Kategoriarkiv: Kommentarer

Kvinnelig knock-out på Yara

Retten har gitt Yara og Thorleif Enger en nesestyver. De har gitt en av sine kvinnelige ledere en behandling som står til stryk. Dropp anken, beklag og gi Marianne Øverlie en ny mulighet til på vise at hun duger som leder med stort ansvar, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er sjelden et stort selskap så til de grader tabber seg ut overfor en av sine ledere, som Yara har gjort i forhold til direktør Marianne Øverlie.

– Objektivt sett har hun blitt utsatt for grov krenkelse. Det rammes av definisjonen på trakassering, skriver tingrettsdommer Dagfinn Grønvik ifølge Dagens Næringsliv (DN). Øverlie får 750 000 i erstatning og 360 356 kroner til dekning av saksomkostningene, og Yara dømmes til å ta henne inn igjen som leder. Hun får ikke gjeninntre i stillingen som direktør for Air Treatment, men Øverlies advokat forutsetter at hun tilbys en ny sjefstilling.

Marianne Øverlie sier til DN at hun er så fornøyd at hun nesten ikke får sagt det. Yara har ikke bestemt seg for om de vil anke dommen. Det bør de ikke gjøre. De har tabbet seg nok ut.

Konflikten startet med at Øverlie ikke godtok de omdisponeringer ledelsen ønsket å gjøre. Det endte med at hun ble holdt utenfor og flyttet langt fra de andre i teamet. Hun ble blant annet satt til oppgaver som vanligvis ikke tillegges direktører. Hun fikk heller ikke uttale seg slik reglene i arbeidslivet forutsetter før det ble bestemt at hun skulle forflyttes til en mindre ansvarsfull stilling.

Øverlie har hevdet at Yara opptrer kvinnefiendtlig. Yara-sjef Thorleif Enger repliserte at det er en urimelig påstand, men at det å ha høyest mulig kvinneandel ikke kan ses på som prioritet nummer én i Yara.

Marianne Øverlie er en modig kvinne. Hvor dyktig hun er som leder, aner vi ikke. Hvis et såpass stort og ressurssterkt selskap som Yara mener hun ikke var dyktig nok i den jobben hun hadde, burde de klart å løse dette på en skikkelig måte. Det skjer hver eneste dag at ledere blir omplassert eller må slutte – ofte mot sin vilje. Dette greier andre bedrifter å få til. Vi nekter å tro at Marianne Øverlie er så sta og vanskelig at ledelsen i Yara ikke kan rå med henne. Det er Yara som har gått på trynet

Det er ikke uten videre enkelt å flytte på en leder. Ledere som setter seg på bakbena i en omstillingsprosess, kan skape mye styr både innad og utad. Det mener nok Yara-ledelsen at Øverli har gjort. Retten mener hun har hatt god grunn til det.

Nå må Thorleif Enger skjære igjennom, få lagt striden bak seg og tilby Øverlie en ny lederstilling. De kan selvsagt tilby Øverlie noen millioner for å slutte. Men det er ikke sikkert hun vil det. En leder har også et stillingsvern. Det skal dokumenteres at lederne ikke gjør jobben sin tilfredsstillende, om det skal være saklig grunn til oppsigelse. Slike grunner har ikke Yara kommet opp med.

For å sikre seg handlefrihet inngår noen arbeidsgivere ved tiltredelse avtaler om hva som skal skje dersom arbeidsgiver ønsker et skifte i sjefsstillingen. Det er mest vanlig for toppsjefer. Man kan da avtale at en leder som må fratre får en årslønn eller mer enn det, eventuelt at man skal tilbys en annen stilling i konsernet. Det er ikke uvanlig at for eksempel redaktører har avtaler om at de kan fortsette som journalist dersom de må slutte som redaktør.

Redningsselskapet er på jakt etter en ny generalsekretær som verken skal ansettes på åremål eller få sluttpakke, sies det. Det er neppe spesielt lurt. Man har ingen garanti for at en ny sjef vil lykkes. En leder som presses til å slutte har gjerne gode kort på hånden. Det har saken med Monica Kristensen Solås vist. Hvis det på forhånd er avtale en årslønn i kompensasjon, går prosessen med å avvikle en leder som regel mye mer smertefritt. En organisasjon kan ønske at en leder slutter lenge før man har et arbeidsrettslig grunnlag for det. Å slippe unna med en årslønn og uten nevneverdig strid, er å foretrekke framfor mye bråk som som regel ender med at man må ut med en årslønn – minst.

 

Uklok muslim-provokasjon

Vebjørn Selbekk er en modig, men uklok maur. Istedenfor å vifte med ytringsfriheten, bør han gå foran i det kristne miljøet han tilhører med å vise respekt og ikke krenke religiøse følelser, skriver redaktør Magne Lerø.

Ved å trykke en tegning av Muhammed der han ble fremstilt som terrorist, visste Jyllandsposten at det ville bli bråk. Man de ante neppe rekkevidden av det de satte i gang med sin provokasjon. Danske varer blir nå boikottet, og diplomater pakker sakene sine og reiser fra Danmark. I går rykket statsminister Anders Fogh Rasmussen ut og tok avstand fra karikaturtegningene, men han ba ikke om unnskyldning. Jyllandsposten la ut en beklagelse på sine nettsider, men de beklaget ikke at tegningene ble trykket. Så langt har ikke dette vært nok for å få løst krisen.

