Håpet om å unngå krise i Nato

 Når Natos toppledere møtes i Ankara på tirsdag, måles suksess ikke i store gjennombrudd, men i at det ikke oppstår full krise, og at alliansen klarer å halte videre.

Jobben til generalsekretær Mark Rutte er å være optimistisk på Natos vegne.Stevo Vasiljevic/TPX IMAGES OF THE DAY/File Photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 05.07.2026 – 11:01

Annonse

I Jens Stoltenbergs bok om tiden som generalsekretær i Nato skriver han om forberedelsene som måtte gjøres før toppmøtene der Donald Trump skulle delta. Det lå alltid spenning i luften i forkant, men det gikk noenlunde greit. Stoltenberg er god til å snekre kompromisser og roe gemyttene.

Den nye generalsekretæren, Mark Rutte, forsøkte seg på noe av det samme før Donald Trump skulle delta på sitt første Nato-toppmøte etter at han ble president for andre gang. Det var da han kalte Trump for «pappa». Også denne gangen gikk det bedre enn fryktet.

Møtet munnet ut i en beskjed til medlemslandene om å få fart på arbeidet med å øke forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP.

Går for sakte

Trump synes det går for sakte med økningene i forsvarsbevilgningene. For vel en uke siden var Rutte i Det hvite hus, hvor han dro fram en plansje for Trump – og resten av verden som fulgte med – som viste at opprustningen går i riktig retning.

Det gjorde neppe dypt inntrykk på Trump. Han har i alle fall fortsatt å gjenta at Europa må ta ansvar for egen sikkerhet. Han er også provosert over at flere Nato-land har avvist enhver støtte til USA i krigen mot Iran.

Det verste som kan skje i Ankara, er at Trump gir beskjed om at Natos artikkel 5 ikke lenger gjelder, og at USA raskt vil bygge ned sitt engasjement i alliansen.

Så langt går det neppe. Trump er ikke tjent med å skape mer dramatikk enn nødvendig. Det er på sitt eget medium, Truth Social, han liker å provosere. På møter er han mest opptatt av å framstå som mektig og allvitende.

Ifølge The New York Times vil USA blant annet kutte antallet jagerfly i Europa med en tredel, samt redusere antallet overvåkingsfly, tankfly og soldater. Det betyr at de europeiske landene må sette opp tempoet for å kunne kompensere for nedtrappingen USA varsler.

– Toppmøter er store politiske begivenheter og en demonstrasjon av hvor samlet organisasjonen er, sier den britiske generalen Sir John Stringer til nyhetsbyrået AP.

De fleste landene i Nato, med unntak av Spania, ruster opp. Samtidig bistår de Ukraina i kampen mot Russland. Men det er fortsatt langt igjen til Europa framstår som en troverdig motvekt til Russland, påpeker flere analytikere.

Annonse

Nato 3.0

I Nato-miljøet snakkes det om at Nato 1.0 handlet om å stanse en sovjetisk invasjon under den kalde krigen, Nato 2.0 om nedrustning og utenlandsoperasjoner, og at målet med Nato 3.0 er å sørge for at Europa tar føringen – samtidig som alliansen rustes for nye hybridtrusler og den moderne krigføringen som har kommet til syne i Ukraina.

Den finske forskeren Raitasalo, som kommer fra et av Natos nyeste medlemsland, har en klar bestilling: Møtet må gå lenger enn de tradisjonelle kommunikéene, veikartene og handlingsplanene. I stedet må Nato bruke handling som avskrekking overfor Russland. Dersom medlemslandene ikke trår til og omsetter ord til handling, står hele alliansens troverdighet på spill, mener han.

Det er lite tvilsomt at USA vil bruke møtet til å øke presset i forholdet til Russland. Donald Trump snakket med Vladimir Putin i over en time på telefonen i går. Det kan hende at Trump vil bruke Nato-møtet til å presse de europeiske statslederne til å forhandle med Russland om fred.

Trump har i stor grad overlatt krigen i Ukraina til Europa. USA leverer våpen så lenge Europa betaler. Krigen mot Iran har samtidig ført til at USA har færre våpen tilgjengelig for eksport.

Trump vil ha fred

Både Russland og Ukraina trapper opp krigen. Krigen har for alvor nådd Russland. Analytikere frykter en ytterligere eskalering.

Det kan være at Trump ikke bryr seg. Han kan ende opp med å oppmuntre Ukraina til flere omfattende angrep mot Russland, eller han kan sette foten ned og si: «Nok er nok. Nå skal det bli fred.»

Hvis USA sier at de ikke lenger vil forsyne Ukraina med våpen – selv om Europa betaler – eller trekker tilbake den overvåkings- og satellittstøtten Ukraina er avhengig av, kan Ukraina bli tvunget til å inngå en fredsavtale på Russlands premisser.

Kirker strammer inn – biskoper bannlyses

Pave Leo XIV og biskop Stig Lægdene i Den norske kirke har det til felles at de skjerper kravene til sine avvikere – og stenger dem ute.

De nyvalgte biskopene er alt blitt bannlystBaz Ratner/Ap-photo

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 03.07.2026 – 10:44 Sist oppdatert 03.07.2026 – 10:44

Annonse

Om vi deler kristenheten i to, den katolske og den reformerte, er det på den reformerte siden vi finner de fleste splittelsene og utbryterne.

Katolikkene har stort sett innordnet seg under paven. Men det har også vært nok av spenninger og enkelte splittelser. Likevel blir det sjelden noe varig av dem. De som ikke kan innordne seg under paven, dør vanligvis hen som bevegelse. Slik er det ikke på den reformerte siden. Der kan utbrytergrupper vokse seg store.

Det ultrakonservative St. Pius X-broderskapet har holdt det gående innenfor Den romersk-katolske kirke i mange år. Det sies at de har rundt 600.000 tilhengere.

Tidligere paver har forsøkt å inngå kompromisser med broderskapet og få dem til å innordne seg under paven.

Ordinerte mot pavens pålegg

Nylig ordinerte broderskapet fire nye biskoper uten pavens godkjennelse. Da satte pave Leo foten ned – og han gjorde det med den kraft og autoritet som bare en pave kan utøve.

De seks biskopene i broderfellesskapet blir alle bannlyst, eller ekskommunisert, som det formelt heter. Å ekskommunisere er i praksis den eneste måten å bli utvist fra Den katolske kirke på.

Systemet bygger på pavens autoritet. Når han gir et pålegg, kan man ikke bryte med det.

Det gjorde Martin Luther. Han nektet å innordne seg, hevdet at paven var på ville veier og brukte avlatshandelen som et grelt eksempel på det.

Luther ble bannlyst 3. januar 1521. Hadde ikke Fredrik den vise, kurfyrste av Sachsen, beskyttet Luther ved å skjule ham på Wartburg slott etter bannlysningen, ville han trolig ha blitt drept.

