Nav-sjef Hans Christian Holte driver fram omstilling som kan føre til at ledere må flyttes på eller avvikles mot sin vilje. Det skjer i betydelig motvind, med Aftenposten som kriseforsterker.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 11.10.2024 – 10:25 Sist oppdatert 11.10.2024 – 10:54

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Nav-sjef Hans Christian Holte ivrer for omstilling. Det er enklere sagt enn gjort. Han må involvere fagforeningen slik regelverket i staten legger opp til. Han trenger også å få forankret de endringer han vil gjøre hos departementet, selv om han nødvendigvis ikke må gjøre det i detalj. Men om det blir bråk, slik de ofte kan bli når omfattende endringer er på gang, er ikke embetsverket og politikerne i departementet seine om «å bli orientert», som det heter.

Er det en ting nåværende regjering ikke vil ha noe av, er bråk med tillitsvalgte. Det må Holte ta hensyn til.

Skal en få gjennomført endringer i en gedigen organisasjon som Nav, må en utnytte de fullmakter en har maksimalt, men samtidig holde seg innenfor regelverket for hvordan styringsretten kan utøves. Fagorganisasjonene ligger klar som gjedder i sivet om noe ureglementert skulle skje.

Ledergruppe fristilles

Hans Christian Holte ønsker å gjøre endinger i sin egen ledergruppe. I vår ba han dem om å fristille seg, slik at han kunne organisere toppledelsen på fritt grunnlag.

Her forregnet han seg. Motstanden ble etter hvert så sterk at han måtte trekke oppfordringen tilbake.

Han opprettet også en midlertidig stilling som assisterende direktør. Den jobben fikk ytelsesdirektør Eve Vangsnes Bergli, som han også har jobbet sammen med i Skatteetaten.

Da ble det bråk. For denne stillingen hadde han ikke drøftet med fagforeningene.

Fagforeningene rykket ut med kraftig kritikk av Hans Christian Holte i Aftenposten, både for anmodning om fristilling og for ansettelsen av en assisterende direktør. Beskjeden var klar: Holte må følge reglene til punkt og prikke, og ikke ta seg til rette.

I går meldte Aftenposten at Holte har snudd. Han vil trekke den midlertidige stillingen og lyse ut en fast stilling som assisterende direktør. Det må fagorganisasjonene være fornøyd med.

Annonse

Ansatte skal ha et sterkt stillingsvern. Ledere også. Men ledere skal fungere godt, hvis ikke må de flyttes på eller få noe annet å gjøre

Førte ikke fram

De to grepene Holte forsøkte seg på, førte ikke fram. Han er tilbake ved start.

Men for Aftenposten er ikke saken over. Har de først satt tennene i Nav-sjefen, akter de ikke å la ham slippe så lett. I dag blir endatil gamle synder fra Skatteetaten hentet fram. Det er nemlig ikke første gangen Holte har avviklet direktører. Han har lykkes tre ganger tidligere, heter det.

To ganger inngikk han sluttavtale med direktører i skatteetaten, og i 2022 «kastet han den erfarne kommunikasjonsdirektøren i Nav, Hege Turnes».

Begrunnelsen var ifølge avisen at hun manglet lederkraft til å gjøre Nav bedre på strategisk kommunikasjon og at han ønsket inn nye krefter. Hege Turnes fant ut at hun ikke ville jobbe for Holte når han ikke hadde tillit til henne. Det endte med en sluttavtale.

I disse tilfellene har Holte inngått avtaler som er unntatt offentlighet. Det har vært vanlig i slike tilfeller. Dagens Næringsliv skrev tidligere i år at det er inngått 560 taushetsavtaler i staten.

Det er nå presisert at slik avtaler skal være åpne og at de ikke skal inneholde klausuler om at den som slutter ikke skal kunne uttale seg.

Holte sier til Aftenposten at avtalene ikke burde hatt en taushetsklausul. Samtidig understreker han at det er avgjørende at ledergruppen fungerer godt og er riktig sammensatt om en organisasjon skal lykkes .

Når en leser Aftenposten, får et inntrykk av at Holte har gjort en feil da han ønsket å avvikle direktørene. Det vet vi ingen ting om. Det kan være det var på høy tid at disse mistet lederstillingene sine. 

Mindre mobilitet

Direktører og avdelingsledere i offentlig sektor har etter hvert fått en høy lønn. Det bidrar til mindre mobilitet. Derfor er det nødvendig at en toppsjef stiller krav til sine nærmeste ledere og våger å starte prosesser som ender med at noen får en sluttavtale.

Hadde Holte fått ledergruppa til å fristille seg, ville prosessen blitt enklere. Det gikk ikke. Da er han henvist til å starte en avviklingsprosess med de han ikke synes fungerer godt nok som leder.

Han kan også tegne et nytt organisasjonskart der en del lederstillinger forsvinner. Da må han forhandle om en sluttavtale eller en omplassering av de som mister stillingen de har.

Ansatte skal ha et sterkt stillingsvern. Ledere også. Men ledere skal fungere godt, hvis ikke må de flyttes på eller få noe annet å gjøre.

«En gang leder, alltid leder» er ikke en holdbar parole, og i alle fall ikke i en tid hvor vi kan jobbe til opp i 70-årene.

SV bør ikke late som om de har større muskler enn de faktisk har. De må forholde seg til at regjeringen gir opp å nå utslippsmålet for 2030 og støtte en klimapolitikk som ikke lenger går på skinner.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 10.10.2024 – 13:00 Sist oppdatert 10.10.2024 – 13:12

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det snakkes mye om det grønne skiftet, og det skjer mye på feltet. Det går i riktig retning, men med museskritt.

Det er ikke nok til at Sveinung Rotevatn (V) trekker tilbake påstanden: «Denne regjeringen er nok norgeshistoriens verste på klima.»

Det plager ikke folk nevneverdig. Velgerne er ikke like opptatt av klimaspørsmål som tidligere. MDG har falt under sperregrensen. Det holdes ikke like mange flammende «grønne» innlegg på partienes landsmøter som tidligere.

Miljøorganisasjonenes dom over regjeringens forslag til statsbudsjett er knusende. SV-leder Kirsti Bergstø har mandag kalt inn Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Spire, Sabima, Zero, Forum for Utvikling og Miljø, Regnskogfondet, WWF og Besteforeldrenes Klimaaksjon til et møte for å høre hva de mener. Det vet hun egentlig. Bergstø satser på å få gode innspill til hva som kan gjøres for at statsbudsjettet skal bli til å leve med. Hun må også forsøke å få aktivistene til å forstå at SV må inngå smertefulle kompromisser for å sikre flertall for regjeringens statsbudsjett.

Miljøorganisasjonene har gjerne et ideelt utgangspunkt. Det har SV sans for, og deres program har også et ideelt preg over seg. Det hjelper ikke SV mye de kommende ukene. Da må de stige inn i realitetens verden. Spørsmålet er hva de kan oppnå i forhandlinger med Ap og SV. De pleier å nå fram med noe på klimaområdet. Men denne gangen blir det umulig for SV å ta ordet «godt klimabudsjett» i sin munn selv om de får noen små seire i forhandlingene.

