LEDER: Vi er overrasket over at de private sykehusene ser seg tjent med en leder som antyder at de kan komme til å sluntre unna med kvalitet og pasientsikkerhet for å vinne fram i priskrigen på operasjoner. Har Leif Næss rett, er de på farlige veier, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere private sykehus har de siste årene tjent seg søkkrike på å behandle ventelistepasienter som de offentlige sykehusene ikke har hatt kapasitet til å ta seg av. Mediene har avdekket en rekke tilfeller der det ikke er kjørt skikkelige anbudsrunder. Når enkelte klinikker har hatt en resultatmargin på over 30 prosent, forstår alle og enhver at noe ikke stemmer. Helseminister Ansgar Gabrielsen har bedt de regionale helseforetakene skjerpe seg. Vi går ut ifra at det er det Helse Midt- Norge nå gjør, når de går ut og ber om anbud fra i alt 14 private sykehus på ulike typer operasjoner.

Dette har gitt Privatsykehusenes Fellesorganisasjon (PRISY) bakoversveis.

– Dette er et råkjør på pris fra helseregionens side. Det kan helt klart komme til å gå ut over kvaliteten på operasjonene. Faren er at noen vil ta snarveier og fire på kvalitet og pasientsikkerhet, sier leder for PRISY, Leif Næss, til VG i dag. I et brev til departementet skriver organisasjonen at Helse Midt-Norge opererer i strid med faglige anbefalinger fra Departementet når pris gjøres til eneste tildelingskriterium. De hevder videre at Stortinget har forutsatt at det skal legges vekt både på kvalitet, effektivitet, fleksibilitet og tilgjengelighet for pasientene ved bruk av private aktører.

Administrerende direktør Paul Hellandsvik i Helse Midt-Norge aviser innvendingene fra PRISY. Han sier til VG at man må kunne forutsette at sykehus som er godkjent for å utføre helsetjenester for det offentlige holder en jevnt over høy kvalitet.

Her er PRISY-leder Leif Næss ute på farlige veier. Han bidrar jo til å så tvil om alle hans medlemmer er til å stole på. Vi er overrasket over at PRISYs medlemmer ser seg tjent med en leder som profilerer dem på denne måten. Store deler av befolkningen har neppe tenkt tanken at noen av de private aktørene kan finne på å sluntre unna med kvalitet og sikkerhet fordi man har lagt dette inn i sine kalkyler. Vi får da tro at leger ved de private klinikkene ikke lar seg presse til å gå på akkord med faglige krav til det de foretar seg.

Når Næss sier faren er til stede, får vi tro ham på det. Da må dette være et argument for tilbakeholdenhet med å sette kompliserte operasjoner bort til private aktører. Det kan i alle fall ikke brukes som argument for at helseforetakene av gammel vane skal velge den private klinikken som ligger nærmest. PRISYs medlemmer får finne seg i en skarpere konkurranse som vil gi dårligere lønnsomhet. Det vil overraske oss om ikke noen må kaste inn håndkleet.

Gullalderen for private sykehusklinikker bør være over hvis de ikke skjerper seg. Vi bør bli stående igjen med noen toneangivende aktører som faktisk klarer å tilby samme kvalitet som det offentlige, men til en rimeligere pris. Hvis ikke, så er det ikke liv laga for private klinikker som finansieres av det offentlige.

Mange kommuner som har satt driften av sykehjem ut på anbud, har konkludert med at deres eget sykehjem var billigst og best. Slik vil det være for en del operasjoner også. Men det bør være mulighet for private aktører å spisse sin kompetanse, holde kostnadene lavere og velge sikre og effektive løsninger slik at de kan levere kvalitet til en lavere pris enn de offentlige sykehusene. Da vil de få oppdrag, men selvsagt via anbud som viser at de er både best og billigst.

LEDER: På St. Olavs hospital går de til kamp mot smøring av leger, og setter fokus på det som skjer når effektivisering går på etikken løs. Det er bare å følge i deres spor, skriver redaktør Magne Lerø.

St. Olavs Hospital har satt etisk bevissthet høyt på dagsordenen. I tre år har de hatt gående et stort verdiprosjekt der en måler ansatte og ledelse i forhold til kjerneverdiene helhet, likeverd, respekt og medbestemmelse. Nå varsler administrerende direktør Roar Arntzen at legemiddelfirmaer som forsøker å smøre noen av sykehusets leger, vil bli politianmeldt.

Bakgrunnen for Arntzens utspill er at legemiddelfirmaet Astra-Zeneca tilbød leger 2000 kroner hver for å stille opp på et rådgivningsmøte.

– Dette er et forsøk på smøring og i strid med regleverket. Ingen av våre leger får delta på et slikt betalt arrangement, sier Arntzen til Dagens Næringsliv. Ledelsen i Astra-Zeneca legger seg flat.

