At de ansatte i Orkla Media vil til Dagbladet er forståelig. Men det er ikke noe å si på om Orkla selger til David Montgomery fordi han er utlending. Norske Medier på norske hender er en håpløs parole, skriver redaktør Magne Lerø.

Det ble som ventet ingen avgjørelse på styremøtet i Orkla i går om hvem som får kjøpe Orkla Media, eller hva slags løsning styret helst ser for seg. Det er velkjente problemstillinger, problemstillinger som de som styrer landet ofte står overfor. I hvor stor grad skal man lytte til de ansatte? Det er tross alt deres arbeidsplasser som selges. Uten den kompetansen som de ansatte i Orkla besitter, er selskapet mindre verd. Eller skal man selge til den som legger flest milliarder på bordet? Kan et selskap som er involvert i avisvirksomhet i andre land, stille som krav at det skal være norske eiere i Orkla? I tillegg kommer de strategiske spørsmålene: Vil et selskap som hovedsakelig baserer seg på papiraviser på regionnivå, og som ikke har lykkes i nevneverdig grad på tv eller internett, ha noen mulighet i framtiden? Er man nå på toppen med hensyn til den lønnsomhet man kan dra ut av papir, slik at det ikke er strategiske interessant å være inne på eiersiden i det hele tatt?

De ansatte har bestemt seg for lengst. De vil at Dagbladet skal overta, eller at Orkla Media og Dagbladet fusjonerer. Ved å få en landsdekkende avis og dagbladet.no inn i porteføljen, argumenteres det med at man er «godt nok» rustet for framtiden. Minuset med denne modellen er at opplaget til papiravisen Dagbladet stuper, og at det ikke er så mye synergi å ta ut i forhold til dagbladet.no.  

En fusjon med A-pressen vil de ansatte protestere på det kraftigste mot. Styreleder Stein Erik Hagen vil da bli anklaget for å legge opp til en slakt av deler av medie-Norge. Det vil han like særdeles dårlig. En regner med at rundt 400 ansatte vil miste jobben i løpet av noen år, dersom A-pressen får overta Orkla Media. Mot dette hevdes det at det vi skje uansett. Etter hvert som internett brer om seg, er det ikke marked for flere papiraviser i samme område. Ved at A-pressen og Orkla går sammen, kan man styre denne utviklingen på en bedre måte enn om man skal fortsette å konkurrere lokalt slik at ingen til slutt tjener penger.

I et slikt perspektiv kan det gi mening å selge til britiske Mecom. Orkla Media kan komme inn i et internasjonalt miljø. Mediemogulen David Montgomery forstår de strategiske utfordringene mediebransjen står overfor, og har kapital til å satse. Hvis først Dagbladet vil være inne på eiersiden, kan det være mer interessant med en minoritetspost i Montgomerys mediesystem enn i Dagbladet.

Styret i Orkla har nok merket seg at Schibsted ikke lenger ser ut til å ville satse på papir. De kjøpte denne uken det spanske rubrikkselskapet Trader Classified Medias, som opererer i Spania, Frankrike, Italia og Sveits. De vil konkurrere med papiravisene om markedet for nettannonser. Såpass lønnsomt tror Schibsted dette kan bli, at de vurderer å selge seg ut av TV 2 for å få finansielle muskler til å satse mer på digitale medier i Europa. Schibsted later til å tro at framtiden heller ikke ligger i tradisjonelle tv-kanaler. Framtiden ligger i å posisjonere seg med digitalt innhold som kan tilbys ulike elektroniske plattformer.

Det er enkelt å sitte på god avstand og uten tilgang til det strategiske beslutningsgrunnlaget og synse om hvem som bør få overta styringen av Orkla. Det er imidlertid styrets sak. Å selge til A-pressen er kontroversielt fordi det betyr tap av arbeidsplasser og at vi i realiteten får to istedenfor tre sterke eiermiljøer. Å selge til David Montgomery er også kontroversielt fordi han har rykte på seg for å være en tøff medieeier. Det har Orkla også. Det kan ikke være slik at han skal diskvalifisere som kjøper fordi han er utlending. Norske medier på norske hender kan ikke være en parole i en tid hvor alle større medieselskaper søker ut over sine landegrenser.

Det skal ikke gis anonyme karakteristikker om Jens som sjef. Partiledelsen vil ikke ha Odfjell-aksjoner på nytt. Ap er tydeligvis fortsatt ingen søndagsskole, skriver redaktør Magne Lerø.

– Ap innfører knallhard selvjustis. Det skal ikke anonymt snakkes stygt om Jens. De som gjør det åpent, skal få svi, skriver Dagbladet i dag etter at stortingsgruppen i går drøftet Odfjell-saken. Jens Stoltenberg skal ha gitt uttrykk for at saken er uheldig for ham som regjeringssjef.

– Vi er enige om at det er totalt uakseptabelt at anonyme kilder i partiet bidrar til feilaktige framstillinger. Dette skal vi ha nulltoleranse for, sier nestleder Hill-Marta Solberg til Dagbladet. Hun sier det er viktig med takhøyde i et parti, men at kritikken må tas internt. Hun forteller ellers at Stoltenberg fikk massiv støtte og applaus på møtet.

Det er forståelig at Ap-ledelsen reagerer på denne måten. Det vil være ødeleggende for Jens Stoltenberg om hane egne på Stortinget fôrer mediene med negative karakteristikker av ham, både som leder og politiker. En statsminister i en flertallsregjering må kunne forvente at hans egne på Stortinget ikke aksjonerer mot beslutninger som er fattet i regjeringen.

Jens Stoltenberg kan nok regne med at den radikale fløyen i partiet demper seg i tiden framover. De må finne en balanse mellom lojalitet og markering av uenighet. Det er også en forskjell på å si at man er uenig og å aksjonere for at regjeringen skal tvinges til å endre standpunkt.