Her i landet er det den kristne avisen Magazinet som har trykket noen av de omstridte tegningene. Det har endt med at redaktør Vebjørn Selbekk har fått flere drapstrusler og må ha politibeskyttelse. Han sier det ikke var meningen å såre noen, men forsvarer seg med at han har handlet godt innenfor ytringsfriheten.

Kjell Magne Bondevik mener han har handlet uklokt og respektløst, ifølge Aftenposten. Det samme sier Dagfinn Høybråten. Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, kritiserer også Selbekk. Carl I. Hagen forsvarer Selbekks avgjørelse. Det sammen gjør Francis Sejersted, leder av Ytringsfriheten, i en samtale med Vårt Land.

Vebjørn Selbekk holder seg godt innenfor ytringsfriheten. Det er ikke her problemet ligger.

Spørsmålet er om Selbekk har utøvet et godt skjønn og opptrådt klokt og respektabelt. I Magazinets lesergrupper er man kritiske til den sterke stillingen muslimene har fått i Vesten, og mener mye av det samme som Frp om norsk innvandringspolitikk. De er opptatt av å bevare norsk kultur, at kristen tro skal ha en særstilling i vårt samfunn og at muslimer må innordne seg det norske samfunnet.

Redaktør Harald Stanghelle peker i Aftenposten i dag på at «Magazin-miljøet» i sin tid var meget kritiske til filmen «Jesus Christ Superstar» og «Life of Brian». De går gjerne på barrikadene når man opplever at kristen tro blir tråkket på. Stanghelle mener det er dobbeltmoral som preger redaktør Selbekks tenkning og atferd.

Verden er mer uoversiktlig enn den virker fra et redaktørkontor i Oslo sentrum. Selbekk hadde neppe ant konsekvensen av hva han satte i gang med å trykke tegningene.

Vi forstår at Selbekk ikke vil legge seg flat og be om unnskyldning. Men han kan si noe mer enn å forsvare dette ut fra ytringsfriheten. Han kan si at reaksjonen har gjort inntrykk og at han vil vise langt større tilbakeholdenhet med å trykke denne typen tegninger senere.

Hvis Selbekk eller andre skal dure i vei og provosere muslimene ved å trykke tegninger som støter deres religiøse følelser, vil det ha skadelige virkninger. Vi er tjent med å vise respekt. Om blasfemibegrepet er tømt for innhold i vårt samfunn, har det mening i den muslimske verden. Det må vi forholde oss til. Vebjørn Selbekk kan nok forstille seg slags tegninger av Jesus han selv og det miljø han tilhører vil finne dypt støtende.

Selbekk er en modig, men uklok maur. Istedenfor å vifte med ytringsfriheten, bør han gå foran i det kristne miljøet han tilhører med å vise respekt og ikke krenke religiøse følelser.

 

Over og ut før 60 år

LO ivaretar interessene til de som har arbeid. Vil Bjarne Håkon Hanssen ha inkludert flere i arbeidslivet, kan han begynne med å stramme inn på Afp – til ville protester fra LO og SV som ikke vil forstå hvordan arbeidsgivere faktisk opptrer, skriver redaktør Magne Lerø.

– Det er fantastisk at folk fritt kan gå av når de er 62 år uavhengig av helsa, uttalte Arne Byrkjeflot, leder for LO Trondheim, til fem hundre tillitsvalgte på Trondheimskonferansen i helgen, melder Dagens Næringsliv. Afp betaler. Den enkelte taper ikke en krone på å pensjonere seg fem år før den egentlige pensjonsalderen. Det er rene ord for penga. Men det er stikk i strid med det som politikerne har vedtatt.

En av grunntankene i den store pensjonsreformen som kom på plass i fjor, er at alle må jobbe lenger for å få full pensjon dersom levealderen øker. Derfor har regjeringen sagt at en må se nærmere på statens bidrag til Afp-ordningen. Hvis alle kan gå av med full pensjon når de fyller 62 år, er det dette som er pensjonsordningen. I virkeligheten sier LOs representanter rett ut at Afp i virkeligheten fortsatt skal bety at de fleste arbeidstakere i landet har 62 år som pensjonsalder.

Nå sier Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) kraftig ifra om at nåværende Afp ikke bare fører til at de som ønsker å slutte å arbeide når de er 62 år, kan gjøre det. Afp bidrar til å støte eldre ut av arbeidslivet. Det blir nesten umulig å ansette en 56-åring. Etter få år kan han velge å gå av med Afp og bedriften må betale 25 prosent av lønnen, hevder HSH ifølge Aftenposten.

I bedrifter som må nedbemanne, presses arbeidstakere over 62 år til å gå inn i Afp-ordningen for at ikke yngre arbeidstakere skal bli sagt opp.

HSH mener det haster for regjeringen å gjøre det klart at det skal strammes inn på Afp. Dette kan bli tema i årets lønnsforhandlinger. Både arbeidsgiver og arbeidstakere venter på et utspill fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.

LO vil beholde Afp som den er. De kan regne med støtte fra SV.

Afp var ment som en ordning som skulle sikre at sliterne i arbeidslivet kunne pensjonere seg når de ikke hadde helse til å stå på til de var 67 år. Bjarne Håkon Hanssen må nøkternt konstatere at Afp i dag bidrar til å undergrave målet om et mer inkluderende arbeidsliv. Han kan neppe komme unna med å utfordre LO. Hvis det ikke er mulig å gjøre Afp til en dårligere ordning, er det knapt mulig å endre på noen av våre velferdstilbud.