– Dette er ikke et vanlig møte, men et arrangement der legene blir bedt om å gi oss råd. De gjør faktisk en jobb. Vi betaler leger som er konsulenter, holder foredrag eller utfører annet arbeid for oss. Men vi ser nå tydelig at dette møtet ikke var i henhold til den nye samarbeidsavtalen med Legeforeningen, sier kommunikasjonsdirektør Mona Strøm Arnøy.

Pål Kristian Roland, administrerende direktør i Legemiddelforeningen, sier de har gitt klar beskjed om at dette arrangementet er i strid med regelverket, men sier seg fornøyd med at Astra-Zeneca har innrømmet tabben og vil endre praksis.

Om dette var et forsøk fra Astra-Zeneca på å omgå regelverket, eller om det ikke helt har fått med seg hva det nye regleverket faktisk betyr, er ikke godt å si. Dette er i alle fall et eksempel på at det nytter å kjempe mot smørekulturen. Når Arntzen også truer med politianmeldelse hvis legemiddelfirmaene forsøker seg med fordekte smøringsframstøt, gjør nok dette inntrykk. Om det er et strafferettslig grunnlag for å slå ned på at en lege mottar 2000 kroner for å delta på et slikt møte, er heller tvilsomt. Men det er i strid med avtaler i bransjen og egne regler på St. Olavs hospital. Det er det avgjørende.

Men likeså viktig som markeringer mot smørekulturen, er det daglige arbeid for å fremme etiske holdninger innad i sykehuset.

– Vi lever verdiene våre bedre ut i praksis enn vi visste vi gjorde. Samtidig statsfester prosjektet sårbare områder som vi må gjøre noe med, sier prosjektleder Marie Aakre til Vårt Land. Arbeidsmiljøet er målt i 2003 og 2004. Aakre forteller at pleiepersonalet, som lenge har kjent seg presset av tempo og resultatkrav, har vist særlig stort engasjement i verdiprosjektet .

– Vi må styrke den moralske kompetansen hos lederne våre og ansatte som står i det markedspresset vi opplever i dag, der etiske dilemmaer blir tvunget nedover i systemet hos de som må velge, sier Aakre.

Det er verd å merke seg at Aakre trekker fram kravet om større effektivitet som det som skaper de mest alvorlige etiske dilemmaene i hverdagen. Hvis ansatte opplever at arbeidsgiver faktisk pålegger dem å gå på akkord med etikken for å nå de økonomiske krav, har vi et problem. Helseministeren bør merke seg den opplevelse ansatte har av situasjonen. Vi tror grensen for effektivisering i det enkelte sykehus er nådd. Men selvsagt er det mulig å legge ned noen sykehus og gi befolkningen lenger reisevei. Det kan en spare en del millioner på – og tape noen velgere på. Det er etisk betenkelig å presse fram mer effektivitet i sykehusavdelingene. Det er først om fremst et politisk problem å kreve at en større deler av befolkningen på Østlandet skal reise like langt for å komme på sykehus som de gjør andre steder i landet.

LEDER: Når det er blitt dyrere å ta taxi etter at konkurransen ble skjerpet, bør de mest ivrige konkurransetilhengerne kunne tenke den tanken at konkurranse er ikke er svaret på alt her i verden, i alle fall ikke når det offentlige må betale uansett, skriver redaktør Magne Lerø.

Sterkere konkurranse gir billigere varer og tjenester. Og derfor er de fleste for mer konkurranse. Ikke bare i næringslivet. Også i skolen skal det nå konkurreres mellom alle og enhver for å bli best og bedre. Når det er konkurranse vil nemlig alle skjerpe seg og yte mer – og det blir bedre for alle. I teorien i alle fall. Men spørsmålet er om mer konkurranse er den beste løsning på alle områder hvor det er mulig å konkurrere.

Etter at drosjetakstene ble sluppet fri i 2000, har prisene i Oslo steget med 44 prosent. Samtidig opplever næringen færre passasjerer og lavere inntjening. Før i tiden var Oslo Taxi i praksis enerådende. Nå har vi fått både Norgestaxi og Taxi2 i tillegg, så nå skulle det blitt mer konkurranse og lavere priser. Men prisene går altså opp, sjåførene må stå lenger tid mellom hver tur på holdeplassene, og de tjener mindre.

– Jeg tror ikke det er mulig å få priskonkurranse når det gjelder taxi fra holdeplass. Det er vanskelig for kunden å vite hva som er billigst og dermed forsvinner selskapets fokus på pris, sier Jon-Terje Bakken som er forsker ved Transportøkonomisk Institutt til Aftenposten. Han er overrasket over at Oslo kommune har valgt å øke antallet løyver uten å undersøke behovet.

Oslo kommune har enkelt og greit handlet ut ifra konkurranseideologien. Flere taxier og flere selskaper gir billigere turer. På papiret, ja. Men det som skjer i drosjenæringen i Oslo er at konkurranse fører til dårligere kapasitetsutnyttelse. Derfor må prisen økes.

Folk går ikke fra bil til bil i en drosjekø og forhører seg om pris. Skal vi bruke 200 kroner på en taxi, er vi ikke opptatt av å finne ut hvilke av de tre selskapene som kan tilby turen 10 kroner lavere enn de andre.

