Litt dialog med Russland

Det prates om fredsforhandlinger mellom Russland og Ukraina, men så lenge Ukraina ikke vil gå med på Russlands krav, fortsetter krigen med uforminsket styrke.

Utenriksminister Sergei Lavrov sa ja til å møte Tysklands utenriksminister. Her på talerstoen i FN.Eduardo Munoz/ REUTERS

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.09.2026 – 20:00 Sist oppdatert 26.09.2026 – 20:01

Annonse

https://b9f6f83518800ce528078390169c12cd.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Nikodemus, en jødisk rådsherre og fariseer, er kjent fordi han oppsøkte Jesus i hemmelighet om natten. Han tok ingen sjanser på at noen skulle få vite at han var interessert i å få vite hva Jesus mente med alt det oppsiktsvekkende han hadde hørt at Jesus hadde sagt. Dialogen ga ikke noe resultat.

I prinsippet er både europeiske statsledere, Volodymyr Zelenskyj og Vladimir Putin åpne for dialog. Det er bare EUs utenriksminister Kaja Kallas som mener det ikke er noe poeng å snakke med Putin før han signaliserer at han vil trekke seg tilbake fra områdene i Ukraina han har okkupert.

Volodymyr Zelenskyj har bedt om forhandlinger siden i sommer. Med jevne mellomrom kommer han med uttalelser om at han tror det blir forhandlinger om ikke så lenge.

Velkommen til Moskva

For en tid tilbake sa utenriksminister Sergei Lavrov at Zelenskyj var velkommen til Moskva, men at det ikke ville bli en fredsavtale uten at Ukraina godtar Russlands krav.

Zelenskyj vil at Donald Trump skal få i gang fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland. Trump kan selvsagt ikke si at han ikke er interessert.

I dag melder mediene at Zelenskyj sier USA har foreslått samtaler på teknisk nivå mellom Russland, USA og Ukraina, og at USA mener Emiratene er et passende vertskap.

– Vi avventer et forslag fra USA angående dato, sier den ukrainske presidenten.

Det er lov å håpe, men når Zelenskyj forteller hva Trump sier, bør det tas med ei klype salt.

Det er mye prat som det ikke kommer mye ut av under FNs høynivåuke, som er over for denne gang. Denne uken åpner muligheter for samtaler i siderom, for ikke å si i kroker og kriker mellom statsledere som ikke vil han stor oppmerksomhet med hvem de snakker med.

Som en Nikodemus har Tysklands utenriksminister, Johann Wadephul, listet seg fram til et møte med Russlands utenriksminister Sergei Lavrov. De møttes lørdag, og det var Tyskland som tok initiativet til møtet.

Offisielt pågår det ingen dialog mellom Russland og Ukraina. Derfor har ikke tyske myndigheter kommentert disse opplysningene.

Annonse

Økt spenning

Samtalene skjer blant annet i en situasjon preget av økt spenning mellom landene. Den tyske regjeringen mener det var Russland som sto bak forsøket på et droneangrep mot Leipzig/Halle-flyplassen i Tyskland i august. Dette førte til at begge land beordret stengingen av hverandres konsulater.

Sist gang Lavrov møtte en tysk utenriksminister, var i januar 2022, knapt en måned før russiske styrker invaderte Ukraina.

Før møtet med Lavrov krevde den tyske siden at medieadgangen ble begrenset, og at innledende uttalelser ikke ble tatt opp på video, opplyste det russiske utenriksdepartementets talskvinne Maria Zakharova, ifølge det russiske nyhetsbyrået TASS.

Det er mulig utenriksminister Johann Wadephul forlot møtet frustrert over Lavrovs lite imøtekommende uttalelser. Eller det kan være at Wadephul har kommet til at det faktisk er et poeng å være i dialog med Russland.

Arkitekter korrigert av folket

Arkitektene kan ikke opptre like suverent som de har gjort de siste tiårene. De må nedtone modernismen, dyrke fram mer klassisk stil og sørge for at folk synes det som bygges er fint å se på.

Munchmuseet i Oslo har utvilsom egenart. Men er det et eksempel på hvordan det ikke bør bygges?Thomas Fure/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 25.09.2026 – 10:54 Sist oppdatert 25.09.2026 – 15:45

Lesetid: 5 min

Annonse

Arkitekter er barn av sin tid. Noen av dem, ikke alle, må regnes som kunstnere. Og kunstnere skal få operere på egne premisser. Politikerne skal holde armlengdes avstand. Oppdragsgivere skal passe seg for å blande seg for mye inn, utover at de må sørge for at det som skal bygges, holder seg innenfor budsjettet.

Politikerne er opptatt av klima og miljø. Arkitektene ønsker faglig frihet. Innbyggerne vil ha lavere hus, bedre materialer, grønnere gårdsrom og gater som minner mer om den tradisjonelle byen

Arkitekter kan med en viss rett kritiseres for å opptre som suverene. Det mangler ikke på nybygg som har fått kritikk, først og fremst fra folk flest. De syntes rett og slett ikke det arkitekter er fornøyd med er fint å se på. Men en slik ukvalifisert kritikk mente ikke arkitektene at de trengte å ta særlig hensyn til.

Arkitekturopprøret vinner fram

Det skjedde noe i 2016. Da ble Arkitekturopprøret etablert. Det grep om seg, og i 2021 ble det snakket om at opprøret hadde fått gjennomslag. Både arkitekter og byggherrer i privat og offentlig sektor begynte å ta større hensyn til kravene om en annen byggestil.

Arkitekturopprøret hevder at modernismen har dominert arkitekturen så sterkt at alternativer i praksis er blitt skjøvet ut. De etterlyser mer tradisjonelle materialer, bedre stedstilpasning og større plass for klassisk og tradisjonsbasert arkitektur.

I flere tiår har modernismen dominert kunsten. Poenget har vært å bryte med tradisjonen og skape noe nytt og originalt. Trenden i samfunnet har vært å sette individet i sentrum og dyrke egenart og særpreg. Det skulle helst ikke snakkes om hva som var pent eller vakkert.

Folket måtte bare godta det kunstneren kom fram til, og det arkitekten tegnet. Det fikk så være at noen reagerte på at forskalingsbordene var synlige i de massive betongveggene i en kirke. Det skulle være slik. Det var originalt, og det var ikke vanskelig for arkitekten å gi en begrunnelse. Det kunne også en teolog gjøre. Problemet var at folk syntes det var stygt, som så mye annet i den brutalistiske tradisjonen.

«Arkitektur, det stygge og det vakre» var tema for et nummer av Samtiden i 2023. I en artikkel pekte arkitekt Tor Austigard og førsteamanuensis i miljøpsykologi Einar Strumse på at det finnes noen grunnsteiner i menneskets persepsjon som arkitekturen bør forholde seg til.

Annonse

Det vakre

De viste til ny kunnskap om persepsjon, øyebevegelser og hjerneaktivitet og argumenterte for at det bør få konsekvenser for hvordan våre felles omgivelser utformes.

Mennesket søker det vakre, harmoniske former og det som oppleves godt for øyet.

