Alle innlegg av Magne Lerø

Granskinger som overgrep

Granskingen av Valla- Yssen saken har satt granskingsmetoden i miskreditt. Her trues rettssikkerheten, og man skaper flere problemer enn man løser, skriver redaktør Magne Lerø.

De siste årene har organisasjoner som har blitt rammet av harde konflikter forsøkt å finne en løsning ved å be utenforstående om å granske hva som har skjedd. Det skjedde for eksempel i UDI i 2006 og i Redningsselskapet året før. I UDI fikk granskingen en betydning. Der klaret granskerne å holde kortene tett til brystet og hindre vesentlige lekkasjer. Granskingen i Redningsselskapet ble det bare mer bråk og spetakkel av. Den er nå lagt i skuffen. Det er ennå litt tidlig å felle en dom over at granskingsutvalget i LO. Det kan være de leverer en god rapport i dag. Men deres arbeid er blitt grovt utnyttet av Ingunn Yssens tilhenger. Det har lekket som en sil til VG – og alle lekkasjene har vært i Ingunn Yssens favør. I dag mener VG til og med å vite at de sakkyndige psykiaterne hevder at Yssen er blitt mobbet. Hva mener det med det? Yssen har jo sagt at hun opplever at hun er blitt mobbet. Man forventer da ikke at psykologer skal frata en medarbeider ens virkelighetsbeskrivelse og opplevelse?

Det avgjørende er om de tre jurister konkludert med at Valla har drevet med trakassering i straffelovens forstand og altså brutt Arbeidsmiljøloven. Da må Valla gå på dagen.

Vi vil bli overrasket hvis de konkluderer med det.

VG skriver også at statsminister Jens Stoltenberg godkjente det Martin Kolberg har forklart til granskingskommisjonen. Det utlegges, igjen fra anonyme kilder, som støtte til Ingunn Yssen. VG påstår at Gerd-Liv Valla hevdet etter Kolberg hadde uttalt seg på politiske premisser. Det har Gerd-Liv Valla via sin advokat avvist.

Den som leser VG får en inntrykk av at Gerd-Liv Valla er ubrukelig og at hun driver med mobbing og trakassering av en rekke medarbeidere. I dag settes kronen på verket: Regjeringen via Martin Kolberg og Jens Stoltenberg støtter Ingunn Yssen – og underforstått: De vil han Valla fjernet. Slik blir det oppfattet.

Harald Stabell, som er leder for Advokatforeningens strafferettsutvalg, sier til Dagens Næringsliv i dag at granskingen truer Gerd-Liv Vallas rettssikkerhet. Han forstår ikke hva slags motiv LO har hatt for å nedsette granskingen. Den eneste forklaringen han finner er at LO handlet i affekt.

Granskingen er brukt som et lett i en intens maktkamp i LO. Nå er også Arbeiderpartiet trukket inn. Stortingsrepresentanter i fleng uttaler seg anonymt til mediene. Det er tydelig sterke krefter i Ap som vil være med å piske opp stemningen mot Gerd-Liv Valla.

Gerd-Liv Valla har så langt taklet konflikten med Ingunn Yssen elendig. Hun fortjener kraftig kritikk og har vist at hun har store svakheter som leder. Om hun bør gå av, avhenger av hva granskerne skriver i sin rapport og hvordan dette blir tolket av LOs sekretariat. Alle muligheter er åpne.

Pinlig surr om Statoil-Hydro

Igjen en Stoltenberg-beslutning basert på bevisst uklarhet for å gjøre alle til vinnere – inntil striden blusser opp igjen. Hvis Statoil skal beholdes i navnet, må Eivind Reiten få det inn med teskje. Landets største selskap kan ikke surre slik de nå gjør, skriver redaktør Magne Lerø

Regjeringen og styrene i Statoil og Norsk Hydro må vi tro er blant landets mest kompetente beslutningsmiljøer. Det klarer imidlertid ikke å bli enige om det alle andre klarer når man fusjonerer, nemlig å bestemme navnet på det nye selskapet. Dette er pinlig. I går ble det inngått et kompromiss som har fått like mange tolkninger som det på forhånd var meninger.

Selskapet skal hete Statoil-Hydro fram til 2008. På generalforsamlingen i 2008 skal det endelige navnet vedtas.

Eivind Reiten som skal bli ny styreleder i selskapet, sier at styret skal legge fram et helt nytt navn. Statoil-Hydro er bare noe man skal hete midlertidig. Han kan innkasserer navneseieren, skriver Dagens Næringsliv.

Aftenposten føler opp med å skrive at Odd Roger Enoksen har lovet å ikke tvinge selskapet til å akseptere Statoil som navn på det nye selskapet.

De rødgrønne, med Jan Bøler og Odd Kristian Reme i spissen, mener de har vunnet en seier ved at Statoil-navnet er bevart.

Christian Sinding som er ekspert på merkevarebygging, har beregnet at det koster mellom 2,7 og 3,6 milliarder kroner å droppe Statoil-navnet. Han sier til Dagenes Næringsliv at Statoil-Hydro er en pragmatisk og fornuftig løsning.

– Nå kan ledelsen konsentrere seg om å integrere selskapene og legge navnedebatten til side, sier han. Det virker ikke som han i sin villeste fantasi har forestilt seg at det er nå bråket skal begynne. Det er jo det Eivind Reiten legger opp til.

Dette kommer til å ende med at selskapet og den norske regjeringen blir latterliggjort i internasjonal presse. I farten kan vi ikke huske at to store selskaper lager seg et midlertidig navn som skal vare et år før man igjen skal kastes ut i en ny opprivende strid om hva selskapet skal hete. Vedtaket i går er tøys som man forsøker å forkle som klokskap.

Tror Eivind Reiten at den kraftige motstanden som har vært med hensyn til å droppe Statoil-navnet vil forsvinne som dugg for solen? Tror han regjeringen vil være villig til å droppe Statoil-navnet i 2008 etter at det har vært strid om navnet i et og et halvt år?

