Frp er nå klar til å kjøre fram Siv Jensen som statsminister etter Jens Stoltenberg. For Høyre kan dette bli en ulykke, for mange velgere en liflig tanke, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå handler det om Jens eller Siv. Siv Jensen kan innta sin drømmeposisjon. I kveld får hun alene møte Jens Stoltenberg til duell både i NRK og TV 2. Det var i forrige uke Frp utfordret Stoltenberg til å møte Jensen «face to face». Det skjedde samtidig som vi fikk meningsmålinger som viser at det for tiden synes å være like mange velgere som vil stemme Frp som Ap.

Frp har i årevis kjempet for å ta fra Høyre posisjonen som det ledende opposisjonspartiet. Erna Solberg må nå innse at hun er satt på sidelinjen når det er statsministeren som skal utfordres. Høyre har bare halvparten så stor oppslutning som Frp. De har all mulig grunn til å fortvile.

Frps framgang var også tema i «Standpunkt» på NRK i går kveld. Den enkleste analysen ga Knut Haavik, tidligere redaktør i Se og Hør, den tidligere Høyremannen som enkelte nærmest har sett på som pressetalsmann for Frp. Når Frp har så stor oppslutning, skyldes det at de er det enste partiet som ikke har måttet ta regjeringsansvar. Haavik selv reagerte sterk på at Høyre gikk fra sine skatteløfter da de kom i regjeringsposisjon. Han var også tydeligvis i tvil om Frp ville klare å holde løftene bedre enn de andre partiene.

Selvsagt vil de ikke det. Frp vil starte i en regjering i lykkerus. Etter hvert vil det bli en grusom opplevelse for et parti som har særdeles liten trening i å måtte ta ansvar for alt man mener.

Mangelen på regjeringserfaring er nok den viktige grunnen til Frps suksess. Men ikke den eneste. Carl I. Hagen har i årevis utøvet et utmerket lederskap. Geir Moe har bygget partiet. Siv Jensen har vist seg som et politisk talent av de sjeldne. Frp er blitt sett ned på, smilt av og oversett. Det er det ingen grunn til. Nå framstår Frp som like seriøse som andre partier. Det er ikke noe annenrangs over Frp-politikere. Partiet søker nå politisk makt. Det bør de få i kraft av den oppslutning velgerne gir dem. Det vil skje i stor skala rundt om i kommunene neste høst.

Frp er samtidig en skjør skapning. Det er ikke mange år siden det også ble snakket om Kristin Halvorsen som statsminister. I dag har SV mindre enn en tredjedel av den oppslutningen de en gang hadde på meningsmålingene. SV viste seg å ha en relativt liten gruppe kjernevelgere. Gruppen kjernevelgere er neppe større i Frp. Derfor kan det fort ende med med 10 prosent oppslutning på meningsmålingene for Frp. Det vil imidlertid ikke skje i denne stortingsperioden dersom regjeringen fortsetter. Da kan Frp vokse seg større enn Ap.

Problemet for Jens Stoltenberg er at regjeringen ikke får skikkelig uttelling for den politikken de fører. Det er for mange SV-ere og radikalere i Ap som er frustrert over at man ikke får lagt om kursen i skikkelig rød–grønn retning. Det blir ikke nok entusiasme for regjeringsprosjektet. Så langt har det vært lite kraft i den opposisjonspolitikken Venstre, KrF og Høyre har ført. Det er Frp som kan ture fram med løfter om at det meste skal bli billigere, det skal bli mer penger til det meste og at skatter og avgifter skal bli lavere. Siv Jensen forstår bedre enn noen at dette ikke henger godt nok sammen. Men den debatten tar hun ikke nå. Nå gjelder det å bygge partiet og tiltrekke seg enda flere velgere. Hun er i støtet. Frp kan komme til å slå knock out på de andre partiene ved valget om vel tre år.

Å havne i regjering med Siv Jensen som statsminister, er nærmest en vond drøm for Erna Solberg. Det kan hun sannsynligvis ikke tenke seg. Det vil dessuten være en risikabel strategi for Høyre. Men i valget mellom Frp og Ap, må Høyre velge Siv Jensen.

Den eneste måten Høyre kan komme seg ut av skyggenes dal på før det kan være for sent, er å komme opp med en politikk som har appell til større velgergrupper. Politikken må komme først. Det nytter ikke å tro løsningen er å finne en ny leder. Det måtte i tilfelle være at man valgte en ny leder som faktisk står for en annen politikk enn den partiet har stått for de siste årene. Et slikt alternativ ser de ikke ut til å ha i Høyre.

Folk hører ikke på politikerne som vil at vi skal jobbe mer før vi pensjonerer oss. Dersom pensjonsordningen blir for god, vil enda flere velge pensjon framfor å jobbe, skriver redaktør Magne Lerø.