Altfor mye av det som føres opp, holder ikke mål. Noe av det vil heller ikke stå seg over tid fordi folk ikke liker det. Det klassiske har på sin side vist stor evne til å overleve generasjon etter generasjon.

For kort tid siden ble det avdekket at det lekker fra taket på et av de siste prestisjebyggene som er ført opp i Oslo, Munchmuseet. Spørsmålet er om det er tilfeldig, eller om slike problemer også sier noe om vår tids måte å prosjektere og bygge på.

Det er velkjent at flate tak stiller store krav til prosjektering, utførelse og vedlikehold. «Det er ikke god arkitektur før det lekker fra taket», lyder en spøk fra arkitekturmiljøet.

Når moderne og utradisjonelle bygg skal føres opp samtidig som det gjelder å bygge billigst mulig, kan faren for feil øke.

Det er pinlig at det allerede er blitt konstatert lekkasjer i et praktbygg som åpnet for fem år siden. Omfanget og årsaken er ennå ikke fullt ut klarlagt. Dermed er det heller ikke avklart hvem som har ansvaret.

Arkitektur handler imidlertid ikke bare om hvordan et bygg ser ut. Det handler om omgivelsene, andre bygg i nærheten, utearealer og friområder. Det handler om hvordan det enkelte prosjektet inngår i en hel bydel.

Mye av arkitekturdebatten har flyttet seg fra bygget isolert sett til hva som skal til for at mennesker kan bo godt og trives med det øyet ser og kroppen kan ta i bruk.

Med jevne mellomrom dukker akitekturdebatten opp i mediene, denne uken i Klassekampen.

Brochman med bok

Arkitekt, forfatter og Arkitektur-redaktør Gaute Brochmann mener mye av det som bygges i Norge i dag, er dårligere enn tidligere. I boka Ut av arkitekturen bruker han Munchmuseet i Oslo som et symbol på problemet.

Før oppfattet han museet som et enkelt mislykket prosjekt og Operaen som beviset på hvor god samtidsarkitektur kan være. Etter hvert har han kommet til den motsatte konklusjonen: Operaen er snarere det sjeldne lykketreffet, mens Munch representerer et mer grunnleggende problem, hevder han i Klassekampen.

Brochmann mener det blir for enkelt å forklare dårlig arkitektur med grådige utbyggere og dårlig økonomi. Arkitektfaget må også granske seg selv. Han mener modernismen har gjort arkitekturen for individualistisk. Tidligere fantes det tydeligere forestillinger om hvordan et hus skulle se ut og fungere. I moderne arkitektur forventes det i større grad at hvert bygg skal være noe særegent og uttrykke arkitektens individuelle løsning.

Denne friheten kan gi fremragende arkitektur, men ifølge Brochmann fører den for ofte til dårlige resultater. Problemet viser seg både i prestisjebygg som Munchmuseet og i ordinære boligprosjekter.

Han viser til at mye av det som ble bygget i første del av 1900-tallet, for eksempel Torshovbyen, Iladalen og hagebyene i Oslo, fortsatt fungerer godt når det gjelder lys, byrom, fellesarealer og plassering i byen.

Liberaliseringen og den mer markedsstyrte boligbyggingen fra slutten av 1900-tallet og inn på 2000-tallet mener han har gitt dårligere byggkvalitet.

Han mener arkitektmiljøet i for lang tid har vært opptatt av bygg som skal skille seg ut, framfor å besvare det grunnleggende spørsmålet: Hva er et godt hus?

Arkitektmiljøet ble for opptatt av seg selv. Derfor sto det laglig til for hugg da Arkitekturopprøret rullet inn over det.

Brochmann deler mye av Arkitekturopprørets kritikk av modernismen, men avviser bevegelsens løsning. Han ønsker ikke en tilbakevending til klassisisme, historiserende fasader, symmetri og søyler.

Poenget hans er at kritikken av modernismen egentlig burde ha kommet fra arkitektene selv. Fordi arkitektstanden ikke har vært tilstrekkelig selvkritisk, har Arkitekturopprøret kunnet overta kritikken og koble den til ønsket om mer tradisjonell arkitektur.

Brochmann vil ikke skru klokka tilbake og bestille flere fasader, symmetri og søyler i klassisk stil. Men han etterlyser felles standarder, historisk bevissthet og mindre dyrking av det unike. Han vil bort fra tanken om at hvert bygg skal få karakter av å være et individuelt eksperiment.

Han tar til orde for at arkitektene skal se på det som gjennom tidene har vist seg å fungere godt, og bruke dette som et sterkere utgangspunkt for nye bygg.

Annonse

Gamle hus

Det er ikke nødvendigvis et spørsmål om å kopiere gamle hus. Det handler snarere om en arkitektur der man ikke begynner helt på nytt hver gang og behandler hvert prosjekt som et isolert eksperiment.

Det foregår stadig livlige debatter om arkitektur i Oslo. Ulike interesser står mot hverandre: økonomi mot estetikk, eksperter mot folk flest, politikere mot utbyggere.

Politikerne er opptatt av klima og miljø. Arkitektene ønsker faglig frihet. Innbyggerne vil ha lavere hus, bedre materialer, grønnere gårdsrom og gater som minner mer om den tradisjonelle byen.

Det er ikke enkelt å skjære gjennom. Noen ganger gjør politikerne det, med varierende resultat. Men det går den riktige veien. Det virker som de ulike aktørene er blitt mer opptatt av å lytte til hverandre, selv om uenigheten kan være stor. 

kommentar gaute brochmann arkitekturopprøret arkitektur modernisme magne lerø munchmuseet

Trump tapte mot mediene

Mediene og domstolen har sammen påført Donald Trump et nederlag. Han kan ikke nekte medier han ikke liker adgang til Det hvite hus.

President Donald Trump vil ha medier ut av Det hvite hus, men domstolen griper inn.Jacquelyn Martin/ AP Photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 24.09.2026 – 22:26 Sist oppdatert 25.09.2026 – 11:07

Annonse

Donald Trump fører nær sagt en daglig kamp mot medier han hevder motarbeider ham. Det toppet seg forrige fredag da han ga beskjed om at CNN, MS NOW og Politico ikke lenger skulle få adgang til Det hvite hus. Han begrunnet det med at disse mediene publiserer for mye «fake news».

De utestengte mediene sa umiddelbart at de ikke ville akseptere beslutningen, og tok saken til retten.

Misliker journalistikken

De hevder ikke at journalister har en generell rett til å komme inn i Det hvite hus. De peker på at staten ikke kan trekke tilbake en eksisterende akkreditering fordi presidenten misliker innholdet i journalistikken, særlig ikke uten varsel og en ordentlig prosess.

I dag har en føderal dommer opphevet utestengelsen. Dommeren mener mediene har sannsynliggjort at utestengelsen er i strid med grunnlovens krav til rettssikkerhet.

Avgjørelsen viser hvor sterkt ytrings- og pressefriheten står i USA. Når Trump forsøker å legge hindringer i veien for medier han ikke liker, står domstolene klare til å gripe inn.

