Dag Terje Adersens verktøy mot nedleggelse av bedrifter er så sløvt at det ikke kan brukes til noen ting. Dropp nye skjemaer. Ikke lat som om man kan styre der man ikke kan, skriver redaktør Magne Lerø.

En av de tingene de rødgrønne har funnet på for vise at de vil føre en mer aktiv næringslivspolitikk, er meldeplikt ved nedleggelse av bedrifter. Dag Terje Andersen forslag til ny lov har nå vært ute til høring. Alt tyder på at dette kun blir en papirbestemmelse, enda en nytt skjema som skal fylles ut på det verst tenkelige tidspunkt for en som sliter med å holde det gående.

Dagens Næringsliv skriver at arbeidsgiverne sabler ned næringsministerens forslag. LO mener han ikke går langt nok. Kommunene virker fornøyd. Greit å bli informert, selv om man stå fullstendig «verktøyløs».

Nedleggelsen av Union i Skien danner noe av bakgrunnen for Andersen nye bestemmelser. Dette ble utlagt som et skrekkens eksempel på hva eiere kunne finne på. I ettertid er det få som hevder dette var en gal avgjørelse, og de fleste ansatte fikk seg ny jobb på rekordtid. I dag fremstår dette som en vellykket bedriftsnedleggelse. Problemet var at den kom midt i valgkampen i 2005. Da konkurrerte politikere om å være mest imot. Det samme ser vi nå i Frankrike hvor det er valg. Alle stor bedrifter som varsler nedbemanning, får gjennomgå av alle som vil bli president.

Tidligere hovedtillitsvalgte ved Union fabrikker i Skien, Jan Grini, sier til Klassekampen at det Andersen forslår ikke ville vært tilstrekkelig til å få stoppet nedleggelsen av Union. Han synes den varslete nedleggelsen av Tiedemanns Fabrikker i Oslo er enda verre. De leverer solide overskudd hvert år, men nå vil eierne samle produksjonen i Danmark.
Hva er vitsen med å innføre mer byråkrati ved nedleggelse av bedrifter? Hvis ledelse eller ansatte mener det er mulig å hindre en nedleggelse, tar de selvsagt kontakt med kommune, fylke, politikere, Innovasjon Norge eller hvem det skulle være. Det hjelper ikke det fnugg om myndighetene får et skjema som varsler nedleggelse.

De rødgrønne må slutte å late som om man har verktøy man ikke har. Det er verre enn å innrømme at verktøykassen faktisk er tom, som tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen gjorde.

Hvis Andersen vil gjøre det vanskeligere å legge ned bedrifter som går med overskudd, må han sørge for at det blir dyrere ved å lovfeste sluttpakker for de ansatte. Men går man får langt i denne retning, vil det bli et hinder for at nyetableringer. Vi må ha rammebetingelser i Norge som ligger omtrent nivå med det som er vanlig i EU.
Hvis grunnen til nedleggelse er at man må modernisere og ikke har kapital til det, kan det være Innovasjon Norge kan bistå. Det finnes mange eksempler på at bedrifter trenger hjelp for å komme over en kneik. Så det er all mulig grunn for myndighetene til øke innsatsen når det handler om innovasjon og nyskapning.

En del i den rødgrønne leir ser ut til å mene at staten også skal begynne på kjøpe bedrifter som eierne ikke vil drive videre. Hvis venstrefløyen i Ap får presset Jens Stoltenberg, blir det opprettet et nytt statlig investeringsfond neste år. Det er snakk om å bruke så mye som 80 milliarder kroner av oljefondet til dette. Hva pengene skal brukes til? Litt av hvert, virker det som. Noen vil at fondet skal kjøpe seg opp i Aker Yards når Kjell Inge Røkke selger seg ut. Man kunne ha overtatt Union i Skien. I tillegg kommer støtte til bedrifter i en oppstartingsfase. Sp vil selvsagt bruke midler på bedrifter som har en viktig funksjon på landsbygda. Det er ikke grenser for hva man kan støtte og investere i.
Men hvorfor? For å sikre arbeidsplasser, at hovedkontorer forblir i Norge og at vi ikke tappes for verdifull kompetanse.
Dette er vel og bra. Men i en tid da det er mangel på arbeidskraft, kan det umulig være statens oppgave å sørge for at bedrifter ikke blir langt ned slik at ansatte finner nye jobber der det trengs mest.
Blir et slikt fond opprettet, blir det kastet mye penger ut av vinduet. Staten er dårlig på å drive business. Dette kan private eiere best. Det kommer til å bli et evig mas om hvilke bedrifter som skal få støtte og hvilke som ikke skal få. Selv om ikke politikerene sitter i styret i dette nye fondet, kommer de til å engasjere seg. Det gjelder å vise velgerne «at man gjør noe».

Nedleggelsen av Tiedemanns fabrikker har ikke skapt rystelser i det politikk miljø, ganske enkelt fordi myndighetene ikke kan foreta seg noe. Ennå virker det som om Dag Terje Andersen vil late som om han kan.
Papirer og byråkrati fører ikke fram. Dropp de nye bestemmelsen. Det blir en ny bestemmelse som får like liten betydning som ervervsloven som er avviklet. Den snakket de rødgrønne om å innføre. Det fant de ut ikke var mulig. Klokt.

Det er nesten ikke til å tro at politikere i 2007 vil insistere på at de skal bestemme hvem som skal bli biskoper i landets største kirkesamfunn. Dette er ”utenforlandet Norge” i en ny variant, skriver redaktør Magne Lerø.

Aps sentralstyre har lagt fram et forslag om reform av statskirken som det bør bli atskillig bråk om. I korthet går det ut på at man renser grunnloven for henvisninger til at staten holder seg med en egen religion, men at man vil ha kontroll med Den norske kirke som før. Kontrollen skal utøves gjennom årlig budsjetter og ved at de i regjeringen som er medlem skal utnevne biskoper. Det nye er at man åpner for at kirken selv kan få utnevner biskoper på et seinere tidspunkt dersom ”det nødvendige kirkelige demokrati er på plass”, som statsminister Jens Stoltenberg sier.