Ingen stusselig hånd

Under partilederdebatten under Arendalsuka i fjor, var Jonas Gahr Støre den eneste som rakk opp hånden da de fikk spørsmålet om de trodde klimamålene for 2030 ville bli nådd. Da programlederen mente dette var stusselig, protesterte Støre med å si at «hans hånd ikke var stusselig». Underforstått: Jeg er da statsminister.

Større har holdt sine statsråder fast knyttet til dette målet. Det er forståelig. Det står i Hurdalsplattformen at målet er å kutte egne utslipp med 55 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990.

Det er ikke noe å si på denne regjeringens evne til å sette ambisiøse mål. Å komme i mål er noe annet. I årets statsbudsjett sier regjeringen mer eller mindre rett ut at de ikke vil nå målet for 2030.

Støre er spissfindighetenes mester. Han presiserer at målet om kutt innen 2030 står fast og understreker at han tror det kan nås. Det som står i forslaget til statsbudsjett betyr at regjeringen ikke kan utelukke at vi må kjøpe kvoter og på den måten betale for at andre land skal kutte utslipp.

Annonse

Skaden har skjedd

Støre får si hva han vil. Den oppfatning som nå har etablert seg, er at regjeringen har gitt opp å nå klimamålet. Skaden har skjedd.

Målet har aldri vært realistisk. Det er like greit at vi nedskalerer retorikken og setter i fokus hva vi kan foreta oss for å få ned klimautslippene.

For et søkkrikt land som Norge, er det ingen ulykke om vi ikke når målet om 55 reduksjon i nasjonale klimautslipp innen 2030. Vi har penger nok til å betale for klimatiltak i andre land. Vi kan hente det som trengs ut av oljefondet uten at det virker inflasjonsdrivende.

Det er selvsagt pinlig for Norge at vi ikke klarer målet. Hvor pinlig det blir, vil avhenge hva andre land i EU får til. Også i EU går det tregere med å få ned utslippene. Vi kan dessuten unnskylde oss med at vi tross alt produserer olje og gass til Europa – og det må nødvendigvis gi en god del utslipp.

Det avgjørende er at Norge innfrir de forpliktelser Parisavtalen pålegger oss. Om vi kutter i egne utslipp eller betale for tiltak som gir redusert utslipp i andre land, er det samme i et globalt perspektiv. Norge holder seg ikke med egne klimagasser. Det er det globale utslippet som må ned.

Regjeringen har et mål om å elektrifisere sokkelen. Det er ikke mer enn et mål som inntil videre består. Vi får se hvor lenge det blir stående.

Kvotekjøp som løsning

SV synes det er uansvarlig å satse på kvotekjøp. Men de har ikke en politikk som fører til målet. Vi får se om SV går inn for å øke prisen på bensin og diesel markant og gjøre det betraktelig dyrere å eie en bil som går på fossilt brensel.

SV kan gå inn for en større økning i CO2-avgiftene og at statens kompensjon skal reduseres. Det betyr at noen bedrifter ikke vil klare seg – tapte arbeidsplasser, med andre ord.

SV ivrer for at folk flest skal få bedre råd. Det betyr flere hytter, lengre feriereiser og økt forbruk som vil bety en økning i utslipp av klimagasser.

SV må bestemme seg om det er kutt i klimagassene eller mer penger til folk flest de vil prioritere i forhandlingene om statsbudsjettet.

SV har også en mulighet for å sette tennene i regjeringen for at de foreslår å kutte over 400 millioner kroner i frivillig skogvern, 112 millioner mindre settes av til «klimasats» og 35 millioner mindre til «natursats»- ordningen.

Regjeringen foreslår også å bevilge 1,2 milliarder kroner for å få ned utslippene fra store lastebiler, 500 millioner til ytterligere utslippskutt i norsk økonomi gjennom Enova og å styrke satsingen på hurtigbåter uten utslipp med 200 millioner kroner. SV kan gå inn for å øke disse bevilgningene.

Matsvinn er en viktig kilde til klimagassutslipp. Regjeringen vil legge fram en matkastelov i 2025. Det klimatiltaket er alle for.

Det er ikke nok til at Sveinung Rotevatn (V) trekker tilbake påstanden: «Denne regjeringen er nok norgeshistoriens verste på klima.» Det kan være han vil holde fast på påstanden selv etter at SV har fått gjennomslag for det de vil kalle «avgjørende forbedringer» som gjør at de stemme for regjeringens budsjettforslag.

Politikerne har mislykkes med satsingen på skolen. Økonomisk krise og mangel på lærere kan møtes ved å kutte undervisningstimer tilsvarende et skoleår – elevenes prestasjoner vil neppe falle.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 09.10.2024 – 11:47 Sist oppdatert 09.10.2024 – 12:05

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Kunnskapsminster Kari Nessa Nordtun er igjen på banen som regjeringens fremste omstillingsminister. Nå åpner hun for å redusere skoletiden med et år.

For få år siden ville et slikt forslag være å banne i kirken. De siste tiårene har politikerne vært overbevist om at barna må gå lenger på skolen og få flere timer med undervisning for å ruste dem for framtiden. Omkvedet har vært at den som skal klare seg godt i årene framover, må skaffe seg høyest mulig dokumenterbar kompetanse.

Barn må begynne å tilegne seg kunnskap alt i barnehagen. Når de er seks år, skal de begynne på skolen og lære på ordentlig.

Politikerne har store, vidløftige planer for alt elevene skal lære. Det er stadig noe nytt. Det blir flere timer av det både i grunnskolen og videregående skole.

Så mange som mulig bør studere, og helst ta en master. For det er kompetanse som gjelder.

De sist par årene er grunnen er beredt for å bryte med den den tekningen som ligger til grunn for utviklingen.

Forskere sier barn bør få leke mer og at det ikke fungerer å starte for tidlig med å banke kunnskap inn i dem.

Teoritung skole

Skolen er blitt for teoritung. I kunnskapsskolen lærer de for lite om hverdagens gjøremål. Elever med gode evner for å tilegne seg teoretisk kunnskap bli vinnere. Praktikerne blir tapere.

For noen år siden dukket begrepet «mastersyken» opp. Det er for mange som tar en mastergrad som de ikke får gjort seg nytte av. Samfunnet trenger flere praktikere, ikke nødvendigvis flere med master i et eller annet.

Med sitt utspill om å kutte skoletiden med et år, gir Kari Nessa Nordtun næring til en debatt om den kunnskapspolitikken som er ført de siste tiårene. Premissene for hennes høyttenkning finner vi delvis i regjeringens perspektivmelding. Et sentralt poeng her at det i framtiden blir sterkere konkurranse om kompetent arbeidskraft.

Både næringslivet og offentlig sektor vil måtte konkurrere hardt for å få tak i de fagfolkene de trenger.

Kari Nessa Nordtun sier til Aftenposten at det blir en stor utfordring å få nok kvalifiserte lærere og andre viktige yrkesgrupper i skolen. Derfor vil hun se på innretningen og omfanget av skolen.

Annonse

To år mer skole

Hun forteller at elevene i dag går to år mer på grunnskolen enn det hun gjorde. Elevene begynner på skolen et år tidligere, og det er puttet så mange timer inn i skolehverdagen at det tilsvarer et helt år i grunnskolen.