Presidenten kan ikke uten videre bruke akkreditering som et redaksjonelt pressmiddel. Staten behøver ikke gi alle journalister adgang, men når de først er etablert et akkrediteringssystem, kan presidenten ikke bruke tilgang som belønning eller straff for journalistikken mediene bedriver.

Trump har ikke den makten han gjerne skulle hatt til å styre den politiske debatten i USA.

Det kan være at Trump uansett ville blitt nødt til å oppheve vedtaket om å utestenge de tre mediene etter at  mediene valgte å opptre solidarisk. Da CNN ble hindret i å utføre sin oppgave i TV-poolen, ville de øvrige TV-nettverkene ikke stille med en erstatter.

Trump liker og er avhengig av oppmerksomhet. Derfor har han mye å tape på en omfattende konflikt med mediene. Han står fritt til å kritisere dem, men han kan ikke bruke statens makt til å regulere journalistikken etter eget forgodtbefinnende.

Det er ikke første gang Trump og mediene har kollidert.

I februar 2025 ble Associated Press’ adgang til enkelte arrangementer begrenset etter at nyhetsbyrået fortsatte å bruke betegnelsen «Gulf of Mexico», samtidig som det også omtalte Trumps nye navn «Gulf of America». AP gikk til retten og fikk medhold.

Annonse

Hele pressekorpset

Trump-administrasjonen har også endret kriteriene for White House press pool slik at Det hvite hus har fått større kontroll over hvilke medier som får være med i den lille gruppen journalister som til enhver tid følger presidenten. Poolen er viktig fordi mange presidentarrangementer har så begrenset plass at hele pressekorpset ikke kan være til stede.

Trump prøver i praksis å flytte grensen mellom redaksjonell frihet og myndighetenes kontroll over journalistisk tilgang. Men han må erkjenne at han ikke kan bestemme seg for hvilken presse han vil ha.

Pressen skal være fri. Den trenger ikke, og skal ikke, underordne seg landets president.

pressefrihet medier det hvite hus donald trump kommentar magne lerø usa utsyn

Stortinget vil prøve å rydde opp i Epstein-kaoset

Selvsagt beklager Terje Rød-Larsen relasjonen til Jeffrey Epstein. Politikerne overreagerte og kan være på vei inn i ei huskestue av en kontrollhøring som fort kan bidra til å skape enda mer kaos.

Terje Rød-Larsen angrer på sin relasjon til Jeffrey EpsteinHåkon Mosvold Larsen/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 23.09.2026 – 10:56 Sist oppdatert 23.09.2026 – 10:56

Annonse

I NRKs nye Brennpunkt-dokumentar (som vi ennå ikke har rukket å se) sier Terje Rød-Larsen at han angrer på sitt forhold til seksualforbryteren Jeffrey Epstein, og at han burde ha kuttet forbindelsen til ham tidligere.

– Hvis jeg hadde visst at han systematisk bidro til seksuelle overgrep, så hadde jeg sluttet å forholde meg til ham, sier Rød-Larsen.

Epstein som døråpner

Epstein fungerte som en døråpner til andre velstående personer som kunne bidra økonomisk til International Peace Institute (IPI), hvor Rød-Larsen var president. Epsteins donasjoner til IPI utgjorde imidlertid under én prosent av IPIs totale budsjett mellom 2011 og 2019.

Ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen er under etterforskning deres tilknytning til Epstein. Denne siden av saken må ligge til etterforskningen avsluttes, forhåpentligvis en gang i 2027.

Vi har tidligere skrevet at det neppe vil bli tatt ut tiltale mot verken ekteparet eller Thorbjørn Jagland.

Det bør ikke overraske noen at Terje Rød-Larsen beklager den relasjonen han har hatt til Epstein. Hvem gjør ikke det? Det går an å mene at han burde ha fått mistanker om hva Epstein holdt på med, og sjekket.

Det er ikke vanskelig i ettertid å peke på hva en burde ha gjort når en skandale rulles opp.

Når Stortinget neste onsdag åpner sin kontrollhøring om Epstein-saken, kan det fort ende opp i en studie i etterpåklokskap. Vi vil garantert få høre mye om hva statsråder og sentrale politikere burde ha visst og burde ha sjekket. Det spørs om noen av de mange Stortinget henter inn, vil være i nærheten av den typen anger som Terje Rød-Larsen setter ord på.

Tidligere SV-leder og utviklingsminister Erik Solheim mener Stortingets kommende Epstein-høring er en «absurd overreaksjon». Han sier til Dagens Næringsliv at han frykter at den vil føre til mer byråkrati i Utenriksdepartementet.

Annonse

Redd for feil

Han frykter at ansatte i UD blir mer redde for å gjøre feil, og at det kan gjøre norsk diplomati mindre handlekraftig.

Det er mulig det. Men det avhenger av hvordan høringen gjennomføres og hva som kommer ut av den.

Alle som har vært statsråder i UD de siste 20 årene, skal etter planen innkalles til høringen, som skal ta for seg hva regjeringen har gjort etter opplysningene som kom fram i Epstein-dokumentene. Komiteen vil også undersøke kontrollen med bistandsmidler, UDs kultur og bruken av nettverk i arbeidet for norske posisjoner internasjonalt.

Stortinget vil neppe avdekke noen ukultur i UD. Det de vil finne ut, er at embetsverket i UD i betydelig grad følger opp de politiske signalene som gis. Det dukker neppe opp et sort svane som pressen ikke alt har grepet fatt i.

Det er større sjanse for at granskningsutvalget som er nedsatt, kan komme frem med nye opplysninger.

Norge har ønsket å spille en betydelig rolle internasjonalt. Vi har raust støttet flere institusjoner og tiltak der vi også har fått være med  å ha innflytelse.

Terje Rød-Larsen var etter Oslo-avtalen en stjerne på den internasjonale nettverkshimmelen. Selvsagt ville statsråder og de som hører til det vi kan kalle bistandsindustrien, at Norge skulle ha en relasjon til det nettverket han var sentral i.

Skyve fra seg ansvar

Politikerne bør ikke forsøke å skyve fra seg ansvar for politikken og den praksis det har ført til. De står oppi det med begge beina.

Kontrollkomiteen finner neppe en svart katt de kan henge ei bjelle på og jage ut i mørket. Det er hvordan en kollektiv interesse arter seg i praksis, vi vil få demonstrert.

En bør ikke bruke denne høringen til en debatt om norsk bistandspolitikk. Vi kan til nød bruke den til å stille spørsmål med hvor sterkt Norge skal være engasjert i freds- og demokratiarbeid. Det er mulig tiden er inne for å legge konseptet «fredsnasjonen Norge» på hylla.

Hvis det er slik at et flertall på Stortinget vil avvikle «et kostbart fredsdiplomati», hører det hjemme i budsjettbehandlingen som starter om et par uker, ikke i Epstein-høringen.

