ESSAY
Kontroll og frihet fra tidenes morgen
I alle sivilisasjoner utøves det kontroll, men menneskers behov for frihet lar seg ikke knekke.
Illustrasjon: Tim HardingMagne LerøAnsvarlig redaktør
Publisert 24.02.2026 – 09:14 Sist oppdatert 24.02.2026 – 09:17
Lesetid: 12 min
Annonse
Denne teksten er på trykk i Samtiden 1-2026. Alle artiklene fra dette nummeret kan leses her.
TEMA: Kontroll
Temaet i Samtiden 1-2026 er kontroll. Alle artiklene om temaet vil være å finne her.
Kontroll er et moderne begrep, men fenomenet kjenner vi fra tidenes morgen. I alle sivilisasjoner oppstår det normer, tabuer og regler som menneskene må forholde seg til for å unngå straff eller utestengelse.
Et fellesskap kjennetegnes av at medlemmene underordner seg og holder egeninteresser i sjakk. Vi kan ikke gjøre alt vi vil og har lyst til.
Individenes behov for frihet må balanseres i forhold til fellesskapets behov for kontroll.
La oss gå tilbake i historien, til jødisk og gresk tenkning som dannet grunnlaget for det vi i dag kaller den vestlige sivilisasjonen, og trekke linjer fram til vår tid.
Mennesket i Det gamle testamentet
I Det gamle testamentet møter vi Gud som allmektig. De første sidene i Første Mosebok forteller om hvordan Gud skaper orden i kaos og gir mennesket ansvar for å «råde» over jorden – som forvaltere, ikke eiere.
Gud tar et skritt tilbake, men beholder kontrollen. Han kan gripe inn om menneskene ikke er sitt ansvar bevisst.
Adam og Eva hadde det aldeles strålende i Edens hage. De kunne nyte hverandre og alle jordens herligheter. Det var bare én ting de skulle holde seg unna – treet som gir kunnskap om godt og ondt.
De klarte ikke å utøve den nødvendige selvkontrollen. De falt for fristelsen. Det endte med at de måtte forlate paradiset og ble henvist til en langt mer krevende tilværelse.
Den manglende selvkontrollen får på den neste siden i Bibelen dramatiske konsekvenser. Kain slår sin bror Abel i hjel. Selvkontrollen svikter – mennesket er blitt en trussel mot seg selv.
Menneskers manglende kontroll over sine lyster og streben etter å utnytte situasjoner til egen fordel fører galt av sted. Det ødelegger vilkårene for livet på jorden. En gedigen flom, syndefloden, rammer alle. Bare Noah og hans nærmeste klarte seg.
Til slutt i det som kalles Bibelens urhistorie, finner vi i kapittel 11 i Første Mosebok fortellingen om tårnet i Babel. Menneskene ville ta tilværelsen i egne hender og vise sin dyktighet ved å bygge et tårn som raget opp til himmelen.
Det gikk fullstendig galt.
Menneskers manglende kontroll over sine lyster og streben etter å utnytte situasjoner til egen fordel fører galt av sted.
Poenget med urhistoriemyten er å beskrive de kår mennesker er gitt til å leve under. Vi lever ikke i et paradis. Vi er sugne på frihet og å kunne gjøre det vi vil, men på den jorden Gud har sluppet oss løs på, må vi vise selvkontroll og avfinne oss med at vi er ute av stand til å skape paradisiske tilstander. Det perfekte samfunn er en illusjon.
Denne grunnfortellingen utfoldes videre i fortellingen om Moses som får de ti bud (2. Mosebok, kapittel 20) for at folket skal klare å bevare fellesskapet og møte livets utfordringer.
De ti bud er ikke nok. De håper det hjelper å utvikle et enormt system kalt Moseloven for å regulere liv, moral og samfunn. Det blir ingen suksess.
Det tredje store grepet Gud tar for å føre sivilisasjonen videre, er å gi folket en konge.
Konger er som myndigheter til alle tider: De utøver kontroll gjennom makt, skatt og lover.