For noen år siden ble apotekbransjen deregulert. Noen trodde det skulle føre til lavere priser på medisiner. Det har det ikke gjort. Konkurransen fungerer ikke slik den skal etter læreboka på dette området heller. Det er heldigvis ikke så ofte de fleste av oss handler medisiner. Og når vi gjør det, går vi ikke rundt på flere apotek for å spørre om priser på de medisinene vi skal ha.

Om myndighetenes konkurranseiver fører til at vi må betale noen kroner mer for å ta drosje, kan vi leve med det. Det blir mer problematisk med dyrere priser som følge av konkurranse i de tilfellene det offentlige selv må betale. Det er mye som tyder på at deler av privatiseringen innen helsevesenet har ført til økte kostnader for det offentlige.

Der hvor forbrukere betaler, har vi et faktisk marked. Her må vi basere oss på konkurranse under overvåkning av Konkurransetilsynet. Når det ikke blir billigere taxi ved å åpne for konkurranse, bør de mest konkurransetro stoppe opp. På flere områder hvor det offentlige må betale uansett, vil det bli dyrere dersom vi slipper konkurransen løs.

LEDER: Det er tankevekkende at eks-polfarer Monica Kristensen Solås sier at hennes bilde av den modere leder er hundekjøreren. Når en leser dommen fra Asker og Bærum Tingsrett får en inntrykk av at hun ser på flere av sine medarbeidere som trekkdyr hun kan koble av etter eget forgodtbefinnende, skriver redaktør Magne Lerø.

I høst ble regionleder i Redningsselskapet i Nord-Norge, Arild Braathen, oppsagt sammen med tre andre som følge av omorganisering på regionsplan i Redningsselskapet. De hevder oppsigelsene er usaklige, og saken kommer opp for retten til våren. 6 januar ble imidlertid Braathen avskjediget fra sin stilling med øyeblikkelig virkning av generalsekretær Monica Kristensen Solås. Nå er Braathen tilbake på jobb etter at Asker og Bærum tingrett har gitt ham medhold i begjæringen om gjeninntredelse i stillingen fordi det ikke er grunnlag for beskyldningene om underslag av til sammen drøyt 100 000 kroner.

«Når det gjelder saksbehandlingen kan det synes som om arbeidsgiver ikke har foretatt den konkrete vurderingen av saken som må kreves, før en arbeidsgiver kan gå til det svært alvorlige skritt å avskjedige en arbeidstaker», heter det i kjennelsen. Når det gjelder selve grunnlaget for avskjedigelsen: beskyldningene om underslag, skriver retten følgende: «Det må kunne stille spørsmål ved de kontrollrutiner som har vært både i Redningsselskapet sentralt og ved regionkontoret i Tromsø spesielt. Det synes også å kunne stilles spørsmål ved om Braathen har oppfylt sitt ansvar som leder av regionkontoret ved å sørge for tilfredsstillende rutiner. Retten kan imidlertid ikke, slik saken står i dag, se at det er sannsynliggjort at det er grunnlag for betegnelser som underslag eller økonomiske misligheter.»

Dette er stryk i saksbehandling, og ledelse av siste sort. Skal en gå til avskjedigelse av en medarbeider, må en sørge for at medarbeideren i det minst gis anledning til å forklare seg skikkelig. Vi forstår godt at Braathens advokat vil vurdere om Redningsselskapet skal stilles strafferettslig ansvarlig for politianmeldelsen av Arild Braathen.

– Jeg anser dette for å være på grensen til falsk anmeldelse. Beløpet han beskyldes for å ha underslått er i anmeldelsen også redusert til 60 000 kroner, mens sentralstyret har forsøkt å gi inntrykk av at saken har større dimensjoner enn det som er kjent fra før, sier Nicolai Norman til Nordlys.

Distriktsstyrene i Troms og Finnmark har gitt sin fulle støtte til Arild Braathen, og bedt generalsekretær Monica Kristensen Solås om å trekke seg. Lederen i regionsstyret i Troms, Jorunn Nilsen, sier hun har gått igjennom alle bilag og konkluderer med at Braathen har gjort en fantastisk jobb for selskapet i mange år.

Monica Kristensen Solås sier hun har vurdert saken og handler på råd både fra revisor og advokat. Hvis hun omgir seg med slike rådgivere, kan mye gå galt framover. Det ligger flere arbeidsrettssaker og venter på Kristensen Solås. Redningsselskapet har anket avskjedssaken.

Monica Kristensen Solås har vært generalsekretær i redningsselskapet i vel et år. Flere medier har skrevet om høyt konfliktnivå, stor misnøye og frustrasjon innad. Representanter for de tillitsvalgte sier de ikke har tillit til henne. Men hun har støtte i styret og blant grupper av ansatte. Monica Kristensen Solås avviser at det er noe galt med hennes lederstil.