Det er ikke noe å si på at Stortinget vil ha en kontrollhøring i en så betent sak. Men skal det ikke ende opp i enda mer emosjonelt drevet kanos, må de bekjempe sin hang til å bedrive etterpåklokskap. Viser høringen at det er  grunnlag for kritikk, bør det ledsages av selvkritikk.

KOMMENTAR

Zelenskyj med Trump på på nakken.

Når Donald Trump ber Ukraina slutte å angripe russiske oljeanlegg, slår han i realiteten beina under den strategien som Volodymyr Zelenskyj har fulgt siden i sommer, og som Trump da ga tommelen opp for.

Volodymyr Zelensky og Donald Trump skal møtes igjen. Her er de sammen i Washington DC for tre måneder siden.HANDOUUKRAINIAN PRESIDENTIAL PRESS SERVICE / AFP

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 21.09.2026 – 20:39

Annonse

I juni innledet Ukraina en angrepsbølge mot Russland. De angrep varehus, energianlegg og oljeinstallasjoner. Det var ikke noe å si på det. Ukraina svarte på angrepene fra Russland. Krig er krig.

Volodymyr Zelenskyj argumenterte med at når krigen kom til Russland, ville det føre til at Russland ble mer interessert i å forhandle fram en løsning på krigen.

Flere Nato-statsledere og Donald Trump vendte tommelen opp for Zelenskyjs nye strategi. Den kom overraskende på Russland. Å slå hardere til mot Russland så ut til å bli vellykket. Det ble igjen snakket om at Ukraina kunne vinne krigen. I alle fall var de på offensiven i sommer.

Russland angriper hardere

Men det motsatte skjedde. Vladimir Putin og hans krets bestemte seg for å angripe Ukraina enda hardere. Det virket som om de ble mindre interessert i fredssamtaler.

Ukraina mangler våpen for å kunne forsvare seg mot de mange ballistiske rakettene Russland sender over Ukraina. I tillegg sender russerne hundrevis av droner over landet flere dager i uken. De har også angrepet havner i Ukraina. Det er nå nær sagt umulig å få gods og varer ut eller inn i landet via Svartehavet.

På sikt blir dette en krise både for befolkningen og for dem som kjemper ved fronten. De får ikke de forsyningene de er avhengige av.

Tyrkia la i helgen fram et forslag om stans i krigshandlingene i og rundt Svartehavet. Det er Russland neppe interessert i. Nå vil de vinne krigen militært.

For noen dager siden ba Donald Trump Ukraina om å slutte å angripe russiske oljeinstallasjoner. Han hevdet at dette bidrar til økt oljepris.

Annonse

Hormuzstredet er problemet

Det var et merkverdig utspill. Grunnen til at oljeprisen er høy, er at Hormuzstredet er stengt. Det er krigen i Iran som er problemet.

Zelenskyj svarte på Trumps utspill at det var greit for dem å stoppe angrepene på olje- og energianlegg dersom Russland gjorde det samme. Det ble med ideen. Krigen fortsetter som før.

Men i går snakket Trump og Zelenskyj lenge på telefonen. Tirsdag skal de møtes på sidelinjen i forbindelse med FNs høynivåuke.

Ifølge personer med kjennskap til telefonsamtalen er Trump bekymret for at angrepene forverrer den globale dieselmangelen og gjør drivstoffet dyrere, skriver Financial Times.

Ifølge en annen ukrainsk tjenestemann ønsket Trump å sikre at russiske leveranser av diesel skulle nå verdensmarkedet for å redusere presset på prisene.

Samtalen søndag fant sted kort etter at Ukraina hadde gjennomført det største droneangrepet noensinne mot den russiske hovedstaden. Blant det som ble truffet, var et stort oljeraffineri som begynte å brenne.

Det amerikanske initiativet for å få slutt på krigen har sakket akterut de siste månedene. Så langt har det ikke kommet noe ut av Steve Witkoff og Jared Kushners besøk i Kreml og Kyiv for et par uker siden.

Donald Trump har mistet interessen for å få til en fredsavtale mellom Russland og Ukraina. Han har latt de europeiske Nato-landene få ansvaret for krigen. Det er krigen i Iran og MidtøstenTrump er opptatt av.

Og ikke minst bensinprisen i USA. Krigen i Iran har ført til økte priser på flere varer. Om seks uker er det valg. Republikanerne ligger dårlig an. Trump vet ikke hva han skal foreta seg. Det kan bli verre enn det er, for Iran truer med å angripe amerikanske installasjoner i Midtøsten. De ser seg mer tjent med krig og bråk enn å sitte stille i båten få uker før valget

Det er ikke noe sjakktrekk å legge press på Zelenskyj og tro at det fører til lavere oljepris. Det tar seg også dårlig ut at Natos mektigste sjef sparker Zelenskyj når han ligger nede.

Det er mye som ikke går Zelenskyjs vei for tiden. Han bør slippe å få Trump på nakken.

EU – en koloss på leirføtter

Ursula von der Leyen skryter av at EU er sterkere enn noen gang. Det er like treffende å si at EU er en koloss på leirføtter. Det er slett ikke gitt at EU blir det unionistene drømmer om og sier må skje.

EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen og Canadas statsminister Mark Carney vil ha tetter samarbeid.Yves Herman/ Reuters/File photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 19.09.2026 – 19:50 Sist oppdatert 20.09.2026 – 06:45

Annonse

Da EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, holdt sin «State of the Union»-tale 16. september, smørte hun tjukt på. Hun mener EU er sterkere enn noen gang og viser til at samarbeidet mellom landene må styrkes i den rådende geopolitiske situasjonen.

Europa kan ikke lenger basere seg på at USA garanterer for sikkerheten. Hun mener å se at en mer selvstendig europeisk makt er i ferd med å vokse fram. Hun vil opprette et nytt europeisk sikkerhetsråd og ha et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid med blant andre Norge.

Strålende fornøyd

Hun virket strålende fornøyd med at Canadas statsminister Mark Carney sier han vil ha et tettere samarbeid med Europa. EU har ikke noen ordning for assosiert medlemskap. Det vil von der Leyen fikse. Hun forstår at Canada ikke vil eller kan bli medlem. Da må EU ordne det slik at Canada kan bli et assosiert medlem.

Selv om Canada har en mindre befolkning enn Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, vil EU ha landet med på laget. For Canada står økonomisk sterkere enn de fleste EU-land.

Mark Carney talte til EU-parlamentet torsdag. Det han ikke sa direkte, men som alle forsto at han mente, er at EU og Canada, og gjerne flere land, må stå sammen som en motvekt til  Donald Trump.

Nato lever i beste velgående, i alle fall om vi skal tro på alliansens generalsekretær Mark Rutte. Det synes ikke Ursula von der Leyen å være like overbevist om.

EU-kommisjonens leder tar nå til orde for at Europa trenger en egen sikkerhetsmekanisme à la Natos artikkel 4, der tanken er at ett medlemsland kan kreve at alle medlemmene kommer sammen for å drøfte kriser og sikkerhetstrusler som oppstår.