Men hun er ikke med på at kvaliteten, resultatene, trivselen eller motivasjonen er blitt merkbart bedre. Tvert imot, vil hun heller si.

Regjeringen vil nå be et utvalg se på organiseringen av norsk skole og vurdere fordeler og ulemper med kortere skolegang.

Vi bruker årlig omtrent 11 milliarder kroner på hvert trinn i grunnskolen. Kunnskapsministeren ser ikke for seg at disse pengene skal brukes på noe annet enn skole. Hun vil bruke dem på å forbedre kvaliteten på undervisningen og sørge for at skolen blir et sted hvor barn trives, utvikler seg til gode borgere og tilegner seg kunnskap.

Ved å kutte ut et skoleår blir det midler til nye lærebøker og læremidler som vil bidra til bedre undervisning i norsk, matematikk og naturfag.

Sammenhengen mellom Perspektivmeldingen og statsbudsjettet regjeringen la fram mandag, er svak. Kari Nessa Nordtun knytter budsjett og melding sammen. Hun forholder seg til at vi går mot tider der vi ikke kan forvente at det er rom for økte ressurser til skolen. Det trengs , men det må skaffes til veie ved å prioritere. Det er det Nessa Nordtun legger opp til. Hun prioriterer ned antallet undervisningstimer og tar konsekvensene av at gode lærere et knapphetsgode.

Spørsmålet er om Høyre vil skrote den skoletenkningen de har stått for i et par tiår.

Pliktig heldagsskole

Nessa Nordtuns utspill er ikke godt forankret i Arbeiderpartiet. Ap og SV snakker om å innføre en pliktig heldagsskole. Sp mener vi bør vurdere å kutte ut høstferien. Høyre vil ha kortere sommerferie og flere timer i naturfag.

Rødt vil reversere seksårsreformen. Det ser ut til at MDG og KrF vil legge seg på samme linje. Et argument for det, er at det vil være rimeligere å la barn gå et år ekstra i barnehagen enn på skolen. I flere kommuner prøver de ut å ansette unge som assistenter når de ikke får tak i førskolelærere. Andre steder reduserer åpningstiden i barnehagene.

Det blir færre førskolelærere framover. Vi bør før jo heller tenke nytt om bemanningen i barnehagene basert på at vi i større grad må gjøre oss nytte av unge og eldre som ikke har førskolelærerutdannelse.

Å la seksåringene forbli i barnehagen, er ikke et alternativ som utelukker at det kuttes timer som tilsvarer et skoleår. Begge deler kan gjøres.

Kari Nessa Nordtun har skaffet seg en sterk posisjon i Ap. Hun kan få hele partiet med seg på å kutte ut et skoleår. Spørsmålet er om Høyre vil skrote den skoletenkningen de har stått for i et par tiår.

Det er ikke noe å si på at en hardt plaget regjering legger opp til å bruke i overkant mye oljepenger i et valgår. Men det er stor fallhøyde knyttet til løftet om at folk skal oppleve at de får bedre råd.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 07.10.2024 – 13:01 Sist oppdatert 07.10.2024 – 13:10

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Trygve Slagsvold Vedum er i sinn og sjel en «gladgutt» og en optimist. Han er tilbake i sitt gamle jeg ved framleggelsen av forslaget til statsbudsjett for 2025. Han er overbevist om at vi går bedre tider i møte. Det skal folk få merke, sier Vedum.

Det som skjer i kommunene, kan komme til å undergrave Trygve Slagsvold Vedum fortelling om at «nu går alt så meget bedre»

Folk bør allerede ha kjent smaken av gode tider, mener han. Prisveksten er på vei ned. Lønningene øker. Barnetrygden øker. Det er blitt billigere barnehage og SFO.

Neste år blir det lavere skatt for alle som tjener under en million kroner i året. Og det kuttes i flere avgifter.

Ifølge Vedum er et avgjørende bevis på at regjeringens politikk virker som den skal, at arbeidsledigheten har holdt seg lav gjennom de to årene med dyrtid vi har vært igjennom.

Det mest avgjørende beviset skal komme på nyåret. Da skal renten settes ned. Det kan ikke finansministeren garantere, men han er overbevist om at det vil skje. Det må han nesten være, for skal folk virkelig få bedre råd neste år, må renten ned.

De skarpskodde økonomene i Finansdepartementet har regnet grundig på hvor mye oljepenger regjeringen kan bruke uten at det føre til at Norges Bank lar være å sette ned renten. Hvor ekspansivt statsbudsjettet er, er bare en av faktorene som spiller inn. Kronekursen er en annen faktor, og Norge påvirkes av det som skjer i andre land.

Renten på vei ned

Renten i andre land er på vei ned. Det burde være grunnlag for en rentenedsettelse også hos oss. Men sikre kan vi ikke være. Folk fleste får som Trygve Slagsvold Vedum leve i håpet.

Det er normalt ved framleggelsen av et statsbudsjett at økonomer mener det er for ekspansivt, at bruken av offentlige midler burde vært på et lavere nivå og at regjeringen burde prioritert hardere slik at bruken av oljepenger kunne vært lavere. Når det ikke skjer, er det en fare for at rentekuttene lar vente på seg.

Trygve Slagsvold Vedum svarer at budsjettet er ansvarlig, at regjeringen har kontroll og at det er grunnlag for at Norges Bank kan sette ned renten.

Hovedsatsingen til regjeringen er Forsvaret. De fikk en økning på 7 milliarder i revidert og får en økning på 15 milliarder neste år. Når driftsbudsjettene til landets sykehus økes med 5,5 milliarder neste år, tar de andreplassen.

Politiet får økt sin grunnfinansiering med 2,4 milliarder, mens kommunene kan notere seg for en samlet økning på 6,8 milliarder kroner.

Trygdebudsjettet øker også, men her snakker vi om økninger som ikke følger av politiske prioriteringer, men av at det blir flere eldre, syke og uføre.

Det tiltaket som bør stå på andre plass på regjeringens liste over hva de satset på, er at folk flest skal få økt kjøpekraft. Målet for regjeringen er at vi skal øke vår materielle levestandard neste år.

Annonse

Bedre råd

Alle er enige om det, med unntak av MDG. SV er en pådriver for at folk flest skal få bedre råd og begrunner det med at vi ikke kan godta økte forskjeller i samfunnet. De rike blir rikere. Da må også folk flest kunne bli det.

For SV og regjeringen er det avgjørende at det for en stor del skal skje ved universelle ordninger. Også mangemillionærene skal nyte godt av lavere avgifter, økt barnetrygd og lavere priser i SFO og barnehagen.

Når folk får bedre råd, blir det flere utenlandsturer, flere hytter og folk bruker mer penger på alt mulig. Økt materiell velstand betyr med andre ord en økning i klimagassutslippene. Det snakkes det ikke om.

Kjøpekraften har ikke økt de siste årene. Folk opplever at de har fått merkbart dårligere råd de siste to årene. Slik sett er det forståelig at regjeringen vil bruke økt kjøpekraft som bevis at regjeringens politikk virker.