Stortinget har slått fast at det skal lønne seg å ikke pensjonere seg tidlig. Ennå er man ikke blitt enig om hva det skal bety i praksis. I de pågående lønnsforhandlingene later LO som om de ikke har hørt hva politikerne har sagt. De truer med streik dersom regjeringen ikke gjør det motsatte av det de egentlig vil. Politikerne vil ikke lenger at det skal være mulig å pensjoner seg ved fylte 62 år uten å tape på det.

Regjeringen velger sannsynligvis å forlenge nåværende ordning. De vil heller skjære igjennom i Stortinget enn å risikere en streik knyttet til AFP.

Aftenposten kan i dag fortelle at folk har temmelig urealistiske forventninger til pensjon. Vitals pensjonsbaromter, som bygger på en undersøkelse utført av Norsk Respons, viser at 30 prosent av befolkningen ønsker å gå av med pensjon før de fyller 62 år. I 2005 var det 21 prosent som ønsket det. 72 prosent av befolkningen ønsker å pensjonere seg før de fyller 67 år.

Undersøkelsen viser samtidig at det er mye ønsketenkning knyttet til pensjon. 40 prosent sier de vil ha mer enn 70 prosent av lønnen når de pensjonerer seg. Det er det særdeles får som kan regne med.

En undersøkelse utført MMI for Storebrand viser at 64 prosent av befolkningen ønsker å gå av med pensjon før de fyller 60 dersom økonomien ikke spiller noen rolle. Når folk får regnet ut hva de faktisk får i pensjon, er det bare ti prosent som vil gå av før de fyller 60 år.

Disse undersøkelsene er tatt opp etter at vi har hatt en omfattende debatt om pensjonsordninger. Ingen kan ha unngått å få meg seg at politikerne mener vi ikke kan førtidspensjonere oss slik som i dag. Men dette når man ikke inn til folk med. Andelen av yrkesaktive som ønsker å førtidspensjonere seg, øker. Dersom pensjonsordningen blir for gode, vil enda flere velge pensjon framfor å jobbe.

I pensjonsdebatten velger folk å lytte til LO og fagorganisasjonene som forsvarer AFP og er opptatt av at ingen må tape på en ny pensjonsordning.

Det er et politisk flertall for at det skal lønne seg å jobbe lenger eller for å si det med andre ord: Man skal tape på å førtidspensjonere seg. Det er lagt fram flere modeller for hvordan pensjonen skal beregnes. Aftenposten skriver i dag at KLP Forsikring har foreslått en ny modell. Direktør Knut Bratland anbefaler et system med bonus for de som jobber etter de fyller 62 år. Arbeidsinntekt etter 62 år skal altså telle mer enn arbeidsinntekt i yngre alder. Stortinget har forutsatt at alle yrkesaktive år skal telle likt. Det kan virke som om KLPs opplegg har en pedagogisk fordel. Særlig dersom det utformes slik at en 62 åring enkelt kan få oversikt over hvor mye mer man vil få i årlig pensjonsutbetaling ved å jobbe fram mot 70 år.

De seinere år har pensjon vært knyttet til lønnsforhandlingene. Det har gjort det hele mer komplisert, men dette er en riktig utvikling. Lønn og pensjon hører sammen, både for arbeidstakere og arbeidsgivere. Det hadde selvsagt vært enklere om arbeidsgivere tok ansvar for lønna og arbeidstakerne selv tok ansvar for sin egen pensjon. Det vil være å skru utviklingen tilbake. Samfunnet har bestemt seg for at det skal være en sammenheng mellom lønn og pensjon som arbeidsgiver gis ansvar for. Det betyr ikke at den enkelte kan frasi seg ansvaret for hva man faktisk skal få utbetelt når man en gang pensjonerer seg. Den som vil ha mer i pensjonsordning enn det samfunnet har bestemt skal gjelde for alle, må man jobbe lenger eller sørge for å tegne spare og forsikringsordninger som gir utbetaling når vanlig lønnsinntekt opphører.

Det kan være velment, like fullt er det uhørt å lansere en statsråd til en annen stilling. Rolf Reikvam har tråkket utrykkelig i salaten og svekket Helen Bjørnøys stilling ytterligere, skriver redaktør Magne Lerø.

Rolf Reikvam har tråkket utrykkelig i salaten. Han har lansert sin partikollega, miljøvernminister Helen Bjørnøy, som ny biskop i Hamar etter Rosemarie Köhn som går av i høst.

Bjørnøy ville blitt en utmerket biskop. Hun passer som hånd i hanske til Hamar. Problemet er bare at hun er miljøvernminister, en miljøvernminister som kjemper i motbakke og som går særdeles tøffe tider i møte når hun rundt påsketider skal legge fram forvaltningsplanen for nordområdene. Er det noe hun ikke trenger, er det forslag fra sine egne om at hun bør komme seg ut av ministerstolen, og underforstått gjør det hun virkelig kan: være prest og biskop.

Helen Bjørnøy hadde lite kjennskap til fagfeltet hun fikk ansvar for. Og hun fikk knapt installert seg på kontoret før problemsakene dukket opp. Hun strever med å framstå som en minister med autoritet og klare tanker om hva hun vil oppnå. Reikvams uttalelse har bidratt til å svekke henne ytterligere.