Annonse

Skismaet i 1054

Det var imidlertid ikke det første og største skismaet. Det skjedde i 1054, da den katolske og den gresk-ortodokse kirken skilte lag.

De ble uenige om hvilken makt paven i Roma skulle ha. Patriarken i Konstantinopel forlangte å kunne opptre langt mer selvstendig enn det paven ville godta.

Østkirken ville heller ikke godta det såkalte Filioque-tillegget i trosbekjennelsen, der det heter at «Den hellige ånd utgår fra både Faderen og Sønnen».

Østkirken brukte gresk, mens latin var kirkens offisielle språk i vest.

Rivaliseringen mellom Roma og Det bysantinske riket bidro også til å skjerpe konflikten.

Det endte med at de stridende partene bannlyste hverandre. Dermed var skismaet et faktum.

Det er uklart hva krigen i Ukraina kan føre til på det kirkelige område. Kirkeledelsen i Ukraina vil i alle ikke være underordnet patriarken i Moskva.

Kirkeledelsen i Ukraina vil i alle fall ikke være underordnet patriarken i Moskva.

Stig Lægdene gir opp

Biskop i Nord-Hålogaland, Stig Lægdene, har gitt opp å finne en løsning som den læstadianske bevegelsen kan godta. Bevegelsen har fotfeste både i Sverige og Finland. I Norge teller de 40-50 000 medlemmer, de fleste i Troms og Finnmark.

Biskopen i Nord-Hålogaland, Stig Lægdene, har gitt opp å finne en løsning som den læstadianske bevegelsen kan godta.

Læstadianerne er mot kvinnelige prester og homofile vigsler, og de holder fast ved klassisk luthersk teologi.

Den norske kirke har holdt gudstjenester i flere av læstadianernes lokaler. Læstadianerne har stilt én betingelse: De vil ikke ha kvinnelige prester.

Læstadianerne har stil en betingelse; de vil ikke ha kvinnelige prester. Slik har det vært i årtier.

Nå må det ta slutt, mener biskop Lægdene. Han erstatter praksis med prinsipp. Han formulerer det slik i Vårt Land: «Det er teologisk uholdbart å hindre evangeliets frie forkynnelse ved å nekte kvalifiserte kvinner adgang til prekestol og alter. Etter mitt syn bryter dette med selve evangeliets kjerne.»

Den norske kirke driver ikke med bannlysning. Biskop Lægdene vil heller ikke stemple læstadianerne som kjettere. Han ber dem heller melde seg ut av kirken. Han vil bare ikke la dem reservere seg mot at de kommer en kvinnelig prest til dem.

Representanter for læstadianerne har sagt at de ikke vil gode dette. Biskopen har sagt sitt. Enten må de godta det eller de må etablere titt eget kirkesamfunn.

Den norske kirke kan komme til å miste noen titusen medlemmer og noen titalls millioner i støtte. Det er de klar over. Men retten for kvinner til å være prester på lik linje som menn er viktigst.

Det handler om evangeliet, sier biskop Lægdene. Ikke alle er enige i at han bruker evangeliet på denne måte. Det katolske kirke tillater ikke kvinnelige prester, men evangeliet lyder i verdens største kirkesamfunn. Men å si at det handler om likestilling, virker ganske tamt.

Kultureliten som fikk Samtiden i halsen

Når Kulturrådet, kulturredaktørene i Morgenbladet og Klassekampen og flere i den kulturelle eliten har vendt tommelen ned for Samtiden til liten nytte, forteller det om en manglende omstillingsevne som kan ramme sektoren.

Det er nok av dem som mener Samtiden burde ha vært som før, hos Aschehoug, men leserne er av en annen oppfatning.

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 01.07.2026 – 09:24 Sist oppdatert 01.07.2026 – 09:38

Annonse

https://373b006995fdee6f1805dd3740bd4334.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Da Aschehoug overlot Samtiden til Medier og Ledelse i 2022, var det tommelen ned fra stort sett hele kultur-Norge. Aschehoug ble kritisert for å svikte landets tidsskrifttradisjon. Cappelen Damm ga opp å gi ut Vagant i 2016. Året før hadde Gyldendal kuttet papirutgaven av Vinduet og slanket det til en digital utgave. Og nå kastet selveste Aschehoug, kulturforlaget kultureliten trodde de kunne stole på, Samtiden ut døra.

Dobbelt ille var det at Medier og Ledelse, som da ga ut både Dagligvarehandelen, Matindustrien og Dagens Perspektiv, fikk overta klenodiet. De med en velutviklet kommersiell nese syntes det luktet kommersialisering lang vei av alt Medier og Ledelse drev med. Dette måtte gå galt.

Gamle, ærverdige Samtiden, som har holdt det gående siden 1890, ville gå sin sikre død i møte.

Dødsmesse for Samtiden

Et år senere kunne Bernhard Ellefsen holde dødsmesse for Samtiden i Morgenbladet. Den selvoppfyllende profetien var blitt virkelighet.

De eneste som mente noe annet, var et økende antall lesere.

Samtiden har alltid fått støtte fra Kulturrådet. Det skulle bare mangle at ikke Samtiden skulle behandles på linje med andre tidsskrifter. Men uten forvarsel valgte Kulturrådet å frata Samtiden støtten på rundt 800 000 kroner. Ingen begrunnelse. Full krise.

Ordningen er slik at hvis et tidsskrift ikke får støtte, blir det heller ikke kjøpt inn til bibliotekene.

Vi vurderte å kaste kortene, men vi gjorde som idrettsfolk gjør: gikk i kjelleren og hentet fram krefter for å kunne løpe videre.

Vi søkte om støtte igjen i 2024 for å kunne anmelde dem som debuterte med en roman, en novellesamling eller en diktsamling. Kritikk er midt i kjerneområdet for det Kulturrådet ønsker å støtte. Vi fikk 150 000 kroner til prosjektet og 100 000 kroner gjennom innkjøpsordningen for bibliotekene.

Vi vurderte å si nei til støtten, for prosjektet kostet langt mer enn 150 000 kroner. Men vi økte heller driftsunderskuddet i håp om at vi ville få økt støtte neste gang vi søkte.

Annonse

Blankt avslag

Da kom det blankt avslag. Bibliotekene fikk beskjed om at de ikke lenger ville få Samtiden tilsendt på linje med andre tidsskrifter.

Kulturrådet er blind for realitetene. Ved å nekte Samtiden støtte, svekker de ordningen. Politikerne har så langt ikke ville gitt mer støtte til tidsskriftene.

I forbindelse med at Gyldendal har overlatt Vinduet til Vagant, skrev Bendik Wold en artikkel i Klassekampen der han hevdet at Gyldendal nå har tatt livet av to tidsskrifter. Han benyttet anledningen til å gi et spark til Samtiden, slik det passer seg for en som hører til i kultureliten.

