stille spørsmålet om det var ledelsen i det aktuelle helseforetaket som sviktet. Men vi får inntrykk av at det er det er samme elendigheten over hele linja. Da er det regjeringen og Stortinget som har ansvaret.

Stortinget har en del valg. De kan øke bevilgningene, øke egenandelene, gjennomføre flere effektiviseringstiltak eller de må bestemme seg for hvilke oppgaver helsevesenet ikke skal utføre. Effektivisering innebærer at man lager større enheter og flytter funksjoner fra lokalsykehusene. Det blir det garantert bråk av, og Sp har sagt at de vil kjempe for å beholde lokalsykehusene. Det har vist seg at politikerne vegrer seg for bestemme hva helsevesenet ikke skal ta ansvaret for. Sannsynligvis ender det opp med at bevilgningene til sykehusene må økes neste år. Det går ikke an å fortsette som nå.

Hvis ikke arbeidssituasjonen for de ansatte blir bedre, vil dette få konsekvenser på sikt. Ansatte vil søke seg bort fra sykehusene. Det er langt fra sikkert at de da velger å jobbe i hjemmesykepleien. Der er det også slik at det skal springes fortere og fortere. Den situasjonen vi har havnet i, kan også få konsekvenser for rekrutteringen til yrket. Hvis inntrykket av at helsevesenet er et fryktelig sted å jobbe befester seg, vil det får konsekvenser for hvem som vil ta syke og hjelpepleier-utdanning.

Det er klokt av Stein Erik Hagen å avstå fra å bruke makt for å bli styreleder i Orkla nå. Han trenger tid for å kunne demonstrere at han har den industrielle og ledelsesmessige kompetanse som trengs og til å framstå som samlende, skriver redaktør Magne Lerø

Det har i flere uker vært opplest og vedtatt at Stein Erik Hagen ønsket å overta som ny styreleder i Orkla i juni. Etter generalforsamlingen i går sa han til Aftenposten at det ikke er aktuelt å overta i år. Dette er ingen kuvending, mener Hagen. Han minner om at han ikke har sagt at han vil tre inn i styrelederrollen i år. Nå heter det at han stiller seg til disposisjon for å påta seg dette vervet på et seinere tidspunkt.

Den mest sannsynlige forklaring på at Hagen har snudd, er at han ikke ønsker å skape ny strid i Orkla som vil bli knyttet til ham som person. Hagen har nok makt til å presse seg til styreledervervet. Han har støtte fra de ansatte og flere tunge aksjonærer. Han kunne imidlertid risikert at et flertall i valgkomiteen ikke hadde anbefalt ham. Valgkomiteene leder, Harald Arnkværn, er kritisk til at Hagen blir styreleder, i alle fall i år. Det samme er nok Folketrygdfondets medlem i medlem i valkomiteen. Folketrygdfondet har tidligere uttalt at det er i strid med god eierstyring å ha en minoritetsaksjærer som styreleder når andre store eiere ikke er representert i styret.

På generalforsamlingen i går ble også Svein Aaser kritisert for at han skal ha gått inn for Hagen som styreleder. Banker har ikke tradisjon for å blande seg inn i hvem som skal bekle de ulike vervene i de selskaper de har mindre eierinteresser i. Dette overlater man til valgkomiteen.

Det er klokt av Hagen å ikke presse seg til styrelederposisjonen i Orkla. Hagen har tidligere sagt at kompetanse er avgjørende for hvem som skal sitte i et styre og bekle de ulike vervene. En vind med ny selvinnsikt som har fått han til å tvile på egen kompetanse har nok ikke blåst over ham. Hagen bør nom regne med at hans eget selvbilde når det gjelder styrelederkompetanse ikke samsvarer helt med det bilde andre har av ham. Hagen har ikke overbevist så langt med det han har foretatt seg i Orkla. Han framstår som mer kontroversiell en samlende. En styreleder i et selskap med en så spredt eierstryktur som Orkla, bør han en styreleder som virker samlende. Hagen bør ta tiden til hjelp og overbevist om at han har tilstrekkelig industriell og ledelsesmessig kompetanse til å bekle dette vervet.

Det er fristende til å bruke den makt man har for å oppnå innflytelse. Det er ikke noe galt i det. Et aksjeselskap er organisert slik at man har innflytelse ut fra den eierandel man har. I praksis kommer en ikke unna de som representerer selskapet må vise klokskap og opptre slik at aksjonærene opplever at alles interesser blir ivaretatt ut fra den eierandel man har.

Stein Erik Hagen bør nå konsentrere seg om å finne en god løsning for Orkla Media. Hvis vi forutsetter at de ulike budgiverne er villige til å gi omtrent det samme for selskapet, bør Dagbladet ligger godt an til å få kjøpe Orkla.