Afp er et eksempel på hvordan forskjellene øker mellom de som har arbeid og de som står utenfor arbeidsmarkedet. Dette problemet sliter man med i flere land. Størst synes problemet å være i Frankrike, hvor stadig flere blir stående uten arbeid mens de som er innenfor er solid beskyttet både av lovverk og tariffavtaler. De fagorganiserte kjemper for sine medlemmers interesser. Medlemmene har jobb.

Høyreleder Erna Solberg kom med et spennende utspill i et intervju med Dagene Næringsliv i begynnelsen av januar. Hun sa at Høyre skal bli partiet for dem som ramler utenfor i arbeidslivet. Det er egentlig den posisjonen Bjarne Håkon Hanssen ønsker å innta med å ta inkludering inn i det offisielle navnet på den stillingen han innehar. I praksis kan dette ikke bli noen «hånd i hånd med LO»-strategi. Bjarne Håkon Hansen må gå sin egen vei og vise hvordan flere eldre, uføretrygdede og innvandrere kan komme inn i arbeidslivet. Han har gjort det vanskeligere for seg selv ved å fjerne muligheten for midlertidige ansettelser.

En kvinne på 56 år som har vært utføretrygdet et par år, kunne fått muligheten i en midlertidig ansettelse. Men bedriften tar ikke sjansen på å ansette henne fast. Det kan bli Afp om seks år, og man er ikke sikker på om hun vil yte maks fram til den tid. Hun fortsetter som uføretrygdet. Bjarne Haakon Hanssen betaler – og etter to år forstår hun ikke lenger poenget med å stå opp om morran, slik Bjarne Håkon Hanssen gjerne vil.

 

Galopperende global arbeidsløshet

Verdens ledere i Davos blir advart mot en globalisering som fører til stadig flere arbeidsledige verden over. Her hjemme varsler Bjarne Håkon Hanssen at han vil kvotere innvandrer inn i arbeidsmarkedet. Tanken er i alle fall god, skriver redaktør Magne Lerø.

Verdens mektigste sjefer fikk i Davos i går høre at de graver markedsøkonomiens grav hvis de fortsetter med å omfavne amerikansk styrt globalisering. De internasjonale fagforeningslederne, som er invitert til World Economic Forum, ser dystert på utviklingen. Antallet arbeidsledige stiger verden over. Nå er det 200 millioner arbeidsledige i verden, og mange millioner lever på minimal lønninger.

– Det er så store ubalanser i systemet at markedsøkonomien kan komme til å undergrave seg selv, hvis det ikke kommer hurtige reformer, sa Sharan Burrow, president i den australske landsorganisasjonen, ifølge Dagens Næringsliv.

Fagforeningslederne kritiserte en globalisering som undergraver rettighetene til arbeidstakerne og galopperende lederlønninger til sjefene.

– Det undergraver demokratiet i samfunnet når fagforeningenes stilling svekkes, sa Willy Thys, generalsekretær i den internasjonale faglige sammenslutningen WCL. Adam Aliy Ohimole, som er leder for den nigerianske landsorganisasjonen, pekte på at stadig flere mennesker ikke ser noe håp og ikke finner noen grunn til å leve når det er umulig å få et arbeid.

Frankrike har opplevd et opprør blant de arbeidsledige. Solidariteten i samfunnet er i ferd med å slå sprekker. Det ulmer blant de arbeidsledige i flere land i Europa. Her har vi tradisjoner for likhet. I USA godtas større forskjeller mellom rike og fattige. De internasjonale fagforeningen advarte mot å akseptere den amerikanske forskjellskulturen, istedenfor å bygge opp om den europeiske sosiale modellen. De krever globale regler som kan sette en stopper for en grenseløs globalisering som definerer stadig flere grupper ute av arbeidslivet.

I dag står flygere og kabinansatte i SAS fram i mediene og sier de frykter at «billigere» flygere skal overta arbeidsplassene deres. Samtidig gir mindre lavprisselskaper signaler om at de vil etablere seg i Norge. Hvis de «flyr like godt til en lavere pris», vil mange vende seg bort fra SAS. SAS må kunne konkurrere på pris i store markeder. Det kan bety at flygerne må gå ned i lønn eller SAS må velge å gjøre mer bruk av de lavprisselskapene de har kjøpt opp.

I Tyskland måtte de ansatte ved en bilfabrikk godta å jobbe mer for samme lønn. Hvis ikke hadde bedriften blitt lagt ned, og produksjonen flyttet til et billigere land.

Det er ikke godt å vite hva slags tiltak man kan sette i verk mot globaliseringen. Men det er verd å ta debatten. Det vil da måtte handle om hvordan man kan begrense de globale selskapenes makt, og hindre en konkurranse som fører til at antallet arbeidsledige øker og gruppen rike blir enda rikere.

Den er den tøffe konkurransen som fører til at det er færre innvandrere i arbeid enn det arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ønsker. En arbeidsgiver ansetter den man mener er best. Det er ikke fordommer som fører til at innvandrere ikke får jobb. Mange av dem behersker ikke norsk godt nok, og mange har problemer med å tilpasse seg den norske kulturen. Derfor blir arbeidsgivere usikre på om innvandrere klarer oppgavene like godt som norske arbeidstakere. Derfor går de norske foran.

Det samme vurderingene gjør seg gjeldende når det gjelder eldre eller mennesker som i lengre tid har gått på trygd. Derfor blir de stående utenfor, fordi arbeidsgiverne er usikre på om de vil makte oppgavene like godt som yngre arbeidstakere.