Jeg skrev følgende som svar:

Dødsengelen Wold om tidsskrifter

Fredag 12. juni flakser Bendik Wold som en dødsengel over Vinduet, Vagant og Samtiden. Han skriver under overskriften «Total kortslutning» om at Vagant overtar Vinduet: «Gratulerer, Gyldendal. Dere drepte nettopp to tidsskrifter.»

Han argumenterer ikke i sin selvutnevnte rolle som profet. Han raljerer. Hans postulat er at det beste i to tidsskrifttradisjoner ikke kan forenes og føres videre. Begge vil måtte dø. Wold vet tydeligvis alt om liv og død.

Det er riktig at tidsskriftene er i åndenød. Morgenbladet og Klassekampen har overtatt mye av den rollen tidsskriftene tidligere hadde. Det har politikerne lagt opp til ved å sultefôre tidsskriftene og pøse på med pressestøtte til aviser.

De om lag 100 tidsskriftene vi har i Norge, får samlet rundt 30 millioner kroner i støtte. Ukeavisen Morgenbladet, med litt ekstra på nett, mottar rundt 34 millioner kroner årlig. Overskuddet i fjor ble på 11 millioner kroner.

Bendik Wold sitter i sin litterære pengebinge, mener alt var bedre før og later som om han sørger over at Gyldendal med sin «gave» har prestert å frarøve oss ikke bare én, men to tidsskrifttradisjoner. Slik kan man altså se på verden fra det litterære parnasset, vel marinert i pressestøtte.

Bendik Wold skriver også at det 136 år gamle Samtiden knapt er til å kjenne igjen etter at «Lerø i praksis har rigget det om til en pressestøttegenererende digitalavis».

Wold ser ikke ut til å ha fått med seg at Samtiden som papirtidsskrift lever i beste velgående, med et knippe av landets beste skribenter som faste bidragsytere. Vi har utvidet fra fire til sju utgaver i året og økt til rundt 150 sider i hver utgave. I disse dager er 20 dybdeartikler samlet i en bok.

Papirutgavene inneholder samlet rundt 120 artikler i løpet av et år. Samtiden er også blitt et nyhetsnettsted som dekker kulturfeltet. Her vil vi i løpet av året publisere nærmere 3000 artikler, stort og smått.

Vi har fått 1,2 millioner kroner i pressestøtte til Samtidens nettutgave.

Wolds forestilling om at Vagant får noen millioner fra Gyldendal, og at Aschehoug ga redaktør Christian Kjelstrup en raus medgift, mens han «nok fikk og sa opp etter bare fire måneder», er et bomskudd. Jeg kan ikke si mer om det.

Wold skriver også at «Audun Lindholm er ingen Magne Lerø, han vet faktisk hvordan man driver et tidsskrift». Jeg er gjerne med på at Lindholm er en bedre tidsskriftredaktør enn meg, men jeg klarer meg. Siden jeg overtok som redaktør, har Samtiden økt antallet abonnenter med over 300 prosent. Vi økte med rundt 40 prosent i fjor. Framgangen fortsetter i år.

Så disse greiene som jeg holder på med, og som Wold fnyser av, vil reflekterte lesere som liker lange, gode tekster, men også kjappe nyhetssaker fra kulturfeltet, fortsatt ha – 136 år etter at Samtiden så dagens lys.

Det museumsvokterne og dem som mener de forstår seg best på kvalitetsnormene i kulturen kaller kommersiell framgang, gjør ikke inntrykk. Det avgjørende er deres syn på kvalitet og tradisjon.

Det er riktig at oppslutning, godt salg eller stor publikumstilstrømning ikke er et mål på kvalitet. Men det betyr noe. Kulturaktørene bør opptre på parti med lesere, publikum og seere, ikke lage over at ikke alt er som de mener er best.

De skal selvsagt ikke gi opp kampen for god offentlig støtte til det som holder høy kvalitet, men er for smalt til å overleve i et sterkt konkurransepreget marked.

Annonse

En bjørnetjeneste

En kultursektor som møter nye løsninger med skepsis og publikumsvekst med skuldertrekk, gjør seg selv en bjørnetjeneste. I årene som kommer vil flere kulturinstitusjoner oppleve trangere økonomiske rammer. Da blir evnen til å forene kvalitet, relevans og inntekter viktigere enn før. Kultureliten bør derfor bruke mindre tid på å dømme omstillingsforsøk nord og ned – og mer tid på å lære av dem som faktisk lykkes med å skaffe nye lesere, lyttere og publikummere.

Hadde de borgerlige vunnet valget i fjor, ville det sendt sjokkbølger gjennom kultur-Norge. Det unngikk vi denne gangen, men de gode tidene med høye bevilgninger til kulturen er over.

Kultureliten bør trene seg på å tenke mer positivt om det leserne vil ha, publikum vil se og lytterne vil høre. De bør ikke være så raske til å vende tommelen ned for det som ikke utløser jubel i egen leir.

Aktørene i kulturfeltet må ha økt fokus på egen inntjening. Hvis ikke kan det gå galt, slik vi ser i Solum Bokvennen. Her finnes gedigne bunker med solid kvalitet, men for lite støtte og for lite salg. I skrivende stund er det ennå ikke avklart om forlaget blir reddet fra konkurs.

Samtiden har vi gjort endringer for å nå nye lesere. Noe er blitt annerledes enn før. Vi mener mye er blitt bedre, og at det er derfor stadig flere velger å abonnere. Fortsatt er økonomien svak, og vi er avhengige av at inntektene vokser videre. Men utviklingen peker i riktig retning. 

Moms på kultur – men lettelser for svenske danseband

Mens Sverige senker momsen på billetter til dansearrangementer fra 25 til 6 prosent, vil skattekommisjonen øke kulturmomsen fra 12 til 15 prosent her hjemme.

Skattekommisjonens leder Eigil Knutsen (t.h.) overrekker kommisjonens rapport til finansminister Jens Stoltenberg (Ap).Ole Berg-Rusten/ NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 30.06.2026 – 11:06

Annonse

Skatteutvalget, ledet av Ragnar Torvik, foreslo i 2022 å innføre en mer enhetlig merverdiavgift på varer og tjenester. Utvalget argumenterte med at dagens system med ulike satser og fritak skaper unødige skjevheter og gjør økonomien mindre effektiv.

Slik tenkes det ofte i økonomenes verden. Staten bør i minst mulig grad favorisere enkelte typer forbruk framfor andre. Dersom folk ønsker å bruke penger på konserter, teater eller festivaler, bør de gjøre det ut fra egne preferanser – ikke fordi staten indirekte subsidierer virksomheten gjennom skattesystemet.

Aktørene i kulturfeltet advarte mot at økt moms ville føre til dyrere billetter, lavere publikumsoppslutning og svakere økonomi i en sektor som allerede er preget av små marginer.

Lagt i en skuff

Tanken om økt moms på kultur døde ikke, selv om utvalgets forslag raskt ble lagt i en skuff. Finansminister Jens Stoltenberg ivrer for et skatteforlik. I desember ble det satt ned en skattekommisjon som leverte sin innstilling i forrige uke. Her er det mye å diskutere, blant annet forslaget om å øke den lave kultursatsen fra 12 til 15 prosent.