Annonse
Gresk tro på menneskers muligheter
I Det gamle testamentet utvikles tenkning og verdier i tilknytning til fortellinger og historiske handlinger. I den gamle hellenistiske kulturen skjer refleksjonen over livet uten å knytte det til historiens gang, men til grunnleggende ideer som holder verden oppe.
Det er ideenes kraft som gjør at mennesket kan styre seg selv og unngå katastrofen.
Hos Platon og Aristoteles er kontroll først og fremst knyttet til menneskets indre liv: å styre begjær og følelser gjennom fornuft. Sofrosyne (måtehold) og enkrateia (selvkontroll) var idealer for et godt liv.
Kontroll blir et uttrykk for balanse mellom sjelens deler – fornuft, vilje og lyst.
Aristoteles mente at mennesket er et «politisk dyr» (zoon politikon) og at vi oppnår vårt potensial i et fellesskap. Mennesket er et sosialt vesen. Det gode liv (eudaimonia) utfolder seg i polis – byen eller staten – sammen med andre.
For å kunne utøve den nødvendige selvkontrollen måtte mennesker utvikle dyder, slike som klokskap, rettferdighet, selvbesinnelse og mot. Kontroll blir et uttrykk for balanse mellom sjelens deler – fornuft, vilje og lyst.
I polis, en selvstyrt samfunnsorganisasjon med egne lover, institusjoner og borgere, skal det være orden og kontroll. Lov og fornuft skal herske over kaos og vilkårlighet.
Polis er også et uttrykk for selvstyre. Byens borgere er frie; ingen skal utøve kontroll over dem utover det de sammen blir enige om, og det som trengs for fellesskapets skyld.
Demokratiets vugge står i Athen. Her sverget de til en demokratisk modell der folkeforsamlinger av alle mannlige borgere kunne delta og stemme på lover og fatte beslutninger.
De som skulle utøve lederskap måtte ha vist seg som dydige. Kontroll skulle utøves på basis av kompetanse og moralsk skikkethet.
I Sparta holdt de seg med en oligarkisk modell der eldreråd og posisjoner gikk i arv. Det skapte kontinuitet, men der hvor de som utøver makt, ikke står ansvarlig overfor borgerne, kan makt og kontroll lett misbrukes.
Kristen og gresk tradisjon møtes
Den jødiske forståelsen av livets grunnleggende spørsmål, forblir hos jødene. Det er kristendommen som sprer seg med ny og uventet kraft i hele Romerriket og som noen hundre år seinere skal vokse sammen med gresk tenkning.
Jesus bryter radikalt med jødiske trosforestillinger samtidig som troen på Gud som skaper opprettholdes og det enkelte menneskets ansvar for å leve etter Guds vilje skjerpes.
På Jesu tid var fariseerne den fremste gruppen av lovkyndige. De fungerte som et presteskap som skulle vise folket vei slik at de kunne leve rett og i etter budene.
Basis var i Toraen, som vi finner i de fem Mosebøkene. Her er det 613 bud – 248 påbud og 365 forbud.
Men det var ikke nok. Det ble utviklet en omfattende muntlig lovtradisjon – «fedrenes overleveringer». Poenget med alle disse tilleggsbestemmelsene, som etter hvert ble samlet i Mishnah og Talmud, var å gi konkret veiledning for hverdagen slik at de kunne være sikre på at loven ikke ble brutt.
Annonse
Oppgjør med kontrollregimet
Jesus brøt tvert med datidens lovregulering og det religiøse etablissement. Han anklaget fariseerne for å stenge veien til Gud og for å ha mistet av syne det som teller for Gud.
Et eksempel på hvordan Jesus satte loven til side, finner vi Markus 2,27 der Jesus går med disiplene sine langs en åker på sabbaten. De er sultne og begynner å plukke aks. Straks er kontrollørene på plass – fariseerne – med beskjed om at det er strengt forbudt.
Jesus avviser fariseernes protest. Slik en bonde hjelper en sau som faller ned i en grøft på sabbaten, kan mennesker som er sultne plukke aks.
«Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld», sier Jesus.