Navnet på den nye selskapet burde vært Statoil. Det er Statoil som kjøper Hydros olje- og gassdivisjon. Det blir ikke noen fusjon mellom to likeverdige parter, slik Eivind Reiten snakker om. Statoil er størst og sterkest. Det betyr ikke at de vil tvinge Hydro i kne. Statoil har mye å lære av Hydro. Men hvis Hydro tror de skal kjempe seg fram med millimetermålet slik Eivind Reiten legger opp til, blir det like mye bråk og spetakkel internt som det har blitt omkring hva selskapet skal hete.

Statsministeren grep til slutt inn og fikk styrene til å godta Statoil-Hydro. Det tror vi så gjerne. Det luker Stoltenberg-kompromiss lang vei av dette. I denne saken har han og hans nærmeste statsråder ombestemt seg. Regjeringen ga først grønt lys for å droppe Statoil. Stoltenberg legger opp til bevisst uklarhet. Han vil at både styret i Hydro og alle som ivrer for at Statoil-navnet skal beholdes, kan hevde at de har vunnet. Stoltenberg er god til den slags. Han har et lønnlig håp om at Eivind Reiten skal ta til vettet og droppe arbeidet med nytt navn. Hvis han ikke gjør det, blir det samme leksa på nytt. Hvis Stoltenberg mener at Statoil skal beholdes, må ha sørge for at Reiten får det inn med teskje.

Jens Stoltenberg uttaler seg som om det nå er bestemt at det nye navnet skal være Statoil-Hydro. Og Eivind Reiten sier det stikk motsatte, at det er bestemt at dette ikke skal være navnet.

Jens Stoltenberg kunne ha gitt beskjed om at selskapet skal hete Statoil. Det våget ikke regjeringen. Men at man ikke hadde mot til å bestemme at selskapet skal hete Statoil-Hydro er merkelig.

Igjen har vi fått ”more of the same” fra regjeringen når det gjelder næringslivspolitikken. Det blir mest prat når det gjelder eierstyring av børsnoterte selskaper. Når en eier ikke engang klarer å skjære igjennom når det gjelder navn, er det ikke mye en skal ha sagt når det gjelder strategi.

Valla har trukket sverdet igjen

Alt tyder på at Gerd-Liv Valla ikke bare vil overleve. Hun vil påføre Ingunn Yssen og sine motstandere er smertelig nederlag. Om hun lykkes, er det ingen som vet. Slik er det gjerne i krig, skriver redaktør Magne Lerø

Det er et stykke igjen før LO går av hengslene slik det skjedde i Redningsselskapet i fjor. De er imidlertid på god vei til å miste kontrollene i alt som skjer rundt granskingen av Gerd- Liv Valla. LO fremstår nå som et frustrert, mangehodet troll. Ingen har autoritet til å lede. Hver dag kommer de ulike fløyene med utspill som bidrar til å tilspisse situasjonen. Det florer med hypotetisk bisetninger, etterfulgt av mer eller mindre kaftfulle hovedsetnnger i LO for tiden.

LO-ledelsen ble angrepet av kollektiv uforstand da de bestemte seg for å gjennomføre en gransking. Lite tyder på at granskingen vil løse problemet for LO. Fredag kan det bli riktig ille. De kan også være ute av tunnelen over helgen, men da med Valla i front igjen.

Gerd-Liv Valla har samlet krefter utenlands noen uker. Nå har hun gitt beskjed om at hun stiller på møtet fredag, klar til å svinge sverdet og nedkjempe sine motstandere.

Via sin advokat er Valla blitt informert om alt som er kommet fram i høringene. Hun er nok forberedt på en del kritiske merknader, men ingen ting tyder på at de tre juristene med Jan Fougner i spissen vil konkluder med at Gerd-Liv Valla har brutt norsk lov ved å ha utsatt Ingunn Yssen for ”trakassering eller annen utilbørlig opptreden”, som det heter i loven.

Det synes å være tre fløyer i LO. Det er noen som gjerne vil bli kvitt Gerd- Liv Valla uansett. De er i mindretall. Ingen Yssen har ikke så mange støttespillere blant dem som har makt i LO.

Den største gruppen er de som er i tvil om hva de skal mene. De vil vente på rapporten fra de tre juristene. Hvis kritikken mot Valla er sterk, mener flere at Valla bør trekke seg. Blant disse skal Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet være og Per Østvold i Transportforbundet være. Det er også flere mindre sentrale aktører som går lenger enn Bjørndalen. Bjørndalen kan imidlertid spillet. Valla blir ikke avsatt dersom han mener hun skal fortsette.

Det tredje gruppen er de som vil at Gerd-Liv Valla skal fortsette uansett. Klassekampen skriver i dag at Jan Davidsen i Fagforbundet nå er klar på at at Valla blir sittende. Han har tidligere gitt henne støtte.

Hvis Jan Davidsen tidlig i møtet ber om ordet og gir støtte til Valla, må Kjell Bjørndalen tenke seg godt om. Skal han erklære mistillit til Valla, blir det åpen strid. Vallas tilhengere har sørget for at Dagbladet i dag har laget en hel førsteside med et budskap til Kjell Bjørndalen. Her varsles det ekstraordinær LO-kongress dersom Valla skal kastes. Da blir det virkelig krig, men andre ord. Den krigen kan Kjell Bjørndalen tape.

Helt fram til for få dager siden har Vallas tilhenger vært usikre på om Gerd- Liv Valla vurderte å trekke seg. Før helgen må meldingen ha kommet om at hun var klar til å iføre seg kampklærne igjen. I det siste har flere rykket ut med støtte til Valla. Den siste er Gerd Kristiansen som sier til Dagsavisen i dag at hun ikke merket noe til den trakasseringen Ingunn Yssen hevdet skjedde på flyplassen. Hun oppfattet ikke noe mer enn at Valla var fortvilet over at hun ikke visste om hun klarte å sitte i det flysetet hun hadde fått. Etter episoden så hun Valla og Yssen på shopping. Så alvorlig kunne det neppe være, sier hun til Dagsavisen.

