Alle innlegg av Magne Lerø

Leder: Minus for Solberg som statsminister

Erna Solberg må utvikle sine diplomatiske evner om hun havner i statsministerstolen. Med sin kontante stil virker hun ikke samlende nok. Bondeviks problem er at han er for mye diplomat, skriver redaktør Magne Lerø.

Folk flest regner nå Erna Solberg som dårligere kvalifisert som statsminister enn Kjell Magne Bondevik. I mars, rett etter at Solberg hadde tatt over som leder av Høyre, var det 17 prosent som mente hun var den som egnet seg best som statsminister. Da var det 11 prosent som mente Bondevik var den beste. Nå er det motsatt. Bondevik holder seg på 11 prosent, men det er bare 9 prosent som mener Erna Solberg er best egnet som statsminister, skriver Dagbladet i dag på bakgrunn av en meningsmåling som MMI har utført for avisen. Valgforsker Frank Aarebrot mener Solbergs kontante stil er årsaken til at hun får lavere oppslutning.

Statsministerrollen er vanskelig å fylle. En statsminister skal virke både sterk og samlende. Statsministeren representerer folket som helhet, og må heve seg over den daglige politiske småkranglingen og heller være opptatt av de lange linjer.

Einar Gerhardsen ble landsfader. Gro Harlem Brundtland fikk aldri den samme posisjonen, men enkelte betegnet henne som landsmoder. I de siste årene av sin regjeringstid fylte hun rollen som statsminister meget godt. Ingen var i tvil om at det var hun som var sjefen. Ingen var i tvil om at hun var dyktig. Hun fikk også en internasjonal posisjon. I enkelte kretser ble hun beundret, i alle kretser respektert.

Men i begynnelsen av sin politiske karrière ble hun kalt kjeftesmella fra Bygdøy. Det finnes likhetstrekk mellom Erna Solberg og Gro Harlem Brundtland. Solberg framstår som sterk og dyktig, men hun veier ikke sine ord på gullvekt. Men med sin kontante, direkte stil provoserer hun. Henne styrke er tydelighet. Hennes svakhet er at hun uttaler seg på en måte som skaper avstand og ikke virker samlende.

Erna Solberg må utvikle sine diplomatiske evner dersom hun havner i statsministerstolen. Det bør hun klare. Men hun vil aldri kunne framstå som diplomat på nivå med Bondevik. Kjell Magne Bondeviks problem er at han blir for mye diplomat og framstår ikke som ubestridt leder i den nåværende regjeringen, slik som da han ledet sentrumsregjeringen. Da ble Bondevik et bevis på at det nytter å få gjennomslag for en politikk man brenner for. Nå er han leder for en regjering som fører en politikk som er mer omstridt både i folket og i KrF. Kjell Magne Bondevik er blitt mer grå og utydelig med årene.

Dagfinn Høybråten og Aslaug Haga er det ingen som ønsker som statsminister. Kristin Halvorsen har støtte fra 7 prosent. De fleste, 21 prosent, tror Jens Stoltenberg er mest velegnet som statsminister. Det gjenstår å se. Da Jens Stoltenberg var stasminister, var det mye som manglet på at han framsto som en samlende person med stor autoritet. Etter at striden rundt Thorbjørn Jagland nå er tilbakelagt, har nok Stoltenberg et sterkere grep om partiet. Han skulle da ha større forutsetninger for å framstå som en sterk leder og samlende representant for folket som helhet.

Leder: Lønnsom etikk

Risikoen er ikke større og avkastningen ikke dårligere. Etiske fond er ikke støtte. Det er lønnsom forvaltning, skriver redaktør Magne Lerø.