At SV sabler ned denne løsningen, er forståelig. De vil en rene linjer. Det betyr at staten skal forholde seg likt til alle trossamfunn. Sp har heller ikke sansen for det Ap nå ser ut til å ville lande på. De vil beholde statskirken som den er. Sp mener Ap avvikler statskirken uten å innrømme at det er det man gjør.

De som synes å være mest positiv, underlig nok, er representanter for Den norske kirke. Lederen i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen sier til NTB at han er glad for at Ap åpner for at et kirkelig valgt organ kan få utnevne biskoper.

Det må da være måte på å stille seg med lua i hånden. Kirkeledere som ikke vil slåss ”to the bitter end” for at kirken selv skal utnevne sine ledere, har misforstått jobben sin. Nå skal det sies at det er mange i kirken som synes det er behagelig å opphold seg ved de statlige kjøttgrytene. Den som gir en mat, utvikler man gjerne et positivt avhengighetsforhold til. I kirken er det mange som har den helt store skjelven for hva som vil skje dersom kirken virkelig blir herre i eget hus.

Som typer er Jens Stoltenberg og Nils-Tore Andersen like. De er diplomater, de søker kompromisser. De er ikke mer prinsipielle enn de må være. I politikken og kirkepolitikken gjelder det lukte seg fram til det som kan samle.

Dagens statskirkeordning er an anakronisme. Statskirken er moden for skraphaugen. Det er dog en viss logikk i den. Når det i grunnloven slås fast at den evangelisk lutherske lære er statens religion, kan det argumenteres for at staten må utnevne Den norske kirkes øverste ledere. Når statskirkebestemmelsene tas ut av grunnloven, blir det meningsløst å insistere på at man fortsatt skal utnevne biskopene. Dette bør Den norske kirke ikke godta. Det er virkelig ille om man avvikler statskirken formelt, men beholder styringen reelt.

Når grunnloven skal endres, må det ligger en klar tanke bak. En grunnlovsendring skal ikke komme som resultat av en saus av kompromisser. Da får prosessen fortsette inntil man eventuelt kommer fram til noe som holder både prinsipielt og i praksis.

Statskirken er en tapt sak. Men vi kan leve med den inntil politikerne klarer å samle seg om en prinsipiell og rakrygget holdning som tar både folk og trossamfunn på alvor.

Ingen er tjent med å gjøre som Aps sentralstyre foreslår. Kirkerådet bør si klart ifra at man går imot en endring som ikke innebærer at Den norske kirke selv skal utnevne biskoper.

Den norske kirke har i årevis forsøkt å få flere til å delta ved valg til menighetsrådene. Nå forsøker Trond Giske og Jens Stoltenberg å holde en gulrot foran Den norske kirke. Hvis man er flink til å få flere til å delta ved kirkelige valg, kan man få lov til å utnevne biskoper. Skal man øke deltakelsen ved kirkelige valg til 10 prosent? Eller 15 prosent.

Den norske kirke er så demokratisk som medlemmene ønsker den. Alle kan stemme. Men medlemmene bryr seg ikke med å stemme. Ikke går man særlig ofte på gudstjenester heller.

Det er nesten ikke til å tro at politikere i 2007 vil insistere på at de skal bestemme hvem som skal bli biskoper i landets største kirkesamfunn. Dette er ”utenforlandet Norge” i en ny variant. Det er direkte pinlig å måtte forklare utlendinger at vi fremdeles holder det gående på denne måten.  

Gerd-Liv Valla, karismatiske pastorer som Envald Flåten og ideologiske hærførere har noe til felles – de kjører over andre for sakens skyld og kolliderer med psykologenes og juristene individuelle rettighetstenkning og etablerte lederidealer, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at konfliktene rundt Gerd-Liv Valla har kommet seg ut av det tabloide sporet og de politiske interessemotsetninger, er det lettere å få øye på de ulike samfunns-og menneskesyn som ligger bak.

Noen ser denne saken i et kvinneperspektiv. En kvinne som våger å tre inn på mennenes mektige arena, må få støtte når hun kjemper med de samme midler som menn alltid har kjempet med. Å ofre Valla, ble for dem et tilbakeslag for kvinnekampen.

Andre hevder denne saken ikke handler om noe annet enn hvordan man i dag utøver et godt lederskap. Valla hører fortiden til. Hun representerer en autoritær lederstil som er utgått på dato.

Hos en del som anlegger psykologiske perspektiver på saken, virker det som om det avgjørende er at personlighetstypene Valla og Yssen tørner mot hverandre. Det er ikke første gangen det har skåret seg mellom Valla og andre sterke kvinner. Menn forholder seg lettere til Vallas lederstil. De tåler lettere at det kjempes med blanke våpen og innfinner seg letter med maktspillets regler.

De som har merkevarebriller på seg når de kommenterer hva som skjer på samfunnets arena, mener Valla måtte ofres fordi hun ødela merkevaren LO. LO kunne ikke leve med en sjef som ble beskyldt for ikke å leve opp til de idealer LO forfekter og som også er blitt nedfelt i landets arbeidslivslovgivning.

Andre igjen mener Valla utfordret makten for sterkt. Hun ble for mektig for de mektige i Ap og LO. De benyttet konflikten med Ingunn Yssen til å rive Gerd-Liv Valla ned av mektighetstronen. Det var ikke nødvendigvis meningen at det skulle gå så langt. Men hun måtte bremses.

En slik konflikt har også aktivisert spenningen mellom høyre og venstresiden i LO og Ap. Den som anlegger en ”alt er egentlig politikk”-perspektiv på saken, vil hevde at man i fagbevegelsen har levd godt med ledere som har kjørt like tøft som Gerd-Liv Valla. Dette var et politisk oppgjør internt.