Da regjeringen i forrige uke ombestemte seg og droppet Bøhler, skulle en tro Stoltenbergs kritikere var såre fornøyd, og at de ikke hadde noe behov for å bidra med anonyme, negative karakteristikker av statsministeren. Men de hadde tydeligvis et behov for å markere misnøye med Stoltenberg på flere plan. Når man går ut med anonyme angrep på Stoltenberg som leder, kan ikke målet være noe annet enn å svekke hans posisjon. Den radikale fløyen i Ap ønsker ikke en sterk leder som fører en politikk som de ikke kan leve med. Jens Stoltenberg må gjerne være sterk, men da må han også være rød. Det er budskapet fra den radikale fløyen.

Jens Stoltenberg er ikke rød, i alle fall ikke når det gjelder næringslivspolitikk. Rød kan han bli dersom han konsulterer stortingsgruppen i viktige saker. Da skal de radikale vite å gi beskjed.

Det kan virke som om Jens Stoltenberg har feilbegrenset den posisjonen Jan Bøhler har skaffet seg i partiet. Det førte ham inn i et uføre han ikke var forbedret på.

Under normale omstendigheter skulle det være unødvendig for nestlederen å mane til samhold om partiets leder. Etter vel et halvt år i regjeringsposisjon, ser det ikke ut til å være helt normale tider i Ap. Eller kanskje er det det? Thorbjørn Jagland måtte tåle anonyme karakteristikker og hard intern kritikk i flere år mens han var leder. Striden endte med at Jagland ble lagt inn på sykehus på grunn av for hardt press over lengre tid.

Jens Stoltenberg kjenner nok presset, men han har fortsatt en ubestridt posisjon i partiet. Om han er robust nok til å stå på i motgang år etter år, er det ingen som vet. Å leve jevnlig med den typen kritikk fra sine egne som er ventilert i etterdønningene av Odfjell-saken, går ikke over tid.

Hill-Marta Solberg har lagt alvoret inn over parti og stortingsgruppe. Det vil de nok lytte til. Men det er bare en side av saken. Viktigere enn samlet opptreden innad, er imidlertid den politikken som føres. Et flertall av Aps stortingspolitikere og LO mente at forslaget om Johan Fr. Odfjell som ny styreleder var så riv ruskende galt at det ikke kunne passere.

De radikale håper denne saken har vært en lærepenge for Stoltenberg. Det kan det ha vært. Det Jens Stoltenberg ikke har planer om, er å havne i lomma på Jan Bøhler når det gjelder politikken på næringslivets område.

Nå gjelder det å få strukket et halmstrå til Knut Aabakke, slik at akademikerne kan komme seg på jobb igjen. Det er surt å måtte streike når alt er opp og avgjort, og det bare er noen peanøtter å forhandle om, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har gått bedre med årets lønnsoppgjør enn vi kunne frykte. Det burde ikke ta lang tid før streiken er over i NRK, og akademikerne kommer seg i arbeid igjen. De med høyest utdanning dannet Akademikerne fordi de mente de ville oppnå mer ved ikke å gå i spann med de med et par års mindre utdanning i AF. I årets lønnsoppgjør satset de på å få et løft. Slik gikk det ikke. Akademikerne ligger an til å bli taperne i årets lønnsoppgjør. De brøt forhandlingene på morgenkvisten og hadde nok regnet med de andre arbeidstakerorganisasjonene i stats- og kommuneoppgjøret hadde gjort det samme. Istedenfor tok Gerd-Liv Valla en telefon til Jens Stoltenberg. Hun fikk ut 90 millioner. Ikke all verdens. Det utgjør ikke mer enn 0,1 prosent på rammen. Det ble likevel en markering av at nå var det ikke mer å hente. Det ga nok Valla beskjed om. Siden Akademikerne hadde brutt og var i gang med streiken, fikk de ikke være med på den anretning som oppgjøret til slutt fikk. Det gikk den motsatte veien av det Akademikerne ønsket seg. Det ble sittende igjen med skjegget i postkassa, og måtte gå i gang med en streik de visste det ikke ville være noe poeng i.

Siden den tid har det kommer flere merkelige utspill fra Akademikerne. Først ba Akademikerne om å få møte statsministeren. Han hadde jo snakket med Valla. De visste nok selv at det var dødfødt å be om noen slikt i en streik. Hvem tror Akademikeren at de er?

Så fant de på å be om at statens personaldirektør, Jørn Skille, måtte gå av. Ifølge Akademikernes leder, Knut Aarbakke, var han bare en nikkedukke for politikerne. Så kritiserte de hele systemet for lønnsfastsettelse. Deretter tok de statsministerens søster, Camilla Stoltenberg, ut i streik. Det må de ha lov til. De fikk mediedekning på det. Og nå trapper de opp igjen.

Nå gjelder det å få strukket ut et halmstrå til Knut Aarbakke, slik at alle akademikerne kan komme seg i arbeid igjen. Akademikerne vet at det ikke skal lønne seg å bryte ut av en fellesmegling, for så i ettertid komme å be om noe som er bedre enn det de andre har fått. Rammen er lagt for Akademikerne. Det er bare peanøtter igjen å forhandle om.

Vi vil tro de akademiske medlemmene som er blitt tatt ut i streik, er temmelig oppgitte. Dette er ikke lenger en streik for lønn, men et spill for at Knut Aarbakke skal få ro seg i land. Staten er selvsagt klar til å komme med et nytt lønnstilbud. Men det er først og fremst Akademikerne som nå må stikke fingeren i jorden i forhold til hva det er realistisk å oppnå i årets oppgjør.

