Det store flertall av velgere gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. De vil heller at det skal brukes mer penger på skole og omsorg. Latterlig, skriver Trygve Hegnar. Han nekter å tro det. Det er ikke første gang folk flest forstår mer enn Hegnar, skriver redaktør Magne Lerø.

Nationen har fått Sentio-Norstat til å spørre velgerne om hva politikerne bør prioritere «i høstens stramme budsjettbehandling», som de formulerer det. 11, 8 prosent ønsker skattelette for folk flest, 5,4 prosent mener næringslivet bør få skattelette, mens 47 prosent vil ha mer penger til skole og 31,5 prosent til eldreomsorg.

Trygve Hegnar skriver i dag på lederplass i Finansavisen at undersøkelsen er latterlig. Grunnen er at verken Nationen, meningsmålingsinstituttet, velgerne eller stor deler av politikeren forstår seg på samfunnsøkonomi. Hegnar vet. Han mener man her har akseptert sosialistenes mantra om at man må velge mellom lavere skatt og at det satses på skole og eldreomsorg. Det er ikke noe problem å skaffe penger til begge deler. Det største problemet finansminister Per Kristian Foss har, er å skjule de enorme overskuddene på statsbudsjettet i år, ifølge Hegnar.

Dette er omtrent som å høre Frp. Vi kan få både i pose og sekk – både skattelette og mer til skole og omsorg.

– Derfor er vi trygge på at folk flest faktisk kunne tenke seg skattelettelser, hvis ikke spørsmålet ble stilt på en slik demagogisk og frekk måte, skriver Hegnar.

Med andre ord, folk forstår ikke sitt eget beste. De tror de må velge istedenfor å kreve.

Vi tror faktisk folk flest viser større forståelse for de økonomiske sammenhengene enn Trygve Hegnar gjør. Det er selvsagt surt at det er blitt dårligere oppslutning om hans store fanesak: lavere skatter og avgifter, i årevis. Grunnen er at folk ser hva som skjer rundt om i kommunene. Det blir mindre på omsorg og skole flere steder. Det er ikke nok penger. Men folk flest har god økonomi. De gir gladelig avkall på en tusenlapp eller to i skattelette. Velgerne er sunne og rimelige i sine reaksjoner når de nå ikke krever mer til privat forbruk. Bruk heller mer på skole og omsorg. Folk mener det. Men Hegnar nekter å tro det. Lytt og kanskje forstå, oppfordrer vi.

Høyre vet at de må prioritere. Høyre vil ikke at offentlig sektor skal ese ut ved at man øker budsjettene vesentlig for å få nok til alle gode formål. Høyre vil gi folk bedre råd slik at de selv kan ta ansvar for sin egen situasjon. Ap og SV vil ha en noe større og sterkere offentlig sektor.

De skattelettelser som regjeringen har gjort de siste tre årene, har vært fornuftige. Det meste har Jens Stoltenberg også vært med på. Og han har gjort det klart at det ikke er aktuelt å begynne å øke skattenivået igjen.

Nå sier Jens Stoltenberg stopp i skattelettelser fordi man trenger inntekter for å finansiere blant annet skole og omsorg. Han har nådd fram til folk med sitt budskap. Skattelettelser er ikke viktig i den situasjonen vi er i. Folk flest har nok penger mellom hendene. Det er nå viktig at det ikke skjer en ukontrollert svekking av omsorg og utdanning som følge av at bevilgningen er så stramme.

I all hemmelighet henter Dag Flaa hjem en million kroner fra en hemmelig konto i Sveits som tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte disponerte. Skattemyndighetene får ikke vite noen ting. Først etter at saken blir kjent skal skattemyndigheten bli informert. Flaa opptrer lite tillitsvekkende, for å si det mildt, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv avdekket lørdag at tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte etterlot seg en svart formue da han døde i 2002. Det skal være betalt ut penger til Hydro-sjefer fra et hemmelig fond som ble forvaltet av den tyske baronen Georg von Richter. Etter at Holte døde hadde han en million kroner på en hemmelig konto i Sveits og 30 millioner kroner i en stiftelse han hadde opprettet. Dag Flaa, tidligere direktør i Hydro og en av Holtes nære medarbeidere, hentet pengene hjem til Norge. Han sitter nå i styret sammen med Holtes nevø, Ulf Kolstad og advokat Christian Minos.

