på lydbok med Hamsuns egen stemme

Ved hjelp av kunstig intelligens lanserer Legatum Publishing lørdag Sult som lydbok på engelsk der Knut Hamsun selv står for innlesningen.

Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR

Publisert 02.08.2024 – 07:49 Sist oppdatert 05.08.2024 – 08:54

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Lørdag 4. august er det 165 år siden Knut Hamsun ble født. Legatum Publishing mener det er en passende dag for å lansere sin nye lydbokserie Vox Machina der forfattere selv leser sine bøker. Ved hjelp av kunstig intelligens er det mulig å hente fram forfatteres stemme og la de lese bøker de selv har skrever. Knut Hamsun er først ute.

Kombinasjonen ny teknologi pluss verdenskjent forfatter har vakt oppmerksomhet. Nyskapningen er blitt omtalt i flere internasjonale medier.

«Gårsdagens ‘umulige drøm’ har blitt virkelighet, og i denne lydboken får dere høre KI bruke den faktiske stemmen til Hamsun for å lese boken. Da vi jobbet med materialet, var maskinens evne til å ‘leve seg inn i innholdet’ til tider svært overraskende. Som om den forstod følelsene og innholdet. Alkymien fungerte: vi kombinerte Hamsuns ord med Hamsuns stemme og brakte til liv (på engelsk) en del av Hamsuns ånd», skriver Legatum i en pressemelding.

Manglende respekt

Det ble tilløp til rabalder da Legatums planer ble kjent. Noen pekte på at Legatum Publishing er et høyreorientert forlag og at utgivelsen var et forsøk på å utnytte Hamsun. Hamsun endte som kjent opp på den politiske høyresiden og med å forsvare nazismen.

Andre mener det vitner om manglende respekt for forfatteren å «stjele» og utnytte stemmen hans kommersielt.

Når vi i familien tydelig gir uttrykk for at dette er kynisk utnyttelse, synes jeg det er svært hensynsløst å ikke respektere det.

Regine Hamsun, Hamsuns barnebarn

En tredje gruppe skeptikere er de som vender tommelen ned for å digitalisere innlesningen av lydbøker.

Hamsuns familie betegner prosjektet som «grotesk» og et overgrep.

– Vi finner det utrolig smakløst å lage en AI-generert stemme av vår bestefar med tanke på at han var hørselshemmet, med en røst som var preget av dette. Når vi i familien tydelig gir uttrykk for at dette er kynisk utnyttelse, synes jeg det er svært hensynsløst å ikke respektere det, sier Hamsuns barnebarn, Regine Hamsun, til VG i forbindelse med utgivelsen.

Lørdag åpner også Hamsundagene på Hamsunsenteret som ligger på Hamarøy der Hamsun vokste opp. De støtter ikke utgivelsen og ønsker ikke noe samarbeid med Legatum Publishing.

Forlegger Tore Rasmussen peker på at opphavsrettighetene til bøker er frie 70 år etter forfatterens død. Vi har ikke noe lovverk som forbyr bruk av en forfatteres stemme så lenge etter hans død. Flere jurister peker på det samme.

Annonse

Mer kunstig intelligens

Bruk av kunstig intelligens til innlesing av lydbøker vil vi se mer av. De færreste har imidlertid et forhold til forfatteres stemme. Derfor er det ikke gitt at dette blir en suksess. Det kan en aldri vite på forhånd. Det avgjørende vil være om forfatteren har en stemme som er god å høre på. Da vil nok mange som akter å lese Sult på engelsk, velge utgaven der Hamsun selv leser.

Tore Rasmussen har store forventinger til den nye lydbokutgaven. Han har som mål å gi ut flere av bøkene Hamsun skrev og andre bøker av kjente forfattere han tror det er interesse for. Han never Eskimoliv av Fridtjof Nansen og Jungelboken av Rudyard Kipling.

Regjeringen orker ikke et 18 års langt underjordisk Tullinløkka-eventyr til 10 milliarder. Løsningen er å overprøve Riksantikvaren, rehabilitere og bygge ut Nationaltheatret der det står.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 07.08.2024 – 08:56 Sist oppdatert 07.08.2024 – 10:20

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Det er over 20 år siden beslutningen ble fattet om å slå sammen Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger til Nasjonalmuseet. Da visste politikerne at Nasjonalgalleriet måtte brukes til noe annet. Ennå har de ikke klart å avgjøre hva den ærverdige bygningen skal brukes til.

Omtrent like lenge har det vært snakket om at det haster med å få pusset opp Nationaltheatret. Alle er enige om at disse to bygningene må bevares.

Da daværende kulturminister Anette Trettebergstuen lanserte ideen om at deler av Nasjonalgalleriet kunne benyttes av Nationaltheatret, og at det kunne bygges en ny scene for teatret under Tullinløkka, framsto det som et columbi egg. Her falt mye på plass. Statsbygg ble bedt om å utrede ideen.

Før ferien la Statsbygg fram rapporten som konkluderte med at ideen er mulig å gjennomføre, at hele prosjektet vil ta 18 år og at det vil koste nærmere 10 milliarder kroner. Det er skepsis i Oslo kommune. Høyre sier kontant nei. Sentrale aktører i kulturfeltet sier dette koster for mye.

Lubna Jaffery jobber videre

Lubna Jaffery takket for rapporten og sa de ville jobbe videre med planene for Nationaltheatret.

Regjeringen har vært tydelig på at det er helse, eldre og forsvar som skal prioriteres framover. Politi og beredskap bør vel også føyes til på lista. I revidert budsjett ble det fint lite ekstra til kultur. Slik vil det nok også være i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 som legges fram i begynnelsen av oktober.

Regjeringen har ikke nerver til å gå i gang med et byggeprosjekt til 10 milliarder i Oslo sentrum. De mistet fullstendig kontrollen over kostnadene med nytt regjeringskvartal. Regningen kan bli opp mot 60 milliarder før alt er sluttført. Utbyggingen av nytt Rikshospital og nybygg på Aker er det knyttet stor usikkerhet til. Det kan fort ende på 50 milliarder.

Det er over syv år siden daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland fortalte at regjeringen hadde bestemt seg for konseptvalg for oppussingen. De ville prioritere nødvendig rehabilitering av bygningen og omfattende oppgradering av hovedscenen. Prosjektet ville koste 1,9 milliarder kroner. Det var bare å gå i gang.

De gikk i gang så smått. Så viste det seg at hele bygget sannsynligvis måtte refundamenteres. Det ville koste er par millioner mer. Da dukket det opp et forslag om å bygge en ny scene og bruke så lite penger som mulig på den gamle bygningen. Regjeringen gikk i tenkeboksen. Der sitter de fremdeles.