Tidligere statsråd, og fagforeningsmann, Thorbjørn Berntsen mener høyresiden i samfunnet benyttet anledningen til å angripe LO. Han sa til Dagsavisen dagen etter at Valla gikk av, at man ikke burde bedt tidligere “Unge Høyre-folk” om å granske saken. I dette bildet hører det også med at det er den borgerlige avisen VG, som ensidig har kjørt mot Gerd-Liv Valla.

Gerd- Liv Valla hørte utvilsom til venstresiden i LO og Ap. Med Vallas fall har de svekket sin posisjon. Venstresiden har gjort saken til en oppgjør om politisk kurs. Med et unntak: Per Østvold. Han hører til venstresiden i LO men hevder dette først og fremst er en sak om Gerd-Liv Vallas lederstil. At saken etter hvert også fikk andre dimensjonen, ser han. Men han er ikke med på at man må ha politiske brillene på seg for å forstå hva dette handler om. Selv blir han beskyldt for å innta dette standpunktet fordi han som SV-er er kritisk til samrøre mellom Ap og LO. Det tåler han.

Per Østvold er nok den som har gitt den beste analysen av situasjonen selv om alle perspektivene som er nevnt overfor, spiller med.

Om vi borrer litt dypere, kommer vi på sporet av de ulike samfunns- og menneskesyn som ligger bak konflikten.

Vi lever i en tid der de individuelle rettigheter står sterkt. Det enkelte mennesker skal kunne realisere seg, finne et meningsfylt arbeid, få brukt sine evner, komme til orde med sin sak og bli tatt hensyn til. Arbeidslivet skal preges av medbestemmelse og individuell tilpasning ut fra behov og livssituasjon. Dette har fått gjennomslag i arbeidsmiljøloven. Den samme tenkning ligger bak IA-avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

De to faggruppen som først og fremst forvalter denne humanistiske, individorientert rettighets tenkningen, er juristene og psykologene. Juristene er eksperter oppå den enkelte mennesker rettigheter. Psykologene har innsikt i hvordan individet opplever sin livssituasjon og hvordan forholdene må legges til rette for at et individ kan få brukt sine ressurser, utfoldet sin personlighet og realisere seg selv.

Venstresiden i politikken har et annet utgangspunkt. De har et kollektivt perspektiv. Det er saken, samfunnet som er i fokus. Man har forlatt ekstremutgaven som Dag Solstad beskrev i sin bok ”Gymnaslærer Pedersen”. Men man står likevel i denne ideologiske tradisjonen. Individet skal underordne seg det som er i fellesskapets interesse.

Venstresiden har fostret mange sterke, ideologiske ledere som har styrt med hard hånd.

Dette kjennetegner alle ideologiske bevegelser som må kjempe seg fram mot det som er trenden i samfunnet. Den som står i en ideologisk strid med omverdenen, velger seg gjerne sterke ledere på toppen. Vi ser det tydelig i religiøse sammenhenger, ikke i den tilpasningsdyktige statskirken, men i flere av frimenighetene. Her er pastorens vilje lov. Inntil han eventuelt blir felt, slik det skjedde med Envald Flaathen i Livets ord i Bergen.

Han møtte også sterke anklager for sin lederstil.

Avhoppere fra slike menigheter kan fortelle lignende historier som den Ingunn Yssen har fortalt. Vi har selv snakket med personer som har kritisert legendariske, nå avdøde, Ludvig Karlsen sønder og sammen for hans behandling av underordnede. Karlsen var en av en av de største helheter i den karismatisk del av kristenfløyen. Flåten og Karlsen hadde neppe kommet velberget igjennom en vurdering fra krisepsykiatere, psykologer og tre jurister da de stormet som verst rundt dem.

Gerd-Liv Valla har det til felles med en del karismatiske pastorer og sterke ideologiske førere at de kjører over andre for saken skyld. De har ikke helt fått med seg at samfunnet har gitt individet rettigheter til annet enn bare på bøye seg og føye seg, gjøre som sjefen sier, skjerpe seg og fremfor alt være lojal uansett.

Når Røkke går ut av Aker Yards, er det ikke noe poeng at staten går inn som minoritetsaksjonær, slik Yngve Hågensen foreslår. Staten er ingen bjellesau for investorer som er opptatt av å beholde hovedkontoret i Norge, skriver redaktør Magne Lerø.

Der Kjell Inge Røkke går ut, vil tidligere LO-leder Yngve Hågensen at staten skal gå inn, merkelig nok. Han sier til Dagens Næringsliv i dag at den norske stat bør kjøpe en del av Røkkes aksjer i Aker Yards som nå er til salgs.

– Det er en stor utfordring hvordan selskapet skal videreføres med dagens konsept med hovedkontor i Norge og med tanke på hva hele den maritime næringen har betydd, sier Haagensen. Han mener det holder at staten tar en minoritetspost. Det vil gi en politisk signaleffekt til private investorer, ifølge Haagensen.

Aker Yards har rundt 20 000 ansatte. Kun 1800 av dem jobber på syv verft i Norge. Det kan jo stilles spørsmål om det er naturlig at hovedkontoret ligger et sted hvor kun 10 prosent er ansatt. Når Aker Yards får nye eiere, vil en neppe komme unna en diskusjon om det vil være strategisk riktig å flytte hovedkontoret. Noe taler også for at hovedkontoret kan ligge i Norge hvor en har stor kompetanse på nettopp det en driver md.

Høyst sannsynlig blir de nå utenlandske eiere som overtar styringen av Aker Yards. Røkke har nese for hvor det er penger å tjene. For en del investorer er Røkke en bjellesau. Når Røkke selger seg ut at Aker Yards, bør ikke Yngve Hågensen gjøre seg store forhåpninger om at andre vil gå inn fordi staten går inn. Snarere tvert imot. De følger heller Røkke enn staten. Private investorer som uansett vil inneha en minoritetsandel, er ikke opptatt av å gå hånd i hånd med staten ut og inn av selskaper. Det er eiere som har strategiske interesser og med store eierandeler som er opptatt av å få staten med på laget.