Yssen kan imidlertid ha følt sterkt på kritikken fra Valla der og da. Når hun i ettertid skal beskrive det som skjedde, bruker hun begreper som trakassering mobbing. Slik er det gjerne. når konflikten er et faktum.

Gerd-Liv Valla er i ferd med å vinne sympati etter at hennes motstandere har gjort det de har kunnet for å svekke og skade henne i lang tid gjennom lekkasjer fra granskingen.

Vi kan gjerne stå utenfra å mene at LO burde fått seg en ny leder. Hvis først Gerd-Liv Valla gir beskjed om at hun blir sittende eller må bæres ut, er det en farlig risikosport å legge opp til et løp som ender med at hun skal avsettes mot sin vilje.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Gerd Liv Vallas advokat i siste fase har sendt et notat til granskingsutvalget der kritikken mot Ingunn Yssen skjerpes. Gerd-Liv Valla har tydeligvis bestemt seg, ikke bare for å vinne, men for at Ingunn Yssen skal lide et smertelig tap. Ved å ”umuliggjøre Ingunn Yssen”, vil Gerd-Liv Valla styrke sin egen stilling. Er det krig så er det krig. Valla har vært i kriger før – og vunnet.<+>

Valla har trukket sverdet igjen

Alt tyder på at Gerd-Liv Valla ikke bare vil overleve. Hun vil påføre Ingunn Yssen og sine motstandere er smertelig nederlag. Om hun lykkes, er det ingen som vet. Slik er det gjerne i krig, skriver redaktør Magne Lerø

Det er et stykke igjen før LO går av hengslene slik det skjedde i Redningsselskapet i fjor. De er imidlertid på god vei til å miste kontrollene i alt som skjer rundt granskingen av Gerd- Liv Valla. LO fremstår nå som et frustrert, mangehodet troll. Ingen har autoritet til å lede. Hver dag kommer de ulike fløyene med utspill som bidrar til å tilspisse situasjonen. Det florer med hypotetisk bisetninger, etterfulgt av mer eller mindre kaftfulle hovedsetnnger i LO for tiden.

LO-ledelsen ble angrepet av kollektiv uforstand da de bestemte seg for å gjennomføre en gransking. Lite tyder på at granskingen vil løse problemet for LO. Fredag kan det bli riktig ille. De kan også være ute av tunnelen over helgen, men da med Valla i front igjen.

Gerd-Liv Valla har samlet krefter utenlands noen uker. Nå har hun gitt beskjed om at hun stiller på møtet fredag, klar til å svinge sverdet og nedkjempe sine motstandere.

Via sin advokat er Valla blitt informert om alt som er kommet fram i høringene. Hun er nok forberedt på en del kritiske merknader, men ingen ting tyder på at de tre juristene med Jan Fougner i spissen vil konkluder med at Gerd-Liv Valla har brutt norsk lov ved å ha utsatt Ingunn Yssen for ”trakassering eller annen utilbørlig opptreden”, som det heter i loven.

Det synes å være tre fløyer i LO. Det er noen som gjerne vil bli kvitt Gerd- Liv Valla uansett. De er i mindretall. Ingen Yssen har ikke så mange støttespillere blant dem som har makt i LO.

Den største gruppen er de som er i tvil om hva de skal mene. De vil vente på rapporten fra de tre juristene. Hvis kritikken mot Valla er sterk, mener flere at Valla bør trekke seg. Blant disse skal Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet være og Per Østvold i Transportforbundet være. Det er også flere mindre sentrale aktører som går lenger enn Bjørndalen. Bjørndalen kan imidlertid spillet. Valla blir ikke avsatt dersom han mener hun skal fortsette.

Det tredje gruppen er de som vil at Gerd-Liv Valla skal fortsette uansett. Klassekampen skriver i dag at Jan Davidsen i Fagforbundet nå er klar på at at Valla blir sittende. Han har tidligere gitt henne støtte.

Hvis Jan Davidsen tidlig i møtet ber om ordet og gir støtte til Valla, må Kjell Bjørndalen tenke seg godt om. Skal han erklære mistillit til Valla, blir det åpen strid. Vallas tilhengere har sørget for at Dagbladet i dag har laget en hel førsteside med et budskap til Kjell Bjørndalen. Her varsles det ekstraordinær LO-kongress dersom Valla skal kastes. Da blir det virkelig krig, men andre ord. Den krigen kan Kjell Bjørndalen tape.

Helt fram til for få dager siden har Vallas tilhenger vært usikre på om Gerd- Liv Valla vurderte å trekke seg. Før helgen må meldingen ha kommet om at hun var klar til å iføre seg kampklærne igjen. I det siste har flere rykket ut med støtte til Valla. Den siste er Gerd Kristiansen som sier til Dagsavisen i dag at hun ikke merket noe til den trakasseringen Ingunn Yssen hevdet skjedde på flyplassen. Hun oppfattet ikke noe mer enn at Valla var fortvilet over at hun ikke visste om hun klarte å sitte i det flysetet hun hadde fått. Etter episoden så hun Valla og Yssen på shopping. Så alvorlig kunne det neppe være, sier hun til Dagsavisen.

Yssen kan imidlertid ha følt sterkt på kritikken fra Valla der og da. Når hun i ettertid skal beskrive det som skjedde, bruker hun begreper som trakassering mobbing. Slik er det gjerne. når konflikten er et faktum.

Gerd-Liv Valla er i ferd med å vinne sympati etter at hennes motstandere har gjort det de har kunnet for å svekke og skade henne i lang tid gjennom lekkasjer fra granskingen.