Representanter for kultursektoren peker på at dette vil gi dyrere billetter og dårligere rammevilkår. Tilhengerne av endringen mener på sin side at staten må våge å gjennomføre nødvendige reformer i et skattesystem som stadig blir mer komplisert.

Det vises til at mange allerede opplever billettprisene til kulturarrangementer som høye. Vondt vil bli verre.

Hadde kommisjonen foreslått at momsøkningen skulle kompenseres med økte bevilgninger til kultur, ville saken stilt seg annerledes. Men kommisjonen blander ikke kortene. Skatt er skatt.

Dette handler ikke bare om tre prosentpoeng høyere moms. Det er isolert sett ikke all verden. Det handler om kulturens plass i samfunnet. Debatten om hvorvidt kultur skal betraktes som et gode på linje med andre varer og tjenester, eller som noe viktigere som fortjener særskilt behandling, pågår kontinuerlig. Kultursektoren ber stadig om mer penger.

Annonse

https://e97d71bf7f05f2eab2015b54e32c4ed2.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-45/html/container.html

Særordninger

Skatteutvalget har rett i at et system med mange særordninger lett blir uoversiktlig og skaper forskjellsbehandling. Samtidig har kultursektoren rett når den peker på at markedet alene neppe vil sikre et bredt og tilgjengelig kulturtilbud over hele landet.

Debatten blusser opp hver gang et nytt statsbudsjett legges fram. Det er først i 2028 at kulturmomsen eventuelt kan bli økt. Men man kan aldri vite. Dersom regjeringen trenger økte inntekter for å få neste års budsjett i balanse, kan den komme til å handle raskere.

Før politikerne bestemmer seg, bør de ta en tur til Sverige og få prøvd dansefoten. Det skader ikke å høre hvordan svenskene tenker.

De vil ha folk ut i aktivitet – da er lav moms et virkemiddel som fungerer. 

Vinnerskallen Solbakken

Ståle Solbakken våger å prioritere. Noen ganger er det slik: Man må tåle å tape et slag for å vinne krigen. Vinner Norge mot Elfenbenskysten i morgen, blir Solbakken geniforklart.

Landslagssjef Ståle Solbakken møtte pressen på spillerhotellet i Greensboro lørdag – og holdt en lang tale om hvorfor de beste fikk hvile mot Frankrike.Terje Pedersen/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 29.06.2026 – 08:46 Sist oppdatert 29.06.2026 – 09:17

Annonse

Store deler av de ivrigste VM-supporterne og opinionen later til å tro at det norske landslaget for tiden er bortimot uovervinnelig. Da meldingen kom om at Ståle Solbakken ville skifte ut så å si hele laget i kampen mot Frankrike fredag, trodde mange knapt det de hørte.

Stemningen sank blant titusener landet over som allerede hadde funnet sin plass foran storskjermen for å se Norge – med Haaland i front – banke Frankrike. Men det var B-laget, uten Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard, som kom på banen.

Solbakken lot våre beste spillere få hvile. De var fryktelig slitne etter å ha nedkjempet Senegal.

Solbakken forklarte at siden det allerede var klart at Norge ville gå til sluttspillet, var den neste kampen viktigere enn oppgjøret mot Frankrike.

Tapte 1-4 

Det var surt å tape 1–4 mot Frankrike. Der og da hjalp det lite å tenke på at vi har et uthvilt lag som møter Elfenbenskysten tirsdag.

Noen stilte spørsmål ved om det er ekte vikingblod som renner i Solbakkens årer.

Å stille med B-laget mot en av verdens beste fotballnasjoner var en modig beslutning. Solbakken visste at han ville bli kritisert hvis Norge tapte – og hyllet som et unikum om vi vant.

Ledere må noen ganger fatte tøffe avgjørelser for å oppnå det beste resultatet på sikt. Det innebærer alltid en risiko, for ingen kan vite sikkert hvordan morgendagens utfordringer vil bli.

En god leder tåler å fatte avgjørelser som blir kritisert. Middels gode ledere forsøker å finne kompromisser som virker samlende.

Med laguttaket mot Frankrike markerte Solbakken at han er av samme type som næringsledere som tar omstridte beslutninger for å oppnå best mulige resultater.

På pressekonferansen lørdag holdt Solbakken en flammende forsvarstale.

– Jeg er skruppelløs, sa han, og snakket uavbrutt i nesten syv minutter.

– Det er ingen anger. Det er ingen argumenter som kan få meg dagen etter til å forandre på det. Tvert imot står jeg 100 prosent inne for alt det jeg gjorde.

Han understreket at jobben som landslagstrener er å gjøre det han mener er best for at laget skal vinne de avgjørende kampene i sluttspillet.

Annonse

Skivebom

«Ståle Solbakkens taktiske skivebom vil for alltid hefte ved ham», skrev Bergens Tidende-kommentator Anders Pamer etter kampen.

– Helt vanvittig, sa NRKs fotballekspert Carl-Erik Torp om de mange byttene.

Solbakken ville ikke være med på at det var gitt at Norge ville tape mot Frankrike. Han avviste også at spillerbyttene handlet om å være hyggelig og opptre som en trener i barnefotballen.

Tapet mot Frankrike ble større enn det burde ha blitt. Slik er det.

– Det eneste jeg har vondt i magen for, er alle tilskuerne i Boston som skulle få se Erling og Martin, slik de naturligvis ønsket. Eller de som sitter hjemme i Norge, sa Solbakken.

Han pekte på at flere spillere var «helt ferdige» etter oppgjøret mot Senegal. De hadde kramper, og varmen tok hardt på.

Han måtte la de beste få mest mulig hvile før tirsdagens avgjørende kamp.

I boken Oppstandelelsen – Om landslagets forbannelse, veien tilbake og tidenes beste kvalik forteller Alfred Fidjestøl historien om det norske landslaget siden årtusenskiftet. Den siste tiden handler mye om de grep Ståle Solbakken har tatt.

Alt da Solbakken spilte under Drillos ledelse, viste han sin taktiske begavelse. Drillo var heller ikke den eneste av Solbakkens trenere som la merke til dette talentet hans.

Solbakken var en god spiller og ble etter hvert en fotballtrener med suksess. I perioden 2006 til 2011 ledet Solbakken FCK til fem av seks mulige seriemesterskap.

Hissigproppen Solbakken

Solbakken framtrer som rolig av avbalansert. Men han kan også tenne på alle pluggene. Hans hisset seg voldsom opp i første del av kampen mot Spania fordi spillerne ikke gjorde det han hadde innprentet. Han slo til og ødela et nettbrett, fortalte NRKS reporter.

I boken forteller Fidjestøl en episode da Solbakken mente han ble sjikanert av selveste Josep Guardiola. Det tålte ikke Solbakken. De var nære ved å gå fysisk løs på hverandre, og Barcelona-spiller Sergio Busquets måtte stille seg mellom dem.

