Tros- og livssynssamfunnene har ingen grunn til å klage over forslaget til statsbudsjett, men de har grunn til å skjelve i buksene om Høyre vinner valget neste år.
Den norske kirke får 2,66 milliarder fra staten neste år. I år har de 2,57 milliarder til disposisjon. Andre tros- og livssynssamfunn får en økning fra 1,13 milliarder til 1,25 milliarder kroner. Det er det ingen grunn til å klage på. Den norske kirke må imidlertid kutte i antall stillinger, for pensjonskostnadene har økt med rundt 100 millioner kroner. Det vil ikke staten kompensere for.
Tros- og livssynsamfunnene utenom Den norske kirke blir feitere av støtte år for år. Stortinget har nemlig bestemt at alle skal ha samme støtte per medlem. Utgangspunktet er støtten kommuner og staten gir til Den norske kirke og som deles på antall medlemmer. Når medlemstallet i folkekirken synker og for år, betyr det at støtten per medlem øker.
For vel 20 år siden ble utgjorde bevilgningen rundt 600 kroner til hvert medlem. Den lå på 1100 kroner i 2021. Nå er den på 1496 kroner.
Slik kan det ikke fortsette. Ordningen er ikke bærekraftig, skrev Tage Pettersen (H) i Vårt Land i vår. De mener alvor i Høyre. Endringer i dagens ordning for støtte til tros- og livssynssamfunn vil komme inn i Høyres program for neste periode.
Dagens modell med å knytte støtten opp til medlemsutviklingen i folkekirken, har vært en gullgruve for Human Etisk Forbund og andre trossamfunn
Tro uten støtte
Det er i første rekke Nikolai Astrup som har frontet saken for Høyre. Han hører til mindretallet i partiet som hevder at de må være «mulig å tro uten statsstøtte». I modifisert utgave betyr det en frivillig kirkeskatt som staten kan tilby seg å kreve inn.
I 2010 var støtten til andre tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke 150 millioner kroner. I dag får de 1,1 milliarder kroner.
Det er ingen vinnersak for regjeringen å forsvare dagens ordning. Det innså livssynsminister Kjersti Toppe raskt. For seks uker siden varslet hun at det skal nedsettes et utvalg for å vurdere dagens ordning og legge fram forslag til forbedringer.
Hun gjorde det imidlertid klart at dette ikke skal være et «spare penger-utvalg.» De skal også legge til grunn prinsippet i Grunnloven om likebehandling av tros- og livssynssamfunn. Det betyr at om det ikke skal være lik støtte per medlem, må forskjeller begrunnes og dokumenteres.
De har ulike modeller for støtte til tros- og livssynssamfunn i de nordiske landene. Ingen har den mest radikale løsningen. Det er å avvikle all støtte, og la tros- og livssynssamfunnene kreve inn en medlemskontingent som de selv fastsetter. Et alternativ er at staten krever inn en tros- og livssynsavgift sammen med betalingen av skatten. Det er langt rimeligere enn om tros- og livssynssamfunnene skal gjøre jobben selv. Det skaper imidlertid en avhengighet av staten.
Annonse
Kirkeskatt
Hvis først staten skal kreve inn en «kirkeskatt», er det naturlig at de som ikke er medlem av et tros- eller kirke samfunn slipper å betale. I Den norske kike er de imot en slik ordning fordi de frykter det vil føre til at mange vil melde seg ut av folkekirken.
Et argument for at staten bør kreve inn en lik tros- og livssynsavgift for alle, er at staten må dekke en rekke kostander på livssynsfeltet. Staten må for eksempel sørge for livssynsnøytrale sermonirom og gravplasser.
I dag får Den norske kirke støtte både fra staten og kommunene. De øvrige tros -og livssynssamfunnene får alle støtte fra staten. Staten har tidligere signalisert at de kan ta over kommunenes ansvar for bevilgninger til folkekirken. Flertallet i Den norske kirke ønsker ikke det. De vil beholde nærkontakten med kommunene. De må være forberedt på at Stortinget skjærer igjennom når de vedtar en ny finansieringsordning der prinsippet om likhet skal være basis og eventuelt behov for økte bevilgninger skal dokumenteres. Da må det være en instans, staten, som står for bevilgningene.
Hvis kommunenes finansiering av folkekirken faller bort, kan dagens organisering basert på en statsfinansiert del og en kommunedel skrotes. Det betyr avvikling av rundt 350 fellesråd som i dag har arbeidsgiveransvaret for ansatte som kommunen lønner, mens bispedømmerådet har ansvaret for prestene, som i hovedsak finansieres av staten. En enklere organisering betyr titalls millioner spart.
I tiden framover trenger heller ikke folkekirken 1100 sogn eller menigheter og 1600 kirkebygg. Flere menigheter kan slås sammen, og en del kirkebygg kan overlates til andre.
Når prinsippet om lik bevilgning per medlem skal ligger fast, kan det i praksis gis ekstra støtte til Den norske kirke fordi de har fått tildelt oppgaven å drive på landsbasis. Jens A. Bjelland, direktør for KA, arbeidsgiverorganisasjonen i Den norske kirke, peker i et innlegg i Vårt Land på at utgifter til kirken i en sentral østlandskommune ligger på 800 til 1000 kroner per innbygger, mens det koster 2100 koner i en distriktskommune på Vestlandet.
Dagen modell med å knytte støtten opp til medlemsutviklingen i folkekirken, har vært en gullgruve for Human Etisk Forbund og andre trossamfunn. De kan leve godt i 2025 og 2026. I 2027 må de være forberedt på en omgang med sparekniven.
Å sende en 65 år gammel, syk kvinne – som har vært her i 25 år – ut av landet med tvang, vitner om sviktende dømmekraft og etisk fallitt. Emilie Enger Mehl, den slags er det din moralske plikt å sette en stopper for.
I nattens mulm og mørke kom politiet til et asylmottak i Rogaland for å hente en 65 år gammel kvinne fra Etiopia. Hun ble fraktet til utlendingsinternatet på Trandum like ved Gardermoen. Hun skal sende ut av landet, skriver Vårt Land.
Hun kom fra Etiopia til Norge høsten 1999, søkte om asyl og fikk avslag. Hun har søkt flere ganger om asyl. Nå har hun fått endelig avslag.
Hun ble ikke omfattet av engangsløsningen i 2021, da asylsøkere som hadde vært i Norge i over 16 år, fikk opphold.
Når regler og system gir helt urimelige konsekvenser, må en statsråd gripe inn. Både regler og system tåler det.
Kvinnen er syk og holder det gående med å ta medisiner hver dag. I Norge har hun fått barn og barnebarn. I Etiopia har hun ingen familie.
Irene Ege har kjent kvinnen i 15 år. Hun sier til Vårt Land at hun er redd kvinnen kan dø om hun blir deportert til Etiopia. Har politiet tenkt å dumpe henne på flyplassen og ønske lykke til? spør hun.
Justisminister Emilie Enger Mehl har fått flere spørsmål om tvangsutsendelse av etiopiere. Hun har gjort det klart at det ikke er aktuelt å stoppe utsendelser eller innføre engangsløsninger som vil gi etiopiske asylsøkere rett til oppholdstillatelse etter langvarig ulovlig opphold i landet.
Pilatus vasket hendene
Norge kan ikke være bekjent av å sende denne kvinnen ut av landet. Emilie Enger Mehl kan ikke som Pilatus vaske sine hender og frita seg for ansvar.
Verken Enger Mehl eller andre politikere vil stå fram og si: Slik er reglene og slik bør det være.
Alle menneskeskjebner lar seg ikke fange inn i et regelverk. Vi skal selvsagt ha en regel om at mennesker som lyver for å få opphold eller av ulike grunner ikke får opphold, skal sendes ut.
Da lover og regler ble laget, så ikke politikerne for seg at en syk 65-åring som har vært her i 25 år, skulle bli overlatt til seg selv på flyplassen i Addis Abeba. Så brutale nekter vi å tro politikerne ønsker at vi skal være.
Har vi ikke klart å få sendt en kvinne ut av landet i løpet av 25 år, må myndighetene selv ta en del av ansvaret.
Vi har fått et nytt eksempel på fenomenet «byråkratiets ondskap» som blant annet instituttleder ved BI, Thorvald Hærem, har skrevet om.
Dette oppstår når byråkratiet opptrer blindt ved å stirre på regler. Ondskapen er ikke villet, men blir en konsekvens av systemet.