Vi kan gjerne stå utenfra å mene at LO burde fått seg en ny leder. Hvis først Gerd-Liv Valla gir beskjed om at hun blir sittende eller må bæres ut, er det en farlig risikosport å legge opp til et løp som ender med at hun skal avsettes mot sin vilje.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Gerd Liv Vallas advokat i siste fase har sendt et notat til granskingsutvalget der kritikken mot Ingunn Yssen skjerpes. Gerd-Liv Valla har tydeligvis bestemt seg, ikke bare for å vinne, men for at Ingunn Yssen skal lide et smertelig tap. Ved å ”umuliggjøre Ingunn Yssen”, vil Gerd-Liv Valla styrke sin egen stilling. Er det krig så er det krig. Valla har vært i kriger før – og vunnet.<+>

Kutt uten kontroll i Posten

I iveren etter å kutte endte man i Avinor opp med at flyene ikke gikk når de skulle og i Posten kommer ikke brev og aviser fram når de skal. Det er lett å trå feil i monopolbedrifter med staten som en kortsiktig og uklar eier, skriver redaktør Magne Lerø.

I Avinor ville Randi Flesland bli flinkest i statsklassen når det gjaldt omstilling og i å levere de varene Stortinget bestilte. Hun kuttet og kuttet. Det hun ikke hadde beregnet, var flygeledere som satte seg på bakbeina og ble syke. Det nye styret konkluderte med at det forrige regimet hadde tatt for hardt i. Nå er det mangel på flygeledere. Denne mangelen utnyttet flygelederne til å kreve et svimlende høyt lønnstillegg. Den nye sjefen, Sverre Quale måtte bare punge ut. Han har sendt regningen til Liv Signe Navarsete. Nå er flygelederne friske nok til å jobbe ekstra mot skyhøy betaling. Og flyene går når de skal. Det er det viktigste – både for politikere og befolkningen. At det koster flesk, er en annen sak.

Nå er det posten som ikke går. For få uker siden lå det tusenvis av julekort som ennå ikke var sendt ut. Aviser og blad kommer ikke når de skal. I dag offentliggjør Nationen en oversikt som viser at bare to av 23 land i Europa kommer dårligere ut enn posten i Norge når det gjelder å levere post til rett tid. I dag er det 82, 4 prosent av A-posten som kommer fram dagen etter. Bare Latvia og Tyskland er dårligere på postombæring.

Det var ikke måte på hvor mye honnør som ble gitt til Kåre Frydenberg da han trakk seg som sjef for posten for et år siden. En storstilt nedbemanning var gjennomført og posten tjente penger som aldri før. Nå viser det seg at de er blitt dårligere til å levere post, særlig det siste halvåret.

Med god grunn spør både politikere og andre seg om hvorfor Posten brisker seg med 1,2 milliarder i overskudd, som resultatet ble i fjor, hvis de ikke gjør jobben sin.

Posten lover at alt skal være på skinner til påske. Dette bør konsernsjef Dag Mejdell og hans nærmeste ta på ramme alvor. Politikerne er begynt å raske med sablene.

– Mitt inntrykk er at Posten i for stor grad fokuserer på business fremfor å utføre primæroppgaven sin som er å få fram posten i tide, sier Aps fraksjonsleder i Stortingets transportkomité, Torstein Rudihagen til VG. Han varsler utskiftninger i styret dersom Posten ikke skjerper seg.

Å få posten fram når den skal, bør være en smal sak for Dag Mejdell. Postfunksjonærer er enklere enn flygeledere å ha med gjøre. Vi har imidlertid registrert at ansatte i Posten klager over at nedskjæringene har vært for tøffe og at arbeidspresset er for stort. Mejdell får sette inn de ressursene som trengs. Og betale det det koster. Det er ikke akseptabelt at man ikke makter å innfri konsesjonsvilkårene.

Det er imidlertid andre spørsmål Dag Mejdell er mer opptatt av. Posten mener da taper en halv millibar i året på å opprettholde ulønnsomme tjenester. I fjor foreslo Posten å legge ned 300 postkontorer og tilby ”post i butikk” som en erstatning. De ønsker også å bli kvitt påbudte om å tilby banktjenester.

I Samferdselsdepartementet er det i tvil.

– I forhold til den forrige regjeringen har vi en annen oppfatning av Postens rolle som samfunnsaktør. Posten har andre kvaliteter enn andre bedrifter, og dette er vi mer opptatt av en det forrige regjeringen, sier statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) til Dagens Næringsliv.

Han sier også at posten skal drive lønnsomt, men at det ikke er aktuelt å gi tilskudd for at posten skal utføre ulønnsomme aktiviteter.

Detter henger ikke på greip. Dag Mejdell driver et AS. Aksjeselskaper skal ikke drive med ting de taper penger på. Om noen år blir det full konkurranse også når det gjelder brev og julekort. Mejdells oppgave er å forberede seg på en denne situasjonen.

I det lange løp kan man ikke ha en eier som pålegger en å drive ulønnsomt. Tungesvik og Liv Signe Navarsete må bestemme seg. De må la Dag Mejdell drive lønnsomt. Hvis regjeringen vil bevilge en halv milliard for at folk skal kunne gå på posten istedenfor på butikken, må de gjerne gjøre det. Det blir ryddigere å gjøre det slik enn la Posten bli en slags mellomting mellom et as og en forvaltningsbedrift.