Om vi legger til grunn de første anslagene for Regjeringskvartalet og Rikshospitalet og hva prislappen til slutt blir, kan planene for Nationaltheatret som er kostnadsberegnet til 10 milliarder kroner, fort ende på 15 milliarder eller mer.

Annonse

For dyrt på Tullinløkka

Regjeringen må rydde opp og komme i gang med oppussingen av Nasjonalgalleriet. Alternativet til 10 milliarder må de skrote. De må velge mellom to hovedalternativer.

Vil de utnytte Nasjonalgalleriet, får de bygge en scene på Tullinløkka i tilknytning til denne bygningen, men ikke under bakken. Det blir for dyrt og risikabelt å grave seg så langt ned.

De kan selvsagt bygge en ny scene og ta hele Tullinløkka i bruk. Dette vil under alle omstendigheter bli rimeligere enn å bygge en teaterscene under bakken.

Det er fare for at det blir for dyrt å bygge nytt på Tullinløkka i tilknytning til Nasjonalgalleriet eller et frittstående bygg.

Det beste er å utvide, bygge på Nationaltheatret, om det er mulig. Det ser slik ut. Bygningen kan forlenges inn over Johan Dybwads plass. Poenget er å sørge for at teatret får en stor, moderne scene. I tillegg kan teatret beholde Torshov og en annen scene som biscener.

Problemet er at bygningen er fredet. Vi må kunne forvente at Riksantikvaren vender tommelen ned. I et innlegg i Aftenposten i sommer peker imidlertid sivilingeniør Eilif Holte og tidligere forlegger William Nygaard på at de finnes en rekke eksempler på arkitektonisk og funksjonelt meget gode tilbygg til ærverdige bygninger.

Regjeringen bør overprøve Riksantikvaren i denne saken. Det er bedre å sikre at det kan presenteres fremragende scenekunst på Nasjonalteatret enn at hele bygningens skal se ut som den gjør i dag og få en slags museumsstatus.

Kulturminister Lubna Jaffery bør skjære igjennom, skrote ny scene under jorden på Tullinløkka og be Statsbygg utrede om det er mulig å bygge ut Nationaltheret slik at de får en moderne stor scene og en betydelig mindre scene i dagens bygning. Det er grenser for hvor lenge en sak skal utredes når bygningskrisen ved Nationaltheatret vokser år for år.

Det er økende interesse for Bibelen utenom en kristen setting, og Paulus seiler opp som en apostel for ateister. Jammen blir det også flere unge som melder seg inn i Den norske kirke.

Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR

Publisert 14.08.2024 – 10:24 Sist oppdatert 14.08.2024 – 10:43

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

I fjor meldte over 4000 mennesker seg inn i Den norske kirke. Det er nesten dobbelt så mange som året før. Det er riktignok 20.000 som melder seg ut. Så oppslutningen om folkekirken synker. 62,6 prosent av befolkningen er for tiden medlemmer.

Oppslutningen om de kirkelige ritualene – dåp, konfirmasjon og gravferd – synker jevnt og trutt. I fjor var det 50,8 prosent av barna som ble døpt. Når antall døpte bikker under 50 prosent, vil det føre til en fornyet debatt om folkekirkens framtid. Høyre har varslet at de vil ha endringer i finansieringen av alle kirkesamfunnene. Færre medlemmer mener de må bety reduserte bevilgninger.

Men om det går nedover med folkekirken, holder flere kirker stillingen. Den katolske kirke har hatt en voldsom sterk medlemsvekst de siste ti årene, mye på grunn av innvandring. De har i dag over 160.000 medlemmer. I sommer har medier skrevet om unge, intellektuelle som melder seg inn i Den katolske kirke. Unge melder seg også inn i folkekirken.

Sekulariseringen fortsetter

Samfunnet blir mer sekularisert. Utviklingen går i retning av færre som er medlemmer i folkekirken og færre samlet sett som regner seg som aktive kristne. Kirken, representert med prester og biskoper, tradisjoner og privilegier, er svekket. Men bevissthet om å høre til i en kristen kultur svekkes ikke i tilsvarende grad.

Bibelen har her en nøkkelrolle. Det blir solgt færre bibler i dag enn for noen tiår siden da det var tradisjon at konfirmanter fikk en bibel, endatil en salmebok, til konfirmasjonen. Fortsatt er Bibelen på bestselgerlistene og er verdens meste leste bok.

Én ting er å eie en bibel, noe annet er å lese i den, av og til eller regelmessig. For to år siden gikk professorene Einar Duenger Bøhn og Ole Martin Moen i gang med en podkastserie om Bibelen. De leser en av bøkene i Bibelen og snakker om hva forfatteren vil formidle og hva de synes om det de leser.

De regner seg ikke som kristne, så de går ikke til Bibelen med det utgangspunktet at den er Guds ord. De leser Bibelen som litteratur og historie. De deler ikke ut terningkast til de enkelte forfatterne. I så fall ville det blitt både seksere og enere. De tegner et bilde av Bibelen både som håpløs uaktuell og brennende aktuell. De kan snakke i flere timer om tekster de lar seg engasjere av.

Annonse

Unngår teologer

De unngår i størst mulig grad å spørre teologer om hvordan tekstene skal tolkes. De leser det som står og gjør opp sin egen mening om hva det kan bety. Det er et og annet en ekspert vil kunne sette fingeren på. Men i det store og hele leverer de relevante, treffende tolkninger med eksistensiell dybde.

De anbefaler alle å lese Bibelen, fordi den er stor litteratur som kaster lys over vår kultur. Bibelen har preget vestlig kultur, forestillingsverden og språk mer enn de fleste er klar over. I dag har kirken mistet tolkningsmakten over Bibelen. De to mener det gir nye muligheter.

I den siste podkastserien Einar Duenger Bøhn står bak, har han med seg Øde Nerdrum. «Einar og Øde leser Ibsen» heter den. Den 23. og siste episode ble presentert i mai. De to har lest alle Henrik Ibsens drama i rekkefølge.

Ibsen kan sin bibel. I flere av dramaene er det tydelig at Ibsen er opptatt av å aktualisere fortellinger og forestillinger fra Bibelen.

Duenger Bøhn og Øde Nerdrum

I den siste episoden reflekterer de over hvordan de gjennom Ibsen er blitt bevisst den kristne kulturtradisjonen de står i. De regner seg ikke som troende, men som Duenger Bøhn sier, han hadde ikke hatt noe imot om han hadde blitt det.

Det siste paret som har gått i gang med å lese Bibelen, er Rødt-profilene og samboerparet Mímír Kristjánsson og Sofie Marhaug. Vårt Land kan fortelle at de ga seg i kast med bibeltekstene i sommer og skal komme seg igjennom hele Bibelen, nærmere 1500 sider, før jul.