Mindre enn én prosent av investeringene til norske småsparere er i fond med etisk profil. Fremtiden i våre hender (Fivh) legger skylden på manglende engasjement og dårlig markedsføring. Daglig leder i Fivh, Arild Hermstad, sier til avisen Vårt Land at folk flest vil ha størst mulig avkastning og er i liten grad opptatt av etikk. Han mener også at det er for vanskelig å finne fram til de etiske alternativene.
Vi tror Hermstad tar feil når det gjelder interessen for å plassere penger i etiske fond, men han har helt rett i at de etiske fondene er for dårlig markedsført. Det innrømmer også kommunikasjonsdirektør i Storebrand kapitalforvaltning, Cathrine Torp.
I Sverige er interessen for samfunnsansvarlige fond sterkere enn i Norge – i det private markedet. Men Catrine Torp tror norske småsparere vil komme etter.
Det er all mulig grunn for både småsparere og institusjonelle investorer å plasser penger i de etiske fondene. Avkastningen er fullt på høyde, noen mener bedre, enn i et gjennomsnittlig «normalfond». Bare 10 av 384 fond er såkalte etiske fond. Det er jo noe av forklaring på at de etiske fondene har en lav markedsandel. Bente Thomassen i Banco Humanfond forteller at de har hatt en avkastning på 26 prosent de siste tre årene. Hun forteller at de selskapene de har satset på er solide og går svært godt. Hun tror også at flere vil få øynene opp for «etisk sparing».
Flere investeringsselskaper bør opprette etiske fond. Og det er ingen grunn til tilbakeholdenhet med å satse sparepengene eller overskuddslikviditet i fond med etisk profil. Risikoen er ikke større og avkastningen ikke dårligere. Etiske fond er ikke støtte. Det er lønnsom forvaltning.

Leder: Lønnsom etikk

Risikoen er ikke større og avkastningen ikke dårligere. Etiske fond er ikke støtte. Det er lønnsom forvaltning, skriver redaktør Magne Lerø.

Mindre enn én prosent av investeringene til norske småsparere er i fond med etisk profil. Fremtiden i våre hender (Fivh) legger skylden på manglende engasjement og dårlig markedsføring. Daglig leder i Fivh, Arild Hermstad, sier til avisen Vårt Land at folk flest vil ha størst mulig avkastning og er i liten grad opptatt av etikk. Han mener også at det er for vanskelig å finne fram til de etiske alternativene.
Vi tror Hermstad tar feil når det gjelder interessen for å plassere penger i etiske fond, men han har helt rett i at de etiske fondene er for dårlig markedsført. Det innrømmer også kommunikasjonsdirektør i Storebrand kapitalforvaltning, Cathrine Torp.
I Sverige er interessen for samfunnsansvarlige fond sterkere enn i Norge – i det private markedet. Men Catrine Torp tror norske småsparere vil komme etter.
Det er all mulig grunn for både småsparere og institusjonelle investorer å plasser penger i de etiske fondene. Avkastningen er fullt på høyde, noen mener bedre, enn i et gjennomsnittlig «normalfond». Bare 10 av 384 fond er såkalte etiske fond. Det er jo noe av forklaring på at de etiske fondene har en lav markedsandel. Bente Thomassen i Banco Humanfond forteller at de har hatt en avkastning på 26 prosent de siste tre årene. Hun forteller at de selskapene de har satset på er solide og går svært godt. Hun tror også at flere vil få øynene opp for «etisk sparing».
Flere investeringsselskaper bør opprette etiske fond. Og det er ingen grunn til tilbakeholdenhet med å satse sparepengene eller overskuddslikviditet i fond med etisk profil. Risikoen er ikke større og avkastningen ikke dårligere. Etiske fond er ikke støtte. Det er lønnsom forvaltning.

Leder: Innskjerper fokus som lederkrav i Statoil

Med fokus på intern lederrekruttering, kvalifikasjoner framfor kjønn, internt fokus og nei til eksterne styreverv stiller Helge Lund krav til god ledelse i Statoil, skriver redaktør Magne Lerø.