Vi tviler på om Akademikerne vil gå for en opptrapping i håp om å få til en tvungen lønnsnemnd. Knut Aarbakke klarer ikke å mobilisere for streik når resultatet nærmest er gitt, enten man forhandler med staten eller det blir en lønnsnemnd

Det blir nok et oppgjør på kammerset hos Akademikerne. Det er surt å måtte streike uten å oppnå noe

Skal Jens Stoltenberg gjøre den radikale fløyen i eget parti fornøyd, må han drive en næringspolitikk han selv ikke har tro på. Odfjell var bare et symptom på en grunnleggende uenighet som regjeringen vil slite med, skriver redaktør Magne Lerø.

I Odfjell-saken ser det ut til at Jens Stoltenberg har vekket en ideologisk sovende bjørn. Sist Jens Stoltenberg var statsminister, lanserte han et program for modernisering av staten. Den radikale fløyen i partiet var skeptisk fra dag én av. Han lot daværende helseminister Tore Tønne få banke igjennom en omstridt sykehusreform, som ifølge kritikerne i eget parti ville bety mer marked og mindre offentlig styring. Han kjempet igjennom privatisering av Statoil og Telenor. Og det endte med et katastrofevalg i 2001.

Da det ble kjent at regjeringen ville gå inn for Johan Fr Odfjell som ny styreleder i Statoil, begynte de radikale – med Jan Bøhler i spissen – å lure på om Jens Stoltenberg ikke hadde lært noe som helst. Siden katastrofevalget i 2001 har Jens Stoltenberg sakte men sikkert fått partiet på fote igjen. Det skjedde ved å legge kursen i mer radikal retning, og ved å få LO skikkelig med på laget igjen.

Ett av de områdene Jens Stoltenberg lovet at det skulle bli forandringer på, om de rød–grønne kom til makten, var industri- og næringslivet. I Soria Moria-erklæringen snakkes det om en mer aktiv næringspolitikk. Det har vi sett fint lite til. Næringsminister Odd Eriksen er til og med i ferd med å droppe å innføre ervervsloven igjen. Odfjell klarte de ikke å svelge i Ap.

Jens Stoltenberg ser ikke behovet for mer aktiv næringspolitikk, i alle fall ikke den typen Jan Bøhler står for. Odfjell var helt grei for Stoltenberg. Han visste at med Odfjell i styrelederposisjon, ville Statoil oppføre seg som alle andre børsnoterte selskaper. Når man går på børs, forventer børsen at man opererer som børsnoterte selskaper flest, og at det ikke ligger en politisk agenda til grunn for styringen av selskapet. For Jens Stoltenberg er dette selvsagt. Det var derfor han ville privatisere Statoil. Statoil er i dag et internasjonalt oljeselskap som konkurrerer og samhandler med de store. Det er ikke lenger et selskap som tar opp oljen på norsk sokkel. Derfor privatisering.

Hvis Johan Fr. Odfjell hadde sagt fra seg etterlønnsavtalen, ville det ikke blitt ro rundt ham. Det som først og fremst var galt med Odfjell, mener den radikale fløy i Ap, var at han «bare er en børsmann». Marit Arnstad er blitt symbolet for det de vil ha: en kvinne, fra distriktet, med solid politisk erfaring og som ikke er opphengt i snever børstenkning.

SVs Inge Ryan og Sps Ola Borgen Moss sier til Dagens Næringsliv (DN) lørdag at de ønsker at Statoil skal investere mer i Norge.

– Selvsagt skal Statoils oppgave også i framtiden være å tjene gode penger. Men vi i SV er opptatt av at de statlige selskapene skal ha ledere som tenker videre enn bare bunnlinjen, sier Ryan.

Det bør alle ledere gjøre. Statoil har selvsagt et samfunnsansvar. Noe helt annet er det om den norske regjering gir beskjed til Statoil om at det skal investeres mer i Norge selv om dette er betydelig mindre lønnsomt enn å investere i utlandet.

Ole Morten Moe, som er energipolitisk talsmann for Sp sier til DN at også han ønsker sterkere satsing i fedrelandet fra de store energiselskapenes side. Han sier han har mindre tro på at den ene eller andre personen på styretoppen skal bety svære forskjeller.

Det har han rett i. Statoil er det samme om det er Odfjell eller Arnstad som er styreleder. I realiteten. Symbolverdien av å få Arnstad i toppen er imidlertid stor.

I Klassekampen lørdag etterlyser Fagforbundets leder Jan Davidsen en mer langt mer offensiv eierskapspolitikk.

– Regjeringen ble valgt på et mandat til å styre etter en annen kurs enn den som har vært gjeldende de siste 15–20 årene. Den må løsrive seg fra dogmene som har styrt utviklingen i lang tid, sier Davidsen.

Dette kan ikke Jens Stoltenberg tenke seg. Stoltenberg har bidratt til at de dogmene som Davidsen snakker om, er blitt akseptert i Ap. Konsekvensen av det Davidsen ivrer for, er å skru utviklingen tilbake. La Statoil og Telenor bli heleide statsselskaper, ta dem av børs og avvikle EØS-avtalen. Det er dødfødt politikk.

Men noe må Jens Stoltenberg finne på. Han må få kontroll over Jan Bøhler og de andre aksjonistene. Stoltenberg tåler ikke at han bli overkjørt såpass tøft av partiet og stortingsgruppen en gang til. Det er ikke så enkelt som å passe på at de man utnevner til styremedlemmer ikke har fått gedigne fallskjermer. Hadde det enda vært så enkelt. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg klarer å lansere en eierskapsmelding, som er ventet om noen uker, som inneholder nok til at den radikale fløyen kan si seg fornøyd eller om det blir ny strid om eierskapspolitikken i Ap.

Jens Stoltenberg er svekket gjennom det som skjedde i Odfjell-saken. Men for å vinne styrke, vegrer han seg for a lefle med en politikk som han er grunnleggende imot. Stoltenberg er imot at man forsøker å gjøre børsnoterte selskaper til noe det ikke skal være: selskaper som styres på politiske premisser.