Reikvam er en mann av god vilje. Det kan være han bare har gode intensjoner. Det er like fullt uhørt det han har gjort. Man lanserer ikke en statsråd for en annen stilling. Det er jevngodt med å si høyt og tydelig at man ikke gjøre en god nok jobb der man nå er. Det kan opposisjonen mene. Fra ens egne bør en slippe å høre det.

Helen Bjørnøy sier til Dagbladet at hun ikke er kandidat, at hun har nok av interessante utfordringer og at hun ikke mangler lyst og motivasjon til å stå på som miljøvernminister. SVs parlamentariske leder, Inge Ryan, kritiserer Reikvam i klare ordelag og minner om at Helen Bjørnøy er en av de fem som SV vil satse på som statsråd, og at det ikke er aktuelt å diskutere utskrifting i regjeringen nå. Hva annet skal han si?

Reikvam har vært lenge nok i politikken til å vite hva han setter i gang med å lansere en statsråd til en annen stilling. Vi har vanskelig for å tro at han har forsnakket seg. Han må ha vurdert det slik at Helen Bjørnøy neppe vil klare seg som miljøvernminister i fire år framover. Det har ikke vært meningen å gi Bjørnøy et dolkestøt. Sannsynligvis er han bare opptatt av å gi Bjørnøy en mulighet for bli biskop i Hamar hvis det er det hun ønsker. Det er en stund til neste aktuelle bispetog går.

Det er også en annen side ved Reikvams uttalelse det er verd å arrestere. Det er Den norske kirke som skal velge ny biskop. Reikvam bidrar til å skape et inntrykk om at regjeringen nærmest kan omplassere Bjørnøy. Regjeringen skal først utnevne en ny biskop etter at en omfattende nominasjon er gjennomført.

SV bør støtte helhjertet opp om sine statsråder. Det dummeste SV gjør er å la Helen Bjørnøy bli stående alene.

Hennes forgjenger, Knut Arild Hareide, hevder at det er Jens Stoltenberg som er grunnen til at Helen Bjørnøy framtrer som en svak miljøvernminister. Han har noe rett i denne analysen. Det er regjeringen politikk, ikke SVs miljøpolitikk, Helen Bjørnøy skal forsvare. Frustrerte SV-ere bør i alle fall velge regjeringen og ikke Helen Bjørnøy som adressat for sin kritikk.

Selv om forvaltningsplanen for Barentshavent ikke blir slik SV ønsker, er det for tidlig å vende tommelen ned for alt det denne regjeringen foretar seg på miljøsiden. Helen Bjørnøy har planer i gang for reduksjon i CO2-utslippene, det kan komme mange spennende og kontroversielle avgiftsendringer i årets statsbudsjett, og det er tatt spennende initiativ knyttet til CO2-frie gasskraftverk. Det er altfor tidlig å trekke konklusjonen om at Helen Bjønøy er den første som ryker ut når den tid kommer at det er tid for ommøbelering i regjeringen.

De mangler både folkeskikk og dømmekraft i MMI og Dagbladet når de spør folk om de kan tenke seg å være utro med kronprinsessen. Er det rart det går elendig med Dagbladet? De må lage en avis med mindre fjas skal de klare seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge VG har analysebyrået MMI brukt Mette Marit i en sexmåling. 500 nordmenn er spurt om de kan tenke seg kronprinsessen som elskerinne eller mor til sine barn. Det er mulig også å krysse av for likestillingsminister Karita Bekkemellem og skuespiller Maria Bonnevie. Kvinnene kan velge blant annet mellom Jonas Gahr Støre, Erik Torstvedt eller Hank von Helvete, vokalist i Turboneger.

Ellers får man spørsmål om familie, eldreomsorg og arbeidsliv. Det slenges også på et spørsmål om man har hatt sex med sjefen.

Ifølge VG er det Dagbladet som står bak undersøkelsen. Konstituert redaktør Lars Helle er imidlertid taus som en østers.

VG har fått reaksjoner fra folk som har reagert på spørsmålene de er blitt bedt om å svare på. Konsulent Håkon Kavli i MMI, som er ansvarlig for undersøkelsen, sier han tar signalene om at spørsmål om elsker/elskerinner kan virke provoserende for noen.

At er seriøst firma som MMI lar seg bruke til slikt tøys, er beklagelig. Det er på tide å gjøre opprør mot alle markedsundersøkelsene som gjennomføres for tiden. Det blir for mye dumt det spørres om. Denne undersøkelsen viser også at man både i MMI og Dagbladet mangler folkeskikk og er blottet for takt og tone. Dette er regelrett misbruk av kjendiser. Og det er direkte usmakelig at både likestillingsministeren og kronprinsessen trekker i en slik sammenheng.

Det er trist at Dagbladet har sunket ned på et slikt nivå. I kampen for å selge flere aviser, vil de nå vite hvilke menn og kviner som har sterkest sexappell. Her skal ikke engang de kongelige spares. Hvis Mette Marit scorer høyt, betyr det at hun må opptre ofte i spaltene med tekst og bilde som skaper assosiasjoner til mulig elskerinne. Eller så er det Maria Bonnevie som skal brettes ut som særdeles sexy. Eller Celina Midelfart.