Når man kan kvotere kvinner inn i bedriftsstyrer, bør de det være mulig å tenke kvoteringstanken i arbeidslivet. Bjarne Håkon Hanssen sier han vil begynne med å pålegge staten som arbeidsgiver å innkalle innvandrere til jobbintervju. Det er en god begynnelse. Begynn med stat og kommune også når det gjelde kvotering av innvandrere, eldre og mennesker som i lengre perioder har vært på trygd. Vis av det går bra. Så får det konkurranseutsatte næringslivet etter hvert finne ut at det ikke er grunn til å være redd for å ansette disse gruppene. Noen er det imidlertid grunn til å tro ikke kan yte maksimalt over flere år. Da må samfunnet stille opp med støtte og garantier. Det er bedre de er i jobb med tilskudd enn at de er hjemme på trygd.

 

Giskes drømmer om smale bøker

Hvis bokklubb-sjef Kristenn Einarsson tror Trond Giske kan hjelpe ham med å selge flere bøker, er det nok en drøm. Og det spørs om ikke Giske drømmer om en del verktøy han ikke har, skriver redaktør Magne Lerø.

Trond Giske er en handlekraftig statsråd. Når det gjelder bøker, tror vi imidlertid han ikke har så mye verktøy i kassen sin som han tror eller later til at han har. For noen uker siden var bokklubbsjef Kristenn Einarsson og Aschehoug- sjef William Nygaard hos Giske og klaget sin nød. Det hadde de god grunn til. På kultursidene i avisene kunne vi denne uken lese at 2005 har vært et «litterært superår» for Aschehoug, for å sitere Aftenposten. De ble vinneren blant forlagene på det skjønnlitterære området i fjor. På økonomisidene kan vi lese om at det kan bli underskudd i Aschehoug for 2005. Grunnen er at De norske bokklubbene, hvor Aschehoug eier 50 prosent, ikke lenger er den pengemaskinen de en gang var. Og, for å sitere Nygaards yndlingssetning de siste årene, «lønnsomheten i kjerneforleggeriet er for dårlig». Det betyr at forlagene ikke tjener nok penger på de enkelte titler de utgir. Og verre kommer det til å bli når den nye bransjeavtalen for bøker har fått virke noen år.

– Vi kunne solgt mer hvis vi hadde hatt den gamle ordningen, sier Kristenn Einarsson til Aftenposten. Det er den største selvfølgeligheten Einarsson må ha uttalt i sitt lange bokklubbliv. Selvsagt kunne han solgt mer dersom det fortsatt var slik at bokklubbene kunne solgt bøker 25 prosent rimeligere enn alle andre. Slik var det før. Nå er bokklubber og bokhandlere sidestilt. Om bokklubbene har mistet 100 000 eller 200 000 medlemmer, opplyser de ikke. Det vi får vite er at omsetningen i 2004 sank med 14 prosent, og i 2005 gikk den ytterligere 5,6 prosent ned. Nå selger bokklubbene stadig mer bøker gjennom internettbokhandelen sin. De har kjøpt Bokkilden, og med sin «Mao» vil de bli markedsleder på nett for salg av bøker.

De norske bokklubbene må være strålende fornøyd med at tilbakegangen ikke har vært større. Meningen med den nye bokavtalen var at bokklubbene skulle fratas sine privilegier, og at en større del av boksalget skulle gå gjennom bokhandlene eller på nettet.

Bokhandlerne er fornøyd med utviklingen. De kan fortelle at de selger mer bøker, også av såkalte smale titler. De syns ikke det er noen grunn til å evaluere den nye bokavtalen nå. Den norsk Forleggerforening synes også det er for tidlig å evaluere.

Men Trond Giske vil evalueres nå. Det er nok Einarsson og Nygaard som har overtalt ham. De er nemlig bekymret for den smale litteraturen. Gisle sier til Aftenposten at han frykter at smale bokklubber kan blir rammet av at bokhandlerne har økt salget.

Det er et felles trekk ved alle bransjer at forhandlerleddet, som står nærmest kunden, styrker sin posisjon i forhold til leverandørene. Dette har skjedd i bokbransjen også. Bokhandlerkjedene presser forlagen til høyere rabatter og mer markedsstøtte. Da blir det dårlig lønnsomhet i kjerneforleggeriet. Det er anledning til å gi 12,5 prosent rabatt. Det bidrar til økt fokus på bestselgerne. Over tid vil dette gå ut over den samlede litteraturen – sannsynligvis, for bokbransjen er ikke helt annerledes enn alle andre bransjer. For forlagene betyr det at man blir mer tilbakeholdne med å utgi smal litteratur.

Dette er det ikke så mye Giske kan gjøre med. Vi tviler på om han får bransjen til å innse at det kan være lurt å gi bokklubbene tilbake noen av sine privileger for at de skal selge med lyrikk og smal litteratur. Her setter nok bokhandlerne foten ned.

I et stadig mer liberalisert bokmarkedet, er det mye myndigheten kan foreta seg for å støtte smale bokutgivelser. De kan utvide støtteordningene og gi støtte til små forlag som er mer opptatt av den smale litteraturen enn det de store og mektige forlagene er.

Det er en tøff omstilling både boklubbene og de store forlagene står overfor. Her har ikke Giske noe verktøy han kan hjelpe med. Boklubbenes aggressive strategi for økt salg og Gyldendal og Aschehougs oppkjøp av bokhandlere, var medvirkende til at den gamle bokavtalen falt.

Det er for tidlig å evaluere virkningen av den nye bokavtalen. Er det noe Giske bør bekymre seg lite over, så er det at salget i bokklubbene går ned. Bokklubbene var inntil i fjor det største bestselgeriet i bokbransjen. Den smale litteraturen er mest pynt.