Helge Lund, konsernsjef i Statoil, har nå offentliggjort hvem han vil ha med i sin ledergruppe. Mer interessant enn hvem disse er, er de kriteriene Lund har lagt til grunn og de signaler han gir om ledertenkning i Statoil. Det er i særlig grad tre forhold Lund er opptatt av:

  • Statoil-ledere skal ha fullt fokus på jobben i Statoil og ikke løpe rundt som styremedlemmer i andre selskaper.
  • Kvalifikasjoner er viktigere enn kjønn.
  • Det beste er å rekruttere ledere internt.

Da det skulle velges ny styrleder i Statoil, ble det i den korrekte offentlighet reist krav om at det måtte bli en kvinne. Det ble mannen Jannik Lindbæk. Da det skulle ansettes ny Statoilsjef, var kravet om en kvinne enda sterkere. Det ble mannen Helge Lund. Og mange hadde forventet at en ung og dynamisk mann som Helge Lund ville ha plukket ut flere dyktige kvinner til sin ledergruppe. Men bare Margareth Øvrum har fått plass blant Lunds syv nærmeste, som HMS-sjef. Plassen som personalsjef er ennå ikke besatt. Her burde Lund kunne finne en godt kvalifisert kvinne.

Men vi har full forståelse for at Lund velger de han mener er best kvalifisert. Han vil ikke sette sammen en ledergruppe ut fra kjønnskvotering. Lund sier imidlertid at han er opptatt av å gi kvinner gode muligheter til å utvikle seg som ledere i Statoil. Men kvalifikasjoner går foran kjønn når viktige stillinger skal besettes. Slik må det være i et selskap som må yte sitt beste i en tøff konkurransesituasjon.

NRK har gjort en opptelling av kvinner og menn i konsernledelsen i landets 10 største selskaper. Den viser at Lund deler sin kvinnemangel med de andre. Av 80 konsernledere er bare 11 kvinner.

Helge Lund gjorde det i sommer klart at han ville se det som et mål å ale fram interne kandidater som kunne overta etter ham som konsernsjef. Han mener at det er flere fordeler enn ulemper med å legge opp til intern rekruttering til lederstillinger. Ved sammensetting av den nye ledergruppen har han belønnet «lang og tro tjeneste» i Statoil. Statoil har nok av kvalifiserte ledere. Det gjelder bare å identifisere dem med størst potensial, utvikle dem og la dem få nye utfordringer i selskapet. Når interne ledere rykker opp, får en både fornyelse og kontinuitet. Vi har sett nok av eksempler på at ledere som kommer utenfra, i et forsøk på å vise handlekraft, gjør forandringer som ikke er godt nok fundert. Man skal ha respekt for den kultur og de resultater som tidligere ledere har skapt i et selskap som er rimelig godt drevet. Statoil er et godt selskap. Her er det ikke behov for revolusjon, men forbedringer og videreutvikling. Dette ser Lund at han kan gjøre i sammen med de som i dag kjenner selskapet bedre enn ham selv.

Helge Lund er nok blant de som undrer seg når han ser listen over hvor mange eksterne styreverv enkelte toppsjefer kan skilte med. Dette har han ikke sans for. I en samtale med Aftenposten gjør han det klart at ledere har mer enn nok å holde på med i Statoil. Han vil ikke at de skal løpe rundt som styremedlemmer i andre selskaper. Det finnes sikkert unntak, men det er prisverdig at Lund innskjerper kravet til full oppmerksomhet på lederansvaret overfor sin arbeidsgiver. I alt for stor grad skjer det at «gutteklubben grei» går igjen i hverandres styrer.

Det blir «Statoil for alle penga» i Statoil. Det er et godt lederprinsipp.

Leder: Innskjerper fokus som lederkrav i Statoil

Med fokus på intern lederrekruttering, kvalifikasjoner framfor kjønn, internt fokus og nei til eksterne styreverv stiller Helge Lund krav til god ledelse i Statoil, skriver redaktør Magne Lerø.