Behandlingen av Arild Braathen tyder på at hun mangler både kompetanse og dømmekraft. Ut fra det vi har sett så langt, kan mye gå galt for Redningsselskapet med Monica Kristensen Solås ved roret. Daglig leder må klare å håndtere forholdet til personalet bedre enn det denne saken tyder på.

Ved å anke saken og ikke ta noen som helst kritikk, har hun gjort fallhøyden for seg selv temmelig stor. Ut fra det Monica Kristensen sier, står styret i Redningsselskapet bak de oppsigelser og den avskjeden hun har foretatt. Vi får da inderlig håpe at ikke hele styret i Redningsselskapet er på kant med norsk lov, slik denne saken tyder på.

Eks-polfarer Monica Kristensen Solås sa i et intervju med Ukeavisen Ledelse at hennes bilde av den moderen leder er hundekjøreren. Men når en leser dommen fra Asker og Bærum tingrett får en inntrykk av at hun ser på flere av sine medarbeidere som trekkdyr hun kan koble av etter eget forgodtbefinnende.

LEDER: En tåke av uforstand har utvilsomt senket seg over de to sjefene i Tine, styreleder Jostein Frøyland og administrerende direktør Jan Ove Holmen. Selv barn forstår at det ikke nytter å forsvare seg med at det var «de andre som begynte» og at de dessuten lyver, skriver redaktør Magne Lerø.

En tåke av uforstand har utvilsomt senket seg over de to sjefene i Tine, styreleder Jostein Frøyland og administrerende direktør Jan Ove Holmen. Mandag sa Frøyland at moderniseringsminister Morten Meyer (H) «beint ut lyver». Men Meyer går ikke tilbake på et eneste ord av det han har sagt, og mener det er særdeles alvorlig dersom et selskap som baserer seg på subsidier fra skattebetalerne, misbruker sin markedsmakt.

I går påsto Jon Ove Holmen at det ikke var Tine som hadde foreslått at man skulle gi ekstra rabatter for å bli kvitt Synnøve Finden-produkter i ICA-hyllene. Det var ICA som hadde bedt om å få et tilbud basert på enerett for Tine. ICA tilbakeviser at de har tatt et slikt initiativ.

– Det er som vi sier, for alle kan stole på at vi i TINE snakker sant, sa Holmen på Dagsrevyen i går.

Frøyland og Holmen forsøker fortvilet å snakke seg ut av den tillitskrisen Tine har havnet i, men virkningen blir den motsatte. Når Holmen forsøker å forsvare seg med at det var «han andre som begynte», vet selv barn at den slags unnskyldninger er særdeles tynne. Jan Ove Holmens opptreden er ikke egnet til annet enn å rote det enda mer til for ham selv og det selskapet han leder. Enten får Holmen forsvare det Tine har gjort og si at «slik er det å drive i dagligvarebransjen» eller så får han beklage og si at «dette skal vi slutte med». Istedenfor traver Holmen rundt og sørger for stadig nye belastende medieoppslag om Tine. I dag kan VG fortelle at to av tre av befolkningen har fått mindre tillit til Tine og at annen hver av oss vil velge bort Tine-varer i butikken. Frøyland og Holmen ønsker å forhindre at Tine taper mer tillit, men effekten av det de holder på med er det stikk motsatte.

I dag skal Holmen ta stilling til om det som har skjedd skal føre til at noen i Tine mister jobben. Han understreker at han har ansvaret for alt som skjer i Tine, men at han ikke kan ha kontroll på feilvurderinger.

Det forstår vi, men det avgjørende for en konsernsjef er hvordan han taker en situasjon som den Tine har havnet oppi. Så langt har både styrelederen og konsernsjefen taklet det meget dårlig. Hvis de fortsetter den kursen de så langt har fulgt, vil det ende med at de begge må trekke seg.

Nå venter vi på at Holmen skal rydde opp, hvis det er noe å rydde opp i. Eller så er det slik det er i dagligvarebransjen, at man betaler for å bli kvitt en konkurrent, eller sagt på en litt penere måte, man betaler ekstra for å få enerett.

LEDER: Mange rådmenn opplever kommunestyret som et mangehodet troll som det er meget vanskelig å forholde seg til. Selvsagt bør kommunalpolitikerne skjerpe seg, men frustrerende utydelighet, tvilsomme kompromisser og urealistiske vedtak må de fleste rådmenn leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

Å ha et kommunestyre som sjef, ville for mange næringslivsledere ha fortonet seg som et mareritt. For rådmenn som faktisk har en slik sjef, opplever de det i alle fall som å forholde seg til et mangehodet troll til tider. Rådmenn kan forteller at de bombarderes med motstridende styringssignaler og blir bedt om å forholde seg til vedtak som mer er å betrakte som halvkvedede viser. Det ender ofte med at rådmannen blir gjort til syndebukk. Over halvparten av norske kommuner skiftet rådmenn i perioden 1998 til 2003. I 2004 sluttet 22 rådmenn i jobben sin, ifølge Kommunal Rapport. Året før var det 42. Statistikk for Kommunenes Sentralforbund viser at 25 prosent av de som slutter forsvinner ut av offentlig sektor.