 

Stoltenbergs «rundt grøten»-snakk

Flygerne er nok kjempefornøyd med Jens Stoltenbergs «rundt grøten»-snakk til både ledelse og ansatte. Regjeringen burde istedenfor hengt bjella på katten og gjort det klart at sykemeldingsaksjonen er forkastelig, ulovlige og uakseptabel, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen krever at SAS løser krisen, skriver VG i dag. Jens Stoltenberg har bedt samferdselsminister Liv Signe Navarsete om å finne ut hva regjeringen kan gjøre for å få slutt på flyforsinkelsene.

– Det er uholdbart at vi har hatt så mye problemer innen luftfarten som tilfellet har vært de siste månedene. Nå retter jeg en sterk oppfordring til SAS, både til ledelsen og flygerne, om å komme frem til en løsning, sier Stoltenberg.

På Standpunkt i NRK sa Navarsete at hun ikke ville skille mellom rett og galt i konflikten, men vi fikk et inntrykk av at hun mente det var en ulovlig aksjon på gang.

Når Jens Stoltenberg uttaler seg slik han gjør, står han i fare for å skape flere problemer enn han løser. Det er nettopp det Stoltenberg sier, flygerne ønsker han skal si. De vil at ansvaret for det som skjer skal deles mellom ledelse og ansatte. De vil ha fokus bort fra sin ulovlige aksjon og få folk til å tro at det handler om sikkerhet, en urimelig arbeidsgiver og et råkjør mot ansatte.

Å uttale seg slik Stoltenberg og Navarsete gjør, er sakssvarende i en streikesituasjon. Nå handler det faktisk om rett og galt. Og det burde ikke være vanskelig for Stoltenberg å si hvem som har rett og hvem som har galt. Dette er ikke en situasjon som krever politisk «rundt grøten»-snakk. Det er bevist at det dreier seg om en ulovlig aksjon. VG trykker den tekstmeldingen som en flyger har sendt ut, og som nærmest beordrer flygere til å melde seg syke. Det er nøye beskrevet hvilke grupper det gjelder. Flygeren som har sendt meldingen, forsøker å snakke seg bort fra det han har vært med på.

Vi visste allerede i går at flygerne ikke var syke. Sykefraværet blir ikke femdoblet på to dager – og merkelig nok, det var bare flygere i SAS som ble syke. Braathensflygerne var på jobb.

Når yrkesutøvere saboterer, driver med fusk og fanteri og bryter lover og avtaler, skal regjeringen tale tydelig slik NHO gjorde. Regjeringen skal henge bjella på katten og gjøre det klart for det norske folk at den form for aksjoner som flygerne nå gjennomfører er forkastelige, ulovlige og uakseptable.

Det kan godt være at flygerne i SAS har fått blod på tann når man har sett hvor vellykket flygeledernes sykemeldingaksjoner i Avinor har vært. Her endte det med at Navarsete krevde «ro og fly til jul» – og tiltaket var å gi Randi Flesland sparken. Og flygelederne jublet. Målet var nådd.

Slik kan ikke regjeringen opptre når det gjelder SAS. Regjeringen kan ta avstand fra ulovlige aksjoner. De kan også sørge for mer konkurranse i luftfarten, og innføre lover som skjerper erstatningsansvaret både for selskapet og de som aksjonerer ulovlig.

Det grepet som SAS-ledelsen vil foreta, og som flygerne aksjonerer mot, synes nødvendig for at SAS skal oppnå lønnsomhet. SAS har tapt penger i fem år. SAS har kuttet kostnader for 14 milliarder. Styret mener det må kuttes to milliarder til. Da må konsernsjef Jørgen Lindegaard sørge for en mer effektiv utnyttelse av den arbeidskraften som er dyrest, pilotene. SAS-pilotene må forstå at de ikke kan ha vesentlige bedre lønns- og arbeidsvilkår enn flygerne i Norwegian eller Ryan Air, for å nevne noen som de konkurrerer med. Det hjelper ikke å drømme om gode, gamle dager. De må svelge noen kameler og bidra til at SAS kan kutte flere kostnader. Forsetter de å streike blir behovet for kostnadskutt enda større. SAS taper titalls millioner hver dag – og kunder vender seg bort fra selskapet.

Sannsynligvis kan SAS bli tvunget til å si opp flygere. Antallet flygere som kan bli sagt opp, vil øke for hver dag de ulovlige aksjonene varer.

I en slik omstillingsprosessen som SAS har gjennomført, har sannsynligvis ledelsen begått en del feil. Det er all mulig grunn for ledelsen i SAS til å gå nye runder på om de har gjort alt de har kunnet for å ivareta sine ansattes ve og vel. Når det sies, må det også sies at det nesten er umulig å gjennomføre store omstillingsprosesser som drives fram av en økonomisk krise, uten at enkelte grupper blir provosert. SAS sliter tydeligvis med store interne problemer. Når man aksjonerer så voldsomt som man nå gjør, må det være mye oppdemmet sinne og skuffelse som ligger bak. Flygerne frykter for framtiden – og det er det all mulig grunn til – inkludert konsekvensen av sine egne handlinger.