Helge Lund, konsernsjef i Statoil, har nå offentliggjort hvem han vil ha med i sin ledergruppe. Mer interessant enn hvem disse er, er de kriteriene Lund har lagt til grunn og de signaler han gir om ledertenkning i Statoil. Det er i særlig grad tre forhold Lund er opptatt av:

  • Statoil-ledere skal ha fullt fokus på jobben i Statoil og ikke løpe rundt som styremedlemmer i andre selskaper.
  • Kvalifikasjoner er viktigere enn kjønn.
  • Det beste er å rekruttere ledere internt.

Da det skulle velges ny styrleder i Statoil, ble det i den korrekte offentlighet reist krav om at det måtte bli en kvinne. Det ble mannen Jannik Lindbæk. Da det skulle ansettes ny Statoilsjef, var kravet om en kvinne enda sterkere. Det ble mannen Helge Lund. Og mange hadde forventet at en ung og dynamisk mann som Helge Lund ville ha plukket ut flere dyktige kvinner til sin ledergruppe. Men bare Margareth Øvrum har fått plass blant Lunds syv nærmeste, som HMS-sjef. Plassen som personalsjef er ennå ikke besatt. Her burde Lund kunne finne en godt kvalifisert kvinne.

Men vi har full forståelse for at Lund velger de han mener er best kvalifisert. Han vil ikke sette sammen en ledergruppe ut fra kjønnskvotering. Lund sier imidlertid at han er opptatt av å gi kvinner gode muligheter til å utvikle seg som ledere i Statoil. Men kvalifikasjoner går foran kjønn når viktige stillinger skal besettes. Slik må det være i et selskap som må yte sitt beste i en tøff konkurransesituasjon.

NRK har gjort en opptelling av kvinner og menn i konsernledelsen i landets 10 største selskaper. Den viser at Lund deler sin kvinnemangel med de andre. Av 80 konsernledere er bare 11 kvinner.

Helge Lund gjorde det i sommer klart at han ville se det som et mål å ale fram interne kandidater som kunne overta etter ham som konsernsjef. Han mener at det er flere fordeler enn ulemper med å legge opp til intern rekruttering til lederstillinger. Ved sammensetting av den nye ledergruppen har han belønnet «lang og tro tjeneste» i Statoil. Statoil har nok av kvalifiserte ledere. Det gjelder bare å identifisere dem med størst potensial, utvikle dem og la dem få nye utfordringer i selskapet. Når interne ledere rykker opp, får en både fornyelse og kontinuitet. Vi har sett nok av eksempler på at ledere som kommer utenfra, i et forsøk på å vise handlekraft, gjør forandringer som ikke er godt nok fundert. Man skal ha respekt for den kultur og de resultater som tidligere ledere har skapt i et selskap som er rimelig godt drevet. Statoil er et godt selskap. Her er det ikke behov for revolusjon, men forbedringer og videreutvikling. Dette ser Lund at han kan gjøre i sammen med de som i dag kjenner selskapet bedre enn ham selv.

Helge Lund er nok blant de som undrer seg når han ser listen over hvor mange eksterne styreverv enkelte toppsjefer kan skilte med. Dette har han ikke sans for. I en samtale med Aftenposten gjør han det klart at ledere har mer enn nok å holde på med i Statoil. Han vil ikke at de skal løpe rundt som styremedlemmer i andre selskaper. Det finnes sikkert unntak, men det er prisverdig at Lund innskjerper kravet til full oppmerksomhet på lederansvaret overfor sin arbeidsgiver. I alt for stor grad skjer det at «gutteklubben grei» går igjen i hverandres styrer.

Det blir «Statoil for alle penga» i Statoil. Det er et godt lederprinsipp.