Når Dagbladet via markedsundersøkelser forsøker å grave seg inn i folks «hemmelige tanker og lyster», forteller det også noe om hvorfor avisen har problemer med profil og image. Vi forstår godt journalistene som ønsker seg tilbake til røttene og de gode gamle dager da Dagbladet var de intellektuelle og reflektertes avis. Det spørs om det er mulig å ta tilbake den posisjonen for en løssalgsavis. Det virker som om Dagbladet ser seg tvunget til å fylle godt opp i spaltene med fjas og lettvintheter. Hvem det skal fjases mest med, er de i tvil om. De må spørre folket.

Dagbladet burde laget en avis de var stolte av og har tro på. Ikke en avis som baserer seg på at de til enhver tid har oversikt over hva som rører seg i folks tankeliv på relativt primitivt nivå.

Når Sp vil gjøre det valgfritt om man vil være region eller fylke som i dag, er det stor fare for at regionene koker bort i kålen. Det blir det ingen landesorg av. Ennå vet vi ikke noe om hva regionen skal holde på med i det daglige, skriver redaktør Magne Lerø.

I Soria Moria-erklæringen slås det fast at vi skal ha tre folkevalgte forvaltningsnivåer og at det regionale nivået skal fornyes og styrkes. I arbeidet med å finne ut av hva dette skal bety i praksis, øker forvirringen. Den nådde nye høyder for et par uker siden da statssekretær Inge Bartnes (Sp) i Kommunaldepartementet på et seminar med politikere i Møre og Romsdal slo fast at en eventuell sammenslåing av fylker til større regioner skal være basert på frivillighet. Hvis ingen fylker vil slå seg sammen, ender det altså med at vi får 19 regioner. Fylkespolitikerne i Møre og Romsdal vil i følge Kommunal Rapport kjempe med nebb og klør for å hindre at fylket blir delt.

Sp vil at det skal være frivillighet over hele linja på kommune- og fylkesplan. Hvis små kommuner skal slås sammen, må det være frivillig. De skal ikke lokkes eller presses til å slå seg sammen. Åslaug Haga har tatt tydelig avstand fra den sammenslåingslinjen som tidligere kommunalminister Erna Solberg representert. Åslaug Haga sier til Kommunal Rapport at hun tror på frivillighet og at det lokalt skal dannes naturlige regioner.

Antallet regioner vil selvsagt være avgjørende for hvilke oppgaver de nye regionene skal ha. De rød-grønne er nok uenige både om antallet og hva de skal holde på med i det daglige. Parlamentariske leder i Sp, Magnhild Meltveit Kleppa, minnet denne uken om at de vil at ansvaret for sykehusene skal føres tilbake til regionalt nivå. Det er stikk i strid med det Ap mener. Ap vil hardnakket hevde at helsereformen har vært vellykket og at det ikke blir snakk om å skru klokka tilbake. Det var et salig rot og uklare ansvarsforhold da fylkene hadde ansvaret for sykehusene. Hvis Ap vil gjøre endringer, vil de nok heller sentralisert sykehusvesenet framfor å splitte det opp i mange regioner slik at sentral koordinering blir vanskeligere. Vi tviler på om Ap vil gå for mindre koordinering på et område der kostnadene kan komme til å øke sterkt i årene framover.

Hvis ikke regionene kan få ansvaret for sykehusene, hva kan de da få ansvaret for? Argumentene for sentral koordinering, kan også bruke mot at regionene skal få ansvar for utdanning og samferdsel. Veier og linjer går på kryss og tvers i landet og utdanning må sies å være et nasjonalt anliggende. Dette er fylkeskommunenes problem. Det blir ikke så mye enklere med større regioner.

Fylkeskommunene så dagens lys i 1976. De har aldri blitt en suksess. Oppslutningen om fylkestingvalget har vært liten, og folk går surrer i hva kommunene, fylket og staten har ansvaret for.

Høyre og Frp vil gjerne sette en strek over fylkeskommunene. De mener det holder med to forvaltningsnivåer. Frp synes nå å være noe mer positive til regionene. I alle fall deltar Frps fylkespolitikere aktivt i debatten som når skjer rundt om i fylkene.

Det blir neppe mer demokrati av å ha flest mulige forvaltningsnivåer. Det kan snarere øke enn minke den politiske frustrasjonen over at det ikke er klart hvem som har ansvar for hva.

Vi tviler på om det er flertall i Stortinget for gi fra seg nevneverdig myndighet til regionene. Det er det heller ikke gode grunner for. Stortinget har ikke et for stort ansvar. Det har ikke så mange saker å behandle at det ikke rekker over det.

Det er heller ikke noen grunner til å at kommunestyrene skal avgi ansvar til regionene. Kommunalminister Åslaug Haga har forsikret kommunene om at det ikke skal skje.