-Normalt er det flaut å se voksne fotballtrenere være på nippet til å slåss, men sett med norske øyne var det nesten litt tøft denne gangen. Synet av Solbakken i opphetet krangel med verdens største fotballtrener styrket Solbakkens standing. Det var som å se en fryktløs puddel bjeffe mot en løve, skriver Fidjestøl.

Solbakken er ingen puddel lenger. Vinner Norge over Elfenbenkysten tirsdag er han definitivt blitt en løve, klar til å jakte og sette tennene i verdens beste fotballag.

Våpenhvilen med Iran ser ut til å rakne

Donald Trump har minimal interesse av den nye fredsavtalen dersom ikke Iran sørger for at Hormuzstredet i praksis er åpent.

Det spørs om  det er mulighet for å holde Hormuzstredet åpent mens de to landene forhandler om en endelig løsning på krigenAmirhosein Khorgooi/ISNA via AP

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 28.06.2026 – 09:35 Sist oppdatert 29.06.2026 – 07:40

Annonse

Etter at et konteinerskip som seilte ut av Persiabukta gjennom Hormuzstredet før helgen, ble angrepet, svarte USA med å bombe noen militære anlegg i Iran. Iran besvarte angrepet. Natt til søndag tok USA hardere i. Flere militære mål i området rundt Hormuzstredet ble angrepet.

Irans revolusjonsgarde gikk deretter til angrep på amerikanske militæranlegg i Kuwait og Bahrain..

I en uttalelse fra Revolusjonsgarden  heter det at brudd på våpenhvilen er i strid med Islamabad-avtalen og vil føre til stans i alle diplomatiske prosesser.

– Amerikanske baser i regionen vil oppleve et helvete i de kommende dagene, skriver revolusjonsgarden.

De vil ikke være dårligere enn Trump når det gjelder å komme med trusler om omfattende angrep.

Trump truer

På sin egen kanal, Truth Social, formulerer Trump sin trussel slik:

– Det er fullt mulig at de aldri vil lære. Det kan komme et punkt der vi ikke lenger er i stand til å være rimelige, og vil bli tvunget til militært å fullføre jobben vi svært vellykket startet. Hvis det skjer, vil Den islamske republikken Iran ikke lenger eksistere.

Iran har tidligere gitt beskjed om at de ikke bryr seg om trusler fra Trump. De er rede til å svare på alt USA foretar seg. Vil USA ha full krig, skal de få det, er beskjeden fra Iran.

Begge parter anklager hverandre for å ha brutt avtalen som ble inngått for to uker siden, for å avslutte den fire måneder lange konflikten.

Før Iran hevdet at de hadde gjennomført angrep lørdag, advarte USAs visepresident J.D. Vance landet mot å gjennomføre nye angrep.

– De har undertegnet en våpenhvileavtale. Vi har overholdt den. Dersom de har innvendinger mot hvordan avtalen blir håndtert, kan de ta opp telefonen. Men vold vil bli møtt med vold, skrev Vance på X.

Det er liten tvil om at USA ønsker å bevare avtalen de inngikk for to uker siden. Men for USA er grunnlaget for avtalen at Hormuzstredet skal være åpent, uten at Iran hindrer fri ferdsel. Iran sørger ikke for at stredet er åpent. De har gitt beskjed om at ingen skip får passere uten deres tillatelse.

Iran har også kritisert USA for ikke å kreve at Israel avslutter krigen i Libanon og trekker seg tilbake fra områdene de har okkupert. Statsminister Benjamin Netanyahu har sagt at det er uaktuelt.

Hvis det hadde blitt tydelig for alle at Israel har skylden for at fredsavtalen med Iran bryter sammen, ville det vært en stor belastning for Israel. Det kunne blitt framstilt som om Israel boikotter det hele verden ønsker: fred og et åpent Hormuzstred.

Annonse

Ikke Israels skyld alene

Om våpenhvileavtalen ryker nå, er det ikke Israel alene som får skylden. USA og Iran må dele ansvaret. Lederskapet i de to landene har null tillit til hverandre. De opplever at de er tvunget til en fredsavtale de har store betenkeligheter med.

Som regel baserer fredsavtaler seg på en viss grad av gjensidig tillit. Tilliten mellom Iran og USA var før avtalen ble inngått på et så lavt nivå at de ikke snakket sammen. Det var Pakistan som fant et kompromiss de trodde kunne fungere.

Men dette kompromisset, som ledet til 14-punktsavtalen for to uker siden, ble ikke fulgt opp med tillitsskapende uttalelser, snarere tvert imot. Retorikken har fortsatt vært preget av fiendskap og mistillit.

I skrivende stund har ikke Donald Trump bestemt seg for hva han skal gjøre. Det kan hende han roer situasjonen ned, men han kan ikke leve med at Iran i praksis sørger for at Hormuzstredet forblir stengt.

Innkjøpsordningen skriker etter endring

Når innkjøpsordningen preges av tilfeldigheter, suverene smaksdommere opptrer i hemmelighet, mindre forlag skvises og staten skaffer seg tusenvis av bøker den ikke betaler for, må det gjøres omfattende endringer.

Sjefredaktør Kari Marstein da Gyldendal Litteratur er bekymret over flere “nullinger” og vil drøfte hva som skjer. Men vil hun ha en ny ordning?Gorm Kallestad/NTB

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 26.06.2026 – 10:48 Sist oppdatert 26.06.2026 – 11:01

Annonse

Det skjer med jevne mellomrom at det blir oppstyr når vurderingsutvalget for skjønnlitteratur i Kulturrådet «nuller» en kjent forfatter. «Nulling» betyr at forlaget ikke får betalt for de 700 bøkene som allerede er sendt til bibliotekene.

Disse bøkene får forlagene ikke tilbake. De er allerede stemplet og registrert som bibliotekbøker. For forfatterne får det ingen økonomiske konsekvenser. De har fått utbetalt royalty, og den kan ikke forlagene kreve tilbake.

700 bøker til biblioteker

Forlagene får betalt når de 700 bøkene de sender til bibliotekene. Blir boken nullet, må de betale tilbake den støtten, eller betalingen for de 700 bøkene, de har fått. Det betyr at forlaget taper et par hundre tusen kroner på en bok som blir nullet.

Et stort forlag lever fint med dette. For et lite forlag som har meldt opp en roman eller en diktsamling de er overbevist om holder høy kvalitet, kan det være katastrofalt.

I mai ble Helene Uris roman I mitt lune hi nullet. Det førte til rabalder. Uri har gitt ut en rekke romaner, er språkekspert og regnes som en forfatter på øverste hylle. Boken fikk gode anmeldelser, men hun fikk også kritikk for å ha lagt seg for tett på en konflikt som endte i rettssalen.