– Jeg kan ikke se at jeg har noen interesse av å spre hvor disse pengene kommer fra, sa Dag Flaa til Dagens Næringsliv lørdag. I dag skriver avisen at Flaa vil informere skattemyndighetene om den svarte millionen han hentet hjem fra Sveits i fjor.

Hydro mener dette er en privat sak og vil ikke engasjere seg. Kommunikasjonsdirektør Cecilie Ditlev-Simonsen sier at ingen ting tyder på at Hydro har gjort noe galt. Men saken er ikke mer privat enn at historikerne som skriver Hydros historie under professor Francis Sejersteds ledelse sier de vil forsøke å finne ut av hva som har skjedd. Francis Sejersted sier han er forundret og betegner saken som meget interessant.

Cicilie Ditlev–Simonsen forsøker, som informasjonsdirektører gjerne gjør så lenge det er mulig, å holde selskapet unna en sak under som rulles opp. Det gir negativ profil for selskapet når det sås tvil om en av deres mest profilerte sjefer drev med ulovlige pengetransaksjoner.

Dag Flaa opptrer som en lojal tjener for sin tidligere sjef. Man har ikke vondt at det man ikke vet, tenker han kanskje, og har forsøkt å gå så stille i dørene som mulig. Når journalistene ringer, gjør han sitt beste for å dysse saken ned. I dag innser han at det ikke mulig. Alle kort legges nå på bordet. Men først når saken er blitt offentlig. Han valgte ikke å informere skattemyndigheten da han hentet millionen fra utlandet hjem til Norge. Om dette er grunn nok til å hevde at Flaa og styret er medansvarlige for å dekke til ulovlige forhold, er ikke godt å si. Men ut fra det som nå er kommet fram, er det grunnlag for å si at Flaa ikke har opptrådt på en tillitsvekkende måte, for å si det mildt.

I all hemmelighet henter Dag Flaa hjem en million kroner fra en hemmelig konto i Sveits som tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte disponerte. Skattemyndighetene får ikke vite noen ting. Først etter at saken blir kjent skal skattemyndigheten bli informert. Flaa opptrer lite tillitsvekkende, for å si det mildt, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagens Næringsliv avdekket lørdag at tidligere Hydro-sjef Johan B. Holte etterlot seg en svart formue da han døde i 2002. Det skal være betalt ut penger til Hydro-sjefer fra et hemmelig fond som ble forvaltet av den tyske baronen Georg von Richter. Etter at Holte døde hadde han en million kroner på en hemmelig konto i Sveits og 30 millioner kroner i en stiftelse han hadde opprettet. Dag Flaa, tidligere direktør i Hydro og en av Holtes nære medarbeidere, hentet pengene hjem til Norge. Han sitter nå i styret sammen med Holtes nevø, Ulf Kolstad og advokat Christian Minos.

– Jeg kan ikke se at jeg har noen interesse av å spre hvor disse pengene kommer fra, sa Dag Flaa til Dagens Næringsliv lørdag. I dag skriver avisen at Flaa vil informere skattemyndighetene om den svarte millionen han hentet hjem fra Sveits i fjor.

Hydro mener dette er en privat sak og vil ikke engasjere seg. Kommunikasjonsdirektør Cecilie Ditlev-Simonsen sier at ingen ting tyder på at Hydro har gjort noe galt. Men saken er ikke mer privat enn at historikerne som skriver Hydros historie under professor Francis Sejersteds ledelse sier de vil forsøke å finne ut av hva som har skjedd. Francis Sejersted sier han er forundret og betegner saken som meget interessant.

Cicilie Ditlev–Simonsen forsøker, som informasjonsdirektører gjerne gjør så lenge det er mulig, å holde selskapet unna en sak under som rulles opp. Det gir negativ profil for selskapet når det sås tvil om en av deres mest profilerte sjefer drev med ulovlige pengetransaksjoner.

Dag Flaa opptrer som en lojal tjener for sin tidligere sjef. Man har ikke vondt at det man ikke vet, tenker han kanskje, og har forsøkt å gå så stille i dørene som mulig. Når journalistene ringer, gjør han sitt beste for å dysse saken ned. I dag innser han at det ikke mulig. Alle kort legges nå på bordet. Men først når saken er blitt offentlig. Han valgte ikke å informere skattemyndigheten da han hentet millionen fra utlandet hjem til Norge. Om dette er grunn nok til å hevde at Flaa og styret er medansvarlige for å dekke til ulovlige forhold, er ikke godt å si. Men ut fra det som nå er kommet fram, er det grunnlag for å si at Flaa ikke har opptrådt på en tillitsvekkende måte, for å si det mildt.