Det blir en merkelig eierstruktur om de store regionavisene, som igjen eies både av Orkla, Schibsted og A-pressen, skal overta Orkla Medier. A-pressen skal også ha lagt inn et bud. I praksis får vi da en eiergruppering mindre her i landet. Det er ikke positivt, og en kan fort ende i strid med et loven om eierbegrensning i mediene. Det er heller ikke positivt om man selger til et utenlandsk investeringsselskap som etter kort tid kan komme til splitte opp selskapet.

Det er uklokt og provoserende at Eivind Reiten kjører sitt eget løp og legger seg på kollisjonskurs med sin største eier, staten, når det gjelder hjemfallsretten. Norsk Hydro bør være lojal, ikke motarbeide staten når vitale samfunnsinteresser står på spill, skriver redaktør Magne Lerø

Mens norske myndigheter kjemper for å beholde hjemfallsretten, driver Hydro lobbyvirksomhet overfor ESA, EFTAS overvåkningsorgan for å undergrave den, forteller Nationen. Senterpartiets tidligere olje- og energiminister Marit Arnstad, nå lansert som ny styreleder i Hydro, reagerer på den rollen Hydro spiller. Det er med god grunn.

I snart mer enn 100 år har vi hatt konsesjonsbestemmelser som fastslår at privateide rettigheter til vannkraft skal overføres til staten etter 60 år. Et regjeringsoppnevnt utvalg anbefalte nylig at ordningen ble opprettholdt for å sikre at vannkraftressursene forble i offentlig eie. Uten hjemfallsretten kan nåværende eiere selge ressursene ut av landet til skyhøy pris.

Regjeringens står fast på hjemfallsretten og vil ikke gi seg uten kamp for å beholde norsk kontroll over våre vannkraftressurser. ESA bringer nå saken inn for EFTA-domstolen.

Hydro er landets største private eier av vannkraft. Det er naturlig at de vil ivareta sine egne interesser. De har da ikke lagt skjul på at de vil fjerne hjemfallsretten. De har begrunnet sitt syn i brevs form og i høringsuttalelser til regjeringen.

– Vi mener ordningen, slik den fungerer i dag, er i strid med EØS-regelverket, sier Hydros informasjonssjef Lars Nermoen til Nationen. Han vil ikke si noe om kontakten Hydro har med ESA i denne saken.

Staten eier 43,8 prosent av Hydro. I en sak som er av vital interesse for Norge, må en kunne forvente at selskaper der staten er den dominerende eier lojalt følger det syn som majoritetseieren har.

Eivind Reiten har imidlertid utnyttet det handlingsrommet han mener han har. Styret i Hydro bør nå redusere Reitens handlingsrom i denne saken.

Staten kan ikke instruere et børsnotert selskap om driftsmessige forhold. Politikerne har drevet et utidig mas på Hydro om ikke å avvikle deler av virksomheten i Årdal. Enkelte rød–grønne politikere har mistet hodet og forlangt Reitens hode på et fat fordi de mener han ikke tar politiske signaler. Denne saken kan tyde på at den gamle Sp-politikeren Eivind Reiten ikke er spesielt lydhør. I noen saker trenger han ikke vær det. At Hydro må kutte deler av produksjonen i Årdal, bør det ikke være tvil om. De gamle ovnene forurenser for mye, og det er ikke lønnsomt å investere i nye. Driftsmessige vurderinger må selskapet selv foreta.

Med vannkraft er det annerledes. Her har statens et entydig syn. Dette er så viktig for staten at man er villig til å prøve saken for EFTA-domstolen. I en slik situasjon er det uklokt av Hydro å motarbeide sin dominerende eier. Hydro er avhengig av at staten tilbyr billig kraft for å sikre den produksjonen de har i landet. Da får de ta hjemfallsretten med på kjøpet.

Styret bør i denne saken gjør det klart for Eivind Reiten og hans folk at de forventer lojalitet mot Norges syn.

Det er på tide regjeringsråd Nina Frisak gjør jobben sin og sørger for klarhet i reglene for hva statsråder har krav på i tillegg til lønn. Odd Roger Enoksen bør ikke kunne flotte seg i en bil til 800 000, mens en annen ikke har firmabil, skriver redaktør Magne Lerø.

Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen er den flotteste i bilveien. Han kjører en Volvo XC90 som koster nærmere 800 000 kroner. Statsminister Jens Stoltenberg kjører en Mini Cooper til 354 000, mens kommunalminister Åslaug Haga har valgt Toyota Avensis, som er noe dyrere.

At Sps folk i regjeringen kjører såpass standsmessig, har sendt sjokkbølger inn over Sp i Stortinget. VG skriver i dag om et partiopprør. Flere stortingspolitikere ber de tre statsråden levere inn firmabilene sine.