Etter hvert ble det kjent at flere bøker fra både store og mindre forlag er blitt nullet i det siste. Denne uken skrev Klassekampen at de store forlagene har fått ni romaner nullet så langt i år. 18 prosent av årets diktsamlinger som er sendt ut til bibliotekene, er blitt nullet.

Annonse

Forlag bekymret

Forlagene er bekymret for at et økende antall romaner og diktsamlinger ikke blir kjøpt inn. Direktøren i Forleggerforeningen, Trine Skei Grande, har sendt brev til Kulturrådet der hun på vegne av forlagene stiller spørsmål om hva som er på gang.

Erik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, sier til Klassekampen at det gis ut bøker som ikke holder mål, og da må noen si at de ikke kvalifiserer for innkjøp. Han har selv vært medlem i utvalget for lyrikk.

Det er også svaret fra medlemmene i utvalgene som vurderer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedyrer at alle bøker blir grundig vurdert. Medlemmene kan selvsagt ha ulike syn, men de fastholder at anerkjente kvalitetskriterier ligger til grunn for konklusjonene.

Utvalgene er suverene. Det nytter ikke å klage. Det hjelper heller ikke at en bok som er blitt nullet, har fått gode anmeldelser fra anerkjente kritikere.

Innkjøpsordningen er fortsatt viktig for forlagene, men mindre viktig enn tidligere. Det meldes på godt over 100 flere bøker i dag enn for ti år siden. Når bevilgningene i liten grad har økt, blir det færre bøker som kjøpes inn – altså mindre støtte til forlag og forfattere.

De store forlagene har ikke ønsket en debatt om endringer i ordningen. De vet hva de har, men ikke hva de eventuelt vil få. Derfor har de valgt å sitte stille i båten.

Det er de mindre forlagene som har vært kritiske til ordningen. Derfor ble det for noen år siden innført en alternativ innkjøpsordning. Det ble laget opp til at en roman kunne bli vurderet før de 700 eksemplarene ble sendt til bibliotekene. Det kostet ikke mer enn 10 000 kroner å melde på en bok. Det var en akseptabel kostnad når gevinsten kunne være et par hundre tusen.

Ordningen førte imidlertid til at altfor mange bøker som ikke holdt mål, ble meldt på. I fjor ble den avviklet.

Vil drøfte ordningen

Nå er også de store forlagene betenkte. Det ser ut til at de vil åpne for en debatt om innkjøpsordningen. John Erik Riley, som har ansvar for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, sier til Klassekampen at det er tid for en diskusjon om innkjøpsutvalgets avgjørelser. Kari Marstein, sjefredaktør i Gyldendal, er av samme oppfatning.

Hvis de vil diskutere enkeltavgjørelser, blir det et slag i luften. Når Marstein peker på at det er en stor belastning for forfattere å bli nullet, er det selve ordningen hun bør rette kritikken mot.

Det finnes en rekke utvalg i Kulturrådet som må si ja eller nei til søknader der kvalitet er det avgjørende kriteriet. Et utvalg kan ikke gi hundrevis av begrunnelser. Det ville skapt like stor uenighet om begrunnelsene som om konklusjonene, og kostet flesk.

Det kan heller ikke gis fullt innsyn i utvalgenes arbeid. Det man kan vurdere, er sammensetningen av utvalgene. I dag er det i for stor grad medlemmer av et laug som avgjør hvem i samme laug som skal få støtte. Det åpner for kameraderi. Derfor bør allmennheten og personer med høy faglig kompetanse være representert sammen med bransjefolk.

Når man søker støtte til film, teateroppsetninger eller konserter, får man ja eller nei uten begrunnelse. Det er surt å få nei, men slik er det for alle.

Men innkjøpsordningen for skjønnlitteratur er det annerledes. Den er blitt en bastard. Den hører en svunnen tid til.

Dagens ordning er blodig urettferdig for mindre forlag, som ikke våger å ta risikoen ved å melde opp en roman. Det hører heller ingen steder hjemme at bibliotekene får bøker som staten ikke betaler for.

Annonse

Eksperter i hemmelighet

Myndighetene trenger ikke holde seg med en ekspertgruppe som leser i hemmelighet. Det kan innføres en kvoteordning for hvor mange bøker et forlag kan melde opp. Forlaget kan selv avgjøre hvilke titler de vil satse på.

Det er ikke nødvendig å sende ut bøker av etablerte bestselgerforfattere – bibliotekene vil uansett kjøpe dem.

Forlag som vil satse på skjønnlitteratur, kan kvalifisere seg inn i ordningen, for eksempel ved først å få godkjent et visst antall titler.

Forlagene bør ikke kunne melde opp flere 80–90 prosent av utgivelsene sine til ordningen.

En annen løsning er å vente med distribusjon til bibliotekene inntil det foreligger vedtak om innkjøp. Slik fungerer det allerede for sakprosa.

En tredje mulighet er å sørge for at publikum faktisk blir oppmerksom på nye bøker. Altfor mange titler sendes til bibliotekene uten omtale eller markedsføring. De blir stående – uten å bli lest.

Det bør inngås et samarbeid med tidsskrifter som dekker litteraturfeltet, for å presentere nye utgivelser.

Litteraturfeltet trenger en ny ordning for innkjøp. Forfattere og forlag bør sitte igjen med det samme som i dag, men støtten må fordeles på en annen måte.

kommentar innkjøpsordningen forlag biblioteker skjønnlitteratur magne lerø kulturrådet

En kommisjon om skatt i Habermas’ og Stoltenbergs ånd

Jens Stoltenberg tror fortsatt at fornuften kan vinne fram og har fått nedsatt en kommisjon av politikere som har bedrevet herredømmefri dialog om skatt – kanskje til nytte.

Skattekommisjonens leder Eigil Knutsen overrekker kommisjonens rapport til finansminister Jens Stoltenberg (Ap) og legger fram hovedpunktene i rapporten.Ole Berg-Rusten/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 24.06.2026 – 10:51 Sist oppdatert 24.06.2026 – 11:00

Annonse

I desember 2022 la skatteutvalget, under ledelse av Ragnar Torvik, fram sin rapport om et helhetlig skattesystem. Utvalget foreslo å redusere skatt på arbeid og heller øke miljøavgifter, innføre grunnrente og øke skatt på forbruk. De ville også ha høyere skatt på bolig, arv og eiendom, kutte formuesskatten betraktelig og delvis erstatte den med arveavgift.

Daværende finansminister Trygve Slagsvold Vedum var såpass oppgitt over forslagene om høyere skatt på bolig og eiendom at hele rapporten ble lagt i en skuff.

Da Jens Stoltenberg inntok kontoret i Finansdepartementet, hentet han i stillhet opp rapporten. Den er laget av fagfolk, og Stoltenberg, fagøkonom som han er, så raskt at her var det mange fornuftige tanker.

Men rapporten var blitt tatt livet av. Han prøvde ikke å få den til å gjenoppstå fra de døde. Men saken – en skattereform, et revidert helhetlig skattesystem, et skatteforlik – ville Stoltenberg prøve seg på.