Men dette budsjettet suger ikke nødvendigvis velgere til regjeringspartiene, i alle fall ikke i høst. Det er for mange som roper høyt om at manglende bevilgninger. Protestropene vil forstumme i løpet av høsten. Det er på nyåret Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum håper folk flest skal merke at vi er på vei inn i bedre tider.

Det er krise i landets kommuner. Forslaget til statsbudsjett løser ikke den alvorlige krisen i kommuneøkonomien, sier KS-leder Gunn Marit Helgesen til Kommunal Rapport 20 minutter etter at budsjettet ble lagt fram. Det som skjer i kommunene, kan komme til å undergrave Trygve Slagsvold Vedum fortelling om at «nu går alt så meget bedre».

Når partiene spanderer nesten en halv million ekstra på sine parlamentariske ledere i tillegg til millionlønna fra Stortinget, bidrar det til at flere ledere i offentlig sektor tjener mer enn nødvendig.

Fra 1.mai i år har stortingsrepresentanter en årslønn på 1.171.000 kroner.  Lønnstillegget i år er på 64 000 kroner.

Slik blir det når en ser hen til budsjett og antall ansatte når lederlønninger skal fastsettes. Da blir lønna høyere enn den trenger å bli.

Arbeiderpartiets nestleder Jan Christian Vestre har grunn til å rive seg i håret. Ingen bryr seg om hva han sier. Han har sagt lønnen til ledere i statlige virksomheter ikke bør øke mer enn for folk flest. Han presiserte at han mener i kroner, ikke i prosent.

Da skulle stortingsrepresentantene fått et tillegg på rundt 30.000 kroner.

Vestre tok vel mye Møllers tran. Hans moderasjonslinje er lagt i skuffen.

Dette tjener de ekstra

Partiene er dessuten rause med sine egne, de fleste av dem i alle fall. Vårt Land offentliggjør i dag listen over hva partiene betaler sine parlamentariske ledere hvert år. Her er listen:

• Sylvi Listhaug, Fremskrittspartiet: 470.442
• Erna Solberg, Høyre: 467.950
• Marit Arnstad, Senterpartiet: 466.888
• Rigmor Aasrud, Arbeiderpartiet: 456.365
• Guri Melby, Venstre: 222.808
• Olaug Bollestad, KrF: 163.936
• Lan Marie Berg, MDG: 0
• Bjørnar Moxnes/Marie Sneve Martinussen: Rødt: 0
• Kirsti Bergstø, SV: 0
• Irene Ojala, Pasientfokus: 0

Nestlederne er ikke glemt. Her er hva partiene betaler dem hvert år:

• Fremskrittspartiet: 350.169
• Høyre: 350.167
• Arbeiderpartiet: 152.506
• Venstre: 111.404
• Senterpartiet: 94.600
• KrF: 40.984
• MDG: 0
• Rødt: 0
• SV: 0
• Pasientfokus: 0

I fjor fikk partigruppene på Stortinget samlet 228,6 millioner kroner til disposisjon. De avgjør selv hvordan de vil bruke støtten de får.

Annonse

Likt med statsåder

Frp er det partiet som blar opp mest til sine ledere på Stortinget. Liv Lønnum, Frps sekretariatsleder på Stortinget, opplyser til Vårt Land at deres parlamentariske leder skal tjene omtrent det samme som en statsråd.

Christian Samuelsen, sekretariatsleder for SV, sier det ikke er naturlig å betale partileder Kirsti Bergstø noe ekstra for å være parlamentarisk leder. I SV er det dessuten slik at alle stortingsrepresentantene betaler 10 prosent av lønnen i partiskatt.

Næringslivet kritiseres ofte for å betale for høye lønninger. De forsvarer seg med at de ikke betaler mer enn de må, og at det er markedslønn. Legger de seg for lavt i lønn, velger både ledere og ansatte å jobbe i andre bedrifter.

Slik er det ikke på Stortinget. Ingen partier må betale sin parlamentariske leder nesten en halv million i lønn i tillegg til lønnen som stortingsrepresentant. Det er en jobb det ikke er konkurranse om. I alle fall må de ikke lokke med lønn for å få noen til å påta seg jobben.

Det er heller ikke slik at en parlamentarisk leder jobber 10-15 timer mer per uke enn andre stortingsrepresentanter.

KrF har lagt seg på et fornuftig nivå med en tilleggsbetaling på 163.000. Å betale parlamentarisk leder mer enn det, er å sløse med skattebetalernes penger.

Mer enn helseministeren

Den tenkningen de toneangivende partiene legger til grunn for sin egen lønnspolitikk, bidrar til at flere ledere i offentlig sektor får en høyere lønn enn nødvendig.

Hvorfor skal ledere for helseforetak i Nord-Norge tjene mindre enn ledere i tilsvarende stilinger østpå? Jo, fordi de har færre ansatte og større budsjetter. Men det betyr ikke at jobben er mer krevende, snarere tvert imot.

I 2021 var det 198 ledere ved sykehusene i Norge som tjente mer enn daværende helseminister Bent Høie. Det er sikkert enda flere under Jan Christian Vestre.

Slik blir det når en ser hen til budsjett og antall ansatte når lederlønninger skal fastsettes. Da blir lønna høyere enn den trenger å bli.

Vi blir mindre klokere av ordflommen fra politikere om krigen i Ukraina og Midtøsten med sikte på å tekkes opinionen. Det er uavhengige kommentatorer og analytikere som belyser det som skjer.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 03.10.2024 – 12:37 Sist oppdatert 03.10.2024 – 12:57

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

 Et kjennetegn på at et land er i krig, er at alle ledende politikere stort sett sier det samme. De må stå sammen. Når liv står på spill, kan ikke noen få opptre på en måte som svekker viljen og evnen til forsvar.

De kan vinne en militær seier, men om Israel får den trygghetene de søker, er høyst uklart. Da må de i tilfelle tilby en palestinsk stat som styres av moderate palestinere.

Selv om Nato formelt sett ikke er i krig med Russland, er med få unntak de ledende politikerne i Nato et ekko av hverandre. Alle partilederne i Norge er på samme «Ukraina må vinne»- linje, til og med Rødt. Uavhengige analytikere og kommentatorer med kompetanse på krig og fred sier rett ut at det bortimot er utenkelig at Ukraina vil vinne krigen, få tilbake de områdene Russland har okkupert og bli medlem av Nato.

Etter USA-valget

Vi må leve med den politisk styrte retorikken i alle fall til presidentvalget i USA er over. Det går fint så lange et stort flertall i opinionen er med på det. Det er en økende motstand mot Ukraina-krigen i Tyskland. Det påvirker hvordan forbundskansler Olaf Scholz uttaler seg. Han sier ikke noe i strid med Nato, der Joe Biden er den førende, men «vinne-retorikken» er sterkt nedtonet til fordel for ønsket om fred.

– Jeg tror det er på tide å diskutere hvordan vi kan komme til fred i stedet for krig, og i et raskere tempo, sa Scholz for noen uker siden. Det kunne for så vidt også Jonas Gahr Støre sagt, men han ville lagt til at det må skje i det tempo Ukraina ønsker.

Scholz mener også Vladimir Putin bør delta på den neste fredskonferansen Ukraina ivrer for. Den uttalelsen er mer til innvortes bruk i Tyskland.