Mens Carl I. Hagen framstår som en bølle i nesten-brunt, viste Manuela Ramin-Osmundsen seg som en vederheftig, klartenkt, lojal og dyktig leder i Stortinget i går. Skaff henne en ny lederjobb i det offentlige før hun havner i næringslivet med dobbelt lønn, skriver redaktør Magne Lerø.

Manuela Ramin-Osmundsen la ikke fingrene imellom. Hun nærmest hudflettet Graver-utvalget og forlangte å bli trodd på at hun ikke var klar over at UDI hadde innlatt seg på en praksis som den politiske ledelse ikke var informert om. Det var UDI-direktør Trygve Nordby som hadde ansvaret for å skaffe ryggdekning for den praksis som ble fulgt. Det ansvaret hadde han alene. Det er ikke et ansvar en etatsleder kan dele med ledergruppa ut fra en tenkning om at «den som tier samtykker». Det er ikke innført noen varslingsplikt i politisk omstridte spørsmål for mellomledere i statlige etater.

Graver-utvalget mener det er bevist at Mauela Ramin-Osmundsen kjente til det såkalte praksisnotatet fordi andre i UDI har sagt det. Det holder ikke som bevis. Og om hun hadde fått det i en e-post, kunne hun ha forutsatt at dette var noe Trygve Nordby ville klarere politisk.

Jusprofessor Henning Jakhelln sier til Ukeavisen Ledelse i dag at det ikke er noe arbeidsrettslig grunnlag for å sparke Ramin-Osmundsen. Både Ramin-Osmundsen og Paula Tolonen er presset ut av sine stillinger. De har latt seg ofre på politikken alter for å skape ro rundt UDI. Hadde de ønsket det, ville de fått fallskjermer på godt over en million. Når det ikke er arbeidsrettslig grunnlag for å få en leder fjernet, må det forhandles. Det finnes eksempler på at ledere i det offentlige har fått tre årslønner når det ikke har vært saklig grunn til oppsigelse.

Ramin-Osmundsen har gått over i en stilling i UD for et år. Hun har valgt dette framfor å be om fallskjerm. Dermed unngår hun en ytterligere offentlig belastning.

Hun har gjort rett ved å trekke seg, slik situasjonen utviklet seg. Hun har utvilsomt fått en ripe i lakken, men etter hvert som saken utvikler seg, vinner hun respekt. Hun har sitt på det tørre. Det kan godt tenkes at Bjarne Haakon Hanssen sitter med en opplevelse av at han ikke var klar over tilstanden i UDI da han ansatte Ramin-Omsundsen etter Trygve Nordby. Det kan han ikke laste Ramin-Osmundsen for. Hun har svart på det hun har blitt spurt om. Det er konsistens i den hun har sagt hele tiden.

Ved å trekk seg fra UDI og ikke be om en fallskjerm – som hun garantert hadde fått – har Ramin-Osmundsen vist både dømekraft og samfunnsansvar. Hun har et perspektiv ut over sin egen lommebok. Hun er en type leder det offentlige trenger.

Det bør være et tankekors for de rød–grønne at to kvinnelige ledere i staten nå er presset ut av sine stillinger.

I denne situasjonen har Carl I. Hagen igjen vist en usmakelig opptreden.

– Er man innflytter fra et annet land med masse familie og røtter og annet et annet sted, kan det i konflikter reises spørsmål om hvor man har sin lojalitet, sa Hagen tirsdag til TV 2. Til Aftenposten i dag sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at Hagen gir uttrykk for et menneskesyn som grenser til rasisme. Han er opprørt over at Hagen sår tvil om utlendinger er til å stole på. I kjent stil sier Hagen at han bare har stilt spørsmål, er uforstående til kritikken og ikke kan se at det er noe å beklage.

Det er bøllete å angripe Manuela Ramin-Osmundsen på denne måten. Hagen skal ikke bedømme ut fra en eksegese av de ordene han bruker, men hvordan ordene hans blir oppfattet. Hagen kan alt om kommunikasjon. Han bidrar til å skape tvil om innflyttere er til å stole på. Vi kan ikke være sikker på at de er like lojale som oss nordmenn. Derfor må vi passe på. Det beste er nok at vi skrer oss at det er nordmenn som bekler de viktige stillingene i samfunnet. Er man norsk, er man lojal.

Det er dette Hagen sier. Det er slik det oppfattes i de velgergruppene han taler til.

Hagen har beveget seg inn en brun gråsone der han selv kan smette ut og si at han har da på ingen måten rasistiske holdninger. Men den som taler slik, bereder grunnen for rasismen.

Hagen er visepresident i Stortinget. Vi forventer ikke den slags lavmål fra Stortingets presidentskap. Hagen bør snarest be Ramin-Osmundsen om unnskyldning. Han bør gjøre det klart at han ikke mistenker henne for å være illojal fordi hun er «innflytter fra et annet land med masse familie og røtter fra et annet sted».

Det er ille at Jens Stoltenberg unngår sannheten overfor Stortinget om det som skjedde da Johan Fr. Odfjell trakk seg. I denne saken har han opptrådt så dårlig som leder at han burde beklaget sine feil, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi kan ikke huske at en statsminister har klart å begå så mange feil som leder i en sak som Jens Stoltenberg har gjort i forbindelse med innstillingen av Johan Fr. Odfjell som ny styreleder i Statoil. Dette er ikke et «arbeidsuhell». Det er Jens Stoltenbergs svakhet som leder vi nå får demonstrert. Han har rotet det såpass saftig til for seg selv at han vil være svekket som regjeringssjef i lang tid.