Sofie Marhaug sier det er fryktelig mye sakspapirer som skal leses for en stortingsrepresentant. Hun sier Bibelen er det motsatte av et sakspapir og at hun gjennom lesningen blir utfordret til å se med et annet blikk enn det rasjonelle.

– Det kristne budskapet handler om helt grunnleggende spørsmål som vi også stiller oss i politikken: Hva er rettferdig? Hva er godt? Som sosialister har vi all mulig grunn til å gå til Bibelen og se på den med et friskt og fordomsfritt blikk, sier hun.

Annonse

Identifiserer seg med fortellingen om den bortkomne sønnen

Mímír Kristjánsson mener ideen om at alle mennesker er like for Gud er ekstrem og en form for kommunisme. Han er veldig svak for og identifiserer seg med fortellingen om den bortkomne sønnen.

– Han styrer og tuller og bruke pengene på horer, og så kommer han tilbake og blir tatt imot. Det handler om nåden som egentlig er noe av det mest basale og fantastiske med kristendommen, sier Kristjánsson og legger til at kristendommen har et «sinnssykt radialt tilgivelsesbudskap». Han føler at han trenger det hele tiden.

Jesus har de fleste er positivt forhold til selv om de ikke tror på det han sier. Det er annerledes med Paulus. Han står lavt i kurs. Men for tiden er det flere filosofer som løfter ham fram i lyset.

Paulus for ateister

Teolog og professor Ola Jacob Løland har i år gitt ut boken En apostel for ateister på Vidarforlaget.

– Det var ikke mange som på tidlig 1980-tallet så for seg at Paulus kom til å bli et stort tema blant europeiske filosofer. Men det er blitt realiteten, sier Løland til Vårt Land. Han mener filosofenes lesning av Paulus kan bidra til at også kirkene gjenoppdager sprengkraften i Bibelens brevtekster.

Boken tar for seg hva blant andre Slavoj Žižek, Alain Badiou, Giorgio Agamben, Julia Kristeva, Emmanuel Levinas og Jacques Derrida reflekterer med utgangspunkt i brevene i Bibelen. De har røtter i en kritisk idétradisjon som verdsetter tenkningen til Paulus ut fra ateistiske premisser.

De mener at Paulus kan hjelpe oss med å løse ulike problemer i tilværelsen. Selv om filosofene ikke deler gudstroen og religiøsiteten som kommer til uttrykk i Paulus’ brev, peker de på den radikale likhetsideologien og friheten fra loven som grunnleggende motiver hos Paulus med en vedvarende filosofisk relevans og aktualitet.

Noen ser Paulus som en forløper for moderne psykoterapi gjennom det han skriver om menneskesinnet som må frigjøres for å oppnå en tilværelse med økt autonomi og selvbestemmelse. For andre er han en inspirasjonskilde for en ny universalisme med radikale politiske konsekvenser.

Kirken har tatt eierskap til Paulus. Nå seiler han opp også som en apostel for ateister.

Ingen andre land har reist så mange spektakulære museumsbygg med berømt kunst på så få år som oss. Drømmen er en stri strøm av utlendinger fra Kristiansand, til Stavern, deretter til Oslo for så å ende på Jevnaker.

Magne LerøANSVARLIG REDAKTØR

Publisert 26.08.2024 – 11:10 Sist oppdatert 27.08.2024 – 08:27

Lesetid: 5 min

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Avtroppende direktør for Kunstsiloen i Kristiansand, Reidar Fuglestad, har en visjon. Det er å gjøre Kunstsiloen til en besøksdestinasjon både nasjonalt og internasjonalt. Ikke nok med det. Han ser for seg et fly fullastet med kunstinteresserte utlendinger som lander på Kjevik. Derfra tar de en båt fra flyplassen, forbi Hamresanden, får en smak av den sørlandske skjærgården, før de legger til kai på Odderøya der Kristiansand nye stolthet, Kunstsiloen, ligger.

Deretter er det rett opp i niende etasje til lunsj og storartet utsikt over byen, sjøen og omgivelsene.

Visjonen kan være i ferd med å bli virkelighet. I sommer kom Kunstsiloen inn på den berømte listen til Time over de 100 beste stedene i verden kulturinteresserte kan besøke.

Kunstsiloen håper på 150.000 besøkende hvert år. Tidlig i sommer kunne de fortelle at over 77.000 alt hadde vært innom – og det er ikke mer enn et par måneder siden Kunstsiloen ble åpnet.

Kunstsiloen inneholder Tangen-samlingen, som med over 5500 kunstverk er verdens største samling av nordisk modernisme, Sørlandssamlingen og Christiansands Billedgalleri. Flere har betegnet bygningen i seg og de arkitektoniske løsningene som er valgt som et kunstverk i seg selv.

I Kunstsiloen møter den nye tid med moderne kunst en gammel industrikultur med røtter i landbruket. Det er kunst midt i livet.

Programmet for kvelden blir en forestilling på Kilden kulturhus som er nærmeste nabo.

Outsideren Odd Nerdrum

Neste dag bærer det av gårde i buss til Stavern. Her ligger det nye museet for Odd Nerdrums kunst, Nerdrum museum. Nerdrum er en av våre største kunstnere. Han har i årtider vært uglesett blant landets kunstelite og blir ikke innkjøpt der kunsteliten bestemmer. Men internasjonalt har Odd Nerdrum et navn.

En buss med kunstinteresserte utlendinger må innom Nerdrum museum i Pipehuset på Agnes i Stavern, som sønnen, Öde Nerdrum, har jobbet skjorta av deg for å få etablert. Her vises bredden og høydepunktene i malerens produksjon over mer enn et halvt århundre, og det formidles kunnskap om maleriets historie, med det klassisk figurative maleriet i fokus.

Museet ble åpnet i februar. De har ikke ressurser til å slå på stortromma i markedsføringen. De satser på at de som er interessert, får det med seg. Og det får de. De hadde regnet med 5000 besøkende i år. Det er så langt 15.000 som har vært innom.

Annonse

Munch i 13 etasjer

Deretter går turen til Oslo. Det er like godt å gå i gang med Munch. Det tar sin tid å se utstillinger og verker av Edvard Munch i det 13-etasjer høye bygget.

Her kan det bli kø. Det gamle Munch-museet hadde rundt 300.000 besøkende hvert år. Siden nye Munch ble åpnet i fjor, har det vært over 100.000 besøkende i gjennomsnitt hver måned.