– Jeg ser en veldig faglig utvikling. Spenningsforholdet mellom politikere og rådmenn har forsterket seg de siste tre–fire årene. Oppsigelse av rådmenn må bygge på saklige kriterier, slik alle oppsigelser må. Det er ikke nok å mislike rådene fra rådmannen, sier Matz Sandman som er leder i Rådmannsutvalget til Dagens Næringsliv. Han oppfordrer rådmenn til ikke å la seg presse ut og heller la kommunen bringe saken inn for Arbeidsretten om de mener de har saklig grunn.

Elendig kommuneøkonomi er gjerne årsaken til at det oppstår konflikter mellom politikere og rådmenn. Kuttforslag fra rådmannen kan provosere både politikere og velgere. Rådmannen kan i praksis framstå som den som vil rasere omsorgs- og velferdstilbud, mens politikerne forsøker å toe sine hender. Rådmenn opplever gjerne at man forvanter at det skal utøves godt lederskap uten at forutsetningen for det er til stede. Godt lederskap forutsetter tydelighet. Det er tydelighet, konsekvens, prioritering og langsiktighet rådmenn gjerne etterlyser hos politikerne. For politikerne handler det, litt for enkelt, om å sikre oppslutning hos befolkningen.

Det er ikke lett å peke på løsninger. Det er selvsagt på sin plass å gå ut med paroler om at politikerne må skjerpe seg. Men kompromisser og utsettelser hører nå en gang til politikkens vesen. Politikere flest opptrer ikke med den konsekvens og tydelighet som preger sjefen for landets kommuner, kommunalminister Erna Solberg. Hun ville sikkert være en fryd å forhold seg til for de fleste rådmenn.

Det er viktig at politikerne ansetter rådmenn som forstår hva det innebærer å ha politikere som sjef. Å bli frustrert over ulne kompromisser og utsettelser er en del av jobben. En rådmann kan ikke forholde seg til kommunestyret som en administrerende direktør til styret. Ledere i det offentlige må finne seg i politisk innblanding ned i detaljene, hvis det først går politikk i en sak. Da vet en ikke alltid hva det ender med. Det er frustrerende for de som har det daglige ansvar at en sak kan få et helt annet utfall enn det en regnet med og stikk i strid med tidligere signaler og retningslinjer. Da gjelder det for en rådmann å vise fleksibilitet, kunne omstille seg og akseptere. Begynner man å kritisere de folkevalgte og stille spørsmål ved om beslutninger lar seg gjennomføre er man ille ut. Luftfartsdirektør Per-Arne Skogstad måtte trekke seg fordi det oppsto tvil om han ville flytte tilsynet til Bodø slik Stortinget har bestemt. Slike situasjoner havner rådmenn stadig opp i. Det er en hårfin balanse mellom lojalitet og profesjonalitet man må operere innenfor. Havner man i en situasjon der det stilles spørsmål om rådmannen lojalitet overfor de folkevalgte, er man ille ute.

LEDER: Det er snart ikke mer å hente på effektivisering i helsevsenet. Nå må bevilgningene økes eller færre pasienter behandles. Da må politikerne våge å prioritere, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Roar Artsen ved St. Olavs Hospital i Trondheim ber politikerne kollektivt fortelle folket rett ut hvilke lidelser de ikke kan få behandlet på sykehus.

– I dag må hver enkelt helsearbeider rasjonere dagen fordi ingen høyere opp i systemet evner å gjøre det. Men i grunnen er det ikke politikerne, men deg og meg, dette handler om. Problemet er at vi som folk krever full tjenesteyting for oss selv. Samtidig er vi ikke villige til å betale så mye skatt at alle skal få full tjenesteyting, sier Arntsen til Vårt Land.

Han minner om at man i Sverige ikke opererer vekk føflekker på sykehus. Han mener det er grunn til å sette andre kosmetiske operasjoner på «nei-listen» og vurdere hvor grensen skal trekkes når det gjelder en del kroniske sykdommer og alderdomslidelser.

Dette er ikke en fremmed problemstilling for politikerne. Nåværende stortingsrepresentant Inge Lønning ledet for noen år tilbake et utvalg som konkluderte med det samme. Men det er selvsagt ikke lett å få politikerne til samlet å gå ut med lister over hvilke sykdommer det offentlige ikke vil finansiere behandling av. I dag utføres det en rekke kosmetiske operasjoner som pasienter selv må betale. Politikerne merker et press på at noe av det som gjøres på kosmetikk-klinikkene skal komme inn under refusjonsordninger. Argumentet er at en del kosmetiske operasjoner «utvilsomt forbedrer pasienters livskvalitet». Politikerne forsøker å holde igjen så godt de kan. De ser problemet. Og det vil bare øke. Forskning og ny teknologi gir oss mulighet for å helbrede stadig flere sykdommer. Antallet diagnoser som det kan gjøres noe med øker. Og folks forventninger om at de skal få «de helsetjenestene de har betalt for» øker. Morgendagens pensjonister blir mer kravstore enn dagens.