I dag stilles det med rette spørsmål ved om Stoltenberg kjenner stemningen i eget parti. De fleste mener han burde forutsatt at det ville bli hard motstand mot Odfjell. Alle sider ved denne saken er imidlertid blitt vurdert i regjeringen på forhånd. Odfjell sørget selv for å gi både Jens Stoltenberg, Odd Roger Enoksen og valgkomiteen argumentene mot at han skulle påta seg dette vervet. Men regjeringen ba Odfjell om å stille. Enoksen overtalte ham, etter at han først hadde sagt nei. Dette er ikke noe sololøp fra Enoksen, slik det ble hevdet da saken begynte å rulle.

Da protestene meldte seg, tidde Stoltenberg bom stille. Han sendte Odd Roger Enoksen ut med full støtte til Odfjell. Det skjedde så sent som tirsdag kveld. Da saken begynte å rulle, lot Stoltenberg det bli skapt et inntrykk av at han ikke sto bak valget av Odfjell. De rød–grønne aksjonistene krevde at Stoltenberg måtte gripe inn. De sa ikke at statsministeren måtte gjøre helomvending og ombestemme seg. De ante ikke at Stoltenberg hadde gitt grønt lys.

Tirsdag ombestemte Stoltenberg seg. Først ga han Enoksen beskjed om at han må få Odfjell til å trekke seg, skriver VG og Dagbladet i dag. Da det ikke førte fram, ringte han selv til valgkomiteens leder Anne Kathrine Slungård med beskjed om at Odfjell ikke lenger hadde regjeringens tillit.

Dette sa han ikke noe om i Stortinget i går. Der brukte han ord som at «Odfjell er kommet til at han ikke lenger er kandidat». Han burde sagt som sant var: «Jeg ombestemte meg etter alle protestene som har kommet, og ga beskjed om at Odfjell ikke skulle velges».

Jens Stoltenberg burde stått fast på den beslutning han hadde fattet. Han burde gått opp på bordet, som Enoksen har gjort, og forsvart Odfjell – istedenfor å luske unna inn i kulissene. Han skulle ikke ventet en uke. Til slutt var saken drevet så langt at Stoltenberg mistet kontrollen. Det endte med at han måtte påføre Odd Roger Enoksen et drepende nederlag. Det er her han viser slett lederskap. Han sender en av sine ut i krigen og stikker selv unna. En minister skal vite at han har sin sjef i ryggen når saken er avklart på forhånd. Da Stoltenberg fant det nødvendig å ombestemme seg, burde han da vært ærlig og oppriktig og sagt at det var han som hadde ansvaret for å ha foretatt en politisk feilvurdering.

Victor Norman har sagt at Kjell Magne Bondevik er en av de beste lederne han har vært borti. Det er ikke minst fordi Bondevik hadde evnen til å jobbe sammen med sine ministere. Han var fast og forutsigbar når det virkelig gjaldt. Det er ikke Stoltenberg. Da er han veik. Han lar seg presse.

Disse svakhetene har Ukeavisen Ledelse dokumentert to ganger i «toppsjefvurderingene» vi har foretatt av Jens Stoltenberg. Vi har snakket med 15 mennesker som har gitt sin vurdering av ham.

Både i 2002 og 2005, da vurderingene ble fortatt, fikk Stoltenberg 4 og 6,5 poeng når det gjaldt å løse konflikter. I 2002 representerte han bunnsjiktet når det gjaldt konfliktløsning. Stoltenberg turer ikke fram på en måte som skaper konflikter. Problemet er det at han lar dem ligge og ulme, istedenfor å ta dem fram i lyset og få løst dem. Diplomatsønnen Stoltenberg liker ikke å skjære igjennom i utide og bruker ikke mer makt enn høyst nødvendig (6,5 poeng av 10).

Når Stoltenberg bidrar til konflikter, unnlater å ta styringen og lar seg presse slik han har gjort i denne saken, vil det også ramme hans sterke sider; evnen til å kommunisere, rederlighet og å skape et godt omdømme.

Jens Stoltenberg har mer til felles med Kjell Magne Bondevik enn med Gro Harlem Brundtland. Brundtland er sterk, tydelig, kjører på og er til tider noe umusikalsk. Bondevik og Stoltenberg er begge varsomme med å bruke makt, er verdiorienterte og har god sosial teft. Bondevik fikk ros for det gode klimaet han skapte innad i regjeringen. Alt ligger til rette for at Jens Stoltenberg vil klare det samme, skrev vi i høst. Men nå virker det ikke som om det er noe godt klima i den regjeringen Jens Stoltenberg leder.

I år er det kommer ut en bok i Danmark som heter «Håndbok for statsministere». Den bør Jens Stoltenberg skaffe seg og nilese i pinsen.

De rød–grønne kan innkassere en seier. Odfjell vil ikke. Regjeringens næringslivspolitikk og Jens Stoltenbergs mangel på ledelse er ikke noe pent syn, skriver redaktør Magne Lerø.

Johan Fr. Odfjell har gitt beskjed til Statoil om at han ikke vil være kandidat til vervet som ny styreleder i konsernet. Grunnen er vel at han ikke gidder. Hvorfor skal han, som kan velge og vrake i attraktive styrelederverv, la seg plage med en stor hærskare rød–grønne politikere som ønsker ham over alle hauger?

Dette er ikke noe nederlag for Odfjell. «Hele verden» er blitt oppmerksom på at han er en dyktig leder. Han kan nå konsentrere seg om andre utfordringer. Det er ingen ting å si på at Odfjell kaster inn håndkleet før han har kommet seg inn i ringen. Da han merket at støtten fra regjeringen begynte å smuldre opp, var løpet kjørt. Ved å trekke seg, viser Odfjell at han har dømmekraft.

For Odd Roger Enoksen er dette et sviende nederlag. Så sent som i går kveld ga han full støtte til Odfjell på Dagsrevyen. I dag våkner vi til nyheten i VG om at regjeringen har bestemt seg for å droppe Odfjell.