Vi har liten sympati for Åge Danielsen som tvilholder på en gullpensjon ingen ønsker han skal ha. Men Helse Sør må ikke gjøre pensjon til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet – Rikshospitalet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er et dårlig utgangspunkt for Åge Danielsen, sjef ved Rikshospitalet, å komme trekkende med høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner for å gjøre krav på toppsjefstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet–Radiumhospitalet. Bugge Fougner kan sine saker bedre enn de fleste, og vi tviler ikke på at hun har et poeng når hun hevder at Danielsen både har rett på stilingen og å beholde den avtalen om gullpensjon han fikk i 2002. Men det synes som om denne saken handler om noe mer enn rettigheter og pensjon. Og det lover ikke godt når klimaet er slik at man må klaske en juridisk betenkning i bordet framfor sin arbeidsgiver som skal foreta ansettelsen.

Alle lederne i Helse Sør har nå sagt fra seg gullpensjonen, med unntak av Danielsen og direktøren ved Sørlandet sykehus. Styrelederen i Helse Sør, Erling Vanvik, har sagt offentlig at ledere som ikke gir fra seg gullpensjonen ikke har noe framtid som leder i Helse Sør.

Ifølge Dagens Næringsliv forsøker Helse Sør å presse Danielsen til å gi fra seg gullpensjonen. Men dette handler nok om mer enn pensjon. Helse Sør ga i fjor styret for Rikshospitalet sparken fordi de ikke kunne akseptere de disposisjoner Rikshospitalet ønsket å foreta. Rikshospitalet–Radiumhospitalet blir en gigant, og det stilles spørsmål ved om Åge Danielsen og Helse Sør er uenige om vesentlige strategiske spørsmål.

Åge Danielsen har en sterk posisjon på Rikshospitalet, og det ser ut til at han vil bli tatt godt imot som toppsjef også på Rikshospitalet. Mange har derfor regnet med at spørsmålet om hvem som skulle være toppsjef var avklart etter at sjefen ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen, gjorde det klart at han ikke er interessert i stillingen.

I næringslivet vil man riste på hodet om en toppsjef i en fusjonsprosess gjør juridisk krav på toppsjefstillingen. Det er styrets plikt og ansvar å velge den lederen for et fusjonert sykehus som de mener er best kvalifisert. Da er det meget vesentlig at styret og den øverste daglig leder tenker likt om de overordnede spørsmål.

Hvis Jan Danielsen ønsker å tviholde på sin gullpensjon, har han rett til det. Å bruke gullpensjonen som eneste kriterium for at Danielsen ikke skal få toppstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet-Radiumhospitalet, er uklokt. Hvis styret er opptatt av å markere sitt syn, får de heller la være å gi Danielsen lønnstillegg i årene framover.

Gullpensjonene har vært en betydelig belastning for Helse Sør. De kan nok leve med at Danielsen setter seg på bakbeina og tviholder på sin pensjon uten å havne opp i en pensjonsstrid igjen. Danielsen tjener på det pengemessig, men taper på det profilmessig. Det kan han antagelig leve med.

Det er fornuftig at Helse Sør har engasjert en hodejeger for å få fram aktuelle kandidater til stillingen. Styret må stå fritt til å ansatte den de mener er best skikket. Danielsen vil styrke sine muligheter for å få jobben, dersom han vil forhandle på pensjonsavtalen. Hvis styret mener de kan få en som er bedre kvalifisert til en lavere pris, velger de selvsagt vedkommende til ny sjef.

Vi har ingen sympati med en sjef som tvilholder på en rettighet ingen ønsker han skal ha med henvisning til at «avtalt er avtalt». Og vi har liten forståelse for Helse Sør dersom de gjør dette til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet–Rikshospitalet.

Vi har liten sympati for Åge Danielsen som tvilholder på en gullpensjon ingen ønsker han skal ha. Men Helse Sør må ikke gjøre pensjon til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet – Rikshospitalet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er et dårlig utgangspunkt for Åge Danielsen, sjef ved Rikshospitalet, å komme trekkende med høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner for å gjøre krav på toppsjefstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet–Radiumhospitalet. Bugge Fougner kan sine saker bedre enn de fleste, og vi tviler ikke på at hun har et poeng når hun hevder at Danielsen både har rett på stilingen og å beholde den avtalen om gullpensjon han fikk i 2002. Men det synes som om denne saken handler om noe mer enn rettigheter og pensjon. Og det lover ikke godt når klimaet er slik at man må klaske en juridisk betenkning i bordet framfor sin arbeidsgiver som skal foreta ansettelsen.