Statsministeren kontor (SMK) henviser til et stortingsvedtak fra 1992 som åpner for at statsråder kan få egen bil til privat kjøring. Til vanlig blir de kjørt dit de skal av regjeringens offisielle biler.

Sent i går kveld kunne regjeringsråd Nina Frisak ved SMK fortelle til VG at regjeringens firmabilordning skal opp til vurdering.

– I den forbindelse er det naturlig å se på beløpsgrenser, sier Frisak til VG. Professor i offentlig rett, Carl August Fleischer, mener det kan stilles spørsmål ved om stortingevedtaket fra 1962 kan begrunne dagens praksis. Stortingsrepresentant Per-Kristian Foss vil be Stortingets lønnskomité se på saken.

Denne ordningen har nærmest vært en godt bevart hemmelighet. Flere stortingerepresentanter sier de aldri har kjent til dette. Blant dem er stortingets president Thorbjørn Jagland. Han visste ikke at ordningen eksisterte da han var statsminister.

Det er på tide at politikerne skjerper seg. Dette er blitt en pinlig sak. VG ruller opp den ene uklarheten etter den andre om hva politikerne kan tillate seg. Frp dekning av 7000 kroner for en personlig trener til Siv Jensen, er en liten sak sammenliknet med at Odd Roger Enoksen kjører rundt en meget fet direktørbil når han ikke fraktes av privatsjåfør.

Det er behov for solid opprydning i hvilke regler som gjelder. Det første som bør skje er at en instans får ansvaret for hvilke regler som skal gjelde for politikere og politiske rådgivere, selv om de arbeider i et departement og ikke på Stortinget. Vi har hatt eksempler på at den høyre hånden ikke helt har fulgt med på hva den venstre har gjort.

Det er ikke noen grunn til at stortingsrepresentanter eller regjeringsmedlemmer skal ha firmabil. Hvis de ønsker det, bør lønnen reduseres slik det er vanlig i næringslivet. De kjører jo ikke selv i tjeneste. Politikere bør klare seg med biler som koster under 400 000. Velger en firmabil, bør lønnen reduseres med 60–90 000 avhengig av bilens innkjøpspris og alder slik skattesystemet regulerer.

De politiske partiene er også tjent med at de samordner avlønning av sine ledere. I dag får parlamentarisk leder i SV ikke en krone ekstra, mens Frp vil betale nærmere 300 000 ekstra til sin partileder. Siv Jensen skal lønnes som statsråd. Frp, som snakker med stor iver om minimal bruk av skattebetalernes penger, velger altså å legge seg på lønnstoppen. De vil også gi Carl I. Hagen lønn som partileder i to år etter at han har gått av. Det betaler partiet. De opererer akkurat som de mest opsjons- og bonuskåte i næringslivet.

Det skapes unektelige et inntrykk av at en del politikere utnytter mulighetene for å skaffe seg noe ekstra. Politikerne er ikke tjent med å framstå på denne måten. Den slags opplag som VG har hatt de siste to ukene, bidrar til å svekke tilliten til politikere.

Dette handler ikke om at politikerne ikke fortjener den lønnen og de ordninger de har. Det handler om mangel på klarhet og konsekvens. De produserer lover og regler på løpende bånd i Stortinget. Nå bør de lage krystallklare regler for seg selv, slik at de ikke til stadighet havner i VG eller hos Oddvar Stenstrøm i Holmgang. Som siste punkt i regelverket bør det stå følgende: Dersom det er tvil om hvordan regelverket er å forstå, skal saken tas opp med Stortingets presidentskap.
Jagland klarer å holde orden på dette.

Odd Eriksen snakker ustanselig om mer verktøy. Mener han på ramme alvor at det skal legge ved kontoutskrift for hva de kvinnelige lederne i bedriften tjener, dersom man søker støtte fra Innovasjon Norge? Vi tror han snakker før han tenker godt nok, skriver redaktør Magne Lerø.

Postdoktor Ole Skalpe ved Handelshøgskolen BI har gjennomført en undersøkelse som likestillingsminister Karita Bekkemellem med god grunn kan si seg sjokkert over. Han dokumenterer at kvinnelige ledere tjener 30 prosent mindre enn menn. At mannlige sjefer tjener mer enn kvinnelige, er kjent. Det har sammenheng med at det er flere menn i toppstillinger og høyere opp i bedrifter og organisasjoner. Langt flere menn enn kvinner er dessuten inne på eiersiden i bedrifter. Det påvirker også lønnsutbetalingen. Det mest oppsiktsvekkende i det Skalpe har funnet ut, er at menn får bedre betalt enn kvinner når de gjør den samme lederjobben. Ledere i typisk kvinnedominerte butikker som selger klær, sko, innredningsprodukter, gaveartikler, bøker, blomster og smykker får 76 prosent av lønnen til mannlige ledere innen samme type forretninger.