Ideen om nye regioner preges så langt av ”fri flyt” både når det gjelder antall og ansvar. Det er først til høsten Stortinget får seg forelagt saken. Fram til da kan forvirringen om regionene øke. Når Sp stiller fylkene fritt med hensyn til om de selv vil være en region eller slå seg sammen med andre, er det store sjanser for at vi ender opp med de fylkene vi i dag har. Om det ender med at regionene ”koker bort i kålen”, blir det neppe noen landesorg av det.

De fleste asa-selskapene gjør som politikerne har bestemt: Skaffer seg kvinner i styret. Men i det daglige er det mennene som styrer som før. Her gjelder ingen representasjonstekning. Dette er politikerfritt område, skriver redaktør Magne Lerø.

De femti største almennaksjeselskapene i Norge har i gjennomsnitt 30 prosent kvinner i styrene. 87 kvinner er i styreposisjon. Men i konsernledelsen i de samme selskapene, er det bare 27 kvinner.

Det er Marit Hoel i Center for Corporate Diversity som har stått for opptellingen. Hun sier til Dagens Næringsliv (DN) at hun er bekymret fordi tilveksten av nye kvinner til styrene ikke vil bli god nok. Likestillingsminister Karita Bekkemellom tror det vil bli flere kvinner i konserneledelsen som følge av at det blir flere kvinner i styrene. Hoel tror ikke det er så enkelt. Hun har ingen god forklaring på hvorfor kvinnene ”blir borte” på veien mot toppledelsen.

Næringsminister Odd Eriksen mener det må være noe galt med holdningen til toppledelsen når det er så få kvinner der. DN har funnet ut at det kun er 13 prosent kvinner i konsernledelsen i de selskaper hvor staten er en dominerende eier: Statoil, Hydro, DNB Nor, Yara, Cermaq, Telenor og Posten. I 2003 var kvinneandelen 16 prosent. Mens det blir flere kvinner i styrene, blir det altså færre i toppledelsen.

Det later ikke til at Odd Eriksen har noe verktøy han kan bruke for å få økt kvinneandelen i Statens pengemaskiner.

– Det er ikke eier som ansetter. Men jeg som eier kan bevisstgjøre styrer og jeg kan påvirke gjennom styreutvelgelse. Det er et langsiktig arbeid som blir vektlagt av denne regjeringen, sier Eriksen til DN. Her er det ikke mye han kan gjøre, med andre ord.

Toppsjefene i ”statsselskapene” og andre store børsnoterte selskaper legger gjerne vekt på å opptre politisk korrekt. De sier alle de er for kvinnelige ledere over alt i organisasjonen. De vil også si at de gjerne skulle hatt femti prosent kvinner i sin ledergruppe. De mener det nok også. Men når nye ledere skal pekes ut, går de etter prestasjoner og kvalifikasjoner. Da gjelder det å finne den som har vist at man står på og krever resultater, som gir jernet når det trengs og som vil ofre det som kreves av tid og innsats for å levere resultater. Da ender man i de fleste tilfellene opp med en mann. Men få unntak er det osp menn som er administrerende direktør i de børsnoterte selskapene. Det er de med ”killerinstinkt” man leter etter, for å sitere den tidligere hodejegeren, Elin Ørjasæther. De fleste med den slags egenskaper er menn.

– Argumentet om at kvinner ikke vil til topps, er jeg skeptisk til. Det kan nok være en liten del av mosaikken, men det forklarer ikke hele pulsespillet, sier Marit Hoel til DN. Det er nok behov for mer forskning for å finne ut hvorfor det er slik at kvinnene ikke når de posisjoner hvor makt virkelig utøves og verdiskapingen skjer. Det skjer i det daglige arbeid i bedriftene. Det er de som sitter i konsernledelsen som driver butikken. Det er ikke styret. Det er lederne, ikke styret som skaper resultatene. Det er hovedregelen. Hvis alt fungerer som det skal og man har en dyktig ledelse som er på sporet, er det ikke all verdens jobb å sitte i et styre. Styret skal kontrollere, være samtalepartner og treffe de stor beslutninger som den daglige ledelsen gjerne har jobbet i uker og måneder med. Da er det godt å ha hatt egen ledererfaring på toppnivå.

Styret er et meget viktig organ – til sitt bruk. Det at flere kvinner kommer inn i styret, vil i liten grad endre arbeidet i styret og måten bedrifter ledes på. Det er ikke grunnlag for å redefinere styret og administrasjonens ansvar som følge av at kvinnerepresentasjonen øker. Elin Ørjasæther har advart kvinner mot å ende opp som ”selskapedamer” i styrene fordi man ikke har nok erfaring i å være leder på topplan. Utfordringen for kvinnene i styret som ikke har erfaring fra å være ledere på topplan, blir å gi et bidrag i som oppleves som relevant og nyttig. Det samme gjelder selvsagt for mennene.