Alle lederne i Helse Sør har nå sagt fra seg gullpensjonen, med unntak av Danielsen og direktøren ved Sørlandet sykehus. Styrelederen i Helse Sør, Erling Vanvik, har sagt offentlig at ledere som ikke gir fra seg gullpensjonen ikke har noe framtid som leder i Helse Sør.

Ifølge Dagens Næringsliv forsøker Helse Sør å presse Danielsen til å gi fra seg gullpensjonen. Men dette handler nok om mer enn pensjon. Helse Sør ga i fjor styret for Rikshospitalet sparken fordi de ikke kunne akseptere de disposisjoner Rikshospitalet ønsket å foreta. Rikshospitalet–Radiumhospitalet blir en gigant, og det stilles spørsmål ved om Åge Danielsen og Helse Sør er uenige om vesentlige strategiske spørsmål.

Åge Danielsen har en sterk posisjon på Rikshospitalet, og det ser ut til at han vil bli tatt godt imot som toppsjef også på Rikshospitalet. Mange har derfor regnet med at spørsmålet om hvem som skulle være toppsjef var avklart etter at sjefen ved Radiumhospitalet, Jan Vincents Johannessen, gjorde det klart at han ikke er interessert i stillingen.

I næringslivet vil man riste på hodet om en toppsjef i en fusjonsprosess gjør juridisk krav på toppsjefstillingen. Det er styrets plikt og ansvar å velge den lederen for et fusjonert sykehus som de mener er best kvalifisert. Da er det meget vesentlig at styret og den øverste daglig leder tenker likt om de overordnede spørsmål.

Hvis Jan Danielsen ønsker å tviholde på sin gullpensjon, har han rett til det. Å bruke gullpensjonen som eneste kriterium for at Danielsen ikke skal få toppstillingen i det fusjonerte Rikshospitalet-Radiumhospitalet, er uklokt. Hvis styret er opptatt av å markere sitt syn, får de heller la være å gi Danielsen lønnstillegg i årene framover.

Gullpensjonene har vært en betydelig belastning for Helse Sør. De kan nok leve med at Danielsen setter seg på bakbeina og tviholder på sin pensjon uten å havne opp i en pensjonsstrid igjen. Danielsen tjener på det pengemessig, men taper på det profilmessig. Det kan han antagelig leve med.

Det er fornuftig at Helse Sør har engasjert en hodejeger for å få fram aktuelle kandidater til stillingen. Styret må stå fritt til å ansatte den de mener er best skikket. Danielsen vil styrke sine muligheter for å få jobben, dersom han vil forhandle på pensjonsavtalen. Hvis styret mener de kan få en som er bedre kvalifisert til en lavere pris, velger de selvsagt vedkommende til ny sjef.

Vi har ingen sympati med en sjef som tvilholder på en rettighet ingen ønsker han skal ha med henvisning til at «avtalt er avtalt». Og vi har liten forståelse for Helse Sør dersom de gjør dette til det viktigste kriteriet for hvem som skal lede Radiumhospitalet–Rikshospitalet.

Når Rolf Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå, skriver redaktør Magne Lerø.

Talsmenn for flygelederne vil ha oss til å tro at de ikke klarte å være på jobb i går på grunn av at det har oppstått usikkerhet omkring jobbene deres om tre, fire år. Derfor sykemeldte de seg. Hele bunten – og skapte kaos i luftfarten.

Men flygelederne er da ikke noen puddinger som ikke klarer å leve med den typen usikkerhet som titusener av andre arbeidstakere lever med til daglig. Det er klart man er i stand til å være flygeleder selv om Avinor, med støtte fra Departementet og andre eksperter, i 2008 vil samle flykontrollvirksomheten av luftfarten på Sola.

I går protesterte flygelederne. De aksjonerte ulovlig. Vi tror ikke to skift var for syke til å gå på jobb. De begrunner sin sykemelding med at de ikke skal jobbe dersom de er indisponert.