Von der Leyen mener at Europa trenger en ny strategi for å håndtere hybride trusler som dataangrep, sabotasje og droner som skaper farlige situasjoner, og advarte i talen om at EU nå må forholde seg til «en åpent fiendtlig verden».

– En territoriell angrepskrig raser på kontinentet vårt, andre har brutt ut i nærheten, slo hun fast. Den danske avisen Politiken lister opp ti større hendelser bare i 2026.

Annonse

Norge er med

I en uttalelse til NTB sier Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) at det er bra at EU styrker sikkerhetssamarbeidet i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

– Vi ønsker velkommen at EU vil at også Norge, Storbritannia, Canada og Island skal involveres i dette, sier Eide.

Samtidig minner han om at Nato fortsatt er rammen for Norges kollektive forsvar.

Hvilken rolle EU skal spille når det gjelder forsvar og sikkerhet, er uklart. EU er ingen forsvars- og sikkerhetsallianse. EU har heller ikke flere midler enn det medlemslandene vil gi unionen.

Frankrike er blant landene som vil redusere bidraget til EU sentralt. Tyskland har gitt beskjed om at landet ikke er rede til en betydelig økning.

EU holder seg med store ord, men har lite penger. Det er ikke gitt at EU får den koordinerende rollen på det sikkerhetspolitiske området som EU-kommisjonen ser for seg.

EU har tatt på seg en lederrolle når det gjelder støtte til Ukraina og sanksjoner mot Russland. Dette går ikke på skinner for tiden. EU sliter med å spa opp de milliardene Ukraina må ha for å holde krigen gående. Det er også økende uenighet innad i EU om Ukraina-politikken.

EU er under press. Noen vil ta større skritt i retning av en sterkere union. Andre vil skru klokken tilbake og styrke nasjonalstatenes myndighet.

Det er ikke gitt hvem som vinner tautrekkingen.

En forening for tvilsomme redaktører som Hans Rustad

Landets redaktører har grunn til å være provosert over Hans Rustad, men det betyr null og niks om han sparkes ut av Norsk Redaktørforening. Ikke engang om Document mister pressestøtten, vil det føre til noen endringer.

Redaktørforeingene blir bedt om ekskudere Document.no-redaktør Hans Rustad. Her er han  under pressekonferansen i Justisdepartementets lokaler da Sylvi Listhaug kunngjorde at hun ville trekke seg som justisminister.Håkon Mosvold Larsen/ NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 18.09.2026 – 10:06 Sist oppdatert 18.09.2026 – 11:13

Annonse

Da Documents redaktør, Hans Rustad, i 2018 fikk bli medlem i Norsk Redaktørforening, kom han inn i det gode selskap. Seinere har også Document fått pressestøtte, over 10 millioner siden 2023. Slik sett skulle en tro at Document var som andre medier og Rustad som andre redaktører. Det stemmer ikke.

Hans Rustad mener Document er noe helt for seg selv. Det er i Document en kan lese om det som er sant. De redigerte mediene er i lomma på myndighetene og «den dype staten», hevder han.

Det har flere ganger stormet rundt Document. De er felt 15 ganger i PFU for brudd på presseetikken. Det de skriver om innvandring, innvandrere og islam, fører med jevne mellomrom til temperatur på sosiale medier.

Gaute Skjervø 

Etter at AUF-leder Gaute Skjervø hadde blitt utsatt for massiv hets over lang tid, flesket han til mot Document. Han hevdet at det er slike nettsteder og redaktører som Hans Rustad som nører opp under hets og ville konspirasjonsteorier.

MDG har seinere fulgt opp og sagt at Document bør fratas pressestøtten. Det skal mye til om politikerne gir seg i kast med å lage nye regler for pressestøtte for å frata Document støtten.

I høst har flere tatt til orde for at Norsk Redaktørforening på nytt bør vurdere om Hans Rustad kan være medlem.

For en uke siden grep Filter Nyheter fatt i Rustad. De hørte gjennom flere episoder av podkasten hans.

Her fikk lytterne høre dette:

«Hvis det er sant, så betyr det at Støre er en forræder mot sitt eget folk. Og han er jo det. Han er en forræder, og han kommer til å gå inn i historien som en forræder. Og derfor reagerer han som all overklasse når de skal styrtes – med raseri. Men han kan skrike så mye han vil, fordi historiens dom er i ferd med å senke seg ned over ham. Retribution. Gjengjeldelse. Det er det Støre har i vente.»

Annonse

Støre – en Quisling

I Rustads verden er Jonas Gahr Støre (Ap) «en ny Quisling» som har «solgt seg til Satan». Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) er «i allianse med islam» og frimurerlosjen, Høyre-leder Ine Eriksen Søreide er del av «ondskap». NRK «minner litt om Goebbels», journalistene der er «propagandasoldater», VG er «spydspissen for den dype staten» og Aftenposten «tjener ondskapens hær i himmelrommet». Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) «serverer Norge på et fat til de hun selv kommer fra». Gaute Skjervø (Ap) er «ekstremist», Masud Gharahkhani (Ap) «har ikke noen rett til å gå i bunad», og Arbeiderpartiet prøver å «innføre sharia» i Norge. Dessuten kan vi ikke utelukke at det norske utviklingsdirektoratet Norad er del av et intrikat komplott som involverer CIA og George Soros.

Rustad mener Ap-regjeringen arbeider i det skjulte for «et islamisert Norge med muslimer som herskerklasse», mens en mystisk «dypstat» styrer i kulissene.

Han tror ikke «sånne som Støre og Macron» uten videre vil gi seg, og ser for seg at valget kan stå mellom «galgen» og «hodene til innbyggerne på en påle». Han mener utviklingen nå går så raskt i feil retning at folk tenker: «Hvorfor kan ingen stille dem mot en mur?»

Hadde slike utsagn vært rettet mot enkeltpersoner, ville han blitt dømt for hatretorikk. Det er annerledes når de rettes mot dem som har makt i samfunnet. Og det meninger. Rustad har ingen planer om å tromme sammen en eksekusjonspelotong.

Norske medier får høre at de står på feil side i sivilisasjonskrigen. De «voldtar publikum» ved å «lyve om absolutt alt» for «de mørkeste krefter». Det må de redigerte mediene tåle å høre.

Surrer i vei

Rustad surrer i vei med sitt – og han har skaffet seg en følgerskare. Slik er det for tiden. De ytterliggående har vind i seilene.

Det er få, om noen, som hevder at det Rustad sier og mener, ikke faller inn under ytringsfriheten.

Da Rustad ble medlem av Redaktørforeningen, forpliktet han seg til Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten, og han sa at Document skulle være et seriøst journalistisk nettsted.

Etter det amerikanske presidentvalget og stormingen av Kongressen i 2021, vurderte Redaktørforeningen Rustads medlemskap, blant annet fordi han kollektivt stemplet norske medier som løgnere og ga inntrykk av at de inngikk i en konspirasjon. Men foreningen fant ikke grunnlag for formell advarsel eller eksklusjon. Han fikk imidlertid kritikk for sin dekning av det amerikanske valget og omtalen av norske medier.