Leder: Pirater skummer fløten

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen. Det kan også ses på som en naturlig konsekvens av at bokbransjen nå i praksis er like kommersialisert som andre bransjer. Piratforlaget etableres etter modell fra Sverige som et forlag for bestselgerforfattere. Anne Holt, Jan Guillou, Liza Marklund og Unni Lindell vil bli å finne på Piratforlaget. Det vil merkes på bunnlinjen blant annet i Cappelen og Aschehoug.

Piratforlaget satser sterkt på få bøker. Forfatteren må selv være med å dele risiko, men så deles også overskuddet likt mellom forlag og forfatter. Når en forfatter kan tjene 100 kroner på hver solgte bok, istedenfor å få en royalty på 40 kroner, blir det mye penger av det om man selger 15–20 000 bøker. Men forfatterne må være villig til å bruke atskillige tusen i markedsføring for å nå opp i slike salgstall.

– Dette er de store forlagens skrekk. Vi skal gi leserne lavere priser og forfatterne bedre betingelser med større rettighetsmessig og produksjonsmessig delaktighet, sier Alexander Elguren, som blir administrerende direktør i det nye forlaget, til Dagens Næringsliv. Han er også forlagssjef i Pantagruel, som nå slutter å gi ut skjønnlitteratur.

Det er ikke noe å si på at et forlag vil gå nye veier når det gjelder fordeling av risiko og gevinst. I Piratforlaget skjærer en igjennom alt prat om kulturforpliktelse og forfattersolidaritet. Her sies det rett ut at det gjelder å selge mest mulig av de bøkene man gir ut. Ferdig med det. Det ligger i kortene at man ikke er interessert i å gi ut bøker av høy kvalitet men med et lite salgspotensial. Slik sett kan Piratforlaget ses på som et forlag som skummer fløten i bokmarkedet. Andre får ta seg av debutanter og bruke penger på å utvikle nye forfatterstemmer. Piratforlaget står klar til å ta imot forfatteren etter at de er blitt en suksess.

Piratforlaget forsvarer seg med at det er akkurat det samme bokklubbene gjør. De bryr seg ikke om den smale litteraturen, men er ute etter bestselgeren.

Piratforlaget har gjort det bra i Sverige. De kommer nok til å få gode økonomiske resultater i Norge også, til glede for sine eiere: Anders Elguren/Pantagruel (40 prosent), svenske Piratforlaget (blant annet eid av Jan Guillou) 40 prosent, og Trine Kjær, Anne Holts partner, som skal eie 20 prosent. Trine Kjær skal være redaktør i det nye forlaget.

Piratforlaget vil ikke være medlem av Den norske Forleggerforening. Da står de også fritt til å selge bøker til den pris en forhandler vil ta. Fri pris på bøker er kommet et lite skritt nærmere.

Leder: Pirater skummer fløten

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Etableringen av Piratforlaget er et nytt bidrag til en sterkere kommersialisering av forlagsbransjen. Det kan også ses på som en naturlig konsekvens av at bokbransjen nå i praksis er like kommersialisert som andre bransjer. Piratforlaget etableres etter modell fra Sverige som et forlag for bestselgerforfattere. Anne Holt, Jan Guillou, Liza Marklund og Unni Lindell vil bli å finne på Piratforlaget. Det vil merkes på bunnlinjen blant annet i Cappelen og Aschehoug.

Piratforlaget satser sterkt på få bøker. Forfatteren må selv være med å dele risiko, men så deles også overskuddet likt mellom forlag og forfatter. Når en forfatter kan tjene 100 kroner på hver solgte bok, istedenfor å få en royalty på 40 kroner, blir det mye penger av det om man selger 15–20 000 bøker. Men forfatterne må være villig til å bruke atskillige tusen i markedsføring for å nå opp i slike salgstall.

– Dette er de store forlagens skrekk. Vi skal gi leserne lavere priser og forfatterne bedre betingelser med større rettighetsmessig og produksjonsmessig delaktighet, sier Alexander Elguren, som blir administrerende direktør i det nye forlaget, til Dagens Næringsliv. Han er også forlagssjef i Pantagruel, som nå slutter å gi ut skjønnlitteratur.