Når det gjelder Israel og Midt- Østen, er det et langt større sprik i retorikken både mellom politikere i ulike land og mellom politikere og analytikere.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sendte i dag tidlig ut en melding om at han ønsker å komme til Stortinget for å redegjøre for hvordan regjeringen ser på situasjonen og hva regjeringen gjør. Det er et godt initiativ. Det gir utenriksministeren mulighet for en samlet redegjørelse og en debatt i Stortinget.

Annonse

Våpenhvile i Libanon

Men det vil neppe være noe nytt i det Barth Eide sier. Vi vet at regjeringen vil ha våpenhvile i Gaza og Libanon, at Israel bør unngå å komme i krig med Iran og at det skal opprettes en palestinsk stat. Han vil minne om at vi har fordømt massakren 7. oktober, at alle gislene må frigjøres og at sivilbefolkningen må spares for mer død og flere lidelser.

Det er dette flertallet i opinionen vil høre. De er også fornøyd med at Norge har anerkjent Palestina som stat. Det har riktignok ført til at vi har mistet megler-posisjonen som i sin tid førte til Oslo-avtalen. I praksis har Israel brutt alt samarbeid med Norge.

Realitetene kan ikke regjeringen snakke om, fordi det ikke samsvarer med den kritiske holdningen til Israel som dominerer den medieskapte opinionen her i landet.

Realitetene er at ethvert land som blir angrepet og der 70.000 mennesker må flytte fra sine hjem for å unngå å bli drept av bomber og raketter, vil gå til militær aksjon om de har militær styrke til det. Det har de lov til ut fra folkeretten.

Israel sier de ikke vil inngå noen våpenhvile før de er sikre på at deres innbyggere ikke vil bli drept at raketter som Hizbollah skyter ut fra Libanon. Espen Barth Eide vil ikke si at han støtter eller forstår at Israel vil nedkjempe Hizbollah. Han vil ikke si at det var positivt at Hassan Nasrallah ble tatt av dage. Det vil utløse et ramaskrik i opinionen.

Traumet i Israel

Tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Kristian Tonning Riise, har nylig vært i Israel og skriver i Inyheter om det traume som preger befolkningen etter massakren 7. oktober, da rundt 1.400 mennesker ble myrdet og flere hundre tatt som gisler. Denne ukens terrorangrep i Jaffa der 7 ble drept og 17 såret, forsterker traumet.

Netanyahus knallharde linje mot Hamas og Hizbollah har bidratt til at han nå har et flertall i befolkningen bak seg. Han har styrket sin stilling så sterkt at det spekuleres i om han vil skrive ut nyvalg.

Netanyahu akter å knuse Hamas og Hizbollah. Han mener militært. Det kan han klare. Han er selvsagt klar over at han ikke kan knuse den del av befolkningen som støtter dem.

I Vårt Land i dag skriver Erling Rimehaug, som kjenner Midtøsten godt, om fordelene med at Hamas og Hizbollah mister sin makt. De mest optimistiske mener det vil gjøre det mulig å få etablert en palestinsk stat som Netanyahu ikke er interessert i. Forsker Cecilie Hellestveit har tidligere uttalt at vi ikke kan utelukke at Israel på gitt betingelser kan snu og gå med på det.

Fred oppnår en gjennom forhandlinger eller at en stridende part vinner en knusende seier. 2. verdenskrig ble avsluttet ved at Tyskland ble knust militært.

Slik skal også krigen mot Hamas og Hizbollah avsluttes, bedyrer Netanyahu. Han vil ikke forhandle. Han vil bruke sin militære styrke.

Med Irans rakettangrep denne uken, har Israel fått muligheten til å gå til krig mot Iran. Verdens statsledere med unntak av Joe Biden advarer mot konsekvensene.

Annonse

Angriper atomanlegg

Midtøsten-ekspert Dag Henrik Tuastad sier til NRK at det er mulig Israel vil utnytte situasjonen til å angripe Irans atomanlegg. Er det noe Israel frykter, er det at Iran får atomvåpen.

Velger Israel et massivt angrep mot Iran, er det sannsynlig at Iran vil svare. Dermed er storkrigen i gang. USA vil måtte engasjere seg direkte. Det kan være Storbritannia også vil bidra.

USA gikk til krig både mot Irak og Libya og fikk flere land med seg. Ingen av disse krigene kan sies å ha gitt gode resultater.

Det er høyst usikkert hva som blir resultatet om Israel, med støtte fra USA, går til krig mot Hamas, Hizbollah, Houthimilitsen i Yemen, grupper i Syria og Iran. De kan vinne en militær seier, men om Israel får den trygghetene de søker, er høyst uklart. Da må de i tilfelle tilby en palestinsk stat som styres av moderate palestinere.

Det er slutt på de tider da næringslivet må klare seg selv. Både i USA, Kina og EU – og ikke minst i Norge – bidrar staten med skattelette, subsidier, lån og saftig, grønn omstillingsstøtte.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 01.10.2024 – 09:22

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

I teorien skal bedrifter klare seg selv. De skal utnytte mulighetene i markedet og ta høyde for at etterspørselen kan gå både opp og ned. Myndighetenes rolle skal være å sikre stabile og gode rammebetingelser.

I tiden framover vil vi mangle arbeidskraft. Det tilsier en sterkere prioritering av hva som skal få støtte

Når noen bedrifter går konkurs, er det som det skal være i den liberale markedsøkonomien. Det skjer når det ikke lenger er et marked for de produktene bedriften tilbyr. Konkurs betyr at arbeidskraft frigjøres og kan hentes opp av lønnsomme bedrifter som har behov for arbeidskraft.

Den liberalistiske markedstenkningen brøt sammen under finanskrisen for vel 15 år siden. Da måtte skattebetalere redde banker og bedrifter. Drøssevis av kapitaleiere ble vinnere, folk flest tapere.

Også under koronakrisen måtte staten tre støttende til. Hvor mye støtte bedrifter fikk varierte fra land til land, avhengig av den økonomiske bæreevnen. Vårt gigantiske oljefond ga muligheten for meget rause støtteordninger i Norge.

Ny bølge støtteordninger

Kina har i alle år subsidiert egen industri for å gjøre kinesiske produkter mer konkurransedyktige. Det er de blitt jevnlig kritisert for, fordi det bryter med forutsetningene for global frihandel. Statlige subsidier har ingen plass i den globale, liberale markedsøkonomien. Derfor tillater ikke EU og USA statlig subsidiering. Slik har det i alle fall vært.

Nå ruller en ny bølge av støtteordninger inn over oss – statlig støtte til det grønne skiftet.

For to år siden lanserte USAs president, Joe Biden en gedigen støttepakke for fornybar energi, kalt Inflation Reduction Act (IRA). Med aktiv bruk av skattekreditter skulle selskaper lokkes til å investere i nye fornybarprosjekter i USA.

Med IRA ble det mer lønnsomt å investere i USA enn i andre europeiske land. Selskapet Freyr, som var registrert både i Norge og USA, valgte å stoppe byggingen av batterifabrikken i Mo i Rana. De vil heller satse i USA.