Staten har ikke noe å gjøre som minoritetsaksjonær i Aker Yards. Vi merker oss at ikke engang Jan Bøhler (A) hopper på Haagensens forslag.

Yngve Hågensen sitter i styret i Aker Yards. Han ser det nok som sin oppgave å gjøre det beste ut av situasjonen. Haagensen vil imidlertid ikke kritisere Kjell Inge Røkke for at han selger seg ned. For Haagensen er Røkke en industribygger. Han har bestått prøven. Han er tatt inn i varmen. Han viser til at Røkke og Aker-systemet fortsatt er opptatt av å investere i Norge.

Men er ikke dette slik det skal være da? Er ikke Kjell Inge Røkke en kapitalist på lik linje med andre kapitalister? De selger seg ned eller ut av noen selskaper for å frigjøre kapital som gjør det mulig å satse på nyskaping eller gå inn i selskapet der inntjeningspotensialet er større.

Stein Erik Hagen solgte Rimi til utlendinger. Han har brukt pengene sine på å kjøpe seg opp i Orkla.

Å selge seg ut av Aker Yards er ikke en atferd vi forventer av en langsiktig nasjonal industribygger. Men både Yngve Hågensen og andre regner med at Røkke vil investere tungt i andre virksomheter i Norge. Derfor møter han forståelse og ikke kritikk for at han selger seg ut. Hva Kjell Inge Røkke skal bruke milliarden han får for 40 % av aksjene i Aker Yards, er ikke godt å si. Noen mener han vil satse innen olje. Vi får vente og se.

Flere har hevdet at Røkke ikke ville solgt seg ut av Aker Yards dersom han hadde fått Hydro inn på eiersiden i Aker Kværner. Da ville han fått frigjort en del milliarder. Men Hydro prioriterte Statoil. Det er det ingen ting å si på. Hvert selskap og enhver eier må opptre ut fra hva de mener tjener egne interesser best. Staten kan ikke ha en styrende hånd over denne utviklingen.

De ansatte frykter hva som kan komme til å skje dersom det blir utlendinger som overtar styringen av Aker Yards. Den frykten er forståelig. Det er bare i den grad norske verft er konkurransedyktige på pris og kvalitet, man kan føle seg rimelig trygg. Slik ville det vært med Røkke som eier også.

Kanskje ser Kjell, Inge Røkke at det er nødvendig å bygge ned i Norge om noen år. Kanskje er det slik at han heller vil være med å bygge opp nye arbeidsplasser enn å legge ned gamle.

Vi venter på neste trekk fra Kjell Inge Røkke. Han har definitivt større planer enn å drive med rekefiske fra egen båt i Oslofjorden.

Norsk fotball har gitt seg markedskreftene i vold. Nå er flere av dem ved stupet. Er det rart når lønningene har økt 40 prosent? Det er spillere som har stukket av med millionene i norsk fotball, skrive redaktør Magne Lerø.

Å investere i norsk fotball er noe av det dummeste en kan gjøre dersom målet er å tjene penger. Dersom man har nok av millioner, og kan tillate seg å følge hjertet og koble ut ”børshodet”, er fotballbransjen aldeles utmerket å være i. Her er det ikke bare dramatikk hver søndag. Ifølge fotballforskeren, professor Arild Hervik, står hele bransjen fremfor stupet.

– I 2000 fremla vi nøkkeltall for Tippeligaen der vi kunne forutse en økonomisk nedtur. Den inntraff fra 2001 til 2003. Da tjente ikke norsk toppfotball penger, og for mange klubber ble det en smertefull erfaring. Men smellen førte også med seg budsjettdisiplin og økonomisk edruelighet. Når jeg ser tallene til Norges Fotballforbund (NFF) nå, er det all grunn til å rope et varsku igjen. Om ikke utgiftene og lønningene nå begrenses, er jeg bekymret for flere av klubbene. Klubbene må få en annen lønnspolitikk, ellers kan dette gå virkelig ille, sier Hervik til Aftenposten.

I fjor omsatte norsk fotball for første gang for mer enn 1 milliard kroner. Problemet er at ingen tjener penger. Ikke klubbene, ikke investorene, ikke TV2. Fotballspillerne stikker av med alt. Noen trenere soper også inn bra med penger. Og det koster å sparke trenere i fleng.

De tre siste årene har kostnadene til spillerne økt med drøyt 90 millioner. Det utgjør en økning på 40 prosent. De slår toppsjefene på børsen ned i støvlene. Snittlønnen i de beste klubbene anslås å ligge på rundt 900 000 kroner, hos de andre klubbene ligger den på rundt 500 000 kroner. De beste spillerne kan håve inn en årslønn på 6 millioner kroner. De beste spillerne har også tøffe agenter som vet hvor mye det er mulig å presse sitronen.

Fotballpresident Sondre Kåfjord liker dårlig de tallene norske eliteserielag kan vise til. Han sier til Aftenposten at han frykter at noen klubber kan gå konkurs.

Han har all mulig grunn til å frykte det. Norsk fotball har gitt seg markedskreftene i vold. Alle presser hverandre dit de ikke vil. Alle konkurrerer mot alle. Det er ikke særlig mye mer å hente ut fra sponsormarkedet. TV2 og Telenor har nesten betalt skjorta av seg for å sire seg senderettighetene til eliteserien.

Klubbene har vist vilje til å ta risiko ved å ansette svindyre trekkplastre. Slik kan de ikke holde på lenger. Nå må noen ta risikoen på å gå motsatt vei, å si nei til dyre spillere og tåle at noen slutter fordi andre tilbyr mer. Alternativet er konkurs.