Direktør Arntsen har rett i sin analyse. Spørsmålet er om det er realistisk å få politikerne med på å avvise behandling på økonomisk grunnlag. Politikk handler om å skaffe seg oppslutning. Helse er et sensitivt område i velgermassen. Så om man skulle oppnå noe av det Arntsen etterlyser, må det være politisk enighet om det. Det er ikke lett å få til. Ap og SV vil argumentere for høyere skatt nettopp for å gi folk bedre helse og omsorg.

Et stykke på vei løser politikerne finansieringsproblemene i helsesektoren ved egenandeler. Men det er ikke enkelt å utvikle et system med differensierte egenandeler ut fra hva slags behandling man skal ha utført.

Politikerne har også løst finansieringskrisen i helsevesenet ved å sette i gang en rimelig stor omstilling for å få redusert kostnadene. Denne prosessen pågår fortsatt. I år er det særlig Helse Sør som står i fokus. De her ennå ikke kommet i mål med innsparingskravet på to millioner. Direktør Åge Danielsen ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet har sagt at det ikke er mer å spare hos ham uten at det går ut over antallet pasienter de kan behandle. Nå snakkes det om at sykehusene i Larvik og Sandefjord kan bli lagt ned for å oppnå den innsparing som Stortinget har krevd Helse Sør legger opp til.

Det betyr lengre reisevei for de som skal på sykehus, men det gir effektiviseringsgevinster som betyr mer pasientbehandling.

Grensen for effektivisering er nådd. Mye tyder på at politikerne de neste årene må velge mellom økte bevilgninger eller mindre pasientbehandling. Og skal man behandle færre, må politikerne manne seg opp til å ta prioriteringsutfordringen på alvor.

LEDER: TV 2 vil oppgi allmennkringkastningskravet hvis det er mest lønnsomt. Hvis den styringsvillige Valgerd Svarstad Haugland inntar den samme kjølige holdningen til TV 2 som hun inntok overfor P4, kan hun kanskje oppnå en del av det hun ønsker, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgerd Svarstad Haugland viser en styringsvilje som til tider gir aktørene i mediebransjen bakoversveis. Nå har hun røket uklar med TV 2 om kravene som skal stilles når kanalen skal stige inn i den digitale virkeligheten. Når TV 2s konsesjon løper ut i 2009, vil Svarstad Haugland at TV 2 fortsatt skal forplikte seg til å være en allmennkringkaster omtrent som i dag, at de fortsatt betaler konsesjonsavgift og at de ikke innfører betalings-tv.

Det er ikke noe å si på rimeligheten i kulturministerens krav, men spørsmålet er om hun er i ferd med å miste basisen for den styring hun gjerne vil utøve. Tidligere var det slik at TV 2 måtte bøye seg for de krav Kulturdepartementet stilte for å få konsesjon med enerett til å drive reklamefinansiert tv. Denne konsesjonen er ikke TV 2 avhengig av på samme måte lenger. Hvis vi setter saken på spissen, kan kanskje TV 2 greie seg like godt i den digitale tv-universet om man får full frihet til å gjøre som man vil. TV 2 har et innarbeidet merkenavn, en sterk posisjon i reklamemarkedet, og det er nok atskillige hundre tusen nordmenn som vil betale for å kunne se noe av det TV 2 sender.

Men kulturministeren ønsker TV 2 som partner til NRK for å bygge ut det digitale sendernettet som både TV 2 og NRK skal sende på, sammen med en rekke konkurrerende kanaler som skal ha tilgang på samme markedsmessige vilkår. NRK verker etter å komme i gang med Norges Televisjon (NTV). Hvis NRK blir hengende etter i det analoge nettet, vil dette på sikt svekke rikskanalen.

TV 2 har sagt seg villig til å investere noen hundre millioner i det nye digitale nettet, men de krever at Valgerd Svarstad Haugland klargjør betingelsene. Vi har forståelse for at TV 2 ikke vil investere i et digitalt sendernett uten at rammevilkårene for egen virksomhet er klare.

I 2009 er det langt fra sikkert at en tv kan reklamefinansieres som i dag. Alt tyder på at vi må regne med mindre reklameinntekter, og at dette må kompenseres med betaling for å se utvalgte tv-programmer. TV 2 kan ikke gi fra seg denne inntektsmuligheten med henvisning til at politikerne stiller det som krav siden folk flest må kjøpe seg dekoder for 1500 kroner for å kunne gjøre seg nytte av det digitale nettet. Dette er ikke TV 2s problem. Dette er NRKs problem.