Annonse
Må gripe inn
I dette tilfellet bør Emilie Enger Mehl gripe inn. Det er risikofritt. Hun vil ikke få kritikk fra opposisjonen eller andre for å redde en syk kvinne på 65 år. Selv hardbarkede innvandringsmotstandere forstår at vi som ynder å stå fram som en humanitær stormakt, ikke kan være bekjent av dette.
Enger Mehl trenger heller ikke være redd at det danner presedens om hun griper inn. Kvinnen er en svart svane.
Det er viktig at politikere noen ganger tar ansvar ved å sette systemet til side. Vi trenger regler og systemer som håndterer 99 prosent av tilfellene. Når regler og system gir helt urimelige konsekvenser, må en statsråd gripe inn. Både regler og system tåler det.
I fjor ga regjeringen 1336 millioner kroner til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I år ligger det an til at Norge gir 894 millioner.
Raymond Johansen, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og medlem av Aps sentralstyre, er bekymret for ringvirkningene av regjeringens politikk. Han sier til Klassekampen at det i en tid hvor FN-systemet står under press, er viktig å ikke svekke FN ytterligere. UNHCR er i en finansiell krise og må kutte seks prosent av aktiviteten- og det i en tid hvor det 40 steder i verden er flyktninger som trenger hjelp for å overleve.
– Dette kuttet går ut over de mest sårbare, flyktninger og internflyktninger. De har ikke mat, som betyr at de ikke kan utvikle seg der de bor, og det leder til at de begynner å søke seg til Europa. Det får konsekvenser for individer, men også hele systemet, sier Annika Sandlund, leder i UNHCR Norden og Baltikum til Klassekampen.
Den sjuende største
I 2023 var Norge en av UNHCRs viktigste partnere, som den sjuende største statlige giveren. Mens nabolandene våre har økt sin støtte og gir mer enn Norge, har Norge kuttet i støtten. Norge gir midler gjennom hele året.
Norge har også redusert antallet kvoteflyktninger fra 1000 til 200. UNHCRs mener Norge på sikt må ta imot 5000 kvoteflyktninger i året.
– Hvem skal ta ansvar om ikke Norge stiller opp? Dette er brudd på intensjonene i Hurdalsplattformen, sier Johansen, med adresse til regjeringen. Utviklingsminister Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) peker på at det hun kaller kjernebevilgningen på 630 millioner kroner, har ligger fast i fire år. I tillegg til dette gis det støtte av ulik størrelsesorden hvert år.
Hun peker på at Norge vurderer hvert år hvilke organisasjoner som til enhver tid er best egnet til å respondere i enkeltkriser og at UNHCR er alltid en viktig partner, men er for eksempel ikke til stede i Gaza. Samlet sett har støtten til flyktninger økt over mange år.
Norge har tatt imot 80.000 flyktninger fra Ukraina. I forhold til folketallet ligger vi helt på topp i å gi beskyttelse til ukrainere. Kapasiteten rundt om i kommune er nå sprengt. Vi sliter med integreringen. I en slik situasjon kan det forsvares å redusere antallet kvoteflyktninger.
Men søkkrike Norge kan ikke forsvare å redusere bevilgningene til FNs arbeid for flyktninger.
Norge har en viss tradisjon for godhetsposering. Den tid er forbi. Nå snakkes det om Norge som krigsprofitør fordi vi har tjent flere tusen milliarder ekstra på de høye energiprisene som følge av krigen I Ukraina. Det er ikke en treffende karakteristikk, men det er et faktum at vi øker vår rikdom voldsomt, mens de fleste land i Europa blir fattigere og må oppta lån for å få opprettholde velferdsordninger på et visst nivå og levere nødvendige offentlige tjenester.
Annonse
Det minste vi kan gjøre for å opprettholde en viss anstendighet, er å droppe kutt i støtten til verdens elendige.
Mer på klimatiltak
Når vi er blitt så mye mer rikere, bør vi markere det vel å øke støtten til humanitær bistand. Vi bør også bruke mer på klimatiltak i andre lans som redusere utslippene av klimagasser betydelig mer enn det vi oppnår med det samme kronebeløpet her landet.
Norge har vært opptatt av å bygge et omdømme som en humanitær stormakt. Det må gjerne rakne, for vi opptrer ikke slik lenger. Det er en skam at vi reduserer bistanden formidlet gjennom FN med å vise til at vi også mottar mange flyktninger fra Ukraina, har et eget støtteprogram for Ukraina og gir støtte til palestinerne utenom UNHCR.
Vi gir ikke mer støtte til Ukraina enn de andre nordiske landene. Så det er ingen grunn til å sole oss i Nansen-programmet.
Saken er at mens verden er i krise, fattigdom og elendighet brer om seg, blir vi rikere dag for dag. Og vi deler så lite som mulig med verdens nødlidende. Vi gir endatil bare småpenger til andre land for å hindre utslipp av klimagasser, blant annet som følge av den gassen og oljen vi tjener oss søkkrike på.
Vi må holde oss innenfor handlingsregelen, for ellers blir det press i økonomien. Det er knapt en halv sannhet. Vi kan sende milliarder ut av landet uten at det påvirker norsk økonomi det fnugg. Men vi holder hardnakket fast på de flere tusen milliardene vi har tjent på at andre må betale i dyre dommer for den gassen og oljen vil leverer til den høyeste prisen det er mulig å oppnå i markedet.
Det minste vi kan gjøre for å opprettholde en viss anstendighet, er å droppe kutt i støtten til verdens elendige.
I fjor ga regjeringen 1336 millioner kroner til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I år ligger det an til at Norge gir 894 millioner.
Raymond Johansen, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og medlem av Aps sentralstyre, er bekymret for ringvirkningene av regjeringens politikk. Han sier til Klassekampen at det i en tid hvor FN-systemet står under press, er viktig å ikke svekke FN ytterligere. UNHCR er i en finansiell krise og må kutte seks prosent av aktiviteten- og det i en tid hvor det 40 steder i verden er flyktninger som trenger hjelp for å overleve.
– Dette kuttet går ut over de mest sårbare, flyktninger og internflyktninger. De har ikke mat, som betyr at de ikke kan utvikle seg der de bor, og det leder til at de begynner å søke seg til Europa. Det får konsekvenser for individer, men også hele systemet, sier Annika Sandlund, leder i UNHCR Norden og Baltikum til Klassekampen.
Den sjuende største
I 2023 var Norge en av UNHCRs viktigste partnere, som den sjuende største statlige giveren. Mens nabolandene våre har økt sin støtte og gir mer enn Norge, har Norge kuttet i støtten. Norge gir midler gjennom hele året.
Norge har også redusert antallet kvoteflyktninger fra 1000 til 200. UNHCRs mener Norge på sikt må ta imot 5000 kvoteflyktninger i året.
– Hvem skal ta ansvar om ikke Norge stiller opp? Dette er brudd på intensjonene i Hurdalsplattformen, sier Johansen, med adresse til regjeringen. Utviklingsminister Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) peker på at det hun kaller kjernebevilgningen på 630 millioner kroner, har ligger fast i fire år. I tillegg til dette gis det støtte av ulik størrelsesorden hvert år.
Hun peker på at Norge vurderer hvert år hvilke organisasjoner som til enhver tid er best egnet til å respondere i enkeltkriser og at UNHCR er alltid en viktig partner, men er for eksempel ikke til stede i Gaza. Samlet sett har støtten til flyktninger økt over mange år.
Norge har tatt imot 80.000 flyktninger fra Ukraina. I forhold til folketallet ligger vi helt på topp i å gi beskyttelse til ukrainere. Kapasiteten rundt om i kommune er nå sprengt. Vi sliter med integreringen. I en slik situasjon kan det forsvares å redusere antallet kvoteflyktninger.
Men søkkrike Norge kan ikke forsvare å redusere bevilgningene til FNs arbeid for flyktninger.
Norge har en viss tradisjon for godhetsposering. Den tid er forbi. Nå snakkes det om Norge som krigsprofitør fordi vi har tjent flere tusen milliarder ekstra på de høye energiprisene som følge av krigen I Ukraina. Det er ikke en treffende karakteristikk, men det er et faktum at vi øker vår rikdom voldsomt, mens de fleste land i Europa blir fattigere og må oppta lån for å få opprettholde velferdsordninger på et visst nivå og levere nødvendige offentlige tjenester.
Annonse
Det minste vi kan gjøre for å opprettholde en viss anstendighet, er å droppe kutt i støtten til verdens elendige.