Om klubbene klarer å kutte kostnader, er ikke godt å si. Det kan godt være dette ender med at noen går konkurs eller at vi får en håndfull lag på elitenivå, resten vil bli liggende et godt stykke unna, fordi de ikke har mulighet til å kjøpe seg spillere.

Hvis norsk fotball ikke ønsker en slik utvikling, må en lage nye regler for hvor mange spillere en kan kjøpe seg. Nå er det ikke særlig praktikabelt å forlange at halvparten av dem som skal spille for Brann skal snakke bergensk, men noe i den retning kan man kanskje finne på. Eller kanskje man skal gjøre som Rosenborg pønsker på, bygge et 22-etasjers hotell, og satse på at man skal tjener penger som gress på fotballgale reisende og andre. Noe må norske fotballklubber finne på. De tryggeste er å lære seg å sette tæring etter næring før det går riktig ille for flere av dem.

Konflikten mellom Muhammad Yunus og Jon Fredrik Baksaas egner seg utmerket til en gransking. Det holder ikke med prat fra Jonas Gahr Støre. Mye kan tyde på at Telenor har lurt seg til en posisjon som fattige kvinner var tiltenkt, skriver redaktør Magne Lerø.

Det byr dem imot, men Jonas Gahr Støre og Erik Solheim må fremstå som den internasjonale kapitalismens forsvarere. Det handler om Telenor og selskapets engasjement i Grameenphone i Bangladesh. Konflikten mellom Muhammad Yunus, initiativtaker til selskapet og Telenor-sjef Jon Baksaas, slo ut i full blomst da Yunus i desember kom til Oslo for å motta Nobels Fredspris.

Første benektet Telenor at det fantes en avtale om at man skulle selge seg ned i Grameenphone etter noen år. Så kom avtalen på bordet, men skarpskodde jurister kunne fortelle at den nok ikke var juridisk bindene i dag. Yunus langet ut mot Telenor i sitt nobelforedrag, og han la ikke fingrene imellom i samtaler med representanter fra den norske regjering. Jonas Gahr Støre og Erik Solheim inntok da en lyttende og konstruktiv holdning. Man lovet ikke å gripe inn, men henviste Yunus til å fortsette dialogen med Telenor. Om Yunus reiste fra Oslo med et håp om at Telenor ville jenke seg, er ikke godt å si. Nå ser det ut til at han holder på å miste håpet. Dagbladet har besøkt ham i Bangladesh. Han sier han føler seg regelrett lurt av Telenor. Han mener Telenor både har en juridisk og en moralsk plikt til å overlate aksjemajoriteten i selskapet til ”telefondamene i Bangladesh”.

Her er det to verdener som møtes. I Telenors børsnoterte verden, er det ”klin kokos” å overlate aksjemajoriteten til en flokk fattige kvinner som ikke forstår seg på det som skjer i børsverdenen.

Yunus forstår det. Han poeng er at det aldri har vært meningen å hjelpe fram et børsfiksert selskap til å få en posisjon i mobilmarkedet i Bangladesh.

– Baksaas tror at det eneste aksjonærene bryr seg om er avkastning. Men jeg tror han tar feil. Nordmenn har nok av ting å sette pris på i livet. De vil bli lykkelige over å ha skapt noe stort for de fattige. Jeg tror at et overveldende flertall av aksjonærene gladelig ville solgt aksjene. Telenor vil ikke tape en krone, men det ville forandret livene til fattige kvinner, sier Yunus.

Yunus tar like feil som rødgrønne politikere som klager over at Eivind Reiten og Jon Fredrik Baksaas er mer opptatt av profitt enn å sikre eksisterende norske arbeidsplasser og vise samfunnsansvar. Sannheten er at Baksaas og Reiten er særdeles sterkt opptatt av aksjekursen og avkastning til aksjonærene. Hvis ikke får de sparken. Og de har ikke noe mandat for å drive med ulønnsomme aktiviteter eller og bort selskapets verdier. De er eierne, aksjonærene, verdier de forvalter – og maksimerer. Eierne vil ha utbytte som forventet. Om de deretter vil gi bort noe av dette, avgjør de selv.

Den samme logikken er staten som aksjonær i et børsnotert selskap fanget inn i. Rødgrønne politikere har vanskelig for å forstå det. Men målet for et børsnotert selskap er og blir å maksimere avkastning for alle aksjonærene. Et børsnotert selskap kan ikke gi bort eller selge på billigsalg. Dette kunne Jonas Gahr Støre sagt i klartekst til Yunus med en gang.

Yunus har god grunn til å følge seg lurt. Det er den norske stat som er hovedansvar, og u-hjelpsmidler ble også gitt som garantier ved etableringen av selskapet.

Yunus føler uro for fremtiden. Hans visjon for Grameenphone er noe helt annet enn et børsnoterte selskap som skal forsøke å hente ut det som er mulig fra et marked bestående av fattige mennesker.

Yunus tenker som man før tenkte om de norske statsbedriftene. De skulle være et redskap for å bygge samfunnet. Yunus vil at Grameenphone skal ta mål av seg til å gi fattige mennesker i Bangladesh nye muligheter. Derfor vil han at Telenor skal selge seg ned fra 68 prosent til under 50 prosent.

Det er enkelt å løse konflikten. Stortinget kan bevilge noen milliarder direkte fra oljefondet. Midlene kan brukes til å kjøpe aksjer fra Telenor til markedspris. Spørsmålet er om Telenor vil selge seg under 50 prosent.

Det er imidlertid kritikkverdig at vi er kommet i en situasjon er Telenor anklages for uredelighet og den norske regjering for unnfallenhet. Denne saken egner seg for gransking.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland har tidligere uttalt at Yukos fattige kvinner bør få kjøpe seg oppå i selskapet.