EU blir nødt til å foreta seg noe for å møte utfordringen fra Biden. Nylig la Mario Draghi, tidligere ECB-president og italiensk statsminister, fram en rapport der det tas til orde for at EU øker de årlige investeringene med 800 milliarder euro for å holde tritt med USA og Kina.

Alt dette er ikke direkte statlig støtte. Det er en kombinasjon av støtte, lån, subsidier og direkte investeringer. Hvordan det skal gjøres, er heller ikke klart. Et alternativ er at EU opptar lån for deretter å fordele midlene på støtteverdige prosjekter. Et annet er at landene selv investerer og at EU lemper på reglene for hvor store underskudd de enkelte landene kan ha.

Den utviklingen som nå ser ut til å skyte fart, så vi tendenser til for få år tilbake. I 2021 tok professor Mariana Mazzucato, som har vært rådgiver for flere land i EU og OECD, til orde for at myndighetene måtte engasjere seg sterkere i utviklingen av næringslivet. Hun pekte på at myndigheten historisk sett har bidratt når store endringer har skjedd. Mazzucato blir lyttet til i EU når hun snakker om myndighetene som en driver for næringslivet.

Annonse

Aktiv og grønn næringspolitikk 

I Hurdalsplattformen slås det fast at regjeringen skal drive en aktiv næringspolitikk – og den skal være grønn. Regjeringen har ikke strødd rundt seg med milliarder i øst og vest. Pengene går først og fremst knyttet til batterifabrikker og flere titalls milliarder i subsidier til havvind.

Frp forsøker å gjøre støtte til batterifabrikker og havvind som eksempler på sløsing med skattebetalernes midler. Det er noe fortidig over deres argumentasjon. Det er nærmest enighet blant økonomer at det vil gå for sakte om markedet alene skal drive fram den grønne omstillingen.

Vi kan diskutere hvor mange milliarder vi skal bruke på det grønne skiftet, men det er uansett snakk om beskjedne beløp når vi ser det i forhold til hvor mye verdien av oljefondet øker hvert år.

Så lenge staten går inn sammen med private aktører, i for eksempel batterifabrikker, er risikoen til å leve med.

Storbritannia investerer betydelig i havvind for å sikre energiforsyningen i framtiden. Slik bør vi også tenke, selv om vi skal drive med olje og gass i flere tiår framover.

Kompenser CO2-avgift

En aktiv industripolitikk bør også bety at kravene skjerpes til bedrifter om å få ned utslipp av klimagasser. Økt CO2-avgift skal bidra til det, men det er også tillatt å kompensere for denne økningen, slik staten med LO og NHO på laget allerede gjør.

I tiden framover vil en del bedrifter ikke klare å omstille seg til grønn produksjon. Før vi vet ordet av det, vil NHO og LO gå sammen om å kreve økt støtte for å redde arbeidsplasser. En slik bruk av skattebetalernes midler kan ikke forvares. En del bedrifter som sitter for godt fast i den fossile verden, skal ikke klare seg.

I tiden framover vil vi ha mangel på arbeidskraft. Det tilsier en sterkere prioritering av hva som skal få støtte. Og da beveger vi oss ut over næringsstøtten.

Staten er raus med støtte til frivillige og ideelle organisasjoner. Det forhindrer ikke at det jevnlig framsettes krav og ønsker om at støtten må økes. Viktigere enn at den samlede støtten økes, er det å skape større forutsigbarhet. Ingen bør oppleve at støtten forsvinner med få ukers varsel. Her viser Medietilsynet vei. De opererer med nedtrapping over tre år til de som skal få redusert støtte eller faller ut av en ordning. Det gir mulighet for omstilling og i noen tilfeller styrt avvikling.

Alt vi har og driver med kan ikke vare evig. Både bedrifter og organisasjoner lever av å dekke behov. Er det ikke lenger behov som skal dekkes, kan det ikke kompenseres med støtte.

Fakta og sannhet er tøyelige begreper. Når journalister, enten det skjer i bokform eller i medier, kommer trekkende med anonyme kilder, bør det alltid tas med ei klype salt.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 30.09.2024 – 12:28 Sist oppdatert 30.09.2024 – 13:21

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Jesus fortalte en gang en kostelig historie om to menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig»!

Det mest effektive er at vi beholder de reglene vi har og at det føres kraftfulle debatter om kontroversielle bøker. Der gjør nok inntrykk på ledelsen i Gyldendal når de kritiseres for å utgi et makkverk av ei bok.

Hvis de mange som høvler over forfatterne Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrandt og redaktørene i Gyldendal forlag som har gitt ut boken Partiet vil vite hvem som kom best ut av det, kan de lese 18. kapittel i Lukasevangeliet.

Og mens de først er i gang, kan de også lese fortellingen i Johannesevangeliet om kvinnen grepet i hor som fariseerne slepte fram for Jesus. Loven påbød at slike kvinner skulle steines. «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen», sa Jesus. Da mistet de selvsikkerheten og gikk slukøret bort.

Egen prektighet

Å fremheve egen styrke, flinkhet, etiske bevissthet, for ikke å si prektighet, på andres bekostning, er et velkjent fenomen. Da Partiet ble gitt ut, kunne ikke kommentatorer, journalister og forlagsfolk dy seg. Den ene etter den andre hang seg på. Partiet har fått status som ei bok pressen ikke vil ta i med ildtang en gang, enda den er skrevet av to journalister i Dagbladet som har ord på seg for å være etterrettelige, og den er gitt ut på et av landets største forlag med en redaktør som kan sine saker.

En av de som har ikledd seg fariseerkappen, er Anders Heger, forlegger i det konkurrerende forlag Cappelen Damm. I en kronikk i Aftenposten kritiserer han forlagssjef i Gyldendal, Ingeborg Volan, for å ha forsvart utgivelsen av boken med at «det litterære feltet og det journalistiske ikke opererer etter de samme etiske regler». Heger hevder de etiske standarden skal være høyere i en bok, ikke lavere.

Det er grunn til å minne om at Heger for vel 20 år siden ga ut Åsne Seierstad Bokhandleren i Kabul. Der var det ikke mye samtidig imøtegåelse. Det ble dom i tingretten, men Høyesterett frikjente forfattere og forlag for krenkelse av privatlivet.

Lars Joakim Skarvøy, tidligere journalist i VG og sentral i dekningen av #metoo-saken mot Trond Giske, hyler ut om at han vil ha en unnskyldning fordi det som står om ham i boken ikke er sant. Han kysset ikke Hadia Tajik på munnen på et lasteplan under Pride. Han har ikke kysset henne i det hele tatt, men danset med henne, det har han gjort, men ikke på en lastebil.

Annonse

Skarvøy som pyroman

– Å høre Skarvøy snakke om presseetikk er som å høre en pyroman snakke om brannvern, sier Trond Giske til VG. Skarvøy ga for seks år siden ut boken Alle skal ned sammen med Marie Melgård.

Giske sier det i boken framsettes en rekke alvorlige beskyldninger mot ham som er udokumentert og falske og at de aldri ble forelagt ham. Den boken var det Kagge forlag som ga ut.

I de godt over tusen artikler som mediene har bragt til torgs om Marius Borg Høiby skorter det ikke lite på samtidig imøtegåelse.