Røkke kreativ for milliarder

Ingen næringslivsledere ser ut til å slå Kjell Inge Røkke i kreativitet. Han kan tjent over seks milliarder på å klekke ut gode ideer og konsepter for fremtiden. Det er i fri dressur Røkke er best, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Kjell Inge trakk seg som daglig leder av Aker-systemet, begrunnet han det med at han ville fiske reker i Oslofjorden og drive med nyskaping. Rekefiske er det blitt lite av så langt. Den nyskapende virksomheten er det imidlertid ikke noe å si på. Finansavisen har regnet ut at Røkke har klekket ut ideer for 7,5 milliarder på et og et halvt år. Ikke dårlig. Forklaringen er at Røkke til fulle har utnyttet sitt gode navn og rykte som børsvinner. For tre år siden var Røkke i skyggenes dal med sitt Aker Kværner. Det var faktisk verre enn det. Han var en hårsbredd fra konkurs. Så snudde det seg. Aker Kværner ble omstrukturert, gamle aktiviteter ble nye børsnoterte selskaper – og så har det tatt helt av. I tillegg har han introdusert nye selskaper ved å løfte fram noe av den kompetanse Aker har og som han tror det blir større etterspørsel etter fremover. Nå kan Røkke summere opp verdien av sin kreative innsats: Aker Drilling 930 mill, Aker Floating Production 800 mill, Aker BioMarine 3 800 mill, Aker Exploration 305 mill + mulig opsjonsgevinst på 600 mill og nykommeren Aker Oilfield til en verdi av 670 millioner og med en mulig opsjonsgevinst på 450 millioner kroner.

Der Røkke går, følger investorene etter. Der Røkke tar sjansen, gjør en del av dem som har millioner til overs det samme. John Fredriksen har benyttet samme strategi. Han har heller ikke vært opptatt av å eie 100 prosent. Røkke og Fredriksen er opptatt av å eie så pass mye at de har kontroll. Andre konserner vil helst eie hundre prosent fordi de da står helt fritt til å gjøre de det vil uten å måte ta hensyn til andre aksjonærer. Hvis noe av nøkkelen til suksessen ligger i at man skal ta ut store synergier internt, er dette være forståelig. Ofte er imidlertid det beste at et selskap står fritt til å kjempe seg fram i et marked og inngå de allianser som kan være tjenlige. Man trenger ikke ha kontrollerende innflytelse over alle man skulle samarbeide med. Det var denne strategien som skar seg da Røkke ikke lykkes med å få Hydro inn på eiersiden i Aker Kværner.

Røkke har i det siste tatt ut store utbytter. Nå har han nok til at han og familien kan leve gode dager et par generasjoner fremover. Og vil han gi seg det spektakulære luksuslivet i vold igjen, har han nok til det også. Men stort sett virker det som om Røkke nå har det han trenger. Det nye hjemmet på Nesøya skal riktignok møbleres. Det blir nok ikke med det han finner på Smartclub og Ikea like ved.

Når Kjell Inge Røkke ikke trenger å bekymre seg for sin private økonomi, blir han sannsynligvis enda dristigere når det gjelder å satse skikkelig der han tror det er penger å tjene.

Kjell Inge Røkke er Norgesmester i kreativitet. Da Ukeavisen Ledelse i serien Toppsjefen saumfarte Røkke for å finne ut hva slags leder han egentlig er, fikk han den høyeste scoren noen har fått når det gjelder nytenkning og kreativitet. Han fikk 9 poeng. Dette var i 2003. I dag ville han garantert fått 9,5. Han fikk 8 i omstilling. Her ville han også fått høyere.

Det er bare å slippe Kjell Inge Røkke løs. Det er i fri dressur han gjør det best. Han orker ikke å forholde seg til alle slags formaliteter som en de som sitter tungt inne i drift må tenke på.

Han har ikke med seg Bjørn Atle Gjeldsten lenger til å regne, lage prognoser, beregne risiko og lage fremdriftsplaner. Helge Lund har han også mistet. De ble grunnleggende uenige om den strategi Kjell Inge Røkke banket igjennom for å få Aker Kværner på beina. Det endte med at Helge Lund trakk seg på et kritisk tidspunkt i arbeidet med å restrukturere Aker Kværner. Over natten hyret Røkke Inge Hansen som da fungerte som sjef for Statoil. Det var en av de raskeste sjefsansettelsene som er blitt gjort i norsk næringsliv de siste årene. Hansen står nok på Røkkes liste over vellykkede kupp. Inge Hansen har levert varene. Han har også gjort som Røkke, trukket seg som konsernsjef. Sammen driver de og tenker fremtid og skuffer inn millioner.

Myten om det høye skattenivået

Det er en myte at vi skatter bedriftene spesielt høyt i Norge. Vi ligger midt i EU-løypa, men sannsynligvis må vi følge EU litt nedover eter hvert, skriver redaktør Magne Lerø

Når høyresiden kjører sitt skatteløp, leverer de råstoff til myten om at vi er spesielt tynget av høye skatter og avgifter her til lands. Det stemmer ikke. Norge havner omtrent på gjennomsnittet i skattetrykk i den siste oversikten OECD har lagt fram. Vi er et av de få landene hvor skatten er blitt senket i det siste.

Tyrkia, Polen og Frankrike topper listen over høyeste skatt for gjennomsnittlige lønnsmottakere, mens Irland og Island ligger lavest.

Når det gjelder beskatning av selskaper, er det samme bildet. Norge ligger midt i løypa.

I EU skal det konkurreres om det meste. Estland er best på selskapskatt. Den er null. Flere av de ny EU-landene har også valgt å ligge lavt når det gjelder å beskatte bedrifter i håp om at flere vil etablere seg i landet. Kypros har 10 prosent. Det er lavt nok for vår egen John Fredriksen.

Konkurransen fører til at selskapsskatten i EU kryper nedover. Den var i gjennomsnitt på 34 prosent i 2000. Nå har den sunket til 26 prosent. Frankrike protesterer. De holder seg fortsatt på 34, mens Tyskland og Italia nå har kuttet til henholdsvis 38 og 37 prosent.