Først og fremst bør kvinnene søke posisjoner der man personlig har ansvar for å skape resultater, det er ikke i styret, men som toppsjef og medlem i konsernledelsen. Det tar seg pent ut med 40 prosent kvinner i styrene, men det er noe som ikke stemmer hvis det forblir 13 prosent kvinner i konsernledelsen og praktisk talt ikke en eneste kvinne som toppleder i børsnoterte selskaper.

Det er bare for fiskeriminister Helga Pedersen å la vår mye laksekonge, John Fredriksen, få slå sammen Pan Fish og Marine Harvest, men gjøre det klart at det ikke er aktuelt å la ham bli nevneverdig større og sterkere, skriver redaktør Magne Lerø.

Både politikere og aktører i næringen syntes det var surt at nederlandske Nutreco fikk kloa i Hydro Seafood i 2000. Året før hadde de kjøpt oppdrettselskapet Marine Harvest. I går sørget John Fredriksen for at ”den norske laksen” igjen kom på norske hender. En skulle dermed tro alt var bare fryd og gammen. Men så enkelt er det ikke, i følge de rød- grønne.

Det er bare plankekjæring som gjenstår for en fusjon mellom Pan Fish og Marine Harvest, om det er opp til John Fredriksen. Det nye selskapet blir da verdens største innen lakseoppdrett med betydelig virksomhet i Norge, Chile, Skottland, Canada og Irland. Her hjemme får de en markedsandel på vel 18 prosent. Myndighetene har fastsatt regler om at en aktør ikke kan kontrollere mer enn 15 prosent av markedet uten at myndighetene godkjenner det. Det kan gis dispensasjoner for inntil 25 prosent av markedet.

I dag møter Pan Fish fiskeriminister Helga Pedersen for å få klarsignal for fusjonen med Marine Harvest.

– I utgangspunktet mener jeg at norske selskaper er store nok. I mangfoldet er det heller ikke de største selskapene som har vist best lønnsomhet, sier Lars Peder Brekk (Sp), som er leder av Stortingets næringskomitè, til Dagens Næringsliv. Han legger kloklig til: Så lenge en allianse ikke bryter norske regler, tar jeg det til etterretning.

Det ikke noe grunnlag for Helga Pedersen til å sette foten ned mot en fusjon mellom Pan Fish og Marine Harvest. De får tross alt ikke mer enn 18 prosent av markedet. Konkurransetilsynet har allerede gjort det klart at det ikke har invendinger mot de planer som foreligger.

John Fredriksen er en slugger, og det går selvsagt an å frykte at han vil ta vel hardt i for å omstrukturere bransjen. Vi kan neppe regne med jubel i alle fjordarmer og kyststrøk over de grep Fredriksen vil ta for å sikre bedre lønnsomhet. Men frykt for omstilling kan ikke brukes som argument for at aktører som Pan Fish og Marine Harvest, får samordne sin virksomhet.

Fiskeriminister Helga Pedersen må nok regne med at dette ikke blir siste gangen aktører innen fiskeoppdrettsnæringen som vil bli større og mektigere, banker på. Pam Fish eier 25 % av Fjord Sefood. Lerøy Seafood, Cermaq og Domstein er også betydelig aktører. John Fredriksen vil vokse og har penger nok til å kjøpe noen av disse aktørene. Da skal Helga Pedersen være på vakt.

Det er riktig som Lars Peder Brekk sier; størrelse er ikke synonymt med økt lønnsomhet. Det er slett ikke sikkert det er i distriktenes interesser at det kun er et par aktører som dominerer bransjen.

Både Cermaq og Panfish/ Marine Harvest er store nok til å være sentrale globale aktører. Det er viktig. En næring der Norge har en betydelig posisjon, trenger selskaper som kan hevde seg internasjonalt og som har hovedkontor i Norge.

Det er bare å hilse den nye storaktøren innen laks og oppdrett velkommen. Utfordringen nå er å få på plass fusjonen og demonstrere at bransjen er tjent med at de tas nye grep.

Vi tror John Fredriksen, Tor Olav Trøim og Atle Eide gjør lurt i å levere god omstilling og bygge tillit i det politiske miljø før man ber om tillatelse til å få legge en enda større del av markedet under seg.

Mens det for Kjell Inge Røkke handler om initiativ og innovasjon, profilerer Stein Erik Hagen seg på prat og posisjoner. Hagen bør lære verdiskaping av Røkke. Det blir ikke skapt verdier av å kretse om egen makt og posisjonering, skriver redaktør Magne Lerø.

To av våre mest omtalte og mektigste næringslivsledere, Kjell Inge Røkke og Stein Erik, er som natt og dag når det gjelder å skjøtte sitt ansvar og forvalte sine verdier. Kjell Inge Røkke vil ikke lenger sitte i styrer, representere og utøve formell makt. Han trakk seg før helgen som styreleder i Aker hvor han er dominerende eier. Nå er det andre som han har tillit til, som får sitte i posisjon, drive kontroll og påse at alle ledd i det store maskineriet som Aker er, fungerer som det skal. Røkke er en problemløser. Problemene i Aker er løst. Alt går på skinner. Røkke har tjent nærmere 10 milliarder de seinere årene. Nå vil han videre. Han tar med seg Inge K. Hansen, som var administrerende direktør i Aker Kværner, for å bli Aker brygges nye radarpar.