Jonas Gahr Støre sier til Dagbladet i dag at dette er en sak mellom to eiere og at han ikke kan gripe inn. Det holder ikke. Han kan skaffe fakta på bordet. Hvis Yunus har rett, bør han engasjere seg for at Telenor selger seg ned. En trenge ikke være så fintfølende overfor børsnoterte selskaper at man ikke kan engasjere seg for å finne en løsning på den konflikten som har oppstått.

Det er noe galt med LO som kultur og arbeidsplass. Problemet er ikke løst med at Gerd-Liv Valla er borte. Roar Flåthen virker også kulturell forblindet, men han har fått en mulighet til å bli seende. Vi skal ikke utelukke at han er i stand til ta endringsgrep som merkes, skriver redaktør Magne Lerø.

LO-sekretariat ba granskingsutvalget om en vurdering av det som hadde skjedd mellom Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen i forhold til Arbeidsmiljøloven. De fikk en slakt av hele LO-kulturen. Utvalget slår fast at man på Youngstorget ikke bryr seg mye med å følge opp Arbeidsmiljøloven når det gjelder å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø. Gerd-Liv Valla er ikke problemet isolert sett. Det er noe galt med LO som kultur og arbeidsplass.

Dagens Næringsliv har fått tak i den hemmelige rapporten fra Righ Management. Her slås det fast at hele LO er gjennomsyret av frykt og misnøye. Folke er redde for å uttale seg av frykt for sanksjoner, det skjer lite av konstruktive tilbakemelding og lederne opptrer ikke slik man forventer av profesjonelle ledere.

LO er preget av en tøff, pågående, frittalende og udiplomatisk stil. Gerd-Liv Valla er den fremste eksponenten for dette. Hennes opptreden oppfattes til tider som hensynsløs. Hun er så sterk verbalt at man opplever seg som maktesløs og hjelpeløs. Denne tøffe, kontrollerende.

LO-kulturen har ikke Gerd-Liv Valla skapt.  Hun er valgt til LO-leder fordi hun er tøff nok til å mestere den. Men hun har forsterket den. De svake sidene er blitt tydeligere.

En organisasjon må ha en leder som makter å leve i kulturen eller som har styrke nok til å endre kulturen. Å endre kultur er en møysommelig arbeid. Da må toppsjefen ville det. Det ville ikke Gerd-Liv Valla. Det er ikke godt å vite hvem som har ønsket en endring i LO-kulturen. Det flere etter hvert mente var nødvendig, var en noe mer dempet utgave ev Gerd-Liv Valla, at hun kunne ta litt mer hensyn, være litt mer ydmyk. Men det er ikke nok. For LO er LO, sier de som har vurdert saken. 

Skal man endre kultur må det statueres eksempler som viser hva den nye kulturen betyr. Gamle kultur har en egen evne til å leve videre. Ny kultur krever at man avlærer den gamle og lærer seg opp i den nye.

Det spørs om Roar Flåthen er den rette for å foreta den kulturelle opprydning som er nødvendig. Men han må få sjansen. Flåthen er en stødig, rolig og forutsigbar personen som skaper tillit. Han opplever ikke så krevende som Valla. Skuldrene er nok senket i LO etter ta man skal forholde seg til Flåthen og ikke Valla.

Spørsmålet er om Flåthen ser problemet. Han er en del av systemet. Han har innfunnet seg med tingenes tilstand i mange år. Skal vi tro at sannhetens øyeblikk har inntatt ham? Sannsynligvis ikke. Han har så langt ikke vist at han er på høyde med situasjonen. I går ga sekretariatet i LO ham imidlertid en ny mulighet. Han skal nå lede et utvalg som skal arbeide videre med de spørsmål som granskingen har reist.

Det gir han egentlig alle muligheter. Turid Lilleheie, leder for Norsk Tjenestemannslag, sier til NRK at LO bør lage en ny organisasjonsstruktur. Hun mener den kulturen som har oppstått i LO har sammenheng mellom sterke interessemotsetninger mellom de ulike forbundene. Hun vil nedbygge forbundsstrukturen, lage seksjoner i LO og ansette en generalsekretær i tillegg til en folkevalgt leder. Hun mener det er en forskjell på å være en sterk og tydelig leder utad og å være en god personalleder innad.

I Norsk Sykepleierforbundet har de valgt en slik modell. Også de politiske partiene har en ansatt generalsekretær i tillegg til en folkevalgt leder. I kommunene er det ordføreren som tar seg av de store, offentlige sakene, mens rådmannen leder det daglige arbeidet.

Sterk uenighet som slår ut i personkonflikter, er ikke til å unngå i LO. Slik er det i politikken og i interesseorganisasjoner. Men en må greie å organisere dette på en måte som gjør at de ansatte ikke opplever en arbeidsplass fylt av konflikter.

Roar Flåthen bør vurdere å anbefale at dagens administrasjonssjefstilling blir oppgradert til generalsekretær.

Vi tar det som en selvfølge av LO temmelig kjapt får på plass alle systemer og ordninger som Arbeidsmiljøloven legger opp til. Når Arbeidstilsynet komme på inspeksjon etter påske, bør de ikke ha merknader å komme med.

Roar Flåthen bør også taue inn en organisasjonspsykolog eller to som kan bidra til å lege noen av de sårene som er skapt. Sannsynligvis har medarbeidere et oppmagasinert behov for å snakke om følelser og opplevelser, og det uten at det skal skrives rapporter om det.

Flåthen bør videre ta initiativ til at granskingsrapporten offentliggjøres. Alt må på bordet for at en skal komme seg videre.

Roar Flåthen har så langt ikke vært på høyde med situasjonen. LO trenger en sterk og tydelig leder for å komme seg ut av kvikksanden de har stått i med begge beina uten på være klar over det, skriver redaktør Magne Lerø.