1.september meldte de tre Morgenbladet-redaktørene Bjarne Riiser Gundersen, Ingeborg Misje Bergem og Bernhard Ellefsen seg ut i protest mot at Rustad får være medlem i foreningen. Også Børre Arntzen, debattredaktør i Avisa Nordland, har meldt seg ut.

Redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, og Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, har ikke gitt støtte til kravet om at Rustad må ekskluderes fra foreningen.

I dag ber Aftenposten om at Redaktørforeningen vurderer å ekskludere Rustad.

De som vil ha Rustad ut av foreningen, hevder at han opptrer åpenbart i strid med foreningens formål. De mener han gjentatte ganger viser at han ikke respekterer de retningslinjene mediene er forpliktet til å følge.

De poengterer at ytringsfriheten gir Rustad rett til å drive Document og uttrykke svært kontroversielle synspunkter, men at dette ikke gir ham rett til å være medlem av en faglig forening som har som formål å beskytte bestemte journalistiske og redaktørfaglige normer.

Når Rustad fikk bli medlem i foreningen og fortsatt er det, er det fordi Redaktørforeningen skal romme medie- og meningsmangfold, og fordi politisk ståsted eller kontroversielle meninger ikke skal avgjøre medlemskap.

Annonse

Vær Varsom-plakaten

Det finnes ikke en bestemmelse om at gjentatte brudd på Vær Varsom-plakaten diskvalifiserer fra medlemskap. Det er andre medier som også har blitt felt i PFU en rekke ganger.

Før noen kan ekskluderes fra foreningen, skal vedkommende gis en advarsel og få anledning til å uttale seg, og et eksklusjonsvedtak kan ankes til landsmøtet. Ingen er hittil blitt ekskludert siden foreningen ble etablert i 1950.

Når fire medlemmer har meldt seg ut av foreningen, må styret gripe fatt i saken på styremøtet neste uke. Vi kan da forvente at styret vedtar at det skal reises en sak mot Hans Rustad. Det neste som da skjer i denne omgang, er at han besvarer de spørsmålene styret stiller. I praksis betyr det at han må begrunne hvorfor han vil være medlem i foreningen og svare på den kritikken han har fått den siste måneden.

Hvis medlemskapet i foreningen først og fremst betyr tilslutning til Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og det redaktørstyrte systemet, vil terskelen for eksklusjon være høy. Hvis det kreves at medlemmer aktivt slutter seg til og forsvarer den redaktørstyrte journalistikken, vil Rustad ligge tynt an.

Hvis Rustad ekskluderes, vil foreningen i praksis være en forening for de redigerte mediene. Det vil bety minimalt for Rustad om han mister medlemskapet. Han er på ingen måte et aktivt medlem av foreningen. Han utnytter heller ikke sitt medlemskap til noe som helst.

Blir Rustad ekskludert, vil han kunne stå fram som et offer i egen menighet. Han vil kunne bruke det som et bevis på sin påstand om at de redigerte mediene opptrer i flokk og ikke tåler å bli utfordret.

Det mørket som flere tar til orde for at Rustad bør skyves ut i, er ikke så mørkt for Rustad og hans flokk. De holder seg med andre lyskilder enn dem den redigerte redaktørtradisjonen kan by på.

Det er mulig noen redaktører har glede av å stå som rene og ranke i en forening fri for provokatører. Men om Rustad er med i foreningen eller ikke, er definitivt en liten sak.

Det er tydeligvis blitt  en sak noen vil markere seg på.

Slik er det som regel med ekskludering, kansellering og sanksjoner. Det er for det meste indremedisin, et utspill for å markere seg. Om det betyr noe i praksis, er det så som så med.

Fotball, kreft, kubikkmetre med lyrikk og cowboydiplomat

En omfattende historie om Radiumhospitalet, en krokodille som må i krigen og en utradisjonell biografi er noe av innholdet i denne utgavens «Notert om bøker».

Marte Heian-Engdal er historiker, forfatter og en av Norges fremste eksperter på Midtøsten. Hun har skrevet bok om det hun omtaler som en «cowboydiplomat».SturlasonMagne Lerø

Publisert 18.09.2026 – 07:35

Annonse

Denne teksten er på trykk i Samtiden 5-2026. Alle artiklene fra dette nummeret kan leses her.

*

NOTERT OM BØKER

Hvert nummer av Samtiden inneholder en bokseksjon med spalten «Notert om bøker». Denne var på trykk i Samtiden 5-2026.

Fidjestøl om fotball og kreft

Journalist, filosof og biograf Alfred Fidjestøl (53) har gitt ut 12 bøker siden 2004. Spennvidden er stor, fra Julius og Kulturrådet til fotball, Georg Johannesen, Per Sivle og Radiumhospitalet.

I 2014 gjorde han stor suksess med Nesten menneske. Biografien om Julius, som han mottok Språkprisen 2017 for. I vår kom Oppstandelsen: Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik på Gyldendal.

I sommer ga forlaget ut den omfattende historien om Radiumhospitalet, Kampen for tilværelsen. Etter en stor innsamlingsaksjon kunne Det norske radiumhospital åpne i 1932. I dag har sykehuset på Montebello i Oslo vokst til et tettsted av spesialbygg og beslektede institusjoner.

Radiumhospitalet er en del av Helse Sør-Øst og får statlige bevilgninger til driften. Men de som har stått i spissen for sykehuset, har hatt større visjoner for kreftomsorgen enn det statlige bevilgninger har kunnet dekke. Derfor har Radiumhospitalet mottatt millioner av kroner hvert år i gaver og arv.

Alfred Fidjestøl forteller historien om kampen for å etablere landets første «kræfthospital», den gangen kreft fortsatt var en håpløs og skambelagt diagnose. De siste tiårene har Radiumhospitalet også ført sin egen kamp for sine interesser gjennom fusjoner og reformer i norsk helsevesen. Innenfor sykehusets vegger har mennesker hver eneste dag og natt kjempet for livet.

Boken handler også om sykehusets profilerte leder gjennom 22 år, kreftlegen, professoren, kunstneren og forfatteren Jan Vincent Johannessen. Selv om han gikk av som direktør i 2005, fortsatte han å samle inn penger til Radiumhospitalet og spille en rolle i de byråkratiske, politiske og medisinske kulissene for at sykehuset skulle beholde sin egenart og profil.

Annonse

«Cowboydiplomaten» Tor Wennesland

I Marte Heian-Engdals nye bok, Et helsikes oppdrag: Diplomaten Tor Wennesland og tiårene da Norge skulle redde verden, omtales Wennesland som en «cowboydiplomat». Skal en få gjort noe i en så komplisert region som Midtøsten, nytter det ikke å være for opptatt av protokoller og redd for å gjøre feil.

Wennesland våger å ta sjanser, opptre uventet og bevege seg inn i situasjoner der utfallet er usikkert.

Han har arbeidet mest i Midtøsten de siste 20 årene, blant annet som ambassadør i Egypt og Libya og som FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten.