Når flygelederne aksjonerer på denne måten, forteller det at de har mistet gangsynet. Det de foretok seg i går er løgn satt i system. De som framstår som deres talsmenn, blant andre Rolf Skrede i Norsk Flygelederforening, er selv fanget inn av den kollektive uforstand og arbeidsetiske lavmål som hersker i flygeledermiljøet. Vi har ingen grunn til å tro at ikke den enkelte flygeleder har en høy personlig moral. Men i jobbsammenheng kobler de ut og opptrer kollektiv uansvarlig, slik den lokale ledelsen forventer av dem.

Det er selvsagt forståelig at Rolf Skrede vegrer seg for å kritisere medlemmene sine offentlig. Men når han henger seg på deres begrunnelse, forsvarer aksjonen og legge skylden på Avinors ledelse, plasserer han seg selv på det samme bunnivå som aksjonistene. Når Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå.

Frp vil i dag at det skal sees nærmere på de bestemmelser i arbeidstavtalen som flygelederne begrunner sin sykemelding med. Det er det sikkert behov for. Avinor vil vurdere om det er grunnlag for oppsigelser eller andre sanksjoner etter det som skjedde tirsdag. Det er på sin plass.

Innad i Avinor er det sterke spenninger. Randi Flesland må derfor balansere reaksjonen i forhold til mulige protestaksjoner fra de ansatte dersom det tas et for kraftig oppgjør med flygelederne. I Avinor virker det som om de ansatte kjemper mot den omstilling som styret krever for å oppnå større effektivitet og reduserte kostnader som kan gi lavere flypriser.

Flygelederne kjemper i motvind. I det lange løp vinner de ikke fram med den typen ulovlige aksjoner som de iverksatte i går.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Når Rolf Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå, skriver redaktør Magne Lerø.

Talsmenn for flygelederne vil ha oss til å tro at de ikke klarte å være på jobb i går på grunn av at det har oppstått usikkerhet omkring jobbene deres om tre, fire år. Derfor sykemeldte de seg. Hele bunten – og skapte kaos i luftfarten.

Men flygelederne er da ikke noen puddinger som ikke klarer å leve med den typen usikkerhet som titusener av andre arbeidstakere lever med til daglig. Det er klart man er i stand til å være flygeleder selv om Avinor, med støtte fra Departementet og andre eksperter, i 2008 vil samle flykontrollvirksomheten av luftfarten på Sola.

I går protesterte flygelederne. De aksjonerte ulovlig. Vi tror ikke to skift var for syke til å gå på jobb. De begrunner sin sykemelding med at de ikke skal jobbe dersom de er indisponert.

Når flygelederne aksjonerer på denne måten, forteller det at de har mistet gangsynet. Det de foretok seg i går er løgn satt i system. De som framstår som deres talsmenn, blant andre Rolf Skrede i Norsk Flygelederforening, er selv fanget inn av den kollektive uforstand og arbeidsetiske lavmål som hersker i flygeledermiljøet. Vi har ingen grunn til å tro at ikke den enkelte flygeleder har en høy personlig moral. Men i jobbsammenheng kobler de ut og opptrer kollektiv uansvarlig, slik den lokale ledelsen forventer av dem.

Det er selvsagt forståelig at Rolf Skrede vegrer seg for å kritisere medlemmene sine offentlig. Men når han henger seg på deres begrunnelse, forsvarer aksjonen og legge skylden på Avinors ledelse, plasserer han seg selv på det samme bunnivå som aksjonistene. Når Skrede ser det norske folk rett i øynene i beste sendetid og sier at alle flygelederne på Røyken er for syke til å arbeide, er det løgn. Han har sunket ned på Finance Credit-nivå.

Frp vil i dag at det skal sees nærmere på de bestemmelser i arbeidstavtalen som flygelederne begrunner sin sykemelding med. Det er det sikkert behov for. Avinor vil vurdere om det er grunnlag for oppsigelser eller andre sanksjoner etter det som skjedde tirsdag. Det er på sin plass.

Innad i Avinor er det sterke spenninger. Randi Flesland må derfor balansere reaksjonen i forhold til mulige protestaksjoner fra de ansatte dersom det tas et for kraftig oppgjør med flygelederne. I Avinor virker det som om de ansatte kjemper mot den omstilling som styret krever for å oppnå større effektivitet og reduserte kostnader som kan gi lavere flypriser.