Mer på klimatiltak
Når vi er blitt så mye mer rikere, bør vi markere det vel å øke støtten til humanitær bistand. Vi bør også bruke mer på klimatiltak i andre lans som redusere utslippene av klimagasser betydelig mer enn det vi oppnår med det samme kronebeløpet her landet.
Norge har vært opptatt av å bygge et omdømme som en humanitær stormakt. Det må gjerne rakne, for vi opptrer ikke slik lenger. Det er en skam at vi reduserer bistanden formidlet gjennom FN med å vise til at vi også mottar mange flyktninger fra Ukraina, har et eget støtteprogram for Ukraina og gir støtte til palestinerne utenom UNHCR.
Vi gir ikke mer støtte til Ukraina enn de andre nordiske landene. Så det er ingen grunn til å sole oss i Nansen-programmet.
Saken er at mens verden er i krise, fattigdom og elendighet brer om seg, blir vi rikere dag for dag. Og vi deler så lite som mulig med verdens nødlidende. Vi gir endatil bare småpenger til andre land for å hindre utslipp av klimagasser, blant annet som følge av den gassen og oljen vi tjener oss søkkrike på.
Vi må holde oss innenfor handlingsregelen, for ellers blir det press i økonomien. Det er knapt en halv sannhet. Vi kan sende milliarder ut av landet uten at det påvirker norsk økonomi det fnugg. Men vi holder hardnakket fast på de flere tusen milliardene vi har tjent på at andre må betale i dyre dommer for den gassen og oljen vil leverer til den høyeste prisen det er mulig å oppnå i markedet.
Det minste vi kan gjøre for å opprettholde en viss anstendighet, er å droppe kutt i støtten til verdens elendige.
Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre vil satse sterkere på rusomsorg og psykiatri. Det samme sa Ingvild Kjerkol og Bent Høie. Alle helseministre vil satse der det viser seg at kapasitet og ressurser ikke strekker til.
Det går ikke an å gå inn i et valgår med voksende behandlingskøer. Vestre prioriterer å få ned ventelistene. Det skjer blant annet ved å be private aktører utføre flere behandlinger. LO, SV og venstresiden i Ap liker det ikke. De vil jo egentlig at private aktører skal brukes minst mulig.
Klassekampen skriver i dag at rusfeltet er i sjokk. 14 institusjoner, flere av dem har holdt på i tiår og regnes som pilarer i norsk rusbehandling, står i fare for å bli stengt. De har tapt anbudskonkurransen i Helse Sør-Østs regi hvor pris ble vektet 60 prosent og kvalitet 40 prosent.
Det er de ansiktsløse byråkratene som styrer, sa Bent Høie en gang. Han kom likevel til at det var best slik. Uklarhet kan være politisk kjekt å ha.
Legges ned
Kvinnekollektivet Arken, Behandlingstunet Fetsund, Incognito Klinikk, Manifestsenteret, Samtun og Veslelien og Renåvangen i Rendalen kommune får ikke ny avtale. Fossumkollektivet mister avtalen på tre steder, mens Tyrilistiftelsen mister sine avdelinger i Arendal, Skien, Lillehammer og Folldal. Resultatet av anbudet er 103 færre døgnplasser. Rusfeltets hovedorganisasjon omtaler på sine nettsider resultatet av anbudet som «mer dramatisk enn vi i vår villeste fantasi hadde sett for oss».
Ingen i Helse Sør-Øst eller i departementet, og i alle fall ikke Jan Christian Vestre, vil så mye som antyde at dette betyr en nedprioritering i hjelpetilbudet til mennesker med rusproblemer. Det skal jo styrkes ved at de som sliter med rus får hjelp i sitt lokalmiljø, gjennom fastlegen og DPS-sentre. Og det skal bli plass på en institusjon for dem som absolutt trenger det.
I det anbudet Helse Sør- øst har rullet ut, er det ikke resultater som er avgjørende, men om alle kriteriene for å få en avtale, er oppfylt. Renåvangen, med 37 års erfaring og som har satset sterkt på ettervern, ryker ut fordi de ikke leverer en tilfredsstillende tolketjeneste. Institusjonens behandlingstilbud med stor vekt på skriftlighet og et svært tett program, med mange ulike terapeutiske og relasjonelle settinger gjennom dagen, gjør at behandlingstilbudet egner seg dårlig til mennesker med manglende norskkunnskaper. De sier rett ut at tolk i dette opplegget ikke vil fungere, men heller forstyrre den terapeutiske prosessen.
Det må være mangfold og like tilbud til alle. Det er slik anbudssystemet styrt av byråkrater fungerer.
Annonse
Bruker øksa
Når Helse Sør-Øst bruker øksa mot etablerte institusjoner med ulike behandlingsfilosofier og behandlingsopplegg, bidrar de til å utarme den samlede kompetansen innen rusfeltet.
Det er Helse Sør-Øst som har ekspertisen. Det er de som har ansvaret for å gi befolkningen den helsehjelpen de har krav på.
Jan Christian Vestre forholder seg til systemet. Det er ikke meningen at han skal gripe inn i Helse Sør-Øst sine disposisjoner. Da må han innkalle til et foretaksmøte.
Det kan være Vestre tror at det går den riktige veien etter at Helse Sør -Øst har brukt øksa på de etablerte institusjonene. Han vil etter hvert oppdage at han har fått et gedigent problem i fanget. Han sitter med et politiske ansvar, men han er bundet på hender og føtter i å utøve aktiv styring med den helseforetaksmodellen vi har.
Modellen med regionale helseforetak er et system som er modent for skraphaugen. Det som skjer på rusfeltet, er et nytt eksempel på det. Riksrevisjonens slakt av Helseplattformen viser ned i detaljene hvordan styringen svikter og at ansvaret mellom helseforetaket og Helsedepartementet er uklart.
De regionale helseforetakene er uklarhet satt i system og er et hinder for effektiv politisk styring når det trengs.
Modellen med regionale helseforetak er et system som er modent for skraphaugen. Det som skjer på rusfeltet, er et nytt eksempel på det
Kollisjonskurs mot Grunnloven
Jusprofessor Anne Kjersti Befring ved Universitet i Oslo skriver i Aftenposten i dag at helseforetaksmodellen må endres. Hun hevder at makten de regionale helseforetakene har, kan være på kollisjonskurs med maktfordelingen i Grunnloven. De regionale helseforetakene er ikke underlagt parlamentarisk kontroll og statsråden gir mangelfulle svar blant annet ved å henvise til uttalelser fra de regionale foretakene.
Det er de ansiktsløse byråkratene som styrer, sa Bent Høie en gang. Han kom likevel til at det var best slik. Uklarhet kan være politisk kjekt å ha.
Når det gjelder det som er i ferd med å skje på rusfeltet, er Jan Christan Vestre advart. Han slipper ikke unna å ta ansvaret for den krisen vi er å vei inn i.
Oppmerksomhet er som luften vi puster i. De siste tiårene har flere grupper intensivert kampen for å bli sett og dermed få sin rettmessige plass i storsamfunnet.
Barn har knapt nok kommet til verden før vi merker suget etter oppmerksomhet. Et barn må «bli sett», først av mor, siden utvides bekjentskapskretsen. Barn jakter oppmerksomhet der den er å finne.
Et barn som ikke får mat, vil dø. Et barn som ikke får oppmerksomhet, vil gå til grunne sosialt.
Vi lever av oppmerksomhet. Det er byggesteiner i vårt liv. Ved at vi ser andre og andre ser oss, utvikler vi vårt selvbilde, vår opplevelse av våre nærmeste og vårt syn på verden.
Behovet for å bli sett er like gammelt som mennesket selv. Det var likevel først i siste halvdel av forrige århundre at oppmerksomhet ble gitt større plass i teori om barneoppdragelse og i pedagogikk.
I dag er det alminnelig enighet om at barn og voksne som bruker mye krefter på å skaffe seg «oppmerksomhet» ved å utsette seg selv og andre for plage og fare, egentlig bare savner «å bli sett».
Se meg, hør meg
Kom inn til meg og rør meg
– kjære hør meg
Det er en meg her inne
Som famler rundt i blinde
Trå forsiktig inn og led meg
Trøst meg, gled meg
– men fremfor alt:
Se meg.
Slik synger Bjørn Eidsvåg.
Slik er det for oss alle, hele livet, vi vil «bli sett». Mange frykter alderdommen fordi det da vil bli færre øyne som kan se dem. Men det er nok av dem som drives inn i ensomheten alt i ung alder.