Museet har 26.724 Munch-verk, som består av nærmere 1200 malerier, 7050 tegninger og skisser, 18.322 grafiske blad fordelt på 842 ulike motiver og 14 skulpturer. Hvilke og hvor mange av maleriene hans som er stilt ut, varierer. Det største maleriet, Solen, på 35 kvadratmeter sammen med de mest berømte maleriene, står utstilt hele tiden.

Den som er hektet på Munch, kan følge Munch-stien mellom Bessheim og Vågåmo. Langs denne ruta er det 22 stoppesteder der det finnes informasjonsplakater om Edvard Munchs liv og kunst. Også andre steder på Østlandet kan besøkene følge i Munchs fotspor.

Nasjonalmuseet – Skandinavias største

I 2023 hadde Nasjonalmuseet 1.246.000 besøkende. Bransjebladet The Art Newspaper mener det er Skandinavias best besøkte kunstmuseum. Her finner en ikke bare norsk kunst. I år har museet trukket mange besøkende til utstillinger av Britta Marekatte-Labba, Vasilij Kandinskij, Mark Roth og Anna-Eva Bergman.

Nasjonalmuseet har 400.000 kunstverk og gjenstander i sitt eie. Flere titusener er utstilt. De mest toneangivende verkene står permanent.

Annonse

Astrup Fearnley – moderne samtidskunst

Et besøk på Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen, et kvarters spasertur fra sentrum, er også et must for den kunstinteresserte. Museet ble grunnlagt i 1993 og er et av Nordens fremste museer for samtidskunst. Museet forvalter den omfattende Astrup Fearnley-samlingen som teller over 1500 verk og presenterer skiftende utstillinger både med verk fra samlingen og nye produksjoner av kunstnere fra hele verden.

Hans Rasmus Astrup begynte alt på 60-tallet å samle kunst. Familiene Astrup og Fearnley har i flere generasjoner bestått av dyktige forretningsfolk og kunstnere. De var kjent for sin filantropi og hadde en lang tradisjon for å støtte kunstnere og samle på kunst. Nylig har de solgt aksjeposter og sikret stiftelsen tilstrekkelig kapital for tiår framover.

Roseslottet – «The Worlds 100 Greatest Places».

Roseslottet på Holmenkollen er en unik samling av klassisk kunst utendørs. Her kan en se 300 kunstverk: monumentale malerier, installasjoner og skulpturer. Roseslottet setter søkelyset på grunnpilarene i vårt frie samfunn: rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene. Disse grunnleggende verdiene må stadig forsvares og holdes i hevd av enkeltmennesket og av samfunnet som helhet. Roseslottet ønsker å styrke forståelsen for disse skattene og hvor lett de kan gå tapt dersom vi ikke tar vare på dem, heter det.

Det er kunstnerbrødrene Eimund og Vebjørn Sand som er kunstnerisk ansvarlige for prosjektet som ble etablert i 2020.

Fem gylne konstellasjoner skinner for å symbolisere de fem årene med okkupasjon i Norge under andre verdenskrig. Historiene fra krigen brukes som bakteppe for å løfte og belyse samfunnets fundamentale prinsipper om rettssikkerhet, ytringsfrihet og humanisme – verdier som alltid må beskyttes.

Planene var at Roseslottet skulle demonteres i 2025. Utstillingen har fått så stor oppmerksomhet at det nå er snakk om at den blir stående i lang tid.

Roseslottet ble omtalt på Time Magazines liste over «The Worlds 100 Greatest Places».

Skulpturer og The Twist på Jevnaker

Er en først på kunstreise, må en legge turen til Jevnaker, en times kjøretur fra Oslo. Kistefos ble grunnlagt av investor og kunstsamler Christen Sveaas i 1996 som et minne om tresliperiet som hans bestefar bygget ved Ranselva i 1889. Her produserte de tremasse til den norske og internasjonale papirindustrien. Både bygninger og produksjonsutstyr er bevart og fungerer som et industrimuseum.

I naturskjønne omgivelser finnes det over 50 skulpturer av markerte samtidskunstnere. Flere av dem ruver i terrenget. En kan se kunst av ulike slag i flere bygninger, for eksempel i Nybruket Galleri.

For noen år siden ble galleriet The Twist åpnet, designet av stjernearkitektene i Bjarke Ingels Group. Bygget er på 1000 kvadratmeter og er et galleri, en bro og en skulptur i ett. The Twist snor seg over Ranselva i et spenn på 60 meter, og har vunnet priser for sitt spektakulære design.

I løpet av året vises kunstutstillinger fra internasjonalt anerkjente kunstnere på The Twist.

Kunstreisen kan avsluttes på den berømte «The Twist-doen». Her det kunst på veggen i hvert avlukke og i noen er det en munn som hvisker til deg.

Doene er som doer flest. Den eneste forskjellen er at de var svindyre å bygge. De skulle koste fem millioner. Så pass for en kunstdo kunne Sveaas leve med. Han ville at «toalettene skulle være så kule at folk kunne komme til Kistefos-Museet bare for å gå på do».

Men da regningen kom på 15 millioner, protesterte ham. Retten ga ham medhold. Det danske arkitektfirmaet måtte ut med ni millioner i erstatning og saksomkostninger.

Det er bare for «turistavdelingen» i Innovasjon Norge å lage et program for en ukes kunstreise i Norge. Deretter kan de ordne køen. Norge har virkelig noe å tilby verdens kunstinteresserte.

Kunstnere ber Møller Eiendom revurdere samarbeidet med Fotografiska Museum på grunn av syltynne relasjoner til Israel. Kunstnere bør ikke pakke bort sin evne til saklig refleksjon og hengi seg til emosjonell drevet boikottiver i den gode saks tjeneste.

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 02.10.2024 – 11:10 Sist oppdatert 02.10.2024 – 12:53

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Privateide Fotografiska Museum åpnet for første gang dørene i Stockholm i 2010. Senere er museet etablert i Tallinn, New York, Berlin og Shanghai. I 2027 skal de flytte inn i gamle Deichman, som eies av Møller Eiendom og får navnet fotohuset Deich. Styreleder Harald Møller har selv en samling på omtrent 1000 fotografier som ble en del av museet.

I Klassekampen i dag ber 27 kunstnere, blant annet noen som er ­representert i samlingen, Møller om å droppe samarbeidet med Fotografiska Museum.

Yoram Roth, styreleder og majoritetseier i Fotografiska, hevder «Oslo er en kulturby på frammarsj, og Fotografiska vil passe perfekt inn i byens levende kunst- og kulturliv».

Kunstneren mener Roth støtter «rendyrket sionisme». De viser til at han er sponsor av Taglit Birthright Israel, som tilbyr unge jøder en gratis dannelsesreise til Israel. På turen får de utdelt et kart der Vestbredden ikke lenger finnes.