Det er ikke noe å si på at et forlag vil gå nye veier når det gjelder fordeling av risiko og gevinst. I Piratforlaget skjærer en igjennom alt prat om kulturforpliktelse og forfattersolidaritet. Her sies det rett ut at det gjelder å selge mest mulig av de bøkene man gir ut. Ferdig med det. Det ligger i kortene at man ikke er interessert i å gi ut bøker av høy kvalitet men med et lite salgspotensial. Slik sett kan Piratforlaget ses på som et forlag som skummer fløten i bokmarkedet. Andre får ta seg av debutanter og bruke penger på å utvikle nye forfatterstemmer. Piratforlaget står klar til å ta imot forfatteren etter at de er blitt en suksess.

Piratforlaget forsvarer seg med at det er akkurat det samme bokklubbene gjør. De bryr seg ikke om den smale litteraturen, men er ute etter bestselgeren.

Piratforlaget har gjort det bra i Sverige. De kommer nok til å få gode økonomiske resultater i Norge også, til glede for sine eiere: Anders Elguren/Pantagruel (40 prosent), svenske Piratforlaget (blant annet eid av Jan Guillou) 40 prosent, og Trine Kjær, Anne Holts partner, som skal eie 20 prosent. Trine Kjær skal være redaktør i det nye forlaget.

Piratforlaget vil ikke være medlem av Den norske Forleggerforening. Da står de også fritt til å selge bøker til den pris en forhandler vil ta. Fri pris på bøker er kommet et lite skritt nærmere.

Leder: Maktkamp om ny Oslobisp

Dersom Oslo Bispedømmeråd nekter å nominere de to som har sterkest støtte blant prester og menighetsråd til biskop, er det intet mindre enn et overgrep mot det kirkelige demokrati og en demonstrasjon av «på trynet»-ledelse i kirken, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom det Aftenposten skriver er korrekt, er Oslo Bispedømmeråd i ferd med å begå et overgrep mot det kirkelige demokrati og menighetene i Oslo bispedømmeråd. Rådet vil ikke en gang nominere Per Arne Dahl og Olav Dag Hauge, som et flertall av prestene, menighetsrådene og menighetsmøtene ønsker skal etterfølge Gunnar Stålsett som ny biskop i Oslo, skriver avisen.

Formelt har Oslo bispedømmerådet sitt på det tørre. De har bare fått råd om hvem som bør bli ny Oslobisp. Men prester og menigheter vil spørre seg om hva som er poenget med å bruke en masse tid på å foreslå og stemme over kandidater dersom Bispedømmerådet ikke bryr seg. Det vil ose av hybris og en provoserende bedreviterholdning over Oslo bispedømmeråd i mange år framover dersom de ikke lytter til menighetene.

Dette er første gang man prøver ut nyordningen med at prester og menigheter skal uttale seg før bispedømmerådet foretar den formelle nominasjonen. Det spørs om ikke denne nyordningen mer er et tilbakeskritt enn et framskritt. I den gamle ordningen hadde menighetene mulighet for å stemme på kandidater som bispedømmerådet ikke hadde nominert. Slik ble Sigurd Osberg biskop i Tunsberg. Og det var like før det samme skjedde med Per Arne Dahl da Osbergs etterfølger skulle velges for et par år siden.

Det snakkes varmt om demokrati i kirken og innflytelse fra menighetene. Men når det kommer til stykket, er det ikke alle som sitter i posisjoner som bryr seg om det vanlige prester og det aktive kirkefolket mener. Dersom Oslo bispedømmeråd utelukker Dahl og Hauge, er det en maktdemonstrasjon. Det vil bidra til å undergrave demokratiet i kirken. Det er regelrett frekt å først be prester og menigheter om råd, deretter forkaste de som fikk størst oppslutning for så å be de samme prester og menigheter om å nominere de som bispedømmerådet har valgt ut.