Her har vi fått et eksempel på hva en rød–grønn næringspolitikk betyr i praksis. Det er ikke noe pent syn. De samme rød–grønne politikerne som har krevd at Jon Baksaas i Telenor og Eivind Reiten i Hydro må fjernes, har nå vunnet fram med kjøret mot Odfjell.

Valgkomiteen i Statoil bør trekke seg. De bør markere at man ikke godtar at det startes en slik prosess rettet mot den som er tiltenkt styrelederrollen i et børsnotert selskap. Hvis det er slik at regjeringen vil ha Marit Arnstad som ny styreleder, får de finne en valgkomité som vil forslå henne. Nåværende valgkomité har sagt at de mener hun ikke er kvalifisert for å innta denne posisjonen.

De rød–grønne får nå også lage kriterier for hva slags sluttpakker som skal godtas. Er det OK å betale Helge Lund 12 millioner i lønn hvis han må slutte i Statoil? Hva med Finn Hvistendal som sitter i Statoils styre? Han fikk 10 millioner i fallskjerm i 1998. Skal han ut?

Det mest påfallende i denne saken er at Jens Stoltenberg er fraværende. Først sender han sin minister ut i krigen. Så snakker han med LO – og dermed får Odd Roger Enoksen beskjed om å begynne prosessen med å få avviklet støtten til Johan Fr. Odfjell. Den som leser VG i dag får et inntrykk av at Jens Stoltenberg, om han ikke er i lomma på Gerd-Liv Valla, så har hun i alle fall gjort et saftig inntrykk på ham. Hun har vel truet med at det ikke blir flere turer med henne rundt Sognsvann hvis Odfjell havner i Statoil.

Valgkomiteen i Statoil bør trekke seg hvis Jens Stoltenberg lar Gerd-Liv Valla og de rød–grønne aksjonistene bestemme hvem som skal være styreleder i Statoil, og ikke valgkomiteen med støtte fra olje- og energiminister Enoksen, skriver redaktør Magne Lerø. ( Se leder overfor etter Odfjell har trukket seg ) 

På Dagsrevyen i går gikk olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ut med helhjertet støtte til Johan Fr. Odfjell som ny styreleder i Statoil. VG skriver i dag at han ønsker en ny vurdering av Odfjell. De tolker ham i alle fall slik. VG mener også å vite at regjeringen har bestemt seg for å vrake Odfjell. Tidligere har mediene skrevet at Jens Stoltenberg har stilt seg bak Johan Fr. Odfjell, men det har vært Odd Roger Enoksen som har frontet saken utad. Når regjeringen nå er angrepet av akutt tvil – og lurer på om de må ombestemme seg – skyldes det, igjen ifølge VG, at Gerd-Liv Valla har talt. Det skjedde på det såkalte kontaktutvalget mellom LO og Ap på mandag. Her satte Valla foten ned. Det gikk imidlertid ikke umiddelbart melding til Enoksen. For så sent som i går kveld var Odfjell hans mann.

Nå er det Marit Arnstad som kjøres fram som ny styreleder. Dagens Næringsliv tolker henne slik at hun ikke er avvisende. Hun fikk ellers en blomst i knapphullet av Trygve Hegnar i går på lederplass i Finansavisen. Hegnar synes ikke Odfjell burde bli styreleder, siden han har vært styreleder i Umo. Hegner mener Arnstad klarer styrelederjobben i Statoil. Det mener ikke valgkomiteen. Hun har liten styreledererfaring og har knapt nok vært borti børsnoterte selskaper. Det er hav av kompetanseforskjell mellom Odfjell og Arnstad. De har imidlertid begge det til felles at de har prioritert barn foran karrière. Arnstad sa nei til å sitte i regjering fordi hun ikke ville flytte sønnen til Oslo og heller ikke få være mer sammen med ham enn det gjerne statsråder får tid til. I 1994 adopterte familien Odfjell flere barn. Det ble uforenlig med jobben som toppsjef i Vesta. Det var da han inngikk avtalen om å stå til disposisjon for Vesta 300 timer hvert år. Det får han fortsatt 750 000 kroner for. Det er en helt normal timebetaling. Og nå sier Vesta at de vurderer å benytte seg av Odfjells tjenester igjen.

Mens den ene etter den andre utnevner Arnstad til styreleder over bordet, jobber valgkomiteen i Statoil profesjonelt. De har konsultert Egon Zehnder, som er kjent for å ta på seg de tøffeste hodejegerjobbene. I går brukte mediene mot Odfjell at han ble foreslått av sin egen hodejeger. Men det er jo ikke Odfjell personlig som har benyttet Egon Zehnder. Det var i egenskap av styreleder i Orkla han engasjerte Zehnder. Orkla velger også den de mener er den beste (og dyreste) når de skal finne toppsjef.

Statoil ligger i denne klassen. Her skal man ha den beste ut fra de kriteriene som er fastsatt.

Odfjell er på øverste hylle. Arnstad er på to hyller nedenfor.

Det er amatørskap å kritisere Odfjell og Statoil for at de har brukt samme hodejeger som Orkla.

Valgkomiteen i et internasjonale børsnotert selskap kan ikke hoppe fram og tilbake ut fra politiske signaler. De bør trekke seg hvis de nå settes under press for å droppe Odfjell. Vi tror ikke Odfjell trekker seg frivillig. Den motstand han nå opplever kommer til å gå over. Eivind Reiten, Jon Fredrik Baksaas og Helge Lund klarer seg fint selv om Ap-Bøhler-gjengen gjerne vil ha dem ut på grunn av fallskjermer, bonuser eller at de ikke følger signalene Bøhler gir om hva de rød–grønne mener. Odfjell levde også mange måneder med at de ansatte i Orkla hadde mistillit til ham.