Tema: Jaget etter oppmerksomhet
Dagens Perspektiv publiserer en artikkelserie om jaget etter oppmerksomhet. Serien er også publisert i vår søsterpublikasjon Samtiden. Første artikkel handlet det om hvordan hjernen og kroppen vår ‘er programmert’ for oppmerksomhet. I gårsdagens utgave så vi nærmere på politikernes evige jakt på oppmerksomhet. I dag dreier det seg om å bli sett i en identitetspolitisk interessekamp. Les i morgen: To ulike seanser i Oslo og Nesodden krevde både oppmerksomhet og et åpent sinn.
Å bli sett på jobben
Også i arbeidslivet gjelder det å gi medarbeidere oppmerksomhet. Alle ønsker seg motiverte medarbeidere. Oppmerksomhet er næring for motivasjonen. Den som blir sett, gjør som regel god nytte for seg.
«Taylorismen», som er oppkalt etter Fredrik Taylor (1856–1915), mannen bak den vitenskapelige arbeidsdelingen, regnes gjerne som den eldste organisasjonsteorien. Den har fortsatt en viss gyldighet, men ledelsesteorien som ble utviklet etter Hawthornestudiene i USA i 1920-årene, og som en motvekt til «Taylorismens kjølige effektivitet, har fått større betydning.
En rekke produktivitetsstudier viste at det som var mest avgjørende for medarbeideres samlede effektivitet, ikke var organiseringen isolert sett, slik Taylor hevdet, men at medarbeidere ble gjenstand for oppmerksomhet. De ble sett – og fikk inntrykk av at de var viktige.
«Grip medarbeidere i å gjøre noe som er bra og la dem få høre det». Slik formulerte en sjef seg i møte med en gruppe nye mellomledere som skulle i ilden.
For mange er jobben viktig, ikke bare fordi vi gjennom arbeidet får brukt våre evner, gjør nytte for oss og tjener penger. Jobben er et sted der vi ser hverandre. En arbeidsplass preget av at medarbeiderne blir sett og lyttet til, skaper bånd mellom mennesker. Medarbeidere som blir sett, tåler mer stress og press. Arbeidsplasser der ansatte får oppmerksomhet, har lavere sykefravær enn der ansatte ikke regnes med, men blir overlatt mye til seg selv.
Annonse
En arbeidsplass preget av at medarbeiderne blir sett og lyttet til, skaper bånd mellom mennesker.
Grøfter å falle i
Jeg snakket en gang med en erfaren prest med tilleggsutdannelse i psykologi om medienes dekning av skandaler som ledere roter seg bort i. Egentlig handler det bare om tre grøfter vi alle kan falle i: makt, sex og penger. Det er sterke krefter i oss som vi må forholde oss til i ulike fasonger. Det er ikke noe galt verken med makt, sex eller penger, men får de et for sterkt grep om oss, fører de oss fort dit vi egentlig ikke vil, mente han.
Jeg vil legge til en fjerde kraft som særlig de siste tiårene har fanget mennesker; behovet for å bli sett. Et trekk i vår tid er at stadig flere mennesker forsøker å bli sett av «så mange som mulig». Sosiale medier har gitt oss enorme muligheter for å bli sett, langt ut over vår egen bekjentskapskrets. Stadig flere blir ruset på oppmerksomhet. Det er spennende og triggende så lenge det varer, og forferdelig når det opphører.
På sosiale medier er det rørende historier, skarpe meninger og private opplevelser som slår an. Det er emosjonalitet, ikke rasjonalitet som gir oppmerksomhet. Derfor gjelder det å slippe følelsene løs, ikke holde igjen, men gjerne eksplodere i sinne eller la tårene strømme.
På sosiale medier er det rørende historier, skarpe meninger og private opplevelser som slår an. Det er emosjonalitet, ikke rasjonalitet som gir oppmerksomhet.
Den som deler sin lidelse, får sympati. Den som forteller om sitt nederlag, får store doser oppmuntring. Det er godt å bli sett uansett.
Vi lever i emosjonalitetens tidsalder. Det gjelder å føle. Den som feller enn tåre, vinner kampen om oppmerksomheten og legger premissene for debatten. Det gjelder å føle med. Nåde den som forsøker å møte emosjonalitet med rasjonalitet. Når det er etablert en emosjonell setting, må den som føler bli sett og ikke oversett. Den som er sint og fortvilet, får full uttelling. Den som er balansert, blir skjøvet ut på sidelinjen.
Suget etter oppmerksomhet, ikke bare fra én eller noen få, men fra mange eller flest mulig er blitt så sterk hos stadig flere at skillet mellom det personlige og private oppheves. Alt, nesten i alle fall, skal deles med tilhengerskaren. Følgerne forventer det. Alle, så mange som mulig, inviteres inn i det private rom. Se meg, føl med meg. Jeg gir deg mitt liv, du gir meg dine likes.
Fjernsynskanalene pøser på med realityshows der barn, unge og voksne opptrer, leker, kjemper og konkurrerer. Det er lange køer av mennesker som gjerne vil «bli sett». De som går lengst i å åpne seg og la hemninger falle, får størst oppmerksomhet. Når TV-kameraene slås av og en er tilbake i hverdagen, går det opp for mange at de bare er blitt «sett på», de er ikke blitt sett som den de i virkeligheten er.
Noen oppdager også at de ved å åpne seg og søke oppmerksomhet, har bidratt til å skape et bilde av seg selv som de ikke kjenner seg igjen i. Når vi søker oppmerksomhet utover vår bekjentskapskrets oppstår det flere forvrenginger og misforståelser om hvem vi er.
Mennesker har til alle tider holdt seg med et utvalg kjendiser. Underholdningsindustrien som utviklet seg i forrige århundre, har sprengt de nasjonale grensene. Kjendiseriet er blitt globalt. Politikere, artister, kunstnere, forfattere og bedrifter trenger oppmerksomhet. Den styrkes gjennom reklame og PR. Slik har vi fått et samfunn der det ropes ustanselig fra alle hold for å fange vår oppmerksomhet. Stadig flere gir opp, trekker seg tilbake, orker ikke mer.
«Vi tror ej på stora ord, vi har fått mer enn nog av stora ord. Dom skal ei lura oss med stora ord, for vi har lært oss at betvila alt man sa». Slik het det i en protestvise fra 60-tallet. Det uforpliktende ordgyteriet begynte alt da. Det var da politikerprat, PR og reklame for alvor rullet inn over oss i takt med at mediene økte sine opplag.
Det var lyd og bilder over alt, tekst og musikk. Vi begynte å gå med øreklokker og Discman. Til slutt endte vi fullstendig fanget av mobilen. Det neste er 3D-briller. Vi kan stenge oss ute fra store deler av den virkelige verden og hengi oss til en virtuell virkelighet der vi har nok med vårt eget. Vi krøker oss inn i oss selv og blir ikke i stand til å gi eller få oppmerksomhet utover den vi skaffer oss digitalt.
Influenserbølgen
Influensene dukker opp paddehatter for tiden. Noen har noe å fare med. De kan sitt fag og vet hva de holder på med. Noen influensere klarer å bygge opp skarer av etterfølgere ved å vinne kampen om å bli sett. Kampen om oppmerksomhet er rå og ubarmhjertig. Slik er det der konkurransedynamikken utfolder seg. Noen blir sett, andre blir oversett. Noen vinner, noen taper. Som fenomen er influenseriet selvopptatthet satt i system. Samtidig er det blitt en forretningside for stadig flere. En influenser er konge i sitt univers. De kan operere temmelig uforstyrret og utnytte de kommersielle muligheter de ser. Noen influensere skaffer seg millioninntekter ved å vise fram produkter. De fleste mislykkes med å gjøre influenseriet til en levevei.
Som fenomen er influenseriet selvopptatthet satt i system.
Ved å dyrke oppmerksomheten rundt egen person og bli sett av flest mulig, har influenserne fått innflytelse. I 2016 skrev Nettavisen at Jonas Gahr Støre hadde bedt Sophie Elise om råd for hva som kunne gjøres for unge med psykiske problemer. Hun hadde sine tanker om det selvsagt, og kunne ellers opplyse at Støre var en fin fyr, at hun hadde vært forelsket i ham for noen år siden og at han fortsatt er «superhot».
Ved å dyrke oppmerksomheten rundt egen person og bli sett av flest mulig, har influenserne fått innflytelse.