Mediene er ikke seine om å skrive om et varsel. Her kan sterke karakteristikker og subjektive opplevelser settes på trykk. Samtidig imøtegåelse fungerer som et godkjenningsstempel for publisering. Men hva slags imøtegåelse kan en forvente seg når den det varsles mot ikke aner hvem som har varslet og hvilken situasjon det dreier seg om?

Det finnes en «Etisk sjekkliste for sakprosa». Den ble lansert av Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening 25. februar 2020. Den kjenner nok de to Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant til. Det gjør også forlagsredaktør Reidar Mide Solberg og forlagssjef Ingeborg Volan i Gyldendal.

De to forfatterne har snakket med 70 kilder. Alle er anonyme, med unntak av ledelsen i Arbeiderpartiet. Ingen som er omtalt er gitt rett til samtidig imøtegåelse slik pressens Vær Varsom-plakat krever. Hele boka kan dermed sies å være et brudd på presseetikken, men ikke på forlagsetikken. Her er det ikke et krav til samtidig imøtegåelse. Det er imidlertid et krav om at ei bok ikke skal inneholde faktafeil. Det er flere feil i Partiet . Det blir gjerne resultatet når en skriver en bok på 320 sider basert på anonyme kilder.

Fra bakrommet

Når forfatterne har snakket med så mange kilder og fått flere til å bekrefte det som har skjedd og blitt sagt, hevder de å ha sitt på det tørre. Det er umulig å skrive en bok om det som skjer på bakrommet uten at noen vil protestere og hevde det er feil.

Påviselige faktafeil vil forlaget rette opp. Ulike meninger og påstander om hva som har skjedd og er blitt sagt, blir stående.

Marianne Marthinsen som er omtalt i boken, skriver i VG at det er nytteløst å ta avstand fra historier som fortelles om henne, for eksempel at hun iverksatte #metoo-kampanjen mot Trond Giske. I boka påstås ikke det hun tar avstand fra. Men det påstås at både hun, Hadia Tajik og flere andre spilte en rolle i #metoo-saken om Giske.

Forfatterne kunne selvsagt sitert henne i boken på at det som sies om henne ikke er sant. Det ville blitt påstand mot påstand. I konflikter er det ofte slik at sannheten er avhengig av hvilket øye som ser. En vil aldri få Hadia Tajik, Trond Giske og Marianne Marthinsen til å bli enige om hva som skjedde i metoo-saken.

Hadia Tajik er omtalt 325 ganger. Samtidig imøtegåelse vil bli umulig å praktisere. Skulle forfatterens strøket det hun hevdet ikke var riktig, men som andre hevder var riktig?

Og hvorfor kritisere forlaget for ikke å ha kontaktet Karen Marie Berg som var gift med avdøde Hans Kristian Amundsen? Hun skal da ikke stå til rette for hva han foretok seg da han var leder for partikontoret på Stortinget.

Når journalister, enten det skjer i bokform eller i medier, kommer trekkende med anonyme kilder som serverer kontroversielle påstander, bør det alltid tas med ei klype salt.

Annonse

Samtidig imøtegåelse

Denne boken er ikke verre enn det vi kan lese i pressen selv om forfatterne ikke har gitt anledning til samtidig imøtegåelse. Forfatterne har dessuten valgt en fortellende stil. De tillater seg å spekulere i hva aktører følte og tenkte.

Forfatterne bringer ikke til torgs personkarakteristikker under beltesteder eller grove beskyldninger. Det er det politiske spillet det handler om.

Partiet er enn fortelling, ikke en sakprosabok med kildehenvisninger. Boken holder ikke mål som analyse. Når det er personene og spillet som er i fokus, gir boken i liten grad et svar på hvorfor Arbeiderpartiet har tapt så mange velgere de siste 20 årene.

Det mest spesielle med boken er at de framstår som en massiv kritikk av Jonas Gahr Støre, at Ap framstilles som et rottereir md Trond Giske og Hadia Tajik i ledende roller og at det bringes nye opplysninger om maktkampen rundt Trond Giske, der #metoo inngår.

Mediene har Pressens Faglige Utvalg (PFU) som tar stilling til om en redaksjon har brutt Vær Varsom-plakaten. Straffen er at PFUs konklusjon skal offentliggjøres der saken ble publisert.

Flere tar til orde for at forlagsbransjen også bør få sin Vær Varsom-plakat. Da må de også få et utvalg som behandler klager. Det er tvilsomt om forlagene vil bla opp de millionene det vil koste å etablere et PFU for forlagsbransjen.

Det mest effektive er at vi beholder de reglene vi har og at det føres kraftfulle debatter om kontroversielle bøker. Det gjør nok inntrykk på ledelsen i Gyldendal når de kritiseres for å utgi et makkverk av ei bok.

SV og Fornybar Norge må jekke seg ned. 35 milliarder kroner av skattebetalernes penger er mer enn nok for å sjøsette det første prosjektet med flytende havvind.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 27.09.2024 – 10:35 Sist oppdatert 27.09.2024 – 10:55

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

I statsbudsjettet for neste år kommer regjeringen til å foreslå er støttetak på 35 milliarder kroner for Utsira Nord, der det i første omgang skal bygges ett trinn med flytende havvind som skal produsere 500 megawatt.

Vi vet alt i dag at flytende havvind blir dyrere enn forventet

SVs Kari Elisabeth Kaski protesterer og viser til at de i fjor ble enig med regjeringen om at støtteprogrammet for havvind skulle være på minst 35 milliarder kroner og at flytende havvind skulle bygges ut på flere områder.

Energiminister Terje Aasland (Ap) avviser at de har brutt avtalen med SV. Han peker på at de i likhet med SV ønsker en storstilt havvindsatsing og mener regjeringen legger fram et balansert og ansvarlig forslag som tar inn over seg kostnadsøkningene vi har sett den siste tiden, og som samtidig sikrer at vi kommer i gang med flytende havvind på norsk sokkel.

Fire ganger dyrere

Flytende havvind er fire ganger dyrere enn turbiner som er festet til havbunnen. Det mener Kaski ikke er noe problem. Hun vil at regjeringene skal kreve at olje- og gassnæringen blir med på å finansiere havvindutbyggingen.

De søkkrike oljeselskapene bør trekkes inn etter hvert, men det er fornuftig å velge de små skritts vei for å ha kontroll med kostnadene.

Da regjeringen for to år siden lanserte sin havvindsatsing, var det preget av gigantomani. Det var ikke måte på hvor mye havvind vi skulle produsere og hvor lukrativt dette skulle bli. Den rødgrønne regjeringen er utvilsomt gode på ambisiøse mål. Nå blåser det riktignok en realismens vind over Terje Aasland. Heller ikke han får alle de milliardene han ønsker seg.

For 35 milliarder kommer vi i gang med ett prosjekt. Så får vi gjøre erfaringer som kan føre til at kostnadene blir lavere. Det er lov å håpe.

Det høres fornuftig ut å starte i det små og skalere opp etter hvert som det er grunnlag for det.

Det skader heller ikke å vise en viss edruelighet i møte med Frp som betegner planene som «helt ville». For Sylvi Listhaug er saftig kritikk av milliardstøtte til havvind blitt en paradegren.