Sveits i ferd med å bli en strek i skatteregningen i EU. Her er ikke statsskatten mer enn 8,5 prosent. Regionene står fritt til å fastsette skattenivå. Noen velger å konkurrere på lav skatt. Det gigantiske amerikanske matvareselskapet Kraft vil flytte hovedkontoret sitt til Zürich for å spare skatt. Det betyr tapte skatteinntekter for Frankrike og Tyskland. Dette liker de ikke i EU. Men Sveits er ikke med i EU, så det kan ikke gjøre så mye med det. De liker heller ikke at Irland har lagt seg på 13 prosents selskapsskatt. Det er verdt å merke seg at man i EU begynner å rynke på nesa over for lave skatter. De store landene i EU trenger skatteinntektene for å opprettholde velferdssamfunnet.

I september konkluderte EU-domstolen med at de enkelte landene ikke kan gripe inn mot selskaper som vil etabler seg der de mener skattereglene er mest gunstige.

Bildet er altså ikke entydig. Det er midlertidig en forskjell på jus og politikk. Da Nicholas Sarkozy var finansminister i 2004, truet han de landene han mener spekulerer i lave selskapsskatter om stans i overføringen fra EU. Han er neppe blitt blidere med årene.

Nå ser det ut til at Angela Merkel ikke får med seg koalisjonsregjeringen på å kutte selskapsskatten ytterlige. Sosialdemokratene konstaterer at tysk økonomi er på vei oppover selv om selskapsskatten er høy. Det ser ikke ut til å være skatt som hindrer vekst og fremgang i næringslivet.

I EU er det i alle fall ingen iver for å delta i konkurransen om lavest mulig selskapsskatt. Men retningen er det ikke til å ta feil av – skattene synker.

I Danmark skal selskapsskatten reduseres fra 28 til 22 prosent. Dette skal kombineres med strengere regler for å kunne ta overskuddet ut av bedriftene.

Advokat Jan-Åge Nymoen i KPMG som følger tett det som skjer på skatteområdet i EU, sier til Mandag Morgen at EU har et godt stykke å gå før man de blir enig om et felles nivå på selskapsskatten.

Det kan selvsagt argumenteres for at Nore bør reduserer selskapsskatten for å kunne fremstå som mer attraktiv for dem som vil etablere ny virksomhet. Spørsmålet er imidlertid om skatte er det som avgjør om bedrifter vil etabler seg i Norge. De klarer seg brukbart med en høy selskapsskatt i Tyskland.

Det kan også argumenteres for å kutte ut eller redusere formuesskatten. Denne form for beskatning er nærmest særnorsk. Det taler for at vi bør bygge ned denne ordningen.

Regjeringen arbeider nå med nye regler for beskatning av såkalte NOKUS-selskaper, Norsk eide utenlandske selskap. Målet er å regulere skattenivået i datterselskaper som er etablert i andre land. Her kan en få motbør fra EU. EU tillater ikke at et norsk skatteregime legges over all virksomhet et norskregistrert selskap har i alle land.

I Norge kan vi ikke late som vi er et utenforland skattemessig sett. Vi må tilpasse oss EUs skattenivå i det store og hele. Men samfunnet er ikke tjent med en konkurranse landene mellom om å tilby de laveste selskapsskattene. Derfor er det å ønske at EU etter hvert arbeider seg fram til et felles skattenivå. Det er ikke sikkert når alt kommer til at det vil ligge så langt fra det nivået vi har i Norge.

 

 

Vinglete og lettvint fra Siv

Siv Jensen må forlate Hagen-linjen hvis hun skal lykkes med sitt store prosjekt. Hun må trene seg på å kunne fremstå som statsminister og nedtone rollen som lettvint, populistisk, gallupfiksert partileder, skriver redaktør Magne Lerø

Siv Jensen har endelig fått respons på sin tilnærming til Erna Solberg. Denne uken fremsto de to som pådrivere for en borgerlig regjering etter stortingsvalget i 2009. Frp har grunn til å feire. De er nå tatt inn i høyre-varmen. Det er første gang en leder fra Høyre tydelig har sagt at målet er å sitte i regjering sammen med Frp uten at en slik prinsipiell mulighet har druknet fullstendig i krav om at Frp må legge store deler av politikken sin på hylla, og det før man begynner å snakke sammen. Sterke krefter i Høyre har presset Erna Solberg til å nærme seg Frp, og i Frp har Siv Jensen fått frihet til å velge den kursen som er nødvendig for at hun skal ha mulighet til å bli statsminister.

At dette ikke er noe sololøp, har vi fått bekreftet i de politiske debatter som er blitt kjørt i radio i det siste. Frp og Høyre forsøker å legge bånd på seg. De vil i større grad fremstå som samarbeidspartnere, i mindre grad som politiske motstandere.

Så tråkket Siv Jensen i baret. Påstandene hennes om at FN nærmest har vært ødeleggende for verdensfreden, at FN er blitt en ”sosialdemokratisk smeltedigel som i mindre grad er opptatt av markedsøkonomiske prinsipper” og at ”Kyoto-protokollen ikke kan kalles noen internasjonal avtale fordi det er så mange land som ikke slutter opp om den”, har ført til at de andre borgerlige partiene i dag sier til Aftenposten at Jensens utspill gjør et borgerlig samarbeid vanskeligere.

Tidligere utenriksminister Jan Petersen mener kritikken mot FN er meningsløs. Venstres leder, Lars Sponheim, undrer seg og mener vi har fått et nytt eksempel på at Frp er et ”umodent parti”. KrF-leder Dagfinn Høybråten mener Jensens uttalelser enten er et utslag av uvitenhet eller fortregning av fakta.

I kjent stil svarer Jensen med at dette er en avsporing av debatten å kalle henne unyansert og at hun ikke er alene internasjonalt om å reise disse problemstillingene.

Siv Jensen er ingen utenrikspolitisk tungvekter. Kritikken mot FN er for lettvint. Hun er ikke tjent med å forfølge denne saken. Hun bør ro seg i land umiddelbart. ”Jensen mot røkkla” i utenrikspolitikken, gir henne en mulighet til oppmerksomhet og til å legge ut om hvor misforstått hun blir, men noen vinnersak blir det ikke for henne. For Jensen er det viktig å fremstå som en seriøs statsministerkandidat og ikke bare som partileder for Frp. Dette maktet aldri Carl I. Hagen. Han har i alle år vært den dyktige partilederen som har vært utelukket som statsminister.