Jesus provoserte med å fortelle om fariseeren og tolleren som kom til tempelet for å be. Fariseeren takket for at han ikke var som andre og at han hadde fulgt budene til punkt og prikke. «Gud, vær meg synder nådig», ba tolleren som knapt våget seg inn i tempelet.
Det var tolleren, ikke fariseeren, som fant nåde hos Gud, konkluderte Jesus med.
Jesus forkastet det kontrollregimet han mente menneskene var fanget i. Han oppsummerte loven i to bud: Elsk Gud av hele ditt hjerte og elsk din neste som deg selv.
Det er kjærligheten det kommer an på. Slik la han også ansvaret på det enkelte mennesket. Mennesket kunne selv finne kjærlighetens vei. De trengte ikke innordne seg fariseernes kontrollregime.
Gjennom sitt angrep på den kollektivistiske lovforståelsen la Jesus grunnlaget for det som senere skulle bli en frigjørende individualisme.
Forfølgelse
De første århundrene etter Jesu død var kristendommen en av flere trosretninger i det store Romerriket. Kristne ble forfulgt fordi de ikke ville underordne seg keiseren og de rådende trosforestillinger, men ellers var de lovlydige borgere.
Eliten i Roma måtte etter hvert innrømme at det var noe spesielt med «Jesus-troen». De så muligheter som kunne utnyttes. I 313 etter Kristus utstedte keiser Konstantin den store Milanoediktet, som ga religionsfrihet og legaliserte kristendommen.
Etter århundrer med religiøs pluralisme og konflikter, gjorde keiseren kristendommen til statsreligion. Slik ville han redusere uro, skape et felles referansepunkt og gi myndighetene legitimitet og guddommelig støtte.
Gjennom sitt angrep på den kollektivistiske lovforståelsen la Jesus grunnlaget for det som senere skulle bli en frigjørende individualisme.
Kristendommen gikk fra å være en «motkultur» til å bli en statsbærende religion i løpet av noen tiår.
Kirken fikk makt. Biskoper fikk politisk innflytelse, og kirkelige strukturer ble innlemmet i styringen av riket.
Det ble bygget flere store kirker, kristne symboler dominerte den offentlige kunsten, og lovgivningen ble påvirket av kristne verdier.
Alliansen mellom kirke og stat la grunnlaget for den kristne kulturen i Europa og pavekirken som en politisk aktør.
I 476 faller Vestromerriket. Historiens gang beveger seg ut av antikken inn i middelalderen som skal vare i nesten 1000 år.
Middelalderens ideologi
På 300-tallet smeltet kristne og hellenistiske trosforestillingen sammen. Myndighetene utformet sin statsbærende ideologi og kirken utviklet teologi med røtter i kristen, gresk og jødisk tenkning.
Kontrollelementet i troen ble sterkere framhevet, ikke ved at flere av de gammeltestamentlige lovene ble pusset støvet av. Det var lydighet og innordning under styresmaktene som ble understreket.
Myndighetene holdt menneskene i jernhånd. Den katolske kirke vokste og fikk all makt over sjelene. Kirken ble en betydelig maktfaktor også på politikkens område – og med makt følger det kontroll.
Middelalderen betegnes gjerne som tung og mørk. Mennesker måtte forholde seg til mye som ble pålagt dem av øvrigheten med eller uten kirkelig begrunnelse.
Annonse
Renessansen
Men på 1300-tallet startet en kulturell endringsprosess i de intellektuelle kretser. Det oppsto en økt interesse for antikken, for gresk og romersk kunst, litteratur og filosofi.
Mennesket kom i sentrum igjen. Individene ble viktige, det kollektive nedtonet. Det ble så smått lagt vekt på frihet i motsetning til kontroll.
Denne epoken i idehistorien som varte til utpå 1600-tallet, betegnes som renessansen. Renessanse betyr gjenfødelse. En god del av det som var gått tapt under middelalderen, kom tilbake.
Individene fikk større armslag på alle områder i samfunnet. Kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael malte sine mesterverk ut fra eget hode. Kreativiteten fikk vind i seilene. Naturvitenskapen, representert ved Galileo, Kopernikus og senere Newton, utfordret gamle verdensbilder. Columbus og Vasco da Gama la ut på store oppdagelsesferder.
Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten rundt 1450. Teknikken ble forbedret i årene som fulgte. Spredningen av ideer og oppfatninger ble raskt utvidet til nye grupper.
Grunnlaget for ytringsfrihet ble lagt. Boktrykkerkunsten truet meningskontrollen myndighetene hevdet var nødvendig for å holde samfunnet sammen.
Reformasjonen – sannhet framfor kontroll
Frihet, eller rettere sagt sannhet, brøt seg for alvor vei med reformasjonen. I 1517 offentliggjorde Martin Luther sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Luther hadde ingen planer om å lage et nytt kirkesamfunn. Han ville rydde opp i kirkelig praksis. Han angrep det kirkelige systemet og det som skjedde i kirkens regi. Han sparte ikke på kruttet.
Hardest medfart fikk avlatshandelen som skaffet kirken gode inntekter. Han fordømte på det sterkeste forestillingen om at en kunne kjøpe seg fri eller forkorte oppholdet i skjærsilden ved å legge penger på bordet, kjøpe avlat.
Boktrykkerkunsten truet meningskontrollen myndighetene hevdet var nødvendig for å holde samfunnet sammen.
Luther mente kirken hadde mistet av syne det Jesus sto for. Han viste til Bibelen der det framgår tydelig at hvert enkelt menneske er i stand til å forstå hva som er Guds vilje. Han avviste pavens autoritet, helgener og prester som mellommenn mellom Gud og mennesket.
Han skrotet alle kontrollmekanismer kirken hadde utviklet og ropte ut: «Skriften alene, troen alene, nåden alene og Kristus alene.»
Det ble gjort forsøk på å snakke Luther til rette. Men han ga seg ikke. «Her står jeg og kan ikke annet», sa han under avhøret på riksdagen i Worms.
Det kunne ikke gå bra at en munk utfordret den katolske kirkens voldsomme makt. Han forsto det ikke selv. Det forsto imidlertid Fredrik den Vise, kurfyrsten av Sachsen.
Etter at Luther ble bannlyst av kirken og erklært fredløs av keiser Karl V på riksdagen i Worms (1521), sørget Fredrik den Vise for at Luther ble «bortført» og skjult på Wartburg slott. Der levde han under dekknavnet Junker Jörg i nesten ett år.
Reformasjonen spredte seg som ild i tørt gress. Martin Luther i Tyskland, Jean Calvin og Ulrich Zwingli i Sveits, og i England brøt Henry VIII med Roma og dannet Den anglikanske kirke.
Hvor sterkt makthaverne i Europa ble overbevist om Luthers lære, er ikke godt å si. Men det var i alle fall såpass kraft i Luthers opprør, at de kunne utnytte det til å komme seg unna den kontrollen som pavekirken utøvde over hele Europa.
Bruddet med Den katolske kirke førte til økt religiøs pluralisme. Noe annet kunne en ikke forvente når Luther la avgjørende vekt på menneskets frihet til å søke Gud.
Det oppsto etter hvert flere kirkesamfunn og trosretninger. Myndighetene mistet likevel ikke kontrollen over det religiøse livet. I flere land ble det dannet statskirker. Her tok prestene seg av læren og forkynnelsen, mens myndighetene påtok seg å styre kirken. Statskirken utviklet et læregrunnlag som alle måtte forholde seg til. Den kristne tro fungerte igjen som en statsbærende ideologi.
I andre land ble det dannet frikirker som fikk styre seg selv.
Opplysningstiden – fornuftens triumf
Den neste fasen der kontroll for alvor settes til side for frihet, skjer når opplysningstiden gjør sin innmarsj fra 1680 av. Den varer fram til rundt 1800.
Renessansen og reformasjonen hadde bidratt til at kirke og myndigheter hadde mistet noe av kontrollen over individer og samfunnsliv. Det var blitt lov å tenke fritt. Slik fortsatte utviklingen.
Filosofer gikk i front: John Locke om naturrett og maktfordeling, Montesquieu om tredeling av makten, Voltaire om ytringsfrihet og religionskritikk, Rousseau om folkesuverenitet og samfunnskontrakt og Kant om fornuft og etikkens forankring.