Marte Heian-Engdal har ikke skrevet en tradisjonell biografi om Wennesland. Boken handler om tiårene da norske diplomater skulle redde verden.

Norge ønsket ikke at Oslo-avtalen skulle dø hen. Derfor har vi engasjert oss tungt i arbeidet med å skape fred og forsoning mellom israelere og palestinere i Gaza og på Vestbredden. På sett og vis har Wennesland fortsatt der Mona Juul og Terje Rød-Larsen slapp.

Krisen i Midtøsten er større enn noen gang. Tor Wennesland kan ikke vise til store resultater av sin innsats. Slik er diplomatiets vilkår. En må forsøke å gjøre det beste ut av de situasjonene som oppstår, og de mulighetene som åpner seg. På Wenneslands engasjement og tro på at innsatsen nytter, er det ingenting å utsette.

Jan Erik Vold med en kubikkmeter lyrikk

Jan Erik Vold har samlet 200 dikt som han mener har noe å si lesere i dag. Dikt skal egentlig stå på egne ben. Den enkelte leser skal stå fritt til å tolke og legge sin egen mening inn i dem.

For mange blir dikt likevel for kompliserte og utilgjengelige. Derfor er interessen for lyrikk begrenset. Det vil Jan Erik Vold gjøre noe med. Han har derfor skrevet kommentarer til dikt fra kjente lyrikere og visediktere. I Ein kubikkmeter lyrikk finnes bidrag fra André Bjerke, Halldis Moren Vesaas og Herman Wildenvey, men også fra Øystein Sunde og Bjørge Lillelien.

Tekstene har tidligere stått på trykk i Dag og Tid. Vold har også tidligere gitt ut bøker etter samme lest.

Annonse

Krokodillen må i krigen

I den nye boken Johannes Jensen og krigen må ligningsfunksjonæren og familiefaren trekke i uniform, og han får et gevær i hendene. Meningen er at det skal brukes.

– Krigene kommer så tett på. Stadig yngre barn får dem inn via ulike nyhetsmedier. Denne boken er dessverre enda viktigere nå enn for bare noen få år siden, sier Henrik Hovland til NTB.

Han står bak boken sammen med illustratør Torill Kove. De har snakket om å lage en bok om krig i minst ti år.

De to er opptatt av at barns frykt for krig må tas på alvor. Det er umulig å skjerme barn for å høre om krig. Vi må snakke om det, i en form og i et språk som barn kan forstå, mener de.

– Jeg lurer på om folk kvier seg for å snakke med barna sine om krig fordi de selv bærer på minner om hvor skummelt det var å være liten og se at det skjer – men ikke helt forstå hva det er, sier Kove.

Hovland besøkte Kyiv i mai i år. Her diskuterte han barns opplevelse av krig med ukrainske forleggere og barnebokforfattere.

– Erfaringene deres er hvor viktig det er å snakke med barna. At man ikke må prøve å skjule virkeligheten for dem. For da kan de finne på fantasifulle forklaringer som er mer skremmende, sier Hovland.

Demokratiet henger på nasjonalstaten

 Demokratiet i Europa står og faller med hver enkelt nasjonalstat. Det sliter EU med å forstå. Når Canada nå ønsker en allianse med EU, kan det bidra til større klarsyn i Brussel.

Canadas statsminister Mark Carney vil ha et tettere samarbeid med EU. Her i samtale med president for EU-kommisjonen, Ursula von der LeyenYves Herman/ Reuters

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 16.09.2026 – 10:46

Annonse

Canadas statsminister Mark Carney holdt en tale på Davos-møtet i vinter som satte spor. Han sa rett ut at den gamle verdensordenen er brutt sammen, og at perioden med amerikansk dominans og et stabilt, regelbasert internasjonalt system er over. Verden er gått inn i en tid preget av stormaktsrivalisering og geopolitisk maktbruk.

Han tok til orde for et sterkere samarbeid mellom mellomstore land. Denne uken har han fulgt opp det han sa. Canada ønsker å inngå en allianse med EU, men det er ikke aktuelt å søke medlemskap.

Det er for sterktå si at flaggene gikk til topps i EU over utsiktene til å få Canada som assosiert medlem. EU har ingen ordning for assosierte medlemmer, men det lar seg nok ordne når den politiske viljen er til stede.

Samarbeidet på skinner

Samarbeidet synes allerede å være på skinner. I dag holder EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, sin årlige «State of the European Union»-tale. Carney er ikke bare til stede. Han slipper selv til på talerstolen  torsdag for å si noen velvalgte ord til EU-parlamentet.

– Vi deler de samme verdiene, vi har de samme prioriteringene, og det ligger godt til rette for at vi kan utnytte våre komplementære styrker, sier han som begrunnelse for samarbeidet med EU.

Deretter reiser han til Storbritannia for å møte statsminister Andy Burnham. Det blir ikke siste gang de snakker sammen om hvordan land kan samarbeide tett med EU uten å være medlem av unionen.

Det enkleste å samarbeide om er penger. Financial Times skriver at det allerede føres samtaler om hvor mye Canada kan bidra med når det gjelder støtte til Ukraina. Men skal det bli fart på samarbeidet, må partene også snakke om handel, kunstig intelligens, digitalisering og sikkerhet.

Det kan også tenkes at Mark Carney utfordrer europeiske ledere til å innta en tøffere linje overfor Donald Trump. Selv har han nektet å bøye seg for krav fra Trump og er på vei inn i en handelskonflikt med sin mektige nabo.

Men ikke alle er like fornøyde med at Canada bare ønsker en assosiert avtale med EU. Når stormakter som Storbritannia og Canada blir stående utenfor, frykter de mest overbeviste unionstilhengerne at dette vil bremse den videre integrasjonen i Europa.

Annonse

Union er best

Kommentatoren Martin Sandbu satte ord på dette i en kronikk i Aftenposten mandag. Han mener EU snarest må ta de neste skrittene mot en tettere union. Enten må EU utvikle seg til en superstat og en verdensmakt, eller så ender unionen opp som politisk marginal, argumenterer han.

Samtidig er EU opptatt av å slippe enda flere mindre og svakere land inn i unionen. Ukraina ønsker de også inn. Problemet er at EU allerede sliter med å finansiere både sin egen utvidelse og støtten til Ukraina.

Alliansen mellom EUs to sterkeste stater, Frankrike og Tyskland, er ikke det den en gang var. Hver på sin måte bidro de til å bygge opp EUs posisjon fordi de hadde kontroll over sentrale utviklingstrekk i Europa.

Hvis Frankrike, Tyskland, Canada og Storbritannia utvikler et sterkere samarbeid, kan det komme til å svekke både EU-kommisjonen og EU-parlamentet i Brussel. Flere land kan komme til å mene at dette er den veien Europa bør utvikle seg: Ikke i retning av en stadig mer fasttømret union, men gjennom et forpliktende samarbeid mellom selvstendige stater.

Når Storbritannia og Canada ikke vil være med i EU, handler det om at de ønsker å beholde sin selvstendighet. De ser på nasjonalstaten som basis for demokratiet. En styrker ikke demokratiet med å rope på mer overnasjonalitet. 