Stoltenbergs reformer

Stoltenberg tenkte han vil sjøsette flere reformer og brede forlik i sin tid som politiker enn Erling Braut Haaland scorer i en VM-kamp. Stoltenberg fikk på plass handlingsregelen for Oljefondet, og han fikk overtalt daværende LO-leder Gerd Liv Valla til å bli med på et omfattende pensjonsforlik. Et omfattende skatteforlik ville bli kronen på verket.

Den prosessbevisste Stoltenberg visste at det ikke ville gå om han gikk rett på, slik Frp tok til orde for. Det måtte gjøres etter boka, grundig, men med større tempo enn det som er vanlig i utvalgsarbeid.

De som nå har forsøkt å bli enige om et nytt helhetlig skattesystem, er ikke fagfolk. De er politikere med god greie på økonomi. Alle partier er representert, med unntak av Frp, som ikke tror en slik kommisjon har noe for seg.

I desember så Stoltenbergs skattekommisjon dagens lys. De fikk et halvt år på seg. I dag klokka 10 leverte de sin rapport. Medlemmene har strukket seg langt for å bli enige om et nytt skattesystem som gir større forutsigbarhet for flere år framover.

Skatt er det alltid uenighet om. Rødts medlem av utvalget trakk seg allerede i forrige uke. Hun ville ikke være med på lavere skatt for de rike.

Det utvalget foreslår, skal på høring, og deretter skal regjeringen legge fram en melding for Stortinget. Så skal Stortinget fatte vedtak som skal legges til grunn for skatteopplegget for 2028. I forslaget til statsbudsjett som regjeringen legger fram i oktober, vil det nye skattesystemet legges til grunn.

Det er planen. Det er slik Stoltenberg håper det går. Sjansene for at vi ender opp med en samlende og helhetlig skattereform, er under 50 prosent – alt etter hvem du spør.

Annonse

Ytterpartiene imot

Dagens meningsmålinger viser at det er ytterpartiene, Frp og Rødt, som har størst framgang. De står også ytterst på hver sin side i skattedebatten. Frp vil kutte kraftig i skattene over hele linja og skrote formuesskatten. Rødt vil skatte de rike hardere og vil ikke høre snakk om kutt i formuesskatten.

Det som har preget Stortinget det siste året, er at alle partier har blitt mer opptatt av å få gjennomslag for egne saker og ta så lite hensyn til helheten som mulig. Flertall går på kryss og tvers. Det er krevende for en mindretallsregjering å styre.

Det er ikke klima for brede forlik. Men i prinsippet kan partiene være enige om at det hadde vært en fordel å rette opp åpenbare skjevheter i skattesystemet og skape større forutsigbarhet.

For næringslivet er forutsigbarhet særlig viktig. Her må det tas beslutninger med lang tidshorisont. Da er skatt en vesentlig faktor.

Når kommisjonen foreslår at formuesskatten skal reduseres og innrettes slik at den ikke rammer gründere, viser det at regjeringen er villig til å strekke seg langt for å finne en felles løsning. De kan nok få med Høyre, men det er tvilsomt om Høyre blir med på et forlik dersom Frp ikke gjør det.

Polarisering og populisme

I alle land er det krevende for politikere å finne samlende løsninger for tiden. Polariseringens og populismens vind blåser over de vestlige demokratiene. I Storbritannia er det duket for den sjuende statsministeren på ti år.

De vestlige velferdssamfunnene er bygget opp og vedlikeholdt av kompromisser. Det har vært tilstrekkelig bred enighet som har vart, selv om regjeringer har kommet og gått.

Slik er demokratiet. Det er en kamp om interesser, men også en vilje til å samles om felles løsninger når det er fornuftig.

Det er i dette klimaet Jens Stoltenberg har vokst opp, og som han er en mester i å navigere i. Han tror på løsninger og kompromisser som er fornuftige.

Han er trent til å praktisere i den verden filosofen Jürgen Habermas kjempet for. Habermas pekte på at demokratiet er bygget på en herredømmefri dialog: Alle stemmer skal komme fram, alt skal lyttes til. Mennesker skal kjempe for sine interesser, men også bruke sin fornuft i dialog med andre for å komme fram til gode løsninger.

I kommisjonen som i dag har lagt fram sin rapport, har de gjort nettopp det. De har funnet fram til løsninger de tror kan fungere. De har levert varene Stoltenberg bestilte.

Habermas døde i mars i år. I kommentarene i etterkant ble det pekt på at det må ha vært bittert for ham å se at hans syn på hvordan samfunnet bør utvikles og styres, har mistet oppslutning.

Polariseringen og egeninteressene vinner fram. De kan også ta livet av Jens Stoltenbergs skjønne tanke om et bredt skatteforlik.

jürgen habermas jens stoltenberg formuesskatt kommentar skattekommisjon magne lerø skattereform

KI og de døde blant oss

Det spørs om vi vil lykkes særlig godt med å regulere KI. Vi klarer i alle fall ikke å hindre at noen vil bruke KI til å holde kontakt med de døde – på sitt vis.

Hans Christian Holte skal lede KI Norge, regjeringens nasjonale arena for ansvarlig og innovativ utvikling og bruk av kunstig intelligens.Stian Lysberg Solum/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 23.06.2026 – 10:51

Annonse

Vi vil helst tro at KI gir flere fordeler enn ulemper, at den vil være mer til nytte enn til skade. De dystre perspektivene på hva KI vil bety fremover, lever side om side med forestillingen om at KI representerer en ny æra for menneskeheten.

Noen mener KI vil gjøre de fleste av verdens problemer mer alvorlige og uløselige, mens andre tror vi går en tid i møte der KI vil løse problemer vi hittil ikke har klart å håndtere.

Utviklingen på det teknologiske området går raskt og med sjumilssteg. Politikerne sier to ting: at vi må bruke KI og at vi må styre KI. Vi ligger i forkant når det gjelder å ta i bruk KI – og i etterkant når det gjelder å regulere den.

Hvert enkelt land kan selvsagt lage regler for KI-bruk i offentlig sektor. I næringslivet og i privatlivet er det langt vanskeligere å regulere bruken.

Det er teknologigigantene som driver utviklingen fremover. Det meste skjer i USA og Kina. Flere har snakket om globale reguleringer, men internasjonale avtaler har kommet i miskreditt. Det er i stor grad de sterkestes rett som gjelder for tiden.

Tek-selskapenes makt

Tek-selskapene har blitt så mektige at de knapt lar seg styre på politiske premisser. Flere organisasjoner og land er blitt mer opptatt av farene ved å havne i lomma på teknologigigantene. KI har bidratt til å øke frykten for hva som kan komme til å skje. Men veien ut av gigantenes klør er komplisert.

EU ser faren, men det er like krevende å lirke seg ut av avhengigheten av USA på det teknologiske området som på det militære. Flere kommentatorer har begynt å omtale Europa som vasallstater underlagt USA.