Anne Kathrine Slungård bør bruke denne anledning til en markering av at Statoil nå er et børsnotert selskap som skal styres på næringslivets premisser, ikke på politiske. Dette forstår Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen. Nå må ikke de surre det hele til ved å sitte og håpe på at Odfjell trekker seg eller at valgkomiteen i Statoil ombestemmer seg. Det gjør de neppe.

Jens Stoltenberg bør nå gi beskjed om at han støtter Odd Roger Enoksen eller Gerd-Liv Valla.

Regjeringen må ha et syn. En statsminister må kunne skjære igjennom og ta ansvar. Vi kan ikke holde på i ukevis og diskutere om Odfjell skal være styreleder i Statoil eller ikke.

Alle Ap-politikerne som aksjonerer for at Telenor ikke skal selge Opplysningen 1881, kan nå aksjonere mot at LO via A-pressen skal få kloa i Orkla Media. Det betyr nemlig tap av minst 400 arbeidsplasser, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå har de røde Ap-aksjonistpolitikerne fått en ny sak de kan kjempe mot til krampa tar dem. Vi tenker på Steinar Gullvåg som mener Jon Fr. Baksaas i Telenor bør gå fordi han ikke har fått med seg at landet har fått en ny regjering som – ifølge Gullvåg – ikke vil ha noe salg av Opplysningen 1881. Vi tenker også på Rolf Terje Klungeland som vil gi hele styret og Eivind Reiten sparken fordi de vil redusere antallet arbeidsplasser i Årdal, og på Jan Bøhler som er med overalt der det er snakk om at det skal innføres en ny rød–grønn næringspolitikk her til lands.

Dagbladet skriver i dag at A-pressen vil kjøpe Orkla Media. De ansatte frykter det betyr at 400 arbeidsplasser forsvinner. Det er nesten liker mange arbeidsplasser som kan bli borte dersom Opplysningen 1881 selges, og den nye eieren bestemmer seg for å nedbemanne over en lav sko. Både i Opplysningen 1881 og i A-pressen/Orkla Media er det mange kvinner ansatt. Og det er ansatte utenfor Oslo vi snakker om.

Det delikate i denne saken er at LO er storeier i A-pressen, og LO-leder Gerd-Liv Valla er styreleder. Dagbladet skriver at LO er villig til å legge en halv milliard på bordet for at A-pressen skal få slått kloa i sin nærmeste konkurrent. Vi trodde ikke det var mulig på grunn av bestemmelsene i eierskapsloven. Men A-pressen har funnet et smutthull, og kulturminister Trond Giske har sagt at dette hullet er det mulig å smette både ut og inn av.

Dette blir ikke strake landeveien for Gerd-Liv Valla. Er det noe de ansatte i Orkla er imot, så er det å bli kjøpt opp av A-pressen. Hvis konsernsjef Alf Hildrum har lykkes i å forklare de ansatte at det heller ikke blir noen spøk om andre enn A-pressen får ta over, er de ansatte i A-pressen skeptiske og ikke innbitte motstandere som i Orkla. En annen sak er at de ansatte i Orkla vil anklage Stein Erik Hagen for å være en sviker – hver eneste uke, i alle fall til han fyller 67 år.

LO-lederen må regne med å ha noen hundre taleføre i mediebransjen imot seg i denne saken. Forbundssekretær Anders Skattkjær i Fellesforbundet legger nå opp løpet.

– Hvis disse planene blir virkelighet, er det dramatisk for mange arbeidsplasser. En LO-leder kan ikke ha hånda på rattet i en slik løsning. LO sitter i glasshus her. Blir disse planene virkelighet, har ledelsen et forklaringsproblem. For LO kan ikke være en ren mediekapitalist,

sier Skattkjær, som ikke vil bekrefte at saken blir tatt opp på dagens forbundsmøte i Fellesforbundet.

Så lenge LO er en storeier i A-pressen, må de nok opptre som mediekapitalister flest. Det er mediekapitalisten i Schibsted og Orkla man kjemper mot. Dagsavisen har meldt seg ut av dette «kapitalistkjøret» og blitt stiftelse. Det er en høyst usikker tilværelse. De har ikke mye penger igjen på bok, og lever av statsstøtte.

Vi går ut i fra at Bøhler, Gullvåg og Klungeland mener at A-pressen ikke må finne på å kjøpe Orkla. Det vil jo føre til tap av arbeidsplasser. Disse tre lever fortsatt i sin «Soria Moria-verden» med sin nye, aktive industripolitikk. Gerd-Liv Valla lever i virkelighetens brutale kapitalistverden. Der agerer man slik som A-pressen nå gjør. Det snakkes om synergieffekter på 2 milliarder ved å samordne Orkla Media og A-pressen.

Vi håper det blir Dagbladet og ikke A-pressen som stikker av med Orkla Media. Vi tror det er sunt og godt at vi har tre store uavhengige mediekonserner. Om det er kapitalistene i Orkla eller Dagbladet som er eiere, er ikke avgjørende.

Denne saken har også en parallell til debatten om Statoil, som Bøhler står midt oppe i. Statoil er et børsnotert selskap. Her er staten den dominerende eier, men er man børsnotert, skal selskapet styres ut fra forretningsmessige prinsipper. Det spiller liten rolle om det er Gerd-Liv Valla eller Johan Fr. Odfjell som er styreleder i A-pressen. Konsernsjef Alf Hildrum vet hva dette handler om. Han kan ikke ha et styre som sier nei til den strategi han legger fram fordi det betyr reduksjon av noen arbeidsplasser. Det skjer hver enste dag at bedrifter reduserer antallet ansatte. Heldigvis. Nå sliter mange bedrifter for å få tak i ny arbeidskraft.