Roar Flåthen har snublet seg i gang som ny sjef for LO. Pressekonferansen han holdt fredag, vel en time etter Gerd-Liv Vallas dramatiske pressekonferanse, var en tam og lite imponerende forestilling. Det ble for mye selvfølgeligheter, og han gikk stor sett rundt grøten. Det har han fortsatt med over helgen. På en måte forståelig. Han har ikke noe klart mandat. Sekretariatet rakk knapt nok å bli enige om noe som helst etter at Gerd-Liv Valla trakk seg.

Foruten selvfølgelighetene om at LO skal være en god arbeidsplass, og at man skal jobbe både med kultur og systemer, er det skapt et inntrykk av at det viktigste Flåthen har sagt er at det ikke er noe behov for å si unnskyld til Ingunn Yssen, og han har forsvart granskingen.

Både Oslo-LOs mektige mann, Kleiv Fiskvik, og lederen av Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen, mener det er på sin plass å si unnskyld.

Jan Davidsen, Vallas mektigste støttespiller, vil ha en ekstra ordinær kongress for velge en ny ledelse. Det er det ikke flertall for.

Jan Davidsen er påfallende tilbakeholden med utspill. Det betyr neppe at han har lagt inn årene og nå er innstilt på å holde en lav profil om veien videre. Grunnen er nok at tiden ikke er inne å sette makt bak kravene.

Det er Kjell Bjørndalen som nå fremstår som LOs sterke mann. Han var den som tok initiativet til granskingen som felte Valla, han krever en unnskyldning til Yssen og til Dagens Næringsliv sier han at det nå må bli slutt på trusler om at LO skal trekke tilbake støtten til Ap dersom Ap ikke inntar bestemte standpunkter. Dette er i klartekst en kritikk mot Gerd-Liv Valla og Jan Davidsen.

LO har mer enn nok å arbeide med internt. De er ikke bare Gerd-Liv Valla som hudflettes i granskingsrapporten. Det er en kraftfull kritikk mot hele ledelsen i LO. De har ikke brydd seg om å etterleve den loven de har kjempe fram. Det er noe som skal gjelde for andre, ikke for dem selv.

Slik sett er det på sin plass med enn unnskyldning både til Ingun Yssen og sine egne medlemmer.

LO fremstår nå som en arbeidsgiver i verstingklassen, ikke på grunn av Gerd-Liv Valla, men fordi ledelsen ikke tar Arbeidsmijøloven alvor. Dette ser det ikke ut til at Roar Flåthen tar inn over seg. Saken er ikke over fordi sekretariatet har bestemte seg for å legge bort rapporten.

I dag samles sekretariatet i LO på nytt. LO har fått en ny sjanse til å rydde opp og komme seg videre.

Roar Flåthen har så langt ikke vært på høyde med situasjonen. Nå må han ta styringen – og levere. LO trenger en sterk og tydelig leder for å komme seg ut av kvikksanden de har stått i med begge beina uten på være klar over det.

Ingunn Yssen ønsket Gerd-Liv Valla som sjef fordi det hadde fungert godt tidligere. Forandrer sjefer i femtiårene seg radikalt eller er det bare tilførsel av makt som endrer opplevelser og virkelighetsbilde? Granskingsrapporten har ikke levert sannheten om Valla som leder, skriver redaktør Magne Lerø.

Har vi nå fått sannheten om hvordan Gerd-Liv Valla er som person og leder? Det er noen som tror det etter at det er skrevet tusenvis av artikler med omtaler av Gerd-Liv Valla som person, en krisepsykiater og en psykolog har intervjuet ansatte i LO og observert alle som har uttalt seg om Valla under granskingen og tre jurister har brukt noen hundre timer på å finne ut av hva som har skjedd i konflikten som oppsto mellom Valla og Ingunn Yssen.

Det er nok ikke så enkelt. Vi finner ikke sannheten om et menneske ved å gå inn i en konfliktsituasjon hvor den ene hevder man er blitt trakassert og den andre hevder at jobben ikke blir gjort godt nok og at det først og fremst handler om en politisk kamp.

LO er et reir for maktkamper. Det spesielle i en organisasjon som LO er at man skal være sjef for flere som har et annet syn, som har som jobb å kjempe for at dette synet skal vinn fram, helt til det er fattet en beslutning. Da skal det vises 100 prosent lojalitet. I LO pågår det også en kontinuerlig kamp om posisjonering. LO-sekretariatet er ikke en ledergruppe i tradisjonell forstand, men en gruppe der enkeltpersoner skal kjempe for medlemsgruppers interesser. Det ble kjempet en kamp både for og imot Gerd-Liv Valla før hun ble valgt. Kampen var ikke slutt da hun begynte som LO-sjef. En LO-sjef kan ikke skifte ut en ledergruppe slik ny administrerende direktør kan. Hun må akseptere den ledergruppen hun blir tildelt – og ta makten og bruke makten, og kreve lojalitet. Dette ble etter hvert Gerd-Liv Valla meget dyktig til. Hun ble sjefen med stor S.

I en organisasjon som LO bedømmer man hverandre ikke objektivt. Den granskingen som er gjennomført er selvsagt et forsøk på å finne ut hva som har skjedd. Det er like mye en prosess for å svekke eller avsette Valla ved å fremheve hennes svake sider. – Granskingsutvalget ble hyret inn som ufrivillige leiemordere, skriver redaktør Olav Versto i VG. Han vet hva han snakker om. For det er Valla motstanderer som jevnlig har fôret VG med det som kunne være egnet til å svekke Gerd-Liv Vallas stilling.

Det han ikke skriver, er at VG også, like ufrivillig som granskingsutvalget, har bidrag til å gjennomføre mordet på Gerd-Liv Valla. VG kunne ikke noe annet. Kildene var for gode. Og det var ikke mange som ville rykke ut med helhjertet støtte til Valla, slik at det kunne bli gode oppslag av det.