Sionistiske verdier

– Eieren av Fotografiska forfekter med andre ord sionistiske verdier som vi må ta avstand fra i en tid med massemord i Gaza og en potensiell storkrig i Midtøsten, sier kunstner Jan Christensen. Også kunstnere som Vanessa Baird, Ahmed Umar, Knut Bry, Fin Serck-Hanssen og Jumana Manna har signert innlegget i avisen.

Jan Christensen sier at han ønsker et fotomuseum i lokalene til gamle Deichman velkommen og hevder Møllers egen samling er en tilstrekkelig basis.

Kunstnerne synes ikke Fotografiska holder kunstfaglig mål. Christensen sier de ikke viser kunst som utfordrer kunstdiskusjonen og at strategien deres er mer forflatet og turistvennlig formidling.

Vibeke Tandberg er representert i Møllersamlingen og har signert innlegget.

– Fotografiska vil kalle seg et museum, men de likner mer på McDonald’s. De har verken samling eller en kunstnerisk profil. Nå prøver de å kjøpe seg kredibilitet gjennom Møllersamlingen. Det er dumt at Møller faller for det, og det er synd for oss som er i samlingen, sier hun til Klassekampen.

Pål Bøe, markedsdirektør i Møller Eiendom, peker på at Fotografiska er en anerkjent formidler av fotografi og fotokunst og at de ser fram til å bringe fotografi i verdensklasse til Oslo, samtidig som norske kunstnere får en ny arena der de kan nå ut til et bredt publikum».

Det skjer rett som det er at kunstnere tar til orde for boikott. Det ender som regel opp som slag i løse luften.

Annonse

Kjedelig for Møller-gruppen

Det er selvsagt kjedelig for Møller-gruppen at de får kritikk fra kunstnere som de samarbeider med, men dette er en kritikk de vil riste av seg. Det er et for spinkelt grunnlag for å kreve at Møller skal bryte samarbeidet med Fotografiska.

Om det er Israel kunstnere vil ramme, har de havnet temmelig langt ute på jordet. For Israel er slikt mindre plagsomt enn en flue i sommervarmen. De bryr seg ikke med slikt.

Yoram Roth vil heller ikke ta til tårene om Møller Eiendom skulle droppe avtalen.

Dette er en sak mellom norske kunstnere og Møller Eiendom. Ingen andre bryr seg.

Yoram Roth er en gründer og investor innen kultur- og utelivssektoren med base i Berlin. Han er en fotograf som har utmerket seg. Fotografiska er et av prosjektene han er involvert i. Han støtter ideelle foretak og hjelpeorganisasjoner som Taglit-Birthright, Human Rights Watch og Be An Angel. Sistnevnte gir ulike typer hjelp til flyktninger i flere land.

Taglit-Birthright lar unge med jødisk opprinnelse få en 10 dagers tur til Israel for at de skal bli kjent med sine røtter og situasjonen i Israel.

Fotografiske har ikke noe med disse organisasjonene å gjøre.

Kunstnerne som ber Møller Eiendom bryte med Fotografiska må ha mer å fare med en å videreformidle et rykte om at de som reiser med Taglit-Birthright har med seg et kart der Vestbredden ikke lenger finnes. De bør kunne komme opp med noen uttalelser fra Yoram Roth som begrunnelse for å hevde han er en sionist med meninger som ikke kan godtas. Det er grunn til å minne om at Yoram Roth har vært med å ansette en palestinsk museumsdirektør, Yousef Hammoudah, i Berlin. I fjor sto de to sammen, som jøde og palestiner, med en felles oppfordring for toleranse og fred, og viste til at de gjennom sitt samarbeid «bruker kunst for å fremme et fritt, fredelig samfunn».

Kunstnerne er også på tynn is når de knytter Fotografiska Museum til en organisasjon museet ikke har en forbindelse til. Den form for intrikate forbindelseslinjer var noe Stasi i sin tid drev med i Berlin når de kokte i hop anklager mot folk de ville sette kloa i.

Det er lov for kunstnere å mene at vi ikke trenger en kommersielt drevet fotografimuseum i Oslo. Men å sause dette sammen med bindinger til Israel er kortslutning. Den begrunnelsen de bringer til torgs i sitt innlegg preges av et intellektuelt sammenbrudd.

Det er forståelig at kunstnere som andre reagerer på Israels krigføring for tiden. Men kunstnere bør ikke pakke bort sin evne til saklig refleksjon og hengi seg til emosjonell drevet boikottiver i den gode saks tjeneste.

Når Kloden teater er tatt ut av statsbudsjettet, er det et uttrykk for kulturpolitisk forvirring. Det er mer av det Kloden driver med vi trenger, skriver Magne Lerø.

Dette er et nytt eksempel på at det er behov for en sterkere prioritering av hvilke kulturaktiviteter som bør få støtte, skriver Magne Lerø. Illustrasjonsfoto av teaterhuset Kloden teater.Kloden teater

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 21.10.2024 – 10:31 Sist oppdatert 21.10.2024 – 10:54

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Er det noe Ap-hjerter i Oslo bør banke for, er det Kloden teater som holder til i midlertidige lokaler i Kabelgata på Økern i Oslo. De har planene klare for å bygge om lokalene til et teaterhus med scener og produksjonslokaler. 

I 2023 samarbeidet de med 42 scenekunstkompanier fra hele landet. I år noterer de seg for rekordbesøk; over 11.000 publikummere, 238 forestillinger og arrangementer og 135 barnehagebesøk.

Oslo kommune er klare for å bevilge 15 millioner til ombygging av lokalene, vel og merke under forutsetning av at også staten bidrar.

I regjeringens forslag til statsbudsjett er det satt av 621 millioner kroner til nye kulturbyggprosjekt. Det rekker til 16 nye byggeprosjekter. Kloden nådde ikke fram blant de prioriterte.

Sånn er det. Mange må vente lenge før det blir deres tur.

Kuttet 3 millioner

Det som er komplett uforståelig, er at driftstilskuddet til Kloden på 3 millioner kroner også er strøket fra budsjettet.

Sunniva Holmås Eidsvoll, leder for Oslo SV, sier til Klassekampen i dag at det hele er et politisk spill.

Den rødgrønne regjeringen spenner gjerne bein på det høyreorienterte byrådet i Oslo som sliter alvorlig med å få budsjettet i balanse. De har fått mye pepper for å ha tatt strupetak på Oslo Nye Teater. De tåler ikke at Kloden også rammes.