TV 2 har en forhandlingsposisjon som er ny for Valgerd Svarstad Haugland. Denne gang kan hun ikke forlange å få det som hun vil. Hun må forhandle med TV 2 om å finne en løsning. Kulturministerens og politikernes ønske om å sikre befolkningen en allmennkringaster i tillegg til TV 2. Det er ikke avgjørende for TV 2. Deres primære mål er å sikre at de kan gi sine eiere den avkastning de forlanger. Hvis TV 2 kan tjene mer penger ved å droppe allmennkringkastingskravet, velger de det. Hvis det er lønnsomt å satse på betalings-tv, gjør de det. Fram til nå har politikerne hatt noe å tilby, enerett på reklamefinansierte tv-sendinger. Da kunne man stille krav. Etter 2009 er det man kan tilby langt mindre attraktivt. Da er det også lite man kan kreve.

Valgerd Svarstad Haugland bør være mest opptatt av hvordan hun kan sikre NRK i framtiden. Da TV 2 og NRK gikk sammen om å eie og bygge ut det digitale bakkenettet via Norsk Televisjon, ble det argumentert med at de to var allmennkringkastingskanaler. Når TV 2 ber om fritak for denne forpliktelsen, bør kulturministeren vurdere om man er best tjent med å legge opp til at det er NRK som får etablere det digitale bakkenettet, og invitere inn hele bunten av kommersielle kanaler som får konkurrere med hverandre og NRK om befolkningens tid og oppmerksomhet. Dette kan være et forhandlingskort i møte med TV 2. Da får vi se om de virkelig mener alvor av at de kan klare seg uten statlige privilegier i den digitale tv-verdenen som alle må inn i.

Hvis Valgerd Svarstad Haugland inntar den samme kjølige holdningen til TV 2 som hun inntok overfor P4, kan hun kanskje oppnå en del av det hun ønsker. Hun må kunne sette makt bak sitt ønske, ellers hopper privateide kanaler der hvor pengene er.

LEDER: Kristin Clemet driver en noe betenkelig siviløkonomisering av utdanningspolitikken, men hun har rett i at det ikke blir god nok ledelse å la professorer lede seg selv på omgang, skriver redaktør Magne Lerø.

Når et helt kobbel av kjendisprofessorer går i protesttog og stiller seg opp med lys i hånden foran Stortinget, er det grunn til å stoppe opp. Forklaringen kan være at de ellers så kloke og forstandige fagekspertene ikke forstår hva som skjer på utdanningsmarkedet, eller at de er rammet av den samme omstillingsmotstanden som preger andre arbeidstakere som kastes inn i omstillingsprotester de ikke har bedt om. Eller så kan det være at universitets faglige elite ser utviklingstrekk som vil rasere den universitetstradisjon som har vært en bærebjelke i vårt samfunn i århundrer.

Utdanningsminister Kristin Clemet rammes av tungt skyts for tiden, både fra gode, gamle professorer, store skarer av lærere og ilsinte elever som protesterer mot og saboterer standardiserte prøver og offentliggjøring av resultatene. Fellesnevner for kritikken er at Kristin Clemet anklages for å ville styre utdanningspolitikken etter det som kan telles og måles, kroner og karakterer, antall og resultater. Utdanningspolitikken siviløkonomiseres av siviløkonom Kristin Clemet, med andre ord. De har rett i at Clemets «kunnskapsløft» preges av en «gulrot foran, pisk bak»-tenking. Gudmund Hernes satte også spor etter seg som utdanningsminister, men han ville styre gjennom planer og programmer. Kristin Clemet er mer opptatt av å måle sluttresultatet enten det gjelder karakterer eller uteksaminerte studenter.

Det ligger nå an til at regjeringen vil lide nederlag i Stortinget når det gjelder hvordan universitetene skal styres. Det er Frp som har valgt side og får nå ros for at de er med på å sikre den akademiske frihet. Striden står om universitetene selv skal få bestemme hvordan de skal styres, eller om departementet skal oppnevne styreleder og halvparten av styremedlemmene og at styret skal ansette rektor som daglig leder.

Det er underlig at dette er blitt gjort til en hovedsak. Det skyldes at professorene rir prinsippet om uanhengighet i lengste laget. De vil markere at universitetene må få styre seg selv, ikke departementet. Men departementet styrer da universitetene langt sterkere gjennom de årlige bevilgningene. I dag er bevilgningene tredelt mellom en basisbevilgning, forskningsproduksjon og antall uteksaminerte studenter. Er det noe som gjør universitetene avhengig av det markedet mange professorer frykter, så er det denne finansieringsordningen, ikke om man har valgt eller ansatt rektor eller hvordan styret settes sammen.

Virkeligheten er slik at universitetene må konkurrere om studentene. De må også engasjere seg for å kommersialisere forskningsresultater og finne alliansepartnere utenfor universitets vegger. Hvis ikke Universitetet i Oslo makter de ledelsesutfordringer man står overfor, vil man gå tunge tider i møte. I denne situasjonen må universitetene sikre seg de beste folkene som ledere. All erfaring viser at styring skjer best i et samspill mellom eksterne og interne krav, mellom et styre som på vegne av eiere setter krav og en ledelse som forener de interne og eksterne interesser. Vi tror universitetene får de beste lederne ved å ansette en rektor for en åremålsperiode på fem år, med mulighet for forlengelse. Dette gir bedre og mer langsiktig ledelse enn at lederoppgaven skal gå på omgang internt.