Inge K. Hansen ble hentet inn som daglig leder for Aker Kværner praktisk talt over natten da det ble kjent at Helge Lund ville bli ny sjef for Statoil. Hansen fungerte da i stillingen og var regnet som en aktuell kandidat. Det ville vært kritisk for Røkke, som var i gang med å refinansiere og reorganisere virksomheten i Aker Kværner, å bli stående uten en konsernsjef som hadde tillit og kompetanse. Det kom som en bombe da Røkke på noen timer hadde løst utfordringen som normalt et hodejegerfirma hadde brukt et halvt år på. Inge Hansen viste seg å være et blinkskudd.

– Jeg er en typisk prosjekt-type person, sier Hansen til Dagens Næringsliv som forklaring på hvorfor han ikke lenger vil arbeide som administrerende direktør.

Kjell Inge Røkke og Ingen K. Hansen vil tilbake i action. De vil være der det skjer. De vil stå oppi det med begge beina. Hva slags prosjekter de skal jobbe med, er ikke kjent. Det er helt sikker saftige saker.

Når eieren og den tidligere daglige leder bretter opp skjorteermene og går ”ned” i organisasjonen for å jobbe med nye prosjekter, demonstrerer de hvor viktigst dette er for at en organisasjon skal utvikle seg. Det viktigste er ikke å sitte med makt på toppen.

For personer med stor handlekraft, som Røkke, kan det bli for kjedelig å drive med styrearbeid når alt går på skinner. Røkke brenner etter å drive fram verdiskaping. Nå kan han få vist igjen at han er en ener i å identifisere muligheter og skape lønnsomhet.

Stein Erik Hagen løp også en gang fram og tilbake mellom Rimibuttikker og sørget for at alt var som det skulle. Det endte med at han solgte Rimi til nederlandske Ahold. Hagen er god for over 10 milliarder. Hagen har noen aksjeposter her og der, men de to siste årene har han brukt milliarder på å kjøpe seg opp i Orkla hvor han nå eier 17 prosent. Han har også tatt kontrollen i Jernia.

I fjor gikk bedriftsforsamlingen i Orkla i mot valgkomiteen som hadde foreslått Peter Ruzicka som medlem i styret. Det var Folketrygdfondet som kjørte saken. Stein Erik Hagen rykket ut med ramsalt kritikk for vrakingen av Ruzicka.

Dagens Næringsliv skriver at Hagen nå er ute etter revansje. Han har kjøpet seg opp i selskapet og krever å få kontroll med 28 prosent av bedriftsforsamlingen i Orkla. Det betyr at hans eget selskap Canica kan få to styremedlemmer. Da kan Ruzicka komme seg inn igjen.

Hagen har holdt på i en årrekke og markere revir i Orkla. Han vil ha styring selv om eierandelen er beskjeden. Fordi eieandelene er spredt på så mange aksjonærer, er det ikke enkelt å gi Hagen motbør.

Mens Kjell Inge Røkke engasjere seg direkte i å skape verdier, er Stein Erik Hagen mest opptatt av å sitte på toppen og forvalte makt. Kjell Inge Røkke er en handlingens mann. Han uttasler seg ikke om mer enn han må og driver ikke med utspill i mediene. For Stein Erik Hagen er det motsatt. Han elsker å komme i mediene og uttaler seg villig vekk. For Stein Erik Hagen handler det mye om prat og posisjoner. For Kjell Inge Røkke om initiativ og innovasjoner. Det er ikke tvil om hvem som framstår som den beste verdiskaperen. Det skaper ikke verdier av å kretse om egen makt.

Det er utmerket at regjeringen så pass tidlig gjør det klart at ”vi er med”. Men blir det ikke en bred oppslutning om en ”global flyskatt”, er det grunn for å gå en ny runde på om det skal innføres, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har bestemt seg for å gjøre alvor av president Jacques Chiracs ide å om å innføre en avgift på internasjonale flyreiser for å hjelpe verdens fattige. Frankrike innfører en slik ”solidaritetsskatt” til sommeren. Ellers er det så som så med iveren etter å følge i Chiracs fotspor. Det er blitt mindre entusiasme for ideen i Tyskland og England. India og Kina er skeptiske, og ikke overraskende er USA i mot.

– Mitt håpe er at vi snart ser konturene av en global skatteordning. Derfor er det viktig at Norge går foran, sier bistandsminister Erik Solheim. Avgiften blir bakt inn i neste års statsbudsjett.

Det er bare trist når FrP vender tommelen ned og argumenterer  med at vi gir nok i bistand. Forslaget om ”global flyskatt” bør ikke drukne i en mer generell debatt om skatte- og avgiftsnivå. Det er grenser for hvor navlebeskuende vi bør tillate oss å være.