Når regjeringen legger fram forslaget til statsbudsjett, har de i tankene at det er noe SV gjerne vil endre på. Det er ikke rom for store endringer i kulturbudsjettet. Kathy Lie, SVs medlem i Stortingets kulturkomité sier til tidsskriftet Kontekst at de i forhandlingene om budsjettet vil prioritere å få Kloden inn på budsjettet igjen. Regjeringen vil ikke motsette seg det.

SV redder Kloden. Det hadde nok kulturminister Lubna Jaffery regnet med.

Det er imidlertid grunn til å kritisere kulturministeren for i det hele tatt å ha tenkt den tanken at Kloden, Groruddalens eget teater, skulle vrakes. Er det rart at Ap i Oslo stuper på meningsmålingene.

Slik profilere Kloden seg:

«Kloden teater er stedet for scenekunsten og de unge. Vi viser teater og scenekunst fra Norge og utlandet gjennom et variert program året gjennom – for spedbarn, barnehagebarn, skolebarn, ungdom, unge voksne og alt imellom.

Publikum får oppleve et bredt spekter av kunstneriske uttrykk og får også være med på å skape selv. Vi utvikler programmet vårt i kontakt med miljøet rundt oss, og jobber for å gjøre kulturlivet mer relevant og tilgjengelig for befolkningsgrupper som er underrepresentert, både som publikum og deltakere.»

Kulturminister Lubna Jaffery har gjort et feilgrep ved å så tvil om Kloden skal få støtte. Det er knapt noe på kulturbudsjettet som er mer støtteverdig enn Kloden.

Når Kloden er tatt ut av budsjettet, er det et uttrykk for politisk talentløshet om det kun er et opplegg for et politisk spill. Det må oppfattes som om regjeringen mener at denne typen aktiviteter står langt nede på listen over hva som er støtteberettiget.

Annonse

Sterkere prioritering

Dette er et nytt eksempel på at det er behov for en sterkere prioritering av hvilke kulturaktiviteter som bør få støtte. Det bør bli mer av det Kloden driver med. Hva det bør kuttes i, bør kulturministeren invitere til en debatt om. Vi tror det kan kuttes en del individuelle stipender til fordel for aktiviteter som trekker med unge og lokalmiljøet.

Den nye sjefen for Kunstsiloen får 2,3 millioner i lønn, men bildekunst har hun lite greie på.

Maria Mediaas Jørstad er direktør for Kunstsilo i Kristiansand.Even Askildsen / Kunstsilo

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 28.10.2024 – 10:45 Sist oppdatert 28.10.2024 – 11:53

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Den nye direktøren for Kunstsiloen i Kristiansand, Maria Mediaas Jørstad, har ikke utdannelse eller erfaring innen bildekunst. Hun har utdanning innen teaterproduksjon, har vært sjefprodusent ved Nationaltheatret og ledet Talent Norge. Hun er i dag direktør i Nordisk Kulturfond.

Flere i det kunstfaglige miljøet mener Kunstsiloen er blitt rammet av en katastrofe ved ansettelsen av Jørstad, fordi hun ikke har kompetanse på kunst.

– Blir det enda en direktør uten kunstkompetanse, kan Kunstsilo gå og legge seg, sa kunstkritiker Lars Elton til Klassekampen dagen før ansettelse, sannsynligvis «på vegne av vanvittig mange» kunstkritikere.

Jørstad erstatter Reidar Fuglestad. Han hadde heller ikke spesielt god greie på kunst. Han var i en årrekke direktør for Dyreparken, ekspert på opplevelser og å tiltrekke seg publikum, med andre ord. Det var en slik leder initiativtakerne til Kunstsiloen trengte.

Utmerket med Fuglestad

Det har gått aldeles utmerket med Fuglestad som leder for Kunstsiloen. Antall besøkene er over all forventning. Kunstsiloen har plassert seg på det internasjonale kulturkartet. Alt i sommer fikk de plass på den berømte listen til Times over de 100 beste stedene å besøke i verden.

I dag er verken Nasjonalmuseet, Munchmuseet, Kode eller Sørlandets Kunstmuseum ledet av en kunsthistoriker. Fra det kunsthistoriske miljøet lød i vår det nærmest som et krav at den nye sjefen for Kunstsiloen måtte ha kunstfaglig kompetanse. Det ble pekt på at det var særdeles viktig ettersom Trude Glomnes Uglestad sa opp stillingen som kunstnerisk direktør for to år siden.

I et innlegg publisert i Aftenposten skrev flere professorer og direktører knyttet til kunstfeltet at de ser med uro på utviklingen i norske museer fordi det kunstfaglige perspektiv skjyves i bakgrunnen.

Da stillingen som direktør for Kunstsiloen ble lyst ut, sto det at de søkte etter en «ambisiøs og resultatorientert leder». Det ble ikke stilt krav om kunstfaglig kompetanse, men det sto at det er ønskelig at «kunst engasjerer deg».

Det ble protestert høylytt fra kunstmiljøet. Ansettelsesprosessen ruller i gang slik styret la opp til.

Annonse

Flere protester

Så kom protestene mot at styret ikke ville offentliggjøre søkerlisten. Den kunne de holde hemmelig siden Kunstsiloen ikke er en offentlig eid virksomhet.

Protestene gjorde ikke inntrykk på styret. De har ansatt den de mener har de beste forutsetningene for å lede Kunstsiloen.

Styreleder Stein Olav Henrichsen sier til Klassekampen at Maria Mediaas Jørstad passer perfekt til jobben. Hun har lang og solid ledererfaring fra ulike virksomheter og kan vise til gode resultater.

Jørstad gir uttrykk for at hun er sterkt motivert for å lede det hun kaller et «unikt øyeblikk i Kunst-Norge». Hun føler hun har fått en sjanse som man får bare én gang i livet.

Verken hun eller Henrichsen gir et klart svar om det skal lyses ut en stilling som kunstfaglig direktør. Jørstad vil bli kjent med jobben og så finne den beste måten å knytte kunstfaglig kompetanse til huset på.

Donatella De Paoli, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI, har tidligere sagt til Samtiden at hun tror det blir mer fokus på lederrollen i kunst og kultur framover. Hun tror tiden er forbi da det først og fremst var bakgrunn fra «rett» kunstbransje som var det som måtte til for å få legitimitet i kunstlivet.

En toppleder for en stor organisasjon i dag kan ikke i fred og ro fordype seg i faglige spørsmål. En er blitt leder for en «stor butikk». Media skal håndteres, konflikter løses, en må forholde seg til ulike interessegrupper, sponsorer og myndigheter og drive målbevisst økonomistyring.

Maria Mediaas Jørstad får 2,3 millioner kroner i lønn. Reidar Fuglestad tjente mer enn tre millioner i året. Styret mente det får da være grenser for hvor mye de de skal gå ned i lønn.