Alt tar slutt en gang. Den som er blitt mye sett, vil kjenne ekstra sterkt på det når en blir glemt – når det er andre som tar plassen i solen. Det er krevende å leve over tid med det offentlige bildet en skaper av seg selv ved å dele sine følelser og privatliv. Mediebildet kan ligge temmelig langt både fra selvbildet og det sannferdige bildet.
Annonse
«Kjenn deg selv»
Ved inngangen til tempelet for Apollon i Delphi sto det skrevet Gnothi Seauton – som betyr kjenn deg selv. Det er et godt råd. Det mente Sokrates også. Men orakelet i Delphi var ikke kjent for presis tale. Orakelets tale var preget av tvetydighet. Det var lett å misforstå orakelets tale om en ikke hadde nok forstand på seg selv.
Derfor «kjenn deg selv» om du søker oppmerksomhet. Uten selverkjennelse kan oppmerksomhet lede oss ut på blindveier det kan ta lang tid å komme seg ut av. Å strebe etter å bli sett av mange, utgjør en fare for å ende opp i et forkvaklet selvbilde.
I 1959 ga professor Erving Goffman ut boken The Presentation of Self in Everyday Life hvor han bruker metaforer fra teateret for å belyse hvordan mennesker opptrer. Livet utspiller seg på en scene. Vi opererer både «front stage», og «back stage». Vi har ikke psyke til full utlevering av alle sider av vårt liv. «Back stage» kan vi være oss selv, vi blir sett av få slik vi er, og forhåpentligvis respektert og anerkjent, for ikke å si elsket. I «front stage» forestiller vi oss – vi spiller roller og kan tilpasse oss det omgivelsene forventer av oss og vi har mulighet til.
Ved å operere både «front stage» og «back stage» beskytter vi oss selv og kontrollerer våre liv samtidig som vi finner vår plass og våre roller i små og store fellesskap. I sosiale medier inviteres vi til å oppheve skillet mellom «front stage» og «back stage». Det private ofres på oppmerksomhetens alter. Det gjør mennesker sårbare å rive ned den beskyttelsen vi alle trenger omkring vårt innerste.
Mediene vil ha oppmerksomheten
Mens samfunnet preges av at stadig flere mennesker jakter størst mulig oppmerksomhet gjennom sosiale medier, er de som styrer de sosiale mediene opptatt av at vi skal tilbringe mest mulig tid i de sosiale medienes konstruerte verden. De kjemper om vår oppmerksomhet – og de vet hvordan de skal vinne den. De vil ha oss til å «se mye» og «minst mulig» på det vi ser. De vil ha vår oppmerksomhet, men ikke vår konsentrasjon. I sosiale medier er konsentrasjon en uting. Det går for sakte.
De sosiale mediene tilbyr innhold som engasjerer, raskt og effektivt, kort og overfladisk. Det handler om å lokke fram en emosjonell impuls som ikke oppholder oss, men som driver oss til neste opplevelse, neste sveip, neste klikk, neste impuls.
I februar i år vekket et essay oppsikt blant kulturinteresserte mennesker verden over. I «The State of the Culture, 2024» hevder den amerikanske forfatteren, musikkhistorikeren og kulturkritikeren Ted Gioia at vi er på vei inn i post-underholdningens æra. Vi er i ferd med å havne i distraksjonsøkonomien vold. Det utvikles digital teknologi for å ta kontroll over oppmerksomhet gjennom å virke direkte inn på belønningssenteret i hjernen. På sosiale medier skal vi distraheres ut av det som fanger vår oppmerksomhet. Vi drives videre til neste impuls.
Den amerikanske informatikk-professoren Gloria Mark hevder at gjennomsnittsamerikaneren ikke klarer å fokusere på én oppgave på en skjerm mer enn i 47 sekunder. Derfor pøses det på med korte videoer i sosiale medier. Det er «kort og enkelt», ikke «langt og komplisert» som gjelder. TikTok viser vei.
Oppmerksomhet som betyr endring
Ingeborg Heldal var en lærer som sto sammen med klassen sin på Slottsplassen i 1999 da president Bill Clinton var på besøk. Clinton stoppet opp, så henne, og vekslet noen få ord med henne. Det varte ikke mer enn noen sekunder.
Mediene trakk raskt Monica Lewinsky-kortet. Hvilken kvinne var det denne gang Clintons øyne falt på? Flere medier ville snakke med kvinnen som fanget Clintons oppmerksomhet. Ingeborg Heldal ble kjendis og endte opp som programleder, reporter og redaktør.
Å bli sett av den rette til rett tid, kan gi livet en ny kurs. I Bibelen (Lukas 19) fortelles historien om en mann som hadde dårligere forutsetninger enn andre for å se og bli sett. Hans navn var Sakkeus. Da Jesus kom til Jeriko, stimet folk sammen for å få et glimt av ham. Det gjaldt å se og bli sett. Sakkeus hadde ikke en sjanse. Han var kortvokst. Den eneste muligheten var å klatre opp i et tre. Da Jesus kom forbi, stoppet han opp og vendte blikket mot Sakkeus i treet. Jesus ble med Sakkeus hjem. Folk reagerte, for Sakkeus var en toller – og søkkrik. Tollere hadde mulighet til å legge på litt ekstra toll som de stakk i egen lomme. Da Sakkeus ble sett av Jesus, kvitterte han med å gi et løfte om å dele rikdommen sin med de han hadde tatt for mye toll av.
Å bli sett av den rette til rett tid, kan gi livet en ny kurs.
Sakkeus var en utstøtt. Jesus var mye sammen med tvilsomme menn og kvinner. Seinere videreutviklet Paulus det Jesus praktiserte til en lære om at alle mennesker er like for Gud. Mennesker skulle ikke lenger deles etter etniske skillelinjer. Det skulle ikke lenger være grekere og jøder hver for seg. Heller ikke rike og fattige, slave og fri, menn og kvinner. Ikke en gang fromme og syndere. Endatil barn hørte til i det nye Guds rike på lik linje med voksne.
Annonse
Menneskeverd og rettigheter
Vårt samfunn er bygget på disse grunnverdiene. Hvert enkelt menneske har samme verdi og rett til å bli sett og tatt hensyn til. Etter opplysningstiden og den franske revolusjon med frihet, likhet og brorskap som bærende idé, ledet denne tenkingen fram til menneskerettigheten som dannet basis for demokratiet.
Etterkrigstiden ble preget av oppbygningen av FN, utviklingen av menneskerettighetene og utbyggingen av velferdsordningene i de landene som hadde et økonomiske grunnlag for det. Internasjonal handel og samarbeid ble bygget ut. Globaliseringen skjøt fart. Ideen om det flerkulturelle samfunn fikk vind i seilene. Det var framgang og optimisme som preget den vestlige sivilisasjonen som hadde lederrollen i å utvikle verdenssamfunnet med diverse ambisiøse mål og menneskerettigheter.
I 1992 ga den verdenskjente professoren Francis Fukuyama ut boken The End of History and the Last Man hvor han hevder at den verdensomspennende spredningen av det liberale demokratiet og markedsøkonomi etter vestlig modell representerte et sluttpunkt i den kulturelle og ideologiske utviklingen. Modellen for utviklingen av verdenssamfunnet var funnet, mente han. Fra nå av var det snakk om justeringer og forbedringer.
Slik skulle det ikke gå. Med utgangspunkt i menneskerettighetene, økonomisk framgang og en medieutvikling som lot interessegrupper få økt oppmerksomhet, kom spørsmål som nasjonalitet, rase, kjønn, etnisitet høyt oppe på den politiske dagsordenen.
Gruppe etter gruppe krevde å «bli sett». De sosiale mediene ga nye muligheter for nå ut med sine anliggender. Venstresiden så muligheter i å gi rom for at alle interessegrupper i størst mulig grad skulle likestilles. Arbeiderklassen måtte i større grad seile sin egen sjø. Det var ikke meningen, det bare ble slik i praksis.
I 2018 ga Fukyama ut en ny bok Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment der han hevder at den politiske debatten de siste tiårene har handlet om identitetspolitikk, på godt og vondt. Sammen med den høye innvandringen har det bidratt til økt spenning og polarisering i samfunnet.