Det ville vært påfallende om Norge, med de sterke tradisjoner vi har for solidaritet og bistand, ikke skulle delta i et slikt internasjonalt prosjekt. Det er utmerket at regjeringen så pass tidlig gjør det klart at ”vi er med”.

Hvis det ikke blir en bred oppslutning om dette tiltaket, er det grunn for å gå en ny runde på om det skal innføres.

Regjeringen har sagt at de vil holde det samlede skatte- og avgiftsnivået på 2004 nivå. Det er en fornuftig ambisjon. Om man ikke øker det samlede skatte- og avgiftstrykket, er det store muligheter for å øke skatten på flere typer produkter og tjenester. Er det noe som bør avgiftbelegges mer, så er det flyreiser. Det skyldes av fly forurenser særdeles mye. Det er et poeng å øke avgiftene på flyreiser, slik at prisene må økes, som igjen vil føre til at folk vil fly mindre og forurensningen minke. Her er vi imidlertid avhengig av internasjonale avtaler. ESA tillater oss ikke å kreve inn C02-avgift på internasjonale flyreiser.

Jens Stoltenberg setter foten ned for Union, Årdal og Opplysningen 1881. Lederlønninger kan han imidlertid tenke seg et opprør mot og lanserer nytt ”lovverktøy” for bremsing av lederlønnsvekst. Vi tviler, men det kan være verd et forsøk, skriver redaktør Magne Lerø.

I Stortinget i går fikk regjeringen så øra flagra for at man bare bedriver ord på næringspolitikkens område. Jens Stoltenberg på sin side kan med rette hevde at han ikke har sagt noe han ikke fortsatt står inne for. Han vil ikke ta ansvaret for at det er skapt et inntrykk av at de rød-grønne vil noe mer enn det de så langt har kommet opp med når det gjelder Union og Årdal. Det er nok SV og venstrefløyen i Ap som har bidratt til å skape dette inntrykket. Og det er fra Sorie Moria-erklæringen de har hentet inspirasjon til kravene om at regjeringen må gripe inn både her og der.

I et intervju med NRK gjorde Stoltenberg det også klart at han står fast på at de gamle Søderbergovnene må stenges 1. januar. Han aviste også at regjeringen skal gripe inn for å stoppe et eventuelt salg av Opplysningen 1881. Og det ligger i kortene at regjeringen ikke vil skifte ut styremedlemmer i selskaper der staten har en betydelig eierandel og instruere dem til hva de skal mene i kontroversielle saker.

Vi må gi Per Kristian Foss (H) rett: I det store og hele følger Jens Stoltenberg den samme politikk som Bondevik-regjeringen på næringspolitikkens område. Vi får se om man er i stand til å vise fram noen nye verktøy i næringslivspolitikken etter hvert.

I Stortingets spørretime opplyste statsministeren også at regjeringen vil foreslå nye retningslinjer for lønnsfastsettelsen til toppsjefer i virksomheter der staten er eier eller har betydelige eierandeler.

Retningslinjene vil komme i løpet av våren. Problemet er ikke lederlønningene i seg selv, men de aksjebaserte opsjonene som ofte gir store gevinster, mener statsministeren.

Regjeringen kommer med forslag om at selskapenes generalforsamlinger skal vedta bindende retningslinjer når lederlønningene fastsettes. Stoltenberg mener det vil føre til lavere lederlønninger.

– Høye lederlønninger undergraver respekten for moderasjon, og det må ikke bli sosialt akseptert at lederlønningene øker mer enn andre lønninger år etter år. Da kan vi ende med et like stort lønnsgap i Norge som de har i andre land, uttalte Stoltenberg på Unios tariffkonferanse senere på dagen.

Det regjeringen vil foreslå, er ikke spesielt radikalt. Bondevikregjeringen var inne på liknende tanker, men det endte med at de ikke fremmet et lovforslag. Professor Tore Bråthen ved BI sier til Dagens Næringsliv at dette er gammelt nytt og smaker av EU-tilpasning.

I næringslivet mener man det er styret som må fastsette lønnen til administrerende direktør. Det vil nok også skje i praksis. Det blir neppe til at generalforsamlingen vedtar retningslinjer som styret opplever som hindringer for å få den toppsjefen de vil ha.

Stoltenberg oppfordrer til protester mot de høye lønnstilleggene til toppledere. Han vil altså gjøre det sosialt uakseptabelt å tjene så mye som Jon Baksås, Eivind Reiten og Helge Lund gjør. De som sitter i styrene i disse selskapene, mener imidlertid at avlønningen er riktig.

Tidligere finansminister for Ap,Sigbjørn Johnsen, som nå er styreformann i Cermaq, sier til Ukeavisen Ledelse at sjefene i de store selskapet hvor staten har eierandeler, må lønnes som ledere i næringslivet for øvrig. Slik ser verden ut når man har styrehatten på.

Ved å gjøre lederlønninger til tema på generalforsamlingen, får man i alle fall anledning til diskutere spørsmålet i full åpenhet. De som vil protestere får nå en mulighet som de i dag ikke har. Det kan få en viss betydning.