Olav Dag Hauge har mer ledererfaring enn de fleste som er nominert og bør nomineres.

Flere av de nominerte rekker bare Per Arne Dahl til kneet når det gjelder forkynnelse og formidling til folk flest. Han var blant de som fikk flest stemmer ved bispenominasjonen i Tunsberg, og bør også være med på listen over de aktuelle kandidater til Oslo bispestol.

Oslo bispedømme gjør sitt beste for å tildekke den maktbruk de ønsker å utøve. For en uke siden passet de på å lansere kriteriene de ville foreta nominasjonen ut fra. Etter møtet tirsdag, kan de forsvare seg med at de aktuelle kandidatene ikke er med fordi de ikke har tilfredsstille kravene. At det var disse kriteriene som skulle legges til grunn, var prester og menigheter ikke gjort kjent med da de ga sine råd i vår.

Det finnes en rekke eksempler på at man går på trynet på det ledelsesmessige området i kirken. Nå kan det skje når det gjelder valg av ny biskop i Oslo.

Kirken har laget en sinnrik prosedyre for å få avgjort hvem som skal utnevnes til biskop. Prosessen tar over et år, og det er selvsagt altfor lang tid. Til slutt er det regjeringen som tar den endelige avgjørelsen.

 

 

Leder: Maktkamp om ny Oslobisp

Dersom Oslo Bispedømmeråd nekter å nominere de to som har sterkest støtte blant prester og menighetsråd til biskop, er det intet mindre enn et overgrep mot det kirkelige demokrati og en demonstrasjon av «på trynet»-ledelse i kirken, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom det Aftenposten skriver er korrekt, er Oslo Bispedømmeråd i ferd med å begå et overgrep mot det kirkelige demokrati og menighetene i Oslo bispedømmeråd. Rådet vil ikke en gang nominere Per Arne Dahl og Olav Dag Hauge, som et flertall av prestene, menighetsrådene og menighetsmøtene ønsker skal etterfølge Gunnar Stålsett som ny biskop i Oslo, skriver avisen.

Formelt har Oslo bispedømmerådet sitt på det tørre. De har bare fått råd om hvem som bør bli ny Oslobisp. Men prester og menigheter vil spørre seg om hva som er poenget med å bruke en masse tid på å foreslå og stemme over kandidater dersom Bispedømmerådet ikke bryr seg. Det vil ose av hybris og en provoserende bedreviterholdning over Oslo bispedømmeråd i mange år framover dersom de ikke lytter til menighetene.

Dette er første gang man prøver ut nyordningen med at prester og menigheter skal uttale seg før bispedømmerådet foretar den formelle nominasjonen. Det spørs om ikke denne nyordningen mer er et tilbakeskritt enn et framskritt. I den gamle ordningen hadde menighetene mulighet for å stemme på kandidater som bispedømmerådet ikke hadde nominert. Slik ble Sigurd Osberg biskop i Tunsberg. Og det var like før det samme skjedde med Per Arne Dahl da Osbergs etterfølger skulle velges for et par år siden.

Det snakkes varmt om demokrati i kirken og innflytelse fra menighetene. Men når det kommer til stykket, er det ikke alle som sitter i posisjoner som bryr seg om det vanlige prester og det aktive kirkefolket mener. Dersom Oslo bispedømmeråd utelukker Dahl og Hauge, er det en maktdemonstrasjon. Det vil bidra til å undergrave demokratiet i kirken. Det er regelrett frekt å først be prester og menigheter om råd, deretter forkaste de som fikk størst oppslutning for så å be de samme prester og menigheter om å nominere de som bispedømmerådet har valgt ut.

Olav Dag Hauge har mer ledererfaring enn de fleste som er nominert og bør nomineres.