De tenker stort om Kunstsiloen. Derfor har de gitt sin nye sjef en lønn som ligger nærmere sjefen for Nasjonalmuseet enn direktøren for Astrup Fearney-museet i Oslo.

En lønn på 2,3 millioner signaliserer at Kunstsiloen ikke bare er kunst. Den er også butikk. I kunstnerkretser ristes det oppgitt på hode over «butikkdelen» og lønnen. Men det blir ikke hørt.

Når finansminister Trygve Slagsvold Vedum setter seg på bakbeina, blir det ikke et nybygg for Nationaltheatret til 10 milliarder kroner, men mer enn en museumsaktig utbygging til 3 millioner kan det bli.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) trer inn på kulturministerens område.Fredrik Varfjell

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 30.10.2024 – 10:33 Sist oppdatert 01.11.2024 – 08:24

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Selv om Høyre og diverse kulturpolitikere har sablet ned planene om å pusse opp Nationaltheatret, bygge en ny scene under jorden på Tullinløkka som skulle knyttes sammen med Nasjonalgalleriet til den nette sum at 10 milliarder, har kulturminister Lubna Jaffery vegret seg for å ta livet av tidligere kulturminister Anette Trettebergstuens storslåtte planer.

Hun har ikke ønsket å legge seg ut med teatersjef Kristian Seltun som nærmest har argumentert med at «det må bli sånn» for å redde Nationaltheatret fra en katastrofe.

Vedum skar igjennom

Det ble Trygve Slagsvold Vedum som skar igjennom. En kunne forventet at det var kulturminister Lubna Jaffery som hadde frontet en avvikling av de storslåtte planene. Det som skjer, er at Vedum bytter ut finansministerhatten med partilederhatten.

Som partileder har han ikke har noe imot å stå fram som bøddel for et nybygg i hovedstaden til 10 milliarder kroner. Dette er en god sak for Sp å profilere seg på. Kanskje er Lubna Jaffery glad for at Vedum tok jobben med å sende sjokkbølgen over teatermiljøet i Oslo.

I ti år har politikerne snakket om at det haster med å rehabilitere Nationaltheatret. Nå må de komme i gang. Finansministeren ønsker en antikvarisk rehabilitering av den historiske bygningen og foreslår at teateret leier eksisterende scener i byen mens arbeidet pågår, i stedet for å bygge nye.

Problemet er at det ikke er mulig å søke på Finn etter ledige teaterscener. Det er ingen ledige, sier Kristian Seltun til Klassekampen i dag. Så det regjeringen legger opp til om Trygve Slagsvold Vedum får viljen sin, er masseoppsigelser, slår han fast.

Det tar tre, kanskje fire år å rehabilitere Nationaltheatret. En utfordring er å finne ut hva skuespillerne skal foreta seg de årene teateret er stengt. De kan ikke holde det gående med friluftsteater i vinterkulden. Hvis Oslo kommunen holder fast på å kutte budsjettet til Oslo Nye Teater med over 30 millioner kroner, blir det i det minste en ledig scene i Oslo sentrum.

Men selv om Nationaltheatret blir rehabilitert, vil det ikke tilfredsstille kravene til et moderne teater med dreiescene og plass til i alle fall 700 publikummere.

Annonse

Utbygging på eksisterende tomt

Det er mulig å bygge ut Nationaltheatret på den tomten det står. Det bør vurderes om kostandene med det står i forhold til hvilke muligheter det gir for antall plasser og tekniske løsninger.

En annen mulighet er at det bygges et nytt, moderne Nationaltheatret i nærheten av Ring 3, i Økernområdet for eksempel. Det kan en kanskje få for 3-4 milliarder.

Det er forståelig at ledelsen ved Nationaltheatret mener de må få en scene som tilfredsstiller dagens krav. De må imidlertid innse at planene for et underjordisk bygg på Tullinløkka er stein dødt.

Ledelsen ved Oslo Nye Teater må innse at Oslo kommune vil kutte kraftig i bevilgningene. De må kutte ut en scene.

Det er etter hvert mange i kulturlivet som må forholde seg til stammere budsjetter – og en finansminister som mener at Oslo ikke kan få enda et dyrt og flott kulturbygg.

Det er ikke forbudt å opptre politisk klønete. Det har ikke Skuespillerforbundet fått med seg – og de redder ikke Oslo Nye Teater ved å denge løs på Anita Leirvik North med loven i hånd.

Konflikten rundt Oslo Nye Teater i Oslo spisser seg til.Stian Lysberg Solum

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 01.11.2024 – 09:58 Sist oppdatert 01.11.2024 – 10:04

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Torsdag leverte Norsk Skuespillerforbund (NSF) et formelt varsel mot byråd for kultur og næring, Anita Leirvik North (H). Forbundsleder Per Emil Grimstad i NSF sier i en pressemelding at byråden bedriver myndighetsmisbruk og uforsvarlig eierstyring i forbindelse med det foreslåtte kuttet i tilskuddet til Oslo Nye Teater, som er på nær 40 prosent i 2025.

Skuespillerforbundet hevder byråden har omgått offentlighetsloven, overskredet delegert fullmakt og brutt Oslo kommunes retningslinjer for ansvarlig eierstyring.

Grimstad sier rett ut til Avisa Oslo hva som er poenget med varslingen: at byråden skal forstå at hun ikke kan stå ved det kuttet i budsjettet hun legger opp til.

Trengs skikkelig utredning

Saken må utredes skikkelig – og budsjettforslaget må være realistisk, mener skuespillerne. Det har de delvis rett i. Det som i tilfelle må utredes, er en nedbygging og lavere tilskudd.

Vi har fått et nytt eksempel på misbruk av varslingsordningen. Det er greit at Skuespillerforbundet sender brev til kommunen og de politiske partiene om at de mener Anita Leirvik North bedriver myndighetsmisbruk og uforsvarlig eierstyring.

Dette skjer åpent i en politisk prosess. Ved å sause dette inn i et varslingsspor må tanken være at North skal bli tatt av saken, mens den blir undersøkt. De forventer muligens at kommunen skal taue inn en uavhengig advokat som skal vurdere saken.

Det kan ta vinter og vår – og da vil tusenlappene renne i strie strømmer. 

Byrådsleder Eirik Lae Solberg kan lese varselet i helga, ta en prat med kommuneadvokaten og konkluder mandag med at det ikke er grunnlag for påstanden i varselet.

Skuespillerforbundet som har 1600 medlemmer, ber også bystyret vurdere å reise mistillitsforslag mot kultur- og næringsbyråd Anita Leirvik North. Det står de fritt til å mene. Det er å presse denne saken inn i et varslingsspor som er skivebom.