I EU-sammenheng nekter man imidlertid å akseptere en slik undersått-tankegang. Unionen ønsker å tenke stort om sin egen selvstendighet og sine muligheter.

Vi får vente og se hvilke geopolitiske konsekvenser KI og teknologiutviklingen vil få.

For et par måneder siden hadde Aftenposten en artikkel som belyste hvilke konsekvenser KI kan få for menneskers syn på og opplevelse av tilværelsen og seg selv. Utgangspunktet er at det amerikanske selskapet Seance AI tilbyr å lage KI-versjoner av mennesker som er døde.

De ber om så mange opplysninger som mulig om den avdøde – og selvsagt stemmen. Dette kombineres med ulike psykologiske modeller. Dermed kan samtaler med farfar, en nær venn eller et barn man har mistet, begynne.

Vi har allerede teknologien som skal til for å styre mobilen med stemmen. Med mobilen på kan man dermed snakke med avdøde, uansett hvor man befinner seg.

KI lærer etter hvert, og dialogen med «farfar» blir stadig mer overbevisende.

Annonse

Positivt med “griefbots”

Noen vil hevde at slike «griefbots» har positive sider. For enkelte kan det fungere som et slags ritual for å minnes den avdøde, for eksempel på fødselsdager eller dødsdager.

Andre vil avvise fenomenet fullstendig, fordi det innebærer å ikke ta inn over seg dødens realitet. Det blir et forsøk på å holde den døde kunstig i live.

Etter hvert som «griefbots» blir mer utbredt, er det ikke utenkelig at begravelsesbyråer vil tilby slike tjenester. Det er også penger å tjene her.

Krisepsykiater Atle Dyregrov sier at bruk av «griefbots» kan få negative konsekvenser for en nødvendig sorgprosess. Man kan bli værende i sorgen på en måte som preger opplevelsen av tilværelsen.

KI vil tilby en rekke muligheter for å erstatte det autentiske med en fiktiv virkelighet. Over tid kan det oppstå en kløft mellom den biologiske og fysiske realiteten og en kunstig tilværelse som er slik vi skulle ønske verden var.

Ved å tilbringe mer tid i en konstruert virkelighet, risikerer vi å miste noe av grepet om den faktiske virkeligheten.

Hvilke konsekvenser det vil få for menneskets sjel og psyke å stadig oftere bevege seg inn i fiktive verdener, er fortsatt upløyd mark.

KI som psykolog

Det er delte meninger om KI kan brukes i psykologisk sammenheng. Hans Petter Nygård Hansen har fortalt at han trengte noen å snakke med etter en skilsmisse, og derfor laget han en AI-psykolog med ChatGPT.

Den fikk beskjed om å gi svar basert på psykologisk forskning og skulle tilgjengelig hele døgnet. Han forklarer at han fikk hjelp til å håndtere sterke følelser og bryte negative tankemønstre.

AI-en ble også instruert til å si fra når han burde kontakte ekte mennesker eller en profesjonell psykolog. Han ser altså ikke sin AI som en fullgod erstatning for terapi, men som et nyttig supplement.

Hans Petter Nygård Hansen er en reflektert bruker av KI. Erfaringene hans kan ikke avfeies. Men vi er ikke der at helsemyndighetene tilbyr en AI til alle som står i kø for psykologisk hjelp.

EU-strid om Russland-dialog

En splittelse innad i EU i synet på krigen i Ukraina brer om seg. De blir ikke enige om de skal starte en dialog med Russland.

EU-president António Costa vil starte så smått en dialog med Russland.Annika Byrde/NTB

MagneLerøAnsvarlig redaktør

Publisert 21.06.2026 – 10:09

Annonse

Stabssjefen til EU-president António Costa og en russisk tjenestemann nær Russlands president Vladimir Putin skal ha hatt et par korte telefonsamtaler. Poenget var å etablere kontakt i tilfelle EU skulle bli trukket inn i forhandlinger med Russland om å få slutt på krigen.

Toneangivende representanter i EU har for lengst tatt til orde for at EU må trekkes med i alt som har med Russland og Ukraina å gjøre. Det er for viktig for Europa til at det kan overlates til USA.

For noen uker siden kom Putin med en kryptisk uttalelse om at han var klar til forhandlinger dersom man hadde forstått hva som er Russlands mål for krigen. Det mener han tydeligvis at Volodymyr Zelenskyj ikke har. Derfor er han ikke interessert i å møte ham.

Hvem skal representere?

Dette førte til en debatt i EU om hvem som eventuelt kunne representere unionen. Det ble imidlertid med debatten. EUs utenrikssjef, Kaja Kallas, konkluderte med at tiden ikke var inne for samtaler med Russland, fordi Putin ikke viste noen interesse for å slutte fred.

Men det er ikke Kallas som bestemmer i EU. Ifølge Politico har ikke presidenten i Det europeiske råd, António Costa, operert på egenhånd. Flere europeiske ledere skal ha blitt konsultert. Vi kan anta at han da har handlet ut fra prinsippet om at «den som ikke protesterer, samtykker i praksis».

– Det jeg gjør gjennom mitt kontor, er å etablere en diplomatisk kanal. Vi kan ikke bare feste vår lit til at andre skal tolke russiske budskap, og vi må være i stand til å viderebringe våre egne beskjeder til Russland, sier Costa.

Men hvis man ikke får være med på laget, forplikter man seg heller ikke til å være enig.

Estlands statsminister Kristen Michal advarer mot å bruke «alternative forhandlingsrammer med diktatorer».

– Jeg ser ingen tegn til at Russland ønsker fred i Ukraina, snarere tvert imot. Derfor bør ikke Europa være naive og tro at vi bare kan få en fredsløsning på plass hvis Russland ikke ønsker fred, sier Danmarks statsminister Mette Frederiksen til TV 2.

Annonse

Macron skeptisk

Ryktene går om at Frankrikes president Emmanuel Macron ikke skal være skeptisk til Costas initiativ. Om det handler om at han mener tiden ikke er inne for dialog med Putin, eller om han selv ønsker en sentral rolle, er ikke godt å si.

Flere skal være av den oppfatning at det ikke er EU som skal representere Europa i en dialog og forhandlinger med Putin, men stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Tysklands forbundskansler Friedrich Merz støtter Antonio Costas forslag om å åpne en egen, direkte kommunikasjonslinje med Moskva.

Spanias statsminister Pedro Sánchez sier derimot til Reuters at «vi er selvsagt klare til å støtte ethvert forsøk på å oppnå fred og stoppe krigen i Ukraina».

Han synes å ha en mer pragmatisk tilnærming. Det kan umulig skade å ta noen underhånden kontakter med Russland for å kartlegge hvor landet står. Om og når det kommer til forhandlinger, må det avklares hvem som skal representere Europa, og hvilket mandat det skal forhandles på grunnlag av.

utsyn russland magne lerø kommentar eu antónio costa vladimir putin ukraina-krigen