Der den indentitetspolitiske bevisstheten slår rot, må majoritetene gi plass til minoritetene. De identitespolitiske likhetsidealene skaper imidlertid spenninger som politikerne sliter med å få grep om. Det er ikke alltid majoriteten, de som har makten og posisjonene, er rede til å tre til side i tråd med det likhetsidealet som kjøres fram. Identitetspolitiske kamper er blitt ført i århundrer. Det tok lang tid å avskaffe slaveriet. Rasismen har fortsatt godt fotfeste i flere land. Siden 60-tallet har de svarte i USA ført en kamp mot rasisme og forskjellbehandling. De er ennå ikke i mål.
Der den indentitetspolitiske bevisstheten slår rot, må majoritetene gi plass til minoritetene.
For fire år siden, i forlengelsen av drapet på George Floyd, var det «Black Lives Matter»-demonstrasjoner i en rekke vestlige land. Det ble høysesong for «woke», kanselleringskultur, «no plattforming» og statuer som representerte den gamle, rasistiske kulturen ble revet ned.
Homofile og lesbiske har i århundrer blitt oversett og undertrykket. I de fleste vestlige land har homofile fått like rettigheter som heterofile. De er blitt sett og forstått. Pride går sitt seierstog gjennom verden, men vekker også motstand.
Transbevegelsen kjører fram en forståelse av kjønn som vekker protester. Debatten er i gang om vi skal legge opp til et tredje kjønn og om helsevesenet skal tilby kjønnsendrende behandling til dem som ber om det. Politikerne i Norge er blant dem som har gått lengst i å definere kjønn på grunnlag av menneskers opplevelse, ikke ut fra biologi.
Samene skjerper kravene
I store deler av forrige århundre førte vi en temmelig hardhendt fornorskningspolitikk rettet mot samene. I dag har vi fått Sametinget som skal ivareta samenes interesser. I fjor la «Sannhet og forsoningskommisjonen» fram sin rapport og tok til orde for et forsoningsarbeid mellom samene og det norske storsamfunnet.
Samene var sentrale i Alta-aksjonen i 1981, men i storsamfunnet ble det primært oppfattet som en miljøvernaksjon. Kampen mot vindmøllene på Fosen ble i større grad sett på som en kamp for samenes rettigheter for urfolk.
Samene har fått overraskende stor støtte i opinionen og i det politiske miljøet de siste årene. Hvor langt støtten rekker vil vise seg i høst når regjeringen har planer om å drive igjennom konsesjoner til å bygge store vindkraftanlegg i områder der samene driver reindrift. Sametinget har alt vedtatt at de vil bringe konflikten inn for retten.
Når samene har styrket sin posisjon i offentligheten, har det sammenheng med at de har løftet fram sin egenart og kjørt fram samisk kultur. Mari Boine har nådd langt utover landets grenser med joik og samisk musikk som er modernisert ved å ta opp i seg elementer fra blant annet jazz, rock og folkemusikk fra forskjellige kulturer. I dag er sangeren Ella Marie Hætta Isaksen blant de fremste samiske aksjonistene.
På Nasjonalgalleriet har vi siden i vår kunnet se en utstilling av den samiske kunstneren Britta Marakatt-Labba. Hun behersker så vel modernistisk som figurativ kunst. Noen av hennes arbeider har en politisk brodd og er et eksempel på hvordan samer bruker kunst og kultur for å bli sett og anerkjent.
De som faller utenfor
De økende økonomiske forskjellene i flere land handler ifølge den britiske forfatteren og professoren Noreena Hertz om at nye grupper opplever at de ikke blir sett. De drives inn i en ensomhet der de må klare seg selv.
De økende økonomiske forskjellene i flere land handler ifølge den britiske forfatteren og professoren Noreena Hertz om at nye grupper opplever at de ikke blir sett.
I et intervju i Klassekampen forteller hun om mennesker hun møter på sine mange reiser rundt om i verden.
– De forteller om politikere som ikke ser dem, ikke lytter til dem eller som verre er, ser ned på dem. Tap av status er ofte verre enn dårlig lønn, men det verste er å føle at ingen bryr seg, sier hun.
Donald Trump har fått stor oppslutning blant arbeiderklassen i det såkalte «rustbeltet».
– Han snakker til disse velgerne. Han gir dem en følelse av å bli sett, og at han bryr seg om dem, sier hun.
Hun mener framgangen til populistiske, høyreorienterte partier i flere land skyldes at de har ledere som snakker til og når fram til velgere som føler seg marginalisert og oversett. De ser dem, tilbyr et fellesskap og et sted å høre til.
De har noe felles, spedbarnet og den arbeidsledige 60-åringen i USA, de er sugne på oppmerksomhet, å bli sett av noen som vil dem vel og som kan gi håp for framtiden.
Daværende kulturminister Anette Trettbergstuen mente hun la et columbi egg da hun presenterte sin storslåtte plan for Nationaltheatret. Teateret skulle pusses opp, det skulle bygges en ny scene under jorden på Tullinløkka som skulle knyttes sammen med Nasjonalgalleriet. Vinn, vinn for alle. De fikk til og med brukt Nasjonalgalleriet til noe fornuftig. Men det ville koste flesk – nærmere 10 milliarder kroner.
Og vi vet hvordan det går med statlige byggeprosjekter. De blir merkbart dyrere enn det de først anslås til. Å bygge under jorden er dessuten forbundet med større risiko – og det vil ta tid, 10-15 år før alt som skal gjøres er gjort.
Statsbygg har holdt på med utredninger i snart to år. Flere har sagt at det er urealistisk å få et politisk flertall for 10 milliarder på enda et nybygg i Oslo sentrum. Høyre har sagt kontant nei.
Men kulturminister Lubna Jaffery har vegret seg for å ta livet av Trettebergstuens storslåtte planer. Det er mye som må utredes før en sak kan legges fram for avgjørelse. Lubna Jaffery har latt utrederne holde på. Det virker ikke som hun har sjekket ut med regjeringen om det er aktuelt å bruke 10 milliarder på enda et nybygg i sentrum.
Partileder Vedum vil gjerne stå fram som bøddel for enda et storslått Oslo-bygg
Vedum skjærer igjennom
I dag har Trygve Slagsvold Vedum skåret igjennom. En kunne forventet at det var kulturminister Lubna Jaffery som hadde frontet en avvikling av de storslåtte planene. Det som skjer, er at Vedum bytter ut finansministerhatten med partilederhatten.
En finansminister ville latt den ansvarlige statsråden fronte saken. For partileder Vedum har det vært viktig å markere at Sp ikke er tilhenger av at det skal brukes 10 milliarder på et nybygg for Nationaltheatret. Partileder Vedum vil gjerne stå fram som bøddel for enda et storslått Oslo-bygg. Å skrote Trettebergstuens vidløftige planer, halvveis velsignet av Lubna Jaffery, er en god sak for Sp.
Finansministeren ønsker en antikvarisk rehabilitering av den historiske bygningen og foreslår at teateret leier eksisterende scener i byen mens arbeidet pågår, i stedet for å bygge nye.
Vedum mener Tullinløkka-alternativet vil binde opp for mange kulturmidler som ellers kunne gått til gode prosjekter rundt om i landet. Han har fått Kulturdepartementet med på å gå videre med planene om et minimumsalternativ som Statsbygg har anslått til tre milliarder kroner. Han sier også at han heller ikke tror folk i Oslo ønsker årevis med graving, støy og uro midt i sentrum.
Annonse
Haster med rehabilitering
I ti år har politikerne snakket om at det haster med å rehabilitere Nationaltheatret. Nå må de komme i gang.
Saken er imidlertid ikke avgjort. Det er lagt fram planer om en utbygging av Nationaltheatret der det står i dag. Det bør også Statsbygg se nærmere på.
Ledelsen ved Nationaltheatret har fått et problem i fanget: Hvor skal de spille teater mens oppussingen skjer? Oslo kommune har tatt strupetak på Oslo Nye Teater. Det kan være de har en scene som Nationaltheatret kan få leie. De kan ikke holde det gående med friluftsteater i vinterkulden.
Benjamin Netanyahu fordømmes massivt av en hel verden, men får økt støtte i Israel. Det ser ut til at han også akter å knuse Iran. Det kan åpne for en palestinsk stat som han selvsagt ikke nevner et ord om.
LEDER. Hizbollah sendte før helgen en rakett mot huset hvor Benjamin Netanyahu bor sammen med sin kone. Den gjorde begrenset skade. Netanyahu legger skylden på Iran og gir beskjed om at de og deres allierte vil måtte betale en høy pris for drapsforsøket.