 

Pilotenes kollektive moralske uforstand

Når fagforeningsledere aksepterer fusk og fanteri med sykemeldinger, svikter de sitt lederansvar. Politikerne må vurdere å ta grep for å hindre at sykemeldinger etablerer seg som et nytt maktmiddel i kampen mot arbeidsgivere, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er pinlig å høre Jack Netskar, leder i Norske SAS-flygeres forening, si at han ikke har grunnlag for å si at det pågår en aksjon blant pilotene i Norge og Danmark. Aftenposten har gode kilder på at det har vært en SMS-aksjon blant pilotene for å få flest mulig til å sykemelde seg. Og sykemeldingene strømmet inn i strie strømmer. Når over 6o piloter er syke på samme dag, og over 70 flyavganger avlyses, er det bare «komiske Ali» som bedyrer at han ikke vet hva som skjer. Selvsagt vet Netskar det. Han bløffer. Som fagforeningsleder har han makt til å stoppe disse aksjonene. Når han ikke gjør noe forsøk på det, men bare surrer med ord, er det fordi han mener det er en fornuftig strategi for å nå sine mål. Dette handler om lønn og jobbtrygghet for pilotene. De mener de skal spesialbehandles i forhold til andre grupper i SAS-konsernet.

Det er ikke noe nytt at sterke grupper med høy lønn vil bruke makt for å tvinge ledelsen og å få sin vilje igjennom. Pilotene mener de er noe for seg selv, og krever bedre betingelser og bedre arbeidsvilkår enn de andre i konsernet. Spørsmålet er om ledelsen i SAS nå vil skjære igjennom og ta konflikten med flygerne, selv om det blir mye bråk av det framover.

SAS-pilotene har neppe vurdert konsekvensen av det de har satt i gang. Slike aksjoner skader SAS. Folk er lut lei fly som ikke går. SAS er ingen kjempe som ikke kan rokkes. SAS har levert elendige resultater i mange år, men er på bedringens vei. Det finnes større og mektigere selskaper enn SAS som har gått over ende i en tøff konkurransesituasjon.

Det er et nødvendig grep SAS-ledelsen nå tar. De må organisere seg mest mulig effektivt for å møte konkurransen. Alternativet er å gå i bakken på første klasse. SAS-flygerne må oppdage at de befinner seg i en konkurransesituasjon som kan føre til at de ikke vil tjene like godt i framtiden, og at noen av dem kan komme til å miste jobben.

Hvis de mener det er grunnlag for å streike, får de gjøre det når man er i lønnsforhandlinger. Nå aksjonerer de ulovlig. De setter også hele sykemeldingsordningen i miskreditt. Alle vet at de ikke er syke. Så lett er det altså å misbruke ordningen. Vi har sett det samme i Avinor. Der sykemeldte flygelederne seg for å skape kaos. Det samme gjør flygerne i SAS. Hvis sykemeldinger i stigende grad blir brukt som et middel i en arbeidskamp, og dette rammer samfunnet slik det gjør når flere enn 70 flyavganger blir innstilt, må politikerne ta fatt i problemet. På samme måte som Arbeidstilsynet kan gripe inn når arbeidsforholdene er uholdbare, bør det være en instans som kan gripe inn når det aksjoneres med sykemeldinger. Hvordan dette kan gjøres, må utredes.

Saken har også en etisk side. SAS-piloter er nok like etisk bevisste som folk flest til vanlig. Men i går opptrådte de i strid med de moralske krav vi stiller til arbeidstakere. De drev med fusk og fanteri. De sa de var syke, men var friske som fisk. Å aksjonere ulovlig for å ivareta andre interesser enn sine egne, kan i noen tilfeller godtas. Sivil ulydighet må aksepteres i et demokrati. Å lyve for at en selv og ens gruppe skal tjene mest mulig på det, er etisk forkastelig. Nå har pilotene i SAS stukket hodet i sanden, de har parkert seg som etisk reflekterende mennesker og kastet seg inn i den kollektive uforstand. De har sluttet å tenke individuelt. De har gitt etter for kollegenes krav om å presse ledelsen. Hvem har ansvaret? Ingen vet? Det er nettopp poenget. De gjemmer seg bak hverandre med fusket og fanteriet sitt. Slikt er mulig når fagforeningsledere svikter sitt lederansvar.

 

Styreproffer – ikke selskapsdamer

Unge, dyktige kvinner må selv passe på å si nei til å sitte i styrer der de i praksis kan ende opp som selskapsdamer. Det kan bli et karrièremessig blindspor, skriver redaktør Magne Lerø.

Siri Hatlen, som sitter i en rekke styrer, sier til Aftenposten at Elin Ørjasæter har et poeng når hun advarer mot at kvinner hentes inn i tunge bedriftsstyrer som selskapsdamer.

– Det er kjempeviktig å ikke bare gå etter styreposisjoner, men satse på lederstillinger. Det er minst like viktig med kvinner i ledelsen som i styrene i en virksomhet, sier Hatlen.

Berit Svendsen, som tidligere var i konsernledelsen i Telenor, har nå ansvaret for Telenors fastnett i Norden. I et intervju med Ukeavisen Ledelse i fjor, oppfordret hun kvinner til ikke å la seg blende av fokuset på toppstillinger. Hun hevdet det var enklere for en kvinne å få respekt i den stillingen som den hun nå har, enn å være i konsernledelsen.

– I linjen har du resultatansvar, og leverer du resultater, opparbeider du deg respekt. Mitt råd til kvinner som vil lede er at de skaffer seg linjeledererfaring. Du skal være god, jobbe hardt og mye for å lykkes i en konsernledelse, uttalte Svendsen.

For egen del legger vi til: for å lykkes som styremedlem i børsnoterte selskap.