Flere av de nominerte rekker bare Per Arne Dahl til kneet når det gjelder forkynnelse og formidling til folk flest. Han var blant de som fikk flest stemmer ved bispenominasjonen i Tunsberg, og bør også være med på listen over de aktuelle kandidater til Oslo bispestol.

Oslo bispedømme gjør sitt beste for å tildekke den maktbruk de ønsker å utøve. For en uke siden passet de på å lansere kriteriene de ville foreta nominasjonen ut fra. Etter møtet tirsdag, kan de forsvare seg med at de aktuelle kandidatene ikke er med fordi de ikke har tilfredsstille kravene. At det var disse kriteriene som skulle legges til grunn, var prester og menigheter ikke gjort kjent med da de ga sine råd i vår.

Det finnes en rekke eksempler på at man går på trynet på det ledelsesmessige området i kirken. Nå kan det skje når det gjelder valg av ny biskop i Oslo.

Kirken har laget en sinnrik prosedyre for å få avgjort hvem som skal utnevnes til biskop. Prosessen tar over et år, og det er selvsagt altfor lang tid. Til slutt er det regjeringen som tar den endelige avgjørelsen.

 

 

Leder: Høybråten mot Gabrielsen

Tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten er på kollisjonskurs med nåværende helseminister, Asgar Gabrielsen, om lokalsykehus. Dette er ikke bra for regjeringen. Det er et eksempel på at KrF nå blir mer opptatt av egenmarkeringer enn å gå i flokk med Høyre, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF-leder og tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten, sier til Avisenes Nyhetsbyrå at han ikke vil legge ned lokalsykehus. Det er stikk i strid med det nåværende helseminister Ansgar Gabrielsen mener. For et par uker siden sa han at det kan bli aktuelt å legge ned lokalsykehus for å klare å oppnå budsjettbalanse i helseforetakene. Høybråten sier lokalsykehus er viktig for å gi befolkningen trygghet og kvalitet. Han presiserer at han ikke uttaler seg som tidligere helseminister, men som leder for KrF.

Dette holder ikke. Det er nettopp som tidligere helseminister uttalelsen hans er interessant. Nå gjør Høybråten det klart at han ikke støtter den høyredreining på det helsepolitiske området som Ansgar Gabrielsen står for. Men det er Ansgar Gabrielsen som så langt har tolket Stortingets vedtak riktig. Sykehusene skal i balanse i løpet av 2005. Stortinget har ikke gitt et arealtilskudd som tilsvarer det antall kvadratmeter som landets sykehus i dag disponerer. Dette kan tolkes som om Stortinget forutsetter at man skal kunne drive på færre antall kvadratmeter. Å redusere antall bygninger det drives sykehusvirksomhet i, er da en nærliggende mulighet.

Det er store innsparinger knyttet til å legge ned et lokalsykehus. Minuset er at pasientene får mer reisetid. Men ikke mer reisetid enn det store deler av befolkningen har. Derfor kan Gabrielsen hevde at det kan være både rett og fornuftig å legge ned et lokalsykehus. Bruker man penger på at folk skal reise én istedenfor to timer til sykehuset, betyr kan det bety lengre køer for operasjon eller at behandlingstilbudet svekkes. Men lokalsykehus er politikk. Sterke følelser settes i sving i et lokalmiljø. Det er dannet en egen organisasjon som skal kjempe mot nedleggelse av lokalsykehus. Det blir garantert bråk. KrF vil tydeligvis ikke være med på å ta belastningen med å legge ned lokalsykehus. Dette kan være et signal på at KrF nå ønsker sterkere egenmarkering framfor å gå i flokk med Høyre. Det er forståelig at KrF må markere seg for ikke å tape velgere. Men det er uheldig at den tidligere helseministeren uttaler seg stikk i strid med nåværende helseminister om spørsmål som opptar befolkningen sterk. Man skal ikke ha mange slike saker før klimaet innad i regjeringen blir betraktelig kjøligere.