Om styrelederen i Statoil stemmer Høyre eller Ap betyr fint lite. En styreleder i et stort internasjonalt selskap driver ikke politikk. Han, eller hun, driver business. Og de skal vise samfunnsansvar og arbeide i tråd med bedriftens etiske retningslinjer. Den slags kvaliteter er ikke forbeholdt styremedlemmer som stemmer bestemte partier.

I NSB, Statkraft, Posten, NRK og Avinor er det litt annerledes. Der er staten eneeier. Det gir statsråden som generalforsamling større handlefrihet. Og det er mulig for politikerne å gi disse selskapene beskjed om at det er andre hensyn enn avkastning som skal legges til grunn når viktige veivalg skal foretas.

Vi aner ikke om Johan Fr. Odfjell danser ballett eller spiller piano, men han er den dyktigste styrelederen de kan finne til Statoil. Odd Roger Enoksen har bestemt seg og kan ikke gi etter for de rød-grønne som hyler om mistillit til Odfjell, skriver redaktør Magne Lerø.

De rød–grønne har snakket varmt og lenge om at det skal bli andre boller når bare staten får utnevnt nye representanter til styrene i de selskapene der staten har en betydelig eierandel. Alle rød–grønne gleder seg over at Grete Faremo er på vei inn i styret for Norsk Hydro. Det ble også klappet da det ble kjent at Marit Arnstad skulle inn i Statoil-styret. Så sprang bomben. Valgkomiteen i Statoil innstiller Johan Fr. Odfjell til ny styreleder i det fornemste av alt vi har, Statoil. I VG vender 15 av 19 fylkesledere i Ap tommelen ned for Odfjell. Vi får inntrykk av at alle som kan krype og gå i SV er imot. Den eneste politikeren som så langt støtter Odfjell, er olje- og energiminister Odd Roger Enoksen. Han legger til grunn av valgkomiteen under ledelse av Anne Katrine Slungård har funnet den beste.

Av VG får vi inntrykk av at de rød–grønne helst ville hatt en kvinne fra distrikts-Norge. Det klages over at man bare henter de gamle sirkushestene inn i manesjen. Odfjell har akkurat avvikler styrelederjobben i Orkla. Listen over styrer han har sittet i er temmelig lang. Næringsminister Odd Eriksen sa i forrige uke at han gjerne ville ha pianolærere og ballettdansere inn i styrene. Slike har valgkomiteen i Statoil ikke fått fatt i. Anne Katrine Slungård sier til Klassekampen at staten ikke har gitt føringer for hvem som skal inn i styret. Det betyr at de har forsøkt å kapre den beste.

Marit Arnstad har vært olje- og energiminister, hun er en kvinne både med juridisk kompetanse og stor politisk dømmekraft. Ingen stiller spørsmål om hennes kvalifikasjoner.

Johan Fr. Odfjell regnes for en av de beste styrerepresentantene vi har. Men ut fra alt Odd Eriksen har sagt om at de vil styre gjennom å velge de rette styrerepresentantene for å ivareta statens interesser, var det overraskende at Johan Fr. Odfjell ble lansert som ny styreleder i Statoil. Han har ikke markert seg politisk. Ikke har han vært leder i Transparency Internasjonal, slik som den avgående styreleder Jannik Lindbæk. Han er heller ikke kjent for å holde flammende foredrag om samfunnsansvar. Odfjell er en dyktig og hederlig kapitalist som vil ta styrejobben på vegne av aksjeeierne. De aksjonærene Odfjell arbeider for, vil ha størst mulig avkastning på investert kapital. Derfor sa han som styreleder i Orkla ja til en prosess som sannsynligvis leder til salg av Orkla Media. Han var også en pådriver for salg av Ringnæs, ifølge styremedlem i Orkla Stein Stugu. Han kom også på kant med de ansatte i Orkla da Finn Jebsen fikk sparken i fjor. Stugu sier til Klassekampen i dag at dette taler imot at han blir styreleder i Statoil.

De som sier de ikke har tillit til Odfjell trekker også fram at han har en etterlønnsavtale med Vesta. Selskapet betaler ham 750 000 kroner i året i 19 år. Da er han imidlertid forpliktet til å jobbe 300 timer hvert år for Vital. For tiden benytter ikke Vital seg av den muligheten. Odfjell gjør det klart at det ikke er aktuelt å si fra seg etterlønnsavtalen for å kunne bli styreleder i Statoil.

Når valgkomiteen foreslår Odfjell som ny styreleder framfor Arnstad eller de andre dyktige kvinnene i Statoils styre, vil vi tro det skyldes at de mener han er best kvalifisert. De vil ikke drive symbolpolitikk når en slik posisjonen skal besettes.

Statoil er et internasjonalt selskap som styres på vanlig næringslivsmessige premisser. Det er ikke fylkeslederne i Ap som skal bestemme hvem som skal sitte i styret. Det er Odd Roger Enoksens ansvar. Han har bestemt seg.

Jens Stoltenberg kan selvsagt gripe inn og finne en annen. Da vil valgkomiteen trekke seg og det blir en internasjonal nyhet at staten griper inn for å få sin mann til å ta over styreledervervet.

Jens Stoltenberg kan håpe på at bråket går over. Eller så må han ta styringen og sette på plass de rød–grønne styreaktivistene. Dette handler ikke om Odfjell isolert sett, men om at politikerne må finne sin rolle i forhold til næringslivet. Vi har hatt nok av eksempler på at politikerne ikke har forstått rollen sin. Ap-politikere har avsatt både Eivind Reiten og hele styret i Hydro. Jon Fredrik Baksaas i Telenor har også blitt bedt om å trekke seg.

– Dette vil jeg sette en stopper for, bør Stoltenberg si. Og så bør han legge til: – Det er fint hvis noen i styret kan synge, spille piano eller danse ballett. Men vi skal ha de beste næringslivslederne i styret. Basta.

Det tror vi faktisk Jens Stoltenberg mener. Nå er tiden inne for å si det.