Vi forstår at universitetene ikke vil være i lomma på den sittende statsråd som når det passer kan skifte ut styret. På denne måten kommer universitetet under politisk kontroll. Da må en heller søke å finne fram til ordninger der universitetene styres etter en stiftelsesmodell i den forstand at flere instanser oppnevner flertallet i styret. Departementet, Stortinget, Norsk Forskningsråd, Fritt Ord, NHO, Akademikerne, med andre ord representanter fra det samfunn universitetene skal betjene, kan inviteres til å ta medansvar gjennom å oppnevne representanter til styret for våre universiteter.

Ære være den akademiske frihet. Men i en tøff konkurransesituasjon, må universitetene sørge for en ledelse som stiller krav også til professorer.

LEDER: Torild Skogsholm måtte be Per-Arne Skogstad gå for ikke å bli fanget inn i hans flytteskepsis. Slik må det gå når det stilles spørsmål om en etatsjef gjør det han kan for å iverkstte selv tvilsomme vedtak som Stortinget har fattet, skriver redaktør Magne Lerø.

Dersom en leder i det offentlige mistenkes for å vanskeliggjøre iverksettelsen av vedtak som de folkevalgte har fattet, ligger han tynt an. Er det noe Stortinget, fylkesting og kommunestyrer er opptatt av, så er det at det skal bli som de har bestemt, såfremt det ikke viser seg å være klin umulig å gjennomføre det.

Om Per-Arne Skogstad mener det er klin umulig å flytte Luftfartstilsynet til Bodø, vet vi ikke. Det virker i alle fall slik. Han var motstander av flyttingen før Stortinget fattet vedtaket, og han er blitt beskyldt for en uakseptabel halvhjertethet når det gjelder å iverksette flyttingen. For et par uker siden tok han til orde for en delt løsning mellom Bodø og Oslo. Men det er ikke det Stortinget har vedtatt.

Samferdselsminister Torild Skogsholm måtte for alvor ta fatt i Luftfartsverkets flytteproblem før jul. Hun og hennes rådgivere konkluderer med at det er vanskelig, men ikke umulig, å gjennomføre flyttingen. En motvillig Skogstad som bare så problemene, som ikke selv klargjorde at han ville flytte og som etter hvert ble stående som et symbol på den sterke flyttemotstanden blant de ansatte, ble etter hvert en bremsekloss for at Skogsholm kunne få gjennomført det Stortinget har bedt henne om. Hun kunne ikke la seg fange av Skogstads flyttefrustrasjoner.

Skogstad måtte ut. Han har ikke gått frivillig. Da hadde han ikke fått med seg to årslønner og lønn i oppsigelsestiden.

Skogstad har hatt solid faglig støtte for sin flyttemotstand før Stortinget bestemte seg, og for sin tvil om forsvarligheten i å gjennomføre flyttingen i ettertid. Det er ikke godt å vite om det er Stortinget eller Skogstad som har rett.

Vedtaket om flytting til Bodø var galt. Vi tviler på om det er mange nok med den nødvendige flysikkerhetsmessige kompetanse som vil bosette seg i Bodø. Det kan ikke være noen slingringsmonn med hensyn til kompetanse når det gjelder flysikkerhet. Men Torild Skogsholms beslutning om å avsette Skogstad, er rett. Har Stortinget først fattet et vedtak, må alt gjøres for at det kan iverksettes. Skogstad har ikke levd opp til det man kan forvente av en etatsjef. Han får nå sitte og filosofere over om han har spilt sine kort for dårlig. Antagelig var feilen at han begynte for tidlig å snakke om at det kunne bli umulig å gjennomføre Stortingets vedtak. Han burde ha gått flere runder med stillingsutlysninger og heller bedt om lenger tid for gjennomføring istedenfor å snakke høyt om sin egen tvil. Han burde latt andre stille spørsmål om Stortingets vedtak og lagt større vekt på at ingen kunne beskylde ham for ikke lojalt å gjennomføre Stortingets vedtak.

Nå får vi se om den nye midlertidige sjefen for Luftfarttilsynet, Otto Lagarhus, klarer å gjøre det bedre enn Skogstad, Han sier i alle fall at han tror det er mulig å få gjennomført flyttingen og har fått ni måneder på seg. Han begynner i motbakke. 21 prosent av de ansatte har sagt opp stillingene sine. I går varslet tre nye at de ville slutte, og det forvents at det kommer flere oppsigelser. Og det er bare 16 medarbeidere på plass i Bodø.Torild Skogsholm har tatt grep og vist Stortinget at hun tar styringen med å iverksette Stortingets vedtak. Og det er slett ikke sikkert de blir hun som sitter med problemet dersom heller ikke Otto Lagerhus får fart på flyttestrømmen av flysikkerhetseksperter til Bodø.