– Satt på spissen tjener en mannlig sjef i en blomsterbutikk over 30 prosent mer enn sin kvinnelige kollega over gaten, skriver Mandag Morgen som presenterer undersøkelsen.

Noen vil mene at forklaringen på dette er holdninger om at kvinner bør tjene mindre enn menn. Det er selvsagt en fullstendig forkastelig holdning. Er det noe det er offisiell enighet om i vårt samfunn, er det at menn og kvinner skal ha lik lønn når det utføres samme jobb.

Når det gjelder ledere, er det ikke så enkelt. I næringslivet er det ikke lønnsregulativer for ledere. Lønn fastsettes i forhandlinger med de aktuelle ledere. Man betaler det man må betale for å få de lederne en vil ha.

Vi tror menn er tøffere enn kvinner i sine lønnskrav. Det gir høyere lønn enn om man bare tar imot det man får. Menn er også mer opptatt av karriere enn kvinner. Vi tror menn lettere enn kvinner finner seg en ny jobb dersom de ikke er fornøyd med lønnen. Å være en lojal medarbeider, kan man tape økonomisk på. Siden mannlige ledere har høyere lønn enn kvinner i deler av handelen, har det nok en sammenheng med at man må betale menn en høyere lønn for å få de til å ta disse lederjobbene.

Statsråd Bekkemellem sier til Dagbladet at hun er sjokkert, og hun anbefaler kvinner å stille tøffere lønnskrav. Det er en oppfordring vi kan slutte oss til.

Næringsminister Odd Eriksen, som prater mye om bedre og flere verktøy, mener han skal komme opp med noen nye likestillingsverktøy.

– Vi må bli enda tydeligere og skarpere i våre krav til likestilling i næringslivet. Dersom en bedrift ønsker tilskudd til et prosjekt gjennom vårt virkemiddelapparat, som for eksempel Innovasjon Norge, vil vi stille krav til likestilling for at bedriften skal motta penger, sier Eriksen til Dagbladet. Han sier at slike vurderinger skal gjøres for hver enkelt bedrift.

Hvordan har han tenkt seg det? Skal blomsterbutikken oppgi lønnen til daglig leder og Innovasjons Norge gi beskjed om at lederlønningene til kvinnene må økes for at man skal få støtte?

Eller er det slik at man må ha 40 prosent kvinner i styret? Eller må det være 40 prosent kvinnelige ledere i bedriften? Eller skal det sendes en oversikt over hva de kvinnelige lederne tjener med søknaden?

Det virker som om vi her har fått et nytt eksempel på at Eriksen prater, men det blir lite ut av det i praksis. – Han har snakket om alle verktøyene han skal skaffe seg, men i praksis fører han den samme politikken som vi fører, sier de borgerlige.

Eriksen bedriver ord.

For et par uker siden fikk Gunn Ovesen, sjef for Innovasjon Norge, en skrape fra Eriksens høyre hånd, statssekretær Karin Yrvin. I 2005 satset Innovasjon Norge drøyt 18 prosent av pengene sine på kvinner. Målet er 25 prosent.

– Her er det noe som er galt, sa Yrvin til Dagen Næringsliv. Hun minner om at det er gitt øremerkede midler til kvinner.

– Det er bransjer hvor det ikke finnes kvinner i det hele tatt, for eksempel innen fiskeri og fiskeflåten er det ikke lett å gi støtte til kvinner. En del av bedriftene som kvinner starter, faller utenfor virkemiddelapparatet. Hadde vi for eksempel støttet en frisør på bekostning av en annen frisør, hadde vi fått mye kjeft, sier Ovesen til sitt forsvar.

Vi går ut fra at Innovasjon Norge klarer å bruke opp de midlene som er satt av til kvinnelige gründere. Det er nok også mulig – med raske grep – å øke støtten til kvinner til over 25 prosent. Det kan en gjøre ved ikke å stille like strenge krav til støtte til de prosjektene som kvinner søker om støtte til. Hvis måloppnåelse er viktigere enn å vurdere realismen og relevansen i det man søker om støtte til, kan Gunn Ovesen levere i henhold til det som forventes av henne.

Når det gjelder ansettelser av ledere, er det bred enighet om at dersom en mann og kvinne har like kvalifikasjoner, blir det kvinnen som får jobben.

Næringsdepartementet mener kanskje det skal være slik når det gjelder støtte også? Man kan da ikke mene at det skal stilles mindre sterke krav til de prosjektene kvinner søker om støtte til? Da bør man utvide det egne programmet for kvinnelige gründere.

Om Eriksen også har tenkt å be Gunn Ovesen sjekke lønningene til de kvinnelige lederne i de bedriftene som søker støtte, gjenstår å se.