Før Kristin Halvorsen ble statsråd, var hun dyktig til å utnytte mulighetene for populistiske utspill. SV har satt seg selv på dagsorden ved å våge å være uenige med alle andre i flere saker, først og fremst på utenrikspolitikken område. Det var først etter at SV kom i regjering de for alvor måtte finne balansen mellom å slutte opp om regjeringspolitikk og å markere egen primærstandpunkter.

Når Siv Jensen aspirerer til å bli statsminister, har hun et mindre politiske handlingsrom enn Kristin Halvorsen hadde. En ting er det at hun og andre statsråder fra Frp vil møte seg selv i døra hver eneste dag dersom de kommer i regjering. Det blir sannsynligvis flere kameler å svelge unna for Frp i regjering enn det SV så langt har fått servert. Det viktigste er imidlertid at en statsminister må fremstå som gjennomtenkt, reflektert, balansert og samlende. Her har Siv Jensen langt igjen å gå. Det viste hun med sine uttalelser sist helg.

Når målet er å bli statsminister, bør hun legge inn en treningsøkt i forhold til det hver eneste dag. Hun bør motstå fristelsen til å score billige poenger som fører til at mediene fokuserer på problemer i samarbeidet med de øvrige borgerlige parter.

Strategi er å velge, ikke vingle. Carl I. Hagen foretok ikke det valget. Han pratet om at han ønsket borgerlige samarbeide, men handlet stikk motsatt.

Siv Jensen må forlate Hagen-linjen hvis hun skal lykkes med sitt store prosjekt. Det er ikke sikkert det er den linjen som gi best uttelling på gallupen fremover, men det er den linjen som kan føre til politisk makt.

Stoltenberg i EU-knipe

EUs tjenestedirektiv er blitt en kinkig sak. Jens Stoltenberg har en mulighet for å markere at det tross alt er Ap og et flertall på Stortinget som styrer i de store, nasjonale sakene og ikke SV og Sp selv om de har støtte fra LO. Men han lar vel sin vane tro saken drive en stund, skriver redaktør Magne Lerø.

Når det gjelder tjenestedirektivet i EU, er det enten ja eller nei. Norge må godta hver eneste bokstav eller reservere seg. Det er ikke rom for noe Stoltenberg- kompromiss. Etter at saken har vært ute på en omfattende høring, skulle en da tro tiden var inne for å bestemme seg. Men nei. LO forlanger mer utredning. De jubler i SV og Sp. Det må bety at de mener regjeringen skal utnevne et utvalg eller gi noen millioner til noen forskere som kan skrive noen hundre sider om hva som kan komme til å skje. De som skal utrede, bør i tilfelle ha en viss profetisk legning, for ingen vet hvordan en omfattende reform i EU vil virke. I EU er det dessuten slik at veien i en viss forstand blir til mens man går. Det er domstolen i EU som vil trekke grensene for hva et direktiv skal bety i praksis. I EU skjer det en dynamisk prosess rundt et slikt direktiv. Det betyr at direktiver kan bli endret. Arbeidsgiverne og liberalistene ville gått mye lenger i ”fri flyt”. Fagbevegelsen i EU har kjempet en durabelig kamp mot det første utkastet til direktiv – og langt på vei har de vunnet denne kampen. Men det kan bli omkamper.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Dette er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å ”slippe tjenestene løs” i det frie markedet.

I det første utkastet til nytt tjenestedirektiv var frykten for sosial dumping knyttet til prinsippet om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, var det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skulle følges. Dette er nå droppet.

Det ble også en kraftig diskusjon når det gjelder hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Her hadde den europeiske fagbevegelse en sak de helhjertet kunne stå sammen om. Og de vant fram.

Medlemslandene kan skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Direktivet omfatter imidlertid konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe.

Det er neppe grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse deler av fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det har skjedd og skjer innen vareproduksjonen. På samme måte som vi får en del billige produkter, vil vi få en del billige tjenester. Vi vil få eksempler på at en bedrift innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det vil bringe hele EØS-avtalen i fare.

I denne saken kan ikke Jens Stoltenberg finne på et kompromiss. Han kan ikke annet enn å utsette saken. Sannsynligvis vil motstanden mot direktivet øke etter hvert som tiden går. – Vi har vunnet en seier, sier representanter for SV, Sp og Nei til EU til mediene i dag etter at LOs representantskap har bedt om mer utredning.

Nå har Jens Stoltenberg en mulighet for å markere at det tross alt er Ap og et flertall på Stortinget som styrer og ikke SV og Sp selv om de har støtte fra LO. Men Stoltenberg er ikke den som forhaster seg i kontroversielle saker. Det kan være at de ber noen om å utrede enkeltheter knyttet til EUs tjenestedirektiv.

Jens Stoltenberg burde skåret igjennom, sagt at vi har den kunnskapen som er relevant knyttet til tjenestedirektivet og at det ikke er aktuelt at Norge reserverer seg. Men det er ikke sikkert det er klima for dette nå. Stoltenberg må ordne køen av konfliktsaker og lytte seg fram til hva samarbeidet kan tåle til enhver tid.

Ellers er det et paradoks at vi her i landet har en livlig diskusjon om EUs tjenestedirektiv, men null innflytelse over innholdet i det. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et utenforland.

Kvinnelige sjefer i konflikt

Randi Flesland, Monica Kristensen Solås, Gerd-Liv Valla, Ingunn Yssen og Bergljot Jonsdottir har havnet i konflikter, ikke fordi de er kvinner men fordi de har kjørt beinhardt får å oppnå det de vil, med blandede resultater, omtrent som menn, skriver redaktør Magne Lerø

– Det hadde aldri skjedd med to menn, sier LO-veteranen Rolf Utgård til Dagbladet. Det er Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen han snakker om. Han mener den granskingen LO-ledelsen har satt i gang er galskap.