I den jakten på kvinnelige styremedlemmer som nå er i gang, kan noen kvinner falle for fristelsen til å ta en snarvei inn i et betydningsfullt styre. Mens de andre som sitter i styret er menn med mange års erfaring i tunge lederstilinger, kan vi ende opp med kvinner som er yngre og med mindre erfaring. Det er dette Elin Ørjasæter advarer mot. Kvinner må ikke bli pynt og stemningsskapere – selskapsdamer, med andre ord.

Måten bedriftsstyrer fungerer på vil ikke endres fordi kvinner kommer inn. Å være styremedlem i store bedrifter forutsetter at man har solid kompetanse i form av relevante erfaringer fra tilsvarende virksomhet. Dette er ikke noe man kan lese eller kurse seg til.

For en del kvinner vil det være lurt å si nei til styreverv fordi man bør være sikker på at man ikke ender opp som selskapsdame. Kvinner må stake ut sin egen karrièrevei. Er man ung og dyktig kan det bety at man sier nei til et attraktivt styreverv, fordi man heller vi prioritere å satse alt i en krevende jobb med linjelederansvar. Å ta på seg et styreverv man ikke er kvalifisert for kan føre kvinner og menn inn på et blindspor – og et karrièremessig sidespor. Å ende opp som selskapsdame, er ingen god referanse videre.

Kvinnene kommer. Det blir etter hvert flere kvinnelige ledere. Det vil også bli flere kvinner som forvalter aksjeporteføljer på vegne av seg selv og andre og opptre som eiere. Det vil også bli flere kvinnelige styremedlemmer etter hvert som tiden går.

Flere kvinner i styrene betyr også at en del menn vil skjerpe seg. Det er patetisk å se hvor «mannete» enkelte menn kan opptre i alle sammenhenger der de skal vise at de er kompetente. Kvinner i styret kan bidra til å «avkle» menn spill om makt, posisjoner og egeninteresser. Menn er gode på makt og penger. Kvinner klarer seg godt på disse områdene også, i alle fall de som har vært ute noen vinterstormer som linjeledere. For et styre er det ikke minst viktig å ha et helhetsperspektiv på virksomheten. Dette er kvinner gode på.

På de fleste områder i livet klarer menn og kvinner det best sammen. Det gjelder også i styresammenheng. Men det forutsetter at det er en jevnbyrdighet i erfaring og kompetanse for at det skal fungere slik.

 

Såre og skjøre politikere

Politikerne er ikke ufølsomme beslutningsmaskiner med ryggrad av stål. De er såre og skjøre som andre folk, i alle fall hvis man er statsminister. Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har denne uken fortalt om skjørhet, sårhet og motløshet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har ikke hatt lik psykisk styrke kontinuerlig siden 1998. Min psykiske helse har svingt, og mer for meg enn de fleste andre. Men jeg vet mye mer om symptomene nå, og hva jeg må gjøre for å unngå å bli syk igjen. Men verken jeg eller noen andre har noen garanti, sier Kjell Magne Bondevik til Dagsavisen. Det var på et lukket seminar på Gardermoen i går at Bondevik vakte oppsikt ved åpent å fortelle om sykdommen som rammet ham så hardt i 1998, og om hvordan han har lært seg å takle en stresset hverdag uten å bli syk igjen.

Har man først gått på en psykisk smell, er det ikke uvanlig at man kommer i kontakt med de samme problemene igjen dersom man fortsetter i samme spor som tidligere. Kjell Magne Bondevik var tilbake i stillingen som statsminister etter bare tre uker. I går var de første gang han fortalte at han har opplevd psykiske svingninger de siste syv årene. Han var i sterk tvil om han ville makte å komme tilbake som statsminister, men etter et par dager i jobb følte han at dette kom til å gå bra. Med støtte fra familien og venner klarte han å skjøtte sitt ansvar som statsminister.

I filmen «Oljeberget» møter vi også Jens Stoltenberg som sliten, deprimert og motløs. Ikke på den måten at han måtte kaste håndkleet for en periode, som Bondevik, men nok til at vi forstår at dette har preget ham både privat- og i jobbsammenheng en periode.

Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg likner litt på hverandre. De har begge stor evne til empati, er gode til å ta inn inntrykk fra om omgivelsene og andre mennesker, og er til stede med hele seg i det som skjer. Derfor forstår de seg godt på mennesker og er i stand til å skape et godt arbeidslima rundt seg. Begge er også dypt forankret i en overbevisning om hva som er rett og galt. Prisen for følsomhet, skikkelighet og ærlighet er at man til tider også må kjenne på smerte og håpløshet i sitt eget følelsesliv.

Jens Stoltenberg framstår nærmest som prototypen på et sunt, velbalansert menneske. Han er  noe av det beste landet kan oppdrive når det gjelder nasjonalt politisk lederskap. I filmen «Oljeberget» framstår han som en av oss, på godt og ondt. Det er bra at vi har en statsminister som ikke framstår som et overmenneske.

Kjell Magne Bondevik vant tillit og respekt ved å stå fram og fortelle om sin «psykiske knekk». Det er flere hundre tusen mennesker som opplever sterkere svingninger i sitt følelsesliv enn det de ønsker. I dager, uker, måneder eller år kan man være ute av stand til å yte det man vanligvis er gode til, både på jobb- og hjemmeplan. For alle disse har det stor betydning at våre to siste statsministere er åpne om at livet ikke bare går på skinner for dem heller til alle døgnets tider. De kjenner på tvil og frustrasjon, selv om det ikke virker slik når de er i aksjon i offentligheten.