De som sa at Israel ikke ville lykkes med å knuse Hamas, tok feil. Etter drapet på Gazas militære leder, Yahya Sinwar, uttalte FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten, Tor Wennesland, at Hamas er knust militært og politisk. Det vil selvsagt fortsatt være mange i Gaza som mener Israel bør utryddes, men de vil få minimal politisk innflytelse framover.
Netanyahu sier krigen mot Hamas er i sluttfasen og at Hizbollah skal knuses på samme måte. Det er ikke gitt et det blir mer krevende å knuse Hizbollah enn Hamas selv om de er militært sterkere. Netanyahu er godt i gang. Libanon har dessuten et politiske lederskap og en hær som gjerne ser at Hizbollah knuses militært.
FN og en rekke europeiske ledere ber om våpenhvile. I helgen tok Kamala Harris til orde for våpenhvile i Gaza og viste til at Yahya Sinwar ikke lenger utgjør en trussel.
Netanyahu har satset alt på et kort – krigens grufullhet. Han tror det vil gi seiere. Det kan ende i katastrofe også for Israel
Netanyahu bryr seg ikke
Joe Biden har bedt om at bombingen av Beirut tar slutt. Det bryr ikke Netanyahu seg om.
Biden og Harris må ta hensyn til en voksende opinion som fordømmer Israels krigføring. I virkeligheten vet de at Netanyahu gjør det som er i Israels interesse uansett hva de sier. De lar Netanyahu få ture på med en hensynsløshet for forskrekker verden.
Joe Biden har for første gang satt foten ned for Netanyahu. Den humanitære sitasjonen i Gaza må forbedres merkbart innen midten av november, hvis ikke holder USA igjen våpenforsyninger til Israel. Det vil ikke skje, men krigen i Gaza vil bli trappet ned. Den vil bli tappet opp i Libanon.
Netanyahu er opptatt av å markere at han ikke lar seg styre av USAs president. Han hevder krigen må bli som det blir fordi det handler om å sikre Israels eksistens som stat. Han har bred støtte i den israelske befolkningen for det synet.
I forrige uke kom meldingen om at USA gir Israel et nytt og enda mer effektivt forsvarssystem mot missiler. Det kan Israel trenge, ikke minst om det ender med krig mot Iran.
Israel har ikke svart på den omfattende angrepet fra Iran for et par uker siden. De har sagt de kommer til å svare, men ikke når og hvordan. Hadde de sett for seg et begrenset angrep, proporsjonalt med det Iran utførte, ville det blitt gjennomført for lenge siden.
Når Israel venter, er det for å avslutte det meste av krigføringen i Gaza og for å få destruert titusenvis av missiler, rakettlagre og utskytningsramper som Hizbollah har sør i Libanon.
Minimum av det Netanyahu vil oppnå, uansett hvor mye verden protesterer, er å utslette Hizbollah i Sør- Libanon slik at rundt 70.000 israelske innbyggere nord i Israel kan flytte hjem igjen. Selv om politikere på det sterkeste fordømmer Israel, vet de at et land med en betydelig militær styrke aldri ville kunne godta at deler av landet blir ubeboelig fordi en nabostat angriper dem militært.
Annonse
Krig framfor våpenhvile
De ville gjort det samme som Israel gjør. De ville ikke inngått noen fredsavtale før trusselen er tilintetgjort.
I helgen kom det meldinger om at Israel utsletter hele landsbyer hvor Hizbollah har baser og skjulesteder. Det vil fortsette. Områder der Hizbollah er til stede militært, vil bli jevnet med jorden slik store deler av Gaza er blitt.
Det er krigens logikk. Slik bombet de allierte Tyskland til å overgi seg i andre verdenskrig. Tyskland kapitulerte. Israel jakter kapitulasjon, ikke våpenhvile.
Netanyahu ble kraftig svekket som statsminister etter Hamas-angrepet 7. oktober i fjor. Etter at han har lykkes med å knuse Hamas og sterkt svekket Hizbollah, har han styrket sin posisjon. Noen er i ferd med å gi ham heltestatus.
Spørsmålet er nå hva han vil foreta seg i forhold til Iran. Iran ønsker ikke en krig med Israel, fordi de vet at det fort vil utarte til en krig der flere stater blir involvert.
Da Iran varslet om sitt første angrep med raketter mot Israel i april, var både USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi Arabia og Jordan med å skyte ned rakettene.
Selv om alle advarer Netanyahu mot å gå til krig mot Iran, kan Israel regne med støtte fra flere av disse landene om de gjør det. USA kan ikke la Israel tape en krig mot Iran.
Når Israel forbereder seg godt før de går til angrep, er det etter all sannsynlighet Irans atomvåpeninstallasjoner de vil knuse. Timeglasset holder på å renne ut. Iran kan ha atomvåpen om et år eller to om de bestemmer seg for det.
Får Iran skaffet seg atomvåpen, vil det få store konsekvenser for den politiske og militære situasjonen i hele Midtøsten. Netanyahu har fått en mulighet han ikke vil gå glipp av.
En krig mot Iran vil bli et blodbad uten like. Det kan bane veien for et nytt, mer konstruktivt lederskap i Iran. Eller det kan bli verre enn det er, og bli utgangspunkt for nye IS-liknende ekstremistiske grupperinger som vil bekjempe Israel og deres støttespillere verden over med alle midler.
Jakter militær seier
Om Israel knuser Hamas, Hizbollah og Iran, vil de vinne en militær seier over sine fiender. Det gir ikke fred, men det endrer Midtøsten.
Etter at Israel gikk til krig mot Hamas, sa folkerettsekspert og analytiker, Cecilie Hellestveit, at en ikke kunne utelukke mulighetene for å få på plass en tostatsløsning når krigen tar slutt. Til og med Netanyahu kan endre mening, antydet hun.
Israel har avvist en tostatsløsning med henvisning til at de har fiender på alle kanter som truer dem militært.
Netanyahu har satset alt på et kort – krigens grufullhet. Han tror det vil gi seiere. Det kan ende i katastrofe også for Israel.
Om Iran, Hamas, Hizbollah og houtiene i Yemen blir nedkjempet, vil flere land i Midtøsten være fornøyd. USA kan sammen med andre land i området garantere Israels sikkerhet og presse Israel til å godta at det opprettes en palestinsk stat.
I dag fordømmes Benjamin Netanyahu av en hel verden som en hensynsløs folkemorder. Det kan være han bærer på en drøm om fred og rettferdighet både for jøder og palestinere.
Sannsynligvis gjør han ikke det, men det må gå an å holde seg med ørlite håp i det beksvarte mørket som Midtøsten befinner seg i.
Netanyahu har satset alt på et kort – krigens grufullhet. Han tror det vil gi seier. Det kan ende i katastrofe også for Israel.
Å ha det politiske ansvaret er en pest og en plage for tiden. Selv om regjeringen i ukevis har lekket fra statsbudsjettet for å få tekkes velgerne, ser statsbudsjettet ut til å bli en nedtur for regjeringen.
En og en halv uke etter budsjettet ble lagt fram, er det ikke mulig å spore økt oppslutning, snarere tvert imot. Det er Høyre og Frp som er i støtet.
Et statsbudsjett er en mulighet for en regjering til å gi en samlet framstilling av den politikken de vil føre. Opposisjonen klemmer som vanlig til med elendighetsbeskrivelser.
Regjeringen på defensiven
Det er imidlertid ikke opposisjonen som har bragt regjeringen på defensiven. Det er kommunene. Først kunne KS melde at kommunene lå an til et samlet underskudd på rundt 10 milliarder i år. Så ga de beskjed om at krisen ville forsterke seg med det budsjettet for 2025 som regjeringen har lagt fram.
En og en halv uke etter budsjettet ble lagt fram, er det ikke mulig å spore økt oppslutning, snarere tvert imot. Det er Høyre og Frp som er i støtet
I fylkeskommunene ser de seg tvunget til å legge ned videregående skoler. Regjeringen kan ikke gripe inn. Det er fylkeskommunenes ansvar. Får de ikke økte bevilgninger i høst, må skoler stenges
Kommunene ber om milliarder nå, og flere milliarder for neste år. Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedums svar er at de hører det kommunene sier, at kommunene vil få økte bevilgninger og at de vil komme tilbake til det under nysalderingen av budsjettet.
Det er ikke godt nok, politisk sett. Krisen i kommunene er så stor at det presser regjeringen på defensiven. Regjeringen trenger å revidere sitt eget budsjett en uke etter det er lagt fram.