Annonse

Bekymret Fornybar Norge

Fornybar Norge hevder regjeringen «i praksis nedskalerer satsingen på flytende havvind, siden det kun vil være nok penger i første runde til ett, og ikke to prosjekter.» De er bekymret for konsekvensene.

Det trenger ikke regjeringen bry seg om. Jobben til fornybarbransjen er å være bekymret for at det går for sakte med det de er opptatt av.

Offshore Norge er også skuffet over at det kun signaliseres støtte til ett prosjekt, fordi det ikke holder for å industrialisere flytende havvind.

Poenget med havvindsatsingen er ikke å skaffe oppdrag til offshoreindustrien raskest mulig. Poenget er å skaffe til veie mer fornybar energi til en fornuftig pris. Derfor gjør regjeringen rett i å ha lønnsomheten i flytende havvind i fokus.

Vi vet alt i dag at flytende havvind blir dyrere enn forventet, spesielt etter inflasjonspresset, renteøkningene og problemene i leverandørkjedene de siste par årene. Fordi det er usikkerhet knyttet både til lønnsomhet og teknologi, bør vi gå skrittvis fram.

Vi er i gang med det første havvindprosjektet med bunnfaste turbiner, Sørlige Nordsjø II , som ble tildelt i år. Her er det maksimale støttebeløpet 23 milliarder kroner pluss inflasjon frem til oppstart, for et prosjekt på opptil 1,5 gigawatt.

Når vi får så mye mer for pengene, er det fordi vi har en mer moden og billigere teknologi enn for flytende havvind.

Lønnsomheten er usikker

Lønnsomheten er både knyttet til teknologi og markedsprisen på energi. I høringssvarene som er sendt inn, pekes det på at regjeringene muligens opererer med for lave kostander knyttet til utbygging og drift og at energiprisen de legger til grunn er for høy.

Når regjeringen opererer med maksstøtte, mener de det. Det må utbyggerne ta høyde for. De må tro på lønnsomheten i prosjektene de går i gang med. De kan belage seg på å sende ekstraregninger til staten.

Når alle fra Rødt til Frp vil prioritere økt materiell levestandard for folk flest, fører det til dårligere tjenester for de svakeste. Bare spør kommunene.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.09.2024 – 11:07 Sist oppdatert 26.09.2024 – 11:44

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

KS som representerer landets kommuner, har sendt et krisebrev til partilederne på Stortinget. De peker på at nesten alle kommunene i landet står oppi en alvorlig økonomisk situasjon – og den økonomiske situasjonen i Kommune-Norge forverrer seg for hver dag som går. Brevet har overskriften: «Nå er det alvor».

Skal det skje noe på dette området, må Sande få regjeringen med på et «dette kan kommunene få slippe»-prosjekt. Det ville skapt jubel i Kommune-Norge.

En alternativ overskrift kunne vært: «Nå må dere våkne». For det er det KS mener. Politikerne på Stortinget må innse at kommunene ikke er i stand til å levere landets innbyggere de tjenester som forventes og som et godt stykke på vei er lovpålagt.

Det er vedtatt et nytt inntektssystem for kommunene. Det bety at noen kommuner har fått strammere økonomi, andre har fått flere millioner til disposisjon. KS understreker at det ikke er dette som er problemet. Problemet er heller ikke dyrtid isolert sett. Økte rentekostnader og et høyt lønnstillegg etter årets forhandlinger spiller selvsagt inn.

Vi har 80.000 flyktninger fra Ukraina boende i landet. Det belaster budsjettet i flere kommuner. Det blir også flere på sosialhjelp. Og antallet eldre øker.

«Det er for lite penger til å finansiere det innbyggerne forventer, og de tjenestene kommunen er pålagt av Stortinget. Det må regjeringen og Stortinget ta innover seg – umiddelbart», skriver KS i brevet.

Mer til kommunene

Når statsbudsjettet legges fram neste mandag, vil regjeringen gjøre et poeng av at bevilgningene til kommunene økes neste år. Slik er det alltid. KS vil ganske sikkert også i år peke på at det ikke er nok. Det kan være de mener at det budsjettet som legges fram vil forsterke krisen i kommunene.

Regjeringen har varslet at forsvar, helse og kriminalitetsbekjempelse vil bli prioritert i neste års budsjett. Det betyr at Forsvaret, sykehusene og politiet bli budsjettets vinnere.

De kunne lagt til at det regjeringen alt har prioritert, er at folk flest skal få bedre råd. Kjøpekraften skal økes neste år. Den materielle levestandarden skal opp på et høyere nivå. Dette skjer i kombinasjon med at regjeringen holder hardnakket fast på universalitetsprinsippet i alle velferdsordninger.

Det er blitt gratis for alle å ta ferge flere steder. Alle i landets minst sentrale kommuner skal få ettergitt studiegjeld. Alle får nyte godt av lavere priser i barnehagene. Også millionærene får mer i barnetrygd.

Det blir en del milliarder av dette – og de fordeles likt mellom de fattige, middelklassen og de rike. Alle skal med.

Annonse

Dårligere råd

Folk flest har merket tydelig at de har fått dårligere råd de siste årene. Skal de rødgrønne ha mulighet for å vinne valget neste år, mener de folk må få merke at de har fått bedre råd. Derfor velger de å la folk flest, ikke kommunene, få erfare at de får flere kroner til disposisjon.

Både kommunene og folk flest kan se fram til at renten blir satt ned på nyåret. Men det er skjær i sjøen. Flere kommuner svarer med å sette opp prisene på vann, avløp og renovasjon. Boligprisene er rekordhøye i flere byer. Det som for alvor kan ødelegge opplegget for regjeringen, er kuttene innen opplæring, helse og omsorg kommuner vil måtte foreta for ha kontroll over økonomien.

Den økonomiske krisen i kommunene føre til kutt i tjenester som rammer barn, familier og folk flest. Det fører også til et redusert hjelpetilbud til eldre og andre som trenger omsorg, med mindre de istedenfor kutter i kultur og idrett fordi det ikke oppleves like påkrevd som å sikre eldre nødvendig tilsyn, for eksempel.

Kommunal- og distriktsminister Erling Sande må regne med å få kjørt seg framover. Han kan ikke nøye seg med å be kommunene gjøre det beste ut av det. Han kommer til å peke på at kommunene har fått økte bevilgninger og at de må prioritere. I sin tid utfordret daværende kommunalminister Erna Solberg kommunene med så pass tøffe krav om effektivisering og endring at hun fikk tilnavnet «Jern-Erna». Den slags kler ikke en statsråd fra Senterpartiet.

Kommunenes selvråderett

Sp legger stor vekt på kommunenes selvråderett. Det krever en viss tilbakeholdenhet av kommunalministeren. Framfor å servere generelt snakk om effektivisering, bør han rydde opp i krav, pålegg og forventninger som politikerne på nasjonalt plan øser ut over kommunene. Her er det en del å ta av. Men enkelt er det ikke. Det er andre statsråder som har ansvar for det kommunene pålegges.

Skal det skje noe på dette området, må Sande få regjeringen med på et «dette kan kommunene få slippe»-prosjekt. Det ville skapt jubel i Kommune-Norge.