Felles for dem var troen på menneskets evne til å bruke fornuft for å forstå og forbedre verden. De la vekt på toleranse og avviste at kirken skulle ha kontroll over borgerne og samfunnet.
I denne perioden oppstår også deismen – troen på Gud som skaper, men uten kirkelige dogmer.
Opplysningstiden la grunnlaget for den moderne rettsstaten og den vitenskapelige metode.
Opplysningstidens ideer om fornuft og frihet var også driveren bak den franske revolusjon som utspiller seg i perioden 1789–1799.
Bakgrunnen er at det gamle stendersamfunnet med adel, geistlighet og tredjestanden skapte store forskjeller. Folk ble tynget ned av skatter og ble tvunget inn i fattigdom.
Nå skulle individene utvikle det gode samfunn basert på frihet, likhet og brorskap og ikke være bundet av de gamle autoritetene.
Opplysningstidens ideer om frihet, likhet og folkesuverenitet fikk økt oppslutning. Det ledet til at borgerne tok makten. Nå skulle individene utvikle det gode samfunn basert på frihet, likhet og brorskap og ikke være bundet av de gamle autoritetene.
Ringvirkningene av den franske revolusjon med opplysningstidens ideer og borgernes rettigheter nådde Norge og alle andre land i Europa.
Hans Nielsen Hauge – frihet i praksis
Hans Nielsen Hauge (1771–1824) regnes som en av de mest innflytelsesrike personene i norsk kirke- og samfunnshistorie etter reformasjonen. Det som gikk som en rød tråd gjennom alt han foretok seg, var ideen om at mennesker var frie og ikke skulle kontrolleres av kirke eller myndigheter.
Våren 1796, mens han pløyde på åkeren, fikk han en sterk og livsendrende religiøs opplevelse. Han begynte å reise rundt i Norge som lekpredikant, til tross for at Konventikkelplakaten forbød religiøse møter uten prestens godkjenning.
Han la vekt på et personlig gudsforhold, nøysomhet og arbeidsomhet. Ifølge Hauge bør tro omsettes i samfunnsbyggende aktiviteter. Hauge etablerte fabrikker, startet handel og drev med skipsfart.
Levende gudstro, streng moral, virketrang og nøysomhet hadde Hauge felles med puritanismen i England og pietismen i Tyskland som oppsto omtrent 100 år før han ble født. Denne trosforestillingen fikk etter hvert stor utbredelse i en rekke land i Europa.
Haugianismen fikk såpass vind i seilene at myndighetene fant ut at de måtte gripe fatt i ham. Hauge ble arrestert flere ganger og satt i perioden 1804–1811 syv år i fengsel. Det knekket helsen hans, men hans ideer og visjoner levde videre i lekmannsbevegelsen og i næringslivskretser.
Sekularisering og nye kontrollformer
De siste 200 årene har vært preget av sekularisering. Kirken kontrollerer ikke menneskene slik den gjorde i århundrer.
Opplysningstidens ideer om frihet og rettigheter har seiret. Menneskene er sin egen herre. I EUs ideologiske program henvises det ikke til den kristne kulturarven slik det gjøres i den norske grunnloven. Her er det menneskerettighetene, frihet, likhet og brorskap slik flertallet oppfatter det, som samfunnet skal bygges på.
Karl Marx (1818-1883) hevdet at den klassen som eier produksjonsmidlene (fabrikker, jord, kapital) har kontroll over økonomien og dermed samfunnet. I kapitalismen er det borgerskapet (kapitalistene) som har denne kontrollen, mens arbeiderne (proletariatet) er avhengige av å selge sin arbeidskraft.
Opplysningstidens ideer om frihet og rettigheter har seiret. Menneskene er sin egen herre.
Han pekte på at kontroll ikke bare skjer på det økonomiske området, men at de som har makten også utøver politisk og ideologisk kontroll. Han pekte på at den herskende klassen kontrollerer statens institusjoner, lovverket og ideologien.