Annonse
SV presser på
De endringer som skal gjøres i budsjettet, er det SV som må presse fram. SV har ei lang ønskeliste der hovedpunktene er reduserte forskjeller og sterkere innsats for å få ned klimautslippene. SV må føre økte bevilgninger til kommunene inn på listen sin.
Det SV kjører fram i forhandlingene, vil finne gjenklang hos venstresiden i Ap. Det er imidlertid Sp som er Aps primære samarbeidspartner. Det bærer budsjettforslaget preg av.
Regjeringen måtte ta kraftfulle grep da krigen i Ukraina førte til at prisen på energi og andre varer skjøt i været. Flere av kuttene er reversert etter hvert.
Lakseskatten er det mest vellykkede store grepet regjeringen har tatt. Det er et strålende eksempel på endringer en kan få til når krisen er stor nok.
Det gikk ikke lang tid etter regjeringen strammet inn på pengebruken i 2022, før Trygve Slagsvold Vedum begynte å snakke om at folk skulle få bedre råd. Han har fortsatt å snakke om det, og nådde høydepunktet da han la fram statsbudsjettet 7. oktober.
Da listet han opp alt regjeringen har foretatt seg og vil foreta seg som bevis for at folk skal oppleve at de får bedre råd framover. Han klarte å surre det til med hvor mye skattelette regjeringen legger opp til neste år.
Støre og Vedum satser på å vinne valget neste å ved at velgerne føler at de har fått bedre råd. Det er en risikabel strategi.
Ap pluss Sp er blitt et taperlag. De drømmer om å reise seg igjen, men det er ikke noe som tyder på at det vil skje
Folk flest sin tur
Om det til slutt vedtas et statsbudsjett som i sterkere grad preges av at «nå er det folk flest sin tur», så kan SV innkassere det som en seier, ikke Ap og Sp.
Jonas Gahr Støre må legge en strategi for hvordan Ap kan tiltrekke seg flere velgere. Det skjer tydeligvis ikke ved å regjere sammen med Sp.
Trygve Slagsvold Vedum gjør det mer komplisert for Støre når han holder fast ved at SV ikke skal inn i regjeringen. Så lenge dette er Sps posisjon, er det like greit at Støre driver Sp ut av regjeringen.
Ap pluss Sp er blitt et taperlag. De drømmer om å reise seg igjen, men det er ikke noe som tyder på at det vil skje.
Jonas Gahr Støre må prioritere å få vedtatt et budsjett i høst. Deretter må han ta stilling til EUs fornybarhetsdirektiv, der Sp og Ap er uenige.
Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum er ikke bare to ulike politikertyper. De har ulike roller og interesser.
Vedum er en interessepolitiker med populistisk tilsnitt. Han kjemper for bøndene og distriktene, for å si det enkelt.
Støre er opptatt av hva landet som helhet er tjent med. Han er tilhenger av EU, men kan leve med EØS-avtalen. For Støre er det ikke aktuelt å svekke tilknytningen til EU. Derfor vil alle EU-direktiver bli implementert før eller seinere i en regjering ledet av Støre. Det samme vil skje med Erna Solberg som statsminister.
Jonas Gahr Støre leter egentlig ikke etter et stort grep han kan ta. Han er systemets mann, som søker balanse mellom ulike hensyn.
Jonas Gahr Støre begår en politisk blunder når han går i klinsj med Emilie Enger Mehl. Den omfattende nedleggingen av skoler i Innlandet, svekker regjeringen og er ødeleggende for Sp.
Da bråket om nedleggelse av skoler i Innlandet tok av på NRKs Debatten i forrige uke, gjorde kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun det klart at dette er fylkeskommunens ansvar.
Det har hun helt rett i. Hun har ikke mandat til å gripe inn. Det eneste hun kan si er at hun regner med eller forventer at fylkeskommunen gjør sitt ytterste for å sikre elevene god undervisning så nær bostedet som mulig.
Det er lagt fram et forslag om at Skarnes videregående skole, Dokka videregående skole, skolested Dombås og Lom ved Nord-Gudbrandsdal videregående skule; skolested Flisa ved Solør videregående skole; og skolested Sønsterud der hele tilbudet skal flyttes til skolested Våler ved Solør videregående skole skal legges ned.
Sentralisering
Å avvikle videregående opplæring på disse seks stedene, må betegnes som en omfattende sentralisering. Ledelsen i fylkeskommunen argumenterer med at de må spare kostnader, at antallet elever har sunket merkbart de siste årene og vil fortsette å synke og at det i framtiden forventes å bli enda vanskeligere å skaffe kvalifiserte lærere.
Det er gode grunner for å legge ned skolene. Men dette handler også om politikk. Kamp mot sentralisering og opprettholdelse av bosetning og aktivitet i lokalsamfunnet har vært en prioritert oppgave for Sp i regjeringen. De har reversert flere vedtak som ble fattet under Erna Solbergs regjering. Fylker og kommuner er blitt oppløst, flere lokalsamfunn har fått politikontorer, mindre og svake kommuner har fått økt støtte, det er blitt gratis ferger flere steder, og de som bor i mindre kommuner skal få avskrevet deler av studielånet.
Hvis sentraliseringsplanene i Innlandet blir gjennomført, vil dette nulle ut de seierne Senterpartiet har vunnet. Når Sp skal kjøre valgkamp på motstand mot sentralisering, vil de bli møtt med at det er nettopp det som skjer mens de er en del av regjeringen.
Per Olaf Lundteigen sier rett ut at Sp ikke kan være med i en regjering som godtar den sentraliseringen innen videregående opplæring som det legges opp til i Innlandet i regi av et Ap-ledet fylkesråd.
Annonse
Prostituerer seg
Justisminister Emilie Enger Mehl hevder Ap prostituerer seg når de velger å samarbeide med Høyre og MDG. Hun bruker så sterke ord, for å gi uttrykk for hvor stor frustrasjonen er i Sp og hvor alvorlig de ser på saken.
Jonas Gahr Støre godtar at Mehl kommentere den betente saken. Hun er tross alt stortingsrepresentant for Innlandet.
– Men det å omtale andre politikeres valg som prostitusjon, det mener jeg ikke er greit, sier Støre, men uten å be om en beklagelse fra Mehl.
Det vekker alltid oppsikt når en statsminister offentlig kritiserer en statsråds bruk av ord og uttrykk. I mediene brukes ord som «refs», «satt på plass» og «irettesettelse».
Det er ikke spor av selvkritikk fra Mehl. – Jeg respekterer hans syn, sier hun. Selvsagt, han er sjefen hennes.
Støre valgte å kritisere Mehl, og slik sett bidra til å forsterke konflikten mellom Ap og Sp.
Ikke nok med det. Han gjorde det klart at regjeringen ikke vil blande seg inn i behandlingen av skolenedleggelsene i Innlandet, slik flere fra Sp har oppfordret til, for ikke å si krevd.
Støre viser til at det er fylkeskommunene som styrer de videregående skolene. Han advarer mot å ikke ta ansvarsdelingen mellom stat og kommune på alvor.
– Da rokker vi ved noe av den måten vi tar gode beslutninger på, som over tid har vist seg å være en klok innretning for Norge. Jeg har tillit til at de folkene vi har på post der, gjør det som er best for deres område, sier han til NTB.
Både Mehl og Støre har hver på sin måte bidratt til å spisse til en sak. De er begge blitt tapere.
Nedtur på målingene
Sp og Ap kan vente seg en nedtur på meningsmålingene når et flertall i fylkestinget nå har vedtatt å legge ned de videregående skolene. Det har de ikke råd til. På den siste meningsmålingen som er offentliggjort i Aftenposten og NRK, får Frp 22 prosent, Høyre 22,7, Ap 19,3 og Sp 4.9 prosent.
Sp ser hvilken vei det går. Derfor vil de gripe inn i en sak som vil bli ødeleggende for dem.
Ap er systemenes parti. Støre har selvsagt helt rett. Dette er fylkespolitikernes ansvar. Det betyr ikke at Ap sentralt ikke kan engasjere seg. De kan ikke engasjere seg i alle skolenedleggelser, men denne saken er blitt en sak på nasjonalt plan.
Forlaget om nedleggelse av seks skoler er vedtatt. Sp er henvist til å slikke sine sår. Ap må forberede seg på mer bråk.
Både Mehl og Støre har hver på sin måte bidratt til å spisse til en sak. De er begge blitt tapere.