Jens Stoltenberg tapte valget for vel fire år siden, og Ap gjorde et historisk dårlig valg. Det kunne blitt enden på Stoltenbergs dager som leder for Ap. Den samme situasjonen er Erna Solberg i nå. Når Jens Stoltenberg klarte å innta statsministerstolen igjen, tror vi det skyldtes hans evne til å ta signaler, vinne tillit, være ærlig, vise sårbarhet og strekke seg – de gode egenskapene som i gitte situasjoner kan gjøre en trist og motløs. Jens Stoltenberg forsøkte ikke å ta makten som en annen maktpolitiker, men han justerte den poliske kursen, bygget nye allianser og fikk tillit. Det samme gjorde Kjell Magne Bondevik. Det har aldri Carl I. Hagen klart, men han har heller aldri fortalt om at han ligger på stranden i Spania og føler seg utafor,  deppa, motløs og i tvil om mye.

 

Fattigdom i rød–grønn tåke

Uansett om det er meningen å bare avskaffe «noe fattigdom» og ikke «all fattigdommen», må Bjarne Håkon Hanssen kommer opp med noen saftige nye ideer og tiltak for ikke å miste all troverdighet, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik har skapt et inntrykk av at han var fornøyd med det meste hans regjering foretok seg selv om de tapte valget, og selv gamle høyrefolk mener det ble for lite velferd og varme i forrige periode. På et område har imidlertid Bondevik gjort det klart at han er skuffet. Han fikk ikke gjort det han ønsket for de fattige her i landet.

Var det noe de rød–grønne skulle ordne opp med, så var det fattigdommen. – Vi skal avskaffe fattigdommen, ble det sagt i valgkampen, ofte og med overbevisning. «De fattige» slo leir utenfor Soria Moria, og de så ut til å være svært så fornøyde med signalene fra Jens, Kristin og Åslaug. «De fattige» ønsket seg kronebeløp der og da. Det ble det ikke. De kunne imidlertid lese i Soria Moria-erklæringen at «det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes», at «regjeringen ville legge fram en helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom» og at det skulle skje ved å «styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige mulighet til å komme tilbake i aktivt arbeid». Det virket overbevisende. Det «de fattige» og vi andre ikke visste, var at det på kammerset hadde vært en hard tautrekking nettopp om de fattige. Aftenposten forteller i dag at Jens Stoltenberg hadde gått med på formuleringene fordi «fattigdommen» ble erstattet med «fattigdom». Det er forskjell på å avskaffe noe fattigdom og all fattigdommen.

Dette er eksegese på høyt plan. Teologene kunne ikke gjort det bedre. – «Fiffig», sier professor Finn Erik Vinje til Aftenposten. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga vil ikke gå inn på en diskusjon om forskjellen på disse begrepene.

– Det tjener ingen hensikt å skille mellom de to begrepene. Hvorfor det ene er valgt framfor det andre, er en del av Soria Moria-samtalene, som ingen i dag kan eller vil gå inn på, sier arbeids-og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Det er han som i første omgang har ansvar for å «avskaffe fattigdom».

Det gikk ikke mange dagene etter at Bjarne Håkon Hanssen hadde installert seg på statsrådkontoret før det ble klart at han også la noe annet i begrepet fattigdom enn det SV tradisjonelt har lagt i det. Han avskaffet 300 000 fattige fra første dag av ved å definere fattigdom slik Bondevik-regjeringen gjorde det, og ikke slik SV ønsker. Hanssen legger seg på 50 prosent av medianinntekten som OECD bruker, og ikke 60 prosent som EU har valgt. På dette punktet er SV EU-tilhenger.

Det er ikke lett å hold orden på løfter. På Aps egen hjemmeside står det at regjeringen skal «avskaffe fattigdommen». Det er det inntrykket som er skapt. Dagfinn Høybråten sier til Aftenposten at de rød–grønne har drevet med lureri i denne saken.

Nå får vi se hva som faktisk skjer. Det er neppe den eneste formuleringen i Soria Moria-erklæringen de rød–grønne skal slite med å lage praktisk politikk av. Hvis Bjarne Håkon Hanssen får de trygdede til å stå opp om morgenen, inngå aktivitetsavtaler, bedrifter får tilskudd for å ansatte mennesker som har vært uten arbeid lenge, det blir igjen feriepenger på arbeidsledighetstrygd og sosialhjelpsatser heves, vil det hjelpe på. Men det Bjarne Håkon Hanssen ikke kan si rett ut, men som nok kan dokumenteres, er at hvis man får for mye penger fra det offentlige uansett, så fører det til at en god del fortrekker å ikke være aktive for å skaffe seg inntekter. Hadde Bjarne Håkon Hanssen fått frie tøyler, hadde har nok sendt en del av de fattige og trygdede for å prøve seg innen omsorgssektoren. Her skal de rød–grønne skaffe til veie 10 000 ansatte i inneværende periode. Det er ikke godt å vite hvor de skal hentes fra.

Hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg, vil være helt avgjørende. Fortsetter den utviklingen vi har sett de seinere årene, vil det ikke være plass for de svakeste. De havner jo også utenfor når det i dag omstilles og effektiviseres også i offentlig sektor. Det er lite som tyder på at det private næringsliv vil kunne tilby fast arbeid til gruppen av trygdede uten nye tiltak og støtteordninger. Vi får håpe Bjarne Håkon Hanssen kommer opp med noen saftige nye ideer og tiltak til hvordan man i det offentliges regi kan engasjere noen av de fattige. Det må i alle fall tas noen skikkelige tak for ikke å miste all troverdighet, enten det nå er meningen at man skal avskaffe «fattigdom» eller «fattigdommen».