Arbeiderne blir fremmedgjort når de mister kontroll over produksjon og arbeidsplass. Han tok til orde for en revolusjon for å motvirke fremmedgjøringen og gi arbeiderne kontroll over produksjonsmidlene.
Marx mente proletariatets diktatur ville føre til et klasseløst samfunn der kontrollen er kollektiv og demokratisk.
Marxismen fikk stor utbredelse, men i mer moderate utgaver i mange land. Uansett hva en mener om de løsningene Marx forfektet, må han krediteres for å ha belyst makt og kontrollelementene i samfunnsutviklingen.
Humanismen og menneskerettighetene
Humanismen har røtter tilbake til renessansen på 1400-tallet og ble utviklet videre i opplysningstiden fra 1600-tallet av. Humanismen har vært den toneangivende ideen for utviklingen av den vestlige sivilisasjon slik vi kjenner den i dag.
Menneskets verdi og verdighet, frihet til å forme sitt eget liv og å følge moralske prinsipper basert på fornuft og erfaring er sentralt i humanismen. Mennesket skal ha frihet til å utvikle seg og velge sitt eget liv uten kontroll av kirke eller myndigheter.
Humanismen kjennetegnes av en optimistisk tro på menneskets muligheter til å skape det gode liv og det gode samfunn.
Humanismen kjennetegnes av en optimistisk tro på menneskets muligheter til å skape det gode liv og det gode samfunn.
I forrige århundre ble det etablert en rekke internasjonale organer med FN som flaggskip. Menneskerettighetene ble utviklet, og mange land forpliktet seg på internasjonale konvensjoner. Ved å slutte seg til konvensjoner ga medlemslandene fra seg nasjonal kontroll til et internasjonalt organ.
Vi fikk flere internasjonale domstoler som skal kontrollere at de internasjonale reglene ble fulgt.
Menneskerettighetene ble basis for samfunnsutviklingen, demokratiet og rettsstaten.
På det økonomiske området var det markedsliberalismen som vant fram, men den ble balansert av lover for å sikre fellesskapets interesser.
Alt så ut til å gå den rette veien i siste halvdel av det forrige århundret. I 1992 ga den amerikanske samfunnsviteren, Francis Fukuyama, ut den berømte boken The End of History and the Last Man (1992).
To verdenskriger var lagt bak oss. En internasjonal, forpliktende verdensorden var etablert. Etter Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens kollaps mente han den ideologiske kampen mellom politiske systemer nådde sitt sluttpunkt. Det liberale demokratiet og markedsøkonomien hadde seiret. Vi hadde funnet den endelige formen for politisk organisering. Sivilisasjonen hadde nådd sitt mål.
Han tok feil. Det tok ikke mange årene før han skrev en ny bok der han pekte på de samfunnsmessige endringer som følge av identitetspolitikken. Det går en linje herfra til dagens polarisering og oppløsning av forpliktende verdifellesskap.
I dag preges verden av uro og usikkerhet. Optimismen som har preget samfunnsutviklingen de siste tiårene er i ferd med å fordunste. Humanismen kommer til kort. Samfunnet polariseres blant annet fordi stadig større deler av den offentlige samtalen skjer i algoritmestyrte sosiale medier som fremmer polarisering og dytter mennesker inn i ekkokamre.
Samfunnet polariseres blant annet fordi stadig større deler av den offentlige samtalen skjer i algoritmestyrte sosiale medier som fremmer polarisering og dytter mennesker inn i ekkokamre.
Det har oppstått en frykt for at algoritmene assistert av ulike varianter av KI sakte men sikkert tar kontroll over livene våre. Vi er fanget. Eller kanskje er det noen med Martin Luther, Karl Marx eller Hans Nielsen Hauges opprørtrang som kan redde oss?
Politikerne tilpasser seg. De følger velgerne, og velgerne har ikke tatt inn over seg hvordan vi nærmest umerkelig underlegges algoritmenes sofistikerte kontrollregime. Gradvis tar algoritmene, assistert av KI, kontrollen over samfunnet og våre liv.
«Vi morer oss til døde», sa Neil Postman i 1985. «Vi klikker oss til helvete», ville han sagt i dag.
frihet essay tema kontroll sivilisasjon historie