Flygelederne kjemper i motvind. I det lange løp vinner de ikke fram med den typen ulovlige aksjoner som de iverksatte i går.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis, Dagsavisen, skriver redaktør Magne Lerø.
 

Det kan være ille nok at nøkkelpersoner slutter. Riktig ille er det når disse går over til konkurrenten. Det verst tenkelige er at sjefen selv melder overgang til den man konkurrerer beinhardt med. Det er det som har skjedd i Dagsavisen. Hilde Haugsgjerd slutter som sjefredaktør for å begynne som redaktør for aftenutgaven av Aftenposten. Sjefredaktør Hans Erik Matre har også hentet Kjersti Løken Stavrum, som i dag er sjefredaktør for Kvinner og Klær, inne i ledergruppen. Når Aftenposten på denne måten topper laget, forteller det noe om hvilken posisjon avisen har og hvor mye de nå satser på å lykkes med overgangen til tabloid fra årsskiftet.

Hilde Haugsgjerd hørte en gang til ml-bevegelsen. Som ”rød og dyktig” jobbet hun i Vårt Land, seinere i Dagbladet og de siste fire årene har hun hatt det redaksjonelle hovedansvar i Dagsavisen. Når hun går fra Dagsavisen, som har sine røtter i arbeiderbevegelsen, og over til borgerskapets organ, Aftenposten, er det et nytt eksempel på den avideologisering som skjer i pressen. Dyktige redaktører kan bli ansett hvor som helst. Utgangspunktet er ikke som tidligere, å finne mennesker som brenner for ideer og deler et grunnsyn de vil kjempe for, men å lage en avis som markedet vil ha. Markedet, eller leserne som det heter i disse sammenhenger, er blitt viktigere enn formålet med avisene.

Og hva markedet vil ha fra Aftenposten, vet Hilde Haugsgjerd en god del om etter tiden i Dagbladet og Dagsavisen. Nå skal hun lage avis både for sosialistene på Grorud, som i alle fall inntil nå har lest Dagsavisen, og dannede høyrefolk på Frogner. Det greier hun nok.

For Dagsavisen blir det ille. Hilde Haugjerd har profilert Dagsavisen på en god måte. De mister nå både en sjef og en redaktør på det verst tenkelige tidspunkt. Det er nesten som om generalen melder overgang til fiendes styrker like før det avgjørende slaget starter.

En tilsvarende profil som Hilde haugsgjerd er ikke lett for Dagsavisen å skaffe seg. I alt er 12 kvinner nevnt som aktuelle til å ta over som sjefredaktør. At flere av disse er godt kvlifisert er det ikke tvil om. Spørsmålet er om de beste orker å ta opp konkurransen mot Hilde Haugsgjerd i Aftenposten.

Dagsavisen frykter Aftenpostens overgang til tabloid. Når avisen også har skaffet seg konkurrentens redaktør, har de full oversikt over alt hva Dagsavisen har tenkt om strategi og profilering framover.

Dagsavisen taper opplag og økonomien er heller skral. 2005 kan bli en skjebenår for Dagsavisen. Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis, Dagsavisen, skriver redaktør Magne Lerø.
 

Det kan være ille nok at nøkkelpersoner slutter. Riktig ille er det når disse går over til konkurrenten. Det verst tenkelige er at sjefen selv melder overgang til den man konkurrerer beinhardt med. Det er det som har skjedd i Dagsavisen. Hilde Haugsgjerd slutter som sjefredaktør for å begynne som redaktør for aftenutgaven av Aftenposten. Sjefredaktør Hans Erik Matre har også hentet Kjersti Løken Stavrum, som i dag er sjefredaktør for Kvinner og Klær, inne i ledergruppen. Når Aftenposten på denne måten topper laget, forteller det noe om hvilken posisjon avisen har og hvor mye de nå satser på å lykkes med overgangen til tabloid fra årsskiftet.

Hilde Haugsgjerd hørte en gang til ml-bevegelsen. Som ”rød og dyktig” jobbet hun i Vårt Land, seinere i Dagbladet og de siste fire årene har hun hatt det redaksjonelle hovedansvar i Dagsavisen. Når hun går fra Dagsavisen, som har sine røtter i arbeiderbevegelsen, og over til borgerskapets organ, Aftenposten, er det et nytt eksempel på den avideologisering som skjer i pressen. Dyktige redaktører kan bli ansett hvor som helst. Utgangspunktet er ikke som tidligere, å finne mennesker som brenner for ideer og deler et grunnsyn de vil kjempe for, men å lage en avis som markedet vil ha. Markedet, eller leserne som det heter i disse sammenhenger, er blitt viktigere enn formålet med avisene.