Vi tviler ikke på at psykologene har gitt et korrekt bilde av Gerd-Liv Valla slik hun har fremstått siden konflikten med Ingunn Yssen ble kjent. Granskingsutvalget skriver at ”Gerd-Liv Valla fremstår som en leder med begrenset innsikt i og forståelse av, hvordan hennes atferd påvirker andre og dels av et forskjønnet bilde av hva som faktisk har skjedd”. Det ble fredag utlagt som oppsiktsvekkende. Men er det noen som har vært i tvil om det? Vi har da sett Vallas svake sider demonstrert fra dag en av. Hun har med god grunn blitt kritisert sønder og sammen for den måten hun har forsøkt å løse konflikten med Ingunn Yssen på.

Frank Aarebrot sier til Dagsavisen at rapporten er skremmende lesning.

– Man kan lure på hvordan en sånn person har nådd så langt en organisasjon, sier Aarebrot.

Svaret er at det var en slik leder LO ville han. De ville ha en sterk kvinne, som ikke trakk seg tilbake i konflikter, men kjempet og vant. De ville ha en hærfører. Man kjente Vallas sterke og svake sider.

– Det er ingen tvil om at Gerd-Liv Valla har bestemte meninger og er lite påvirkelig. Hun er et veldig bestemt kvinnemenneske. Hun er også grundig og gjennomtenkt. Svakheten er hun ikke er så lydhør som en leder bør være når det gjelder å ta råd og innspill, sier Kjell Bjørndalen, leder for Fellesforbundet til Dagenes Næringsliv i dag.

Det var en leder med disse egenskapene LO valgte i 2002. Og mange i LO mener de har levd greit nok med Vallas svakheter som leder. Hun er et menneske med usedvanlig styrke – og en usedvanlig svak side.

Når Gerd-Liv Valla nå har fått sparken skyldes det at sannsynligvis at suksessen som leder for LO sløvet hennes blikk for egne svake sider. Folkelig sagt: Suksessen gikk til hode på henne. Hun ble for suveren. Han oppfattet seg selv som for mektige, trodde at ingen kunne rokke ved hennes posisjon, så ikke faresignalene. Hun gikk over streken, både i forhold til Jens Stoltenberg og Ingunn Yssen.

En leder som feilberegnet sin egen maktposisjon, er ille ute. Hun oppdaget for seint hva som var i ferd med å skje rundt henne. Da saken med Ingunn Yssen ble kjent, samlet hun sekretariatet bak seg og snakket i vi-form. Hun hadde ikke tenkt seg muligheten av at hennes medarbeidere i sekretariatet også hadde fått nok. Det var for mektige krefter i LO, delvis i Ap, som hadde fått nok av hennes svakheter – og styrke.

Ingunn Yssen uttalte torsdag at det kun finnes gode og dårlige ledere. Det er riktig så langt det rekker. Man hun kan ikke frata andre mennesker rett til å hevde at Gerd-Liv Valla er en utmerket leder og at hun har vært den beste lederen LO har hatt på lang tid. Ingunn Yssen har opplevd Gerd- Liv Valla både som en god leder og en endelig leder. Hun begynte jo i OL fordi Gerd-Liv Valla vil, ha henne og at de hadde samarbeidet godt tidligere.

I serien ”Toppsjefen” intervjuet Ukeavisen Ledelse i 2002 15 personer om Gerd-Liv Vallas lederstil. Da var konflikten i Justisdepartementet kjent. Det trakk selvsagt ned, men hun kom brukbart ut som leder.

I dag ville nok bedømmelsen av henne vært annerledes. For situasjonen er annerledes.

Les her hva konklusjonen den gang ble:

Dette journalisten skrev i 2002

Dette redaktøren skrev i 2002

Disse poengene hun fikk i 2002

Fighteren Gerd-Liv Valla ville ikke mer. Hun trekker seg fordi hun har innsett at hennes motstandere er for sterke, skriver redaktør Magne Lerø.

Kombinasjonen av sterk kritikk fra granskingsutvalget, manglende støtte i LO-sekretariatet og det faktum at det voldsomme kjøret Gerd-Liv Valla har vært utsatt for, førte til at hun litt før klokken 14 i dag trakk seg som LO-leder. Det har nok også gjort inntrykk at meningsmålinger viser at halvparten av LOs medlemmer mener hun bør trekke seg uansett hva granskingsutvalget kommer fram til.

Hun slakter forstålig nok granskingen og avviser kategorisk at hun har brutt Arbeidsmiljøloven.

Hva granskingsutvalget har konkludert med er ennå ikke kjent.

Helt fram til i dag har Gerd-Liv Vallas støttespillere vært aktive. Det har også hennes motstandere. De som vil at Valla skal trekke seg, er så pass sterke at Valla ikke har hatt mulighet for å nedkjempe dem. En ting er å kjempe mot andre for at LO skal vinne fram med sine saker. Noe annet er det å lede en organisasjon som er splittet. Interne stridigheter sliter ledere ut.

Når flere kommentatorer ikke har villet forskuttere at Gerd-Liv Valla ville trekke seg, er det fordi hun er en fighter av de sjeldne. Alt tyder på at det var en kampklar Gerd-Liv Valla som kom tilbake til Norge etter noen uker i utlandet. Sannsynligvis har hun fått råd fra sine støttespillere i LO-sekretariatet at hun bør trekke seg, både for sin egen og LOs del.

Valla er neppe ferdig med saken. Det er det ikke sikkert hennes støttespillere er heller.

Det er en brutal maktkamp i LO vi har vært vitne til de siste ukene. Den siste uken har Valla fått flere sympatierklæringer. Hennes kritikere har alliert seg med VG og fått full uttelling for sine lekkasjer fra den granskingen som utvalgslederen lovet skulle være lekkasjefri.

Gerd-Liv Valla har truffet en rett avgjørelse. Konfliktene rundt henne hadde vokst til uhåndterlige høyder.

Valla har i denne saken gjort en rekke feil. Hun har fått knusende kritikk fra dag én. Slik sett er ikke det noe nytt. Det nye er granskingsutvalgets rapport. Den er ennå ikke offentliggjort.