De spenningene vi ser innad i flere vestlige land, lar seg ikke løse gjennom overnasjonal styring. Det kan forsterke konfliktene.

Ut fra et geopolitisk og økonomisk perspektiv kan det argumenteres for, slik Sandbu gjør, at det beste er at EU utvikler seg til en sterkere union og en mer slagkraftig maktfaktor. Men slik ser ikke en stor del av Europas befolkning på saken. De ønsker både EU og nasjonalstatene.

Canada har rundt 41 millioner innbyggere, altså færre enn Tyskland, Frankrike, Italia og Spania. Likevel er landet økonomisk sterkere enn mange av EUs medlemsland.

EU bør derfor ta imot Canada med åpne armer. Små land som Norge, Island og Liechtenstein må akseptere EØS-avtalen for å få tilgang til EUs indre marked. Sveits har sin egen spesialordning. For Canada og Storbritannia er det imidlertid neppe aktuelt å underordne seg EU på den måten EØS-avtalen legger opp til.

De ønsker samarbeid, men ikke integrasjon. Det kan vise seg å være en modell stadig flere europeere foretrekker.

Politikere må ta styringen med KI og sosiale medier

Amerikanske domstoler har tatt nakketak på sosiale medier. De er derimot maktesløse når det gjelder å regulere KI, fordi politikerne fram til nå har sett seg tjent med å holde fingrene fra fatet.

Selv Elon Musk er bekymret for den raske utviklingen innen KI.Gonzalo Fuentes/ Reuters/File Photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 15.09.2026 – 10:54

Annonse

Dario Amodei, toppsjef i teknologigiganten Anthropic, frykter katastrofale konsekvenser av KI om få måneder dersom utviklingen ikke bremses.

Andre har fulgt opp med å hevde at det er 10 prosents sjanse for at KI vil utrydde menneskeheten innen ti år.

Dario Amodei har lenge blitt sett på som både en ivrig forkjemper for KI og en dommedagsprofet. Nå får han støtte fra flere av verdens rikeste og mest innflytelsesrike menn.

– Enig med Dario, skriver Elon Musk i et innlegg på X.

Også OpenAI-sjef Sam Altman tar til orde for å bremse utviklingen slik at samfunnet får tid til å omstille seg. Han skriver på X at selskapet vil følge Amodeis oppfordring og forplikte seg til ekstern kontroll fra uavhengige sikkerhetsanalytikere.

Opprop fra 1000 KI-ansatte

I slutten av juli undertegnet over 1000 KI-ansatte et opprop til den amerikanske regjeringen med samme budskap.

Noe av bakgrunnen er en hendelse i juli, der en KI-agent fra OpenAI under en sikkerhetstest brøt ut av selskapets kontrollerte miljø og gikk til angrep på et annet KI-selskap.

– Gitt den akselererende utviklingen av KI-kapasitet er min bekymring at en slik sverm i løpet av seks

USAs president Donald Trump avfeier kritikere av kunstig intelligens som «svært negative krefter» og sier han vil sikre at USA forblir verdensledende innen teknologien.

– Vi leder over Kina på KI. Vi er det mest sofistikerte landet i verden, og ærlig talt vil jeg beholde det slik. For den som vinner KI-kappløpet, vinner alt, sier Trump. Han avviser at bransjen trenger sterkere regulering.

Skal Trump gå inn for regulering av KI-utviklingen, må Kina gjøre det samme. Men det pågår ingen forhandlinger mellom de to landene om å regulere utviklingen. Flere representanter fra tech-bransjen har tatt til orde for at det bør lages et internasjonalt regelverk.

Politikere er også bekymret. Det er lagt fram 150 lovforslag i Kongressen de siste fire årene. Ingen av dem er vedtatt.

Annonse

Beinhard konkurranse

Noen advarer mot å begrense den beinharde konkurransen, både mellom selskaper og mellom USA og Kina. Vi styrer mot et «winner takes it all»-scenario dersom markedskreftene alene får styre utviklingen.

Aksjekursene til selskapene som ligger i front i utviklingen av KI, er skyhøye. De falt i går etter advarslene fra Anthropic. Slik må det nesten bli når det skapes usikkerhet i markedet.

Selv om vi har fått en ny digitaliseringsminister som bretter opp armene for å få grep om KI, er det lite Norge kan gjøre på det store KI-planet. Vi må konsentrere oss om å ta i bruk KI på en måte som ikke skader oss i iveren etter å bli mer effektive.

Vi er, som i andre land, opptatt av å begrense skadevirkningene sosiale medier har på barn. Her kan vi glede oss over at amerikanske domstoler har grepet fatt i problemene. USA vil ikke godta at barn utsettes for den forretningsmodellen de sosiale mediene er basert på. Det kan få dramatiske konsekvenser for Meta, som eier Facebook og Instagram.

Politikere i flere land arbeider for å begrense barns bruk av sosiale medier. EU varsler en lov som innebærer at sosiale medier ikke skal være avhengighetsskapende, og at funksjoner som oppfordrer til overdreven bruk, skal fjernes.

Kommisjonen har tidligere vurdert å innføre et fullstendig forbud mot tilgang til sosiale medier for barn under 13 år etter anbefaling fra eksperter. Denne uken har Frankrikes president Emmanuel Macron hentet fram et forslag om å forby sosiale medier for barn under 15 år. Det første forsøket ble stanset av domstolene.

Regjeringen sendte denne uken ut en pressemelding der den lanserte nye anbefalinger om skjermbruk for barn og unge, og advarte blant annet mot TikTok, YouTube og Snapchat.

Avhengighetsskapende

Risikofaktorer som avhengighetsskapende design, skadelig innhold, rekruttering til kriminalitet og kontaktrisiko knyttes til spesifikke tjenester som TikTok, YouTube, Snapchat og Roblox.

Også Discord, Chatroulette, WhatsApp og Fortnite nevnes i forbindelse med risiko for digitale overgrep, kriminelle nettverk og skadelige nettmiljøer.

– Ikke gi smarttelefon til barnet ditt før det har kommet til ungdomsskolealder, sier helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre til Aftenposten i forbindelse med lanseringen.

– Skjermbruk påvirker søvn, helse, lek og sosial aktivitet. Derfor har regjeringen fått på plass faglige, nasjonale skjermråd, og i dag gjør vi dem mer oversiktlige og tilgjengelige. Vi skal hjelpe foreldre med å ta kloke valg i en hektisk hverdag, sier Vestre.

Regjeringen varsler også et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år.

Regjeringen gjør klokt i å følge EUs regelverk. EU kan sette makt bak kravene til de amerikanske tech-gigantene, dersom unionen tør. Donald Trump fordrar ikke at EU legger hindringer i veien for amerikanske selskaper. Da kan straffetoll lure bak neste sving.

Når det gjelder sosiale medier, er det først og fremst domstolene i USA som har tatt et nakketak på Meta. Det gjør det betydelig enklere for EU å få på plass den reguleringen de ønsker.

sosiale medier magne lerø