Og hva markedet vil ha fra Aftenposten, vet Hilde Haugsgjerd en god del om etter tiden i Dagbladet og Dagsavisen. Nå skal hun lage avis både for sosialistene på Grorud, som i alle fall inntil nå har lest Dagsavisen, og dannede høyrefolk på Frogner. Det greier hun nok.

For Dagsavisen blir det ille. Hilde Haugjerd har profilert Dagsavisen på en god måte. De mister nå både en sjef og en redaktør på det verst tenkelige tidspunkt. Det er nesten som om generalen melder overgang til fiendes styrker like før det avgjørende slaget starter.

En tilsvarende profil som Hilde haugsgjerd er ikke lett for Dagsavisen å skaffe seg. I alt er 12 kvinner nevnt som aktuelle til å ta over som sjefredaktør. At flere av disse er godt kvlifisert er det ikke tvil om. Spørsmålet er om de beste orker å ta opp konkurransen mot Hilde Haugsgjerd i Aftenposten.

Dagsavisen frykter Aftenpostens overgang til tabloid. Når avisen også har skaffet seg konkurrentens redaktør, har de full oversikt over alt hva Dagsavisen har tenkt om strategi og profilering framover.

Dagsavisen taper opplag og økonomien er heller skral. 2005 kan bli en skjebenår for Dagsavisen. Lykkes Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, kan det bli kroken på døra for hennes gamle avis.

Av Magne Lerø

ml@ukeavisen.no

Når biskop Odd Bondevik sier han støtter sivil ulydighet mot bygging av gasskraftverk på Kårstø, har han mistet gangsynet, skriver redaktør Magne Lerø.

Naturkraft, som nå eies av Statkraft og Norsk Hydro, har bestemt seg for å bygge et gasskraftverk på Kårstø i Rogaland. Konsesjon har de fått, så det burde være politisk plankekjøring å få i gang kraftverket i 2007. Men biskop Odd Bondevik og en flokk naturvernere har tenkt å skape mye bråk og spetakkel i håp om at gasskraftverkplanen blir lagt ned i skuffen igjen. Biskop Ole D. Hagesæther i Bjørgvin sier at han vil engasjere seg for å stanse Statoils planer om et gasskraftverk på Mongstad.

Odd Bondevik, statsministerens fetter, sier til Dagsavisen i dag at han vil støtte sivil ulydighet i kampen mot forurensende gasskraftverk. Han viser til at Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, og flere andre biskoper som tidligere har tatt avstand for bygging av gasskraftverk nå.

I miljøbevegelsen er motstanden mot gasskraftverk såpass sterk at vi må regne med at de også denne gangen vil ta sivil ulydighet i bruk. Men først skal politikerne settes under press. Det blir mye politisk juling, lover Fredrik Hauge i Bellona, dersom ikke regjeringen strammer inn på utslippstillatelsen og motsetter seg at Naturkraft får slippe billig unna når det gjelder CO2-avgifter.

KrF og Venstre er imot at det skal bygges gasskraftverk nå, men i Sem-erklæringen har de godtatt de konsesjoner som er gitt. Det er et politisk flertall for gasskraftverk, og med Høyre i regjering får neppe miljøvernminister Knut Arild Hareide utfolde seg som han gjerne vil.

I prinsippenes verden, og det er der biskopene befinner seg sammen med en del naturvernere og politikere, er man mot gasskraftverk fordi de forurenser for mye. Men alternativet er å importere den energien vi trenger fra sterkt forurensende kullkraftverk i Europa. Det er ingen som er imot at vi skal redusere CO2-utslippene. Uenigheten går på virkemidler. Derfor handler det om strategi og politikk, minimalt om etikk.

Biskopene bør bruke sin tid og kraft på å motivere befolkningen til å bruke mindre energi. Det gir mindre CO2-utslipp. Atmosfæren er tross alt det mest internasjonale vi har. Det hjelper lite å være «flink» her hjemme, mens vi bruker energien fra «kullkraftverstingene» i Europa.

Biskoper må selvsagt få mene hva han vil, men motstand mot et gasskraftverk er ingen god investering for meningsglade biskoper. Når de går så langt som å støtte sivil ulydighet, forteller det at man er i ferd med å miste gangsynet.