– Det beste er om Gerd-Liv Valla kan komme hjem og ta de nødvendige grep for å rydde opp i LO og satt politikk på dagsorden, sier Utgård og mener lekkasjene fra granskingen viser at situasjonen er ute av kontroll. LO er ifølge Utgård en kamporganisasjon bygd på lojalitet, kommandolinjer og tillit. Konflikten mellom Valla og Yssen er bare ”blåbær i forhold til de slagene jeg har opplevd i næringslivet”.

– Jeg har sett langt blodigere slag blant gutta i næringslivet i kamp om makt, posisjonene og penger. Her er det snakk om to damer i toppen av LO og da blir det plutselig forferdelig dramatisk, sier Utgaard.

Vi har selv kritisert LO for å ha satt i gang en gransking uten klart mandat. Det er en overhengende fare for at granskingen skaper flere problemer enn den løser. Men ennå har LO-ledelsen mulighet til å opptre klokt og samlende og løse saken.

At det pågår langt blodigere slag i næringslivet enn det som skjer i LO, er det ingen grunn til å tvile på. Utgård har også et poeng når han sier at denne konflikten ikke ville utviklet seg på sammen måte dersom det ikke var to kvinner som var aktører. Vi kan ikke helt se for oss at en mann i LO hadde våget å rykke ut mot Gerd-Liv Valla slik Yssen gjorde. I tillegg til de kritiske spørsmålene Yssen har fått, ville en mann måtte svare på om han hadde problemer med å ha kvinner som sjef og om hvorfor han tar i bruk typiske mannlige herskerteknikker i bruk.

En personalsak der LO-lederen blir beskyldt for mobbing og trakassering, ville imidlertid blitt en mediesak uansett kjønn. Men når det er to sterke kvinner som offentlig er i konflikt, gjør det saken ekstra pikant. Det virker som om det står omtrent like mange menn og kvinner på begge sider i konflikten. Derfor er det ikke dekning for å hevde at dette nå har noe med menn og kvinner å gjøre. Nå er det heller ikke lenger en personkonflikt. Nå handler det om makten i LO og Gerd-Liv Valla

I de siste årene har flere kvinnelige toppsjefer vært i hardt vær. Tidligere Avinor-direktør, Randi Flesland, kjempet en durabelig kamp mot flygelederne, og tapte. Hun ble også beskyldt for å være for hard, lite lyttende og kontrollerende. Hun ble møtt med mannlige herskerteknikker, ble det sagt.

I Redningsselskapet røk Monica Kristensen Solås uklar med styret og ansatte. Også hun ble kritisert for maktbruk, uforsonlighet og hardhendt personalbehandling. Selvsagt var menn aktører i konflikten.

I Bergen skar det seg i samarbeidet mellom festspilldirektør Bergljot Jonsdottir og de ansatte. Også hun ble beskyldt for uvettig ledelse og personalbehandling.

Felles for Flesland, Solås Kristensen, Valla, Yssen og Jonsdottir er at de er blitt valgt fordi de er blitt vurdert som dyktige. De har ikke arvet sin posisjon. De har også hatt et brennende engasjement for det de har holdt på med. Jonsdottir skulle lage verden beste festspill og ga jernet. Hun tapte. Flesland var styrt ut fra et brennende ønske om å lykkes i en kamp andre mente var umulig for henne å vinne. Hun tapte også. Solås Kristensen skulle rydde opp i kulturen i Redningselskapet og gjennomføre nødvendig omstilling. Også hun led nederlag. Ingunn Yssen brenner for likestilling og mener kvinnelige medarbeider skal behandles med omtanke og respekt, især i LO og i særdeleshet når man er gravid eller småbarnsmor. Yssen er en sterk og tøff leder. Hun har også lidd nederlag, men har tatt kampen opp.

Gerd-Liv Valla er genierklært som leder av LO. Hun tør der andre tviler, går i krigen der andre nøler, alt for å vinne fram med det hun tror er best for medlemmene og sin politiske overbevisning.

Ingen har personlige økonomiske interesserer av å vinne de kampene de fører. Det er ikke uten grunn kun et av våre børsnoterte selskapet har en kvinnelig toppsjef. Penger er ikke det som driver kvinner.

I alle organisasjoner foregår det en kamp om makt. Den som skal sitte på toppen må kunne bruke makt når det er nødvendig og kjenne hvor grensene for legitim maktbruk går. Når kvinne bruker makt, blir det lagt mer merke til. Det kan ha sammenheng med at noen forvente noe annet av en kvinne enn en mann.

Det er snakket og skrevet mye om kvinnelig lederstil. Noen hevder kvinner forstår seg bedre på mennesker, ser flere sider av en sak, kommuniserer bedre og er bedre i stand enn mange menn til å finne samlende løsninger.

Når uenighet oppstår, det må tas tøffe beslutninger, brukes makt, noen må tape andre må vinne, da er det ikke slik at kvinnelige sjefer nødvendigvis oppleves så mye annerledes enn menn. Da krever rollen sitt. I stridens hete er det ikke avgjørende om man er mann eller kvinne. Da er det saken som står i fokus – da gjelder det på vinne kampen. Da bruker både kvinner og menn virkemidler som noen reagerer på – menn har forkjærlighet for en viss type herskerteknikker, kvinner andre.

Menn og kvinner er forskjellige – også som leder. Å være sjef går for det meste ut på det sammen enten mann er mann eller kvinne. Å være LO leder er på være LO-leder. Det er å lede en kamporganisasjon med sterke indre interessemotsetninger. Menn gjør ikke det på en måte og kvinner på en annen. Forskjellen mellom hvordan menn leder er like stor som forskjellen på hvordan kvinner leder.