Dette handler om politikk. Byrådet står fritt til å avgjøre hvor store bevilgninger som skal gis til ulike tiltak.

Annonse

Styret fikk sparken

Styrets jobb er å iverksette eierens vilje. Da Anita Leirvik North på forsommeren varslet at det ville bli kutt i bevilgningene i 2025, skulle styret umiddelbart tatt fatt på arbeidet med å bygge ned aktiviteten. Da kunne teatersjefen og administrerende direktør fortelle at det ikke var mulig. Teateret måtte opprettholde aktiviteten på fire scener som i dag. Dessuten hevdet de at de ikke kunne forholde seg til et forslag fra en byråd. De måtte vente til det var fattet et vedtak i bystyret.

Det er formelt riktig, men en kulturinstitusjon kan ikke grine seg til eller protestere seg til å beholde bevilgningene på det nivå de har lagt på de siste årene. I sommer hadde de gått konkurs om de ikke hadde fått en ekstrabevilgning. Det må ryddes opp ved Oslo Nye Teater. 

Da styret ikke ville forholde seg til signaler fra byråden, fikk de sparken. Det burde ikke overraske noen. Et styre må iverksette en eiers vilje.

Det nye styret som kom på plass for en måneds tid siden, kunne ha gitt beskjed til ledelsen om å utarbeide planer for en nedskalering av – eller trekke seg.

Det har ikke skjedd. Istedenfor har det nye styret sendt et brev til byråden om at det ikke er mulig å kutte 37 millioner neste år. De må i alle fall ha 35 millioner mer enn det hun har skissert.

Både ledelse og styre ser ut til å satse på at Anita Leirvik North ikke får flertall i byrådet for å kutte kraftig i bevilgningene til Oslo Nye Teater.

En stillingskrig

Det pågår en stillingskrig mellom Oslo Nye Teater og byrådet i Oslo. Denne krigen vinner byrådet til slutt.

Det styre og ledelse burde ha gjort, var å akseptere en betydelig reduksjon i bevilgningene. Oslo Nye Teater må legge ned en scene. De burde ha beregnet hvilke konsekvenser det vil få. Resultatet kunne ha blitt at de kan klare balanse om budsjettet kuttes for eksempel med 20 millioner.

Det kunne Anita Leirvik North gått med på. Hennes poeng er å få bevilgningene ned. Styre og ledelse burde innsett at de er mer tjent med kompromiss enn konfrontasjon.

Det var klønete av Anita Leirvik North tidlig i sommer å være konkret med hvor mye bevilgingene neste år skal reduseres med. Når en offentlig finansiert virksomhet skal bygges ned, kan ikke størrelsen på bevilgningen framstå som hugget i stein flere måneder før budsjettet legges fram.

Anita Leirvik North skulle gitt klar beskjed til styret om å starte nedbygging med sikte på at teateret skal redusere med en scene. Da ville en funnet et stort kutt teateret kan leve med uten at den samlede virksomhet ramler sammen.

Når kirkemusikkutdanningen bygges ned, rammer det kulturlivet i bygde-Norge, flere kirker kan bli avviklet og kunsten får traurigere kår.

NTNU dropper utdanning innen kirkemusikk fra høsten 2026.Gorm Kallestad

Magne LerøAnsvarlig redaktør

Publisert 08.11.2024 – 10:13 Sist oppdatert 08.11.2024 – 10:24

Del på FacebookDel på TwitterDel på LinkedInDel på e-post

Annonse

Høsten 2026 skal kirkemusikkutdanningen ved NTNU legges ned. Grunnen er få søkere og at NTNU må kutte kostnader.

Det er forståelig at NTNU velger å kutte kirkemusikkutdanningen når bevilgningene ikke strekker til. NTNU har ikke ansvar for hvilke konsekvenser manglende utdanning har for samfunnet samlet sett. Det er et politisk ansvar.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel (Sp) tar til etterretning NTNUs beslutning. Han har i Stortinget vist til at det gis utdanning i kirkemusikk i Oslo.

Det er ikke snakk om å droppe kirkemusikkutdanningen nasjonalt. Men når studietilbudet skaleres ned, betyr det at det vil bli utdannet færre kirkemusikere enn det er behov for.

Ingen krise

Det utløser ikke krisetenkning verken hos Hoel aller andre i regjeringen. Vi vil mangle tusenvis av fagfolk framover.

Rundt om i landet betyr kirkemusikerne mye for det lokale kultur- og musikkliv. De driver kor, medvirker i kulturarrangementer ut fra kompetanse og interesse og underviser på kulturskolene.

Vi har om lag 1600 kirker med orgler her i landet. Det er en del som kan spille piano utover til eget husbruk. Men de kan ikke traktere et orgel.

Høymessene i Den norske kirke er langt opp med sikte på at en organist medvirker ved siden av en prest. Det blir stusselig om orgelet skal erstattes med piano. En hel kirkemusikalsk tradisjon forsvinner. Det er slikt som fører til at færre møter opp og at flere kirker etter hvert ikke vil være i bruk.

Det vil bli en sammenheng mellom mangel på organister og stengte kirker.

Ansatte ved NTNU håper regjeringen vil gripe inn. Det vil neppe skje, heller ikke om vi skulle få et regjeringsskifte.

Det kommer heller ikke til å skje at Den norske kirke gir et tilskudd til NTNU for at de skal ta opp igjen kirkemusikkutdanningen. Kirken selv strever økonomisk. Dessuten vil de holde fast på prinsippet om at samfunnet sørger for de grunnutdanninger som trengs for å kunne jobbe i Den norske kirke.

Unntaket vil være om det blir for få studieplasser i teologi slik at det av den grunn blir mangel på prester.

Annonse

Flere lærere og sykepleiere

Myndighetene vil at flere skal ta lærer- og sykepleieutdanning. Så langt har de lykkes lite med det. Framover kan vi forvente at myndighetene er rede til å bruke mer ressurser for å få unge til å utdanne seg til de yrker samfunnet trenger mest. Det er ikke organister.

Spørsmålet er om vrakingen av kirkemusikkutdanningen ved NTNU er et varsel om at det er humaniora-fagene som i første rekke vil bli rammet av sparekniven framover.

Finansieringsordningen for akademia legges om. Det kan bety at universitetene fristes til å legge ned eller nedprioritere utdanninger innen kunst, kultur, musikk, arkitektur og design. For å motvirke dette har det vært snakk om en øremerket tilleggsbevilgning. Det har vi ikke sett mye til.

Det ser ut til at regjeringens plan er å bygge ned disse utdanningene. Opposisjonen setter seg ikke på bakbeina.